2016: BOKBLOGGERTREFF, BOKBLOGGERPRIS, BOKHØST

Bokbloggtreff i strålende sol. Denne gangen på Litteraturhuset.  Takk for alltid like morsomt samvær til kjente, og ekstra juhuuu, til de nye fjes. Rekruttering ruler!


Lørdag 03.sept
Bokbloggertreffet 2016
Bokbloggerprisen 2015
, langweekend i hovedstaden, med boklesere, bokbloggere, bokselgere og bokskrivere
, nydelig vær, stimulerende selskap og spennende prisutdeling
, klisjeen tro burde det her også stå - god mat -
, kommer tilbake til maten

Husker dere treffene i 2012 - og 2013 og 2014?
Da eteren var full av overstrømmende bokbloggere som hadde vært på treff?
Jeg har lett med lykt og googlet med lupe, men alt jeg har klart å finne fra årets treff er 2 innlegg. Tulleruska - og Mari.

Er vi blitt så blaserte og vant til hverandre?

Begge 2 hadde det hyggelig og gleder seg til neste år.
Begge forteller om hvem som vant Bokbloggerprisen 2016
Havboka - Morten A.Strøksnes  (Åpen Klasse)
Slik skal vi velge våre ofre  -  Bjørn Vatne  (Årets Roman)
Jeg er fornøyd og ga poeng til begge.
Jeg gleder meg også til neste år.

Off my chest:
Men først er det et par punkter vi må diskutere.
Hvor er de andre blogginnleggene? Sitter alle og leser/anmelder?
Hvilken norske 2016bøker bør man lese?
Maten og Kjønn(et) og Kjolene?

Den første er det ikke så mye og si om.
Blogg mer.  Sladder og treffdetaljer...

Nei, til restauranter som får knekkebrødpakken i veska til å virker mer fristende enn menyen.



Matblogging
Vi må seriøst snakke om maten.
Glem bøkene. Matvalget er alfa omega.
Ikke opptatt av mat?  Scroll 50 avsnitt.

Det er ingen hemmelighet at jeg allerede boikotter Politiker'n, (en lang historie om kaffepåfyll spesielt interesserte kan lete opp på instagram). Men man er da voksen og begrenser sine klager til festlig lag og sosiale media. Jeg tok ansvar, spiste på Elias, der eple/pastinakksuppa var nydelig og ingen brydde seg om mine bestillingsnykker.

Nå må jeg dessverre også legge Lorry til boikottlista.
For makan til sær, vimsete og streng kelnergjerning har jeg ikke vært borti. Til nød kan jeg forstå at man må begrense rettutvalget (4) hvis det er store reserveringsgrupper (20+), men å være så rigid at de 4 siste (ink.meg) som dukket opp, fordi det var kø på do (meg), måtte ta til takke med den retten som ble igjen, fikk meg nesten til å snu i døra.

Lammeskank eller pulledpork. No way Jose.
Alt jeg ville ha var en chevresalat, var det så vanskelig?

De glemte også bort vinglasset mitt.

 Too Little Too Late
Selv om det ordnet seg og vi på endene av bordet kunne bestille ørret, uten potetstappe og smørbad men med salat (meg), var det så lite mat at vi ble sittende og spise av kriselageret resten av kvelden  (nøtter og knekkebrød).  Fisken var god, men jeg la meg sulten og  kommer aldri tilbake.

Dyrt var det også. Et glass chilinøtter kostet 42kr.
, nb, 2 sorter nøtter pr. 225 sorter øl.

Matpluss:  Alltid like gode.
Hotwings på Royal Gastropub (Østbanen) på søndagens Tvangslesekafe.

Ekstraordinær tvangslesing på Østbanen, før hotwingsspising, kun 40s lest, men boka var ikke allverden, Birgit Alms Endelig Skal Vi Le, om nav, norsk fattigdom med enslig mor som hovedperson.

Å gå seg vill i sterotypier
Jeg skrev ordet vagina 700 ganger i forrige innlegg
, føler meg dermed programforpliktet til kjønnsprat.

Som nevnt både fra komiteens innledning, fra begge vinnerne, og også i flere blogginnlegg og selvironiske sammenhenger, påstås det at bokbloggere er kvinner som kun leser bøker av kvinner og stemmer fram korte nynorske bøker av kvinner til bokbloggerprisen.

Tenke seg til da at det var 2 menn som vant.
2 menn som også hadde gjort seg noen tanker om dette, og fant det påfallende nok til at de synes de måtte nevne det. De hadde tross alt et rom dominert av lesekvinner foran seg.

