NORSK 2016: SANNA SARROMAA

Vinter'n er rundt hjørnet. Kneet er bedre. Har løpt 2 turer uten schlatterbånd. Forkjølelsen er på hell. Asfalten er fremdeles tørr. Igår løp jeg 10km på mølle. Lys i tunnelen. Joggeblogg. Slutt.


Bøkene:
Det blir ikke samleinnlegg idag heller. Jeg er like sjokkert som dere.

Etter flere år med evigelange oppsummeringsinnlegg, mister jeg nå dampen etter første boka. Det blir umulig å få skrevet seg gjennom bokhøsten på denne måten.

Helt ærlig er jeg for tiden (igjen) mer opptatt av svenskekrim enn bokhøst, men det er off record, hear me whisper, har nettopp lest 5 bøker av Sofie Sarenbrant, som ikke var like bra som Åsa Larsson, men bedre en Emilie Schepp. Toern, om mord under Stockholm Maraton, traff meg akkurat der den skulle. Sucker for løpebøker, det til tross for at hun er ram på påtatte cliffehangere og nevner Camilla Läckberg som mentor, off the record....

Vigdis aside.
Over til den (finske) norskeboka som så langt iår har engasjert meg mest.

  
Norske Tabuer  (2016)
 Om likhetens tyranni
, språk som religion og hellige mødre
 - Sanna Sarromaa

Kilde: eBokBib
Kryss: norsk 2016
Nominering BBP16? Probable.




Sarromaa er finsk, men boka er heldigvis utgitt på norsk forlag, på norsk og er dermed og herved godkjent som nomineringsbok

Den eneste jeg visste om forfatteren på forhånd var at hun skrev kontroversielle kronikker og liker å krangle i media. Bråk om downsyndrombarn som forstyrrer i klasserommene, var allover VG for en tid tilbake. Jeg reagerte, (ganske norsketypisk viser deg seg), - med huff og uff for ei kjerring - .
Heldigvis er saken mer nyansert framstilt i boka.


Pic: Silje Rindal

Sanna Sarromaa (wikilink)
er, som nevnt, finsk. Hun har bodd flere år i USA og 10år på Lillehammer. Er gift med norsk mann, har norske barn, på norsk skole, og har jobbet både i skolevesen, media og politikk, og mener basert på dette at hun er det perfekte medium for et kvalifisert blikk på Norge, sett utenfra, slik som vi egentlig er, og nekter å innrømme, ikke engang for oss selv.

Min første tanke:  
KOMME HER OG KOMME HER??



De påfølgende:
Jeg har aldri følt meg mer urnorsk enn under lesing av denne boka. Hun pirker og poengterer og kommer med tidvis alvorlige analyser og anklager, sier også mange ting som jeg rent rasjonelt er enig i. Flere ganger tok jeg meg i å fnyse og/eller riste på hodet, før jeg fniste over meg selv og ringte dattera for å fortelle om min strittende folkesjel. Komme her, etter skarve 10år?
, himlet jantefanten, (meg)

Hun starter med utdannelsessystemet, og anklager oss for tvangslikhet, overkosing, byråkratisyke, knebling av evner og talenter. Bare dill, dall og dumskap over hele linja. (Du har noen gode poenger, sa Jantetante). Politikken får også gjennomgå (joda sa Jantefjellfanten), men så...
, begynner hun på arbeidslivet, dialektene, husene
, distriktene, mødrene, toppluesærhetene
, komme her, komme her?

Jeg reagerte på nøyaktig samme måte som hun tidligere i boka hadde skissert som typisk norsk, en opphylende ryggmargsrefleks, rett i forsvar av norskenissen, som altså, tydeligvis og overraskende, er meg

Tenk å kreve og forvente at man skal legge bort dialekten sin for å gjøre seg forstått?
Subsidier? Småbygder med krav? OLfri på skolene? Ammefri? Middelmådighetskravet?

Jeg lærte ikke så mye av boka. Det er ikke revolusjonerende innsikt, ikke ekstremtanker, hun kommer med,. Jeg lærte derimot noe om meg selv. Om min norskhet. At jeg, uansett hvor latterlig mye av det framstår, beskyttende hegner om denne norskheten. Det er pur folkesjel og følelser.  
What's brain got to with it?  Logikk?


