3 GODE BØKER LEST I 2017

Boka jeg har lest denne uka. Det går ikke fort, men det er fordi Anne Enrights The Green Road (lydbok) prioriteres, hver gang. Irsk familiedrama, mye bedre enn jeg forventet.

It's time.
For å få lov til å fortsette med lister, oppsummeringer, motivasjons og (shocker), kanskje også triminnlegg, må det skrives omtaler. Samleomtaler.  Planen er å luke ut krimmen, spare den til påske. Blir da stående med 20 bøker som, til og med for meg er for mange for oppsamling. Årets formel blir derfor treerinnlegg.
Tematisk, uten krav til kreativitet. Alt som kreves er en rød tråd.
Noe så enkelt som:

Tre gode bøker jeg har lest i 2017.
That's right. Lyserosa. Fordi jeg, etter å ha bing-ed meg gjennom årets sesong av Bloggerne, har innsett hvor glad jeg burde være for min uavhengige bokbloggerstatus og at all tvang er selvpålagt. Blogging for money får bare folk til å gråte utbrente tårer på tv. It's true. Jeg så det på Sumo.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 Går, Gikk, Har Gått  (2015)
 - Jenny Erpenbeck

Originaltittel: Gehen, ging, gegangen
Oversatt fra tysk av: Ute Neumann (2017)
Kilde: Lånt av Bjørg
Format: kindle

Uten tvil årets leseropplevelse.
Boka jeg har pushet på alle som har vist det minste nysgjerrighet for mine lesevaner.
Høyaktuell og tidløs.


Historie:
Richard, nylig pensjonert professor, sliter med å tilpasse seg pensjonisttilværelse og ensomhet. Han vandrer og grubler og går seg rent tilfeldig på en demonstrasjon på torget. Afrikanere som sultestreiker og vil ha opphold og jobb i Tyskland. Afrikanere fanget i et politisk spill, i et apatisk limbo, mens ordensmenn pusser på ordlyd og regelverk.

Han begynner å oppsøke flyktningene, først av nysgjerrighet, for å høre historiene, intervjue, men blir i prosessen dratt inn i både opplæring, byråkrati og dagligliv. Gradvis forsvinner skillet mellom dem og oss, og vi ender opp med mennesker som hjelper hverandre.

Språkopplæring.
Verbbøying på tysk er sin egen saga.
Gå, gikk, har gått...

Parallelt, med samtidens flyktende står Berlin, krigen (ww2) og muren. De omveltningen som både murens bygging og fall førte med seg.  Langsomheten på østsida. Fast lane i vest. 45år gap. Det er et sterkt bilde og kanskje det som gjorde dypest inntrykk på meg. I min iver etter å pitche boka på bygda er det dette jeg har snakket mest om. Hvordan murens fall så svært forskjellig ut, avhengig av hvilken side du bodde på,  hvordan det som fortonet seg som flukt fra vestsiden, kanskje bare var en østtyskere som skulle rekke toget...

 - Men siden muren forsvant har han ikke hatt oversikt. Etter at muren forsvant har byen vært dobbelt så stor og forandret seg så voldsomt at han ofte ikke kjenner seg igjen i de store kryssene engang. han kjente igjen bombekraterne, med ruiner og senere uten. Enda noe senere stod det kanskje en pølsebod der, eller en juletreselger, eller like gjerne ingenting.  -  Som guttunge, før muren ble bygd, solgte han selvplukkede blåbær på Gesundbrunnen stasjon i Vest-Berlin, for å kjøpe seg sin første gummmiball. Gummiballer fantes bare i Vesten. Da han så igjen stasjonen etter murens fall, var skinnegangen østover gjengrodd med høyt gress, på perrongen stod det bjørketrær og svaiet i vinden. Hadde han vært byplanlegger skulle det få stå slik. Til minne om den delte byen, som et symbol på forgjengeligheten i alt mennesker bygger, eller kanskje bare fordi det er fint med en liten bjørkeskog på perrongen. -

Sier seg selv at jeg lar meg påvirke mer av tida som går enn mer verdslige problemer.
Den universelle ensomheten er sterk nok til at tanken på Richard, som vandrer rundt, alene, somewhat utenfor tiden, (både 45år bak en mur, og tilsidesettelsen pga alder/pensjon), påvirker meg mer enn enkeltflyktningenes tragiske skjebner.
Jeg er et oljebarn. Det er bare å unnskylde på forhånd.
Digression - selv om jeg nettopp leste en artikkel i morgenbladet om at vesten ikke nødvendigvis har skylda for alt, klamrer meg til den... man trenger ikke bære alt..

Går, Gikk, Gått har blitt beskrevet som en politisk roman, eller en politisk kommentar til en av samtids Europas største katastrofer og utfordringer, flyktningestrømmen. Den tar for seg både fordommer, frasene vi liker å lire av oss  (la oss hjelpe dem der der er), og lovgivning. Catch22-aktige lover og tilfeldige påbud som står i sterk kontrast til de fysiske menneskene som trenger hjelp her og nå.

