DE BESTE NORSKE 2015 BØKENE?? - DEL 2.

Den øverste halvparten av kjøkkenbordbunken. Den begynner å bli farlig høy.



Jeg leter fremdeles etter Norges beste.
Full kapitulasjon til jakten og jeg skal umiddelbart slutte og gnåle om problemene med bare å lese samtidslitteratur på morsmålet. Farene jeg alltid har advart om har tatt meg igjen, og jeg vier herved resten av ferden til pliktoppfyllende lesing av årets norske. Ved å slutte å kjempe imot håper jeg å frigjøre nok energi til ei ekstra bok i uka. Resten av kryssene får bli lydbøker på joggetur.

Dette er del 2 av:   (Del 1 - finner du her.)
Jeg leser norske 2015 bøker.
Jeg forbereder meg til Bokbloggerprisen 2015
, også kalt prosjekt brainstorm.


Starter med sist leste, som jeg husker best. Planen er kortere og kortere.
Haugen med utenlandskbøker jeg har lest iår,
og deretter ignorert, får aller nådigst fungere som kvalitetssikring.

-----------------------------------------------

 Håpet og Festen  (2015)
 - Kjersti Rorgemoen

Kilde: Anmeldereksemplar Kolon
Nominering BBP15? Yes.

Varmt anbefalt av Elisabeth
, som sa at den lignet på det meste annet
, men var morsommere.



Jeg kan si med engang at jeg likte, men overhode ikke fant den morsom. Faktisk skal jeg slutte å forvente morsomheter i alle framtidige bøker. Alt jeg ser er mørket, tiden, meningsløsheten og stikket man får i hjertet når små lysglimt likevel skinner gjennom. Dette gjelder uansett hva jeg leser, kanskje det er på tide jeg slutter å klage på at norske forfattere kopierer hverandre - og legger skylda på meg selv.

Girl Interrupted
Hovedpersonen er mellomleder hos Fretexs makuleringstjeneste.  Dette innebærer stort sett å kjøre rundt og samle inne papirer til makulering, samt holde et øye med de andre ansatte som uten unntak er eks-narkomane/alkoholikere/kriminelle.

Minnet meg om da Vigdis var i fengsel i Sandefjord og alle andre satt inne for dop - eller navsvindel. Vår kvinne kunne hatt karriere. Kunne hatt familie, rekkehus og jobb i kommunen. Istedet jobber hun altså på fretex og bor etter 16år fremdeles på hybelhus. Fordi det bare ble sånn.

Eller?
Sjølv hamna eg ikkje på Fretex fordi eg treng attføring, vern eller tilrettelagt oppfølging av noko slag, det einaste samfunnsmessige hovudbryet NAV hadde med meg, var den ubrukelege utdanninga fra humaniora..... Eg ser ikkje på det som eit nederlag. For sjølv om eg studerte både lenge og vel, må eg innrømma at eg aldri såg for meg noko konkret yrke iløpet av mine læreår....
 - nei, den handler ikke om meg, bare høres sånn ut -

Men hun har valgt det selv. Er fornøyd.
Problemer oppstår kun i møtet med andre. De andre som alltid lurer på hva du driver med og tjener penger på. Jeg kjenner at dette irriterer meg mye mer enn det gjør hovedpersonen. Så mye faktisk, at jeg, med mindre alle andre samtale er oppbrukt, aldri spør, folk jeg møter. Aldri svarer, annet enn vagt og flytende. Forskjellig hver gang. Selv i tidligere tider da jeg hadde mer prangende ting å fortelle.
Nei, again, den handler ikke om meg.

Baksida, sier at det er en roman om -  den latterlige avstanden mellom det vesle livet en sitter fast i (festen?), og de store bånda som knyter verden sammen (håpet?). Etter å nettopp ha lest om det store havet og det lille mennesket, protesterer jeg. Det handler mer om det vesle livet, i den vesle byen. Snevre sirkler.
Men en fin parallell til Flatlands Vingebelastning.

En alternativ måte å takle perfeksjonssamfunnet på.
Vi bare stiller oss litt utenfor, står litt stille, stopper opp litt.
Hva var overskrifta igjen. Girl, litt, Interrupted. (yo winona).

Meeen, rene lyxfellan, sammenliknet med den hjerteskjærens boka jeg hørte på mens jeg bakte knekkebrød. Yarden av Kristian Lundgren, fattigdom i Sverige. En slags svensk versjon av Krystallslottet, der man har barn å fø, lån å betjene, men ikke får jobb hverken som makulerer eller oppvaskhjelp.

NB!  Boka er kun 90s+
, for de som bryr seg om slikt
, jeg, som bare skulle lese laaange romaner iår, bryr meg ikke.

