SUKKERSØT BOKROSABLOGGING

Som balanse til det lysrosa; Den første boka jeg, mest sannsynlig, avbryter i år. 
60s inn og hovedfølelsen er, gedigent waste of time. Alt er galt!



Det er lenge siden det har vært et skikkelig gladskryte innlegg her, om bøker.
Av den typen alle, uansett, tror vi driver med.
Stereotypier må tas på alvor.
 Mai er skjønn og mild. Sola skinner..
, vel ikke så glad, og det er egentlig ganske overskyet, iskaldt


Her kommer: 
Kosemos og silkesløyfer.
4 av årets beste leseropplevelser!
------------------------------------------------

Spectacles  (2015)
 - A Memoir
 - Sue Perkins

Lydbok lest av: Sue Perkins
Kilde: Storytel
Kryss? Nichts





 Det er godt mulig alle vet hvem Sue (og Mel), wikilink, er og har sett standupshows og tv-episoder i årevis. Jeg fant først ut hvem hun var på grunn av min store interesse for matreality. Mastercheffing og Bakeoffs.
Hun er en av programlederne i mitt absolutt favorittkakeshow.   
The Great British Bake Off.

På Norsk: Hele Storbritania Baker.
Springpunktet for Hele Norge Baker,
Hele Sverige Baker, Hele Irland, Hele Quatar, etc etc.

Hele Norge Baker er en helt ordinær klein bakekonkurranse man kan ha i bakgrunnen mens man skriver bloggpost. Når Storbrittania baker derimot, sitter jeg klistret, med øynene, til skjermen. Det er først ganske nylig jeg forstod hvorfor.
Programlederene. Sue (og Mel).
Underfundige, intelligente, skarpe, sympatiske og koselige
, på en britisk understated, proper og godlynt måte.

So, auch biografien.
Slentrende. Fra fødsel, til Cambridge, til Mel (komipartner), radio og tv, til idag.
, med inskutte kjærlighets og hundeanekdoter. 

Det underlige er at det er ingenting som tyder på at hun prøver å være morsom, selv om hun av og til brister i latter over egen humor, eller muligens egen dumskap, og mye framstår slapstickaktig og overdrevet, er det likevel tilbakelent. Nesten tilfeldig.
Du oppdager at du vandrer gjennom skogen småhumrende.
Smilende.

Plutselig fniste jeg høyt.

 Eg:
Da hun oppdaget under innspilling av tv-show at det hadde skiftet navn fra
The World's most Interesting Roads til The Worlds's most Dangerous Roads uten at hun hadde fått det med seg.  Eller om mora som alltid trakk fram ting fra barndommen hun trodde var ansvarlig for Sue's gayness.  
No, mum, this is not why I'm gay - I think.

Også var det mye om hunder.
På den beste måten. Jeg liker folk som liker hundene sine.
-----------------------------------

The Crimson Petal 
and the White
 - Michel Faber  (2002)

Lydbok lest av:  Jill Tanner
Kilde: Audible
Kryss?  Nei
Lest fordi: Elisabeth omtalte.

Fanny Hill meets Jane Eyre.
Mer enn det burde jeg egentlig ikke si. Lydboka er på 41t og jeg er usikker på hvor mange gidder stå løpet ut hvis de viktigste plottdetaljene avsløres her.
Then again, hvorfor bry seg om de u-dedikerte.

Why indeed!
Londons viseste, mest begjært gatepike, Sugar (19), leser mellom øktene og skriver blodig kvinnehevnroman på kvelden. Tilfeldig kunde William, (en gang dilettantisk wannabe poet, nå gift, og stadig rikere, forretningsmann), takler ikke konkurransen og kjøper hennes eksklusivitet. Kept woman i lyx, før hun blir guvernante for hans eneste barn, og  forretningsrådgiver.....
Ja, selvfølgelig går det galt, men akkurat hvor galt vet vi ikke
, for slutten er åpen og oppfølger ligger i kortene

Jeg er konstant underforet på viktoriansk kostymedrama med realistisk vri.

Det er hovedårsaken på at jeg ikke fikk nok av denne boka. For forelsket til å si noe om kvaliteten. Den satte meg i en slags førpubertal bliss, der omverdenen forsvant og jeg levde med, fiktivt. Noe som selvfølgelig gjør bokkjærligheten sterkere. Lengter vi ikke alle er den tiden vi forsvant i tjukke bøker, uten forpliktelser, uten kritisk sans. Sommerfri og lesetid?

Nå tror du sikkert dette er en klassisk
mykpornografisk romanse mellom gledespiken og adelsmannen?

Skurr?
Ja, og kun for å vise at jeg var tilstede innimellom.
Jeg synes det av og til gikk for langsomt, at det var litt rart at William uten videre ansatte, Sugar som guvernante, at han ikke engang forandret navnet hennes, at hun mistet for mye identitet som lærer, (selv om det nok var intentional), at jeg skulle ønske den var avsluttende, selv om jeg kommer til å kaste meg over en oppfølger, og jeg håper at hun kommer tilbake like uovervinnelige som i starten.

Det er karikert, men det forventer man i slike bøker. Horene er smarte og elskelige, adelskvinnene manipulerende, gale, fordømmende, mennene stort sett forkastelige
, pluss unntakene, for balansens skyld.

Ja, også var det fortelleren, av den meget allvitende innblandende sorten.
Det tar litt tid å venne seg til, jeg liker det normalt ikke, men siden boka er utmerket lest, og jeg glemte hele fortelleren etter innledningen, lar jeg det gå.
, litt sånn:  hei leser, nå har jeg plassert deg i London på horehus, jeg vet du har lyst til å se hva hore nr.1 driver med, men ikke vær dum, velg heller hore nr.2, hun er nå på vei ned gata, og jeg kan lover hun er et bedre valg, skynd deg nå, hun slipper unna, run, run,


Hva jeg mente med realistisk vri?
At det bare er pent på utsiden. Pene kjoler, vakre bygninger, mens det under skjørtene syder av illeluktende kroppsvæsker og støv og skitt. Det er ikke ei seksuell, men ei kroppslig bok. Overflata er Dickens og Brönte, including a mad woman in the attic, men bak fasadene, sliter man med svette, flekker og nattpotter.

Langsomt og detaljert om potter under senga.
I 41t. 800+ sider.
Fristet?

Det finnes miniserie også, men les boka først.
Jeg skal ihvertfall lese mer Michel Faber.
---------------------------------------------

  The Tenth Man  (1980)
 - Graham Greene

Kilde: Loppis
Kryss? Nei
Typisk at jeg leste den eneste Greeneboka
som ikke gir 1001kryss.

Boka er skrevet på førtitallet, som en ide til film,  men havnet i  skuff og ble først funnet av MGM 40år senere, glemt av forfatteren. Så glemt av forfatteren at han skrev ei helt ny bok, The Third Man, basert på samme ide. Uforståelig!

Jeg ser nå for meg Greene som en masseproduserende, braindead skrivemaskin, som spyr ut side etter gullside, uten tanke for hva som står på arket. Mer talent enn han fortjener. Hele forordet gjorde meg irritert. Ingenting å henge seg opp i. Det er nok bare sjalusien. Noen kan knapt knote seg gjennom en bloggpost i måneden, mens andre skriver, har nok til å fylle skrivebord på flere kontinenter med nobelske kvalitetsord, uten å huske det..

Nok. Dette er tross alt en gladpost.

Historien:  
WW2. Frankrike.
Helten, Chavel, en rik advokat, befinner seg i fengsel. En dag får de beskjed om at 2 fanger skal henrettes, skytes, men de kan selv bestemme hvilke to som skal dø. What to do? Diskusjoner ender i loddtrekning, og Chavel blir selvfølgelig trukket. What to do? Han tilbyr alt sitt jordiske gods til den som vil ta hans plass.
Det er visstnok feil framgangsmåte.
(spoiling slutt)

Morality Tale:
Skal man godta sin lott i livet?
Er overlevelsesinstinktet moralsk forkastelig?
Hvor mye er et liv verdt?  etc og etc
, og alt det jeg ikke kan spørre om som ødelegger hele historien.
, boka er kort - 120s - men ga meg mer å tenke på enn Fabers 800.

