SENTRUMSLØPET 2017

Under radar'n. Helt usynlig. Et løp på over 11000 deltakere og jeg løper alene opp Slottsbakken. Usett. Garantert vanskeligere enn å vinne? Aktiv ignorering? Trollet og saltstøtta?


Har vel egentlig sagt alt av importance i andere kanaler (instagram/fb)
Men føler at jeg ikke er helt klar til å gi opp joggeblogging ennå.  Min egen detaljhunger er fremdeles umettelig når det kommer til løpsrapporter, og synd å gi seg nå, etter 9år. Dette med å kjenne sin besøkelsestid er oppskrytt. Bedre å lage nytt prosjekt:   
Sub 50 før 50. There it is!


Lørdag løp jeg Sentrumsløpet 2017.
Jeg kom til mål. Offisiell tid 53.43. 
27.36/26.06 = 1,5min negativ splitt
= tilsynelatende jevnt løp, siden siste halvpart er merkbart lettere..


Løpet arkiveres under fanen - personlig seier -.
Jeg er en komfortløper. Hater å bli sliten. Har ingen kontroll over viljen. Eller hodet. De gangene jeg har slumpet til å løpe fort, fortere, over evne, er det kun fordi dagen var god og sola borte. Ifjor feks, jeg fløyt gjennom på pur kos, i takt med musikken, og kunne fortsatt til dagen derpå. Samme følelsen i alle 'rekordløpene' mine. OM 2011. OM 2012.

Medaljebaksida.
OM 2014. Sentrumsløpet 2012.
Dårlige dager. Stive bein. Syre.Komplett kaos. Jeg går. Tøyer. Banner. Fikler med bh-stropper, spillelister. Svie. Syre. Jeg faller sammen. Knekker. Kravler. Gir fullstendig opp.  Eneste grunnen til at jeg fortjener middag er at jeg faktisk kommer til mål.
Har ennå ikke brutt. Bank i bordet!!

Lørdagen var en sånn dag
Tynget av for heftig og krampeaktig opptrening etter sykdom/skade. Allerede halveis opp Slottsbakken var brytefaren overhengende. Høyre lår svei syretungt (som det har gjort i hele vår). Det nappet i leggene. Eneste håpet var at det ville gi seg hvis jeg slakket farten på toppen, eller gikk.....

La meg ta det kilometervis, fortidsposter viser at gode løp summeres i få avsnitt
, helvetesløpene, trenger detaljer.

Nycapsen gjør meg usynlig. Neste gang tar jeg slottsbussen..

Still deg i gruppe 2, sa faren min.
Der skulle han stå. Med tanke på hvor langt bak jeg stod ifjor, og hvor mye jeg knuffet, brøytet og klaget, adlød jeg, blindt. Toergruppa skal løpe rundt 50, sa faren min.
Jeg stilte meg bakerst. Han fremst.

Så går starten:
Svisj, svosj, svisj, svosj.
, og jeg er alene i bakken. 