------------------------------------------------------------------------------------------
Intensjon kort og konsist, er allerede  blåst. Brainstormstrømming.
Alt jeg kan håpe på nå er at jeg skriver kortere og kortere
, etterhvert som jeg beveger meg bakover og husker mindre av bøkene.
----------------------------------------------------


Samleren  (2015)
 - Audun Mortensen

Kilde: eBokBib/Goodiebag kombo.
Nominering? Absolutt ikke!


Moderne kunst. Moderne kriser. Tidens kunstkupp?
Samleren er en pageturner som blottstiller kunstverdenes indre logikk med kløkt, nerve og språklig overskudd. - lover baksida.
 - se nå bort ifra at jeg begynner å bli en slik - forlaget sier - blogger.

Baksida inneholder også ord som  
sjokkerende, absurd, fra konseptene og plent umulig.
Hadde jeg lest på forhånd og kjøpt pga blurb ville jeg vært sur nå. Sur.
Som det er, eBokBib and all - er jeg bare likegyldig
- og nøyer meg med å riste overbærende på hodet.

Det handler om.
Norges beste kunstkritiker, som får muligheten til å intervjue verdens største kunstner, på oppdrag av Norges mest eksentriske kunstsamlere, hvis, og bare hvis, han stjeler et maleri. Absurd?

=
Komplett irrelevant
For poenget her er for Mortensen å ytre seg.
Om kunst, kunstnere og kritikere. Kunstverden. Anmelderi.
Ting som burde interessere meg, for han har sterke meninger. Mye å si.
Ting jeg kan stille meg bak, le av, eller være (u)enig i.
Eg,  absurditeten i å kreere et kunstverk basert på kritikken/anmeldelsen.
, kritikkens detaljfokus og overtenking, selvhøytidligheten, uleseligheten, verdensfjernhet osv, far removed fra den jevne kunstelsker
, representert ved kjæresten Elin Amundsen.

Dessverre tror jeg ikke et øyeblikk på grunnpremisset, at denne selvhøytidlige, verdensfjerne mannen er Norges største/beste/mest anerkjente kritiker. Han virker for ung, famlende og usikker. Skulle dette vært keiserens (uten) nye klær, måtte hele skredderteamet sparkes.

Jeg kunne trodd han var nyutdannet, up and coming. En sjarlatan, en zoolanderisk slapstick svindler og et plott av hengslene - eller sorry - fra konseptene, for å holde oss til smussomslaget. Egentlig helt i min gate. Jeg burde likt det. Det er bare ikke gjennomført nok. Masete. Mer slitsomt enn morsomt, og den gjennomgående følelsen var bortkastet tid.

Forbehold:
Sannsynlig at de med mer kunsthistorisk/kritisk bakgrunn enn meg, vil like den bedre, for det er lagt inn et tjukt teppe referanser, både populærkulturelle og mer kunstspesifikke, går derfor utifra at jeg bare fikk med meg en brøkdel.

Kvalitetsjekk fra utlandet?
I mangel på kunstbøker, bortsett fra How to be Both, som befinner seg i en helt annen liga, velger jeg sykkeldopbøkene. Tyler Hamilton og Lance Armstrong i jubeldagene, før alt kræsjet. Ord på ord - på ord, med ingenting bak. 
-------------------------------------------------------------------------------------

Lev vel, Alle  (2015)
 - Hilde K.Kvalvaag

Kilde: Lesereks. Samlaget
Nominering? Njaa

Lest fordi jeg i sidesynet så en jublende overskrift i ei avis. I etterkant, har flere bloggere
(Anita, Tine og Monika) lest og jublet.


Selv er jeg ambivalent.

Historien:
Vimsete mor (Gunhild) tar meg seg tenåringstverr sønn (Knut) til Canada, for å følge i oldefars fotspor. Oldefar som forlot kone og 6 barn, og aldri kom tilbake. Knut har sluttet på skolen, vært voldelig i kjærlighetens navn og en bekymret Gunhild tror en tur til villmarka vill få han på rett kjøl.

Klassisk opplegg.
When in trouble - ty til hardt kroppsarbeid eller skauen..

Her er det mor som vil til skogs. Mor er også ekstremt klengete og masete. Hun skal hele tiden klappe, tafse og fiske etter betroelser. Som mor til gutt på samme alder som Knut, virker dette rart. Dvs, jeg skjønner jo at man har lyst til å klemme, stryke og vite hva som rører seg der inne, men hadde jeg selv oppført meg som Gunnhild, hadde poden satt av sted til Canada på egenhånd, ikke på jakt etter villmark men - ny familie. Muligens er det bare jeg som har svake relasjoner og fåmælt avkom.

