NORSK 2017: CARL FRODE TILLER

Begynnelser  (2017)
 - Carl Frode Tiller

Kilde: Biblioteket (lyd) +
Leser-e-eks Aschehoug
Lest av: Jan Martin Johnsen
Nominering BBP17? Shantay, you stay..
Andre bloggere:  Rukla
Anita, Randi, Bjørnebok, Kleppanrova, Rose-Marie,


Btw:  Ting som surrer. No Anmeldelse. Connect the dots.

Tiller har hatt flaks, like før jeg plukket opp Begynnelser, sluttet jeg med lesing og henga meg til podcastlytting. Det var ikke plass til flere historier i hodet mitt. Flaks.  Siste bok lest framstår plutselig som den eneste boka jeg har lest i år og alt jeg hører, alt jeg ser, om det er humor, kultur eller hundepodcaster, smelter sammen med Begynnelser.

Kanskje ikke så rart at min maniske plan om å lytte meg gjennom alle Lørdagsrådepisoder siden 2012 sammenfaller med - depressive trønderoppvekst (mistenker at mange forfattere bruker Lørdagsrådet som plottresearch og dilemmaløser. Vigdis I'm looking at you..).  Ikke rart heller at det dukker opp brukbare ting i litteratursegmentet. Hundepodcaster derimot? (å prøve å gjette seg til hva 'folk' vil).

Det eneste egentlige rare er at jeg har sluttet å lese.
Jeg har sluttet med løping også. Forfallet fanger. Alt jeg tenker på.

RuPaul says:, Reading is fundamental (og da snakker vi ikke om kanoner)



Oppsummert.
Historien:Trøndelagen: Mental helse:
Terje og Anita vokser opp med deprimert, drikkfeldig mor. Faren forlater dem. Flytting. Ungdomstida er turbulent for begge søsken. Anita søker utover mot rebelsk utagering og bitterhet, mens Terje søker inn og med tiden evner å rykke seg selv opp med rota. Forlater bygda. Utdanner seg. Gifter seg (Turid). Får fast arbeid (kommunal miljøverner). Får barn (Marit)
- før han til slutt blir innhentet, overveldet å gjør ende på alt (selvmord).  

Vi starter på sykehuset
Nei, dette er ingen spoiler.  Selvmordet åpner historien. Terje smeller inn i et vogntog og begynnelsen blir slutten. Deretter går det bare bakover, i små og store hopp, alt fra få timer til flere år.  Tiller er struktur og samtidssmart og har sortert boka i omvendt rekkefølge.

Et resultat av helt vilkårlig avsnittstokking. 

I Aschehougpodcasten, i samtale med Lisa Tønne,  (Der det mest kuriøse var at Tiller ble overlykkelig da Tønne  bemerket at boka var full av svart humor. Noe Tiller påstod bare de beste leserne plukket opp?), sier han at dette er så vi istedet for å fokusere på plottet (HVA skjer) skal vie all vår tid til HVORFOR. 

Det fungerer.
Selv den mest plotthungrige (meg) ble drevet inn i konsekvenser, warums og livsløp. Jeg leser som jeg skal, sluker det. Ingen overraskelser. Jeg er Tillerfan. Elsker rytmen, kranglinga, ubehaget, mørket og tilfeldighetene. Ingen overraskelser. Alt kjent. Terje er en tillerkarakter. Han oppfører seg og tenker som en tillerkarakter. Som vil si at spriket mellom hva han tenker, hva han gjør og hva han sier er en autostrada av tapte overanalyserte muligheter.

Savner et ytre blikk på Terje, innsirklingstyle. Aner meg at han ikke er en spesielt pålitelig forteller og et aldri å lite glimt utenfra, fra Turid, eller Anita, eller enda bedre, kjæresten til mora, ville vært kjærkomment..

Slutt!  Er denne bokas sekund som går, freistar, høyrar kor sant det er ...

 Svømmetøyet
Som barn ble han voldsomt irritert på søster Anita når hun brøt med mønsteret og freden (forstyrret mor). Som voksen er han fremdeles like opptatt av hva andre vil/synes/gjør/forventer. Han vet, eller tror han vet hva han må gjøre/si, hva andre forventer, hva utfallet vil bli. Han ønsker å handle i beste mening, si de tingene som glatter overflata, istedet åpner han munnen, sier det motsatte, og venter på stormen.

Everybody loves a puppet (RuPaul)
Ja, også jobber han som miljøarbeider og som følger er det ganske mye om miljø og insekter og mennesket i verden. Svært aktuelt i disse miljøfornekterdager. Plassert midt i podcastbinginga, midt i dragracebesettelsen, i strømmen, i alt som bare sklir inn av mål og ut av mening. Hadde jeg vært en slik som får betalt for å lage resonnementer, finne sammenhenger og tenke litterære tanker skulle jeg nøstet sammen i vanntett teori og pyntet med stive permer, lygekors. Livsløgner og dekadanse hånd i hånd.
Connect the dots.

Bryant Alan Davies, mannen bak podcasten The Joy of Serious Literature, The Internets last best hope for the cultural redemption of literary criticism. Alle Davies sitater er egenhenting skrevet ned og hentet fra Episode 8, The Genius of Decadence in the Wings of Yi Sang, og ja, eneste grunnen til at jeg begynte å høre podcasten var den pretensiøse tittelen. Jeg er svært lett å imponere. Lett å underholde. Hadde dog dumpet hele Bryant, hvis det ikke hadde vært for denne setningen:
- Recently however I finished reading with my japanese literary bookclub 
(what student of serious lit, does not have a jap.lit bookclub?.. -  Indeed!


Decadent: (dictionary.com)
Unrestrained or excessive self-indulgence.

