Kunsten å fange en Kjempehai
fra en Gummibåt
på et stort Hav
gjennom fire Årstider.
- Morten A.Strøksnes
Kilde: Lesereksemplar Oktober
Nominering BBP15: YES!
Han vet det ikke Morten, men han har en intens, hemmelige beundrerskare blant bokbloggerne. Vi venter på bøkene - og diskuterer han i kommentarfelt. Basert på hvor mye energi jeg har brukt på å forsøke å komme meg på bokbad og opplesinger, må han uten tvil være min favorittforfattere...
Jeg gikk glipp av han på Lillehammer, både i 2014 og 2015.
Begge gangene snakket han om havet.
Jeg har lånt flere av bøkene hans på biblioteket, uten å lese dem.
Så jeg er fremdeles i sjokk over at jeg for noen uker siden, under forlagets Oktoberfest, greide å både møte opp og benke meg nær fronten, da han i forbindelse med denne boka, Havboka, skulle bokbades av Tove Nilsen.
Takk til Line, for det. Hadde ikke hun invitert meg med på et annet arrangement, hadde jeg aldri tatt turen inn til byen. Sørgelig ville det vært. For var jeg ikke fan nok fra før, basert på magefølelse og lesing av ei eneste bok
, satte han virkelig kloa i meg nå.
Jeg var sjanseløs.
I tillegg til nordnorsk sjarme, værbitte anekdoter og bakgrunnsstoff om boka
, hadde han også med seg rykende fersk, skrikende baby.
Helgardering kaller man slikt.
Baby og bok - et perfekt bilde på forgjengelig og bestandig.
Et Justin Bieber øyeblikk for aldrende kulturkjerringer.
Samleomtalen, del 2 om årets beste norskebøker får derfor vente noen uker til.
(den blir lengre og lengre).
Havboka
er allerede trykket i 2. opplag. Foreløpig solgt til 7 land. Har mottatt 6-ere i alle aviser den har blitt anmeldt. Årets julegave, sier de. Jeg stemmer i. Selvfølgelig likte jeg den. What's not to like. Den spiller på absolutte alle favorittstrengene, på hele følelsesregisteret, alt jeg er opptatt av, alt jeg burde være mer opptatt av, alt jeg skjemmes over å ikke være opptatt av, alt jeg er redd for.
Det er tiden, myrstråene, det store, store havet - og det lille, lille mennesket.
Det lille mennesket som i vitebegjær, uforstand, grådighet og forskning prøver å kontrollere - havet - verden & universet.
Bok full av store naturopplevelser.
Understrømmer. Sjøsprøyt. Fiskevær. Historier
, og mennesker du vil drikke - kaffe med.
Rammen
handler om de 2 vennene forfatter Morten og kunstner Hugo som skal fange hai. Ei Håkjerring, en av de nordligste haiartene, som kan bli over et tonn, opp til 8m lang, er altetende, halvblind, med giftig kjøtt og verdifull olje. De ligger i en gummibåt på Vestfjorden (Lofoten), og venter på at Håkjerringa skal lukte seg fram til det råtne agnet. De drikker vin og forteller historier. Assosierer. Hugo fra et liv ved havet. Morten med forskningrapporter, dikt, filosofi og myter om hav, himmel og verden.
Verden og havets tilblivelse.
Menneskets inngripen.
Det er ei stille bok.
På langt nær like dramatisk og prangende som den fra Mexico, Tequiladagbøkene, som btw, er den eneste andre jeg har lest. Der klatret de opp og ned bratte fjell, med narkokarteller lurende bak hver peyotekaktus.
Her ligger de, stort sett, minus et par dramatiske episoder, og dupper i en gummibåt. Speilblankt hav. Spenningen ligger i skiftende vær. I anekdoter, fortellinger og fantasier om det som befinner seg under havflata. Kjempeblekksprutene. De bunnløse svarte dypene. Det ukjente. Kystlivets harde historie.
Og ikke minst - oss, mennesklige bulldosere
, med politikerne, trålerne, oljedrillene og plastikken vår.
Det er en underlig synkende følelse.
Å vite at naturen man står på fjelltoppen og beundrer, havet man opplever med ærefrykt og kjærlighet, at bare det at man er istand til å ligge der i en gummibåt, og vente på Håkjerring, eller stirre ned på høstens vakre farger, kledd i gummi og dermatex- er en medbringende faktor til dens ødeleggelse. Å vite at det å være mennesket idag, i det livet vi lever, helt uavhengig av hvor idealistisk tankegodset er, bringer naturen, og indirekte oss selv, nærmere tilintetgjørelse.
Så, ikke bare stille, men hjerteskjærende.
, og selvmotsigende, og svært, svært lærerrik.
Tove Nilsen sa at manuskriptet var like spennende som en krim.
Biter det Håkjerring på kroken - eller ikke.
For meg
var det polariteten mellom det lille og det store langt viktigere.
De lange linjene - bakover i historien, nedover i dypet - framover mot det ukjente.
Mennesket i sin ødeleggende ubetydelighet. Etterhvert ga jeg blaffen i håkjerringfisket. Men jeg har googlet både kjempeblekkspruter og plastikkender, og jeg kunne gjerne tenkt meg en tur til Vestfjorden. Eller ihvertfall - jeg kunne tenkt meg å sett bilder. Boka burde hatt bilder. Det burde vært laget en dokumentar. En film, så jeg kunne sett Skrova og Hugo. Og Morten i våtdrakt.
Og jeg vet at ønsket om dette. Gleden over at alt dette er mulig står i direkte motsetning til sunn natur, levende plankton og torsk uten plastikk i magen.
Et 'sannhetens øyeblikk' (Bjørneboe)
, man bare kan løse ved distanse, fortrengning
, eller - ved å skrive om det.
- Maskinen kverner videre. Mange steder åpnes det nå for taretråling, også utenfor Skrova. Det skjer i strid med forskernes anbefalinger, og på tross av kystfiskernes protester. Småfisk yngler i tareskogen, og en lang rekke arter holder til der. Likevel gir myndighetene tillatelse til å la dette viktige og sårbare økosystemet bli ødelagt, fordi noen ønsker å tjene penger på å selge tare. Taren rykkes op med store grabber. Det er blitt en milliardindustri, en båt kan høste opptil tre hundre tonn tare daglig.
Hvem orker å tenke på slikt, etter en perfekt dag på Vestfjorden? Ikke Hugo og jeg. Etter å ha spist fersk sei setter vi oss i solveggen. SuperRIB-er i millionklassen fra Henningsvær, Kabelvåg og Svolvær er stadig innom Skrova, fulle av turister på sightseeing. -
Pic: Oktober.
Havboka går rett inn på nomineringslista i BBP15s Åpen Klasse, der den foreløpig bare har konkurranse av Sortlands Foturaraarar i Norge
, og fellow norskebloggers
- her er det bare å kaste seg rundt
- med det samme.
Alt du trenger å vite om Morten A.Strøksnes
- wikipedia -
