NORSK 2016: SANNA SARROMAA

Vinter'n er rundt hjørnet. Kneet er bedre. Har løpt 2 turer uten schlatterbånd. Forkjølelsen er på hell. Asfalten er fremdeles tørr. Igår løp jeg 10km på mølle. Lys i tunnelen. Joggeblogg. Slutt.


Bøkene:
Det blir ikke samleinnlegg idag heller. Jeg er like sjokkert som dere.

Etter flere år med evigelange oppsummeringsinnlegg, mister jeg nå dampen etter første boka. Det blir umulig å få skrevet seg gjennom bokhøsten på denne måten.

Helt ærlig er jeg for tiden (igjen) mer opptatt av svenskekrim enn bokhøst, men det er off record, hear me whisper, har nettopp lest 5 bøker av Sofie Sarenbrant, som ikke var like bra som Åsa Larsson, men bedre en Emilie Schepp. Toern, om mord under Stockholm Maraton, traff meg akkurat der den skulle. Sucker for løpebøker, det til tross for at hun er ram på påtatte cliffehangere og nevner Camilla Läckberg som mentor, off the record....

Vigdis aside.
Over til den (finske) norskeboka som så langt iår har engasjert meg mest.

  
Norske Tabuer  (2016)
 Om likhetens tyranni
, språk som religion og hellige mødre
 - Sanna Sarromaa

Kilde: eBokBib
Kryss: norsk 2016
Nominering BBP16? Probable.




Sarromaa er finsk, men boka er heldigvis utgitt på norsk forlag, på norsk og er dermed og herved godkjent som nomineringsbok

Den eneste jeg visste om forfatteren på forhånd var at hun skrev kontroversielle kronikker og liker å krangle i media. Bråk om downsyndrombarn som forstyrrer i klasserommene, var allover VG for en tid tilbake. Jeg reagerte, (ganske norsketypisk viser deg seg), - med huff og uff for ei kjerring - .
Heldigvis er saken mer nyansert framstilt i boka.


Pic: Silje Rindal

Sanna Sarromaa (wikilink)
er, som nevnt, finsk. Hun har bodd flere år i USA og 10år på Lillehammer. Er gift med norsk mann, har norske barn, på norsk skole, og har jobbet både i skolevesen, media og politikk, og mener basert på dette at hun er det perfekte medium for et kvalifisert blikk på Norge, sett utenfra, slik som vi egentlig er, og nekter å innrømme, ikke engang for oss selv.

Min første tanke:  
KOMME HER OG KOMME HER??



De påfølgende:
Jeg har aldri følt meg mer urnorsk enn under lesing av denne boka. Hun pirker og poengterer og kommer med tidvis alvorlige analyser og anklager, sier også mange ting som jeg rent rasjonelt er enig i. Flere ganger tok jeg meg i å fnyse og/eller riste på hodet, før jeg fniste over meg selv og ringte dattera for å fortelle om min strittende folkesjel. Komme her, etter skarve 10år?
, himlet jantefanten, (meg)

Hun starter med utdannelsessystemet, og anklager oss for tvangslikhet, overkosing, byråkratisyke, knebling av evner og talenter. Bare dill, dall og dumskap over hele linja. (Du har noen gode poenger, sa Jantetante). Politikken får også gjennomgå (joda sa Jantefjellfanten), men så...
, begynner hun på arbeidslivet, dialektene, husene
, distriktene, mødrene, toppluesærhetene
, komme her, komme her?

Jeg reagerte på nøyaktig samme måte som hun tidligere i boka hadde skissert som typisk norsk, en opphylende ryggmargsrefleks, rett i forsvar av norskenissen, som altså, tydeligvis og overraskende, er meg

Tenk å kreve og forvente at man skal legge bort dialekten sin for å gjøre seg forstått?
Subsidier? Småbygder med krav? OLfri på skolene? Ammefri? Middelmådighetskravet?

Jeg lærte ikke så mye av boka. Det er ikke revolusjonerende innsikt, ikke ekstremtanker, hun kommer med,. Jeg lærte derimot noe om meg selv. Om min norskhet. At jeg, uansett hvor latterlig mye av det framstår, beskyttende hegner om denne norskheten. Det er pur folkesjel og følelser.  
What's brain got to with it?  Logikk?