- The narrator - cleary Yi Sang himself
The portrait of passivity, like I said before, living out the feeling of - fuck it nothing matters. The state of his life does not matter.. His life does not matter. His very existence is there to be squandered. With each sentence I can feel five centuries of the protestant work ethic writhing inside me in horror. 
This is decadence
But what does it actually mean to be decadent as an artist? Can you really believe in the value of nothing and yet also create art and Yi Sang created alot of art. He wrote voluminously when you consider the shortness of his life. He opened and designed all those cafees. This tension left me bewildered by yi sang for a long time. Why does he write the way he writes. Why does he write so much and yet bask in the glory of his own languidness. Why not go all the way and do completely nothing? -  (The Genius of Decadence The Wings of Yi Sang. Bryant Alan Davies om biografien til en koreansk forfatter jeg aldri har lest (Yi Sang). Utvider min horisont.

Decadence (dictionary.com)
moral degeneration or decay


- Vi vart ståande og snakke om kvifor folk flest ikkje var meir desillusjonerte enn dei faktisk var, korleis det var muleg å ignorere planeten som var på veg, som Malene sa. Ho snakka om korleis den enorme oppmerksemda rundt klimakrisa paradoksalt nok gjorde oss immune og fekk oss til å fortrenge det som faktisk var i ferd med å skje, og vidare om kor omstillingsdyktig mennesket var, kor fort vi vente oss til det nye klimaet. – Vi treng eit nytt språk om vi skal få folk til å forstå alvoret, sa ho. Vi når ikkje fram. -  (Begynnelser 20%)


Yuko Mishami  (wiki)
Var en av Japans viktigste etterkrigsforfattere. Han var mobbeoffer, homofil, politisk aktivist prøvde seg på statskupp og begikk rituelt selvmord (seppuku).


- To Mishum the pennacle of decadence isn't the despondence or the obese aristocrat, but the japanese kamakazi, the pilots who sucidally slammed their planes into american naval vessels during the last days of world war 2. Generally we think of the kamikazee as doing this because they thought that if they smashed themselves like human bombs into aircraft carrriers and battleships, they could scare the allies out of continuing the war or invading japan.  But this was an rather extreme and ultimately utilitarian endeavour. But Mishuma denies this, he says that the kamikazee actually knew that their actions were futile that there was no way for the allies to stop the allies from winning. Japan was doomed and yet the sucided themselves into the decks of american ships anyway because ther ideaology, their belief in the divinity of the emperor demanded that they die. Decadence as Mishuma defines it is knowing that the world is doomed, that the acopalypse is upon you and cannot  be stopped and yet acting anyway. You know that your action is futile, that your belief is futile, but you act out that belief anyway. You act on behalf of the cause, in this case die for the cause, when acting for the cause is the most useless. That to Mishumas mind is the ultimate most perfect decadence. - Alan Bryant Davies (still podcast om Yi Sang)

 #teamalaskathunderfuck, noe av det beste med dragrace er myten om hvordan man kan sminke seg ut av fortidstraumer, hat, mobbing og marginalisering. Brød og sirkus? Anti-decadent?


Decadence:  (dictionary.com)
The act or process of falling into an inferior condition or state


- Du er ihvertfall ikkje noko misantrop......Eg vart overraska. Ikkje fordi ho knytte begrepet misantrop til meg, naturlegvis. Folk som kjente oss, hadde omtalt meg som misantrop så lenge eg kunne huske... Eg hadde til og med omtalt meg som misantrop sjølv, fleire gongar.....Eg såg spørjande på henne. – Om du hadde vore det, ville du ikkje ha jobba med det du gjer … så mykje som du gjer, sa ho. – Livet på jorda går jo vidare uansett i ei eller anna form. Med eller utan oss menneske. Så det er jo ikkje det du bekymrar deg for. Det er jo livet slik vi kjenner det, mitt og ditt liv, livet til familien din, menneskelivet, det er jo det du er redd skal forsvinne, djupast sett. Slik tenker iallfall eg.- (Begynnelser 43%)

Dekadanse: (wiki)
Begrepet dekadanse stammer fra teorien (1700s) om at et samfunn befinner seg i en nedgangstid pga. moralsk forfall.

Connect the dots? 
La oss heller kalle det glimt
, eller..

Dogwalkingstream realness
Podcastforfatter Davies leste Mishamiessay og forstod Yi Sang. Jeg hørte podcast (om forfattere jeg ikke har noe kjentskap til) og tenkte på Terje. Binger DragRace og tenker på legning og Mishami, på fjorårsboka til Renberg og Kyrres Khartago. På at jeg ikke har løpt på snart 3mnd. Decay, decay, decadence. På ting som rakner. Plagiat. På å skrive/handle så vagt og sært at ingen kan kopiere, men alle kan parodiere. På Alaska Thunderfuck. Great Garlic Girls. At jeg har brukt alt for lite sminke i mitt liv.
Og på boka jeg begynte å lese i natt. En Sånn Jente. Om voldtekt i Norge.
Ingen lys i tunnelen.  Misantropi indeed.
Og overindulgence. Pøse ut alt man tenker på.


Trenger noen gladbøker nå. Noen som har lest Tante Ulrikkes Vei? Mørk?
Eller har begynt på Morten Øen?  Eller har ei skikkelig lykkerusbok å anbefale?
, av året selvfølgelig, på norsk.

  All else er ren bonus!
Siden jeg har sluttet å lese har jeg bare 2 mål igjen for 2017.
3 norskebøker til + en hårete bio i desember.
Done!!

BOKBLOGGERPRISEN 2014: SIKKERSTIKKENE?

Ingenting overlates til tilfeldighetene i årets bokbloggerprislesing.


Tidlig i år la jeg ut profetien om at 2014 blir et år der lesing står i høysete.
Det slo til for fullt. Jeg leser nesten like mye som i førbloggsdager
og både omtaler og joggeblogging er left i dust og glemsel.
Det er samleomtalenes år.

Denne gangen i forbindelse med 
Bokbloggerprisen 2014.
Planen var å lese 10 ferske utgivelser, dobbelt så mange som ifjor, med håp om kvalitet til et par nominasjoner. Foreløpig har jeg beskjedne 9. Intensiteten skrus derfor opp, og tallet forandres uoffisielt til, så mange som mulig, med mål om full nominasjonsliste i romankategorien
, og minst et par i åpen klasse.
Norskefebern har inntatt dalen.
, presset inn imellom 1001, booker og nobel

Som kvalitetssikring har jeg også lest 3 bøker av Skram. 2 Alberte (Cora). 1 Albertine (Krogh), 6 av Nygårdshaug og 2 Fosnes Hansen, og da overser jeg både eldre Ravatn og Wassmo. Det er svært lite jeg ikke vet om utroskap, kvinners kår, ekteskap, indre sjelekvaler, kunsterliv/sjel, promiskuitet, snirklete språk, vin, ost, ukeblader, begjær og detektivering.
Forbredelser er halve festen.