• 1km - 5.40
• 5.40??  Panikk. Ifjor, i toppform, med 2min raskere slutttid var tida. 5.50.  I 2013, da jeg endte på 55, løp jeg Slottsbakken på 6.11. Disasterfart. Og jeg er alene. Hele gruppa føyk forbi. Låret er akutt syreangrepet. Et provoserende antall tilfeldige heiere, roper navnet mitt. Fordi jeg er den eneste i bakken. Jeg skjærer grimaser, og løfter finger'n tommelen.  Det viser seg i etterkant at toergruppa er for de som skal løpe på 44min.
• 2km - 5.30
• Helt stille. Midt i en strøm av målbevisst fart. Syra har full kontroll. Venstre fot er ok, kun unormalt tung og sliten. Høyre har tatt kvelden. Prøver å riste og slå på låret mens jeg løper men det  blir bare verre. Setter alt håp på nedoverbakkene. Muskelavslappende nedoverjogg er eneste mulighet. Det har virket før. Ikke denne gangen. Bakkene er for korte og bratte.
• 3km - 5.30
• Jeg gikk glipp av hele denne kilometern. Må ha  blacket ut. Skritt for skritt. Lyktestolper. Et til og ett til. Et under at jeg ikke satte meg ned.
• 4km - 5.39
• Får en liten opptur da jeg ser 6km skiltet. 6km to go. Hjernen er så tåkete at jeg ikke skjønner skiltet før jeg krysser halveispasseringa. Halvveis? Folk kommer fremdeles i rivende fart bakfra. Det gjør de hele løpet. Enorm kontrast til OM ifjor da jeg startet så langt bak at jeg løp fortest av alle - hele veien.  Selvtillittstup kontra frustrasjonsbrøyting..
• 5km - 5.14
• Ok, jeg foregrep, det er nå det er halvveis, og nedoverbakker, og håp.  Innser plutselig at jeg har glemt musikken. Spillelista som jeg brukte en time på å sette sammen tidligere på dagen. Luket ut alt som er kjedelig. 3 x Britneys Work Bitch. Ut av ørska og inn i musikken. Kan hende er det bare et blaff, men, tross alt, over halveis og km 7 er den letteste.  Det vil si at det egentlig bare er 4 igjen. Fire er ingenting. Sjuern fikser alt.
• 6km - 5.20
• Drikkestasjon. Haha. Suckers Jeg har medbrakt. TG. Fire er egentlig ganske mye. Nesten halvtimen. Rundt festningen, der det blåser. Alle sorger på forskudd. Dire Straits.
• 7km - 5.03
• Den letteste. Hui og hei. Fram med hofta. No snublings. AC/DC
• 8km - 5.12
• Humøret er bedre. Syra nesten borte. Tvangsfokuserer på hvor mye brattere sistebakkene i hjemmeløypa er. Retrospektimponert over at jeg maktet å glemme at jeg som regel går opp hele hjemmebakken. Fremdeles armlengder med space rundt meg. Bølgene bakfra er neverending, men det er bare 2km igjen, og vet nå at jeg kommer til mål. Forhåndsjubel. Korn.
• 9km - 5.14
• Har havnet på en slags autopilot, hver gang jeg prøver å øke eller tukle med takta, svikter låret. Løsningen er å bare løfte beina. Ikke sparke fra. Nesten ikke lande. Fungerer sånn passelig, pga rikelig med nedoverbakker. Erfaring ruler, hadde dette vært min første sentrumstier hadde jeg gitt opp på km 1.
• 10km - 5.17
• Utelukket med brosteinsspurt. Såvidt jeg berget gjennom siste sving.
• MÅÅÅL:  53.43.  2.raskeste Sentrumsløp.
• Konklusjon 1: Litt lenger bak neste gang. Unødvendig å få selvtilliten smadret etter 200m. Ta med brostein og parkgrus i skovalget. Ikke høre på morra mi når hun sier hun skal bære ekstraklærne. Hun nektet og jeg måtte drasse rundt med gensern på ryggen. 
• Det blir alltid sol. Hver gang.
• Konklusjon 2:  Trene mer. Ikke falle på isen. Sky alle som hoster, alltid. 
• Konklusjon 3: Google tåhev og lårmuskler.

Gikk jo egentlig ganske bra!
Overdrev helt klart da jeg skrev helvetesløp.

Middagen?
New Dehlie, igjen. Indisk, for sannsynligvis, siste gang, siden vi spiser oss syke og havner til sengs, før 21. Bankers. Ble knapt plass til vin. Neste år blir det mager vegetarsuppekjøkken, eller sushi.

Andre ting?
Jo, altså, fant hverken bananer, vann eller medaljer etter målgang, måtte klatre over gjerde og spørre, for så å gå hele veien tilbake, motstrøms og pekke en gutt på ryggen før jeg fikk medaljen rundt halsen. Pluss for at han faktisk på eget initiativ la medaljen rundt halsen på alle, selv de som grådig grep etter den med hendene.

Småsur mann i Asicskassa på nummerutdelinga.
Fin farge på t-skjorta.
Null goodiebagting. 1 innkjøp - caps.
Og, ingenting med løpet å gjøre men XXL har sluttet å selge favorittsokkene mine.
Nike Drifit.  Skovalg: Newton Distance 5. Og 3 bananer spist. 1 før. 2 etter.
, egentlig ikke rart at jeg nesten sprakk på indisk..

