VIGDIS HJORTH: BERGLJOT VS HULDA

 - De får aldri vite at det var dikt, og det betyr ikke noe, men den virkning den fikk, hennes første diktning, den forfærdelsen den medførte lærte henne noe avgjørende: At det hun dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant og være sannere. -  Tredje Person Entall (s80)



Februar handler om Vigdis Hjorth, på blogg.
Arv og Miljø, (min omtale), er på kortlista (BB16) og samleses i alle landets kroker, men for oss som var tidlig ute, både har lest og skrevet og tenkt våre tanker, har jeg en løsning. En samlesing i samlesinga. Play within the play.  Komplett med både aha-opplevelser og muligheten til egen detektivvirksomhet.

Vi samleser Tredje Person Entall (utg.2008)

Sammenlikner med Arv og Miljø
og jeg hevder at dette i bunn og grunn er samme boka/hovedperson
at Bergljot er Hulda og Hulda er Vigdis
og at det, etter Vigdis slengte tidenes nøkkelknippe på bordet, er umulig å lese, hvilken som helst Vigdisbok uten å tenkte på Bergljot, som er Hulda, som er Vigdis.
 - her kunne jeg også slengt på n-antall andre vigdisbøker
 - men det er her detektivvirksomheten kommer inn, DIY.

- Ingen kan forklare hva som skjer når døra som åpner barndommens skrekk åpnes. - 

(Tredje Person Entall s255)

Bergljot og Hulda.
2 sitater for å vise detaljnivå 
, resten er skannet overflate, for your do-it-yourself benefit.
Begge har:

• 1 bror og 2 yngre søstre.
• Felles barn/ungdomserfaringer
• Pen, overhysterisk mor, som kontrollerer, har affære med universitetsmann, gjemmer kjærlighetsbrevene sine hos Hulda, ringer ustanselig, benekter 'det', Selvmordforsøk
•  ' Gjorde ikke far noe med deg da du var liten' (Arv og Miljø 69%).  - Da du var liten, da jeg var på Vestlandet med tvillingene, da de var nyfødte? Ja? Du var så rar da jeg kom tilbake, det hendte ikke noe da, mens jeg var borte? -  (TredjePers s121)
• Far som leser dagbøkene, drikker seg full, ' det er ikke lett å være menneske' og spør om hun blødde ved det første (fake) samleie.
• Får bil som mulig forsoningsgave.
• Innser hva som skjedde under skrivearbeid og psykoanalyse.
• Eksakt samme forløp i terapi, innsikt og familiebrudd/relasjoner.
• Venn/elsker som heter Bo.

De fleste av disse eksemplene står mer eller mindre ordrett i begge bøkene.
Dette gjelder både 'nøkkelscenene', eg, femøring/femåring (se Solgunns artikkel), og mindre avsnitt og detaljer. Flere av disse kan også finnes igjen i andre bøker, noen ganger i lange ordrette sekvenser, andre ganger kun innskutte bisetninger.

Eg.
Helt tilbake til Drama Med Hilde (1987), der hovedpersonen ringer Krisesenter for Mishandlede og Voldtatte Kvinner på siste side, akkurat som Hulda, begge fra telefonkiosk.

De 2 viktigste forskjellene er at i Arv og Miljø er far død
og i Tredje Person Entall nevnes hverken incest eller overgrep.
Ja, også overlever Bergljot, mens Hulda dør for eget grep.
Det hjelper å sette ord på ting.

 Show me on the doll where the man touched you, eller ustillingsdukke?

Vil du dypere ned i materien.
Anbefaler jeg Solgunns artikkel om Lekkasjer og Nøkler (2016) og Resirkuleringens Dronning (2015). Tips jeg må innrømme ikke er komplett uhildret, da artikkelforfatteren og jeg rett som det er diskuterer Hulda, og med tiden har endt opp i samme tankebaner.

Vil du enda lenger har Bernhard Ellefsen  skrevet utførlig om Vigdis Hjorth og et utvalg av bøkene i Vagant. Hun kan skrive sin egen revolusjon (2013).
Alle sitat av Ellefsen/Vagant er hentet herifra.

3 år før Arv og Miljø kom ut, kan Ellefsens lesning av Tredje Person Entall stå som eksempel på hvordan boka ble mottatt litterært. Min omtale fra 2010 får stå som folkelesnad. Begge deler er godkjent, også idag. Begge, fra hver vår plattform skriver blant annet om Huldas mangel på kompromiss og tar for oss repeteringen og den stadige sirkuleringen av vigdisheltinner.

Vagant (2013)  
Hva er det med mor er en slags skyggeroman til Om bare (som kom året etter): Ida Heier sett med barnets øyne. 

Blogg (2010)  Hva er det med Mor   
Hulda sett med datterens øyne eller forfatteren med lupe på seg selv?

Om Hjulskift, Ellefsen (2013)
Det siste setningsleddet, som altså avslutter en «kjærlighetsroman», er beint ut sjokkerende. Hvor kom voldtektsfantasien fra? Er det selve heftigheten i språket som driver Louises tanker til det ytterste? Ordene peker liksom tilbake mot noe som ikke står der, noe som kommer forut for frenesien i prosaen, noe man ikke kan omskape til språk, men som truer med å ødelegge jeget i teksten.

Egen anmeldelse (2010), Tredje Person Entall
- også her som i Hjulskift vil heltinnen være mann og voldta - bortsett fra makt er det nok noe innlysende jeg går glipp av - her også -

 , same but different..
Det kan se ut som om den eneste forskjellen på Vagant og Bokblogg er hvor mange ord som brukes.Takk og pris var jeg først ute
, også med å innse at jeg ingenting forstod..



Nøkkelen er skrevet.
Denne snikende følelsen av at jeg liker men ikke forstår Vigdis' bøker er borte.
Det er nå blitt umulig for meg å plukke opp hennes romaner uten å tenke på 'det'.
Det er umulig for meg å forstå at enhver som har lest mer enn 2-3 vigdisbøker ikke føler det samme. For hver anmeldelse jeg leser, hvert intervju med forfatteren
, blir elefanten i rommet større.

Man trenger ikke spørre forfatteren om boka er biografisk
, men jeg synes helt klart man bør spørre:

Hvorfor leses Arv og Miljø i vakum, eller kun opp mot forfatterens liv?
Hvorfor er det ingen som leser Arv og Miljø opp imot hennes tidligere  bøker?
Er det munnkurv, avtaler, inneforstått elefantkjæling, eller skriver alle vigdisbiografier i hemmelighet og det er krig om å komme først til Fritt Ord? Exclusives?
Er man rett og slett redd for at en slik framgangsmåte vil utarme forfatterskapet?


I know nothing.
Annet enn at Tredje Person Entall er en bedre skrevet versjon av Arv og Miljø.
Jeg foretrekker den. Den er bedre fiksjonalisert. Mer humoristisk, og ved å ikke nevne 'det' har den også flere strenger  spille på. (Bare sånn for å klamre meg til min opprinnelige omtale).

Ingen skrek opp om 'virkelighetslitteratur'  da Tredje Person Entall kom ut.
Skandalen den gang var plagiatpåstander og Hjorths bruk av W.G Seebald.
Her forsvart av Vigdis selv på forlagsbloggen forlagsliv.no.

