Hestenes Klan (2010)
- Live Bonnevie
Debutroman!
Mottatt fra CappelenDamm
i forbindelse med
Bokbloggturneen.
Igår sa Elin sin mening
og i morgen Elikken.
Sprangrytteren Amanda får en vill islandshest prakket på seg og klar beskjed fra far om å droppe sprangridning til fordel for NM i Gangartsridning.
Denne boka landet i postkassa midt i April og både cover og vaskeseddel var så fristende at jeg måtte lese den straks. Jeg skulle nok ha ventet. 3+ uker og mange bøker senere er den umiddelbare reaksjonen falmet, tårene tørket og den dypsindige klagingen forstummet.
Forutsetninger og avsløringer på bordet
- i min pure ungdom - på tenåringsvis var jeg lidenskapelig opptatt av hest, selvfølgelig uten å eie, uten å kunne ri - men med veggene fulle av hesteplakater og et medlemskap i Pennyklubben i ryggen mente jeg likevel å ha de rette kvalifikasjonene og retten til å kalle meg HESTEJENTE. Den største innsatsen ble lagt inn på bokfronten. De mest populære - Den Svarte Hingsten (alle bind), Britta & Silver (alle bind) og klassikeren Ikke Gi Opp Pirat. Sistenevnte dukket stadig opp i tankene her - med Amanda i rollen som badgirl Anna, som forkaster sin scruffy Pirat for en fancy spranghest - sukk.
Først Positiv.
Boka er fantastisk lettlest. Jeg trakk den rundt meg med, leste den ut på et døgn (langt på natt) og den er tidvis rørende nok til at tårene dryppet både på tog og kafe - litt pinlig å sitte på kafe med bok og tårevått fjes - men - jeg er ekstremt fiksjonsmessig lettrørt (irl not so much).
17 årige Amanda, skal igjennom en dannelsesreise (ikke ulik Lucy faktisk). Hun skal lære å forkaste alt hun tror hun vet om hester, livet og naturen til fordel for en mer opprinnelig og spirituell approach. Som det står på baksiden - Det handler ikke lenger om å bli voksen, men om å bli den man er ment å være.
Det bikker over når det gjelder mystisisme, hemmelige kvinner som rir om natten, hesten som både er synsk og nesten snakker - og fantasybrillene måtte på for å godta deler av historien. Her er det urkvinner, urhester, urhemmeligheter og amazoner. Island er vilt, mytisk og i besittelse av glemt kunnskap og det viktigste i verden er og være ett med hesten sin.
Gripes?
- Forholdet Amanda har til faren og alt hun finner seg i. Jeg kan godta det som litterært grep, at hun må igjennom mørket, utføre visse handlinger for å komme ut på den andre siden - god som gull - men det skurrer uansett - spesielt når han plutselig endrer karakter på slutten - ikke troverdig. Hennes gradvise opprør virker konstruert og kommer så altfor sent og svakt.
- Amanda, tross utviklingspotensialet, er umulig å like.
- Faren - djevel og handlingsdriver.
- Ylva er for god, snill, tilgivende,vis og magisk.
- Hestetreneren og kona - de god hjelperne - litt for beleilig.
- Moren og broren - statister.
- Ægir - fantastisk, selv om jeg ble dratt ned på jorda hver gang det ble snakk om hvor liten han var - og hvor mye jævelskap måtte den stakkars hesten tåle - bunn og grunn bare et redskap i Amandas utdannelse.
OPPSUMMERT:
Jeg lot meg underholde av boka men likte ikke Amanda. Ikke i begynnelsen, ihvertfall ikke underveis og såvisst ikke på slutten. Egotripps og i bunn og grunn var ALT hennes feil.
Pluss for forsøk på indre kamp og komplekse karakterer - men jeg er en kresen leser og når jeg ikke greier å mønstre et fnugg av godvilje for heltinnen, strander rosen.
Elsket hesten. De beste partiene i boka var de som hadde med samspill hest/menneske å gjøre, ridning, Ægir på Island. Hatet alt forfatteren lot han gjennomgå og hele min klagesang er basert på dette punktet, hvordan kan jeg like Amanda såvel som forfatter Bonnevie når de - til tross for svulstige ord om annet - bruker hesten kun som et virkemiddel og redskap - for å få fram forfatterens syn på hester, hestehold & hestefolk, og ikke minst Amandas utvikling.
- men basert på sterke reaksjoner, svart og hvitt, setter jeg likevel - GOD BOK - som stempel. Provokasjon = engasjement, og jeg er sikker på at hestejenter rundt omkring vil elske den. Mitt hint til hordene av unge moderne hestejenter er Ikke gi opp Pirat -- ahh hvor jeg elsket den boka.
OPPSUMMERT 2.
Jeg er altfor emosjonelt ustabil til å lese bøker om dyr.
Verdens tristeste sang og annet eksempel på hest som redskap.
Vesleblakken Er det rart jeg gråter på kafe.
Hestenes Klan hos tanum.no
(forventes ute i midten av mai.)
Ikke glem at denne boka også er en del av min Jubileumskonkurranse.Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar om hvilken
bok du ønsker å vinne - og den kan bli din.
Vinneren trekkes iløpet av kvelden.