 - Afrikanerne må finne en løsning på problemene sine i Afrika, det er noe Richard ofte har hørt i det siste.  -  Richard forstiller seg hva det isåfall burde stått på huskelisten til mennene han har blitt kjent med i de siste månedene. På han egen liste kunne det kanskje stå:
 . Bestille reparatør til oppvaskmaskinen
. Avtale time hos urologen
. Lese av strømmåleren
Mens det på huskelisten til Karon ville stått:
. Avskaffe korrupsjon, nepotisme og barnearbeid i Ghana
Og på Apollons:
. Saksøke konsernet Areva (Frankrike)
. Innsette ny regjering i Niger som ikke lar seg bestikke eller presse av utenlandske investorer
. Grunnlegge den uavhengige tuaregstaten Azawad (diskutere med Yussuf) -
etc etc.

Det er elegant.
Tiden som går. Det som har vært, opp imot det som er. Går, Gikk, Har Gått.
Det vi ikke vet. Usikkerhetsmomentet. Skal gå. Skal gå. Skal gå.

Leser du intervjuer og andre anmeldelser.
(Ikke gjør det før boka er ferdiglest.) Får du vite at boka er basert på en faktisk hendelse. En konflikt mellom Berlin og en gruppe afrikanere 2012-14, og at det er svært mye av Jenny Erpenbeck selv i teksten. Mer enn du trenger å vite. Les boka først. Sekundærlitteratur/intervjuer second.

Ok, det ble langt, men jeg stresser ikke.
Innlysende at den beste boka får det lengste innlegget.
Wiki om Jenny Erpenbeck.

----------------------------------------------------

The Haunting of Hill House
 - Shirley Jackson (1959)


Lydbok lest av: Bernadette Dunne
Kilde: Storytel
Kryss: Oldtiden 3/50.

Jeg skrev aldri om We Have Always Lived in the Castle, som jeg leste i desember, etter å ha vunnet den på bokbloggjulebord, courtesy of Siljeblomst. Det var alt jeg trengte for å kaste meg helhjertet på gothbølgen til Shirley. Skulle til og med lese om henne til neste biorunde, før jeg fant ut at hun døde lenge før 70.  Spiste seg hjel eller noe. Mulig det kan kvalifisere til galskapsrunden. Death by food er borderline sinnsykt. Ja?

Jackson har fått æren for å ha kickstartet, eller ihvertfall lagt malen for hele gotisksupernaturalskrekksjangern. Jeg er ikke så bevandret i dette landskapet og er derfor fornøyd med å starte med utgangspunktet. Det er ikke veldig skummelt. Alt er lekende og slentrende, nesten en slags comedy of manners, i dunkelt herskapshus. Det er under overflaten det syder. I sprekkene, tårnene, og underbevisstheten mørket befester seg. Litt som Maria Lang og hennes (erotiske) forhold/plass i krimsjangereren. Det er pent på utsida, mennesker i mellom. Og du kan, som solskinnsleser, lukke øynene til alt du ikke skjønner, å lese rett fram...

Rent bortsett fra; blod på veggene, skrik i natten og trekk langs gulvet..

Er det huset som er ondt og spøkende, eller er det menneskene?
Det har blitt hevdet at det er nettopp dette usikkerhetsmomentet som gjør at boka leses med like stor entusiasme og innlevelse idag. Du vet, femtitallet = victoriatiden, alt var så dypt fortrengt at man fremdeles ikke ser forskjell på innsida og utsida.

Historien:
Du har et 1stk Haunted House, hjemsøkt, kjent for sine overtramp.
En Dr.Ekspert på det overnaturlige, 2 unge kvinner, 1 ung mann (husets arving) og et meget mutt forpakterektepar. Etterhvert doktorens (fornøyelige) kone og assistent,  også eksperter på det overnaturlige.

Doktoren med 3 gjester flytter inn i huset for å dokumentere spøkelser og hauntedness.
Nå skal ikke jeg skissere hverken handling eller outcome, null spoiling, men huset er fantastisk og jeg hadde gladelig flyttet inn, provided vinduene lot seg åpne, og fortidssøstrene holdt seg unna.

NB! App, holde seg unna, varsko for mulig spoiling i kommentarfeltet.

Wiki om Shirley Jackson.
-------------------------------------------------------------

 Harpiks  (2015)
  - Ane Riel

Oversatt fra dansk av: Cecilie Winger
Kilde: Leser-e-eksemplar Aschehoug
Format: Kindle.
Flere bloggere: Berit, BokogPalett, Lena


Jeg fortsetter med store skremmende hus.
Denne gangen på ei øy i Danmark.  Jeg mistenker at forfatteren har sett alt for mye daytime teevee, (husk at jeg nettopp har tilbrakt 2 sykeuker foran boksen, jeg vet alt om dr.phil, extreme hoarders og de som er så overvektige at de må hentes ut med heisekran).