Flere som løp? Fullførte? Perset? Brøt? Snublet? Spøy? Vant?
Fun fact:  Høyre/venstrefot balansen var 52L/48R. Venstre tok hele ansvaret.

Hemmelig hygge. Mens forrett fremdeles virket som en god ide. Hemmelig også at alle stod opp 22, snek seg ned til baren, og drakk ble til stengetid.

SENTRUMSLØPET 2016

Årets medalje. Jeg forsynte meg selv, fra boksen. Hva skjedde med pene unge menn som legger den ærbødig rundt halsen din?



Lørdag løp jeg Sentrumsløpet 2016.
Correction, jeg fløyt gjennom Sentrumsløpet. Berørte knapt bakken. Svevde over gresset. I takt med favorittmusikken. Rullende. Flytende. Dansende.
Opp og ned Oslogatene.

Helt til de 2 siste kilometerne
Da feltet klumpet seg sammen, alle var i veien og jeg for første gang måtte skubbe folk unna for å komme fram. Jeg brøt ikke magien med vulgære utrop som - løype - flørr'æ - move it, men jeg stakk albuene ut og brøytet meg fram, ikke ufint, ikke helt høflig heller...
 - hva skal man gjøre når man løper fortere enn alle?
 - fortere enn noensinne... (for jeg er lettere, sunnere, sterkere, smartere)


Tallene:
Offisiell tid 52,08   
(6min raskere enn i fjor, 2,5 raskere enn løpspersen (OM 2012))
, og den tida som vi vet egentlig teller,  egen gps:  51,49
. nesten så det gikk troll i ord da jeg løy på meg sub50 under fjorårets OM.

Sikkert et blaff, men gøy å være på øvre halvpart av resultatlista.



Skryt! og selvskryt:

• Farten på siste halvpart (siste 3, fra 0,075-10,075km gikk på 14.49)
• Positiv innstilling - til og med opp Slottsbakken.
• Passe med klær/drikke/musikk/doturer
• Psstt, teaterdoen, lureste valg ever.
• Nesten riktige sko (nedslitte saucony zealot)
• Været; perfekt kaldt, forblåst og sluddete.
• Moderat, men offensiv åpning. Aldri brydd meg så lite om oppoverbakker. 
• Bedre?  Mmm mer trening på asfalt, i bakker, enn flatt på mølla.

Ifall du trodde man ble penere, smartere, yngre og mer fotogen av å løpe fortere enn seg selv, (gjelder ikke for de med skjegg/bart). Endorfinrusen fornekter seg aldri.



Misnøye?
Pollen er for selvfølgelig til å nevnes.

• Formen før løpet. Melkesyre i både legger og lår. Nerver. Gruing.
• U-morsomt å segne om av lårkramper, i vannkø, etter mål
• Ikke morsomt å krype hele veien til hotellet heller
• Flaks at kneoperert heiagjeng (morra mi) sørget for taxi til indisk
• Absolutt kjedelig å humpe rundt i går, uten lår.
• Pluss med vin og saltstenger, see, jeg bobler over av positivitet.
• Ja, også det med hotellstreiken da, som gjorde at vi ikke kun spise frokost fra 8-11 som planlagt men måtte gjøre oss ferdig 8 og sjekke ut før 12.  
• Løpet?  Nja, det med medaljene, i eska, og at det ikke var drikke/bananer på begge sider, gikk på høyresida og kom halvveis til slottet før jeg skjønte at jeg måtte tilbake. Alle andre enn jeg var også fornøyde med grå t-skjorte, burde vært purple (rain).
• Igjen, jeg vet at ikke alle synes 2-3min negativ splitt er genialt, men født sånn, vært sånn, og kommer til å forbli sånn. No change.  Bare forestill deg hvordan det var i mine unge svømmedager da jeg skulle konkurrere på 50m. De andre var ferdig med pizza'n før jeg kom i mål.

Det var alt. 
Til og med dokumentering går kjapt i medvind.
, kun 1 bilde, gjenstår, det viktigste:

New Dehli, Channa Masala. Ekstra sterk. Fjeset er fremdeles numment.