Jeg er nå nyfrelst Greenefan
, med mye å glede meg til da det påstås at denne boka ikke er blant de beste.
-------------------------------

Kill the Boyband  (2016)
 - Goldy Moldavsky

Lydbok lest av: Barrett Wilbert Weeb
Kilde: Storytel
Kryss?  Hva tror du?

Behold ei ungdomsbok:
Uten vampyrer, varulver
eller kjærlighetsdrama.
Uten vanlig kjærlighetsdrama. Boybandsverming er ikke kjærlighet.
Eller det er en slags kjærlighet, men det kan du lese om i boka.

Dette er den morsomste mest fornøyelige boka jeg har lest iår.
Decades unna målgruppa, komplett uten boybandloveerfaring
, jeg var (er) mer eminemsk:
 I'm not mr n'sync, I'm not what your friends think, I can be a prick.
, ok, da, jeg var ganske opptatt av Prince, teller det selv om han bare var 1?

Bandet heter the Ruperts.
, fordi alle 4 guttene i bandet heter Rupert
, oppstått gjennom et realityshow
, de 4 jentene kjenner hverandre gjennom sosiale media og Ruperts konserter
, de har hver sin favoritt, of course

 Historien:
Det er konsert, jentene har rom på samme hotell som bandet
, de treffer et stk Rupert i korridoren, lidenskapen tar overhånd, og
, vel, han ender opp gagged og bundet på en stol
, og NOW WHAT???

Mørk, morsom og ambivalent.
Den feirer tenåringsjenter og deres besettelser samtidig som den vifter advarende pekefingre og viser oss hvor latterlig og tilfeldig både berømmelsen og fandyrkelsen er., eg, Apple,
som river av seg Ruperts underbukse i avsky i samme øyeblikk som det blir klart at han har forlatt bandet.

 Seriously:
The boys will inevitably disappoint you somehow. You think a girl that they date isn’t worthy of them. You think their songs could be better, that their relevance is weak. You begin to wonder why you still care so much, why you still fight their battles for them over Twitter while they themselves are sipping piña coladas on some Mexican beach, and you realize that at some point your obsession is mostly perfunctory. You’ve sold your soul to it and now you open up Tumblr and scroll because it’s hardwired in you to do it. 

Det er rett og slett ei veldig underholdende bok.
-------------------------------------------------

Terningkast 7 
og god 17.mai til alle!
Hilsen bokrosablogger'n.

TVANGSLESERENS VÅR

Fra vårens samvittighetsfulle pliktlesing. Ja, jeg har lest hver eneste,  (nesten)


11.mai har jeg blogget i fem år
,  om bøker og kilometer,, 'tis no game,,


En bokblogger lever utsatt.
Ikke nok med at vi til stadighet må forsvare vår integritet, teft og bakgrunn, at vi blir plagiert, reklamemisbrukt og sammenblandet med inspiratorer og sportsfruer. Hver gang en blanktrutet rosablogger skriver en bokomtale og tabber seg ut
, er det vi som tar støyten og stempelet.

Vårens drama i bokbloggdammen
- forlagsfolk med fancy hatter og plagiat-gate.

Det er ikke nok.

Vi skal jo lese også, ikke som en vanlig avisanmelder som leser det nye, det store og det de får beskjed om. Nix, en bokblogger må lese alt.
Klassikerne. Nyutgivelsene. Prisvinnerne. Bestselgere. Sære perler.
Man må innom alle epoker, verdensdeler og sjangre. Krysse på lister og delta på lesesirkler og andre uoverkommelige utfordringer.
Alvoret forringes ikke av element selvforskyld, selvpåmeldt.
Det er kun de aller smarteste blant oss som har forstått ordet nisje.

I TILLEGG har jeg hørt at noen av oss også har tidkrevende kjæledyr, et tvangsmessig forhold til kilometer, et hang til drikkfeldig samvær - og - brace yourself 
-  noen har til og med en utenomjobb.

Tvangslesing fører ikke automatisk til bokblogging.
Når alt er lest - skal det skrives om -  med fornuft, brillianse, intelligens, litterær teft, og så unik eloquence at ingen tør kopiere, plagiere og sitere, men strømlinjeformet nok til at folk kan identifisere seg, linke, kommentere og klikke seg ut med forhøyet leselyst. Fancy font er et pluss.
For kort er useriøst. For langt er kjedelig.
For ofte er anmasende. For sjelden = glemmeboka.
Andre emner av varierende betydning: kommentering, sosialisering, lenking
, og riktige framgangsmåter for økt bloggtrafikk.

Poenget?  At med mindre punktene over framstår som uoverdrevne og innlysende nødvendigheter for deg anbefaler jeg alle annen tidsbruk en bokblogging. Det er både mer penger og ære og hente blant lipgloss og cupcakes. Flytt nå. Det er mai og jeg har ikke tid til irriterer meg over halvhjertet innsats, hverken fra meg selv eller andre.
Litteraturen kaller.



I Mars/April leste jeg 14 bøker. (4 + 10)
Det er 10 mindre enn Jan/Feb, men i motsetning til de 3 fattige kryssene fra de første 24 bøkene, har jeg vært svært disiplinerte med vårlesinga.
14 bøker, 6 fjær i hatten.
2 bookerbøker. 1 nobelvinner. 2 1001 (+ 1 fra mai).
1 shortlistbok. 2 biografier. 1 essaysamling.
Hele 4 lesesirkelbøker. (grunnet dobbelkryss). Exoticakryss for Nigeria.  
Jeg har lest nigeriabøker før, men det var før 2009 og bloggstart.



Tabell 2014:
Dette er vinnerbongen!
Oversikt over de opprinnelige 2014-målene.

1. 3 av 10 Nobel /Booker vinnere/nominerte
   
2. 2 av 5 nye og fjerne land.
3. 14 av 23 (all time) Alice Hoffman lest (2010/2014 sammenlagt)
4. 10 av 26  Michael Connelly  (2012/2014 sammenlagt)
5. 2 av 15 1001-Bøker lest.
6. 1 av 6 litterære/kulturelle arrangement
7. 0 av 10 Norske 2014-utgivelser.
8. 0 av 2 Diktsamlinger lest.
9. 3 av 6 Biografier
10. 2 av 5 Essays/Noveller/Sakprosa
11. 38 av 71 Totalt lest. (liste)
12. 5 av 38 Bøker omtalt.

That's it.
På grunn av eksemplariske pliktlesing, skipper jeg både det ordinære oppsummeringsinnlegget, og sletter de øvrige planlagte samleinnleggene, både det om Vidunderbarna (Rushdie, dewitt, Krauss, Room bla.) - og de glemte påskeinnleggene - Krim til Påske (Nygårdshaug) og Krimløs Påske (eh de vidunderbarna), til fordel for en gjennomgang av:
2014s udokumenterte krysslitteratur.
Tvangsleseren bekjenner
, og krysser på lista.




 
The History of Love 
 - Nicole Krauss  (2005)

Lydbok lånt på biblioteket og lest av cast.
(all honnør til mannen 
som leste Leo Gursky)

1001-Kryss, og fjorårsbok
i Lines lesesirkel.



Historie.
Førkrigs-Polen. Leo skriver bok til Alma som han har elsket siden han var 10. Så blir Alma sendt til USA. Tyskland invaderer Polen og Leo flykter til skogs. Nesten 4år tar det før han oppsporer Alma. Da er hun allerede gift 2 barnsmor og velger bort Leo.

 Plot-maizena
Leo vet ikke at vennen han betrodde kjærlighetsmanuskriptet til, nå død, har publisert den under sitt eget navn - på spansk.

Nåtids-NewYork:
Tenårings-Alma, oppkalt etter Leos Alma, har mistet faren sin og er hekta på villmarkslitteratur. Mora er deprimert. Broren tror han er Gud. Så kommer det et brev med løfter om tusenlapper hvis Mora vil oversette The History of Love - til engelsk. Alma goes Frida - med hjertet i hånden.