The contenders.
Ifjor klaget jeg over at romanlista var kjedelig og forutsigelig
Da skulle man kanskje tro at jeg iår virkelig hadde anstrengt meg, som lovet, for å bringe fram det sære, smale, ukjente mangfoldet? Nix! Det var en strek i regninga at alle bautaheltene skulle komme med bok akkurat i år. Det er umulig å gi seg 2014 i vold uten å lese Hjorth, Tiller og Renberg.

Nesbø har jeg også lest, og 'omtalt'
,som den eneste utenom Renberg .

Resten kommer her:
Er det bare meg eller handler alle om det samme?
-----------------------------------------------

Om Igjen  (2014)
 - Monika Isakstuen

Kilde: Lesereksemplar tiden.no
De som sa det først:
VG og Bokmerker.


Crossover:
Roman om navngitt pianistinne som etter en kort og lovende karriere trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten før hun, år senere, kom tilbake som kreftsyk og masseprodusent av kritikerroste cd-er, man etter hennes død fant ut var forfalskninger, stjålet fra andre ukjente pianister.
- Den største pianisten i verden som ingen har hørt om - 
, var det ikke det de sa om Stoner også?, verdens beste ukjente bok?

Egentlig er det en roman om Ida. Vennskap og fictionIda.
Hun blir som femtenåring venninne med Joyce. Skriver brev til henne. Tett sammensmeltet vennskap, før hun reiser til byen, og tar fatt på eget skjeve liv.
Mann etter mann, og ektemann.

I begynnelsen:
Ida er voksen og har forlatt mann og barn for å skrive om Joyce og bedraget.
Hun føler seg uskikket som mor, for flyktig som kone. Fortida har tatt over.
Boka veksler deretter mellom tilbakeblikk fra Ida som ung med Joyce, Joyce på scene og i brev, og tilbake igjen til Ida i nåtid på hotell med penn og spørsmål. Brev, bruddstykker, kapitler. Korte tenkte dialoger. Minner. Historier. Diktning.

Det samme som Innsirkling handler om?
En annen kuriøst berøringspunkt med Tiller er tilknytningsteoriene.
Mødre som tror, eller blir fortalt at de ikke 'bonder' med sine barn og ender opp med å forlate eller gi fra seg.Tillers Susanne, Isakstuens Ida.

Min siste fullførte bok, og inntrykkene henger fremdeles høyt. Ufordøyde.
Det første jeg gjorde etter siste side var å google Joyce, (wiki). Det er en ubegripelig historie. Så fascinerende at Ida og hennes mer ordinære samtidsproblemer druknet. Hvorfor gjorde hun det? Var det mannen? Jeg tørstet, tørster fremdeles etter mer biografiske detaljer, og kunne tenkt meg enn ren Hattobiografi, gjerne med fiktive elementer, bare mer utfyllende. Ida har jeg lest om før.

Jeg likte den altså, både språk, oppbygning, struktur og historie. Ikke minst visuellt. Som alltid er jeg stor fan av tekst som brytes opp, i dikt, i dialog, og uventede overskrifter. Ikke-oppstykkende flyt
, jeg makter bare ikke fri meg fra det biografiske.

Veksler på fortid og researchmatriale?
Alberte selvfølgelig, selfdoubt
, og om å ikke strekke til som kunstner og menneske.

---------------------------------------------------------------------------------------



Innsirkling 3  (2014)
 - Carl Frode Tiller

Lydbok lest av: Ola G.Furuseth
, Niklas Gundersen, Charlotte Frogner
(Frogner, som Susanne, er fantastisk)
Kilde: Biblioteket.
Sagt forut: Bjørg, Rose-Marie,
Merete, Berit, og Karin.
Hva jeg synes om enern og toern.


Herregud hvor jeg har ventet på denne boka.
Lengtet etter å vite hva som egentlig var greia med David og hukommelsestapet.
Du husker vel historien?  David som har mistet hukommelsen og setter inn annonser i avisa på jakt etter fortida. 8 brev får han. 3 pr. bok, inkludert Davids egen i denne siste.

Jeg har greid det kunststykke å unngå alle anmeldelser, omtaler og intervjuer og kom blank til boka. Ikke som mye som et hint av en spoiler hadde jeg fått med meg, noe som setter meg i et dilemma nå. Det er så mye jeg ønsker å si, om Susanne, David og slutten, samtidig ønsker jeg ikke å forskyve boka for de som ennå ikke har lest. Det skal så lite til, ikke for å ødelegge, men bare skape den ørlille forflytningen som gjør at alt oppleves anderledes. Umulig å unngå, til og med vage hentydninger og svakt omriss riper lakken.

Jeg er en leser - vi bryr oss, av og til, om slikt.

Derfor:
skriver jeg om alt det andre.
At de denne gangen hovedsaklig befinner seg i Trondheim.
På den tida jeg bodde der, studerte og drakk der. På Erichsen, 3B og Blåbær.
På den tida før Erichsen ble til Dromedar og 3Bfolket flyttet til Kredo

Jeg studerte litteratur på Dragvoll, nesten samtidig med David, og hoppet av hovedfaget av beslektede høytflyvende grunner. Vi hadde venner med likt utseende og jeg er sikker på at jeg kjenner flere av Tillers rollemodeller. Faktisk mistenker jeg at Tiller var flua på bakromsveggen hver fredag - og lørdag, og at jeg helt uforvarende må ha fyllebetrodd meg til han, ukentlig, uten å legge merke til blokka.
Fortidas ensartede ungdomsrøl.