Urovekkende
, som Knausgård som hevdet at han er et svakt individ som nok ville trampet etter Hitler. Betyr dette at jeg ville stemt på Trump, som amerikaner. Jeg har tross alt gjerdet meg inn på utallige mål, med sauegjerde, hønsenetting og port. Kanskje var det ikke for hunden., kanskje er ikke dette (innkjøpt i unaiten) trespasser og hundeskiltet så morsomt likevel. OMG OMG...  Puh, kom plutselig på at janteloven er u-amerikansk.

Sarromaa legger mye skyld på oljen.
Oljebarn. Oljebudsjett. Latskapsnasjon.
Hun mener den har gitt oss penger til å bruke tid og liv på uvesentlig og unødvendig.   
Jeg takker nordsjøen for oljen og middelveien.
Sprik. Polaritet. Ulikheter. , sa myrsnipa
Sist vi hadde slikt snakket vi fremdeles dansk....

Litterære kvaliteter? Helt greit sakprosaspråk. Litt repeterende om oljen.
Somewhat påtatt sjokkerende. Ble så oppskjørtet av ursjela, mistet fokus.


Hva med deg?
Verdensvant eller jantefant?

DØDMANNSFJORDEN

 Jordmora  (2013)
 - Katja Kettu

Oversatt fra finsk av: Turid Farbregd
Originaltittel: Kätilö  (2011)


 - Jeg så inn i den åpningen kvelden hadde etterlatt. Med panna mot den kjølige vindusruta ba jeg: Min Gud den mannen vil jeg ha. Gud hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet.-


Boka skulle vært tilbake til biblioteket igår. Folk står i kø og jeg er lei av å betale purregebyr. Så jeg rabler ned tilfedlige sitater. Noe som viser råheten i språket, gufset fra ishavet og den mørke gestaposkyen. Men ensomme sitater blir så tafatte.  Krafta ligger i helheten. Innpust!

Utpust!
Jeg leste den ut i natt. Halve boka i et sveip og plutselig skjønte jeg alt jeg sleit med de første 50 sidene. Hvem dødemannen var. Hvordan jeg skulle ordne kronologielementene. Den naturlige rekkefølgen.
Hvem som var på lag med hvem.
, og nå må jeg skrive det ned i full fart, før boka leveres inn, mens den ryker fersk og jeg ennå husker følelsen den ga meg der jeg lå i mørket og leste på et øye. Det andre sov. Vilt og skjevt.
Villøye. Skjevøye. Jordmora.


Form og farge.
Det er verdenskrig, og aldri har jeg vært bedre informert med WW2s indre dynamikk 
klarere for øyet, takk til Knausgård for det.
Boka er tredelt. Villøye. Johannes og Dødemannen, aka Brannfjes.
Villøye skriver brev/memoraer til Johannes. Brannfjes skriver brev til sin datter. Johannes forteller. Men de ulike delene er ikke begrenset til hver enkelts viten. Teksten vet alt, og det viser seg i etterkant at det er en overordnet forteller som doserer ut historien. Hvem skal jeg ikke avsløre.


Lapplandskrig (wiki)
1944 og sommer i Lappland. Til nå har det vært Finland og Tyskland mot Russland, men det er på hell. Finland sliter seg løs og går imot.
Det er på tide å velge side.

Villøye er jordmor med evner fra gud. Datter av en utstøtt kommunist. Utenfor. Hun forelsker seg hinsides i SS-Johannes med krigstraumer og narkoproblemer og følger etter han til fangeleiren. Først som sykesøster, deretter når krigen blusser opp mellom Finland og Tyskland, som fange. Tysk kjølig kalkulering i leiren, vold og vitenskapelig forsøk. Brutaliteten. Mangelen på menneskeverd. Samene. Russerne. Mennesker som forsøkskaniner. Svik og blod.

Boka målbinder, alt jeg kan er å ramse substantiver.
Katja har sitt eget språk. Rått og poetisk.