Hvis du virkelig vil ut på skattejakt
, kan du også ta et dykk i Hjorths essays/artikler og intervjuer

Konklusjonen? (foreløpig, under utbedring)
Som Psykoanalysen.
Ikke alle dørhåndtaker, trær og penneskaft er fallossymboler
, men,  forbausende oftere enn man skulle tro


Eg. Fra Gjennom Skogen (1986) (s18)
Ikke en scene du finner i Hulda/Bergljot, men tatt med for å vise at nylesninger er på tide.
Gjennom skogen blir beskrevet som en sensuell roman om en ung jentes erotiske oppvåkning.
Fra sprinkelsenga  (erotikk?)
- om et menneske på kanten, høyt der på toppen av sprinklene, og en hånd på hodet som klappet. Og hun lå stille, spente alle muskler, stiv i påvente av det uungåelige øyeblikk da hånden forsvant og det knaket i sengen og tyngden  ble  borte. Prøvende skritt over gulvet, et menneske som ikke pustet, som henne selv. Så skrek hun. Magen ristet mot sengebunnen og puten ble våt, kald mot ansiktet. Og det store, tunge mennesket ville komme tilbake, synke ned på kanten så det knaket, hånden ville klappe og klappe, bare litt raskere enn før, pust, pust, pust.  -

Hvem har lest Tredje Person Entall - og Arv og Miljø?
Hvilken likte du best? Synspunkter? Masterkeyvrøvl?
Usikker på hva jeg ville med innlegget? = kommentarfeltet!!

SAMLESING AV ARV OG MILJØ/VIGDIS HJORTH

Vigdis og boka hennes. Vigdis og Bergljot. Bergljot og boka hennes. Vergljot og Vigdis. Vergil og Baggins. Femøringer og garasjeporter. Femåringer.Shrinker på ferie. Yndlingsbarnet. Bergljot og Hulda. Vigdis på sofaen. I sprinkelsenga. Femåringer. Dagbøker. Vin. Mora til Mari. Herdis. Gretchen. Gretel. Hilde og Hulda og krisetelefonen. Ødelagt. Fransk. Åpning. Bergljot. Om Bare. Sannheten. Virkeligheten. Gjennom skogen. Fiksjonen. (pic: google)


Det over var forresten et dikt.
Om Vigdis, forfatterskapet
Om hvordan jeg forholder meg til
litteraturen, romanen, rl
og Arv og Miljø


Samlesing av Kortlista,
Bokbloggerprisen 2016
Duker for fjerde gang, og første bok ut er;


Arv og Miljø av Vigdis Hjorth   (vigdiswiki for de blanke).
Forfatteroppsummering. f.1959, debuterte 1983, har skrevet innen de fleste sjangre, vunnet en rekke priser, og kan med rette regnes som en bauta innen norsk samtidslitteratur.


Arv og Miljø er sannsynligvis fjorårets mest omtalte bok.
Den var utgangspunktet for den såkalte 'virkelighetslitteraturdebatten' som herjet kultursidene i høst, og har vært gjenstand for både metodekritikk og  rosende anmeldelser. Vigdis beste bok?, eller tvilsom litterær metode?
, eller rett og slett bare tvilsom kritikk?

Linkene tar deg inn i åpningene av debatten, deretter er det bare å klikka på.
Null interesse for avisdebatt? Hopp over og gå rett til boka.


Forlagets omtale: 
At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg..
Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv.
Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til.
To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?
Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.



En leserfavoritt.
Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av alt oppstyret i avisene kulturen , har Arv og Miljø truffet leserne. Den vant Bokhandlerprisen 2016 og i tillegg til bokbloggkortliste kom den også på kortlista i P2lytternes Romanpris.  Fra å være, (i min erfaring), en enten/eller forfatter, har hun med denne boka truffet vidt og bredt.
Plutselig leser 'alle' Vigdis Hjorth.

Like gledelig som når nye generasjoner tror de oppdager Beatles.


Samlesinga iår, er som tidligere år.
I februar leser, omtaler og diskuterer vi, Arv og Miljø. På blogg.
Linker til anmeldelser legges i linkefunksjonen på den offisielle bokbloggsida.
Alt annet du måtte ha på hjerte legges i kommentarfelt, der, eller her.
Link til min omtale.

Elsk/hat? Fiksjon/virkelighet? Lest/likt? Omtalt? Vigdisfavoritt?
Du er på rett plass, med rett bok, og skulle du ramle i fangirlmyra
, har jeg lommelykt.

Let the Samlesing begin!

NORSK 2016: VIGDIS HJORTH

Jeg kan ikke utsette det lenger. Det er på tide jeg slutter å gnåle, slutter å utsette, og/eller bry meg med at alle har vært der før, alt alt er blitt analysert og belyst. Jeg må ta for meg årets norskebøker. Det hoper seg opp. Alt jeg har å si har jeg allerede sagt i utallige kommentarfelt. Alt jeg har å si har andre allerede skrevet, sannsynligvis både på rim, i stev og humoristisk essayform.

- gamle sanger om igjen -  (delillos)

Jeg starter med Vigdis!
Litt omtale. Mest mitt syn på virkeligheten.
, de som venter på samleinnlegget, må vente litt til.
--------------------------

Arv og Miljø  (2016)
 - Vigdis Hjorth

Kilde: Lesereks. CappelenDamm
Nominering BBP16? Ser sånn ut.

Sagt det før: Bloggere, Anita, Tine, Lena
, alle aviser, alle tidskrift, alle vil ha kake.
Det begynte med Ingunn Økland og ballet på seg
, beklager betalingsmuren til Aftenposten, linker derfor utenom.




Dette er boka som virkelig (pun intended) har satt fyr på litteraturdebatten i høst. Debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen. Om hvorvidt  det er lov (etisk forsvarlig) å putte naboer, kjærester, fedre og navngitte fremmede inn i bøker og likevel kalle det romaner. Det er både spennende, irriterende og selvfølgelig på samme tid. Det handler om ting man egentlig ikke vil vite noe om, samtidig som man vil vite alt.

Virkelige mennesker i fiktiv handling.
Og verden er blitt så bitteliten, og det er bokhandlere i kabul, og folk kjenner seg igjen, og folk sier i fra, og hvor langt kan en forfatter egentlig gå.

Bryr vi oss som lesere? Burde vi bry oss?


Arv og Miljø 
tar utgangspunkt i en arvestrid.
Det er 4 søsken og 2 hytter (på Hvaler). 2 yngre døtre har tatt seg av hytter og foreldre. Sønnen og bokas hovedperson Bergljot har trukket seg vekk fra familien. Hyttene gis som arv til de 2 yngste. De 2 eldste skal få penger. Men så får de ikke like mye som hyttene er verd, og egentlig ville sønnen ha hytte. Bergljot vil hverken ha hytte eller penger men går inn på brorens side pga urettferdigheten
, og det andre
, det som boka egentlig handler om
, om hvorfor hun trakk seg bort fra familien

Hadde jeg skrevet denne omtalen i september, like etter jeg leste boka, da avisene ennå bare skrev om hvordan dette kanskje var Vigdis' beste bok, hadde jeg gjort mitt beste for å tåkelegge dette andre. Leseropplevelsen her blir best hvis du ikke vet, hvis detaljene kommer langsomt, mens du leser.
Det for sent for slike hensyn, avisene er fulle
, og dette andre, er kjernen i hele debatten;

Incest

Fra hun var 5 til 7 ble Bergljot misbrukt av sin far.
Denne innsikten kommer til henne gjennom en kombo av skrivearbeid og psykoanalyse.
Familien fornekter og mener hun fantaserer og dramatiserer.

 - At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg - 

Så lurer avisene på; 
Er Bergljot Vigdis, ble hun misbrukt av sin far, og hvorfor er det så mange virkelige scenario i boka?.  Vigdis selv stakk til utlandet, og svarte allernådigst, nja, på direkte spørsmål, og alle ser ut til å ha glemt selve boka. For hvordan kunne Vigdis skrive slikt om faren sin, hvis det ikke var sant? Hvorfor kaste et slikt kriminelt lys over sin avdøde fars minne?

Kan man nå
i det hele tatt, lese boka, (eller forfatterskapet) uten å tenke på en misbrukt Vigdis?
, for, let's face it, hun ville neppe incestbeskyldt hvis det ikke hadde vært sant?
, hun visste jo hvordan det ville bli, hva media ville si,
, hun er tross alt kjent som en forfatter som, på repeat, bruker seg selv i bøkene...
, vigdis mellom permene har vært ute i mang en vinternatt.

Njaaaa - sa Vigdis.
Er det sant?, spurte de på litteraturhuset
Njaaa - sa Vigdis.