Boka starter i New York nåtid.
Leo er en gammel mann, og de første kapitlene var så fantastiske at jeg løp 5km ekstra på møllelangturen min i fryd og suspense. Jeg plumpet rett ut i mystråmyra, men det var så proaktivt og gjennomtenkt kreativt at jeg falt pladask. Hverdagssannheter. Leo som hver eneste dag passer på å bli sett. Han bestiller pizza og fomler med betalingen. River ned stativer på butikken. Krangler med kafebetjeningen. OG. Melder seg som aktmodell. Sukk. Jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Kampen for å ikke bli glemt, oversett og borte. Når alle som husker fortida di er døde. Når du såvidt kommer deg opp trappa.

Nedover. 
Det er sannsynligvis den veien det må gå når du starter med en mann i nittiårene. Mot død eller barndom - eller det mest forhatte (jeg er så lei) av alle litterære samtidstriks - parallellhistorier og/eller skiftenden synsvinkel.
Krauss går all in.

Synsvinkelen skifter mellom Leo, Alma og Litvinoff + kone (vennen som publiserte boka), og noen kapitler med Almas bror på slutten. Tiden skifter mellom førkrigs-polen og nåtids-newyork, samt små krigsglimt i midten. Alle feel-good elementene er på plass - selv om boka av en merkelig grunn ikke selges som feel-good. Tapte manuskripter, tapt og evig kjærlighet, old versus young, litteratur som bindekraft, død, tårer og åpen slutt.

Dvs, jeg skjønte ikke at slutten var åpen før jeg leste wiki, Der påstås det at slutten ikke nødvendigvis hintet mot død, med et opphøyet transcendent øyeblikk mellom gammel og ung. Blir ikke feel-mer-good enn dette. I min lesing var døden ugjenkallelig, men smertelig vakker. Leo og hans tappende fingre. Gursky-kapitlene knyttet meg til seg. Dessverre var resten så erketypisk at jeg endte på likegyldig.

Råd:
Les begynnelsen, hør den helst på engelsk, boka har de på biblioteket.

Kuriøst:
Jeg er overbevist om at dette er en av bøkene som inspirerte Joël Dicker til å skrive Harry Quebert. Krumspringene rundt forsvunnende manuskripter og forvirringen rundt opprinnelige forfattere, samt at de begge begtar og handler om kjærlighet - med universets største K.
The History of Love versus Det Ondes Opprinnelse.
Hvem har lest begge?

Innså plutselig at dette kommer til å bli verdens lengste blogginnlegg hvis jeg fortsetter på samme måte. Resten får hurtig behandling.



 
Books, Movies, Rhythm, Blues
Twenty Years of Writing 
about Film and Music
- Nick Hornby   (2013)

Kindleinnkjøpt essaysamling.

Jeg leser at den er del 2 av Fanmail, som bare handler om fotball og jeg har ingen planer om å lese. Derimot leste jeg en annen splitter ny Hornbysamling i Januar. Stuff I've Been Reading. Trodde jeg hadde snublet over gull, en splitter ny spree ingen hadde hørt om. Først etterpå innså jeg at det var ei samlebok.
Shakespear wrote for Money + More Baths Less Talking (med mulighet for hukommelsessvikt). Flaks for meg for jeg hadde ikke lest Shakespear, for den er umulig å få tak i til kindle, men irriterende likevel at de skal holde på med denne forvirrende sammenslåing.

Jeg elsker Hornby som essayist, og selv om han er aller best på bøker var det underholdende både om musikk, film og tv.
Det sier seg selv at dere må lese den.

 

 Aké  (1981)
 En Afrikansk Barndom
 - Wole Soyinka

Originaltittel: Aké. The Childhood Years.
Oversatt av: Erik Næshagen (1985)

Lest i forbindelse med runde 2 i Bjørgs Bokhyllelesing, der vi skulle inn i bokhylla og tørke støv av afrikabøker. Aké er ei kindereggbok og gir både nobelkryss, Nigeriakryss og, helt tilfeldig, biografikryss.


Skal jeg være like tvangsærlig som jeg er tvangslesende, fant jeg ikke boka i hylla, men på gulvet. Ikke hadde den ligget der lenge heller, i overkant av et år. Kjøpt på loppis i 2012. Jeg har eldre Soyinka bøker i bokhylla. The Interpreters (ulest) og Myth, Literature and the the African World (lest), begge nedstøvet og urørt siden tidlig 90s. Flisespikkeri. I dagens hoarderforvirring har jeg flere bøker på gulvet enn på veggen, ergo må gulv prioriteres og hyller ignoreres.

Wole Soyinka (f.1934) vant som første afrikaner Nobelprisen i 1986
, og skriver innen i de fleste sjangre, om politisk aktivisme, fengsling, eksil og bibliografi: =Store Norske Leksikon.

Aké er den første av fire selvbiografier
som tar for seg barndom/ungdom/studietid.
Det dreier seg altså om oppvekst, sett gjennom det uskyldige, dog meget veslevoksne barnets øyne - i utgangspunktet alt jeg er lei av.
Det er forunderlig hvor mange kvalitetsbøker som dreier seg om oppvekst.

Er det umulig å skrive framtidige klassikere med kontekst og historisk forankring uten å knytte det til åpne barnesinn?  
Spontant hjertesukk, ikke svar!

Selvbiografi sier internettet, men jeg plasserer den blant de knausgårdske crossoverne. Mannen ser med barnets øyne. Språket er godt og svøpte meg i idyllisk fiksjon mer enn dystre realiteter. Er det umulig å skrive selvbiografisk uten nostalgi? Eller er det bare jeg som leser inn egne følelser, banker det inn så sterkt - at historien for seg, drukner i historien for meg?

Det er WW2 og meget fascinerende å lese om Hitler og krig fra denne sida av verden.. Wole er fire/fem, glad, eventyrlysten og ekstremt lærevillig. Han begynner på skole forut for sin tid. Far er rektor. Mor er kristen. Og det er kulturkrasj -  kristendom/trad.yoruba, europa/afrika, gammelt/nytt.

Jeg liker hvordan alt blir anderledes når man leser om Afrika innenfra - kontra standard europeiske betrakninger. Eg. Little Bee og naiviteten. Uskyldigheten i Ake kommer fra alder. Det er en moderne kristen by med europeisk innflytelse. Det legges vekt på utdannelse og dannelse, samtidig som den tradisjonelle Yorubakulturen aldri er langt unna
- på den ikke like siviliserte landbygda
- hos den tradisjonelle bestefaren.

Jeg liker språket, humoren og blikket på et land/samfunn/kultur jeg vet svært lite om, men tror ikke jeg kommer til å lese de øvrige 3 biografiene
, til det brukte jeg alt for lang tid på denne.

Room  (2010)
 - Emma Donoghue

Lydbok fra biblioteket, lest av: cast.

Nominert til Bookerprisen i 2010
= bookerkryss.

Fortalt av femåringen Jack som er født og oppvokst i et lite rom på toppen av et hageskur. Mor ble kidnappet 7 år tidligere og Jack er født i fangenskap.
Deres eneste kontakt med omverdene er et takvindu mot månen, en gammel tv
og Old Nick som kommer om natta.
, så slipper de unna
, og må takle verden.

Etter den var ferdighørt fant jeg ut at den var inspirert av Fritzl-saken.
Ulogisk nok ble jeg provosert, det var så mye som var felles, en fiktiv stemme til det jeg hadde lest før, i avisa. Er det ingen som finner på ting selv lenger?
Er jeg aldri fornøyd?
Var det ikke akkurat dette jeg lengtet etter hos Soyinka og Krauss?
Ingen navlebeskuelse. Ingen parallellhistorier.
Ingen vidunderlige bestemødre.
 - kun et stk. selvopptatt..

Uforglemmelig
Det er en sterk historie. Håpløs og klaustrofobisk.
Det ble bare så slitsomt med det stadige barneperspektivet. Språket, som skulle være femårstypisk og overutviklet på samme tid = fremmedord i dårlig grammatikk. Det å helet tiden vite mer enn fortelleren, lese mellom linjene og se hva som egentlig foregikk tok på. Samtidig var det befriende å slippe perspektivhoppet. Det naturlige og tidstypiske her ville vært og alternere kapitlene mellom Ma og Jack. Jeg var overbevist om at skifte ville komme og mistet konsentrasjonen av å vente.