Jeg tror faktisk
at jeg skal prøve og løpe flere løp denne sesongen. Ikke vente til Oslo Maraton som vanlig. Nå som jeg greide første delmål - under 54 - er det kanskje på tide å konsentrere seg om halvmaraton.
Under 2t på halv. Sub5 på hel.  
Tør man si under 50 på 10? Nei, det gjør man ikke.

Flere sentrumsløpere? Perser? Tårer? 
Til dere som googler etter løypekartet:
Det er det samme som ifjor.

SENTRUMSLØPET 2015

Lite løpsrelatert men det bildet som mer enn noe annet beskriver ståa, livet og hva som egentlig har foregått i dalen siden sist = på rompa, med hund, i allergienga. De med fantasi kan forestille seg lommer fulle av sjokolade, ølvom, bok i fanget og hvesende pust.

Å ligge i grønne enger
, sløve i hotellsenger
, eller:

Lørdag sprang jeg Sentrumsløpet 2015.
For første gang vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive løpet.

Følelsen er litt uengasjert.
Akkurat som både trening og dokumentering har vært det siste året.
Jeg har løpt raskere Sentrumsløp - og jeg har løpt flere dårligere. I 2013 fløy jeg gjennom på autopilot, i 2012 tøyde jeg på hver fortauskant. Iår var jeg ikke helt til stede. Ikke engang her jeg sitter og skriver - og prøver å gjenkalle dominerende følelser og detaljer. Det er akkurat som det ikke angår meg, som om det ikke var jeg som løp. Som å trykke play, og være publikum.  .

Det rareste er at jeg hverken var grepet av svartsinn eller de programmessige panikknervene. Det var aldri snakk om å bryte eller gå. Det euforiske blogginnlegget fra 13, det om bein på autopilot og et løp fullt av nedoverbakker var i minne, og selv om jeg er skråsikker på at det var færre nedoverbakker iår, hadde jeg likevel kontroll over hjernen. Problemet var heller at hjernen hverken hadde kontroll over eller interesse for beina.

2 av oss sprang i splitter nye sko. Jeg beregner at det øverste bildet stjal et minutt fra lårene. Testing av 3 ulike skopar på løplabbetmølla stjal 2.  Da snakker vi tangering av pers. (sh)


Løpsregler:
De hellige: Minst mulig klær. Kjent og kjært utstyr.
Bare det at jeg, en time før løpet, lot meg overtale til å stikke bort på labbet og kjøpe nye sko, uten vekt og demping, - til å bruke i løpet, sier sitt om hvor fremmed avbalansert jeg var før start. Hvor lite investert jeg var i resultatet. Hørte på opphav og labbetmann, begge skjønt enige om at selv minimaldempede sko ville være som myk mose sammenliknet med mitt beste medbrakte par. Lambi.

De tok feil.
De var som trampoliner.
, som forklarer manglende beinkontroll under løpet
, og at jeg har 3 liktorner under tåballene på hver fot, som jeg aldri blir kvitt, og som har fått skylda for manglende kilometer. Vi må seriøst snakke om liktorner, senere - alt dere vet, alle kjerringråd, og kjemiske triks, i kommentarfeltet med det.

Muligens kan jeg også skylde lårproblematikken på de nye skoene.
T'is a stretch, men de gjorde ihvertfall at jeg sprang fortere nedover, dundret og spratt, men uten evne til å holde farten på flatene, stillestående i oppoverbakkene. Lårene. Det høyre var så stivt og syrnet etter slottsbakken, at det var kun en spenstige muskelbunt som sprang som innleid pepper for kjæreste/venninne?
 som holdt meg gående
 - litt til nå som blir det nedoverbakke - det går sååå bra 
- du er sååå flink - bare rundt svingen nå ......
, jeg subb, ehm, trippet nærmere, lot som han var min, helt til det uungåelige
- opp med farten - tempo i bakken - og jeg lot han gå.