Vatne nevnte det meget ladete ordet, løkkeskriftromaner. Han mente det vel, men, sukk, og det plager meg å måtte gjenta, han sa, noe ala, ikke ordrett - at før nominasjon hadde han aldri lest bokblogger, men ble overrasket over hvor store forskjeller det var, ikke alle damer leste løkkeskriftromaner, eller kanskje han mente skrev løkkeskriftblogg. Uansett, fordommene var på plass, før han undersøkte, og fordommene satt etter han var ferdig. Hvorfor i alle dager skulle alle bokblogger skrive dårlig likt, eller om løkkeskriftromaner, og hvorfor er løkkeskriftromaner ikke et kjennetegn på dårlige forfattere, men et stikk til et rykte om kvinners lesesmak.

Strøksnes gjorde et poeng av at bokbloggprisseieren viste at kvinner også leste boka hans, som betydde at stempelet av Havboka som macho/mannebok var feil. Akk Morten, du er min helt, men so so wrong.

Alt du trenger er et sveip ned div. kommentarfelt, og du vil se den grimme sannhet.
Bokbloggere (hvis man skal generalisere ut fra mitt kommentarfelt) leser Havboka nettopp fordi den er macho, fordi Morten er, framstår som, macho. Vi (jeg) vil se han i våtdrakt og den største frykten er at hans nye status som far skal lenke han til dillekrimskriving i garasjen og hindre nye machoreiser og bøker.

Vi (jeg) leste Havboka fordi Morten hadde skrevet den, fordi han var så barsk i Mexico, og så ble vi opptatt av vann underveis og så anbefalte vi den til andre og sa den var vakker om havet. Og kanskje gjør det oss like fordomsfulle som Vatne og løkkeskrifta, som Morten, som hevdet at Havboka var damebok fordi havet var kvinnelig, ala, (fremdeles ikke ordrett).

Such complicated weaves.

Elisabeth stiller Morten de vanskeligste spørsmålene om Havboka.


De sa selvfølgelig mye annet også.
Eminent bokbadet av Silje og Elisabeth
, men det kan du forhåpentligvis lese et annet sted
, for nå som jeg har sparket forventer jeg referataction
, med innfelte bokhøsttips.
, inntil videre, den offisielle bokbloggbloggen 


Jeg sliter med bokhøsten og trenger all den hjelp jeg kan få.
Foreløpig har jeg kun lest ei eneste norsk 2016bok jeg under tvil kan anbefale til andre.
Olav Starheimsæters Lystslott, ei novellesamling med rød tråd i et sexforum.

Har nettopp begynt på Eneste (Fagerlund) og det alt jeg vet så langt er at jeg skal høre Renberg, samt lese Hjorth og Fosnes Hansen, ellers er jeg i eBokBibs vold, noe som i god bokbloggprisånd favoriseres de korte bøkene. Det er limits til hvor langt og lenge jeg kan lese på telefon/brett.

Forresten jeg vi, vant quizzen
, jeg valgte meg ei Espedalbok, den som skal lære meg å leve et vilt og poetisk liv
, skammer, skjems og grems, men jeg har glemt finkjolene
, you?? 

Hjertelig hilsen, mitt nye, cashklingende alterego
- Bæssmora til Michelle

HAVBOKA - OG MORTEN.

Havboka, eller  (2015)
Kunsten å fange en Kjempehai
fra en Gummibåt
på et stort Hav
gjennom fire Årstider.
 - Morten A.Strøksnes

Kilde: Lesereksemplar Oktober
Nominering BBP15:  YES!



Han vet det ikke Morten, men han har en intens, hemmelige beundrerskare blant bokbloggerne. Vi venter på bøkene - og diskuterer han i kommentarfelt. Basert på hvor mye energi jeg har brukt på å forsøke å komme meg på bokbad og opplesinger, må han uten tvil være min favorittforfattere...

Jeg gikk glipp av han på Lillehammer, både i 2014 og 2015.
Begge gangene snakket han om havet.
Jeg har lånt flere av bøkene hans på biblioteket, uten å lese dem.
Så jeg er fremdeles i sjokk over at jeg for noen uker siden, under forlagets Oktoberfest, greide å både møte opp og benke meg nær fronten, da han i forbindelse med denne boka, Havboka, skulle bokbades av Tove Nilsen.