Ellers er alt til stede som jeg likte så godt i de foregående.
Rytmen, gjentakelsene, kranglene, sekundet som går, hun som sa, indre paranoia.
Det er bare for mye av godene. Flom. For mange ting sagt man ikke vil si, ikke vet at man sa. Tåpeligheter. For mange påtatte smil. Tvungen latter. Av og til er det uutholdelig. Ubehagelig, pinlig og sosialt selvmord. Det gjør vondt å lese, og man vil bare teipe igjen de forræderiske munnene og drukne de vrangforestilte i bøtter med vann. Fulle bøtter.

Jeg reagerte ikke like sterkt på de 2 første bøkene.
Hadde ikke samme behov for å få de til å tie. Svakere ubehag.
Lot meg ikke hverken merke eller irritere av de gamle repetisjonene.
, og jeg er litt i tvil om dette er bevisst eller om sekundene bare stokket seg for CF denne gangen., at han valgte feil gjentakelser
, jeg mener det er jo et ulidelig press dette med å skrive trioavslutning
mens alle skryter mesterverk og venter i år på finalen.

Historier. Minner. Diktning
, akkurat som i Om Igjen.
Hvem eier fortida, sannheten og selvet.
David sirkles inn, og får endelig kommentere og fortelle egen historie.
Men er den sannere, mer autentisk og ekte enn brevskrivernes?
Fragmenter og helhet. Indvidualisme. Selvet. Jeget. Knausgård.
Crossoverbiografier, som Om Igjen. Alkoholen.
, og spyr jeg ut flere enordssetninger nå, går jeg i fella og forteller for mye.

Hjelpsom fortidslitteratur: Albertine - du blir det man sier du er
, og Skrams kvinner for ubetenksomme valg og heftig krangling
, Løvekvinnen - kom nærmere, kom nærmere -

---------------------------------------------------------------------------

Et Norsk Hus  (2014)
 - Vigdis Hjorth

Kilde: Lesereksempar fra cappelendamm.no
Bloggere:  Lena, Tine og Anita.

Tenk at jeg putter Vigdis i et samleinnlegg
, bare dager etter at hun fikk hederspris.




Smart om oss og andre - står det på forsiden, signert VG.
Nordmenn og utlendingene. I dette tilfelle. Utleier og leietaker. KunstnerAlma og den polske familien som ikke følger husregler, bruker for mye varmtvann, og, (ikke pga strømbruk), havner i fengsel og navsystem. Det er norskeblikket på utlendingene. Det blikket vi febrilsk prøver å holde nøytralt og inkluderende, blindt for skjærende kulturforskjeller. Blikket som avslører hvem vi er.

  - sånn det skal være mellom mennesker -
Alma er billedkunstner og trives i eget selskap.
Best liker hun seg når hun uforstyrret kan synke ned i intense, døgnville arbeidsøkter. Isolert fra omverden, kun omgitt av vinflasker og vakker natur. Dessverre krever stort hus og lite penger at hun leier ut.
Motvillig.

Og arbeidsroen ødelegges.

Igjen har vi en drikkefeldig kunstnerisk vigdisheltinne
, som akkurat som Ellinor fra Posthornet, slites mellom det ordinære og det ekstraordinære, der den endelige innsikten er noe ala
- det ekstraordinære i det ordinære, livet rett foran nesen din.
 - Hun hadde lengtet mot det ekstraordinære, men ikke skjønt at det var hennes syn på det vanlige som var hindringen.  -  At potensialet lå i det ordinære, hvis hun bare lærte seg å se - .

Det bor en Alma i oss alle
Ialt det kjedelige (ordinære) som forstyrrer, forhindrer og tar opp mer plass en en har tid til, alt fordi man prøver å unngå, sky og oppføres seg som man tror forventes, for å frigjøre mer tid til å forsvinne inn i grønnere gress, og høyere (ekstraordinære)sfærer,,,
- mens man egentlig burde studerte de grå tuer.

Men,
Er det ikke pretensiøst å fremdeles bli sjokkert over vakker alminnelighet?
Er ikke kunsten gudommelig hevet over godtfolk?
Går det an å klage på polske leietakere uten å føle seg rasistisk?
Ergre seg over mulige kulturell betinget oppførsel og fremdeles være politsk korrekt.
Unngå rasist mistanker når man definerer negativ oppførsel som kulturell  betinget.

Det foregår mye i denne boka
Grunnlovsbilder, utenlandsreiser, barn som roter, plastikkposer som flyter, mishandling, overforbruk av strøm og postkasser, og jeg er litt usikker på om jeg liker at jeg kjenner meg igjen, som om jeg har gått fra tillerdama på 3Bs bakrom til hu som ikke takler at naboen lager fotavtrykk på plenen.
Sånn kan det gå.

Fortids touchdown: med Tiller - kommunikasjon via brev, no oppmøte.
Alberte igjen, all denne kunsten, kunstnermyter, kunstnerbobler.

---------------------------------------------------------------------------

 Unnskyld  (2014)
 - Ida Hegazi Høyer

Kilde: Lesereksemplar fra tiden.no
Boka har gått sin seiersgang blant bloggere
og jeg er ganske sikker på at denne blir å finne på de flestes nomineringslister i januar. Min også.
Alt du trenger å vite:
Et knippe:  Elliken, Lena, Siljeblomst.

Historien er kjent.
Ung kvinne møter, litt, eldre dynamisk mann. Søt musikk oppstår. Så høy og lidenskaplig at resten av verden stenges ute. Isolert lykke. Til det sprekker.

På baksiden står det:
 - Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går de faktiske grensene mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet. 
Var det ikke noe sånt jeg skrev om Om Igjen også - og Innsirkling.
Blir alle bøkene like fordi det er jeg som leser?
Farger, igjen, alt med egne problemstillinger?
Eller er mennesketsinnet så fanget i samtida at alt koker ned til samme grunnsetning?

Takk og pris kan de mest ordinære plott skrivers i ekstraordinært språk
(high five til Alma)
For Unnskyld er virkelig god. Full pakke.
Årets peneste bok. Grå, rustikk og matt. Med det beste språket.
Du vet den traff når det første du gjør etter ferdiglest bok er å skaffe deg forfatterens debut.  Under Verden, om kvinne og hund i forfallen hytte i skogen.
Nesten enda bedre enn Unnskyld.

