Tåpenes Sammensvergelse
- John Kennedy Toole (1980)
Orignaltittel: Confederacy of Dunces
Oversatt fra engelsk av: Nils Werenskiold
Utgitt posthumt 11år etter forfatterens selvmord
og (ikke) lest i forbindelse med Lines Lesesirkel
, der vi stødig leser 1001bøker som ikke får oss til å le.
Fortgang: (wiki for de som gidder)
New Orleans 60s. Ignatius J.Reilly er 30år, feit, studert, skitten og ufordragelig. Han bor sammen med sin altfor snille, lett drikkfeldige mor og noterer sine misantropiske betraktninger i lurvete kladdebøker. Så må han ut å søke tjeneste:
- her var det jeg hoppet av.
Jeg mistenker at Fleksnes er en Ingatius ripoff
, eller omvendt!
Fleksnes og Modern, eneste forskjellen her er en injeksjon fremmedord
og en fargerik jazzby.
Faktisk er det så likt at jeg ikke gidder si et ord mer. Dette er heller ikke en omtale, la tross alt ut bookerlista igår (tabu med hyppige innlegg, bør minst gå ei uke imellom), dessuten har jeg bare lest 3,5 kapitler.
For å gi døde Toole en sjanse vandret jeg likevel rundt på amazon og overveide å kjøpe boka på engelsk, alle vet jo at bøker på eng/am dialekt har det med å smuldre bort oversatt til norsk. Fredrikstadsyndromet. Jeg har ofte, uten grunn, og hardnakket, påstått at jeg tenker på Modern Aud Schöneman hver gang jeg leser oversatt dialekt, i så måte blir dette den eneste boka så langt, hvor dette både er passende og fiffig gjort - (hadde det vært med vilje).
Mens jeg svevde mellom amazonikonene og hardt vurderte om jeg skulle påkoste de 11 kindledollarne den engelske versjonen kostet, kom jeg over en kommentar/review, som oppsummerer, forklarer og avslører alt. Hvorfor jeg ikke liker denne boka, hvorfor jeg ikke lo, men heller ble sur, deprimert og tungpustet over den grønne hatten og den feite slabbedasken.
Herbert V.Leighton
Undrer seg i en review på amazon.com
hvorfor det er så delte meninger om boka.
, det finnes faktisk de som ler til de griner og tisser på seg.
og skriver:
Hvorfor noen elsker boka:
- Ignatius is a physical comedian. He follows in the tradition of Charlie Chaplin, Laurel and Hardy, the Victorian classic "Three Men in a Boat, to say nothing of the dog," the Marx brothers, the Pink Panther movies ("The Return of the Pink Panther" is the best), and Mr. Bean. So if you laughed uncontrollably at Chief Inspector Dreyfus's facial tick because he wanted to kill Clouseau, if you laughed when Chaplin kicked the policeman in the pants and ran, or when Mr. Bean accidentally popped a bag of vomit over a sleeping passanger's face, then you are more likely to enjoy this book. It also helps if you were an obedient student and learned all those vocabulary words in English class, because Ignatius is a very learned, pompous slapstick comedian. -
Hvorfor andre hater (nei, dette har ingenting med Celine Dion å gjøre)
- While there has been some smirking and name calling, it is obvious that some who hate the book are quite literate and are not at all dunces. ACoD haters include those who say they like Catch-22, Ground Hog's Day, and other humor classics. -
Hele innlegget finnes hos amazon.com, scroll til du finner Herbert.
Vel verd å lese da det utdyper disse poengene og også inneholder annen moro.
Jeg henger meg ikke opp i detaljene
, men som en person som ELSKER Catch22, liker Groundhog Day.
HATER Mr.Bean, bananskallslapstick, PinkP og CharlieC
er det innlysende og klokkeklart hvorfor jeg bare kom til kapittel 3.
Det sies dog at slutten skal være svært god!
, men alt i alt er boka trist, som klovner på sirkus.
Know your Pulitzerwinner:
Nysgjerrigheten gnager, har loddet en viss misfornøydhet blant lesesirkeldeltakende og lurer nå på om det er fordi ingen bokbloggere ler av Helan, Halan og bananskallhumor.Physical Comedy, er fagterminologien.
Jeg, foretrekker Yes.Primeminister.
Boka vant Pulitzerprisen i 1981
, og kan kjøpes her: tanum.no
, min er lånt på biblioteket
, flere norske bokblogger: 1001sirkelen.