Det handler altså om løsrivelse.
Brudd og kontinuitet (slektsforskning)
Av det verbalt brutale slaget. Det mer mor klenger, det verre blir det. Problemet er bare at når forfatter Kvalvaag viser meg at kanskje har hun gjort Gunnhild så klistrete med vilje, nettopp for å illustrere og dramatisere bånd som brytes, er det for sent. Jeg har moderen så langt oppi halsen at boka er tapt.

Når de krangler i skogen. Når hun drikker med fremmede. Faller om...
, vel når hun faller om, der opp i skogen, ble jeg litt interessert - men så var det bare for at Knut skulle få komme reddende til, sprette tilbake når hun sluttet å presse, være sterk når hun blir svak. Innskutt visdom Frihet under ansvar?

Han trengte bare å snekre, spikre og bygge litt.

Uansett, det ordner seg. De finner oldefars fotspor.
De river seg løs. Sønn vil. Mor må.
Jeg stålsetter meg for framtida.

Utlandet?
Vel, H is for Hawk, men den har jeg allerede skrevet om.
Lev vel burde hett H is for Hund.
Derfor:  Everything I never Told You - Celeste Ng
, som viser hvor ille det virkelig kan gå når man legger for stort press på sine barn.
------------------------------------------------------------------------------------------

Hvordan Elske en Far
 - og overleve.
 - Vetle Lid Larssen

Kilde: Anmeldereks. Kaggeforlag.
Nominering BBP15? Kanskje.
Mer utfyllende: Anita, Gro.


Ode til far, forkledd som roman.

Kort. Kort.
Journalist og forfatter (Vetle Lid Larssen), skriver om hvordan det var å vokse opp med kjent skuespillerfar, (Lars Andreass Larssen), så enda kjentere tv-kjendis far.


Om en sønn som:  (på Bård Torgersen vis)
Elsker og beundrer sin far på barnevis.
Elsker og vil bort fra sin far på tenåringsvis
Elsker og hater sin far som jypling.
Kommer fullstendig i skyggen av sin far som mann.
Elsker og angrer alt han sa til sin far som voksen.
, så blir far diagnostisert med Alzheimers og alt forandres.

Kapitlene er delt mellom barndom/ungdom/voksen
og årene etter diagnosen ble kjent og Lars Andreas Larssen dør.


Far min. Far min. Far min.
Jeg går ut ifra at det er et bevisst valg at alternativer som - min far - pappa - faren min - fattern - han - Lars Andreas - faderen - etc etc - er valgt bort. Usikker på hva som vil oppnås annet enn slitasje hos leseren.

Ambisjon: - så nært at det blir fjernt -
Å si noe generelt om fedre og sønner,  Ikke den type fedre som Knausgård og Renberg har, som drikker og/eller slår. Denne faren, er den gøyale, nærværende. Han med forventninger, som elsker, lærer bort og lever tett på sønnen. Så tett at sønnen må rive seg løs, ta avstand, eller i forfatter Vetles ord, begå faderdrap. Snakket vi ikke om dette isted?, hos Kvalvaag?


Egentlig synes jeg hele Vetle/Lars Andreas symbiosen er mye nærmere et mor/datter forhold, enn det tradisjonelt litterære far/sønn. Exhibit A, russerboka, Fathers & Sons, fra 1867. Sønnen reiser bort for å ta utdannelse. Far venter i spenning. Sønn kommer hjem hoven og belærende, og forkaster alt faren står for. Gammeldags. Avlegs. Far gråter. Far Vinner. Eller, vent nå - dette hører da akkurat ut som the Larssens, bortsett fra bortreisinga. Det er i første omgang far som reiser.

Mor er forøvrig fraværende, så det er ikke rart at - far min - fyller begge rollene.

Entree Alzheimers.
, som er gruelig at jeg har unngått å nevne det til nå
, og som bærer hele boka med sitt skremmende nærvær
, bildet av Lars Andreas, vandrende med frakk og lur
, opp og ned gater, skjærer i meg ennå.

Jeg mistet pusten i hvert Alz-kapittel - og brukte de i mellom til å hente meg inn.


På en måte er jeg lettet over at hele boka ikke var sykdomsrelatert.
På den andre siden hadde jeg ikke lest den if so. Dette er den første snikende sykdom boka jeg har lest med vitende og vilje - siden - - muligens tenårene. Kanskje barneskolen. Ever. Og hvis du synes jeg trekker det ut nå - aldri blir ferdig - helt uten poeng - dom - egne meninger - har du helt rett. Jeg har kjørt meg fast - alzheimers hypokonderparalyserer meg. Hjernen hakker. 

Jeg følte den. Det får holde.