Urovekkende
, som Knausgård som hevdet at han er et svakt individ som nok ville trampet etter Hitler. Betyr dette at jeg ville stemt på Trump, som amerikaner. Jeg har tross alt gjerdet meg inn på utallige mål, med sauegjerde, hønsenetting og port. Kanskje var det ikke for hunden., kanskje er ikke dette (innkjøpt i unaiten) trespasser og hundeskiltet så morsomt likevel. OMG OMG...  Puh, kom plutselig på at janteloven er u-amerikansk.

Sarromaa legger mye skyld på oljen.
Oljebarn. Oljebudsjett. Latskapsnasjon.
Hun mener den har gitt oss penger til å bruke tid og liv på uvesentlig og unødvendig.   
Jeg takker nordsjøen for oljen og middelveien.
Sprik. Polaritet. Ulikheter. , sa myrsnipa
Sist vi hadde slikt snakket vi fremdeles dansk....

Litterære kvaliteter? Helt greit sakprosaspråk. Litt repeterende om oljen.
Somewhat påtatt sjokkerende. Ble så oppskjørtet av ursjela, mistet fokus.


Hva med deg?
Verdensvant eller jantefant?

HAVBOKA - OG MORTEN.

Havboka, eller  (2015)
Kunsten å fange en Kjempehai
fra en Gummibåt
på et stort Hav
gjennom fire Årstider.
 - Morten A.Strøksnes

Kilde: Lesereksemplar Oktober
Nominering BBP15:  YES!



Han vet det ikke Morten, men han har en intens, hemmelige beundrerskare blant bokbloggerne. Vi venter på bøkene - og diskuterer han i kommentarfelt. Basert på hvor mye energi jeg har brukt på å forsøke å komme meg på bokbad og opplesinger, må han uten tvil være min favorittforfattere...

Jeg gikk glipp av han på Lillehammer, både i 2014 og 2015.
Begge gangene snakket han om havet.
Jeg har lånt flere av bøkene hans på biblioteket, uten å lese dem.
Så jeg er fremdeles i sjokk over at jeg for noen uker siden, under forlagets Oktoberfest, greide å både møte opp og benke meg nær fronten, da han i forbindelse med denne boka, Havboka, skulle bokbades av Tove Nilsen.

Takk til Line, for det. Hadde ikke hun invitert meg med på et annet arrangement, hadde jeg aldri tatt turen inn til byen. Sørgelig ville det vært. For var jeg ikke fan nok fra før, basert på magefølelse og lesing av ei eneste bok
, satte han virkelig kloa i meg nå.

Morten i samtale med Tove Nilsen, som drysset superlativer over boka. Som ofte i slike sammenhenger var jeg mindre interessert i bokbaderens begeistrede syn på boka, enn forfatterens svar og anekdoter. Bokbadere, snakk mindre.


Jeg var sjanseløs.
I tillegg til nordnorsk sjarme, værbitte anekdoter og bakgrunnsstoff om boka
, hadde han også med seg rykende fersk, skrikende baby.
Helgardering kaller man slikt.
Baby og bok - et perfekt bilde på forgjengelig og bestandig.
Et Justin Bieber øyeblikk for aldrende kulturkjerringer.
Samleomtalen, del 2 om årets beste norskebøker får derfor vente noen uker til.
(den blir lengre og lengre).


Havboka
er allerede trykket i 2. opplag. Foreløpig solgt til 7 land. Har mottatt 6-ere i alle aviser den har blitt anmeldt. Årets julegave, sier de. Jeg stemmer i. Selvfølgelig likte jeg den. What's not to like. Den spiller på absolutte alle favorittstrengene, på hele følelsesregisteret, alt jeg er opptatt av, alt jeg burde være mer opptatt av, alt jeg skjemmes over å ikke være opptatt av, alt jeg er redd for.

Det er tiden, myrstråene, det store, store havet - og det lille, lille mennesket.

Det lille mennesket som i vitebegjær, uforstand, grådighet og forskning prøver å kontrollere - havet - verden & universet.
Bok full av store naturopplevelser.
Understrømmer. Sjøsprøyt. Fiskevær. Historier
, og mennesker du vil drikke - kaffe med.

