onsdag 11. mai 2011

KITSCH?


Trist som Faen (1999)
- Ari Behn

Fortellinger.
Behns kritikerroste debut.

leseambisjonslista mi for 2011
var en av målene å lese 1 bok av Ari Behn. Check, hovedsaklig for å avkrefte eller underbygge eksisterende fordommer og aversjoner  
- ja, mine behn problemer er identiske
med de fleste andre behn problemer der ute.


Sikkert kun basert på uvitenhet og frykten for det ukjente
Jeg kjenner jo tross alt ingen dandypompøse forfattende prinsessegemaler.
Dette eksemplaret har jeg også kun sett på tv
- og bare engang in rl, det var da han paraderte nedover trondheimsgatene med sin prinsessebrud, ALLE vet at det bare er mosjonsløp som har lov til å sperre offentlige ferdselsveier.

Jeg trodde også Trist som Faen var en roman og ble skuffet da det var fortellinger. Han kunne nå skrevet noveller som vanlige folk, tenkte jeg,  
usj, så pretensiøst, fortellinger??
Fortellinger - om unge mennesker
som prøve å finne sin plass i en komplisert verden
-
står det i beskrivelsen hos bokhandlerne.

Fortellinger - om den unge mannen og pappa'n hans, sier jeg.

Den unge mannen som beveger seg rundt i verden. Småbynorge, LasVegas, biljardbuler, kafeer, de 7 hav? Det er det jeg husker, alt gikk inn det ene og ut det andre - og jeg leste siste halvpart ventende på bussen, full fart
, før jeg kom fram og ga den videre.
- det vage inntrykket den etterlot, var en samling mørke, livstrette tilfeldigheter. Lett forstyrrende men høyts ordinære. Incest og småkriminelle fedre, dysfunksjonelle forhold og mørkets frambrudd. Ingenting nytt under solen og når det kom til språk og form, som er blitt feiret, jubilert og til og med premiert med en 6-terning hos VG, i sin tid, - var det heller uinspirerende.

Jeg likte ikke bildene. Metaforer skurret og enkelte ting som burde ha vært smoothseiling og stemningsskapende fikk meg til å stoppe opp
, hoderistende, klisjeer og upassende adjektiver.
, som: - gleden som pipler ut av far på kafe -
Er det bare jeg som har problemer med piplende glede?

Det regner klisjeer. (shh)
Både når det gjelder språk, steming og karakterer. eg - gamle menn på kafe, ung mann og far, sjømenn, Vegas, bijardhusslers og kvinnene.
Klisjeer i lag, som moderne bryllupskaker,
poundcake og modellingchocolate.
- for alle gamle sjømenn lengter jo etter sin fortids mørke lettsindige rosalita-er.

Helt til siste fortelling. Trist som Faen.
Om 2min puling på do og guttefantasier. Klisje igjen?
- jo, ikke sant? Bare klisjeer overalt.
Det er for jævlig

Trist, hva? sa Richard

Trist som faen, sa jeg -


Den siste fortellingen redder alt.
Binder sammen og kaster et forklarende lys over alle de ulne standardtypene vi til da har lest oss igjennom. Klisjeetypene i klisjespråket. Og jeg kan jo ikke tro noe annet enn at det ligger en intensjon bak, at det er meningen av vi skal stønne aha og rive oss i håret - fordi vi var så dumme at vi ikke skjønte at det var kitsch over klisje og meant to be.

Fordi Trist som Faen var siste fortelling - og lyset gikk opp på siste side - sitter jeg automatisk igjen med et positivt inntrykk. Der og da - og helt til nå, glemte jeg Ari, prinsessegemalen og lot meg fryde av sistesiden og en så solid kistespiker.

Det er som han med ett elegant kostesveip samler grågamle erter i en skinnende pose, knyter igjen med et triumferende HAH og voila = ERTEPOSE.
- og det geniale er at du kan ikke jukse med kun å lese slutten.
Den skinner kun som en motsats til resten.
Uten erter - ingen ertepose, trippelduh.


Mitt eksemplar tok jeg med på bookcrossingmøte
, tvunget bokring. Bokas Reise.


Know your writer:
 
Deprimert og drikkfeldig var teksten under dette bildet som jeg lettsindig klippet fra Vårt Land. Nysgjerrige kan lese artikkelen, jeg gjorde det ikke. Ari har skrevet 4 bøker etter Trist, den siste Vivian Sevinge etc kom i 2009.