Surrealistisk.  Jeg hadde faktisk et par øyeblikk der jeg følte at det gikk greit - men klokka fortalte at jeg såvidt løp over 9km/t - og blaff nedover der jeg følte jeg stod stille - og klokka viste over 13km/t. Det er ikke rart jeg har vondt i lårene.
Jeg sier det igjen - trampoliner.

Lunsjen aka Hansen i farta, og de lange køene fra lørdagens nummerhenting.
Ikke et eneste bilde av meg løpende er foreløpig å oppdrive - heldigvis.

Oppsummert:
Alt lå til rette, alt var perfekt.
Været - (herlig sur vind og yr)
Strekken i ryggen som har plaget og dopet meg ned siste uka (borte)
Hotellrommet, akkurat der vi ville (Munch)
Parkering, kun 10m fra hotellet (Sentrum)
Middagen, 5m fra parkeringa (Persisk)
, selv om jeg valgte feil (udelikat/usmakelig)

Og tida? - (30 +27).
, 2min negativ splitt, muligens kunne jeg løpt 5 til i samme fart
, eller det var det trodde til jeg stoppet og krampa tok høyrelåret.
 - 58,04 (garmintid: 56,58)

Usikker på hva jeg synes om årets løypeforandringer. En gressbakke, og mindre nedover på oppløpet. Positivt at man slapp løpe hele Karl Johan, men kjedelig at man ikke fikk mer nedoverhjelp i spurten.


Noe negativt?
Altså bortsett fra alle ekstrakiloene, allergien, årets manglende trening, oppvarminga jeg aldri tar alvorlig, og den nevnte middagen?

En eneste ting:
Alle de som gikk hånd i hånd og stengte veien den siste kilometern og gjorde at jeg flere ganger stupte fram som femilskongen. Med spisse albuer midt i mellom. Hadde det ikke vært for dere, latsabber  
- det er greit å gå - men må dere holde hender??
- hadde jeg sikkert landet på 57
, som ville vært mitt nestbeste Sentrumsløp ever.
, se der - helt likegyldig til resulatet er jeg altså ikke -
 - kanskje jeg bare skal melde meg på 2016 med engang -

Flere?

SENTRUMSLØPET 2013

Jeg hadde tenkt å bygge opp spenningen, med en historie pr. kilometer og ikke avsløre tiden før helt til slutt, men har en mistanke om at det bare ville ført til scrolling. 
Så right to the chase:


Offisiell tid: 55.32
Sentrumspers, ingen gåing.
Gjennsomsnittstid: 5,34/km, 10,8km/t.
Første fem på 29. Andre fem på 26.
Raskeste fart: 14,4km/t.
, og nei selv om man løper 3min raskere på siste halvpart 
betyr det ikke at man har luseløpt, bare åpnet fornuftig.


Ignorer den nervøse før-start-grimasen.
Igår løp jeg Sentrumsløpet 2013
Guess what! Jeg har lært av mine feil.
Ungikk dokøen og brukte handicappen på Peppes.
Valgte riktig sko og fjernet et lag med klær.

Det eneste feilvalget som kunne påvirket resultatet i ytterligere positiv retning var en manglende halv banan før start. Hørte på mine følgesvenner som hevdet at banan på et sådann tidspunkt ville resultere i magetrøbbel, burde istedet hørt på mitt nevrotiske indre som var overbevist om at sultedøden var nær og 10km uten næring var uaktuelt. En nevrose som førte meg rett til sportsdrikkstasjonen og all den knuffende forsinkelsen dette medfører.

Så kan man da tenke halvtomt eller halvfullt. Tapte jeg de 32 sekundene som ville fått meg under 55? Eller var de 2 slurkene med sportsdrikk årsaken til at jeg sprang 3 min fortere på siste halvpart?

 Ryktene sier at seriøse idrettsfolk hviler seg i form. Rett ut,  og målbevisst til start.



Same procedure as last year, James?
NO, duchess dear, faster, stronger, smarter, better.
Jeg hadde meldt oss på med 58-59 som forventet slutttid, noe som betydde pulje 6,  men nå som jeg er flink og smart og hører på stemmene i hodet
, også kalt siri, jannicke og raviross
, kle av det meste, og still deg mye lenger fram enn du tror du er god for - 
, stilte jeg meg først i pulje 4, for de som skulle under 50.