Det er ufattelig hvor vanskelig det er å forklare ting alle tar for gitt
, og fascinerende hvor kjedelig det er å høre det forklart.
Sol? Trapper? Gress? osv.

Det er listet 4 opplesere, men umulig å finne ut hvem som leste hva.
Synd for den er godt lest - sjelden jeg har hørt en barnestemme så fri for syt
, selv når den syter. Og Ma høres autentisk livstrett ut.

Disse Øyeblikk  (2013)
 - Herbjørg Wassmo

Bib.lydbok lest av: Gjertrud Jynge
, kombinert med lesereks
. fra Bokbloggtreffet 2013.

Kortlistebok til Bokbloggerprisen 2013.



Jeg, som resten av Norge, har lest Tora-bøkene. På ungdomsskolen. Som gymnasiast skrev jeg det som sannsynligvis var mitt første klagende blogginnlegg - på en standard norskprøve. Ei lang stream-of-consciousness-remse om hvorfor jeg nektet å forholde meg til bøkene og alt som var feil, med dagen, mørket og tenåringslivet persay. Tenkte ikke mer på Wassmo før alle begynte å snakke om Hundre År (2009), som jeg ikke gadd lese - og hadde ikke Disse Øyeblikk bli nominert til Bokbloggerprisen vil mitt forhold til Herbjørg stoppet der.

Det hører forresten med til historien at morra mi heller ikke likte Wassmo.
Helt til påska og hun fikk den levert som feriebok. Hun leste den ut på 3 dager, mens jeg gikk hundeturer med lydboka - og for to ikke-fans - tilbrakte vi forstyrrende mye tid med å snakke om både bok og forfatter.

Fra fortellerens seminarnotater med dikter Sara:
- La teksten legge deg ned. Helt ned. 
Ordene er en hemmelighet mellom leser og tekst, og forfatteren skal holde seg vekk. En god tekst er bedre enn sin forfatter. - 

Nettopp. Som jeg skulle ha sagt det selv.
Som jeg til stadighet på mitt mer klønete vis prøver å si.
Nettopp. Så takk til seminarleder dikterSara og til Herbjørg for å være en god student., og til meg selv for å være en god leser
, som kan snu på både flis og femøring.

Disse Øyeblikk er bedre enn forfatteren
, utenfor forfatteren, til tross for å handle kun om forfatteren.

Historie?
Fortellerens liv i Nord-Norge, gjennom barndom, ungdom, ekteskap og spirende forfatterkarriere. Ingen egennavn, flere pekefingre. Mannen, mora, barna og HAN. Kvinner i tida. Kunsten. Og om hvordan en sterk, urokkelig fasade. ikke forhindrer et usikkert skjelvende indre.

Jeg gjetter på at du vil like boka mer det flere av Wassmos verker du har lest på forhånd, men det er absolutt ingen forutsetning. Jeg har kun lest Tora-bøkene, uten begeistring, og hun får likevel min bokbloggerprisstemme. Best av 3
, mens jeg fremdeles gråter innvendig av at ikke Renberg er et alternativ.

Overraskelsen:
Hvor mange bøker Wassmo har utgitt mellom Dina og Hundre År.


 Sniker inn ei fullført mai-bok også:

Intet Nytt fra Vestfronten 
 - Erich Maria Remarque  (1929)

Lydbok lest av: Erik Øksnes
Originaltittel: Im Westen Nichts Neues
Oversatt av: Ragnar Kvam

1001-kryss
og maibok i Lines Lesesirkel.
,mot normalt, ute i god tid.

Historie:
Anonym soldat forteller fra livet i de tyske skyttergravene under WW1.

Mer enn det er det ikke å si. Det er brutalt og meningsløst.
Hjerteskjærende detaljer rundt hverdagsliv og større filosoferinger rundt krig og årsakssammenger.

Boka er lest inn som en filmavis fra gamledager.
Det samme lydbildet og måten å snakke på. Hver gang jeg trykket play brukte jeg noen minutter på å venne meg til det. Uvant og brakte meg seg minner om barndomstv og historietimer på barneskolen.
, selv 70s brukte filmavis i undervisningen.

Lydboka - eller ihvertfall cd-ene er spilt inn i 2004
, men det står på coveret at boka tidligere var utgitt på kassett, uten at jeg har greid å finne noe innspillingsdato. Derimot ble innleser Erik Øksnes født i 1930 og derfor velger jeg å tro - at boka høres ut som Filmavisen
- fordi det faktisk var slik ting hørtes da den ble spilt inn
- og ikke er et moderne forsøk på å fake autensistet. I made my choice.
Boka ble nyutgitt i vår og det blir spennende å se hva gyldendal gjør men lydboka, kopiering av gammel stil eller dagens standard.

På coveret
leser jeg at Remarque fikk bøkene sine brent av nazistene, måtte flykte til Sveis allerede i 1929 og endte opp som amerikansk statsborger. Han tjente som soldat ved vestfronten fra 1917-19.

Størst inntrykk?
Hvor forskjellig krigen opplevdes av de ved fronten og de der hjemme.
Maktesløsheten. Familien.

Alberte og Jakob
 - Cora Sandel  (1926)

Aprilboka i Lines 1001-sirkel.

Her skulle det stått noe ord om Cora og Alberte, men jeg er fremdeles kun på side 20, og har ikke annet å si enn at det ikke er Coras feil at jeg ikke makter holde meg våken. Hver gang jeg åpner boka blir jeg begeistret - så sovner jeg.
Skyld på bjørka!



Edit:
Oppdaget at jeg hadde glemt Midnattsbarn 
, men jeg har jo uansett sverget å aldri skrive om den.
Knees and nose and nose and knees. 
Bookerkryss. 1001-kryss og lesesirkelbok senere iår.
Et høydepunkt!


Dokumentasjon slutt:
Jeg er svært fornøyd med antall kryss, måtelig fornøyd med bøkene
, og mindre med at jeg ikke maktet fatte meg korthet.
Fra jeg begynte dette innlegget til idag, har vi gått fra en kontrovers til en ny:


Dagens:
Forfatter Sørensen  (litteraturbloggen.no)
som er utrettelig i sine angrep på alt fra bokbransje til bokbloggere.
Jeg er enig med han i mye - men når det kommer til hans syn på bokblogger, er det bare å fnyse uforstående. Det er tross alt mer slitsomt med tvangslesing enn bokskriving, og det er like lite/mye påkrevd med forhåndskunnskaper og utdannelse hos forfattere som hos bokbloggere.
Hva var det Herbjørg/Sara sa igjen:
 - Ordene er en hemmelighet mellom leser og tekst
, og forfatteren skal holde seg vekk -
, ihvertfall ikke være mer framtredende enn teksten.

Hvem skal til Lillehammer?

BIOGRAFISIRKELEN 2: SKRIBENTER

Cora Sandel 
- Om Seg Selv 
 - Janneken Øverland  (1983)

Mitt Bidrag i andre runde av:
Biografisirkelen
Kategori: Skribenter


  

- Den som ikke har lest mine bøker har intet lest.-


Denne gangen valgte jeg Cora Sandel
, aka Sara Fabricius. Ei dame som har fascinert meg
helt siden jeg for noen år siden leste Kranes Konditori.
Født i Kristiania i 1880. Oppvokst i Trømsø. Død i Uppsala i 1974.

25år gammel flyttet hun til Paris for å male, levde kunstnerlivet der i 15år og debuterte ikke som forfatter før hun var 46 - og da under pseudonym.
Dette var alt jeg visste på forhånd, som er et solid grunnlag sammenliknet med hva jeg visste om mitt første biografisirkeloffer, Tommy Lee.

