tirsdag 2. mai 2017

SENTRUMSLØPET 2017

Under radar'n. Helt usynlig. Et løp på over 11000 deltakere og jeg løper alene opp Slottsbakken. Usett. Garantert vanskeligere enn å vinne? Aktiv ignorering? Trollet og saltstøtta?


Har vel egentlig sagt alt av importance i andere kanaler (instagram/fb)
Men føler at jeg ikke er helt klar til å gi opp joggeblogging ennå.  Min egen detaljhunger er fremdeles umettelig når det kommer til løpsrapporter, og synd å gi seg nå, etter 9år. Dette med å kjenne sin besøkelsestid er oppskrytt. Bedre å lage nytt prosjekt:   
Sub 50 før 50. There it is!


Lørdag løp jeg Sentrumsløpet 2017.
Jeg kom til mål. Offisiell tid 53.43. 
27.36/26.06 = 1,5min negativ splitt
= tilsynelatende jevnt løp, siden siste halvpart er merkbart lettere..


Løpet arkiveres under fanen - personlig seier -.
Jeg er en komfortløper. Hater å bli sliten. Har ingen kontroll over viljen. Eller hodet. De gangene jeg har slumpet til å løpe fort, fortere, over evne, er det kun fordi dagen var god og sola borte. Ifjor feks, jeg fløyt gjennom på pur kos, i takt med musikken, og kunne fortsatt til dagen derpå. Samme følelsen i alle 'rekordløpene' mine. OM 2011. OM 2012.

Medaljebaksida.
OM 2014. Sentrumsløpet 2012.
Dårlige dager. Stive bein. Syre.Komplett kaos. Jeg går. Tøyer. Banner. Fikler med bh-stropper, spillelister. Svie. Syre. Jeg faller sammen. Knekker. Kravler. Gir fullstendig opp.  Eneste grunnen til at jeg fortjener middag er at jeg faktisk kommer til mål.
Har ennå ikke brutt. Bank i bordet!!

Lørdagen var en sånn dag
Tynget av for heftig og krampeaktig opptrening etter sykdom/skade. Allerede halveis opp Slottsbakken var brytefaren overhengende. Høyre lår svei syretungt (som det har gjort i hele vår). Det nappet i leggene. Eneste håpet var at det ville gi seg hvis jeg slakket farten på toppen, eller gikk.....

La meg ta det kilometervis, fortidsposter viser at gode løp summeres i få avsnitt
, helvetesløpene, trenger detaljer.


Nycapsen gjør meg usynlig. Neste gang tar jeg slottsbussen..



Still deg i gruppe 2, sa faren min.
Der skulle han stå. Med tanke på hvor langt bak jeg stod ifjor, og hvor mye jeg knuffet, brøytet og klaget, adlød jeg, blindt. Toergruppa skal løpe rundt 50, sa faren min.
Jeg stilte meg bakerst. Han fremst.

Så går starten:
Svisj, svosj, svisj, svosj.
, og jeg er alene i bakken. 