Jeg sier:
Glem nå Vigdis for et øyeblikk.

Tenk på Bergljot.
Tenk om hun lyver, har misforstått, husket feil, bare tror hun ble misbrukt.
Litt sånn som hovedpersonen i Vingebelastning, som fikk hele barndommen sykdomsteintet av shrink. Gjør ikke tvilen boka mer interessant? Bedre?  Bergljot som insisterer på å bli trodd, hørt, tatt på alvor og søstrene som, spesielt Astrid, prøve å jatte med, å holde linja. Mora? Faren?
 
Frustrasjonen til B, fordi de ikke annerkjenner, ikke vil høre hennes versjon av familiehistorien, blir den samme, men alt det som skjer på den andre siden får et helt annet lys, en kompleksitet, den biografiske lesningen av romanen mangler.
Fra badguys til nestengoodguys.

Tenk hvis en av dine søstre hadde dukket opp en dag og sagt at, hun fant ut i psykoanalyse at faren din forgrep seg på henne som 5åring.
Hadde du umiddelbart sagt, huff uff og forkastet far?

, hadde du?

, really?

, faren din, som aldri hadde vist noen som helst avvikstendenser mot deg?
, eller den andre søstera di?

, hadde du?

Det viser for en håpløs situasjon familien befinner seg i, kun Bergljot har et klart forhold til historien, for henne er alt virkelig, for resten, er det umulig. Like umulig som det er for B og se sin sannhet under teppet. Hvis B skurrer er det Astrid (søstera) som er heltinnen i romanen. Hun gjør det eneste mulige. Prøver å holde ting sammen.

 - Vi har grått og grått sa mor, vi har grått oss tomme, sa mor som om hun ville unskylde at de ikke gråt, så ikke gråteferdige ut, de så oppspilte, lett maniske ut. - 

Kan man vite?

Njaa - sa Vigdis

Jeg sier, hva med dagbøkene til Bergljot?
, de med oppdiktede seksuelle erfaringer, som faren finner
, de som brukes som bevis på skyld
, de samme som Hulda Kråkefjær, 3.pers Entall, skriver for å pynte på jomfrudomtapet
, de som Vigdis selv på foredrag hevder var med på å gjøre henne til forfatter

- gamle sanger om igjen -  (delillos)


Du skal ikke tro alt du leser?
Det er ikke alt skrevet som er sant?
Hva var det jeg påstod i forrige innlegg, om Colm, jo, at den versjonen du husker best er den sanneste, og uansett hva som skjedde med Bergljot, er historien like problematisk, like aktuell, og like til stede i de beste familier.

Det er ei god bok. I rytmisk vigdisspråk.
Den fortjener mer enn realityfisking.

Jeg er faktisk litt irritert på Vigdis.
Hun hadde ikke behøvd å lene seg så tungt på virkeligheten, hun kunne filmet og fantasert, skrevet slik at debatten ville dreiet rundt litterære grep og mørketall. Nå ser det ut som om hennes eget mørke blir stående igjen som den endelige lesningen.
Den sanneste.

Jeg håper for Vigdis at boka er ren fiksjon
Jeg håper for Bergljot at alt er sant.
Jeg håper du leser den og gjør deg opp en egen mening.
Sannsynligvis har du lest og ment i ukevis.
Let's hear it!


Pic: Carl Martin Nordby

Vigdis Hjorth er det nærmeste jeg kommer en favorittnorskeforfatter og min fangirling har gjennom årene blitt nitidige dokumentert. Tror hun er den mest omtalte forfatteren på denne bloggen, (orker ikke telle).

8 år med forfatterdyrkelse
, favoritten er still Hulda Kråkefjær
, eller kanskje Om Bare,

LESEÅRET 2015

Første juledag 2015, minutter før full storm brøt ut og de resterende 6km ble en blanding av vindtunnel, isbading og dusj, og resten av jula, en familie av hostende sjuklinger, selv om det siste selvfølgelig ikke hadde noe med løpeturen å gjøre...

,  akkurat som dette bildet ikke har noe med leseåret å gjøre
, kun et alibi for løpeoppsummeringa jeg ikke kommer til å skrive.


 Fra torsdag (nyttårsaften)
Hjemme fra juleferie!
Hoste/halsesyk og så skjør i psyken etter gårsdagens stormfulle flytur at det meste av oppsummeringspratet får vente til i morgen.  Det er Abba sin skyld, eller SAS, eller, helst, de som hadde ansvaret for beslutningen om nyttårssang under innflyving til Gardermoen. I tåkehavet, i et ristende fly, fullt av, allerede, overnervøse passasjerer, som hadde holdt pusten siden Værnes...

De?, Den?, som bestemte at det over høytaleren skulle synges, langsomt og unplugged, intet annet enn Abbas Happy New Year, burde fått sparken. Umiddelbart. En sang som inneholder linjer som
 - no more champagne
 - we might as well lay down and die - you and I
 - in the ashes of our lives
 - the dreams we had before are all dead, nothing more
 - the end 
  - lay down and die, lay down and die, die die
Over and over, alle vers, mens flyskrekkpassasjerer besvimte som fluer
Det er slik man dør på film. Akkompagnert.

Mål for 2016: Å fortsette den verdenomspennende planen med å gjøre alle lesere til løpere, og omvendt. 
Changing the world, one reader at the time. På bildet?  
Marcus Midrè og innestengt hoste.



I 2015 leste jeg 141 bøker.
+  ørten påbegynte, som nå fullføres i 2016

, fullstendig liste finnes her,
, liste over oppsummeringer finnes ikke, grunnet ei eneste telleøkt
, jeg har gruet meg til denne siste tellinga i måneder allerede

, ikke er det hjelp i goodreads heller, siden jeg har sluntret
, alt de kan fortelle meg er at årets lengste bok er Little Life, 700s+
, boka jeg, og flest andre leste var To Kill a Mockingbird
, boka bare jeg, og en annen leste, var Et Ærlig Ansikt.
, begge fikk 3 stjernes, som betyr at flere burde lese Marcus Midre.


Rett på::

Tabell 2015:
Atter en ny vinnerbongen!
Oversikt over de opprinnelige 2015-målene.

1. 12 av 10 Nobel /Booker vinnere/nominerte
   
2. 3 av 5 nye og fjerne land.
3. 12 av 27  Michael Connelly  (2012/2015 sammenlagt)
4. 10 av 20 1001-Bøker lest.
5. 22 av 20 Norske 2015-utgivelser.
6. 12 av 12 Tvangslesingskafeoppmøter
7. 13 av 6 Biografier
8. 10 av 10 Essays/Noveller/Sakprosa/Dikt
9. 141 av 112 Totalt lest. (liste)
10. 33 av 141 Bøker omtalt.

Dette har jeg lest.
--------------------

• 23 e-bøker (16 kindle,7 eBokBib), 33 papirbøker,  
• 81 lydbøker  (67 storytel, 13 audible, 1 bib)
• 85 kvinner. 56 menn.
• 18 fra biblioteket (inkl. 7 eBokBib, 1 lydbok) 
  
• , ellers:  loppis (2), lånt (1), lesereks (13) 
• 43 på norsk. 55 på engelsk. 8 på svensk. 
• 38/141 norske bøker totalt
• 3 nye land, i bloggtid, Italia, Portugal og Zimbawe
• 86 forfattere lest for første gang
• 24 serieoppfølgere (førstebok teller ikke) 
• , og snart teller jeg meg ihjel.

Måloppnåelsen?  6 av 10.
Tror jeg må være den beste i bloggtid. Svært fornøyd. Ser man bort ifra den stygge skampletten, eksotiske land, som egentlig betyr land utenfor Vesten, er det full pott. De 50% jeg mangler fra 1001lista, er allerede under bearbeiding. I 2016 skal jeg være mye strengere på epokene. Teori og praksis skal forenes, og alle mine mørke varsler om hva som skjer med de som bare leser samtidslitteratur, skal tas på alvor.