Det er nettopp dette boka handler om.
Foreldrene til lille Liv, en gang så vakre, unge og ressurssterke har nå gitt seg over til hver sin kjapt eskalerende diagnose. Far hoarder (har ikke noe godt passende ord, samler, funker ikke), mor er så fet at hun ikke kommer seg ut av senga.  Liv er overlatt til seg selv, med kun sin døde lillebror som selskap. Hun må skaffe mat (og ting til far)og huset blir stadig fullere av - søppel, kaniner og støv. Far har meldt henne død. Og bokas første setning er:

- Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor - 

Omsorgsvikt på det groveste, men boka reddes av at alle elsker og er snille med hverandre.  Det er ingen frykt, vold, overgrep, utover dette åpenbare avviket. Det gjør at vi får oppleve situasjonen gjennom Livs øyne, uforstyrret se hvordan naiviteten viker for vissheten om at noe er galt.
Something rotten in the state of Denmark..

Hullene i historien fylles inn av brev fra mor, og slutten er skjemmende enkel.
Likevel. Verd lesetiden.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hadde jeg vært terningkastblogger ville jeg sagt, femmer, firer, treer.
(Toerne spares til påskeinnlegg, har lest mye tvilsom krim iår)
Har du, skal du lese, leser har lest?

Tilbake til lister, kryss og telling.
Det er drøye 2 uker til neste biorunde, de unge (30-) og gamle (70+) døde.
Foreløpig ser det ut til at jeg velger Tomalin, om Thomas Hardy.
Han ble nesten 90.

TVANGSLESERENS VÅR

Fra vårens samvittighetsfulle pliktlesing. Ja, jeg har lest hver eneste,  (nesten)


11.mai har jeg blogget i fem år
,  om bøker og kilometer,, 'tis no game,,


En bokblogger lever utsatt.
Ikke nok med at vi til stadighet må forsvare vår integritet, teft og bakgrunn, at vi blir plagiert, reklamemisbrukt og sammenblandet med inspiratorer og sportsfruer. Hver gang en blanktrutet rosablogger skriver en bokomtale og tabber seg ut
, er det vi som tar støyten og stempelet.

Vårens drama i bokbloggdammen
- forlagsfolk med fancy hatter og plagiat-gate.

Det er ikke nok.

Vi skal jo lese også, ikke som en vanlig avisanmelder som leser det nye, det store og det de får beskjed om. Nix, en bokblogger må lese alt.
Klassikerne. Nyutgivelsene. Prisvinnerne. Bestselgere. Sære perler.
Man må innom alle epoker, verdensdeler og sjangre. Krysse på lister og delta på lesesirkler og andre uoverkommelige utfordringer.
Alvoret forringes ikke av element selvforskyld, selvpåmeldt.
Det er kun de aller smarteste blant oss som har forstått ordet nisje.

I TILLEGG har jeg hørt at noen av oss også har tidkrevende kjæledyr, et tvangsmessig forhold til kilometer, et hang til drikkfeldig samvær - og - brace yourself 
-  noen har til og med en utenomjobb.

Tvangslesing fører ikke automatisk til bokblogging.
Når alt er lest - skal det skrives om -  med fornuft, brillianse, intelligens, litterær teft, og så unik eloquence at ingen tør kopiere, plagiere og sitere, men strømlinjeformet nok til at folk kan identifisere seg, linke, kommentere og klikke seg ut med forhøyet leselyst. Fancy font er et pluss.
For kort er useriøst. For langt er kjedelig.
For ofte er anmasende. For sjelden = glemmeboka.
Andre emner av varierende betydning: kommentering, sosialisering, lenking
, og riktige framgangsmåter for økt bloggtrafikk.

Poenget?  At med mindre punktene over framstår som uoverdrevne og innlysende nødvendigheter for deg anbefaler jeg alle annen tidsbruk en bokblogging. Det er både mer penger og ære og hente blant lipgloss og cupcakes. Flytt nå. Det er mai og jeg har ikke tid til irriterer meg over halvhjertet innsats, hverken fra meg selv eller andre.
Litteraturen kaller.



I Mars/April leste jeg 14 bøker. (4 + 10)
Det er 10 mindre enn Jan/Feb, men i motsetning til de 3 fattige kryssene fra de første 24 bøkene, har jeg vært svært disiplinerte med vårlesinga.
14 bøker, 6 fjær i hatten.
2 bookerbøker. 1 nobelvinner. 2 1001 (+ 1 fra mai).
1 shortlistbok. 2 biografier. 1 essaysamling.
Hele 4 lesesirkelbøker. (grunnet dobbelkryss). Exoticakryss for Nigeria.  
Jeg har lest nigeriabøker før, men det var før 2009 og bloggstart.



Tabell 2014:
Dette er vinnerbongen!
Oversikt over de opprinnelige 2014-målene.

1. 3 av 10 Nobel /Booker vinnere/nominerte
   
2. 2 av 5 nye og fjerne land.
3. 14 av 23 (all time) Alice Hoffman lest (2010/2014 sammenlagt)
4. 10 av 26  Michael Connelly  (2012/2014 sammenlagt)
5. 2 av 15 1001-Bøker lest.
6. 1 av 6 litterære/kulturelle arrangement
7. 0 av 10 Norske 2014-utgivelser.
8. 0 av 2 Diktsamlinger lest.
9. 3 av 6 Biografier
10. 2 av 5 Essays/Noveller/Sakprosa
11. 38 av 71 Totalt lest. (liste)
12. 5 av 38 Bøker omtalt.