Forresten: 
Ekstra artig med konflikten Larssen/Maurstad. Den andre siden av biografien.
Ekstra pluss for blikket på farens liv - nord - og fredaktivismen.
Pluss også for at forfatter Vetle står fram i all sin konservative pompøsitet. Selvinnsikt.

Utlandet?
It so happens at jeg har vært innom flere bøker med alzheimer i det siste. I flerfoldige timer i Hanne-Vibeke Holsts Kronprinsessen3. Valgkamp, der den vordende statsministerkandidaten prøver å holde forfallet i sjakk til valget er over. Et annet perspektiv enn Vetle. Fiktivt fra innsida.
(Pluss ei dikterdame i Ambjørnsens Ut av Ilden).
------------------------------------------------------



Fortellingen om Øde  (2015)
 - Ida Hegazi Høyer

Kilde: eBokBib/anmeldereks. Tiden.
Nominering? Nei.

Jeg har til nå likt alt jeg har lest av Høyer
Hele forfatterskapet. Alle 3. Dette er nr.4.
Hun har tross alt skrevet sexscener som denne:

 - For han gikk fra å være sin egen hardslitte kamp, til å bli min. Han åpnet de lange armene, kjempet som en fange etter mat, han flerret og banket og klorte og gråt, og bet meg som kjøtt eller frukt, eller fiende. Og jeg, jeg holdt ham fast, jeg holdt meg fast til ham, og han bretta ut den melkehvite huden, revnende oppetter veggene - 
Fra debutboka Under Verden. Min favoritt så langt
,  og da gidder jeg ikke å nevne at det er om dama i skogen og preteengutten.

Forventningene til Øde var høye.
Den er bygget på en sann historie som i seg selv er så sær at den neppe trenger fiksjon for å sjokkere. Første treff på google er erikstenvik.com, og dessverre er denne beretningen langt mer interessant enn boka. Når i tillegg språket hverken evner overraske eller ta over for plottet ble lesinga en seig affære.

Språket har alltid vært det som har tiltrukket og begeistret meg ved Høyers bøker. Denne gangen var det alminnelig. Som noe jeg kunne gjort selv, eller ser andre gjør hele tiden. Synonymgjentakelser etter komma. Uten rytme eller vri.
Ekstra synlig når plottet stamper.

Hva den handler om?
Leste du ikke linken over?
Tannlege trekker ut alle tennene og drar til øde øy, som etterhvert blir mindre øde enn ønsket og forventet. Enter familie med hunder. Enter gal baronesse. Enter særheter og død., og så har det alt skjedd på ordentlig...

Mest positivt?
Den vindunderlige blåfargen på coveret!
, vil du vite mer, google, halve bloggnorge + avisene har allerede anmeldt.
--------------------------------------------------------------------

Hadde tenkt å avslutte her, men slenger på 2 bonusbøker. 
Mine mest oversette sjangre. Norske ungdomsbøker og dikt.
Sånn, for, å vise at jeg ikke bare, bare, bare leser romaner.
 -------------------------------------------------------------- ------------------

Fuck Verden  (2015)
 - Monika Steinholm

Kilde: Biblioteket
Nominering? Jo.

Endelig ei norsk ungdomsbok jeg kan stille meg bak.
Heltinnen er innflytter som kjører traktor i mormors kjoler, og nekter å gi etter for overmakt og de som synes hun er rar. Høy Gilmore Girls effekt.
Elsket Gilmore Girls.

Alt og resten:  Mari og Beathe 
, begge jublende!
-----------------------------------------------------------------------

Romaner: dikt  (2015)
 - Bård Torgersen

Kilde:  eBokBib
Nominering: Usikker.

Halvlest diktallibi. Good!
Hvert dikt er synopsis til en roman.
Flere jeg godt kunne tenkt meg å lest.
Lange.Korte. Fornøyelige. Brutale.
Om:  (tilfeldig slått opp)

en far 
med en arm
forsøker å lære
sønnen sin å klappe

eller om:

en eldre kvinne
sitte i en sirkel
med andre kvinner
de fleste av dem yngre enn henne
nå er det hennes tur til å snakke
resten av romanen
er en lang monolog
en blanding av kvinnens
eget liv
hennes ideologiske
syn
på ting
boka
inneholder også
oppskrifter
på to kaker
som egentlig ikke
er oppskrifter på
kaker
men allegorier.
---------------------------------------------


Resten!
Jeg er 80% ferdig med Lundekvam,
50 sider inn i Et Ærlig Ansikt av Marcus Midré
og har satt meg fast i Helle Stensbaks Monopol.
Det er ståa midt i november.

Stabler med norskebøker har blitt lest av dere andre de siste månedene.
Jeg trenger tips om bøker som kan konkurrere med mine favoritter.
 Hvem kan slå Tellemarck?  Fotturane? Havboka?