Rammen
handler om de 2 vennene forfatter Morten og kunstner Hugo som skal fange hai.  Ei Håkjerring, en av de nordligste haiartene, som kan bli over et tonn, opp til 8m lang, er altetende, halvblind, med giftig kjøtt og verdifull olje. De ligger i en gummibåt på Vestfjorden (Lofoten), og venter på at Håkjerringa skal lukte seg fram til det råtne agnet.  De drikker vin og forteller historier. Assosierer. Hugo fra et liv ved havet. Morten med forskningrapporter, dikt, filosofi og myter om hav, himmel og verden.

Verden og havets tilblivelse.
Menneskets inngripen.

Det er ei stille bok.
På langt nær like dramatisk og prangende som den fra Mexico, Tequiladagbøkene, som btw, er den eneste andre jeg har lest. Der klatret de opp og ned bratte fjell, med narkokarteller lurende bak hver peyotekaktus.

Her ligger de, stort sett, minus et par dramatiske episoder, og dupper i en gummibåt. Speilblankt hav. Spenningen ligger i skiftende vær. I anekdoter, fortellinger og fantasier om det som befinner seg under havflata. Kjempeblekksprutene. De bunnløse svarte dypene. Det ukjente. Kystlivets harde historie.

Og ikke minst -  oss, mennesklige bulldosere
, med politikerne, trålerne, oljedrillene og plastikken vår.

Det er en underlig synkende følelse.
Å vite at naturen man står på fjelltoppen og beundrer, havet man opplever med ærefrykt og kjærlighet, at bare det at man er istand til å ligge der i en gummibåt, og vente på Håkjerring, eller stirre ned på høstens vakre farger, kledd i gummi og dermatex- er en medbringende faktor til dens ødeleggelse. Å vite at det å være mennesket idag, i det livet vi lever, helt uavhengig av hvor idealistisk tankegodset er, bringer naturen, og indirekte oss selv, nærmere tilintetgjørelse.

Så, ikke bare stille, men hjerteskjærende.
, og selvmotsigende, og svært, svært lærerrik.

Tove Nilsen sa at manuskriptet var like spennende som en krim.
Biter det Håkjerring på kroken - eller ikke. 

For meg
var det polariteten mellom det lille og det store langt viktigere.
De lange linjene - bakover i historien, nedover i dypet - framover mot det ukjente.

Mennesket i sin ødeleggende ubetydelighet. Etterhvert ga jeg blaffen i håkjerringfisket. Men jeg har googlet både kjempeblekkspruter og plastikkender, og jeg kunne gjerne tenkt meg en  tur til Vestfjorden. Eller ihvertfall - jeg kunne tenkt meg å sett bilder. Boka burde hatt bilder. Det burde vært laget en dokumentar. En film, så jeg kunne sett Skrova og Hugo. Og Morten i våtdrakt.

Og jeg vet at ønsket om dette. Gleden over at alt dette er mulig står i direkte motsetning til sunn natur, levende plankton og torsk uten plastikk i magen.

Et 'sannhetens øyeblikk' (Bjørneboe)
, man bare kan løse ved distanse, fortrengning

, eller - ved å skrive om det. 
- Maskinen kverner videre. Mange steder åpnes det nå for taretråling, også utenfor Skrova. Det skjer i strid med forskernes anbefalinger, og på tross av kystfiskernes protester. Småfisk yngler i tareskogen, og en lang rekke arter holder til der. Likevel gir myndighetene tillatelse til å la dette viktige og sårbare økosystemet bli ødelagt, fordi noen ønsker å tjene penger på å selge tare. Taren rykkes op med store grabber. Det er blitt en milliardindustri, en båt kan høste opptil tre hundre tonn tare daglig.

Hvem orker å tenke på slikt, etter en perfekt dag på Vestfjorden? Ikke Hugo og jeg. Etter å ha spist fersk sei setter vi oss i solveggen. SuperRIB-er i millionklassen fra Henningsvær, Kabelvåg og Svolvær er stadig innom Skrova, fulle av turister på sightseeing. - 


 Pic: Oktober.

 Havboka går rett inn på nomineringslista i BBP15s Åpen Klasse, der den foreløpig bare har konkurranse av Sortlands Foturaraarar i Norge
, og fellow norskebloggers
- her er det bare å kaste seg rundt
- med det samme.

Alt du trenger å vite om Morten A.Strøksnes
 - wikipedia -