That's it.
På grunn av eksemplariske pliktlesing, skipper jeg både det ordinære oppsummeringsinnlegget, og sletter de øvrige planlagte samleinnleggene, både det om Vidunderbarna (Rushdie, dewitt, Krauss, Room bla.) - og de glemte påskeinnleggene - Krim til Påske (Nygårdshaug) og Krimløs Påske (eh de vidunderbarna), til fordel for en gjennomgang av:
2014s udokumenterte krysslitteratur.
Tvangsleseren bekjenner
, og krysser på lista.




 
The History of Love 
 - Nicole Krauss  (2005)

Lydbok lånt på biblioteket og lest av cast.
(all honnør til mannen 
som leste Leo Gursky)

1001-Kryss, og fjorårsbok
i Lines lesesirkel.



Historie.
Førkrigs-Polen. Leo skriver bok til Alma som han har elsket siden han var 10. Så blir Alma sendt til USA. Tyskland invaderer Polen og Leo flykter til skogs. Nesten 4år tar det før han oppsporer Alma. Da er hun allerede gift 2 barnsmor og velger bort Leo.

 Plot-maizena
Leo vet ikke at vennen han betrodde kjærlighetsmanuskriptet til, nå død, har publisert den under sitt eget navn - på spansk.

Nåtids-NewYork:
Tenårings-Alma, oppkalt etter Leos Alma, har mistet faren sin og er hekta på villmarkslitteratur. Mora er deprimert. Broren tror han er Gud. Så kommer det et brev med løfter om tusenlapper hvis Mora vil oversette The History of Love - til engelsk. Alma goes Frida - med hjertet i hånden.

Boka starter i New York nåtid.
Leo er en gammel mann, og de første kapitlene var så fantastiske at jeg løp 5km ekstra på møllelangturen min i fryd og suspense. Jeg plumpet rett ut i mystråmyra, men det var så proaktivt og gjennomtenkt kreativt at jeg falt pladask. Hverdagssannheter. Leo som hver eneste dag passer på å bli sett. Han bestiller pizza og fomler med betalingen. River ned stativer på butikken. Krangler med kafebetjeningen. OG. Melder seg som aktmodell. Sukk. Jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Kampen for å ikke bli glemt, oversett og borte. Når alle som husker fortida di er døde. Når du såvidt kommer deg opp trappa.

Nedover. 
Det er sannsynligvis den veien det må gå når du starter med en mann i nittiårene. Mot død eller barndom - eller det mest forhatte (jeg er så lei) av alle litterære samtidstriks - parallellhistorier og/eller skiftenden synsvinkel.
Krauss går all in.

Synsvinkelen skifter mellom Leo, Alma og Litvinoff + kone (vennen som publiserte boka), og noen kapitler med Almas bror på slutten. Tiden skifter mellom førkrigs-polen og nåtids-newyork, samt små krigsglimt i midten. Alle feel-good elementene er på plass - selv om boka av en merkelig grunn ikke selges som feel-good. Tapte manuskripter, tapt og evig kjærlighet, old versus young, litteratur som bindekraft, død, tårer og åpen slutt.

Dvs, jeg skjønte ikke at slutten var åpen før jeg leste wiki, Der påstås det at slutten ikke nødvendigvis hintet mot død, med et opphøyet transcendent øyeblikk mellom gammel og ung. Blir ikke feel-mer-good enn dette. I min lesing var døden ugjenkallelig, men smertelig vakker. Leo og hans tappende fingre. Gursky-kapitlene knyttet meg til seg. Dessverre var resten så erketypisk at jeg endte på likegyldig.

Råd:
Les begynnelsen, hør den helst på engelsk, boka har de på biblioteket.

Kuriøst:
Jeg er overbevist om at dette er en av bøkene som inspirerte Joël Dicker til å skrive Harry Quebert. Krumspringene rundt forsvunnende manuskripter og forvirringen rundt opprinnelige forfattere, samt at de begge begtar og handler om kjærlighet - med universets største K.
The History of Love versus Det Ondes Opprinnelse.
Hvem har lest begge?

Innså plutselig at dette kommer til å bli verdens lengste blogginnlegg hvis jeg fortsetter på samme måte. Resten får hurtig behandling.



 
Books, Movies, Rhythm, Blues
Twenty Years of Writing 
about Film and Music
- Nick Hornby   (2013)

Kindleinnkjøpt essaysamling.

Jeg leser at den er del 2 av Fanmail, som bare handler om fotball og jeg har ingen planer om å lese. Derimot leste jeg en annen splitter ny Hornbysamling i Januar. Stuff I've Been Reading. Trodde jeg hadde snublet over gull, en splitter ny spree ingen hadde hørt om. Først etterpå innså jeg at det var ei samlebok.
Shakespear wrote for Money + More Baths Less Talking (med mulighet for hukommelsessvikt). Flaks for meg for jeg hadde ikke lest Shakespear, for den er umulig å få tak i til kindle, men irriterende likevel at de skal holde på med denne forvirrende sammenslåing.