Vatne, Slipp Hold og Eikemo er registrert. Pluss den om Island.
Jeg skal lese Kjønn/Ukjønn, Marte Huke, minst en av stad-mursteinene
, Bjørnstad, Harstad eller Kjærstad?
, og ekteskapboka til Gulliksen
, what else?
, hæh, bilder? kontekst? bibliografi? 
, google + wiki  = dette fikser du fint selv!

Vintern er her!
The End!

BOKBLOGGERPRISEN 2014: SIKKERSTIKKENE?

Ingenting overlates til tilfeldighetene i årets bokbloggerprislesing.


Tidlig i år la jeg ut profetien om at 2014 blir et år der lesing står i høysete.
Det slo til for fullt. Jeg leser nesten like mye som i førbloggsdager
og både omtaler og joggeblogging er left i dust og glemsel.
Det er samleomtalenes år.

Denne gangen i forbindelse med 
Bokbloggerprisen 2014.
Planen var å lese 10 ferske utgivelser, dobbelt så mange som ifjor, med håp om kvalitet til et par nominasjoner. Foreløpig har jeg beskjedne 9. Intensiteten skrus derfor opp, og tallet forandres uoffisielt til, så mange som mulig, med mål om full nominasjonsliste i romankategorien
, og minst et par i åpen klasse.
Norskefebern har inntatt dalen.
, presset inn imellom 1001, booker og nobel

Som kvalitetssikring har jeg også lest 3 bøker av Skram. 2 Alberte (Cora). 1 Albertine (Krogh), 6 av Nygårdshaug og 2 Fosnes Hansen, og da overser jeg både eldre Ravatn og Wassmo. Det er svært lite jeg ikke vet om utroskap, kvinners kår, ekteskap, indre sjelekvaler, kunsterliv/sjel, promiskuitet, snirklete språk, vin, ost, ukeblader, begjær og detektivering.
Forbredelser er halve festen.

The contenders.
Ifjor klaget jeg over at romanlista var kjedelig og forutsigelig
Da skulle man kanskje tro at jeg iår virkelig hadde anstrengt meg, som lovet, for å bringe fram det sære, smale, ukjente mangfoldet? Nix! Det var en strek i regninga at alle bautaheltene skulle komme med bok akkurat i år. Det er umulig å gi seg 2014 i vold uten å lese Hjorth, Tiller og Renberg.

Nesbø har jeg også lest, og 'omtalt'
,som den eneste utenom Renberg .

Resten kommer her:
Er det bare meg eller handler alle om det samme?
-----------------------------------------------

Om Igjen  (2014)
 - Monika Isakstuen

Kilde: Lesereksemplar tiden.no
De som sa det først:
VG og Bokmerker.


Crossover:
Roman om navngitt pianistinne som etter en kort og lovende karriere trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten før hun, år senere, kom tilbake som kreftsyk og masseprodusent av kritikerroste cd-er, man etter hennes død fant ut var forfalskninger, stjålet fra andre ukjente pianister.
- Den største pianisten i verden som ingen har hørt om - 
, var det ikke det de sa om Stoner også?, verdens beste ukjente bok?

Egentlig er det en roman om Ida. Vennskap og fictionIda.
Hun blir som femtenåring venninne med Joyce. Skriver brev til henne. Tett sammensmeltet vennskap, før hun reiser til byen, og tar fatt på eget skjeve liv.
Mann etter mann, og ektemann.

I begynnelsen:
Ida er voksen og har forlatt mann og barn for å skrive om Joyce og bedraget.
Hun føler seg uskikket som mor, for flyktig som kone. Fortida har tatt over.
Boka veksler deretter mellom tilbakeblikk fra Ida som ung med Joyce, Joyce på scene og i brev, og tilbake igjen til Ida i nåtid på hotell med penn og spørsmål. Brev, bruddstykker, kapitler. Korte tenkte dialoger. Minner. Historier. Diktning.

Det samme som Innsirkling handler om?
En annen kuriøst berøringspunkt med Tiller er tilknytningsteoriene.
Mødre som tror, eller blir fortalt at de ikke 'bonder' med sine barn og ender opp med å forlate eller gi fra seg.Tillers Susanne, Isakstuens Ida.

Min siste fullførte bok, og inntrykkene henger fremdeles høyt. Ufordøyde.
Det første jeg gjorde etter siste side var å google Joyce, (wiki). Det er en ubegripelig historie. Så fascinerende at Ida og hennes mer ordinære samtidsproblemer druknet. Hvorfor gjorde hun det? Var det mannen? Jeg tørstet, tørster fremdeles etter mer biografiske detaljer, og kunne tenkt meg enn ren Hattobiografi, gjerne med fiktive elementer, bare mer utfyllende. Ida har jeg lest om før.

