HUMPEDITTEN

Stigninger og Fald (2010)
- Josefine Klougart

Lest i forbindelse med
Knirks Nordiske Samlesingsprosjekt.
Vi samleser bøker som er nominert til
Nordisk Råds Litteratur Pris.
- og blogger i kor.




Jeg visste det var noe annet jeg burde gjort igår enn å skrive Eshkol Nevo omtale. En gnagende følelse av noe jeg ikke orket, så kanskje husket jeg likevel at jeg burde nordiskblogge - men gadd ikke.

Noe som har preget hele min lesning av denne boka. Jeg kom aldri i gang, fant aldri flyten, viljestyrken sviktet. Plukket den opp, la den ned, tok den opp, la den ned, tok den med og slengte den til slutt i veggen - og ga opp på s.90.

Ingenting har fulgt oppskriften.
Oppskrift: Jeg leser ei bok til siste side, skriver et blogginnlegg innen rimelig tid og leser deretter hva andre har skrevet om samme bok - mens jeg river av meg hårdotter i frustrasjon over hvorfor ingen andre skjønner at jeg har rett og burde opphøyes til bokbloggene rikssynser.

Riktignok har jeg avbrutt 3 bøker siden bloggstart, men de var alle tjukke. Tror aldri jeg har gitt opp halvveis i ei så tynn bok før.
Så på jakt etter inspirasjon lot jeg meg lede ut i fristelsen. Jeg fulgte Knirks link over til nordisk radioprat, der en 'ekspert' på dansk? eller var det nordisk? kunne fortelle følgende dype ting om boka:

Ekspertutalelse:
Langt fra suget av eget bryst.

• Den åpner og slutter med hester. - aha hester er fallossymboler.
• Tittelen Stigninger og Fald finnes på de fleste plan i boka
• - i språket, som synker og stige
• - i følelsene - her er jeg med, opplevde flere bølgedaler underveis.
• - i struktur og oppbygning - eller den ikke eksisterende spenningskurven?
• - i landskapet som beskrives - humper og danskebakker.

Forresten:
Det er en 80s gårdsbarndomskildring fra Mols (Danmark).
- En lyrisk reise gjennom det landskapet som gjør oss til mennesker.-
(fra baksiden)

Lyrisk Prosa:
Jeg skjønner jo hva problemet er.
Poesi og landskap har aldri vært mine sterke sider. Jeg kan beundre naturen og stopper stadig på joggeturer for å fotografere trær og asfaltsprekker - men litterært er dette min akilleshæl. Flere ganger, i utallige bøker, har jeg tatt meg selv på fersken i hoppe og skumme over landskapsbeskrivelser, enhver svulstig bruk av adjektiver og skildringer av fjell og bekkefar.

Eg: leste jeg ut hele Hulebjørnens Klan i rekordfart da kun interaksjonen mennesker/dyr interesserte meg. Faktisk var jeg så ung da jeg leste serien at ikke engang kjærlighetsscenene fanget - jeg ville kunne lese om ulven, hesten og løva.
Ringenes Herre likeså, usømmelig antall sider
med alvelandskap, trær og horisonter.
Nesten all lyrikk går ut - bortsett fra Myrstrå Vipper - som jeg har bestemt meg for å nevne minst engang i uka. osv osv, fordi jeg ikke kommer på flere eksempler.

Poenget: Jeg henger ikke med fordi boka nesten ikke eier handling. Adjektiv over verb. Korte kapitler, normalt et pluss, vakkert språk og mange komma, jada jeg ser objektiv at det er pent, et godt stykke arbeid - men jeg føler stort sett ingenting.
Best, og det som gjorde de 90 leste sidene verd det, 90/171
, og den eneste gangen jeg ble løftet ut av meg selv:
Kapittelet på s.60
- De 2 første gange tok taterne al den mad, der havde været i huset, og min mormor havde bævende pakket det ned for dem i tasker og sække, mel, sukker, noget saltet kød, en nesten friskbagt kage med sukat og marcipan; den tredje gang havde ingen været hjemme, og røverne havde egenhændig gjennemsøgt huset, rum efter rum, væltet seg igennem værelser og skabe. Den tredje gang var værst. Den gennemsøgte kommode med de hængende skuffer, trukket åbne som en forslået mund med duge og breve og bøger væltende ud på gulvet, det havde nesten slået henne ihjel. -
Action, tatere som stjeler og volder sorg.

Jeg må innrømme at når det kommer til denne boka har jeg vært en dårlig leser. Det er ei bok som setter søkelyset på alle mine litterære svakheter, mine personlige preferanser - utover det som kun går på ren handling. Jeg velger ofte bort bøker pga tematikk - unngår snikende sykdommer, døende kjæledyr og svulstige epos - men her er det språk og min manglende vilje til å trenge igjennom det skorter på.

Lost, uten ytre handling, fiffige dialoger, ironi og Hemningways isberg, kun tuppen over vannet og resten under teppet.
Når det indre landskapet skal adjektivskrives blir jeg like hjelpesløs som når det er snakk om rislende vårbekker og harepus på skogbunn. Farer lurer og egne begrensninger kommer til syne.
Høy pidestall og dypt fall.

Jeg er bombesikker på at Nordisk Juryen jobber tematisk.
I år nominerer vi bøker om menneskesinnet, alle enige?
VEDTATT.

Josefine hos tanum.no
Jeg lånte den på biblioteket.

Talentfull.
Klougart er født i 1985, en pur ung debutant med verden for sine føtter. Neste gang jeg leser henne, som slett ikke er sikkert, blir det på norsk.
Merkelig nok slet jeg mer med dansken her enn hos grønlandsolsen.