I 2016 skal jeg lese gamle bøker.
Minst 50% av totalen, SKAL, bestå av bøker skrevet før 2000.
, dette er tross alt forrige århundre, og burde være overkommelig.


I dag (nyttårsdagen)
2 Tendenser 2015.
Streaminga har strammet grepet ytterligere, og storytel får både pengene og oppmerksomheten min. 1 eneste lydbok lånt på biblioteket, og da tok det meg en halvtime + en ekstra app, å få den inn på telefonen. Egentlig enkelt, men alt er slit stilt opp mot storytel/audible. Copy&paste&kabler er rene arbeidsleiren sammenliknet med applikasjonlesing. Hadde storytel hatt flere muligheter for stats og tall, hadde min kjærlighet vært uten forbehold.

Norskelesinga
Leser man jevnlig bokblogger og diskusjonsforum frekventert av bokbloggere skulle man tru at det eneste vi driver med er å lese norske samtidsbøker. Likevel fikk jeg sjokk da jeg sjekket årets anmeldelser og så at, hadde det ikke vært for Biografisirkelen, har jeg stort sett skrevet/snakket om årets norske. Ille
, spesielt siden disse bare utgjør 22/141 bøker.

Verre enn jeg trodde.

Med kun 33 anmeldelser, er over 100 bøker ikke nevnt.
Mens de 22 norske fra 2015 er overrepresentert.
Nok et arbeidsområde for 2016. Flere blogginnlegg. Rett og slett!

. men - det er umulig å gi seg nå
, kun 6 dager til nominasjonsfristen for Bokbloggerprisen2015
, ikke glem at dere likte Fotturarene i Norge best - og for guds skyld les Tellemarck
, og Liljekonvallpiken, og Havboka, og Vingebelastning.
, eller, sørg nå ihverfall for å stemme fram ei kortliste jeg gleder meg til å lese.

Munkholmen, skipet i natten, og hu som prøve å løpe ut av bildet. 
Skulle jeg skrevet løpsoppsummering ville jeg sagt noe om skoene, og at jeg neste år skal, enten, løpe 10km under 53, 21 under 2t, eller 42 under 5t.  
Ingenting nevnt om min plutselige avhengighet av Johaugklær.



I mangel på kavalkade:
3 Bøker du ikke visste jeg leste i 2015
, (bare innrøm det), som jeg vil du skal lese i 2016.

 The Act of Love  (2008)
 - Howard Jacobson

Handler om ekteskap, og om hvordan alle menn i hemmelighet ønsker at kona skal være utro, bli begjært av andre, pusher på, helt til det faktisk skjer, og mannens anger og besettelse er et faktum.

Den boka Geir Gulliksen prøvde å skrive med årets Historie om et Ekteskap. I motsetning til Gulliksen derimot er Jacobson morsom. Noe jeg aldri ville trodd etter å ha lest den bookernominerte J.

Eneste bok som har fått meg til å stoppe i skogen, pga snubling og fniseanfalll. En diskusjon om - hot wives og ankellenker, = must read!
------------------------------

 This is How it really Sounds 
 - Stuart Archer Cohen  (2015)

Om 3 menn med samme navn, og hvordan de påvirker og ødelegger for hverandre. En avdanket rocker, en skiboms, og en ponzy bankmann.  Kort: Rockern taper alle pengene pga bankmannen og ski/fjell er berøringspunktet. Det ene øyeblikket da du smelter sammen med tiden.

Det er scener om snøras og skikjøring som tok pusten fra meg. Jeg er sensitiv på området. Hevn, humor og samfunnskritikk.
------------------------------------------------------------------

Om Bare  (2001)
 - Vigdis Hjorth

Ingen av de norske forhold/ekteskapsromanene jeg har lest i år, kommer opp mot denne. Det skjeve forholdet mellom dramatikeren og professoren. Fram og tilbake, krangling, drikking, tvil og usikkerhet. Professoren er uspiselig, og jeg skjønner ikke hva heltinnen faller for, men besettelsen er klar og gjenkjennelig.

Jeg liker at Vigdis tar for seg innsida på en måte som føles u-biografisk og universiell, uten å bry seg om tidsmarkører. Dette, til tross for at boka er inspirert av et forhold hun hadde med en kjent professor.
 - skulle ønske jeg kunne nominert den til bokbloggerprisen.
---------------------------------------------------------------------------------


Den aller, aller beste boka jeg leste i 2015,  tror jeg
, fremdeles er, Siri Hustvedts What I Loved.
Det er noe med kunsten, og sønnen og det tomme blikket.
Kanskje skriver jeg om den engang, et samleinnlegg om de bøkene jeg ikke greier å verbalisere, som Midnattsbarn. Er redd for at ordene vil trivialisere og ødelegge, slik fornuft og svart på hvitt ofte gjør

En holdning jeg akkurat nå innså må fjernes - så fort som mulig - da den strider imot alt jeg står for som bokblogger, eg, ingenting er for trivielt, smått, svært eller ubetydelig



Jeg ser framover
, og lover at jeg i 2016
, skal fortsette og kjempe for bokbloggingens ære og virke
, skal snakke høyt om bøker jeg elsker og hater
, og som vanlig irritere meg over middelmådigheten på veien

, skal bli flinkere, skarpere og tilstede i kommentarfelt
, forvent konstruktive og lidenskaplige utsagn, som
- herregud hvor du har misforstått denne boka
- sikker på at du leste de 50s i midten?? -  
 - ehm, noe positivt, kommer sikkert på noe - 


Tabell 2016:
Ny vinnerbong!

1. 0 av 10 Nobel /Booker vinnere/nominerte
   
2. 0 av 20  Ikke-vestlige bøker
3. 12 av 27  Michael Connelly  (2012/2016 sammenlagt)
4. 0 av 20 1001-Bøker lest.
5. 0 av 20 Norske 2016-utgivelser.
6. 0 av 12 Tvangslesingskafeoppmøter
7. 0 av 6  Biografier
8. 0 av 10 Essays/Noveller/Sakprosa/Dikt
9. 0 av 70  Pre 2000 utgivelser
10. 0 av 140 Totalt lest. (liste kommer)
11. 0 av 0 Bøker omtalt.

Bittesmå forandringer. 
De 5 eksotiske landene jeg har prøvd å få til i flere år, forandrer fokust til bøker utenfor vesten, og oldtidsbøkene (før 2000) legges til.
Alt annet er identisk.

Utførelsen
følger også samme oppskrift som ifjor.
Fram til juni skal det lystleses, med håp om gratiskryss. De siste 6mnd blir det målrettet og tvangsmessig krysslesing, sannsynligvis med stort Booker og norskefokus, noe som innebærer at brorparten av de eldre bøkene må leses nå i vinter.

Typisk nok er årets første valgte lydbok fra 2015 (City on Fire)
Men allerede nr.2 blir Dickens, og deltakelse i den gjenoppståtte 1001sirkelen.

Det blir en fest og jeg gleder meg!
Godt Nyttår til alle!!

BOKBLOGGERPRISEN 2014: SIKKERSTIKKENE?

Ingenting overlates til tilfeldighetene i årets bokbloggerprislesing.


Tidlig i år la jeg ut profetien om at 2014 blir et år der lesing står i høysete.
Det slo til for fullt. Jeg leser nesten like mye som i førbloggsdager
og både omtaler og joggeblogging er left i dust og glemsel.
Det er samleomtalenes år.

Denne gangen i forbindelse med 
Bokbloggerprisen 2014.
Planen var å lese 10 ferske utgivelser, dobbelt så mange som ifjor, med håp om kvalitet til et par nominasjoner. Foreløpig har jeg beskjedne 9. Intensiteten skrus derfor opp, og tallet forandres uoffisielt til, så mange som mulig, med mål om full nominasjonsliste i romankategorien
, og minst et par i åpen klasse.
Norskefebern har inntatt dalen.
, presset inn imellom 1001, booker og nobel

Som kvalitetssikring har jeg også lest 3 bøker av Skram. 2 Alberte (Cora). 1 Albertine (Krogh), 6 av Nygårdshaug og 2 Fosnes Hansen, og da overser jeg både eldre Ravatn og Wassmo. Det er svært lite jeg ikke vet om utroskap, kvinners kår, ekteskap, indre sjelekvaler, kunsterliv/sjel, promiskuitet, snirklete språk, vin, ost, ukeblader, begjær og detektivering.
Forbredelser er halve festen.