 Biograf Øverland sier:
- Det er i hovedsak Cora Sandel selv som kommer til ordet, gjennom utdrag fra romaner, noveller, kortere tekster, gjennom brev og manusfragmenter. Selv om alle de tekstutdragene som brukes i denne boka er autentiske, er ikke det bildet som kommer fram av mennesket og forfatteren autentisk. Portrettet av en person kan aldri bli en personen. Men dette er mitt portrett av henne, slik det har vokst fram gjennom mange års samliv med tekstene hennes. - 

Hun fortsetter med at hun har tatt utgangspunkt i Coras tanker og skriverier rundt kvinner og kvinners situasjoner og rundt selve skriveprossessen. Kvinnen og kunsten - slik de framstår i Sandels tekster.

Forordet,
var den største overraskelsene: Jeg hadde gått ut ifra at - om seg selv - betydde at dette var en selvbiografi, og ble først litt snurt over dette grepet som jeg umiddelbart hadde motforestillinger imot - fordi klipping, liming og selektive utvalg av tekst som passer inn i den forhåndsvalgte problemestillingen aldri vil vise noen annen sannhet enn det klipperen vil du skal se. Samme som Øverland sa? Ok da, - portrettet som aldri kan bli personen, Øverlands portrett - og det like greit å komme over dette aspektet med engang, dessuten gjelder jo dette alle biografier - også selvbiografiene, der objektet selv, i verste fall uten innsikt og perspektiv (minihoste til Tommy) surfer og deler selektive (og uviktige) livsfragmenter.
 - og vi gjør det hvergang vi skriver, tolker, anmelder og omtaler.
 - og blogger

 - og jeg kommer til å gjøre det her
Et skamløst, subjektiv og selektivt utklipp av andres selektive utvalg
, slik er reisen gjennom litteraturen, ord på ord, bok på bok, tolkning av tolkning.

Irritasjonen var kortlivet
, for fremdeles i forordet og kun på side 10
var jeg allerede forelsket i Cora Sandel.
Grunnet et intervju i Arbeidermagasinet 1939, som er et av svært få hun ga
og som overskygget resten av boka.
Fordi jeg er besatt av pseudonymer?

Forfatter Sandel:
- Det er en besynderlig norsk foreteelse som består i at forfatteren, foruten å skrive så godt han kan, også skal opptre utenfor teltet, demonstrere sin person og kommentere sig selv. Det samme gjør akrobaer, slangemennesker, sterke menn og klovner.

(ikke helt sikker på om at dette er et norsk fenomen, selv i 1939)
Forfatterne i Norge besvarer absurde spørsmål - hvad de vilde gjøre om de fikk Nobelprisen eller stod i spissen for et forlag, hvolken dere største opplevelser er o.s.v. De tegner sitt selvportrett. De uttaler seg både hist og her hvad de mente når de skrev. Det heter seg at de på denne måten - får publikum i tale - . Naturligvis heter det også det, det er - reklame. Nødvendig reklame.
Jeg har aldri kunne forlike meg med det. Motvillig og så knapt som mulig har jeg svart på spørsmålene.

Reklame er nødvendig. Kraftig reklame til og med. Men jeg synes den påhviler dem som kjøper og atter selger vårt produkt. Og skal vi på død og liv besørge den selv, vilde jeg finne det rimeligere, ja redeligere å rykke in annonser i avisene: Kjøp mine bøker: De er de beste. Det brukes ikke. En skal gjøre sin lille piruett.

For egen del har jeg aldri ønsket å se forfattere eller få glimt av dem utenom deres verk, hvor høit jeg enn elsket dette. Det er mulig at det henger sammen med mitt lange liv i andre land, men også før jeg selv begynte å skrive stod det meg klart at det vesentlige hos dem, det de kundeg og vilde gi mig av samnne verdier, det fant jeg i bøkene deres, renset og slaggfritt. 

 (Amen)
Og anonymitet er ikke feighet uten når den misbrukes til lave formål. Derimot kan den være en stor ydmykhet foran oppgaven, en trang til å binde an med den, om mulig vokse med den, uforstyrret og i det stille. 

Jeg kjennes land hvor det ikke snuses etter privatliv i alt som skrives. Det høres visst utrolig, men det er så. Hvor det ikke dras paralleller mellem forfattere og egen eksistens og hans diktede personers. 

Dårlig reklame er det kanskje når jeg påstår, at jeg ikke har gjennemgått riktig alt, jeg skrev om. Og at figurene mine ikke er portretter hverken av mine nærmeste eller av mine venner. Så enkel er mekanikken ikke, når det gjelder diktete personer. Til syvende og sist kan jeg trygt si det. Gjennemsnittsleseren går enda hjem og tenker sitt. 


Hun konkluderer
med at Norge er et lite land, bruker sågar ordet Molboe, og gjetter at land med større folketall har annet å tenke på enn forfatterliv. Forøvrig er hun også sterkt opprørt over forlagenes praksis med at alle bøker skal være klare til julesalget, og hvordan dette pårviker forfatterens økonomi hvis boka ikke er ferdigstilt, enten hastverksarbeid eller sult. Hun sier selv at hun i perioder levde - ikke av å skrive - men av å pantsette skrivemaskinen, som hun løste ut igjen når hun fikk solgt noen noveller, for å gjenta runddansen når pengene var borte. Ikke så rart da at hun er opptatt av forfatteres/kunsteres kår, reklame og ting man må fornedre seg til for å selge bøker.

Det morer meg at Cora så dette som et særnorsk problem i 1939, en ting som er sikkert er at nå - 74 år senere - har disse piruettene hun mener forfatterne må gjøre for å selge bøker - nådd hele verden.
Julesalget. Høstlista. Reality-tv. Mediastunts.
Alt er offentlig. Intet hellig.

Selv skjermet hun privatlivet og skrev bak pseudonymet Cora Sandel i 50år.
Det var forordet, og egentlig alt jeg trengte å vite om forfatteren.


Selve boka
er på knappe 200s, inkludert bilder og tekstutdrag.
Hovedvekten ligger som nevnt på kvinner, kvinneliv versus kunstner og kunstnerliv. Hvordan disse to kombineres, ofrene på veien (mann og barn) og skapelsesprosessen., men vi får også glimt inn i barndom/ungdom, malerliv i utlandet, ekteskap/barn og samtida.
, både når det gjelder mottakelsen av bøker og forhold til forlag.

Brevene mellom Sandel og Harald Grieg (dir.Gyldendal) var blant favorittutdragene.
 - i 1946 går Gireg faktisk tilbake på en av sine gamle kjepphester, og innrømmer at bøker, bl.a Kranes Konditori, også kan selges etter jul, men han understreker at det bare er i perioder når det selges mye bøker. -


Øverland om forfatterskapet:
 - Det er konfliktene i forholdet mellom kvinne og mann som danner grobunn for Cora Sandels kreative arbeid. Men det er også lengselen mot noe annet mot en tilstand av mennesklig harmoni og kjønnsmessig likevekt som er drivkraften i tekstene.-  

Hun mener også å ha oppskriften på den typiske Sandelkvinne:
- En voksen, nokså alminnelig kvinne, som lever et nokså alminnelig liv, men har et rikt indre liv, eller i det minste en lengsel mot noe som ligger utenfor det livet hun selv fører. I det daglige gjør hun så godt hun kan, uten store sprell, men hvis en plutselig anledning byr seg, har hun et indre potensial som kan føre henne langt utover de grensene hverdagen hennes setter. -  Kun en utblåsing - eller fullt brudd.

Det vies mye tid til hovedverket, triologien om Alberte, og jeg må innrømme at jeg skumleste mange av disse tekstutdragene. Alberte og Jakob er allerede plassert lett tilgjengelig på nattbordet og selv om de blanke arkene nå allerede er droodlet, er det greit å begrensee skaden og hegne om den subjektive øyeblikksfølelsen, man er da en blogg med leseropplevelse i sentrum. Fortrengningen av mesterverks tilblivelser forverret/forsinket ved barnefødsler, Albertes kreative problemer og mannen hun må kvitte seg med for å blomstre som kunstner (eg, akkurat som Cora), er allerede igang. 
 