Begjær,
Jeg trodde det var en alminnelig kjærligheteshistorie, så alminnelig norddystert som det kan bli i krigstid, og i nord. Sex, krig og mørketid. Det jeg fikk var bedre. Intensitet. Hvaltenner. Fosterdrap.
Dødmannskiste. Og ei flaske med ormesprit

De ytre rammene er kjent verdenskrig. Tyskerne. Motstandsbevegelsen. De tenker strategi og tegner store linjer. Seieren. På innsida handler det bare om å overleve. Sider velges tilfeldig, etter hjertet eller hva som lønner seg der og da. Kjærligheten er sterkest
, og det er mye man er villig til å utsette seg selv og andre for
- for å få det og den man vil ha.

- Fräulein Schwester, hva gjør du?
- Ikke vær redd. Jeg vet hva som skal til -
Jeg sugde så lenge at blodet begynte å presse på under tåneglene og du skrek av smerte. Jeg holdt ikke opp. Jeg gikk over til å slikke fotbladene og hælene som luktet av salt, flintstein, gjennomvandrede verdenshjørner og fotsopp. Jeg fortsatte til det pulserte og sprengte under huden. Så pakket jeg deg inn i et reinsdyrskinn og sa du skulle ligge der mens jeg gjorde opp ild.-

Det er ikke sikkert jeg hadde lest den hvis ikke Solgunn hadde misjonert på bokbloggtreffet. Sjelden har jeg opplevd mer lidenskaplig bokformidling. Det var damp, gufs og is. En brennende organisk sammensmelting mellom bok og blogger. Å nekte ville være det samme som stampe ut midnattsol og krigens kvinneskjebner.  
Hadde jeg mislikt ville jeg hoppet over omtalen 
og servert løgn til bloggeren


Bastant!
Jeg elsker finsk litteratur. 
Jeg elsker også at slutten var tilfredstillende og at etterordet, jeg nekter å kalle det epilog, var kort. Det finnes ikke happily ever after i fangeleir.

Hvordan det gikk med de to elskende til slutt får du google
Alt du får av meg er - mot alle odds gikk det bra med Lispet.
- På vårparten hadde Lispet begynt å ese ut og spiste sand og leireunder kaia i havna. Aune knep øynene sammen og påsto at jenta hadde framskreden tannråte og forstoppelse, og hun doktorerte lungesotten hennes med melbær og gurglevann av syreplanter. -

Jordmora hos tanum.no
Min er lånt på biblioteket
Flere norske bloggere: Solgunn, Rose-Marie, og  Monika
 

Know your writers tattos:

Kettu er utdannet animasjonsregissør og har studert finsk litteratur. Jordmora er gjennombruddet, prisvinnende og snart filmatisert. En lysende karriere ahead.

, og bare for å ha sagt det, alt du trenger å vite om Lapplandskrigen finner du bakerst i boka, dessverre husket jeg ikke det før jeg var ferdig. De første 50 sidene var derfor unødvendig forvirrende.

KUNSTNERSJELA

Jordbær
i November (2000)
- Pirjo Hassinen

Originaltittel:
Mansikoista marraskuussa
Oversatt fra finsk av:
Nøste Kendzior (2004)





Nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2000
Skjønner ikke hvorfor den ikke vant?

Nå har det vært mange likegyldige og/eller sure omtaler fra meg, så stålsett deg.
Jeg elsket denne boka.
Hun er hjerteskjærende hard.
Han en komplett idiot.
- & Tragedien: kvinnen ofrer seg for mannen og blir dumpet når han når toppen, har vi alle lest før. Men hun når inn til meg Pirjo. Det ringler sannhet og ubehag og Anna er min nye heltinne.


Story: kortversjonen.
Anna og Lasse møtes som studenter. Gifter seg og ved hennes stødige hjelp og veiliedning blir han en feiret skuespiller. Så blir han berømt.

Story: hvor jeg gusher, spoiler og gjentar meg selv.
Anna, preget av en vanskelig barndom, død mor og drikkfeldig far, blir sammen med Lasse. Framtiden lukter vanilje eller Manhatten som hun kaller det. Han er en enkel hunk av leire. En skuespiller uten indre kjerne, hun former han, skaffer han roller, forteller hvordan han skal spille, tenke og føle. Hvert ansiktsutrykk
, hver følelse kommer fra henne.
Fokuset er framover, suksess, ære og penger,
bort fra pengenød og jordbærpakking.
- men når jubel og anerkjennelse endelig kommer er det tomt.
Kjendisstatus og penger, og da Anna innser at det hun har drømt og jobbet for, hennes Manhattan, er noe helt annet, er det for sent.
- Jeg forklarte at Manhattan bare eksisterte i korte øyeblikk av gangen, at det var en lykkefølelse som hadde sin opprinnelse i det arbeidet man gjorde, i selve det å utrette noe, og ikke i de fruktene arbeidet ga.- s251