  • 1km - 5.40
  • 5.40??  Panikk. Ifjor, i toppform, med 2min raskere slutttid var tida. 5.50.  I 2013, da jeg endte på 55, løp jeg Slottsbakken på 6.11. Disasterfart. Og jeg er alene. Hele gruppa føyk forbi. Låret er akutt syreangrepet. Et provoserende antall tilfeldige heiere, roper navnet mitt. Fordi jeg er den eneste i bakken. Jeg skjærer grimaser, og løfter finger'n tommelen.  Det viser seg i etterkant at toergruppa er for de som skal løpe på 44min.
  • 2km - 5.30
  • Helt stille. Midt i en strøm av målbevisst fart. Syra har full kontroll. Venstre fot er ok, kun unormalt tung og sliten. Høyre har tatt kvelden. Prøver å riste og slå på låret mens jeg løper men det  blir bare verre. Setter alt håp på nedoverbakkene. Muskelavslappende nedoverjogg er eneste mulighet. Det har virket før. Ikke denne gangen. Bakkene er for korte og bratte.
  • 3km - 5.30
  • Jeg gikk glipp av hele denne kilometern. Må ha  blacket ut. Skritt for skritt. Lyktestolper. Et til og ett til. Et under at jeg ikke satte meg ned.
  • 4km - 5.39
  • Får en liten opptur da jeg ser 6km skiltet. 6km to go. Hjernen er så tåkete at jeg ikke skjønner skiltet før jeg krysser halveispasseringa. Halvveis? Folk kommer fremdeles i rivende fart bakfra. Det gjør de hele løpet. Enorm kontrast til OM ifjor da jeg startet så langt bak at jeg løp fortest av alle - hele veien.  Selvtillittstup kontra frustrasjonsbrøyting..
  • 5km - 5.14
  • Ok, jeg foregrep, det er nå det er halvveis, og nedoverbakker, og håp.  Innser plutselig at jeg har glemt musikken. Spillelista som jeg brukte en time på å sette sammen tidligere på dagen. Luket ut alt som er kjedelig. 3 x Britneys Work Bitch. Ut av ørska og inn i musikken. Kan hende er det bare et blaff, men, tross alt, over halveis og km 7 er den letteste.  Det vil si at det egentlig bare er 4 igjen. Fire er ingenting. Sjuern fikser alt.
  • 6km - 5.20
  • Drikkestasjon. Haha. Suckers Jeg har medbrakt. TG. Fire er egentlig ganske mye. Nesten halvtimen. Rundt festningen, der det blåser. Alle sorger på forskudd. Dire Straits.
  • 7km - 5.03
  • Den letteste. Hui og hei. Fram med hofta. No snublings. AC/DC
  • 8km - 5.12
  • Humøret er bedre. Syra nesten borte. Tvangsfokuserer på hvor mye brattere sistebakkene i hjemmeløypa er. Retrospektimponert over at jeg maktet å glemme at jeg som regel går opp hele hjemmebakken. Fremdeles armlengder med space rundt meg. Bølgene bakfra er neverending, men det er bare 2km igjen, og vet nå at jeg kommer til mål. Forhåndsjubel. Korn.
  • 9km - 5.14
  • Har havnet på en slags autopilot, hver gang jeg prøver å øke eller tukle med takta, svikter låret. Løsningen er å bare løfte beina. Ikke sparke fra. Nesten ikke lande. Fungerer sånn passelig, pga rikelig med nedoverbakker. Erfaring ruler, hadde dette vært min første sentrumstier hadde jeg gitt opp på km 1.
  • 10km - 5.17
  • Utelukket med brosteinsspurt. Såvidt jeg berget gjennom siste sving.
  • MÅÅÅL:  53.43.  2.raskeste Sentrumsløp.
  • Konklusjon 1: Litt lenger bak neste gang. Unødvendig å få selvtilliten smadret etter 200m. Ta med brostein og parkgrus i skovalget. Ikke høre på morra mi når hun sier hun skal bære ekstraklærne. Hun nektet og jeg måtte drasse rundt med gensern på ryggen. 
  • Det blir alltid sol. Hver gang.
  • Konklusjon 2:  Trene mer. Ikke falle på isen. Sky alle som hoster, alltid. 
  • Konklusjon 3: Google tåhev og lårmuskler.



Gikk jo egentlig ganske bra!
Overdrev helt klart da jeg skrev helvetesløp.

Middagen?
New Dehlie, igjen. Indisk, for sannsynligvis, siste gang, siden vi spiser oss syke og havner til sengs, før 21. Bankers. Ble knapt plass til vin. Neste år blir det mager vegetarsuppekjøkken, eller sushi.

Andre ting?
Jo, altså, fant hverken bananer, vann eller medaljer etter målgang, måtte klatre over gjerde og spørre, for så å gå hele veien tilbake, motstrøms og pekke en gutt på ryggen før jeg fikk medaljen rundt halsen. Pluss for at han faktisk på eget initiativ la medaljen rundt halsen på alle, selv de som grådig grep etter den med hendene.

Småsur mann i Asicskassa på nummerutdelinga.
Fin farge på t-skjorta.
Null goodiebagting. 1 innkjøp - caps.
Og, ingenting med løpet å gjøre men XXL har sluttet å selge favorittsokkene mine.
Nike Drifit.  Skovalg: Newton Distance 5. Og 3 bananer spist. 1 før. 2 etter.
, egentlig ikke rart at jeg nesten sprakk på indisk..