Verdt å nevne:
Cora Sandels forhold til seksualitet, kvinnesak og alderdom.
Hun ble tross alt nesten 94, og tekstutdragene Øverland har valgt ut viser både resignasjon, vemod og sinne over alt alderdommen bringer med seg, usynlighet, sykdom, umyndigjøring osv.
Myrstråtungt.
 - at hun flere ganger ikke godkjente oversettelser hvis hun følte språket var for dårlig
, og ikke minst den gangen hele presens-bøker var blitt gjort om til preteritum
 - at novellene hennes ikke var like anerkjent i samtid og forlag som romanene

Cora Sandel hos tanum.no
Min er kjøpt på loppis,
, og vil etterhvert bli bookcrosset, (link blir lagt til senere) 

Biograf Janneken Øverland kan du lese om på wiki.

 
Know your writers thoughts.

Sirkeldeltakelse:
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg.
Legg igjen en link i kommentarfeltet. 
Har du ikke blogg, holder det med en kommentar. NB, for å få klikkbare linker i bloggerkommentarfeltet  må du trikse litt. 



 
-----------------------------------------------
Neste kategori i biografisirkelen er: 
QUEEN OF SHEEBA
 , bemerkelsesverdige kvinner, eller Sisters are doing it for themselves, bare sånn at vi har en unnskyldning til å skaffe oss den nye Kleopatraboka
, eller få med oss det siste om Marie Curie, Thatcher eller Hilary
Bloggdato er 15.oktober.
Samlesiden med øvrige kategorier, past/future.

BLØTKAKER OG BANANSKALL

Tåpenes Sammensvergelse
 - John Kennedy Toole  (1980)

Orignaltittel: Confederacy of Dunces
Oversatt fra engelsk av: Nils Werenskiold





 Utgitt posthumt 11år etter forfatterens selvmord
og (ikke) lest i forbindelse med Lines Lesesirkel
, der vi stødig leser 1001bøker som ikke får oss til å le.


Fortgang:  (wiki for de som gidder)
New Orleans 60s. Ignatius J.Reilly er 30år, feit, studert, skitten og ufordragelig. Han bor sammen med sin altfor snille, lett drikkfeldige mor og noterer sine misantropiske betraktninger i lurvete kladdebøker. Så må han ut å søke tjeneste:
 - her var det jeg hoppet av.



Jeg mistenker 
at Fleksnes er en Ingatius ripoff
, eller omvendt!
Fleksnes og Modern, eneste forskjellen her er en injeksjon fremmedord
 og en fargerik jazzby.

Faktisk er det så likt at jeg ikke gidder si et ord mer. Dette er heller ikke en omtale, la tross alt ut bookerlista igår  (tabu med hyppige innlegg, bør minst gå ei uke imellom), dessuten har jeg bare lest 3,5 kapitler.

For å gi døde Toole en sjanse vandret jeg likevel rundt på amazon og overveide å kjøpe boka på engelsk, alle vet jo at bøker på eng/am dialekt har det med å smuldre bort oversatt til norsk. Fredrikstadsyndromet. Jeg har ofte, uten grunn, og hardnakket, påstått at jeg tenker på Modern Aud Schöneman hver gang jeg leser oversatt dialekt, i så måte blir dette den eneste boka så langt, hvor dette både er passende og fiffig gjort  - (hadde det vært med vilje).

Mens jeg svevde mellom amazonikonene og hardt vurderte om jeg skulle påkoste de 11 kindledollarne den engelske versjonen kostet, kom jeg over en kommentar/review, som oppsummerer, forklarer og avslører alt. Hvorfor jeg ikke liker denne boka, hvorfor jeg ikke lo, men heller ble sur, deprimert og tungpustet over den grønne hatten og den feite slabbedasken.

Herbert V.Leighton
Undrer seg i en review på amazon.com
hvorfor det er så delte meninger om boka.
, det finnes faktisk de som ler til de griner og tisser på seg.
og skriver:

 Hvorfor noen elsker boka:
 - Ignatius is a physical comedian. He follows in the tradition of Charlie Chaplin, Laurel and Hardy, the Victorian classic "Three Men in a Boat, to say nothing of the dog," the Marx brothers, the Pink Panther movies ("The Return of the Pink Panther" is the best), and Mr. Bean. So if you laughed uncontrollably at Chief Inspector Dreyfus's facial tick because he wanted to kill Clouseau, if you laughed when Chaplin kicked the policeman in the pants and ran, or when Mr. Bean accidentally popped a bag of vomit over a sleeping passanger's face, then you are more likely to enjoy this book. It also helps if you were an obedient student and learned all those vocabulary words in English class, because Ignatius is a very learned, pompous slapstick comedian. -

Hvorfor andre hater (nei, dette har ingenting med Celine Dion å gjøre)
- While there has been some smirking and name calling, it is obvious that some who hate the book are quite literate and are not at all dunces. ACoD haters include those who say they like Catch-22, Ground Hog's Day, and other humor classics. -

Hele innlegget finnes hos amazon.com, scroll til du finner Herbert.
Vel verd å lese da det utdyper disse poengene og også inneholder annen moro.

Jeg henger meg ikke opp i detaljene
, men som en person som ELSKER Catch22, liker Groundhog Day.
HATER Mr.Bean, bananskallslapstick, PinkP og CharlieC
er det innlysende og klokkeklart hvorfor jeg bare kom til kapittel 3.

Det sies dog at slutten skal være svært god! 
, men alt i alt er boka trist, som klovner på sirkus.

Know your Pulitzerwinner:
Nysgjerrigheten gnager, har loddet en viss misfornøydhet blant lesesirkeldeltakende og lurer nå på om det er fordi ingen bokbloggere ler av Helan, Halan og bananskallhumor.
Physical Comedy, er fagterminologien.
Jeg, foretrekker Yes.Primeminister.

Boka vant Pulitzerprisen i 1981
, og kan kjøpes her: tanum.no
, min er lånt på biblioteket
, flere norske bokblogger: 1001sirkelen.

FACTORY GIRL

Daisy Sisters (1982)
- Henning Mankell

Lydbok lest av Kirsti Grundvik
Oversatt fra svensk av: Kari Bolstad





En gang for lenge siden ble jeg anbefalt denne boka, husker ikke av hvem, hva som ble sagt eller hvorfor jeg MÅTTE lese den, men forventningene var høye og jeg var klar for krim.

Krim?
2 hele cd-er satt jeg og ventet på mord, på at de 2 unge damene på sykkeltur skulle lide en ublid skjebne - utover uønskete svangerskap. Ukjent for meg, men Mankell har altså skrevet mer enn krim, mer enn Wallander og politidrama. Mye mer, men jeg er rettferdig nok til å ikke straffe boka basert på egne misforståtte forventninger.
Det greier den fint på egen hånd.


Industrisamfunnets maur
Sverige fra 1941 - 1981.
Vi befinner oss blant arbeiderne.
De som jobber på fabrikk, med dårlig betaling og yrkesstolthet.
Industri, krig og kvinnesak.

Historien: (nå har jeg lest - da slipper du)
Spoilertjukk, så hvis du har seriøse planer om å lese denne boka med åpent sinn er det nå du skal lukke øynene.
Du kan åpne dem igjen når jeg omtaler Juleoratoriet for det var ei festbok.

Brevvenninnene, kommunist Vivi og arbeider Elna reiser på sykkeltur til norskegrensa der Elna blir voldtatt og gravid (duh). Det er andre verdenskrig og abort skjer bare med strikkepinner og/eller leger så elendig på lyssky doktorering at barna overlever.
Enter Eivor, bokas hovedperson.

Hun vil ikke bli som mor, men nekter å gå på skole. Etter hun lar seg lokke med på skurketokt av en biltjuv med voldelige foreldre, og er medvirkende årsak til gammelmannsmord, vil hun bli sydame, så vil hun jobbe på fabrikk. Vil være uavhengig og fri, men gifter seg med veike Jakob som setter barn på henne hver gang hun vil jobbe.