Lasse har slitt seg, svirrer ut av hennes kontroll og tar egne valg.
Kjendisintervjuer, penger og fame
og sakte vender han seg imot henne.
- Jeg stirret på øynene hans som hadde en hard hinne av ærlighet. Vi hadde trent på dette utrykket sammen, og det hadde tatt han mange år å lære det. -

Det er virkelighet og skuespilleri. Pengene og kunsten. Kvinnen bak mannen og årsaker i barndommen. Anna styrer, manipulerer og utsletter seg selv for å gjøre Lasse til en suksess. Han er råmatrialet, hennes kunstverk. Hun bringer fram mimikken, følelsene, fakter og manuset. Argusfølger teaterprøver og griper inn der hun må. Superregissøren på scene og stue. For her skilles det ikke imellom filmlerret og soverom, med Lasse er alt skuespill og når han snakker ser hun til slutt kun seg selv. - Når jeg så på Lasse, fikk jeg følelsen av at jeg så mitt eget ansikt på et annet menneskes hals - s255.

Nerve.
Det fortelles i retrospekt, med Annas blikk. Hvordan det var, hvordan det gikk til at Lasse ble superstar. Han nevnes i fortid og du vet hele tiden at det kommer til å gå galt, men ikke hvordan. Her som i min forrige Pirjobok, Julehustru, er det distanse, krimspenning og morløse barn, det er nesten så man forventer
giftbeger og kniv i ryggen.

Hun forteller nøkternt, fakta og kronologi. De store følelsene kommer kun ut på scenen med Lasse og i de korte sekvensene der Anna mister kontrollen, da er det vold og sjalusi. Hun balanserer, feier følelsene under teppet, kanaliserer, kontrollerer
og til slutt
, til og med da verden raser
, fortsetter hun stødig videre.
Penger på konto og blikket fram.
Hun har sin egen agenda, Anna!

Jordbær i November har jeg ikke funnet i noen av de norske
nettbutikkene, men de har den selvfølgelig på biblioteket.

Pirjo, hadde du vært nominert til Nordisk iår
, hadde du vunnet hos meg.
Delt førsteplass med Tiller.
Menneskeinnsikt og relasjonsnerve.

Jeg ANBEFALER og regner meg nå som en Pirjogroupie
, la meg være sitcomkreativ og kalle det en Piraja.

ADVOKATRAKEL & POLITIPETTER.

Julehustru (2002)
- Pirjo Hassinen

Originaltittel: Jouluvaimo
Oversatt fra finsk av:
Nøste Kendzior (2005)
Lydbok lest av:
Marian Saastad Ottesen



Nok en tilfeldig plukket forfatter og ei bok jeg aldri hadde hørt om. Trodde Pirjo var en mann, fant ut halvveis at 'han' var prisbelønt og kvinne - ,forandret det mitt syn på boka?

Nja, fordomsfullt og kanskje. Det burde ikke være sånn, men jeg tror jeg er en av disse omvendt sjåvinstene. Jeg tenkte underveis at dette var fabelaktig bra skrevet av en mann, fant ut at det var en kvinne og klask på pannen: selvfølgelig er det ei dame, det burde jeg skjønt, og om ikke annet så fra: den kompliserte spenningsbalansen og de nesten synlige
, men jernfortrengte følelsene.
Hårfine miniatyrdetaljer - og en mann kunne ikke gjort det, - eller?
Alle forfattere burde ha kjønnsnøytrale navn og holde seg unna media.

Heng meg nå opp etter tærne, men:
Helt til jeg begynte å lese bokblogger trodde jeg også Cormac McCarthy var en kvinne - uten å ha lest ei eneste bok eller sett film. Da jeg fant ut at det var en mann, mistet jeg helt lysten til å lese bøkene. Nå er litt på gli - mest pga mbfjord og hennes cormacpasjon - og litt pga de fine boktitlene.
Uansett, jeg fortjener spanskrør og refs - men det bør telle som formidlende omstendigheter at som regel er jeg kjønnsnøytral og leser stort sett 50/50.
Æresord.