Jeg likte den altså, både språk, oppbygning, struktur og historie. Ikke minst visuellt. Som alltid er jeg stor fan av tekst som brytes opp, i dikt, i dialog, og uventede overskrifter. Ikke-oppstykkende flyt
, jeg makter bare ikke fri meg fra det biografiske.

Veksler på fortid og researchmatriale?
Alberte selvfølgelig, selfdoubt
, og om å ikke strekke til som kunstner og menneske.

---------------------------------------------------------------------------------------



Innsirkling 3  (2014)
 - Carl Frode Tiller

Lydbok lest av: Ola G.Furuseth
, Niklas Gundersen, Charlotte Frogner
(Frogner, som Susanne, er fantastisk)
Kilde: Biblioteket.
Sagt forut: Bjørg, Rose-Marie,
Merete, Berit, og Karin.
Hva jeg synes om enern og toern.


Herregud hvor jeg har ventet på denne boka.
Lengtet etter å vite hva som egentlig var greia med David og hukommelsestapet.
Du husker vel historien?  David som har mistet hukommelsen og setter inn annonser i avisa på jakt etter fortida. 8 brev får han. 3 pr. bok, inkludert Davids egen i denne siste.

Jeg har greid det kunststykke å unngå alle anmeldelser, omtaler og intervjuer og kom blank til boka. Ikke som mye som et hint av en spoiler hadde jeg fått med meg, noe som setter meg i et dilemma nå. Det er så mye jeg ønsker å si, om Susanne, David og slutten, samtidig ønsker jeg ikke å forskyve boka for de som ennå ikke har lest. Det skal så lite til, ikke for å ødelegge, men bare skape den ørlille forflytningen som gjør at alt oppleves anderledes. Umulig å unngå, til og med vage hentydninger og svakt omriss riper lakken.

Jeg er en leser - vi bryr oss, av og til, om slikt.

Derfor:
skriver jeg om alt det andre.
At de denne gangen hovedsaklig befinner seg i Trondheim.
På den tida jeg bodde der, studerte og drakk der. På Erichsen, 3B og Blåbær.
På den tida før Erichsen ble til Dromedar og 3Bfolket flyttet til Kredo

Jeg studerte litteratur på Dragvoll, nesten samtidig med David, og hoppet av hovedfaget av beslektede høytflyvende grunner. Vi hadde venner med likt utseende og jeg er sikker på at jeg kjenner flere av Tillers rollemodeller. Faktisk mistenker jeg at Tiller var flua på bakromsveggen hver fredag - og lørdag, og at jeg helt uforvarende må ha fyllebetrodd meg til han, ukentlig, uten å legge merke til blokka.
Fortidas ensartede ungdomsrøl.

Ellers er alt til stede som jeg likte så godt i de foregående.
Rytmen, gjentakelsene, kranglene, sekundet som går, hun som sa, indre paranoia.
Det er bare for mye av godene. Flom. For mange ting sagt man ikke vil si, ikke vet at man sa. Tåpeligheter. For mange påtatte smil. Tvungen latter. Av og til er det uutholdelig. Ubehagelig, pinlig og sosialt selvmord. Det gjør vondt å lese, og man vil bare teipe igjen de forræderiske munnene og drukne de vrangforestilte i bøtter med vann. Fulle bøtter.

Jeg reagerte ikke like sterkt på de 2 første bøkene.
Hadde ikke samme behov for å få de til å tie. Svakere ubehag.
Lot meg ikke hverken merke eller irritere av de gamle repetisjonene.
, og jeg er litt i tvil om dette er bevisst eller om sekundene bare stokket seg for CF denne gangen., at han valgte feil gjentakelser
, jeg mener det er jo et ulidelig press dette med å skrive trioavslutning
mens alle skryter mesterverk og venter i år på finalen.

Historier. Minner. Diktning
, akkurat som i Om Igjen.
Hvem eier fortida, sannheten og selvet.
David sirkles inn, og får endelig kommentere og fortelle egen historie.
Men er den sannere, mer autentisk og ekte enn brevskrivernes?
Fragmenter og helhet. Indvidualisme. Selvet. Jeget. Knausgård.
Crossoverbiografier, som Om Igjen. Alkoholen.
, og spyr jeg ut flere enordssetninger nå, går jeg i fella og forteller for mye.

Hjelpsom fortidslitteratur: Albertine - du blir det man sier du er
, og Skrams kvinner for ubetenksomme valg og heftig krangling
, Løvekvinnen - kom nærmere, kom nærmere -

---------------------------------------------------------------------------

Et Norsk Hus  (2014)
 - Vigdis Hjorth

Kilde: Lesereksempar fra cappelendamm.no
Bloggere:  Lena, Tine og Anita.