The contenders.
Ifjor klaget jeg over at romanlista var kjedelig og forutsigelig
Da skulle man kanskje tro at jeg iår virkelig hadde anstrengt meg, som lovet, for å bringe fram det sære, smale, ukjente mangfoldet? Nix! Det var en strek i regninga at alle bautaheltene skulle komme med bok akkurat i år. Det er umulig å gi seg 2014 i vold uten å lese Hjorth, Tiller og Renberg.

Nesbø har jeg også lest, og 'omtalt'
,som den eneste utenom Renberg .

Resten kommer her:
Er det bare meg eller handler alle om det samme?
-----------------------------------------------

Om Igjen  (2014)
 - Monika Isakstuen

Kilde: Lesereksemplar tiden.no
De som sa det først:
VG og Bokmerker.


Crossover:
Roman om navngitt pianistinne som etter en kort og lovende karriere trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten før hun, år senere, kom tilbake som kreftsyk og masseprodusent av kritikerroste cd-er, man etter hennes død fant ut var forfalskninger, stjålet fra andre ukjente pianister.
- Den største pianisten i verden som ingen har hørt om - 
, var det ikke det de sa om Stoner også?, verdens beste ukjente bok?

Egentlig er det en roman om Ida. Vennskap og fictionIda.
Hun blir som femtenåring venninne med Joyce. Skriver brev til henne. Tett sammensmeltet vennskap, før hun reiser til byen, og tar fatt på eget skjeve liv.
Mann etter mann, og ektemann.

I begynnelsen:
Ida er voksen og har forlatt mann og barn for å skrive om Joyce og bedraget.
Hun føler seg uskikket som mor, for flyktig som kone. Fortida har tatt over.
Boka veksler deretter mellom tilbakeblikk fra Ida som ung med Joyce, Joyce på scene og i brev, og tilbake igjen til Ida i nåtid på hotell med penn og spørsmål. Brev, bruddstykker, kapitler. Korte tenkte dialoger. Minner. Historier. Diktning.

Det samme som Innsirkling handler om?
En annen kuriøst berøringspunkt med Tiller er tilknytningsteoriene.
Mødre som tror, eller blir fortalt at de ikke 'bonder' med sine barn og ender opp med å forlate eller gi fra seg.Tillers Susanne, Isakstuens Ida.

Min siste fullførte bok, og inntrykkene henger fremdeles høyt. Ufordøyde.
Det første jeg gjorde etter siste side var å google Joyce, (wiki). Det er en ubegripelig historie. Så fascinerende at Ida og hennes mer ordinære samtidsproblemer druknet. Hvorfor gjorde hun det? Var det mannen? Jeg tørstet, tørster fremdeles etter mer biografiske detaljer, og kunne tenkt meg enn ren Hattobiografi, gjerne med fiktive elementer, bare mer utfyllende. Ida har jeg lest om før.

Jeg likte den altså, både språk, oppbygning, struktur og historie. Ikke minst visuellt. Som alltid er jeg stor fan av tekst som brytes opp, i dikt, i dialog, og uventede overskrifter. Ikke-oppstykkende flyt
, jeg makter bare ikke fri meg fra det biografiske.

Veksler på fortid og researchmatriale?
Alberte selvfølgelig, selfdoubt
, og om å ikke strekke til som kunstner og menneske.

---------------------------------------------------------------------------------------



Innsirkling 3  (2014)
 - Carl Frode Tiller

Lydbok lest av: Ola G.Furuseth
, Niklas Gundersen, Charlotte Frogner
(Frogner, som Susanne, er fantastisk)
Kilde: Biblioteket.
Sagt forut: Bjørg, Rose-Marie,
Merete, Berit, og Karin.
Hva jeg synes om enern og toern.


Herregud hvor jeg har ventet på denne boka.
Lengtet etter å vite hva som egentlig var greia med David og hukommelsestapet.
Du husker vel historien?  David som har mistet hukommelsen og setter inn annonser i avisa på jakt etter fortida. 8 brev får han. 3 pr. bok, inkludert Davids egen i denne siste.

Jeg har greid det kunststykke å unngå alle anmeldelser, omtaler og intervjuer og kom blank til boka. Ikke som mye som et hint av en spoiler hadde jeg fått med meg, noe som setter meg i et dilemma nå. Det er så mye jeg ønsker å si, om Susanne, David og slutten, samtidig ønsker jeg ikke å forskyve boka for de som ennå ikke har lest. Det skal så lite til, ikke for å ødelegge, men bare skape den ørlille forflytningen som gjør at alt oppleves anderledes. Umulig å unngå, til og med vage hentydninger og svakt omriss riper lakken.

Jeg er en leser - vi bryr oss, av og til, om slikt.

Derfor:
skriver jeg om alt det andre.
At de denne gangen hovedsaklig befinner seg i Trondheim.
På den tida jeg bodde der, studerte og drakk der. På Erichsen, 3B og Blåbær.
På den tida før Erichsen ble til Dromedar og 3Bfolket flyttet til Kredo

Jeg studerte litteratur på Dragvoll, nesten samtidig med David, og hoppet av hovedfaget av beslektede høytflyvende grunner. Vi hadde venner med likt utseende og jeg er sikker på at jeg kjenner flere av Tillers rollemodeller. Faktisk mistenker jeg at Tiller var flua på bakromsveggen hver fredag - og lørdag, og at jeg helt uforvarende må ha fyllebetrodd meg til han, ukentlig, uten å legge merke til blokka.
Fortidas ensartede ungdomsrøl.

Ellers er alt til stede som jeg likte så godt i de foregående.
Rytmen, gjentakelsene, kranglene, sekundet som går, hun som sa, indre paranoia.
Det er bare for mye av godene. Flom. For mange ting sagt man ikke vil si, ikke vet at man sa. Tåpeligheter. For mange påtatte smil. Tvungen latter. Av og til er det uutholdelig. Ubehagelig, pinlig og sosialt selvmord. Det gjør vondt å lese, og man vil bare teipe igjen de forræderiske munnene og drukne de vrangforestilte i bøtter med vann. Fulle bøtter.

Jeg reagerte ikke like sterkt på de 2 første bøkene.
Hadde ikke samme behov for å få de til å tie. Svakere ubehag.
Lot meg ikke hverken merke eller irritere av de gamle repetisjonene.
, og jeg er litt i tvil om dette er bevisst eller om sekundene bare stokket seg for CF denne gangen., at han valgte feil gjentakelser
, jeg mener det er jo et ulidelig press dette med å skrive trioavslutning
mens alle skryter mesterverk og venter i år på finalen.

Historier. Minner. Diktning
, akkurat som i Om Igjen.
Hvem eier fortida, sannheten og selvet.
David sirkles inn, og får endelig kommentere og fortelle egen historie.
Men er den sannere, mer autentisk og ekte enn brevskrivernes?
Fragmenter og helhet. Indvidualisme. Selvet. Jeget. Knausgård.
Crossoverbiografier, som Om Igjen. Alkoholen.
, og spyr jeg ut flere enordssetninger nå, går jeg i fella og forteller for mye.

Hjelpsom fortidslitteratur: Albertine - du blir det man sier du er
, og Skrams kvinner for ubetenksomme valg og heftig krangling
, Løvekvinnen - kom nærmere, kom nærmere -

---------------------------------------------------------------------------

Et Norsk Hus  (2014)
 - Vigdis Hjorth

Kilde: Lesereksempar fra cappelendamm.no
Bloggere:  Lena, Tine og Anita.

Tenk at jeg putter Vigdis i et samleinnlegg
, bare dager etter at hun fikk hederspris.




