Trist som Faen (1999)
- Ari Behn
Fortellinger.
Behns kritikerroste debut.
På leseambisjonslista mi for 2011
var en av målene å lese 1 bok av Ari Behn. Check, hovedsaklig for å avkrefte eller underbygge eksisterende fordommer og aversjoner
- ja, mine behn problemer er identiske
med de fleste andre behn problemer der ute.
Sikkert kun basert på uvitenhet og frykten for det ukjente
Jeg kjenner jo tross alt ingen dandypompøse forfattende prinsessegemaler.
Dette eksemplaret har jeg også kun sett på tv
- og bare engang in rl, det var da han paraderte nedover trondheimsgatene med sin prinsessebrud, ALLE vet at det bare er mosjonsløp som har lov til å sperre offentlige ferdselsveier.
Jeg trodde også Trist som Faen var en roman og ble skuffet da det var fortellinger. Han kunne nå skrevet noveller som vanlige folk, tenkte jeg,
usj, så pretensiøst, fortellinger??
Fortellinger - om unge mennesker
som prøve å finne sin plass i en komplisert verden
- står det i beskrivelsen hos bokhandlerne.
Fortellinger - om den unge mannen og pappa'n hans, sier jeg.
Den unge mannen som beveger seg rundt i verden. Småbynorge, LasVegas, biljardbuler, kafeer, de 7 hav? Det er det jeg husker, alt gikk inn det ene og ut det andre - og jeg leste siste halvpart ventende på bussen, full fart
, før jeg kom fram og ga den videre.
- det vage inntrykket den etterlot, var en samling mørke, livstrette tilfeldigheter. Lett forstyrrende men høyts ordinære. Incest og småkriminelle fedre, dysfunksjonelle forhold og mørkets frambrudd. Ingenting nytt under solen og når det kom til språk og form, som er blitt feiret, jubilert og til og med premiert med en 6-terning hos VG, i sin tid, - var det heller uinspirerende.
Jeg likte ikke bildene. Metaforer skurret og enkelte ting som burde ha vært smoothseiling og stemningsskapende fikk meg til å stoppe opp
, hoderistende, klisjeer og upassende adjektiver.
, som: - gleden som pipler ut av far på kafe -
Er det bare jeg som har problemer med piplende glede?
Det regner klisjeer. (shh)
Både når det gjelder språk, steming og karakterer. eg - gamle menn på kafe, ung mann og far, sjømenn, Vegas, bijardhusslers og kvinnene.
Klisjeer i lag, som moderne bryllupskaker,
poundcake og modellingchocolate.
- for alle gamle sjømenn lengter jo etter sin fortids mørke lettsindige rosalita-er.
Helt til siste fortelling. Trist som Faen.
Om 2min puling på do og guttefantasier. Klisje igjen?
- jo, ikke sant? Bare klisjeer overalt.
Det er for jævlig
Trist, hva? sa Richard
Trist som faen, sa jeg -
Den siste fortellingen redder alt.
Binder sammen og kaster et forklarende lys over alle de ulne standardtypene vi til da har lest oss igjennom. Klisjeetypene i klisjespråket. Og jeg kan jo ikke tro noe annet enn at det ligger en intensjon bak, at det er meningen av vi skal stønne aha og rive oss i håret - fordi vi var så dumme at vi ikke skjønte at det var kitsch over klisje og meant to be.
Fordi Trist som Faen var siste fortelling - og lyset gikk opp på siste side - sitter jeg automatisk igjen med et positivt inntrykk. Der og da - og helt til nå, glemte jeg Ari, prinsessegemalen og lot meg fryde av sistesiden og en så solid kistespiker.
Det er som han med ett elegant kostesveip samler grågamle erter i en skinnende pose, knyter igjen med et triumferende HAH og voila = ERTEPOSE.
- og det geniale er at du kan ikke jukse med kun å lese slutten.
Den skinner kun som en motsats til resten.
Uten erter - ingen ertepose, trippelduh.
Mitt eksemplar tok jeg med på bookcrossingmøte
, tvunget bokring. Bokas Reise.
Know your writer:
Deprimert og drikkfeldig var teksten under dette bildet som jeg lettsindig klippet fra Vårt Land. Nysgjerrige kan lese artikkelen, jeg gjorde det ikke. Ari har skrevet 4 bøker etter Trist, den siste Vivian Sevinge etc kom i 2009.
Mål: Å lese noe av Ari Behn i 2011 = Oppnådd.
Jeg greide å glemme bort forfatteren på slutten og ser ikke bort fra at jeg kanskje leser en til - en dag. Det kaller vi suksess, både for meg og Ari
, så viktig kan altså et avsnitt være!
, men tv-programmene og intervjuene holde jeg meg langt unna.
Arifans??