Jeg elsker Hornby som essayist, og selv om han er aller best på bøker var det underholdende både om musikk, film og tv.
Det sier seg selv at dere må lese den.

 

 Aké  (1981)
 En Afrikansk Barndom
 - Wole Soyinka

Originaltittel: Aké. The Childhood Years.
Oversatt av: Erik Næshagen (1985)

Lest i forbindelse med runde 2 i Bjørgs Bokhyllelesing, der vi skulle inn i bokhylla og tørke støv av afrikabøker. Aké er ei kindereggbok og gir både nobelkryss, Nigeriakryss og, helt tilfeldig, biografikryss.


Skal jeg være like tvangsærlig som jeg er tvangslesende, fant jeg ikke boka i hylla, men på gulvet. Ikke hadde den ligget der lenge heller, i overkant av et år. Kjøpt på loppis i 2012. Jeg har eldre Soyinka bøker i bokhylla. The Interpreters (ulest) og Myth, Literature and the the African World (lest), begge nedstøvet og urørt siden tidlig 90s. Flisespikkeri. I dagens hoarderforvirring har jeg flere bøker på gulvet enn på veggen, ergo må gulv prioriteres og hyller ignoreres.

Wole Soyinka (f.1934) vant som første afrikaner Nobelprisen i 1986
, og skriver innen i de fleste sjangre, om politisk aktivisme, fengsling, eksil og bibliografi: =Store Norske Leksikon.

Aké er den første av fire selvbiografier
som tar for seg barndom/ungdom/studietid.
Det dreier seg altså om oppvekst, sett gjennom det uskyldige, dog meget veslevoksne barnets øyne - i utgangspunktet alt jeg er lei av.
Det er forunderlig hvor mange kvalitetsbøker som dreier seg om oppvekst.

Er det umulig å skrive framtidige klassikere med kontekst og historisk forankring uten å knytte det til åpne barnesinn?  
Spontant hjertesukk, ikke svar!

Selvbiografi sier internettet, men jeg plasserer den blant de knausgårdske crossoverne. Mannen ser med barnets øyne. Språket er godt og svøpte meg i idyllisk fiksjon mer enn dystre realiteter. Er det umulig å skrive selvbiografisk uten nostalgi? Eller er det bare jeg som leser inn egne følelser, banker det inn så sterkt - at historien for seg, drukner i historien for meg?

Det er WW2 og meget fascinerende å lese om Hitler og krig fra denne sida av verden.. Wole er fire/fem, glad, eventyrlysten og ekstremt lærevillig. Han begynner på skole forut for sin tid. Far er rektor. Mor er kristen. Og det er kulturkrasj -  kristendom/trad.yoruba, europa/afrika, gammelt/nytt.

Jeg liker hvordan alt blir anderledes når man leser om Afrika innenfra - kontra standard europeiske betrakninger. Eg. Little Bee og naiviteten. Uskyldigheten i Ake kommer fra alder. Det er en moderne kristen by med europeisk innflytelse. Det legges vekt på utdannelse og dannelse, samtidig som den tradisjonelle Yorubakulturen aldri er langt unna
- på den ikke like siviliserte landbygda
- hos den tradisjonelle bestefaren.

Jeg liker språket, humoren og blikket på et land/samfunn/kultur jeg vet svært lite om, men tror ikke jeg kommer til å lese de øvrige 3 biografiene
, til det brukte jeg alt for lang tid på denne.

Room  (2010)
 - Emma Donoghue

Lydbok fra biblioteket, lest av: cast.

Nominert til Bookerprisen i 2010
= bookerkryss.

Fortalt av femåringen Jack som er født og oppvokst i et lite rom på toppen av et hageskur. Mor ble kidnappet 7 år tidligere og Jack er født i fangenskap.
Deres eneste kontakt med omverdene er et takvindu mot månen, en gammel tv
og Old Nick som kommer om natta.
, så slipper de unna
, og må takle verden.

Etter den var ferdighørt fant jeg ut at den var inspirert av Fritzl-saken.
Ulogisk nok ble jeg provosert, det var så mye som var felles, en fiktiv stemme til det jeg hadde lest før, i avisa. Er det ingen som finner på ting selv lenger?
Er jeg aldri fornøyd?
Var det ikke akkurat dette jeg lengtet etter hos Soyinka og Krauss?
Ingen navlebeskuelse. Ingen parallellhistorier.
Ingen vidunderlige bestemødre.
 - kun et stk. selvopptatt..

Uforglemmelig
Det er en sterk historie. Håpløs og klaustrofobisk.
Det ble bare så slitsomt med det stadige barneperspektivet. Språket, som skulle være femårstypisk og overutviklet på samme tid = fremmedord i dårlig grammatikk. Det å helet tiden vite mer enn fortelleren, lese mellom linjene og se hva som egentlig foregikk tok på. Samtidig var det befriende å slippe perspektivhoppet. Det naturlige og tidstypiske her ville vært og alternere kapitlene mellom Ma og Jack. Jeg var overbevist om at skifte ville komme og mistet konsentrasjonen av å vente.