Det første møtet:
 - Og da du så på meg, da du så meg, må du ha sett meg like svart som hellig, som om du tok til deg og kasta vekk i ett og samme blikk. Imellom oss var alle menneskene Imellom oss var skrik og sand og stein og stemmer. Og jeg tenkte ikke, hadde ikke en eneste tanke i hodet, så ikke alle øynene foran meg, jeg kledde bare av meg. For deg. Jeg reiv ut hårstrikken, dro av meg klærne, og jeg stilte meg opp, rett imot deg, mot denne herreløse verdenen imellom oss, og du reiste deg, kom imot meg, det var applaus i bølgene. -

Ei bok du kan lese i filler.
Ha som eneste boka på hytta og stadig la deg begeistre.
Du vet fra starten hvordan det kommer til å gå og skjønner like snart hvorfor.
Det er småskurr i plottet. en fisketrådring jeg får vondt i huden av
, og en hund jeg var livredd skulle gå med
, men dette er irrelevant så lenge man kan slå opp på hvilken som helst side
og finne gullforgyldte avsnitt og setninger.

Se bare - helt tilfelidg slått opp - side 165
 - Men jeg var nervøs. Jeg turte ikke innrømme det, men det stakk i magen og beit i hjertet, hadde fått ropet ditt innenfor, rundt et bein eller en åre eller en elv, hadde møtt min egen blodtilgang til angst, visste det bare ikke ennå. -

Skal jeg gi bort bok i julegave i år blir det Unnskyld.
Her blir det garantert kortliste og samlesing.
Like greit å starte med engang.

Flere bloggere: Elisabeth, Rose-Marie og Gro.
, og om fortiden har jeg ikke annet å si enn at etter Skram
er det ingenting som overrasker.

---------------------------------------------------------------------------------

Det Skulle Vere Sol,
Vi Skulle Reise til Lodz
 - Marit Kaldhol  (2014)

Kilde: Biblioteket
De du burde høre på:
Siljeblomst og Gro.




Mor er død. Morfar er blind. Søster rusa.
Bukken går i engen med løv og gress i munnen.
, og jeg er på gyngende grunn.

Det er fordi det er så diktaktig. Urd-sk.
En kort fortelling på hver side. Lyrisk roman?
Landskap. Fugler. Fortvilelse.

Jeg leste den for fort,  slik man ikke skal gjøre med dikt.
Tenkte dette var bra, og leverte den tilbake, uten dypere refleksjon.
Helt til jeg stadig begynte å tenke på hvilken bok jeg hadde denne Olvar fra.
Den gamle  blinde mannen som snubler ut på tunet og snur seg etter fuglene.
Umerkelig og stillferdig myrstrågufs. Under huden.

Det var ikke mye hjelp i fortida her
, annet enn at også gikk galt for Albertine
, og at for mye vin aldri er bra - selv ikke for Drum.

---------------------------------------------------------------------------

Operasjon (2014)
Sjølvdisiplin 
 - Agnes Ravatn

Kilde: Biblioteket
Selvhjelpsmanualen
 alle karakterene i de øvrige bøkene burde ha lest.

Da ville de forstått hvorfor de isolerte seg, slapp livet forbi og havnet i baklekse og trøbbel - fordi det er det som skjer når man bukker under for valg og viljestyrke. Det tar alle krefter å forsøke kontrollere psykisk syke samboere, rusavhengige søstre, strømsløsende leieboere og løgnaktige pianister.

Når man prøver å leve slik man synes man burde
, slik ande synes man burde.

Da blir det ikke krefter igjen til noe, til noen, andre.

Heldigvis har Agnes drevet research, lest både Marshmallowbøker og annen faglitteratur. Tatt seg tid til å sette opp råd og fasit.  Alt du trenger å gjøre?
Jenny. Alma?\. David. Listen up.
Legg inn 10min forsinkelse før du faller for fristelser
- og les fem sider ekstra før du klapper igjen.
Faste rutiner. Etablerte vaner.
That's it, så enkelt kan det gjøres. Ida?

Fortiden? Constance, Albertine og Alberte
kunne nok trengt en Ravatn de også.

----------------------------------------------------------

Veien videre:
Framover skal jeg lese Brageprisvinner Christiansen, for meg ukjente Baugstø, ei ungdomsbok om sommer, og Skåden (nettopp begynt). Jeg har lagt merke til at alle elsker Tripitz, Kaoshjertet og (nok en) Brageprisvinner Rishøi, og jeg har latt meg fortelle at Lunds Edelstener, kanskje som eneste norske 2014 bok, er morsom.

Flere tips? Blinkskudd?, og opplevelser man ikke kan gå glipp av?
Hvis du skulle anbefale meg ei eneste
, jeg bare MÅ MÅ lese før nomineringsfristen?
Si det nå, eller hold kjæft forever

Lekse lært av fortidslitteraturen?
At det er svært lite hjelp i dumme drummegutten
når det kommer til å forstå samtidslitteraturen
,  mens Cora og Amalie kan brukes til alt.

JESUS I PORTEN

Folkehelsa (2007)
- Carl Frode Tiller

Et skuespill
, eller skodespel som det står på min.
Hvorfor i h står det skuespill på dette coverbildet, finnes det en bokmålsutgave?





Først:
Mine lesehistorie når det kommer til skuespill er ikke eksisterende. Man har gått på skole og lest de obligatoriske, men forståelsen har aldri strukket seg utover hjernevask fra forelesere og/eller sekundærlitt, fra forrige århundre.

Men:
Jeg hørte begge sirkellydbøkene ifjor
, dvs Innsirkling 1 & 2
Jeg så Innsirkling1 på teater
& dessuten er dette kun variasjon rundt Silje dialogene i I1
, krangling med ektemann, mor og svoger rundt middagsbordet.
, der hun steker vafler og lyver på seg utroskap.