Smart om oss og andre - står det på forsiden, signert VG.
Nordmenn og utlendingene. I dette tilfelle. Utleier og leietaker. KunstnerAlma og den polske familien som ikke følger husregler, bruker for mye varmtvann, og, (ikke pga strømbruk), havner i fengsel og navsystem. Det er norskeblikket på utlendingene. Det blikket vi febrilsk prøver å holde nøytralt og inkluderende, blindt for skjærende kulturforskjeller. Blikket som avslører hvem vi er.

  - sånn det skal være mellom mennesker -
Alma er billedkunstner og trives i eget selskap.
Best liker hun seg når hun uforstyrret kan synke ned i intense, døgnville arbeidsøkter. Isolert fra omverden, kun omgitt av vinflasker og vakker natur. Dessverre krever stort hus og lite penger at hun leier ut.
Motvillig.

Og arbeidsroen ødelegges.

Igjen har vi en drikkefeldig kunstnerisk vigdisheltinne
, som akkurat som Ellinor fra Posthornet, slites mellom det ordinære og det ekstraordinære, der den endelige innsikten er noe ala
- det ekstraordinære i det ordinære, livet rett foran nesen din.
 - Hun hadde lengtet mot det ekstraordinære, men ikke skjønt at det var hennes syn på det vanlige som var hindringen.  -  At potensialet lå i det ordinære, hvis hun bare lærte seg å se - .

Det bor en Alma i oss alle
Ialt det kjedelige (ordinære) som forstyrrer, forhindrer og tar opp mer plass en en har tid til, alt fordi man prøver å unngå, sky og oppføres seg som man tror forventes, for å frigjøre mer tid til å forsvinne inn i grønnere gress, og høyere (ekstraordinære)sfærer,,,
- mens man egentlig burde studerte de grå tuer.

Men,
Er det ikke pretensiøst å fremdeles bli sjokkert over vakker alminnelighet?
Er ikke kunsten gudommelig hevet over godtfolk?
Går det an å klage på polske leietakere uten å føle seg rasistisk?
Ergre seg over mulige kulturell betinget oppførsel og fremdeles være politsk korrekt.
Unngå rasist mistanker når man definerer negativ oppførsel som kulturell  betinget.

Det foregår mye i denne boka
Grunnlovsbilder, utenlandsreiser, barn som roter, plastikkposer som flyter, mishandling, overforbruk av strøm og postkasser, og jeg er litt usikker på om jeg liker at jeg kjenner meg igjen, som om jeg har gått fra tillerdama på 3Bs bakrom til hu som ikke takler at naboen lager fotavtrykk på plenen.
Sånn kan det gå.

Fortids touchdown: med Tiller - kommunikasjon via brev, no oppmøte.
Alberte igjen, all denne kunsten, kunstnermyter, kunstnerbobler.

---------------------------------------------------------------------------

 Unnskyld  (2014)
 - Ida Hegazi Høyer

Kilde: Lesereksemplar fra tiden.no
Boka har gått sin seiersgang blant bloggere
og jeg er ganske sikker på at denne blir å finne på de flestes nomineringslister i januar. Min også.
Alt du trenger å vite:
Et knippe:  Elliken, Lena, Siljeblomst.

Historien er kjent.
Ung kvinne møter, litt, eldre dynamisk mann. Søt musikk oppstår. Så høy og lidenskaplig at resten av verden stenges ute. Isolert lykke. Til det sprekker.

På baksiden står det:
 - Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går de faktiske grensene mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet. 
Var det ikke noe sånt jeg skrev om Om Igjen også - og Innsirkling.
Blir alle bøkene like fordi det er jeg som leser?
Farger, igjen, alt med egne problemstillinger?
Eller er mennesketsinnet så fanget i samtida at alt koker ned til samme grunnsetning?

Takk og pris kan de mest ordinære plott skrivers i ekstraordinært språk
(high five til Alma)
For Unnskyld er virkelig god. Full pakke.
Årets peneste bok. Grå, rustikk og matt. Med det beste språket.
Du vet den traff når det første du gjør etter ferdiglest bok er å skaffe deg forfatterens debut.  Under Verden, om kvinne og hund i forfallen hytte i skogen.
Nesten enda bedre enn Unnskyld.

Det første møtet:
 - Og da du så på meg, da du så meg, må du ha sett meg like svart som hellig, som om du tok til deg og kasta vekk i ett og samme blikk. Imellom oss var alle menneskene Imellom oss var skrik og sand og stein og stemmer. Og jeg tenkte ikke, hadde ikke en eneste tanke i hodet, så ikke alle øynene foran meg, jeg kledde bare av meg. For deg. Jeg reiv ut hårstrikken, dro av meg klærne, og jeg stilte meg opp, rett imot deg, mot denne herreløse verdenen imellom oss, og du reiste deg, kom imot meg, det var applaus i bølgene. -

Ei bok du kan lese i filler.
Ha som eneste boka på hytta og stadig la deg begeistre.
Du vet fra starten hvordan det kommer til å gå og skjønner like snart hvorfor.
Det er småskurr i plottet. en fisketrådring jeg får vondt i huden av
, og en hund jeg var livredd skulle gå med
, men dette er irrelevant så lenge man kan slå opp på hvilken som helst side
og finne gullforgyldte avsnitt og setninger.

Se bare - helt tilfelidg slått opp - side 165
 - Men jeg var nervøs. Jeg turte ikke innrømme det, men det stakk i magen og beit i hjertet, hadde fått ropet ditt innenfor, rundt et bein eller en åre eller en elv, hadde møtt min egen blodtilgang til angst, visste det bare ikke ennå. -

Skal jeg gi bort bok i julegave i år blir det Unnskyld.
Her blir det garantert kortliste og samlesing.
Like greit å starte med engang.

Flere bloggere: Elisabeth, Rose-Marie og Gro.
, og om fortiden har jeg ikke annet å si enn at etter Skram
er det ingenting som overrasker.

---------------------------------------------------------------------------------

Det Skulle Vere Sol,
Vi Skulle Reise til Lodz
 - Marit Kaldhol  (2014)

Kilde: Biblioteket
De du burde høre på:
Siljeblomst og Gro.




Mor er død. Morfar er blind. Søster rusa.
Bukken går i engen med løv og gress i munnen.
, og jeg er på gyngende grunn.

Det er fordi det er så diktaktig. Urd-sk.
En kort fortelling på hver side. Lyrisk roman?
Landskap. Fugler. Fortvilelse.

Jeg leste den for fort,  slik man ikke skal gjøre med dikt.
Tenkte dette var bra, og leverte den tilbake, uten dypere refleksjon.
Helt til jeg stadig begynte å tenke på hvilken bok jeg hadde denne Olvar fra.
Den gamle  blinde mannen som snubler ut på tunet og snur seg etter fuglene.
Umerkelig og stillferdig myrstrågufs. Under huden.

Det var ikke mye hjelp i fortida her
, annet enn at også gikk galt for Albertine
, og at for mye vin aldri er bra - selv ikke for Drum.

---------------------------------------------------------------------------

Operasjon (2014)
Sjølvdisiplin 
 - Agnes Ravatn

Kilde: Biblioteket
Selvhjelpsmanualen
 alle karakterene i de øvrige bøkene burde ha lest.

Da ville de forstått hvorfor de isolerte seg, slapp livet forbi og havnet i baklekse og trøbbel - fordi det er det som skjer når man bukker under for valg og viljestyrke. Det tar alle krefter å forsøke kontrollere psykisk syke samboere, rusavhengige søstre, strømsløsende leieboere og løgnaktige pianister.

Når man prøver å leve slik man synes man burde
, slik ande synes man burde.

Da blir det ikke krefter igjen til noe, til noen, andre.

Heldigvis har Agnes drevet research, lest både Marshmallowbøker og annen faglitteratur. Tatt seg tid til å sette opp råd og fasit.  Alt du trenger å gjøre?
Jenny. Alma?\. David. Listen up.
Legg inn 10min forsinkelse før du faller for fristelser
- og les fem sider ekstra før du klapper igjen.
Faste rutiner. Etablerte vaner.
That's it, så enkelt kan det gjøres. Ida?