• 1km - 6,11
• Bakken. Slottsbakken. Den som holder oss våken om natta. Rolig, rolig lett på tå. Planen var å komme seg opp, med minst mulig strev, deretter rett i ryggen og minst mulig subbende til det ble nedoverbakker. For det er nedoverbakker i sentrumsløpet, mange flere enn oppover. Det var mantraet. Hele planen var glemt få minutter etter start. Det var som å stå stille på trappemaskin mens alle fløy forbi. Bakdelen med å stille seg i tidlig gruppe. Helvetes slottsbakke.
• 2km - 5,38
• Jeg møtte Astrid. Hun kom seilende bakfra. Fordelen med å stille seg i tidlig gruppe. Gode løperne man ellers aldri ser fordi man er treigest, tar deg igjen og sier hei. Jeg skvatt, men kom meg ut av bakketransen og fikk prustet ut noen ord. Mest svartsinn skit om hvor dårlig det kom til og gå, man er da true to character - og noe solskinnsbarn blir jeg aldri. Synes litt synd på Astrid som rødkinnet og lettbent utstrålte positivitet og løperglede, men hun parerte enhver suremine fra meg, med smil og pepp. Så så jeg på klokka og holdt på å besvime. 
• 3km - 5,56
• Astrid og Tone, sistenevnte hadde jeg knapt pust til å si hei til, fløy avsted, forhåpentligvis med humøret og egne løpsopplegg intakte og jeg måtte fram med første kriseplan. Kjente både syre og blodsmak klø i nakken. Lykketreff at jeg la igjen pulsbeltet. Tenkte intervallpauser og alle nedoverbakkene jeg kunne glede meg til. I Sentrumsløpet ER det mest nedoverbakker. 
• 4km - 5,35
• Pauseløpinga hjalp, plutselig var krisa over,  hele parken med bein på autopilot.
• 5km - 5,47
• Dette har alltid vært løypas verste del for meg. Området like etter drikkestasjonen. Svak, seig oppoverbakke. Klundret til meg drikke etter 3 forsøk. Drakk 2 slurker og sklei rundt i klisset. Skoene mine er skummelt glatte. 
• 6km - 5,31
• Det var denne autopiloten da. Fokuserer på å ta det med ro, løfte beina, ikke snuble, ikke skli, ikke la seg lure av midt-rabatter og andre fristende grøftekanter. Midt i veien, idealspor og helt med ro.
• 7km - 5,06
• Den letteste kilometeren. Det var virkelig forbausende mange nedoverbakker iår. Dobbelt så mange som ifjor. Nedover skal man rulle som et hjul leste jeg på et forum. Korte rullende skritt, spare på kreftene og la tyngdekraften gjøre jobben. Enda 3 igjen. Inkludert fjorårets skjebnesvangre 8,54sving. Hjernen kan godt finne på å slø krøll på seg der. Ingen grunn til å slite seg ut.
• 8km - 5,22
• Kommer man seg bare opp stortingsbakken er det nye nedoverbakker. Oslo Maraton innspurten, friskt i minne, rett nedover, som et hjul. Gåsvingen. Begynner å demre for meg at det bare er 2km igjen. Gidder ikke kjenne etter om jeg er sliten. Autopilot. Cruisecontrol. Ikke stress.
• 9km - 5,29
• Husker ingenting fra denne kilometern bortsett fra at jeg er glad for at løypa nå er lagt om slik at vi slipper og se de som har kommet lenger enn oss. Jeg så ihvertfall bare asfalt. Tunnelvision.
• 10km - 4,55
• Karl Johan og oppover. Brostein. Ta det med ro. Null snublings. Helt til jeg så på klokka og så 9,5km. 500m igjen??? Hææ?? På tide og sette opp farten. Litt. Litt til. Svarte heller, får ihvertfall prøve å ta igjen han foran. Og han andre. Ok, da så fort vi kan!
• 55,32  (5,34/km)
• Vips var det over. Vann, banan og 2km joggings omvei for å finne igjen genseren min.
  , ser du den, blå og dobbelknytt?