Det er ufattelig hvor vanskelig det er å forklare ting alle tar for gitt
, og fascinerende hvor kjedelig det er å høre det forklart.
Sol? Trapper? Gress? osv.

Det er listet 4 opplesere, men umulig å finne ut hvem som leste hva.
Synd for den er godt lest - sjelden jeg har hørt en barnestemme så fri for syt
, selv når den syter. Og Ma høres autentisk livstrett ut.

Disse Øyeblikk  (2013)
 - Herbjørg Wassmo

Bib.lydbok lest av: Gjertrud Jynge
, kombinert med lesereks
. fra Bokbloggtreffet 2013.

Kortlistebok til Bokbloggerprisen 2013.



Jeg, som resten av Norge, har lest Tora-bøkene. På ungdomsskolen. Som gymnasiast skrev jeg det som sannsynligvis var mitt første klagende blogginnlegg - på en standard norskprøve. Ei lang stream-of-consciousness-remse om hvorfor jeg nektet å forholde meg til bøkene og alt som var feil, med dagen, mørket og tenåringslivet persay. Tenkte ikke mer på Wassmo før alle begynte å snakke om Hundre År (2009), som jeg ikke gadd lese - og hadde ikke Disse Øyeblikk bli nominert til Bokbloggerprisen vil mitt forhold til Herbjørg stoppet der.

Det hører forresten med til historien at morra mi heller ikke likte Wassmo.
Helt til påska og hun fikk den levert som feriebok. Hun leste den ut på 3 dager, mens jeg gikk hundeturer med lydboka - og for to ikke-fans - tilbrakte vi forstyrrende mye tid med å snakke om både bok og forfatter.

Fra fortellerens seminarnotater med dikter Sara:
- La teksten legge deg ned. Helt ned. 
Ordene er en hemmelighet mellom leser og tekst, og forfatteren skal holde seg vekk. En god tekst er bedre enn sin forfatter. - 

Nettopp. Som jeg skulle ha sagt det selv.
Som jeg til stadighet på mitt mer klønete vis prøver å si.
Nettopp. Så takk til seminarleder dikterSara og til Herbjørg for å være en god student., og til meg selv for å være en god leser
, som kan snu på både flis og femøring.

Disse Øyeblikk er bedre enn forfatteren
, utenfor forfatteren, til tross for å handle kun om forfatteren.

Historie?
Fortellerens liv i Nord-Norge, gjennom barndom, ungdom, ekteskap og spirende forfatterkarriere. Ingen egennavn, flere pekefingre. Mannen, mora, barna og HAN. Kvinner i tida. Kunsten. Og om hvordan en sterk, urokkelig fasade. ikke forhindrer et usikkert skjelvende indre.

Jeg gjetter på at du vil like boka mer det flere av Wassmos verker du har lest på forhånd, men det er absolutt ingen forutsetning. Jeg har kun lest Tora-bøkene, uten begeistring, og hun får likevel min bokbloggerprisstemme. Best av 3
, mens jeg fremdeles gråter innvendig av at ikke Renberg er et alternativ.

Overraskelsen:
Hvor mange bøker Wassmo har utgitt mellom Dina og Hundre År.


 Sniker inn ei fullført mai-bok også:

Intet Nytt fra Vestfronten 
 - Erich Maria Remarque  (1929)

Lydbok lest av: Erik Øksnes
Originaltittel: Im Westen Nichts Neues
Oversatt av: Ragnar Kvam

1001-kryss
og maibok i Lines Lesesirkel.
,mot normalt, ute i god tid.

Historie:
Anonym soldat forteller fra livet i de tyske skyttergravene under WW1.

Mer enn det er det ikke å si. Det er brutalt og meningsløst.
Hjerteskjærende detaljer rundt hverdagsliv og større filosoferinger rundt krig og årsakssammenger.

Boka er lest inn som en filmavis fra gamledager.
Det samme lydbildet og måten å snakke på. Hver gang jeg trykket play brukte jeg noen minutter på å venne meg til det. Uvant og brakte meg seg minner om barndomstv og historietimer på barneskolen.
, selv 70s brukte filmavis i undervisningen.

Lydboka - eller ihvertfall cd-ene er spilt inn i 2004
, men det står på coveret at boka tidligere var utgitt på kassett, uten at jeg har greid å finne noe innspillingsdato. Derimot ble innleser Erik Øksnes født i 1930 og derfor velger jeg å tro - at boka høres ut som Filmavisen
- fordi det faktisk var slik ting hørtes da den ble spilt inn
- og ikke er et moderne forsøk på å fake autensistet. I made my choice.
Boka ble nyutgitt i vår og det blir spennende å se hva gyldendal gjør men lydboka, kopiering av gammel stil eller dagens standard.

På coveret
leser jeg at Remarque fikk bøkene sine brent av nazistene, måtte flykte til Sveis allerede i 1929 og endte opp som amerikansk statsborger. Han tjente som soldat ved vestfronten fra 1917-19.

Størst inntrykk?
Hvor forskjellig krigen opplevdes av de ved fronten og de der hjemme.
Maktesløsheten. Familien.