Oppsummert: Ja det er urettferdig Josefine at du skal lide for mine svakheter, men hos meg havner du bakerst i nordiskkøen - etter tatoveringsolsen til og med.
Men du kan trøste deg med at jeg hverken har lest Vågen eller Fluetemmeren og at jeg innser at boka di sannsynligvis er strålende
- bare ikke for meg.

Tidligere lest i Nordisk Samlesing -
I hemmelighet også kalt:
Dypdykk ned i de obskure nordiske folkesjeler.
Dette var siste bok ut, da de manglende
ikke er oversatt til verdenspråkene norsk/dansk/svensk.
Vinneren kåres 11.April.
Min vinner: Avsløres dagen før. Hvem kan det være??

NEDTUR!

Den Stille Piken
- Peter Høeg (2006)

Lydbok lest av: Håkon Ramstad
Originaltittel: Den Stille Pige
Oversatt fra dansk av:
Knut Johansen





Da har jeg avbrutt nok en bok.

Det sitter laaangt inne. 3 cd-er slet jeg meg igjennom. Den første cd-plata tok jeg ut av spilleren 2 ganger - det var umulig å følge med og jeg trodde jeg hadde sett feil og valgt nr.7 istedet for nr.1. Selv om jeg satt musestille og nilyttet var det umulig å konsentrere seg.

Språket er oppstyltet, lesingen monoton og historien for innviklet.

Kanskje prøver jeg igjen endag - men da i papirformat.
Synes det er trist. Høeg ble valgt fordi jeg elsket Frøken Smilla og fordi historien virket lovende. En klovn med usedvanlig god hørsel som leter etter et forsvunnet barn, samtidig som han blir jaktet på av skattemyndighetene. Akkurat i min gate - men dessverre.

Den Stille Piken hos tanum.no

Noen som har fullført og er dypt uenig?

LESER NR.40

The Time of
the Hunter's Moon (1983)
- Victoria Holt

Vakre, talentfulle Cordelia kommer hjem fra exclusive finishing school i Sveits og finner ut at tante er konkurs og framtiden usikker. Hun blir også forfulgt av en mystisk fremmed og roter seg bort i en rik, sexy badboy.



De hadde posesalg på biblioteket tidligere i sommer og denne ble med i posen. Helt ærlig kom jeg bare til Cordelias hjemkost og spede begynnelse i ny lærerjobb. Ikke fordi den var direkte dårlig, og Victoria Holt har jeg hatt stor glede av tidligere (i min romantiske ungdom) - men jeg hadde så mange andre bøker som fristet mer - så denne havnet på vent - limbo - og da det har gått mnd-er og jeg ennå ikke har startet opp - lar jeg den gå - off to greener pastures.

Leste en anmeldelse som sa den var gotisk marerittskummel - og det tror jeg på, en ekkel subfølelse lå under fra starten - minnet egentlig litt om Daphnes Rebecca/Jamaica Inn - men det er kanskje sånn at alle gotisk inspirerte bøker ligner hverandre.

Det jeg likte aller best:



Bevis på lesere, i ekte bookcrossing stil - savner dette fra dagens bib.system. Fra første stempel i 85 har boka vært utlånt 39 ganger. Jeg er nr.40 - og nå sender jeg den videre og håper den får en lang reise videre.
  Bokas Historie.
Tar den med til Oslo imorgen og setter den i hylla.


Tips til eventuelle lesere:
Et referat av hele historien står på første side - knip igjen øynene og bla om - værre spoiler har jeg knapt vært borti.

Victoria Holt alias Philippa Carr alias et utall andre pseudonymer men egentlig Elanor Hibbert er en fascinerende personlighet - enorm produksjon, over 100mill bøker solgt og dead at sea leste jeg på Wiki - håper det er skrevet en biografi.

SURRENDER.

The Autograph Man (2002)
- Zadie Smith

Dette er Smith's andre bok. Den såkalte vanskelige andreboka etter debutsuksessen White Teeth - som jeg ikke har lest ennå - kun lest On Beauty.




s1-107
I første kapittel er Alex Li Tamndem (15) på en skjebnesvanger wrestlingkamp med far. Deretter hopper boka 15 år, Alex er nå en småmisantropisk autografselger som nettopp har våknet opp fra en 3 dagers drugbender - der han har vraket bilen, skadet kjæresten og kanskje til og med forfalsket en autograf - som han nå vil selge.

- det er om og men, fram og tilbake, kjendishysteri og rockn'roll, men som nevnt tidligere tok det meg 2 uker og komme hit - sovnet umiddelbart bare jeg gløttet på coveret - side 107 ble min siste, selv om det så smått begynte å ta seg opp.

Jeg leste på Wikipedia at Zadie hadde skrivesperre etter førsteboka og kanskje er det derfor den virker både uinspirert og tung, tross fornøyelig emnevalg - påtatt galgenhumor - men jeg har lest i ettertid at det blir stadig mer action utover i boka - så kanskje 107 var for lite og jeg burde ha prøvd 50 til.


Uansett - nå er det for sent. Jeg la den fra meg på en Starbucks i ferieland, prydelig passert på vindusdisken, dawn dagen etter var den borte, kan tyde på overaktiv betjening - eller kanskje fikk noen glede av den. Krysser fingrene, også for at neste leser liker den bedre :-)
Bokas Historie.
Det er SVÆRT SJELDEN jeg gir opp ei bok, tvangsleser normalt til siste punktum. På de siste 3 årene har jeg kun avbrutt 3, (kanskje et par til jeg ikke husker). Halvbroren, LSC og Bill Brysons Walk in the Woods - er de 2 andre.
- men snart blir den en til da Victoria Holt mer eller mindre er forkastet - tvilsomt om jeg orker å fortsette - men så lenge den står på leselista vet man jo aldri.

Autografmannen hos tanum.no

Gi opp - eller tvangslese - hva synes dere?