Tenk at jeg putter Vigdis i et samleinnlegg
, bare dager etter at hun fikk hederspris.




Smart om oss og andre - står det på forsiden, signert VG.
Nordmenn og utlendingene. I dette tilfelle. Utleier og leietaker. KunstnerAlma og den polske familien som ikke følger husregler, bruker for mye varmtvann, og, (ikke pga strømbruk), havner i fengsel og navsystem. Det er norskeblikket på utlendingene. Det blikket vi febrilsk prøver å holde nøytralt og inkluderende, blindt for skjærende kulturforskjeller. Blikket som avslører hvem vi er.

  - sånn det skal være mellom mennesker -
Alma er billedkunstner og trives i eget selskap.
Best liker hun seg når hun uforstyrret kan synke ned i intense, døgnville arbeidsøkter. Isolert fra omverden, kun omgitt av vinflasker og vakker natur. Dessverre krever stort hus og lite penger at hun leier ut.
Motvillig.

Og arbeidsroen ødelegges.

Igjen har vi en drikkefeldig kunstnerisk vigdisheltinne
, som akkurat som Ellinor fra Posthornet, slites mellom det ordinære og det ekstraordinære, der den endelige innsikten er noe ala
- det ekstraordinære i det ordinære, livet rett foran nesen din.
 - Hun hadde lengtet mot det ekstraordinære, men ikke skjønt at det var hennes syn på det vanlige som var hindringen.  -  At potensialet lå i det ordinære, hvis hun bare lærte seg å se - .

Det bor en Alma i oss alle
Ialt det kjedelige (ordinære) som forstyrrer, forhindrer og tar opp mer plass en en har tid til, alt fordi man prøver å unngå, sky og oppføres seg som man tror forventes, for å frigjøre mer tid til å forsvinne inn i grønnere gress, og høyere (ekstraordinære)sfærer,,,
- mens man egentlig burde studerte de grå tuer.

Men,
Er det ikke pretensiøst å fremdeles bli sjokkert over vakker alminnelighet?
Er ikke kunsten gudommelig hevet over godtfolk?
Går det an å klage på polske leietakere uten å føle seg rasistisk?
Ergre seg over mulige kulturell betinget oppførsel og fremdeles være politsk korrekt.
Unngå rasist mistanker når man definerer negativ oppførsel som kulturell  betinget.

Det foregår mye i denne boka
Grunnlovsbilder, utenlandsreiser, barn som roter, plastikkposer som flyter, mishandling, overforbruk av strøm og postkasser, og jeg er litt usikker på om jeg liker at jeg kjenner meg igjen, som om jeg har gått fra tillerdama på 3Bs bakrom til hu som ikke takler at naboen lager fotavtrykk på plenen.
Sånn kan det gå.

Fortids touchdown: med Tiller - kommunikasjon via brev, no oppmøte.
Alberte igjen, all denne kunsten, kunstnermyter, kunstnerbobler.

---------------------------------------------------------------------------

 Unnskyld  (2014)
 - Ida Hegazi Høyer

Kilde: Lesereksemplar fra tiden.no
Boka har gått sin seiersgang blant bloggere
og jeg er ganske sikker på at denne blir å finne på de flestes nomineringslister i januar. Min også.
Alt du trenger å vite:
Et knippe:  Elliken, Lena, Siljeblomst.

Historien er kjent.
Ung kvinne møter, litt, eldre dynamisk mann. Søt musikk oppstår. Så høy og lidenskaplig at resten av verden stenges ute. Isolert lykke. Til det sprekker.

På baksiden står det:
 - Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går de faktiske grensene mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet. 
Var det ikke noe sånt jeg skrev om Om Igjen også - og Innsirkling.
Blir alle bøkene like fordi det er jeg som leser?
Farger, igjen, alt med egne problemstillinger?
Eller er mennesketsinnet så fanget i samtida at alt koker ned til samme grunnsetning?

Takk og pris kan de mest ordinære plott skrivers i ekstraordinært språk
(high five til Alma)
For Unnskyld er virkelig god. Full pakke.
Årets peneste bok. Grå, rustikk og matt. Med det beste språket.
Du vet den traff når det første du gjør etter ferdiglest bok er å skaffe deg forfatterens debut.  Under Verden, om kvinne og hund i forfallen hytte i skogen.
Nesten enda bedre enn Unnskyld.