Takk til Line, for det. Hadde ikke hun invitert meg med på et annet arrangement, hadde jeg aldri tatt turen inn til byen. Sørgelig ville det vært. For var jeg ikke fan nok fra før, basert på magefølelse og lesing av ei eneste bok
, satte han virkelig kloa i meg nå.

Morten i samtale med Tove Nilsen, som drysset superlativer over boka. Som ofte i slike sammenhenger var jeg mindre interessert i bokbaderens begeistrede syn på boka, enn forfatterens svar og anekdoter. Bokbadere, snakk mindre.


Jeg var sjanseløs.
I tillegg til nordnorsk sjarme, værbitte anekdoter og bakgrunnsstoff om boka
, hadde han også med seg rykende fersk, skrikende baby.
Helgardering kaller man slikt.
Baby og bok - et perfekt bilde på forgjengelig og bestandig.
Et Justin Bieber øyeblikk for aldrende kulturkjerringer.
Samleomtalen, del 2 om årets beste norskebøker får derfor vente noen uker til.
(den blir lengre og lengre).


Havboka
er allerede trykket i 2. opplag. Foreløpig solgt til 7 land. Har mottatt 6-ere i alle aviser den har blitt anmeldt. Årets julegave, sier de. Jeg stemmer i. Selvfølgelig likte jeg den. What's not to like. Den spiller på absolutte alle favorittstrengene, på hele følelsesregisteret, alt jeg er opptatt av, alt jeg burde være mer opptatt av, alt jeg skjemmes over å ikke være opptatt av, alt jeg er redd for.

Det er tiden, myrstråene, det store, store havet - og det lille, lille mennesket.

Det lille mennesket som i vitebegjær, uforstand, grådighet og forskning prøver å kontrollere - havet - verden & universet.
Bok full av store naturopplevelser.
Understrømmer. Sjøsprøyt. Fiskevær. Historier
, og mennesker du vil drikke - kaffe med.

Rammen
handler om de 2 vennene forfatter Morten og kunstner Hugo som skal fange hai.  Ei Håkjerring, en av de nordligste haiartene, som kan bli over et tonn, opp til 8m lang, er altetende, halvblind, med giftig kjøtt og verdifull olje. De ligger i en gummibåt på Vestfjorden (Lofoten), og venter på at Håkjerringa skal lukte seg fram til det råtne agnet.  De drikker vin og forteller historier. Assosierer. Hugo fra et liv ved havet. Morten med forskningrapporter, dikt, filosofi og myter om hav, himmel og verden.

Verden og havets tilblivelse.
Menneskets inngripen.

Det er ei stille bok.
På langt nær like dramatisk og prangende som den fra Mexico, Tequiladagbøkene, som btw, er den eneste andre jeg har lest. Der klatret de opp og ned bratte fjell, med narkokarteller lurende bak hver peyotekaktus.

Her ligger de, stort sett, minus et par dramatiske episoder, og dupper i en gummibåt. Speilblankt hav. Spenningen ligger i skiftende vær. I anekdoter, fortellinger og fantasier om det som befinner seg under havflata. Kjempeblekksprutene. De bunnløse svarte dypene. Det ukjente. Kystlivets harde historie.

Og ikke minst -  oss, mennesklige bulldosere
, med politikerne, trålerne, oljedrillene og plastikken vår.

Det er en underlig synkende følelse.
Å vite at naturen man står på fjelltoppen og beundrer, havet man opplever med ærefrykt og kjærlighet, at bare det at man er istand til å ligge der i en gummibåt, og vente på Håkjerring, eller stirre ned på høstens vakre farger, kledd i gummi og dermatex- er en medbringende faktor til dens ødeleggelse. Å vite at det å være mennesket idag, i det livet vi lever, helt uavhengig av hvor idealistisk tankegodset er, bringer naturen, og indirekte oss selv, nærmere tilintetgjørelse.

Så, ikke bare stille, men hjerteskjærende.
, og selvmotsigende, og svært, svært lærerrik.

Tove Nilsen sa at manuskriptet var like spennende som en krim.
Biter det Håkjerring på kroken - eller ikke. 

For meg
var det polariteten mellom det lille og det store langt viktigere.
De lange linjene - bakover i historien, nedover i dypet - framover mot det ukjente.