Enakts
Faktisk er den eneste forskjellen sceneanvisninger og en drømmesekvens foran hvert kapittel. Det er identisk med den Silje jeg så på teateret, ord for ord, og hun er dessverre sterkere i minnet enn AneDT, oppleseren fra lydboka, selv om jeg fremdeles mener at Ane og lydboka var bedre enn teaterstykket,
og som følger også mye bedre enn dette papirutdraget.
- undres på om dialogene i selve boka avviker, noen med bedre hukommelse?


Derfor!
Så hvorfor et helt nytt innlegg
, rent bortsett fra at det er ei helt ny bok?

Sceneanvisninger
, hvis du liker eksakt posisjonering av debattanter
Grad av lidenskap rundt spising, eting, fråtsing, plukking

Drømmebanken, som viser hvordan Tiller har tenkt i forhold til stemning og bakgrunn. Dette er utsagnene som ble presentert som mellomspill i teaterstykket.
Trompetisten og punkebandet.
Jeg var ikke spesielt begeistret.

Visdomsord fra drømmebanken.
jeg velger like tilfeldig selektivt som han forventet av oppsetningen.
Først når kjøttet har forlate ansiktet, blir det stivna gliset ditt naturleg.
Den blå vinden er kjolen min
Mørkret levrar seg, natta landar. Og dagen føder døde barn.
Grip spaden og grav fram dagen, etc etc.

Viktigst:
Fordi jeg mener at alle burde lese Innsirkling.
Boka består av knappe 90s dialoger
og er en utmerket innføring og smakebit.
Er du i tvil om du vil lese Innsirkling, eller har Tillerfobi?
Start her. Du vil finne alle disse kranglene i Innsirkling1
, men du vil også finne mye, mye mer.

Når det gjelder CFT, ruler lydboka.

Bok kjøpt på fysisk bokhandel, tror det er den eneste jeg har kjøpt i ornkli butikk iår, på salg.
Tar den også med på morgendagens bookcrossingmøte, og gir den bort.
Det er ikke jeg som holder hamsterhjulene i gang.
Bokas Reise.
Flere bloggere: Guffen,
Forfatterens hjemmeside

Know your writer:
Innsirkling2 var nominert til Nordiskråds Litteraturpris ifjor, og ble derfor samlest av oss som, nå har lært å digge det obskure, smale og sinnslidende, oss, nordiske samlesere.
Du finner en full oversikt hos knirk.

Tillermottakelsen spriket fra vill jubel til fobi, og I2 var den boka vi var mest uenige om. Hype Slutt!
(Vi gjør det vel igjen?)

KULTURMENNESKET?

I går så jeg Innsirkling på teater.
Et ledd i nyttårsforsettet med å delta på et litterært/kulturelt arrangement pr. månedet - eller 12 i 2011. Dette var nr. 2 - kulturmennesker blir ikke skapt over natta. Tenkte å bøte på etterskuddet med å se Änglagård3 på kino - men det protesteres rundt meg om juks
- svensk oppfølgerfilm på kino teller ikke som kulturelt arrangement
- ikke engang når den inneholder svensk natur og Helena Bergström.
- da kunne jo liksågått sett ferdig Stieg Larsson3 på DVD
, eller The Reader som jeg nettopp lånte på biblioteket.



Teaterstykket 1
Ubestridelige fakta.
Det var fullt. Ikke så mye som et sete ledig. Tror det var nest siste dag før man starter opp igjen i mai.
Sikkert så skuespillerne skal få tid til å gå på ski.
Jeg så Odd Børretzen komme ut fra do og løpe opp trappa iført dongeri og stokk - alt mens han samtalte med ledsakerkvinnen, kona? om hva han likte med stykket. Hadde jeg vært PerezH hadde jeg knipset og spurt hva han egentlig synes - men i mitt norske skamvett, holdt jeg opp døra og lot som ingenting
- men du og du hvor jeg spilte den CD-en i sin tid - et viktig ledd i 8ks norskundervisning - det er svært lite han ikke vet om måker.

Prekulturelle aktiviteter var Thaimat og mintsjokolade - kamuflert som teaterkonfekt på etasjebrett, men akkurat som favoritten, mint girlscoutcookies, + vin i moderate mengder.
Postaktiviteter - pesende lynspurt til OsloS for å rekke halvelleve toget. Kanskje er jeg nærmere kulturmennesket enn jeg tror - fjellsko med innleggsåler holdt akkurat for å komme seg fra teater til togstasjon på 15min - inkl.5 min i kø for billettkjøp, for ALDRI om jeg betaler det provoserende 20krs tilleggsgebyr de tvinger på deg for å løse billett på selve toget.
ALDRI. Da venter jeg heller 2t på en benk. Kan lese mye på 2t - samtidig med at man gjør tåhev. Noe som ville ha skjedd hvis jeg hadde gått for høye hæler og skjørt.

Teaterstykket 2.
Hvem som har regissert, produsert, sufflert og hvem skuespillerne var kan du lese på Det Norske Teaterets nettsider, detnorsketeateret.no.

Teaterstykket 3
Hva synes jeg egentlig?
Jeg har jo begeistret lest bøkene, både Innsirkling, som stykket bygger på og oppfølgeren Innsirkling2. Sammenlikninger mellom bok og film er alltid automatisk, og boka vinner alltid. Jeg hørte lydbøkene i begge tilfellene, ekstra dimensjon med flere stemmer i hodet enn bilder.
Vi satt på bakerste rad og jeg hadde foggy linser (bør byttes ut straks) så det var ikke alltid jeg så ansiktsuttrykkene - noe som gjorde stemmene desto viktigere - akkurat som i lydboka - stemmer og ord.

Dialekt.
Jeg har tidligere småklaget på at bøkene er skrevet på - og lydbøkene lest på, nynorsk, og ikke trøndersk. Her derimot var det trøndersk hele veien. Nå er jeg bytrønder og benytter langt flere æ-er enn den varianten det var lagt opp til her - stilistisk og forståelig midtnorsk med innslag av inntrøndersk e-bruk? Nå aner jeg ingenting om skuespillerne, bortsett fra Britt Langli som jeg tror er trønder, ihvertfall var hun det i Bør Børson - men hvis hele casten var østlendinger var det godt gjort. Jeg vet at svaret er bare et googletrykk unna - men akkurat dette interesserer meg ikke nok til at jeg orker. Den inntrønderske øynamsosværingen, med ungdomskjennskap til Tiller, jeg så stykket sammen med - hadde derimot flere dialektinnvendinger.