Story:
Rakel blir som barn, husker ikke alderen, funnet forvirret vandrende på en flyplass, moren er sporløst forsvunnet. 20år etter blir hun oppringt av politiet som tror de har funnet liket og morderen. Kan Rakel komme og identifisere?

Boka er bygd opp som en krim. Det er politi, et mulig mord/forsvinning og man må tilbake til barndommen for å finne svar. Rakels barndom, full av religiøs fanatisme, finsk folkesjel og hemmelige reiser. Forholdet til moren som hun ennå elsker med blind lojalitet og faren som er syk og stakkarslig - og bestemora.
- og sex, begjær, bedrag og løgn.

Det leses og fortelles uten store følelser. Rakel som ser tilbake. Rakel og politimannen. Distanse på grensen til likegyldighet. I begynnelsen likte jeg det ikke, men etterhvert som historien rulles ut og små detaljer trenger igjennom går lyset opp og man skjønner at her er det så MYE under overflaten at distansen er livsnødvendig.
- eg, er livet nå delt opp i før og etter NT, som jeg ikke aner hva står for, nytid kanskje. 5 år før NT = 5år før morens forsvant. Orden i sysakene og ekte fortrengningskunst.

Min frustrasjon speiles av politimannen - eller politpetter - som han arrogant kalles av Rakel. Han kommer med egne issues, en biperson - en mann - og Rakel har sitt eget nedarvede syn på menn. De er snille, slemme, pene eller brukbare - objekter og sett av kvaliteter. Politipetter har alle de følelsene hun mangler -en standardeksemplar fanget av sine drifter. Drifter hun kontrollerer, nyter og forakter.

Kanskje har jeg sagt for mye allerede, kanskje ikke nok. Lag på lag, til debatt, tolkning og refleksjon - men mest av alt en følelse.
En ubehagelig følelse - over, under
og i oppleser Marianns tonløse stemme.
ANBEFALES!

Julehustru hos tanum.no
Ser ut som de bare har lydboka.
Jeg lånte min på biblioteket.

Know your writer:
Pirjo har skrevet 7 romaner, men såvidt jeg kan se av wiki er bare 3 oversatt til norsk. Julehustru, Kongeparken og Jordbær i November som hun i 2000 ble nominert til Nordisksråds Litt.pris for.
- hun regnes visstnok som en av de mest vågale forfatterene i Finland, sannsynligvis fordi hun skriver mye om kvinner og sex.
Shocking

RAMBLE ON.

Blues från ett (2009)
Krossat Världshus
- Sonja Nordenswan

Lest i forbindelse med
Knirks Nordiske Samlesingsprosjekt.
Vi samleser bøker som er nominert til
Nordisk Råds Litteratur Pris.


Dette er 3.bok i prosjektet
og den 2. jeg noensinne har lest på svensk.

Big deal det med svensken.
Nå tok det raskere tid enn jeg trodde, 30s der jeg satt og sa ordene inne i hodet og tenkte denne boka blir jeg ikke ferdig med før 2012 - så var jeg plutselig på s100, uten at jeg ante hvordan det hadde gått til. Koden knekket, men tittelen forstår jeg fremdeles ikke.

Før jeg begynte å lese hadde jeg en formening om at dette var en gotisk samtidsroman, moderne versjon av Jamaica Inn - eg. ung pike opplever skumle ting på vertshus - for hva annet kan vel Världshus bety? Nå etter å ha lest boka som ikke har noe som helst med Jamaica å gjøre, annet enn, en bisetningsreferanse til Bob Marley - vet jeg fremdeles ikke hva det betyr.
- Min värld, som ända tills i fjol kunde liknas vid att bo i ett hyggligt hus, visade sig vara ett hus uppfört på lös grund, ett världshus som långsamt började rasa ihop.-

Googleoversetteren nekter å oversette - derfor velger jeg korthus over det direkte oversatte verdenshus. Et svensk folkehjem knust som et korthus av fortiden. Det er mitt siste ord, min tolkning
- og over til boka:

Blues:
Smaragda Eriksson oppdager at hun er av utenlandsk opprinnelse da hun søker om ny legitmasjon. Mor er død, far borte - og mormor stilles til ansvar. Over whiskey og solbærsaft rulles fortidens kjærlighetshistorier ut og identiteten til både morfar og far avsløres.
- først gjennom mormors fortellinger, deretter morens dagbøker.