 Etterpå spiste vi middag på New Dehli og diskuterte hver meter løpt
, spesielt ville jeg høre om det øyeblikket rundt 8km da jeg jeg suste forbi 8k, og forsvant mot mål.  Jeg så han selvfølgelig ikke. På 8 var transen ubrytelig.

 Det kan selvfølgelig diskuteres hvor smart et løpsopplegg med 3 min negativ splitt er, men jeg er overbevist om at en raskere åpning ville vært en katastrofe. Jeg kommer aldri til å bli av de som stuper over mål, spyr og segner om etter å ha tatt ut alt. Altfor bedagelig innstilt, altfor redd for syre og smerter.
Men: Det går fortere. Dette er den raskerste sentrumsåpningen jeg har hatt noensinne. 
Det raskeste sentrumsløpet. Og første gang jeg har snakket med noen i fart over 8.

Ufattelig at dette var samme løp og løype som ifjor.
Det aller beste var det mentale. Ingen svartekunstner fikk tak.
- opp den kneika her - deretter en laaaang NEDOVERBAKKE
, opp humpa, deretter NEDOVER.
På skinner!

SENTRUMSLØPET 2012

Sjekk1 - fjerne et lag med klær = done!

Sjekk2 - still deg mye lengre fram enn du fortjener 
= rett foran skiltet og teknisk sett i pulje3.

Hjernevasket av Siri.

Hvis du også tar med i betrakning at vi hadde hotellrom, valetparking og jeg ikke har spist raffinert sukker på 2 uker, skulle alt ligge til rette for et strålende løp og lette bein gjennom Oslo Sentrum.

Igår løp jeg Sentrumsløpet 2012.
Og helt ærlig hadde jeg tenkt å hoppe over hele rapporten. Skammen er for stor og jeg har innbitt tilbrakt natta med å feie under tepper med tjukk strek over. Men dette er en ærlig og sytende joggeblogg, så da slipper man ikke unna full disclosure. Alle de åpne skitne kortene må på bordet. Og de som vil lese om gladjogg og superløp, anbefaler jeg å finne seg en annen søndagsblogg. Kom tilbake imorgen. Da er det nye takter, reiste kjerringer og tempojogg  
(hjernevasket av Astrids kommentarfelt). 
Framover og oppover.
, men først, altså gårsdagen


Forberedelser & Oppvarming.
3km + 7 turer på do. De 2 siste med en samlet køtid på 25min.
Planen var å få løpt unna de første 3 og lure kroppen til å tro at Slottsbakken kom midt i løpet og var ei fartsdump. Dette falt sammen da jeg ble sittende fast i dokø. Da starten gikk hadde jeg stått sammenhengende i 30min
, svett tønnesild bakerst i pulje3
og desperat etter å komme igang.

Solsteik og dokø nr.2. Garantert årsaken til allverdens elendighet.



Klar, ferdig - gå!
Varmt, varmt, varmt, varmt!