Rekkefølge?
Kronologien er hulter til bulter, forståelig plukket litt her og der, slik at de 3 hovedpersonene kunne uttale seg omtrent samtidig, og ikke i bokas strenge rekkefølge. Det ødela litt av reisen og gjorde at synet karakterene hadde på seg selv ble sterkere enn hvordan de ble sett av hverandre, noe som i boka er motsatt. Der presenteres de et eget selvbilde, som deretter blir smadret av nestemann.
Spesielt Jon og Arvid får gjennomgå på denne måten. - likevel var det ok løst, et selektiv utvalg må jo uansett gjøres i slike adapsjoner
, sa hun tilgivende velvillig.

Skuffelsen!
Der stykket falt igjennom for meg - både i seg selv - og i forhold til boka, var dialogene. De fantastiske kranglene. Det var mye roping, puffing og bank i bordet. Det at mye av dialog og gjentakelser i boka foregår inne i hodet, det går eit sekund - og hun høyrer hvor sant det er, gjør at alt blir stillere, introvert og mer innbitt.
Mer fortvilt, stygt og hatefullt.

Det er forskjell på å høytlese
- jeg blir så lei av deg ropte han, overrasket, og slo hardt i bordet.
Til å brøle Æ BLI SÅ LEI AV DÆ og dælje hånda gjennom bordflata.
(egen tilfeldig dialog).

Siden gjentakelsene, tankene og rytmen er det jeg elsket
- elsker med bøkene, mistet krangligen mye av sin magi for meg. Det ble bare 2 personer som ropte til hverandre, trampet med bena og slengte beskyldninger. Finessene og takten ble borte.
eg. mistet vaffelstekingen hele sin brodd.
MEN: Jeg vet at mange ikke tåler all denne repeteringen, og i så måte vil de sikkert like teaterstykket mye bedre. Hører dere, - haters?

Tilfeldig!

• Ane Dahl Torp leste en fabelaktig Silje i lydboka. Dypt savnet.
• Jon fremstår sterkere og mindre labil på teater.
• David som interesserer meg mindre og mindre etter å ha lest nr.2, var her trompetist i bakgrunnen, noe som jeg synes var teit.
• Teit var også alle disse jazzsnuttene de spilte, disse gikk meg hus forbi i boka, kun bisetninger og jeg likte ikke at de stjal så mye tid fra dialogene.

Anbefalt?
Rart, men sannsynligheten er stor for at jeg ville ha likte det bedre hvis alle 3 hadde sittet på hver sin stol og framført lydboksporene. Med mimikk og teaterfakter, jatakk til acting, men lest hvert ord, hver gjentakelse og hvert tankesprang. Brevene kunne de bukkehoppet.
- kanskje jeg bare skal kjøre lydboka en ekstra gang?

Andre som har vært på teater, i det siste?

På torsdag ble Innsirkling2 lest i forbindelse med
Knirks Nordiske Samlesingsprosjekt.
Vi samleser bøker som er nominert til
Nordisk Råds Litteratur Pris.
Da jeg allerede hadde lest den
får teaterstykket bli mitt bidrag.

Alle de sprikende omtalene av toern kan du lese HER.

SEKUNDET SOM GÅR.

Innsirkling 2 (2010)
- Carl Frode Tiller

Lydbok lest av:
Anderz Eide, Duc Mai-The,
Unn Vibeke Hol
og Bernhard Ramstad.





Nominert bla. til Nordisk Råds Litteraturpris 2011
Dette er den første boka jeg leste/hørte iår.
Den er også endel av Knirks Nordiske Samlesingsprosjekt og jeg tenkte derfor å vente med omtalen min til samlesinga - men skal jeg vente til April kommer alle original tankekraft og instinktive reaksjoner til å bli oppspist av gjengse meninger og tidens tann
, så jeg jukser med rekkefølgen.

Min ville begeistring for Innsirkling 1.


Story:
Venner og bekjente driver fremdeles og skrive brev til hukommelsesløse David. Denne gangen: 2 kompiser fra tenårene og ei gammel dame som kjente mora.

Strukturen er den samme, hver sin tur, hver sine brev og hvert sitt turbulente liv. Det krangles og såres og repeteres. For, ja - gjentakelsene er også de samme.
Spesielt Freistar og dette eine sekundet som går.

Forrige gang tenkte jeg at hver person hadde sin egen catchphrase - en gjentakelse spesielt for denne personen - Jon med Freistar og Silje som hører hvor sant alt er. Denne gangen er jeg mer usikker. Hadde jeg sittet med boka foran meg hadde det vært verd en sjekk, men jeg hørte lydboka og den er longgone. Det virket uansett mer tilfeldig, mer allover the place.

Jeg har lest andre klage over hvor like disse 2 guttebrevskriverne er - og kanskje er jeg enig - bortsett fra at bondeOle med den fæle kona, blekner i forhold til Tom Roger.

Tom Roger med den deliverance-ske hillbillyfamilien, sigøynermora og bestefaren. Måten han (og de) krangler på og den brutale måten Tiller vrenger psyken hans på - fra å virke som den i familien med mest kontroll, til sleggesvinging og psyko101 krangling med kjæresten - er brilliant. Det er så man skulle ønske man var 2 rundt cd-spilleren - så man kunne klaske highfive når nøkkelordene kommer
- freistar - KLASK
- det går eit sekund - KLASK
- samtidig som det skjærer å høre på - for man hører hvor sant det er. (i1 pun intended):

Jeg hørte lydboka - og i all min iver etter å skryte Tiller kranglinga opp i skyene tror jeg dette er ei lydbok-bok. Usikker på om all denne rytmiske kranglingen virker like bra på papir.