Krossad:
Ting er ikke som de framstår og avsløringer
, bringer tragedie, både i nåtid og fortid.

Världshus:
Alvor blandet med kunnaværta-facts. Slapstick og personlighetsspaltning. Men sykehus og psykologer er kun forbigående og fjernt, et bakteppe. Historien i sentrum er de forsvunnede menn - morfar og far - og kvinnene de påvirket.
Hvem, hvor og hvorfor
- og er det egentlig alt man trenger å vite.

Flipside:

• Må man ha hovedpersoner med mentale problemer for å bli Nordisknominert i år?
• Automatisk vennlig innstilt pga Zeppelin.
  
• Jeg likte tittelen
• Likte forsida
• - det tjukke papiret
• & er veldig nysgjerrig på hva jeg hadde synes på norsk.
• OK!
  

Best?
Musikkreferanser og sterke tidsbilder - swinging London og katolikker i Belfast. Det hjelper å kunne himmelveien og elementær rockehistorie, uten at jeg vil si hvorfor. Kryptiske Karoline.

Problemer? Slutten.
Siden navngitte personer er involvert var slutten litt gitt på forhånd - men jeg håpet i det lengste at hun skulle dra ting - langt og mye lenger. En fiktiv vri på en kjent liv. Det gjorde hun ikke - og derfor ble slutten hengende i lufta. Nødvendig? kanskje, - men ikke som jeg ville ha det.

Språket kan jeg ikke si noe om
, bortsett fra at alt høres bra ut på svensk.
- eksotisk og klingende.


Blues från ett Krossat Världshus hos tanum.no
Aner ikke når den blir oversatt til norsk.

Know your writer:
Sonja Nordenswan er fra Åland, Blues... er hennes andre bok, og det finnes veldig få fine bilder av henne på verdensveven.
Debutboka: Stina og Herr. Saltarello
har jeg ikke lest


Tidligere lest i Nordisk Samlesing -
I hemmelighet også kalt:
Vi støtter nordiske forfattere som skriver gode bøker
ved å kjøpe dem fullpriset og innbundet - på svensk.
Neste bok ut er fra Grønland:
Kakiorneqaqatigiit - Kristian Olsen Aaju:
(Det tatoverede budskab, - på dansk hos tanum.no)
Bloggdato vår Aaju er 3.februar.
& husk - alle kan være med.

LYNTERAPI

Tordengudens Sønn (1984)
- Arto Paasilinna

Originaltittel: Ukkosenjumalan poika
Oversatt fra finsk av:
Ellen Holm Stenersen (2010)
Lydbok lest av: Erik Hivju (2010)



Finnene har vendt seg bort fra de finske gudene til fordel for tvilsomme verdensreligioner og ateisme (grøss) og Tordenguden sender sin sønn Rutja til jorden, 'forkledt' som antikvitetshandler. Bortkomne lam skal loses hjem.

Det rekrutteres, misjoneres og blotes. Galskap kureres, kirke og medisinere fortviler og de svarte sleivsparkene sitter løst - akkurat som i alle de andre Paasilinnabøkene jeg har lest.

Som nevnt før er de ufattelig like og denne er nesten en blåkopi av Kollektivt Selvmord. Det er humrende morsomt men det er som å se amerikanske high-school serier, tross ørsmå variasjoner i geografi og rollebesetning - har du sett en - har du hørt alle.
- men man kan jo kose seg læill.

Jeg liker at Paasilinna alltid holder distanse til emnevalget - uavhengig om det er hedenske gudeskikker, selvmord eller generell mennesklig toskeskap, fritt for moralske pekefingre og dømmende korrekthet. De mest usannsynlige påfunn blir dagligdagse og Olufen i oss alle pinlig synlig.

Oppleser Hivju gjør en god jobb, men jeg savnet likevel Nørve som stødig har seilt opp som min favorittleser, han og Remlov.