Mennesket i sin ødeleggende ubetydelighet. Etterhvert ga jeg blaffen i håkjerringfisket. Men jeg har googlet både kjempeblekkspruter og plastikkender, og jeg kunne gjerne tenkt meg en  tur til Vestfjorden. Eller ihvertfall - jeg kunne tenkt meg å sett bilder. Boka burde hatt bilder. Det burde vært laget en dokumentar. En film, så jeg kunne sett Skrova og Hugo. Og Morten i våtdrakt.

Og jeg vet at ønsket om dette. Gleden over at alt dette er mulig står i direkte motsetning til sunn natur, levende plankton og torsk uten plastikk i magen.

Et 'sannhetens øyeblikk' (Bjørneboe)
, man bare kan løse ved distanse, fortrengning

, eller - ved å skrive om det. 
- Maskinen kverner videre. Mange steder åpnes det nå for taretråling, også utenfor Skrova. Det skjer i strid med forskernes anbefalinger, og på tross av kystfiskernes protester. Småfisk yngler i tareskogen, og en lang rekke arter holder til der. Likevel gir myndighetene tillatelse til å la dette viktige og sårbare økosystemet bli ødelagt, fordi noen ønsker å tjene penger på å selge tare. Taren rykkes op med store grabber. Det er blitt en milliardindustri, en båt kan høste opptil tre hundre tonn tare daglig.

Hvem orker å tenke på slikt, etter en perfekt dag på Vestfjorden? Ikke Hugo og jeg. Etter å ha spist fersk sei setter vi oss i solveggen. SuperRIB-er i millionklassen fra Henningsvær, Kabelvåg og Svolvær er stadig innom Skrova, fulle av turister på sightseeing. - 


 Pic: Oktober.

 Havboka går rett inn på nomineringslista i BBP15s Åpen Klasse, der den foreløpig bare har konkurranse av Sortlands Foturaraarar i Norge
, og fellow norskebloggers
- her er det bare å kaste seg rundt
- med det samme.

Alt du trenger å vite om Morten A.Strøksnes
 - wikipedia - 

FERIETIPS FOR DE MODIGE OG DUMDRISTIGE.

 
Tequiladagbøkene
-  Morten A.Strøknes  
, gjennom Sierra Madre

Første bok i den nyoppstartede serien:
Places I dare not travel.






Hvorfor på mi leseliste?
Romanleseren med novelleangst, lyrikkantipati, sakprosanevroser
, som må holdes i lesesirkelstropp for i det hele tatt å komme seg gjennom en biografi? Hvorfor tequila sunrise og reiseskildring fra Mexico?
, sånn besides at jeg har mann med middlename Lorenzo og elsker quack og salsa?

Det skjedde i de dager, på bokbloggtreffet.
Forlagsmannen og bokbloggeren diskuterte Born to Run skribent Christopher McDougall og Caballo Blanco, og hvordan sistenevnte hadde svært lite positivt å si om McDougall. Jeg skled nesten av den flisete benken. Riktignok slukte jeg Born to Run rått og ukritisk, men det var kun fordi jeg maktet å fortrenge den pompøse forfatteren. Hva du enn gjør - do not - utube McDougall. Seriøst!

Her hadde jeg gått rundt og trodd at jeg var den eneste i verden som så Christophers skitne spill og farger, og så fantes det ei bok, der hele hans kyniske fantasi blir satt under lupen - av hovedpersonen i hans egen bestselger...

Jeg albuet meg umiddelbart inn i samtalen, med maratonprat som jekk
, og boka kom i posten.


Strøksnes gjør Mexico
, i fotsporene til Carl Lumholtz, (og Helge Ingestad.)
Jeg har kommet hit på grunn av den norske eventyreren, oppdageren, fotografen, naturalisten og etnografen Carl Lumholtz (1851-1922) fra Lillehammer. Den gåtefulle nordmannen reiste på kryss og tvers gjennom disse områdene i 1909-1910, med eksepidsjonen som endte i klassikeren New Trails in Mexico (1912).
, aldri oversatt til norsk.

Lumholtz kartla fjell, stier og landsbyer. Fotograferte. Han snublet over arkelogiske funn og fikk lokalbefolkningen i tale. Strøksnes følger på. 100år etter. Han finner overraskende ikke så mye nytt,  potteskår fra Lumholtz utgravinger og stedsnavnene han fant på er fremdeles de samme. Landsbyene ligger fremdeles i fjellene og mange av stammene har ikke endret seg stort.