Flere som løp? Fullførte? Perset? Brøt? Snublet? Spøy? Vant?
Fun fact:  Høyre/venstrefot balansen var 52L/48R. Venstre tok hele ansvaret.


Hemmelig hygge. Mens forrett fremdeles virket som en god ide. Hemmelig også at alle stod opp 22, snek seg ned til baren, og drakk ble til stengetid.

14 kommentarer:

  1. Utrolig gøy å høre om løpet ditt, gratulerer masse med flott prestasjon!! Jeg verken løp eller perset, men jeg heiet faktisk, var i Oslo denne lørdagen og fikk med meg folkefesten :) Blir like inspirert hver gang du blogger om løping, i fjor sommer løp jeg faktisk 5 km. noen ganger men formen forsvant med vinteren (som kom i juli...) Håper på nye muligheter i år, selv om Bergen pr. dags dato er for VARM til å løpe i :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Tine! Det er langt mellom joggepostene i disse dager. Hovedspamminga foregår på instagram og da blir det kun løpene igjen til bloggen. Smuler. Så artig at du var i Oslo. Heiing er viktig, (selv om det ikke går føltes mest sarkastisk -). Håper du kommer i gang med kilometerne igjen. Du var jo så godt i gang (burde vel hjelpe med supersprek familie?, eller er de mer sånn, hei, vi skal løpe opp dette fjellet, du kan gå tur rundt hotellet?)

      Slett
  2. Jeg gjennomførte!! og til 19,5 i stil, manglet litt siden jeg ikke klarte 50 min grensen, men nå må jeg trene styrke og intervaller og ikke bare jogge. Jeg er så dårlig på smerte, så derfor gidder jeg ikke det.

    Men du opp Slottsplassen var tungt. I fjor løp jeg på 5.44 der, og i år 5.20, en stor forbedring, men allikevel var det tungt. Og Bygdøy Alle (4 km), der løp jeg på 5.16 og det var ene og alene Ingrid Kristiansen som heiet på oss løperne som gjorde at jeg ikke begynte å gå der :)

    Den andre kilomteren løp jeg på 5.11, mens de resterende sju lå på 4.55 - 5.02. Derfor endte jeg på 51.08 og veldig happy.

    Allikevel synes jeg du klarte deg bra Ingalill, mye plaget med skader og fall på isen som har satt deg litt tilbake. Du skal være stolt av deg selv med den tiden der :)

    Vi stiller neste år og vi, ikke sant? T-skjortene var forøvrig ikke så fine i år, det er min eneste "klage" i år, men jeg er ikke så glad i blått da...

    :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Yepp, intervaller og styrke og mindre potetgull. Mistenker i mitt indre at jeg hverken hadde falt på isen eller fått pest hadde potetgull spisinga vært på et fornuftig nivå. Etter jeg sluttet med sjokolade (en liv og løpenødvendighet) har forbruket antatt porposjoner jeg ikke tør avsløre.

      Gratulerer til deg. En nedoverbakke til og du hadde gått under 50 med klar margin. Du løp fortere enn jeg noensinne har løpt, selv på trening. Regner med at du nå også tar for deg av de lengre løpene. Halv - også hel.

      Vi stiller helt klart neste år. Skal melde meg på så fort jeg har glemt slottsbakken. Jeg likte, btw, t-skjorta gått, litt for ofte at de er femininie og rosa, derfor helt greit med unisexblå. Når det er sagt har Oslo Maraton jevnt over bedre skjorter. Både i snitt og matrialer.

      Jeg er fornøyd altså, det føltes hardere (hadde ikke forventet den syresprekken i starten), men tidsmessig var det bedre enn antatt. Ville vært fornøyd med tid rundt 55 også. Ble bare så slitsomt. Fikk ikke engang med meg Kristiansen. Eller kanskje hun gjemte seg da jeg sprang forbi. Innså vel at et forstyrrende ord her og løpet er over. På km 4 var det helsvart.

      (Idag er rulledag, bruker å bli så lei etter 10min at jeg avbryter, men kanskje jeg skal forsøke å utvide til litt lårstyrke, kanskje, det er bare sååå kjedelig..)