Det er mønsteret. Eivor tenker gryende feministiske tanker, vil tjene penger, heve seg over mann og  stand, men hver gang hun står klar i døra blir hun gravid. Vil ha abort, men beholder barnet - og boka gjør et hopp fram i tid. Hver gang.
Til Eivor igjen er ved veikrysset
eks1: Da passer et vel fint og bli med forbryteren til syden.
Det er jo tiår siden han voldtok henne, og hun trenger ferie.

Mankell må være den svenske personifiseringen av mannen som "hater" kvinner - den eneste andre forklaringen må være at dette er en sann historie - for så mye tafatt elendighet som han regner over Eivor har jeg sjelden lest. De lyspunkt hun har i livet blir kun ramset opp på innpust av den overivrige fortelleren.

Oppleser Grundtvigs prestasjon fikk jeg ikke med meg, var for frustert.

Fancy grep
Det lekes med tid og fortellergrep på den måten jeg liker minst av alt. Den synlige innblandende, allvitende fortelleren. Han som vet akkurat hva som skjer med Eivor og kan forgripe elendighetens gang, hoppe i tid og smarte seg i etterkant.
Eks2: tidshopp på 16år - vi går rett fra Eivors ekteskap og voldtekt - med påfølgende graviditet (gjesp) - og akkurat nå som hadde fått jobb (gjesp), til skilt Eivor i leilighet med tenåringsbarn. - og fortelleren sier noe ala:
(fritt etter hukommelsen)
Nå er Eivor skilt og lei, men når hun tenkte tilbake
hadde det også vært lykkelige stunder
Og går så rett over til nåtidens kvaler.
Ikke så mye som et tilfreds øyeblikk blir delt med leseren.


Nostalgi?
Et godt tidsbilde. Kvinneliv i 40år. Kvinnens gradvise oppvåkning. Å ville mer enn samfunnet tillater. Krydret med glimt fra svensk arbeiderhverdag, og jeg likte den inkontinente nabomannen som ble med på campingferie. Han var høydepunktet i boka og her var det både nerve og sårhet. Eller kanskje er det bare meg og mine programreaksjoner på tidens tann. Jeg føler meg hjemme blant myrstråene.

Elna og Eivor faller sammen. Stryk på forfattereksamen 101. Show, dont tell. De utvalgte dramaene, som jeg antar er med for å vise årenes gang og utvikling, er ikke bare plutselige pga tidshoppene, men flaut klisjefylte.
- plutselig er hun tenåringsmor og overrasker sønnen onanerende i høye hæler.
- så har hun jobb på mannsdominert fabrikk og sliter med kvinnekjønn på veggen
- hva kan skje med fabrikkarbeidere? jo asbest og lungeproblemer
- og voldtekt? - det er jo bare sånn menn er..

Arbeidermannen: Eller mannen som helhet har i denne boka ikke livets rett. Det er ikke rart at Eivor og hennes arbeidersøstre er sjanseløse, for alle bokas menn er en samling, viljesvake, drikkfeldige overgripende forbryterspirer. Usikre og voldelige tar de for seg. 
Bare morfaren har ære og styrke.

Plz, si det var noe positivt.
Boka er tross alt tjukk. 18 cd-er. Jeg hørte hver eneste.
Slik er jeg og sånn var det. Abort var uhørt og ulovlig, barn stod i veien for yrkeslivet, og kvinner skulle gifte seg, og var/er objekter. Eivors kamp med seg selv og alle de merkelige beslutningene hun tar, er mennesklige. Apatien og de gode forsettene forståelige. Til en viss grad.

- men det er ikke noe poeng med boka
Annet enn å vise en flik av arbeiderkvinneliv i Sverige fra 1941 - 1981?


Til sammenlikning synes jeg blikket på den svenske arbeideren kom mye bedre fram hos Åsa Linderborgs - Meg Eier Ingen - og det i ei bok som først og fremst handlet om alkoholisme.
Fantastisk bok forresten.


Boka er lånt på biblioteket, heldigvis.
2 bibliotekblogger: Notodden og Horten.


Know your writer:
Mankell er en av Sveriges mest leste forfattere. Har solgt over 40 mill og er oversatt til 40 språk. Mest kjent er han for krimserien om Kurt Wallander, som jeg ikke har lest.
I dette øyeblikk er det tvilsomt om det blir noe Mankell nr.2 hos meg, så hvis det finnes fans out there med bøker å anbefale: Si det nå - eller hold pusten til jul.

Flom
En av mine stille uutalte forsett for 2012 var at jeg skulle bruke minimalt med omtaletid på bøker jeg ikke likte. Umulig. Det får bli omvendt. De riktig gode bøkene får få ord - de dårlige, hele sider.

LYNTERAPI

Tordengudens Sønn (1984)
- Arto Paasilinna

Originaltittel: Ukkosenjumalan poika
Oversatt fra finsk av:
Ellen Holm Stenersen (2010)
Lydbok lest av: Erik Hivju (2010)



Finnene har vendt seg bort fra de finske gudene til fordel for tvilsomme verdensreligioner og ateisme (grøss) og Tordenguden sender sin sønn Rutja til jorden, 'forkledt' som antikvitetshandler. Bortkomne lam skal loses hjem.

Det rekrutteres, misjoneres og blotes. Galskap kureres, kirke og medisinere fortviler og de svarte sleivsparkene sitter løst - akkurat som i alle de andre Paasilinnabøkene jeg har lest.

Som nevnt før er de ufattelig like og denne er nesten en blåkopi av Kollektivt Selvmord. Det er humrende morsomt men det er som å se amerikanske high-school serier, tross ørsmå variasjoner i geografi og rollebesetning - har du sett en - har du hørt alle.
- men man kan jo kose seg læill.

Jeg liker at Paasilinna alltid holder distanse til emnevalget - uavhengig om det er hedenske gudeskikker, selvmord eller generell mennesklig toskeskap, fritt for moralske pekefingre og dømmende korrekthet. De mest usannsynlige påfunn blir dagligdagse og Olufen i oss alle pinlig synlig.

Oppleser Hivju gjør en god jobb, men jeg savnet likevel Nørve som stødig har seilt opp som min favorittleser, han og Remlov.

Tordenguden hos tanum.no

UROLIG.

Drama med Hilde (1987)
- Vigdis Hjorth

Hilde Bøe, nyinnsatt dramalærer, gift og småbarnsmor sliter med å takle det 'moderne' (jmf. coveret) , virkelige livet.




 
Igjen kan jeg lese i blurpen, for en - nærgående og vilt humoristisk skildring - dette er - må være meg som er mørk og forstyrret. Hjorth blir også beskrevet som en vakker barne & ungdsomsforfatter.
(ja det er originalutgaven - ikke pocketen på bildet).

Det er jo sant - Hjorth er vakker, hun har skrevet barne & ungdomsbøker - og boka er morsom på sedvanlig hjortsk. Direkte, enkle og ironiske betrakninger og bakvendte valg for hovedpersonen. Det er nok bare jeg som Vigdisgroupie som irriterer meg over den ufarlige karakteristikken - kunne vært heltinnen i Holtboka jeg skrev om igår.

Jeg leste denne på ferieflyet. Propper i ørene og kroppen spent mot enhver forandring i vind og motordur - høydemil bortenfor mitt vanlig jeg og veldig mottakelig for urolige Hilde - for mer enn ungt og moderne er det her uro og stress.

Balanserende på en knivsegg, der lykken er en ny leppestift, ny flatterende kjole men hver minste kommentar, et ufordelaktig speilglimt, eller uforusett hendelse - setter henne ut, rakt i uløkka og uroligheten. Hun er usikker, på kanten av et sammenbrudd - der hun fortvilt forsøker å holde ting sammen. Virkeligheten farges av egne vrangforestillinger, apatien overtar og hun foretar valg som videre problematiserer situasjonen.
- høres det vilt humoristisk ut? - neppe, men småmorsomt blir det jo.

Av og til la jeg fra meg boka og så litt på de mange filmene Lufthansa kunne by på (Blindside med SandraB). Hilde ble for mye og da bunnen faller ut i slutten av boka trakk jeg et lettelsens sukk og håper Vigdis ihvertfall i tankene - ga henne en lang helbredende tvangsinnleggelse, lukket avdeling og små hvite piller til å holde styr på hjernekjemien.