Den største forandringen og det største problemet for dagens Mexico er narkotikaen, fattigdom og store korporasjoner som vil inn å ødelegge hellige stammefjell i massekonsumets navn.
 - sistenevnte provoserte meg mer enn dopet, for i motsetning til kartellene er bigbusiness tilsynelatende på riktig side av loven og burde vite bedre enn å rasere naturperler - sa idealisten, så blindet av kapitalistlyset at hun ikke fikk med seg at de allerede i gamle dager - raserte paradis og bygde parkeringsplasser.
Moodmanipulator:
-  they paved paradise and put up a parkinglot -


Nød, fattigdom og kun jordbruk og narkojobber tilgjengelig.

Narkokartellene.
De styrer byene ved hjelp av gategjenger og brualt vold og terroriserer fjellene med smugling og produksjon. Det er skremmende og uvirkelig lesing om spøkelsesbyer, korrupsjon dop og drap. Med skyhøye vakre majestiske fjell og foræderriske dype daler i bakgrunnen. Tiltrekkende og livsfarlig. Og all ære til Morten Strøknes som beveger seg inn i dette landskapet. Jeg følger ikke etter. Ikke på all-inclusive-never-open-the-gate-ferie engang. Ikke om jeg engang i framtiden blir ultraløper med CopperCanyon ambisjoner, ha, det siste var selvfølgelig bare tull, og kun med som en overgang til det som egentlig interesserer meg.

Å løpe langt - i så lite sko som mulig, uten vondter.
, som var hovedårsaken til at leste Born to Run.
Om løperfolket raramuriene og skoindustrien.
(aka tarahumara, men jeg er nå hjernevasket av Strøknses og bruker de opprinnelige navnet)


Micah True
om Born to Run og McDougall:
 -:spesialservice til løpefolket.
 - overdrevet og dramatisert
 - faktafeil om bla. Micah
 - fant ikke opp CopperCanyon ultramaraton
 - tjener seg styrtrike på barfot/minimalistsko, mindre sko for mere penger.
(preaching to the choir).
 - måtte betale billett selv den ene gangen 
han ble invitert til McDougalls vekkelsesaktige cabaret
 - det kommer film hverken han eller rarmuriene kommer til å få et øre fra
 - Lunasandals selger for opptil $125/stk 
og Manuel Luna opphaveren til navnet har fått skarve $200
(som en gest fordi Blanco krevde det)
 - boka hevder at Micah prøvde å skjule sin egentlige identitet, not true.
 - slukt av den kommersielle industrien boka i utgangspunktet angrep.

 Nuvel, ingenting gjør meg så lykkelig som bekreftede mistanker
, så takk til Morten og Micah for det
, forøvrig er boka både leselig og medrivende selv for
en romanfanast som meg. Følelsen av å være langt inne i fjellet, bak tid og sted, under et teppe i peyoterus og småsnublende nedover ankelvrikkende steinete fjellsider. = Just like fiction.

- Caballa har laget navn på tre typer steiner. De er chingocitos (små luringer som får deg til å skli), payasos (klovner, de later som om de er fast grunn, men er løse) og ayudantes (hjelpere, steiner som gir fast fotfeste). Jeg foreslår en fjerde kategori: fuertes, de som er så skarpe at de skjærer opp undersiden av skoene.-

Mest fornøyelig - og det skumleste av alt:
Sku aldri hunden på hårene.
  
Juârez  (vis a vis El Paso)
- Siden så mange kids har begynt å etterligne den ekte mafiaen, og mafiaen like gjerne kan kle seg anonymt, kan ingen lenger være sikre på hvem er hvem. Selv Miguel er av og til i tvil om hvem han har med å gjøre. Av slike årsaker er folk i Juarez mer høflig i det offentlige rom og i trafikken enn de har vært noen gang tidligere. Ingen tar sjansen på å fornærme noen siden alle i teorien kan tilhøre en gategjeng eller en av las Sectas, altså kartellene.-


Kilde: anmeldereksemplar fra Kagge
Flere norske bloggere:  Hedda, Kathleen og Kulturguffen.


Know your brave traveller: Pic fra Aschehoug.

Om Morten A.Strøknes vet jeg kun det jeg for 5 sekunder siden lærte på wiki. At han har vært journalist i Morgenbladet, har utgitt 4 bøker innenfor den litterære reportasjesjangeren og at han i 2010  ble nominert til Brageprisen for  
Et Mord i Kongo  (Moland/French).

Tequiladagbøkene ble også trykket i
Dag og Tid i 2011.
(dette lærte jeg hos Hedda)

Reis på eget ansvar!
, noen som ble fristet?