Fortiden? Constance, Albertine og Alberte
kunne nok trengt en Ravatn de også.

----------------------------------------------------------

Veien videre:
Framover skal jeg lese Brageprisvinner Christiansen, for meg ukjente Baugstø, ei ungdomsbok om sommer, og Skåden (nettopp begynt). Jeg har lagt merke til at alle elsker Tripitz, Kaoshjertet og (nok en) Brageprisvinner Rishøi, og jeg har latt meg fortelle at Lunds Edelstener, kanskje som eneste norske 2014 bok, er morsom.

Flere tips? Blinkskudd?, og opplevelser man ikke kan gå glipp av?
Hvis du skulle anbefale meg ei eneste
, jeg bare MÅ MÅ lese før nomineringsfristen?
Si det nå, eller hold kjæft forever

Lekse lært av fortidslitteraturen?
At det er svært lite hjelp i dumme drummegutten
når det kommer til å forstå samtidslitteraturen
,  mens Cora og Amalie kan brukes til alt.

VIGDIS DOES EIDSVOLL

Leve Posthornet 
 - Vigdis Hjorth   (2012)

Lydbok lest av Gisken Armand
kombinert med 
papirutgave fra Cappelen Damms
+ Vigdisshow på Eidsvoll Bibliotek.





Dette er tredje forsøk på en innledning til dette innlegget.
Jeg hadde tenkt å starte med boka og Ellinor og begrense fangirldyrkelsen av forfatteren til et par setninger på slutten
, men fingrene vil bare skrive om Vigdis på bibliotekbesøk.

Jeg har detaljert notater, men de handler kun om punktlighet, skiboksen på biltaket og hvor lykkelig jeg var over at hun ikke hadde blanke klær. Jeg hater det blanke. Stalkernotater, som får forbli på servietten. Det jeg kan dele er at hun var mørkt velkledd, og 27. Hadde dette vært Hollywood og jeg hvilken som helst starstruck amerikaner ville jeg kledd meg i finnlandshette og journalistgravd meg til superdiett og doktornavn.
Hvis jeg hadde hatt bil.
Hvis det var nødvendig.

Det er det jo ikke for alle vet jo at Vigdis jogger og drikker.
Og jeg trenger og tro at det er akkurat slik
man blir seende ut av jogging og drikking.
Fuck dokotordyregod.

Viktigere enn hvordan forfatteren tok seg ut:
Hvordan hun oppførte seg. Hva hun sa.
Hvordan vi alle trodde hun skulle snakke om den nye boka si, men så nevnte hun den ikke med et ord og snakket heller om forfatterskap og forfatterliv.
Hva som er sant. Hva som er fiksjon. Og grensa imellom. Rett og slett hvordan hun plukket scener og setninger fra livets, eget og andres, smørgåssbord. Hun leste høyt. Fortalte anekdoter. Løy så det rant og delte intime sannheter?

Hun var morsom.
Nesten på standupnivå, og humringen i salen var konstant
, kun avbrutt av et og annet latterhikst.

Jeg ante ikke at Vigdis var så lettbent og uhøytidlig. Det glimter jo i bøkene, men det jeg har sett av henne på tv, og den ene gangen i Murakamipanelet, lente mer mot pompøs og alvorlig enn veivende standup. Kanskje fordi hun snakket om andre ting enn seg selv og forfatterskapet?

Gledelig overrasket.
Jeg kom forberedt på småtraurig snakk om Kierkegaard
og endte opp småfnisende en hel time.

Jeg gjør som Vigdis
, istedet for å snakke om Posthornet, snakker jeg om Hulda Kråkefjær,

Flere anekdoter og historier hun fortalte fra barn/ungdom, var hentet fra Tredje Person Entall, min foreløpige Vigdisfavoritt. Det virkeliggjorde hele problemstillingen fiksjon/virkelighet. For der stod hun og fortalte om hvorfor hun ble forfatter og delte episoder fra barndom og skoletid - også hadde Hulda gjort det før, eller  etter, akkurat som Herdis i fengsel og mora til Mari.
Vigdis er alle og alle er Vigdis.
Og alt, men ingenting er sant.
Performance Art.


Over til Ellinor
, som er navnet på Posthornets heltinne.
Ellinor er 35 og finner livet sitt for ubetydelig for store tanker og lidelser.
Hun jobber som kommuniksjonsrådgiver og da en kollega tar selvmord ender hun opp med å overta hans arbeid i Postcom, som består i å utdanne postansatte til å jobbe mot Eus tredje postdirektiv. Vi følger henne i 6mnd, helt til det store slaget om postdirektivet på Arbeiderpartiets landmøte 2011.
Postdirektivet? = fri konkurranse på brevpost under 50g = elendige kår for postansatte
og urettferdig utlevering av post.

Boka åpner med at hun finner dagboka fra 2000
og blir satt ut av det intetsigende innholdet.
Navnene kunne byttes ut, datoene byttes om, ingen bevegelse, ingen sammenheng, ingen glede, bare lede; pengene, brunfargen, sladderen, maten, jeg kunne like gjerne skrevet man som jeg. Og nå var det anderledes, det hadde hjulpet å bli eldre?

Hun lengter etter store følelser og den store sammenhengen
På jobben, i forholdet, til familien, på gata.

Long story short:
Det haver seg slik at Ellinor, gjennom edle postmenn og nostalgisk brevskriving, finner tilbake både til livet, mannen og meningen. Det etterlengtet sammenbruddet blir avverget og livsgnisten kommer tilbake. Hjulpet av alminnelige postansatte, de trivielle livene, brevene som forsvinner og historiene bak.

Jeg tenkte på Knausgård, om det han sa om
å gå så nært at alt blir fjernt, og universielt.

Meningsløshet kan kun bekjempes på detaljnivå. Navlebeskuelse hjelper. Det er helt sant. Perspektiv og lange linjer er den raskeste veien til depressiv galskap. Gammelerik venter oss alle, og i fugleperspektiv ER livene våre for små og ubetydelig for alle de svulmende lidende følelser vi bærer på. Vi trenger skylapper, retningssans og noen å redde, som Ellinor og de postansatte.
Fanatiske hobbyer hjelper også.


Gull som glimrer:

• Viktigheten av å være den som kommer sist inn med lue, skjerf og røde kinn.
• - Triste mennesker i billige tekstiler -. , men min er enda sørgeligere:, triste mennesker i blanke tekstiler.
• Ellinor som er på kino og ikke gråter til Høytleseren, og påfølgende filmananlyse.
• , og da Stein kom med sexleketøy.  -  vi la oss og lå sammen -
• - Er det deilig spurte han for femte gang og for femte gang svarte jeg: - Helt ok -
• Stein som skriver brev til seg selv - sin egen kommunikasjonsrådgiver.
• Ellinor drikker ikke.

Boka avsluttes med at hun sjekker postkassa for brev og åpner dagboka.
Og da passer det utmerket og igjen vende tilbake til Vigdis does Eidsvoll.

For nettopp disse 2 elementene.
Brev og dagbok, var ingrediensene i de 2 løgnene som Vigdis hevder var med å gjøre henne til forfatter.
Merkelig nok gjorde de ikke Hulda til forfatter.
1. Fiktive brev til ukebladspalter for femtilapper.
2. Lidenskapelig fiksjon i dagboka for å pynte på mislykket tap av jomfrudom.
Begge historiene sanne eller ikke finnes i Tredje Person Entall
, har jeg sagt at det er min Vigdisfavoritt?

Brev og dagbøker.
Menigmanns skrevne ord
, til kamp mot meningsløsheten.
En skreven highway til sjela.