Alberte og Jakob
 - Cora Sandel  (1926)

Aprilboka i Lines 1001-sirkel.

Her skulle det stått noe ord om Cora og Alberte, men jeg er fremdeles kun på side 20, og har ikke annet å si enn at det ikke er Coras feil at jeg ikke makter holde meg våken. Hver gang jeg åpner boka blir jeg begeistret - så sovner jeg.
Skyld på bjørka!



Edit:
Oppdaget at jeg hadde glemt Midnattsbarn 
, men jeg har jo uansett sverget å aldri skrive om den.
Knees and nose and nose and knees. 
Bookerkryss. 1001-kryss og lesesirkelbok senere iår.
Et høydepunkt!


Dokumentasjon slutt:
Jeg er svært fornøyd med antall kryss, måtelig fornøyd med bøkene
, og mindre med at jeg ikke maktet fatte meg korthet.
Fra jeg begynte dette innlegget til idag, har vi gått fra en kontrovers til en ny:


Dagens:
Forfatter Sørensen  (litteraturbloggen.no)
som er utrettelig i sine angrep på alt fra bokbransje til bokbloggere.
Jeg er enig med han i mye - men når det kommer til hans syn på bokblogger, er det bare å fnyse uforstående. Det er tross alt mer slitsomt med tvangslesing enn bokskriving, og det er like lite/mye påkrevd med forhåndskunnskaper og utdannelse hos forfattere som hos bokbloggere.
Hva var det Herbjørg/Sara sa igjen:
 - Ordene er en hemmelighet mellom leser og tekst
, og forfatteren skal holde seg vekk -
, ihvertfall ikke være mer framtredende enn teksten.

Hvem skal til Lillehammer?

HELSEVESEN

Våtmarksområder
- Charlotte Roche (2009)

Oversatt av Astrid Nordang
Originaltittel: Feuchtgebiete

Not for the faint of heart




 
På forrige bookcrossingmøte var det ei dame fra Tyskland på besøk. Vi snakket om bøker (duh) og jeg spurte selvfølgelig om hun hadde tyske anbefalinger, what's hot in Germany? De to tipsene var Uwe Bellman og hans enorme østtyske murstein. De hadde den kun på tysk på biblioteket og pga størrelsen er den likevel kun aktuell som lydbok. - og Charlotte Roche, som hun sa var disgusting men hadde skapt stor debatt i Tyskland
Valget var lett.

Story:
Helen, ligger på sykehus. Hun har gjennomgått en større rumpeoperasjon pga komplikasjoner etter barberingssår og hemorrider. Fra sykesengen deler hun korte glimt fra sitt 18årige liv. Kort oppsummert: Sex og hvordan vi tar vare på kroppen vår, or not.

En av de få bøker jeg har lest som har utfordret mine tabuer og prippenhet. Det kostet å lese den. Kvalme, vemmelse. Måtte legge den bort flere ganger, blir faktisk uvel her jeg sitter og skriver også.

Men det er også veldig, veldig trist.
Tydelig omsorgsvikt. En skilsmisse, der ingen av foreldrene har maktet jobben.
Mora er twisted, faren er svak og Helen skadeskutt.
Umoden og bråmoden. Kynisk og uskyldsren.
Viktigst: Skammen hun i all sin utagerende frimodighet likevel opplever, bare på litt andre områder enn oss lanobrukere (ehh, parabenfri olivensåpe uten parfyme brukere), som vasker oss før vi gror igjen, som ikke liker å bytte brukte tamponger med venninner, eller gni underlivet over offentlige doringer.

De fleste av disse hygieniske 'glippene' har med kvinneliv, underliv og sexliv og gjøre. Sannsynligvis fordi det er der tabuene er sterkest. Forfatter Roche hadde nok en plan. Et søkelys på eksrem hygiene, antibac, intimvask, hårløse kvinnekropper og redselen for kroppsvesker. Eller kanskje det er dobbeltmoralen i forhold til kroppsvesker. I forhold til kvinnekroppen.

For: Vi takler jo våre egne.
Vi har et forhold til våre egne, daglig. Snørr, menstruasjon, avføring, blod, verk, svette, lukt. Hver eneste dag. I de rette omstendigheter er til og med andres ok, barn, sykdomspleie, sex.
En daglig kamp og vedlikehold. Skrubb, skyll og spray.
Det er når reglene brytes, når veskene debatteres, slenges rundt, deles og dyrkes, at kvalmen setter inn.

Derfor er den stakkars heltinnen plassert på sykehus, liggende med rompa til åpent skue der alle kan se, bortsett fra henne selv
, in your face, som boka.
Men ingen vil snakke om det, ingen vil svare på spørsmål.