Opptur?
- men siste side er også den eneste plassen Hilde gir opp og ringer om hjelp - nå gir hun mannen feil nummer - krisesenter for mishandlede og voldtatte kvinner - istedet for tlf.kiosken - en symbolikk som nesten ga meg lyst til å lese opp boka for å dobbelsjekke ektemanns Bøes oppførsel. Full oppløsning men siste setning er likevel positiv:
Og så, varm, reiste hun seg opp og gikk ut, gikk tilbake langs veien, i det begynnende mørke, forbi urmakeren som var stengt, mørk, langs veien tilbake til bilen, for å finne ut hvor feilen lå.

Oppsummert.
Den Hjorthboka jeg til nå har likt minst - men da jeg leste den nervøst i lufta har jeg hull og liten oversikt. Hjorth var 27 når hun skrev den og kanskje har ikke alle de tingene jeg dyrker satt seg helt - samtidig er det jo allerede der - kun forskjellig kontekst - så (trekker pusten) - det er også den boka som skiller seg mest ut - bla på:

• mye mindre alkohol - selv om Hilde også har et par brush med flaska.
• mer avhengig av menn
• fellestrekk med Paasilinna - influert av dagens lydbok.
• ikke like kunsterisk/akademisk brilliant og reflektert heltinne - men superb stoldans i dramatimene.
• - sikkert fordi hun var ung, vakker barnebokforfatter at the time ???

Digresjon:
Hjorth skulle lese fra sin nye bok på Litteraturhuset, 20 Juli - pga Kongsbergfarten måtte jeg dessverre gi det opp - noen som var der og kan si noe om den nye boka?

LESER NR.40

The Time of
the Hunter's Moon (1983)
- Victoria Holt

Vakre, talentfulle Cordelia kommer hjem fra exclusive finishing school i Sveits og finner ut at tante er konkurs og framtiden usikker. Hun blir også forfulgt av en mystisk fremmed og roter seg bort i en rik, sexy badboy.



De hadde posesalg på biblioteket tidligere i sommer og denne ble med i posen. Helt ærlig kom jeg bare til Cordelias hjemkost og spede begynnelse i ny lærerjobb. Ikke fordi den var direkte dårlig, og Victoria Holt har jeg hatt stor glede av tidligere (i min romantiske ungdom) - men jeg hadde så mange andre bøker som fristet mer - så denne havnet på vent - limbo - og da det har gått mnd-er og jeg ennå ikke har startet opp - lar jeg den gå - off to greener pastures.

Leste en anmeldelse som sa den var gotisk marerittskummel - og det tror jeg på, en ekkel subfølelse lå under fra starten - minnet egentlig litt om Daphnes Rebecca/Jamaica Inn - men det er kanskje sånn at alle gotisk inspirerte bøker ligner hverandre.

Det jeg likte aller best:



Bevis på lesere, i ekte bookcrossing stil - savner dette fra dagens bib.system. Fra første stempel i 85 har boka vært utlånt 39 ganger. Jeg er nr.40 - og nå sender jeg den videre og håper den får en lang reise videre.
  Bokas Historie.
Tar den med til Oslo imorgen og setter den i hylla.


Tips til eventuelle lesere:
Et referat av hele historien står på første side - knip igjen øynene og bla om - værre spoiler har jeg knapt vært borti.

Victoria Holt alias Philippa Carr alias et utall andre pseudonymer men egentlig Elanor Hibbert er en fascinerende personlighet - enorm produksjon, over 100mill bøker solgt og dead at sea leste jeg på Wiki - håper det er skrevet en biografi.

CHILDHOOD LIVING

Hvite Hester (1982)
- Alice Hoffman

Oversatt fra engelsk av Kia Halling (1983)

Hvite Hester har jeg lest før, også da på norsk - planen var å låne den på engelsk denne gangen men da jeg snublet over det norske eksemplaret på loppis - ble det norsk denne gangen også

 


- bortsett fra Magi i Praksis - den eneste Hoffmanboka jeg har lest på norsk.

Helt fra hun var liten har Theresas mor fortalt godnatthistorier om Ariaer. - menn som kom ingensteder fra og red på hvite hester over mensaen uten å ha annen mål enn røde ørkener, kjølige vannhull, elveleier som skar seg inn i de svarte fjellene.
- de vendte aldri om, dro aldri hjem igjen; de var alltid på vei vestover, de reiste mot solen.

Moren Dina lærte historiene fra sin far - og både mor og datter er overbevist om at Theresas bror Silver er en Aria - en mann som reiser om natten. (skamløst og tilfeldig klippet fra s90). De forguder og elsker han, ser ingen feil eller svakheter og ingen andre menn kommer i nærheten.

Theresa vokter han, sjalu og eiesyk og det forholdet blir stadig mer på kanten. Når han pustet, var det den samme pusten hun hørte hver kveld på den andre siden av veggen, hun sovnet inn med lyden av pusten hans i ørene; armene som holdt henne nå var de samme armene som hun alltid hadde lengtet etter å bli omfavnet av; plutselig var alt lett og innlysende for Theresa, hun lyttet til myggene som sang over den kjøige vannflaten, hun lukket øynene.
- ( s81)

- som tenåring hadde jeg ingen problemer med forholdet imellom Theresa og Silver - selvfølgelig måtte det blir de 2, hvorfor velge noe annet enn en Aria - hvem er så teit lissom.
- nå - lengter jeg ikke like intens etter hvite hester og blanke riddere - utvikling puh - incesten er problematisk og Silver en uheldig egotaper.

Det mest fascinerende her er at jeg på de 20 årene som har gått siden jeg sist leste boka har gjennomgått samme utvikling og kommet fram til det samme - som både Dina (mor) og tilslutt Theresa gjør i boka. Ariamyten knuses og rosene råtner. Universalt - fra tenåringsdrøm til en mer realistisk forventning - one good man - i boka representert av privateye Bergen.
- Hun fortalte meg at hun ikke trodde på dem mer, at Silver ikke var noen Aria, at en kvinne som ga seg til å vente på en Aria ville bli sittende og vente hele resten av sitt liv -


Knirk skriver i sin omtale at det dreier seg om tapt barndom og omsorgssvikt og det er jeg enig i - ikke svik av type lut og kaldt vann - men en mor tapt i egne skuffelser - som elsker sin sønn ukritisk blindt og fyller datterens hode med egne brustne drømmer.
Overført virkelighetsflukt.
Denne typen omsorgsvikt er ganske vanlig i Hoffmans bøker - mennesker fanget i egne følelser ute av stand til å takle livet utenfor - og de som elsker dem.

Offer?

• Forståelig at 15-årige jenter drømmer om riddere på hest - som skal frelse, redde og ta dem bort - men aria myten kommer fra morfaren - why?
• Silver - betagende og frastøtende, og til og med idag sympatiserer jeg med Theresa - ikke Lee (kona).
• Reuben - den andre broren - uberørt - og her kan man snakke ekte omsorgssvikt.
• Faren - King - kanskje en Aria likevel?
• Bergen - Dinas egentlige ridder.
• Gregory - bryter Silvers magi.
• I watched you suffer a dull aching pain
  Now you've decided to show me the same
  No sweeping exits of off stage lines
  Could make me feel bitter or treat you unkind.

Språket er Hoffman tvers igjennom.
fra roseduften som omgir Theresa og svekker Silvers dømmekraft.
til beskrivelsen av byen (s1)
Folk i byen holdt seg i hager og på gårdsplasser om sommeren, det var lukten av vann som lokket dem ut. Enda elven rant godt over halvannen mil utenfor byen, var lukten overalt; den lå over solsikker, roser og nepeblader som en tynn hinne av brunt vann og fisk.
- og scenen er satt.



Jeg har også lagt ut boka som bookcrossing bok. Bokas Historie.
Den står inntil videre på Availablelista
- så si ifra hvis du er interessert.





Alice Hoffman hos tanum.no
Hvite Hester har de dessverre ikke hverken hos play.com
eller de norske nettbutikkene.


Neste bok ut i Prosjekt Alice
er Skylight Confessions (maybe).