Ellers: Oppleser Gisken er like bra uansett hva hun leser, og jeg har tidligere utropt henne til sjela i vigdisbøkene, men denne gangen, og kanskje også tidligere uten at jeg har lagt merke til det, snek det seg inn en distanse, et snev av Ellinor som ironiserer over seg selv, på en måte jeg VET jeg ikke ville fått til i egen lesning, og er usikker på om jeg liker.


Leve Posthornet hos tanum.no
Min er et lesereksemplar fra Cappelen Damms
Flere norske bloggere:  Solgunn, Janicke, og Merete


Know your writer:

Line hadde rett.
(- mhauahaua, selvfølgelig serverer man ikke vin på biblioteket -)  Ingen vin. Ingen veritas.   
Det var et overtramp, for hvis man kan drikke vin på biblioteket når det er  lokal countryheltaften er det jo selvklart at man må gjøre på forfatterbesøk.
 Nei, jeg sa ikke hei, hadde ikke med bok til signering og jeg lover at jeg helt tilfeldig og uskyldig sto og studerte kinoplakter da hun kjørte forbi og derfor og bare derfor vet at hun hadde skiboks på taket. 

 Helt til slutt. Alle damene som var på vigdsishow
, undertegnede inkludert, hadde pene strikkeklær. 

TERNINGKAST SEKS (don't shoot the deputy)

Død Sheriff  (1995)
 - Vigdis Hjorth

Feilkilder og inhabilitet:
Jeg nærer en dyp og ukritisk beundring for Vigdis Hjorth. Den type heltedyrkelse man bare kan nøre hvis man aldri har møtt vedkommende og ikke kjenner en sjel som kan fortelle deg den egentlige sannheten, lage riper i gullglorien.



Nå har det i høst kommet fram i ulike kommentarfelt at Vigdis slettes ikke er så aloof som en ekte heltinne bør være. Hun har både blitt oppvartet av Solgunn i Kirkenes og befunnet seg opptil flere ganger samme rom som både Line og Mari - dog ikke samtidig.

Jeg så henne til og med nylig på tv. Posthorn promotering.
Der hun fortvilt forsøkte å snakke om Kierkegaard
men intervjudama bare ville fnise over hvor morsom hun var.
Dessverre rakk jeg bare noen minutter før master of fjernkontrollen - slo over til Top Gear.

Og det er i denne forbindelse at jeg nå føler meg tvunget til å skrive noen ord om Død Sheriff. Vigdis har nettopp kommet med ny bok. Leve Posthornet. Denne er selvfølgelig et lesemust og jeg står soveposeførst i lydbokkøa på biblioteket. Men med dette boblet det stygge faktum opp at jeg nå i et halvt år har sneket meg unna å skrive om forrige Vigdis jeg leste. Død Sheriff.

Jeg kunne sikkert sneket til evig tid - hadde det ikke vært for alle velfunderte og dyptgripende bokbloggdebatter som surrer rundt meg for tiden. Og til tid som lurer på hvorfor jeg ikke deltar, kommer her sannheten en gang for alle. Jeg kan ikke diskutere. Hvorfor du innehar den meningen du har blir viktigere enn selve meningen og blir jeg provosert blir det person over sak. Det er ikke pent, skaper uvennskap og tar seg særs dårlig ut i skrevet form. 
Så jeg holder meg unna. Men.
Leser alt og gjør meg sakte opp en flytende og foranderlig mening.

Poenget: Terningkast Seks.
Et av en lang rekke momenter i denne debatten er påstanden om at bokbloggere alltid skriver positive omtaler - om bøker de har fått gratis. Selvfølgelig er dette ubegrunnet løgn og fanteri, men det har like fullt følte til en vell av bokbloggere som arrigdesperat peker på fordumst bokslakter og bøker de har kjøpt med egne penger. Ala:
Se jeg skriver negativt. Se jeg låner på biblioteket.
Og dessuten er det min blogg og jeg velger kun å skrive om bøker jeg liker.

Jeg er skyldig.
Grunnen til at jeg ikke har skrevet om Død Sheriff tidligere er at jeg ikke likte den og enda ikke har kommet meg etter forrige gang jeg ikke likte ei Vigdisbok. Unnlatelsessynd og jeg står nå i fare for å bli en terningkastseksblogger. Du vet slike som liker alt, alltid har halvfulle glass og gjemmer bøker de ikke liker under sofaen.

I utgangspunkt er det ingen grunn til at Død Sheriff ikke skulle være samme sikkerstikk som Vigdis' nyere bøker. Den handler om en psykisk ustabil, alkoholisert skuespillerinne på nesten 40, med kjærlighetsproblemer, karriereproblemer og psykoanalytiker på ferie.
Den samme dama som du finner igjen i flere av hennes bøker.
Men jeg var en sviktet kvinne, arbeidsløs, barnløs
, lett alkoholisert, syv og tredve år gammel, skuespillerinne. s6.

Hun forteller sin gifte elsker at hun er gravid. Han kaller henne et høl
, så får hun mensen og når hun desperat oppsøker psykoanalytikeren neste dag er han på ferie. Imangel på terapi reiser hun til Røros på teaterkurs.
Fra Tekst til Teater: 


Hun reiser (flykter) til Røros
 - eg: Snakk til Meg og Cuba.
Hun melder seg på et kurs der vi finner varierte personligheter fra brede lag.
Gårdskjerring, Eksnarkoman, Svenske, Misjonærfrue, Klesekspeditør. Tubaist.
Alle med ulike forutsetninger og sine spesielle grunner for å være på kurs.
Alle med sørgelige historier og tomrom som de ønsker at kurset skal fylle.
Eg: 30 Dager i Sandefjord - men der satt de i fengsel.
Og hvem er det nå som drikker igjen?
Jo, mora til Mari, Hulda, Bodil, Herdis og - Vigdis.

De spiller ut scener, får oppgaver, improviserer, drikker
og avslører svakheter og hemmeligheter. Play within the play på Røros.
Nærmere hverandre og fjernere fra problemene.
Healing through improvisasjon

Siden tok vi farvel.
Vi klemte hverandre og trykket hverandre i hendene.
Morten sa at han hadde utviklet seg som menneske. 
Ekspeditøren sa at han hadde utviklet seg fra ensom til ensom ulv. (s206)

Nå når jeg sitter og blar i  boka, makter jeg ikke huske hva som var så kjedelig. Jeg leser underholdende avsnitt. Språket virker vigdiskjapt og treffsikkert. Tittelen er kul. Mange scener og situasjoner er både meningfsulle og slapstickmorsomme.
Eg. Kursledersvensken Göran med falske ring og referanser.

I tillegg er den tynn med klar kapittelinndeling.

Uforståelig, men jeg husker bestemt jeg synes den var traurig. Brukte hele påskeferien. Stod i stampe og kom aldri videre. It's not me its' you - og du må bare ta mitt ord for det. Det finnes ingen begrunnelser, ingenting å peke på. Ingenting jeg ikke har likt før. Den eneste ulne forklaringen jeg kan komme med er at ja, alle de typiske elemente var med, kanskje var det bare stokket feil. Ørsmå nyanser. Hårfine linjer.
Kanskje var det påskeblues.
Snøen som aldri ville smelte.

Kanskje er det like godt jeg trekker påstanden om kjedelighet tilbake.
Siden jeg nå var så godt igang med å feie bøker jeg ikke likte under sofaen
kan jeg like godt ta skrittet fullt ut - og si:
Terningkast Seks. Høstsola skinner.
Nei, det er ikke meningen at du skal bli klokere.

Død Sheriff hos tanum.no
Min er kjøpt på loppis
Ingen norske bloggere å oppspore.
Jeg krever at alle som har lest den kommer med oppklarende kommentarer.
Likte jeg den - egentlig?


Know your writers hairdo. (pic.nrk)

Akkurat sånn så hun i det glimtet jeg så på tv. Fjong og hårfin. Jeg skal lese meg opp på Kierkegaard og så skal jeg lese om Posthornet. Hahaha, den var god du inga lille. Research? Sånt machts nichts eine gute bokbloggerin.
Vigdis glorien skinner ubesudlet.