Den 3. brevskriveren er Paula, ei venninne av mora til David og selv om hennes historie er enda mer grusom enn de 2 guttenes, er ikke effekten på meg like sterk. I forhold til fortsettelsen, bind 3, er det likevel Paula som er viktigst. Hun vet noe om David, sitter på hemmeligheter som velter hele skuta og man aner en aldri så liten oppvask i fremtidige bind.


Likte også:

• Hvordan enkelte personer fra I1 plutselig framstår i et helt annet lys. Dette gjelder spesielt stefaren PresteArvid som går fra å være en decent, omsorgsfull dog litt kontrollerende mann til å bli - tilnærmet psykopat, sett med både Oles og TRs øyne
• - men også mora Berit og hennes kalkulerende affære med bondeOles far.
• Hvordan det småsparkes til realitykultur og biografier, host host Knausgård. Det er litt billig men jeg er ikke bedre enn at jeg fryder meg .
• Hvordan Tom Roger leses. Jeg er usikker på hvem det er som leser, med holder en knapp på Duc, fordi han har mye å gjøre opp for etter endel misser lately. Men uansett hvem som, er det slepende, farlig og exceptionally brilliant!
• Paulas tankesprang og mulige umyndiggjøring.
• Montro om han hørte på like mye listepop og radiohits som Beate Grimsrud, hør en hit, skriv en hit.
• - og ikke minst alle de tragiske skjebnene, historiene, hendelsene, dialogene - alt innerst i sjela som aldri burde komme ut, som ligger der godt skjult og hemmelig hos oss alle.
• Otterøya, et tverrsnitt av norsk bygderomantikk???
• NEGATIVT? Nei, hva skulle det være. Kanskje de 6 årene det tok å skrive - og den usannsynlige selvinnsikten og skrivekunsten de alle sitter med.?? - Det flyter en allvitende, allmektig forteller der oppe et sted - og det er nok for meg. Eloquence er ikke noe å bli sur over :-)

Oppsummert:
Jeg ble ikke like revet med av sjokk og overraskelse som jeg ble i førsteboka. Som nevnt er den struktur og språkmessig svært lik - og jeg skjønner ikke spranget på 6år, lukter nesten inn-trøndersk depresjon og skrivesperre.

For meg gjorde ikke hoppet så mye siden jeg leste den første så sent - men hvis jeg må vente nye 6 år på nr.3 og forskjellen ikke er større
- vet jeg ikke helt hva reaksjonen blir.
Sannsynligvis skuffelse og irritasjon.
Men akkurat nå gleder jeg meg, nysgjerrig på fortsettelsen
og spent på om den innfrir.

ANBEFALER helhjertet.

Innsirkling 2 hos tanum.no
Forfatterens hjemmeside.


Know your writer
Carl Frode Tiller er født på Namsos
og utdannet historiker
, for mitt bare liv skjønner jeg ikke hvorfor han ikke skriver disse bøkene på trøndersk, men noen jeg kjenner fra Namsos påstod at det ville blitt alt for sært og uforståelig for den allmenne bokkjøpende nordmann - kanskje har de rett?

FREISTAR.

Innsirkling (2007)
- Carl Frode Tiller

Lydbok lest av:
Lasse Kolsrud, Jan Grønli,
& Ane Dahl Torp (2008)



Freistar
Det går eit sekund
- og jeg hører hvor sant det er
- og jeg vet ikke hvor det kommer fra.
seier eg - seier han.

David har mistet hukommelsen og det settes inn en avisannonse som oppfordrer venner og bekjente til å skrive til han - fortelle hva, hvor og hvem han var - hjelp til å huske eller en en konstruert karakter å starte på nytt med?

- og det er så fantastisk!!

3 brevskrivere har hovedrollen, 2 venner, Jon og Silje + stefaren Arvid. Midt i sine egne traurige drama gjenforteller de fortiden. Ungdomstid, kjærlighet og de evige problemer. Versjon for versjon. Jon først - en autoritet, som fort blir moderert av Arvid og deretter slått til pulp av rebelske Silje. Hver sin David, hver sin virkelighet. Bit for bit trer historien fram, Davids og de 3 brevskrivernes - litt tydeligere snirklet for hvert avsnitt,
- men helt uten avslutning - stille, underdrevet cliffhanger.

- og det er så Sound & Fury vakkert.

Brevtid: 3 fremmedgjorte ungdommer - som mangler fedre, fengslet, død og bortevekke. Mødrene står igjen, bitre og tynnslitte - generasjonskonflikter, fordommer og Namos på 80-tallet.
Foreldre og barn - igjen.

Nåtid: er igjen forholdet til mødrene sentralt. Det krangles. Krangler som har utviklet seg over år, evig gjentatt. Språk repeterer. Sannheter dukker fram. Har nesten ikke ord for hvordan dette klang i lydboka. Språket banker inn argumentene og hvert kapittel/person har sine gjentakelser - Jon med freistar og Silje ....
- hennes krangler med ektemann og mor = surreal.
- regle, chant og det var nesten så jeg trampet takten.
Det går eit sekund
- og jeg hører hvor sant det er
- og jeg vet ikke hvor det kommer fra. - om og om igjen.

Brev og fortidsdykk som terapi og mens innsikten siger på, både hos oss og dem - blir bildet tydligere og ikke er den ene brevet nødvendigvis sannere enn det andre.

Noen klager?
Jo, at den burde vært lest på trøndersk - nynorsk og god lesning til tross - mesteparten av handlinga foregår jo på Namsos.



Oppfølgeren, Innsirkling 2,
kom nå i oktober.
Det tok bare 3 år.

ANEBEFALES!!
Jeg likte den så godt at jeg umiddelbart skaffet meg en ny bok av Tiller.
Skråninga (men hvem aner når den blir lest).


Første gang jeg leste om denne boka, borte hos Beate ifjor, skrev jeg den opp bak øret, på 100meterslista - og glemte den helt til jeg snublet over den på nytt på biblioteket, hadde det ikke vært for ørenotatet hadde jeg kanskje hoppet over. Så takk til alle blogger for tips, vink og advarsler.