Tordenguden hos tanum.no

Rock'n Roll Suicide.

Kollektivt (1990)
Selvmord
- Arto Paasilinna

Originaltittel:
Hurmaava joukkoitsemurha.
Lydbok lest av: Ivar Nørve.
Oversatt fra finsk av: Tor Tveite (2007)

Etter å ha lest Harens År hadde jeg egentlig fått nok av Paasilinna og hadde ingen umiddelbare planer om å lese mer - men det er begrenset hvor mange overstrømmende bloggomtaler man kan lese før man selv ensporet og hjernevasket ender opp med lydboka i hånden.

- for å ha sagt det med engang:
Jeg likte denne MYE bedre enn Harens År, morsommere, med lettere tilgjengelige poenger og samfunnsspark.

Manipulering:


Story: (spoiler)
En direktør og en oberst møtes på en låve etter hvert sitt mislykkede selvmord. Noen dype samtaler og alkohylisk bonding senere bestemmer de seg for å samle alle potensielle selvmordere i Finnland til et seminar - som pga for mye alkohol (igjen) går over styr da en proaktiv gjeng ivrig beslutter at det skal begås kollektiv selvmord. Hvem, hva, hvordan og hvor blir en uhyre morsom reise med lyxbuss rundt i Europa (inkl.Nord Norge), der det stadig kommer ting i veien som gjør at selvmordet må utsettes og nye planer legges.
- smått frafall til tross - ser det ut til at de fleste blir mer livskraftige og nytende det nærmere døden de kommer.

Morsomst?
Alle navnene, alle konsturerte hinder i veien, den finske folkesjela og Paasilinnas skeive syn på Finnland - hver og en kunne de blitt erstatte med Oluf.

Forbehold?
De er nå ganske like disse Paasilinna bøkene, ironiske, finsk fjernsynsteater og litt naive i stilen - så selv om jeg som alltid moret meg over svart humor og små samfunnsspark - blir det litt mye, litt for forutsigelig og ikke spesielt farlig.
- likevel er dette min favoritt så langt.

Kollektivt Selvmord hos tanum.no

SEE THESE EYES SO GREEN.

Utrenskning (2008)
- Sofi Oksanen

Originaltittel - Puhdistus
Utgitt på norsk (2010)
Oversatt fra finsk av:
Turid Farbregd.




På tide å ta en pause fra sykebloggjogg og prøve å oppdatere leselista. En av fordelen med å være småsyk er jo at det blir lest - MYE, iveren etter detaljerte nedtegnelser har derimot ikke vært like høy og det begynner å hope seg opp av udokumentert lesing.


Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2010.
(samt en rekke andre priser)

1940s: 2 søstre og mannen de begge elsker. Estland, Russland, krig og menneskehandel. Menneskesinnet og hva vi er istand til under ekstreme forhold - drevet av sjalusi, frykt og overlevelsesinstinkt. Good & Evil og alle gråsonene imellom.

1990s :Gammel dame finner ung mishandlet kvinne i hagen og tar henne inn. Historien veksler imellom de 2 kvinnene og brutalt uventet og sakte nærmer de 2 skjebnene seg - felles smertepunkt.


Solgunn skrev i sin inspirerte omtale at denne boka fikk henne til å huske hvorfor hun elsket å lese romaner.

Min reaksjon var nesten motsatt. Jeg avsluttet både Utrenskning og Kunzelmann (også fantastisk) på samme dag og mistet deretter lysten til å lese noe som helst - ever - alt måtte bare bli nedtur etter slike perfekte opplevelser - (heldigvis gikk det over :-)

- for historien er både gripende, sjokkerende og overraskende. Språket originalt, spenstig og tilknappet på samme tid - det er store tilfluktsrom mellom linjene - og noe av det som fascinerte meg mest er at jeg automatisk fylte inn disse rommene, alle språklige hull - akkurat som jeg visste akkurat hva som manglet, hvilke følelser som ble fortrengt, fortidd og benektet.

- et pek mot noe universielt mennesklig ? - et reaksjonsmønster som bor i oss alle og når som helst kan stikke fram, for noen kun under ekstreme forhold og følelser - hos andre - når som helst.