 
Mål: Å lese noe av Ari Behn i 2011 = Oppnådd.
Jeg greide å glemme bort forfatteren på slutten og ser ikke bort fra at jeg kanskje leser en til - en dag. Det kaller vi suksess, både for meg og Ari
, så viktig kan altså et avsnitt være!
, men tv-programmene og intervjuene holde jeg meg langt unna.
Arifans??

6 kommentarer:

  1. Jeg leste den for en del år siden og likte den ikke. Innbiller meg at det er fordi jeg ikke forstod den - innbiller meg samtidig at jeg har blitt eldre og visere og at hvis jeg hadde lest den i dag hadde jeg forstått mer, om en kanskje ikke likte den noe bedre.

    Jeg er kanskje en av veldig få som likte bok nummer to, nemlig Bakgård. Jeg har enda ikke møtt noen som har likt den til nå (i alle fallsom har innrømt at de likte den). Bakgård er i alle fall en god historie og det er ikke (selv om det høres rart ut) alle forfattere som er gode historieforteller.

    SvarSlett
  2. Jeg likte den heller ikke i utgangspunktet, men når han på slutten nesten summerer opp hele prosjektet som en klisje, eller til å omhandle klisjeer
    (i min lesing selvfølgelig -)
    , gledet det meg.

    Kanskje leser jeg Bakgård engang.
    Nå er du forresten også for meg den eneste jeg vet om som har likt den!

    SvarSlett
  3. Jeg leste Trist som faen da jeg tok master i litteraturvitenskap og hadde alle mulige lesemetoder og tolkningsteorier tilgjengelig som kunne gitt boken mening. Det hjalp ingenting; den var bare tynn, kjedelig og intetsigende.

    Jeg har derimot hørt bra ting om Bakgård fra den eneste personen jeg kjenner som har lest den. Hun mente i likhet med Karin at han er god til å fortelle historier, og at boken inneholdt utrolig gode miljøskildringer. Så kanskje Bakgård er å foretrekke fremfor Trist som faen?

    SvarSlett
  4. - som nevnt i den forsvunnende kommentaren, (spørs om den kommer tilbake noengang?)

    Jeg er egentlig helt enig, intetsigende og trist, men det at han kanskje, kanskje, selv, trekker pusten og klassifiserer hele lefsa som en klisje, gjør at jeg setter pris på innsatsen.

    Han ikke trengt å bruke så mange klisjeer for å beskrive de traurige klisjelivene, men han prøver, og det er fint.
    (sa den allvitende leseren)
    - hadde den 6-ern kommet i dag hadde det nok blitt krøger/heger debatt ut av det. Håper jeg da -)

    Finner jeg Bakgård på loppis skal jeg lese den.

    SvarSlett
  5. Haha - flirer så tårene spretter. Måtte lese oldisinnlegget ditt. Enig i at sistenovellen summerer opp hele boka. ERTEPOSE-metaforen er genial! Kanskje du skulle kjøre en Kepler - du og Ari neste novellesamling ut? Jeg stiller meg først i kjøpekøen, bare så det er sagt. Det litt smånagende er, at jeg ennå ikke er sikker på om det var meningen å avrunde/oppklare fortellingene med pulehistorien på den geniale måten han gjør. Flaks eller planlagt fortellerteknisk sjakktrekk? Det vil vi jo aldri vite. OG, derfor bør du som jeg skal - lese den nye, superkorte novellesamlingen til Ari. Du sier det jo selv over her..." ser ikke bort fra at jeg kanskje leser en til - en dag" - kanskje det er nå? Jepp, det er det det er serru. Årets bok fra lovende Behn passer som hånd i hanske inn i norskmaratonet ditt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Først: Glem det - Inga/Ari - er ikke - a thing!

      Etter at gleden over resirkulering av uleste/gamle blogginnlegg har lagt seg, snek det seg inn et skår. Skrev jeg virkelig at jeg kanskje skulle lese en til? Mente jeg det? Og må det skje i år. Den er tynn sier du? Ingenting loves. Jeg legger det i dine hender - og ditt blogginnlegg. På dine skuldre, hviler Aris framtid på denne bloggen.

      Når det gjelder sistefortellinga, tviholder jeg på at det var med vilje. Tror vi ikke på det var hele lesinga bortkasta tid. Selv muligheten av flaks over sjakktrekk - må umiddelbart fortrenges.

      Slett