      Slett
    2. Jeg løp i pulje åtte, det gjorde jeg i fjor også og da skrev jeg at jeg skulle løpe på 58-59 minutter mens i år skrev jeg 52-53 minutter. Men begge ganger meldte jeg meg på sent. Allikevel det gjorde meg ingenting siden jeg sto fremst da jeg begynte å løpe. Allikevel var det mange som løp fra meg, men jeg tok de igjen på toppen av slottsbakken :)

      Jeg tør ikke å løpe hel og halv, redd for hofter, jeg begynner å bli en gammel dame vet du :)

      jeg spiser lite godteri, men er alltid fysen på is på vei hjem fra jobb..., det er heller ikke så lurt, men jeg må kose meg litt av og til tenker jeg :)

      Har løpt en gang siden Sentrumsløpet..., har hatt vondt i halsen og i går var jeg så forkjølet at jeg låg på sofaen hele dagen så og si. litt bedre i dag, men ikke bra.

      Slett
    3. Gammel dame du lizm. Det er nok enda noen år til vi må begynne å bekymre oss for beina, mm vi brekker lårhalsen, og så jeg da med knær og annet tull. Men det er fordi jeg ikke driver med styrketrening, overdriver hver gang jeg kan, og aldri forstår hva kroppen prøver å fortelle meg.
      - sånn som akkurat nå, hvor jeg egentlig burde finne meg ei rulle og konsentrere meg om kne/lårstyrke og bevegelighet, men garantert kommer til å løpe (subbe) ut med hunden, i skogen, (på den eneste stien hvor jeg aldri har sett hoggorm). Du vet de sier (tror jeg) at det er mer skånsomt for kroppen og løpe langt og sakte - enn kort og fort. Jeg spår at halvmaraton ligger i kortene dine. (og det kommer til å gå fort).

      Is er sikkert bedre enn potetgull, må, må, må ta meg sammen. Har gått over til popcorn (og kyllingvinger), men forbruket er på interventionstadiet. Litt usikker på hvorfor, skal liksom være vegetarianer (har ihvertfall vært det i 25 år.) En vegetarianer som spiser kyllingvinger. På kontrer hver pekefinger med at jeg spiser hva jeg vil - bare ikke firbeinte..

      Håper du ikke blir syk. Har ikke tid til det vi som skal løpe halvmaraton.

      Slett
  3. bra beskrivelse

    SvarSlett
    Svar
    1. Thank you very much, mr/mrs.A.

      Slett
  4. Altså, mål nr 1 er alltid å komme seg over startlinja, og mål nr 2 er å komme seg i mål også. Jammen klarer du begge deler til en (for meg) imponerende tid. Gratulerer!

    Ler litt av det å stille seg i feil gruppe. Det er min største skrekk. Selv har jeg stilt meg opp aller bakerst på halvmaraton - og det gikk ikke så bra det heller. Jeg tenkte jeg skulle plukke rygger, sant? Ble løpende alene hele veien. Det er heldigvis noen år siden nå.

    Det viktigste er uansett å holde ut feiringen. Der ser det ut som du har litt å gå på :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har så rett. Det er faktisk vanskeligere å komme seg til start enn mål. Man skal melde seg på, betale også lukke ørene til en kropp og psyke i krisestemning som i løpet av de siste dagene (for ikke å snakke om timene) presterer (fiktivt) å pådra seg alle lidelser under solen. Det er en grunn til at jeg ikke løper flere enn 2 løp i året (selv om jeg later som hvert år er ny giv) = rett og slett for nevrotisk.

      Hvor man stiller seg er en kunst. Har alltid trodd formelen var; det lenger fram det bedre, men moderer nå til, kun 2 grupper bedre enn drømmetida. Gruppa med 50min, ville vært perfekt.

      Fnist til feiringa.
      Bare en ting å gjøre, bare spise indisk når man kan dra rett hjem og legge seg. Det er bare altfor godt.

      Har du noen planer for neste løp forresten?

      Slett
    2. Jeg har meldt meg på halvmaraton under Oslo maraton! Det er bare en ting å si til det: hahahahaha!

      Slett
    3. Ahh! Så godt og ha bestemt seg. Jeg vingler mellom 10 og halv, fra dag til dag, men synes akkurat nå det er like slitsomt å løpe langt som fort, og september er så langt unna. Subber derfor rundt i skogen (med hund) og later som om jeg bygger mengde -)

      Slett
  5. Hipp hipp og gratulerer! :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, takk, og hvordan går det med knærne?

      Slett