- for Aliide Truu er ikke noe kosetante eller småkakemormor, ingen Linnea. Overlagte valg og ikke kan alt unnskyldes med krig, frykt og elendighet, den ytre situasjonen forverrer - men utgangspunktet er følelser, grønnhodet sjalusi og hva mennesker er istand til å holde ut for sine utvalgte.


Andre ting?

• Menneskehandelaspektet - unge jenter lokket fra Estland/Russland til fornedrelse i Tyskland - aktuelt - og forbausende likt tematikken i Beyond the Horizon - evig tidløst.
  
• Ble mer nysgjerrig på Estland som jeg - utilgivelig skjønner jeg nå - kun har tenkt på som en del av et oppdelt Russland.
• Hvorfor er ikke Baby Jane boka fra 2005 oversatt til norsk?
• Nesten umulig for meg å ta stilling - positivt/negativt til Aliide - torn.

Utrenskning hos tanum.no
(lar meg alltid provosere av at svensk kun koster halvparten ??)
Oksanens hjemmeside

MÅ LESES!

OG LYSE LYSE RØD PÅ SNUTEN.

Harens År (1975)
- Arto Paasilinna

Lydbok lest av
Ivar Nørve (2007)
Oversatt av
Nøste Kendzior





(fra coveret)
Beretningen om hvordan en liten hare kan forandre et helt livsløp
Vatanene redder en hare (jeg fant jeg fant), forlater kona, selger båten og legger til skogs. Tilbake til naturens enkelhet, strøjobber, eventyr 
og spennende fremmede på min vei.

- og jeg er ikke overbegeistret.

Riktignok er det innimellom fornøyelig, spesielt i spriket mellom de spennede fremmedes ord og handling, litt Kafka, litt Catch22
- men det er også altfor enkelt.

Enkelt på mannlig midtlivskrisenivå.
Fatter ikke hvorfor romaner om midtlivskrisemenn må være så forenklede.
Det er kjedelig og jeg føler meg tvunget til tolkning. Analysevegring, fordi jeg skjønner jo at det ligger mer under enn et koseliv med haren i sekken og at det er meningen at jeg skal sitte igjen med dyp livsvisdom.
Null lyst til å la stå - as is - og null analyseork.


- men for de som vil hive seg utpå:

• No going back style, forkast det gamle (som egentlig er det nye) og embrace ditt nye (gammeldagse) naturliv. Natur versus kultur.
• De forskjellige dyrenes roller.
• ahh bjørnejakt kan bety så mangt.
• Harens år, Kina og astrologi
• Eventyr?
• - og aldri så lite finsk fjernsynsteater.

De som har lest Erlend Loes Doppler (ei bok som alle ser ut til å elske), påstår Haren er inspirasjonen og at Doppler nå vil være min naturlige nestebok.

Dessvere har jeg allerede prøvd 2 ganger, på lydbok men har gitt opp og satt den på evig pause. En samlet bookcrossinggjeng var på forrige treff enige om at man aldri måtte finne på å høre Erlend Loe på lydbok (han leser selv), så jeg må vel kapitulere og starte på nytt - med papirboka denne gangen.

Likevel er temaet det samme har jeg mine tvil.



Noen som har lest Harens År og elsket den? Doppler?
- eller aller helst begge 2 og kan gi meg en fyldig sammenlikning og vekke begjæret etter midtlivskrisemenn og tilhørende leselyst?

LISTIGE LINNEA

Den Elskelige Giftblandersken (1988)
- Arto Paasilinna

Tilfeldig oppdagelse på et salgsbord og rett opp på bestillingslista (bib).

Enkefru Oberst Linnea (77) lever i et idyllisk lite rødt hus på landet og terroriseres av sin nevø og hans brutale bøllevenner.

Mitt første møte med den finske forfatteren og fornøyelig var det. Litt trist, litt slapstick (snublende landing på giftsprøyter), tilfeldig ClockworkO vold og finsk fjernsynsteater. Saunagalskap, aldrende girlpower og veldig underholdende.

Skal jeg kicke på noe må det være at oberstfruen lot det pågå så lenge som hun gjorde og at hevnen kunne vært mer ondskapfullt overlagt - men hva kan man egentlig forvente av slike 'uskylds snille' gamle damer.

Hele 10 år tok det å få den oversatt til norsk ??