Det første møtet:
 - Og da du så på meg, da du så meg, må du ha sett meg like svart som hellig, som om du tok til deg og kasta vekk i ett og samme blikk. Imellom oss var alle menneskene Imellom oss var skrik og sand og stein og stemmer. Og jeg tenkte ikke, hadde ikke en eneste tanke i hodet, så ikke alle øynene foran meg, jeg kledde bare av meg. For deg. Jeg reiv ut hårstrikken, dro av meg klærne, og jeg stilte meg opp, rett imot deg, mot denne herreløse verdenen imellom oss, og du reiste deg, kom imot meg, det var applaus i bølgene. -

Ei bok du kan lese i filler.
Ha som eneste boka på hytta og stadig la deg begeistre.
Du vet fra starten hvordan det kommer til å gå og skjønner like snart hvorfor.
Det er småskurr i plottet. en fisketrådring jeg får vondt i huden av
, og en hund jeg var livredd skulle gå med
, men dette er irrelevant så lenge man kan slå opp på hvilken som helst side
og finne gullforgyldte avsnitt og setninger.

Se bare - helt tilfelidg slått opp - side 165
 - Men jeg var nervøs. Jeg turte ikke innrømme det, men det stakk i magen og beit i hjertet, hadde fått ropet ditt innenfor, rundt et bein eller en åre eller en elv, hadde møtt min egen blodtilgang til angst, visste det bare ikke ennå. -

Skal jeg gi bort bok i julegave i år blir det Unnskyld.
Her blir det garantert kortliste og samlesing.
Like greit å starte med engang.

Flere bloggere: Elisabeth, Rose-Marie og Gro.
, og om fortiden har jeg ikke annet å si enn at etter Skram
er det ingenting som overrasker.

---------------------------------------------------------------------------------

Det Skulle Vere Sol,
Vi Skulle Reise til Lodz
 - Marit Kaldhol  (2014)

Kilde: Biblioteket
De du burde høre på:
Siljeblomst og Gro.




Mor er død. Morfar er blind. Søster rusa.
Bukken går i engen med løv og gress i munnen.
, og jeg er på gyngende grunn.

Det er fordi det er så diktaktig. Urd-sk.
En kort fortelling på hver side. Lyrisk roman?
Landskap. Fugler. Fortvilelse.

Jeg leste den for fort,  slik man ikke skal gjøre med dikt.
Tenkte dette var bra, og leverte den tilbake, uten dypere refleksjon.
Helt til jeg stadig begynte å tenke på hvilken bok jeg hadde denne Olvar fra.
Den gamle  blinde mannen som snubler ut på tunet og snur seg etter fuglene.
Umerkelig og stillferdig myrstrågufs. Under huden.

Det var ikke mye hjelp i fortida her
, annet enn at også gikk galt for Albertine
, og at for mye vin aldri er bra - selv ikke for Drum.

---------------------------------------------------------------------------

Operasjon (2014)
Sjølvdisiplin 
 - Agnes Ravatn

Kilde: Biblioteket
Selvhjelpsmanualen
 alle karakterene i de øvrige bøkene burde ha lest.

Da ville de forstått hvorfor de isolerte seg, slapp livet forbi og havnet i baklekse og trøbbel - fordi det er det som skjer når man bukker under for valg og viljestyrke. Det tar alle krefter å forsøke kontrollere psykisk syke samboere, rusavhengige søstre, strømsløsende leieboere og løgnaktige pianister.

Når man prøver å leve slik man synes man burde
, slik ande synes man burde.

Da blir det ikke krefter igjen til noe, til noen, andre.

Heldigvis har Agnes drevet research, lest både Marshmallowbøker og annen faglitteratur. Tatt seg tid til å sette opp råd og fasit.  Alt du trenger å gjøre?
Jenny. Alma?\. David. Listen up.
Legg inn 10min forsinkelse før du faller for fristelser
- og les fem sider ekstra før du klapper igjen.
Faste rutiner. Etablerte vaner.
That's it, så enkelt kan det gjøres. Ida?

Fortiden? Constance, Albertine og Alberte
kunne nok trengt en Ravatn de også.

----------------------------------------------------------

Veien videre:
Framover skal jeg lese Brageprisvinner Christiansen, for meg ukjente Baugstø, ei ungdomsbok om sommer, og Skåden (nettopp begynt). Jeg har lagt merke til at alle elsker Tripitz, Kaoshjertet og (nok en) Brageprisvinner Rishøi, og jeg har latt meg fortelle at Lunds Edelstener, kanskje som eneste norske 2014 bok, er morsom.

Flere tips? Blinkskudd?, og opplevelser man ikke kan gå glipp av?
Hvis du skulle anbefale meg ei eneste
, jeg bare MÅ MÅ lese før nomineringsfristen?
Si det nå, eller hold kjæft forever

Lekse lært av fortidslitteraturen?
At det er svært lite hjelp i dumme drummegutten
når det kommer til å forstå samtidslitteraturen
,  mens Cora og Amalie kan brukes til alt.