Det er som man leser om anorexia
, det eneste jeg kunne kontrollere var vekta.
Helen kontrollere kroppen. Hun er systematisk, full av teorier og refleksjon på området. 10 steps for bedre analsex. Hvorfor man ikke burde vaske seg, som også har med sex og gjøre. Sex er flukten, fantasien og den trygge havna.
I uro, frykt og tvil - have an orgasm.
Likevel er drømmen barnslig enkel:

Jeg er en stor tilhenger av eldreomsorgen innen familien. I likhet med nesten alle skilsmissebarn ønsker jeg at foreldrene mine skal bli sammen igjen. Når de blir pleietrengende er det bare å sende de nye partnerene deres på gamlehjem, så pleier jeg mine skilte fordlre hjemme, der jeg lar dem bli liggende i samme ekteseng til de dør. Det er min største forestilling om lykke. Før eller siden vil alt ligge i mine hender, jeg må bare være tålmodig og vente.

Boka er lånt på biblioteket.
Andre bloggere: Solgunn, Bokmerker og Aftenbladet.
Som alle selvfølgelig leste den i 2009!

Know your writer:
Programleder, rockestjerne og til slutt forfattere. Hun må ha visst at boka ville lage bølger. Bevisst og utspekulert - og veldig smart. Alt du trenger å vite.
Siden jeg selvfølgelig er like edgy og kynisk som Charlotte. lurer jeg på? Hadde boka blitt en bestselger hvis hun hadde vært en smellfeit, illeluktende pølsetysker på 50? Kroppsvesker bli jo verre med alderen, har jeg hørt?

AND HERE'S TO YOU -

Høytleseren (1995)
- Bernhard Schlink

Originaltittel
- Der Vorleser
Oversatt fra tysk av:
Torodd Lien
Lest av Trond Brænne (2009)





Mikael innleder som 15 et kort, intenst forhold til Hanna Schmidz, 35. Han er skoleelev, hun trikkekonduktør. Plutselig forsvinner hun og dukker ikke opp igjen før mange år senere - da er han nesten ferdig advokat og hun tiltalt for nazi-forbrytelser.

Første del av boka minnet meg om Et Minutts Stillhet - ganske innlysende fordi det også der var snakk om et forhold til en eldre kvinne, der den unge gutten ikke hadde kontroll og den eldre kvinnen var sterk og lunefull. Nå var ikke alderforskjellen like stor i Ett Minutt, - boka ikke like eksplisitt... og hun døde før forholdet var over - likevel er de linket sammen i hodet mitt - kanskje det er en Tyskland ting, eller kun en Mrs.Robinson-ting?

Jeg likte del 2 best
- en voksen Mikael, hvordan fortiden (med Hanna) har påvirket valg i livet, filosfiske problemer i kø og tårer over alt det man aldri sa og gjorde, strie strømmer over det man aldri skulle gjort - men kunne man egentlig ha handlet anderledes?
- viktigst: hvis du vet at noen blir dømt uskyldig fordi de vil skjule en hemmelighet - røper du hemmeligheten da? Eller holder du munn og respekterer grenser, - vil man sitte i fengsel resten av livet - skal man få lov til det? -

Jeg er en - hun-vet-ikke-sitt-eget-beste-person - og ville sikkert sladret til Gud, Jens og hvermann, tror jeg da - for man kan jo egentlig aldri vite - og andres hemmeligheter er like tyngende som egne - og fører - som i dette tilfelle - til år med månedlige innleste kassetter og dikt på tape - ingen brev, ingen kontakt - kun knyttet sammen av noe man egentlig ikke skal vite - og dype spor fra et heftig ungdomsforhold.

God Bok!



Filmen, The Reader, kom ifjor (2009), har fått strålende kritikker og resulterte i en Oscar for Kate Winslett.

Høytleseren hos tanum.no




Edit:
Glemte å føre på at dette også er en 1001 bok.
Min 6. iår - 14 igjen å lese.

WHEN I KISSED THE TEACHER

Ett Minutts Stillhet (2008)
- Siegfried Lenz

Lest av (2009)
Ole Martin Aune Nilsen
Oversatt av Kari og Kjell Risvik

(originaltittel Schweigeminute)



Christian 18 år innleder et forhold til engelsklærer Stella som dør.

Boka tar utgangspunkt i Stellas begravelse.

Det er båt, sommer og fiskeliv og dette som skulle vært spirende spenning og ung forbudt kjærlighet. Forbudt er det jo i høyeste grad, man driver ikke hanky panky med lærerinnen, men jeg synes stemningen er mer frustrert hode-i-veggen enn yrende crush.

Kristians frustrasjon, da det er tydelig at det er han som elsker mest, vil mest og er den oppsøkende part. Stella holder avstand, gir etter nå og da men virker jevnt over vag og uinteressert og hverken Christian (eller jeg) får helt taket på henne.

Vi aner kun Stella i korte glimt, hun er snill med barn, med faren, en mystisk fremmed på bilde og i båt og litt dunkelt rundt dødsulykken.

Det er godt fortalt, velskrevet og ok lest men jeg kom ikke helt inn i det, avmålt avstand til historien - distansert som Stella og kanskje er det meningen. Et loveblaff en ung sommer som kanskje ikke stikker dypere enn at også Christian kjapt ville gått videre - dvs - hadde hun ikke dødd og minne brent seg fast.

Ett Minutts Stillhet hos tanum.no

Noe mer?
Dette er min først Sigfried bok selv om han har rukket å bli 83år.
Jankes omtale fra ifjor.
- og kanskje blir det film.