• 1km -  6,36. 
• Bakkerespekt kaller man det - og kø, sistenevnte var sikkert bare greit for tragediene hadde sikkert antatt uforståelige proporsjoner hadde jeg løpt fortere. Verdens verste åpningsbakke.
• 2km - 5,57
• Rimelig godt mot. Skoene var trange og beina hovne, et plaster hadde løsnet og klumpet seg under ei stadig mer nummen tå - men jeg flippet fremdeles igjennom ulike mantra på jakt etter et inspirasjon og prøvde og ikke tenke på leggen. Hverken Caballo Blanco, Northug eller Murakami gjorde jobben, så jeg messet: - snart går det nedover, og alt blir bra halvveis.
• 3km -6,19
• Venstreleggen var nå ubrukelig og bena av bly. Løp etter lyktestolpene og lovet meg selv tøyestopp hvis jeg fant en passende. Stoppet på 2,84 og tøyde lår og legger. Oppvarminga var mao helt ubrukelig, men har jo slitt med disse problemene lenge og i de aller fleste tilfeller går det over bare jeg får tøyd ut - avveiingen var at jeg ville tape mindre på å stoppe og bli kvitt det enn å forsette med stadig større problemer - (ondet tunger påstår det er latskap)
• 4km - 5,50
• Jeg burde sikkert ha brukt lengre tid på tøyestoppet, men snart halvveis og det må da gå over snart.
• 5km - 5,59
• Foruroligende opptatt av hvor langt det er igjen, og at det ikke blir bedre. Greier også å løpe rundt 5km matta. Det er tomt for kopper på drikkestasjonen og jeg må stå og vente på gutten skal fylle opp, et ampert sinne begynner å spre seg. Går og drikker.
• 6km - 5,50
• Negativitet på fult inntog - frustert over at jeg allerede har gått 2 ganger og ødelagt løpet.
• 7km - 5,33
• Nedoverbakkene holder meg gående
• 8km - 5,49
• Det er varmt, neverending, og jeg er sliten, i hodet, men mest lei over å aldri ha kommet igang, at det føles akkurat like trått og uinspirerende som alle andre turer jeg har løpt den siste måneden (duh).
• 9km - 6,54
• På 8,54 rakner det. Akkurat i det jeg runder fra festningen og opp mot sentrum. Det er litt knuffing i svingen og jeg snubler - et lite skjevskritt, og dett var dett. JEG STOPPER. 1,5km fra mål begynner jeg å gå. I evigheter. Jeg går 100m - løper litt, og stopper igjen. Tøyer leggen på en betongkloss og RUSLER. Det skjærer meg i hjertet å skrive dette. Istedet for normaltankegangen - kan hun/han løpe kan jeg også - ble det omvendt, hvis hun/han der kan gå, skal jeg også -. Tviler på at jeg hadde det noe verre enn de fleste andre, mange av de som løp innbitt forbi tok jeg igjen på vei mot mål. Det var bare nok! Tung, frustrert og lei, men ikke merkbart mer enn i begynnelsen. JEG GA HELT ENKELT OPP. Svart tåke og selvmedlidenhet over at jeg allerede hadde stoppet 2 ganger, ødelagt løpet, hadde vond fot, ikke fungerende vilje...etc, etc
• 10km - 5,43
• Duknakket mot mål.
• 1.00.51  (6,03/km)
• Som er bunnpers og første gang jeg i løp har løpt 10km over timen. Likevel er det ikke tiden som skjemmer, men psyken. Den svake viljen og at jeg tåler ingenting før jeg gir opp og ikke evner presse meg.

 

Det sosiale aspektet?
Mine 2 ledsagere gjorde strålende løp og vi spiste en fortreffelig middag. Vietnamesisk og brennende. Beslutningen om hotellrom istedet for fellesdusj var en genistrek. Vi slapp å vandre planløst mellom kafeer med sekk og kunne slaske oss i myke senger med fjernkontroll og kaffemaskin.

 - kanskje var det der jeg feilet
, kanskje trenger jeg hvileløs vandring
, skap med lås, og hvitt sukker.
(godt jeg sitter i ett kjøkken fylt med hveteboller)



KANSKJE er det på tide at jeg innser at jeg er en svak sjel med vilje av gele som ikke takler hverken sol eller konkurranser og
- at Sentrumsløpet ikke er mitt løp.


Nok en gang så jeg ikke en sjel jeg har sett/lest før.
Jeg så mange i treningscampuniformer, men bare menn.
Innrømmer at det bare var før løpet jeg var i det sosiale lunet. 
Hadde noen kommet opp med et hyggelig Ingalill??, etter løpet
, hadde jeg trukket capsen ned, med et - Nei, Monica.

Men det var igår
Internett er omsider oppe og går igjen (puh)
Imorgen starter jeg på nytt, men først skal jeg sette meg ned
å lese om alle mine medbloggende superløpere.
Noen som synes årets løype var lettere enn den gamle?

PS: Dette er siste gang jeg går under løp

GLADJOGGER INGA (mhauahah)

Ikke bare jeg som trodde at det aller lureste var å hente startnummeret minutter etter åpningstid, ikke fikk jeg t-skjorte iår heller. Men de var lure arrangørene, med favn og munn full av løvesjokolade er det umulig å klage.

Redd for regnet.

Dagens masterplan var å ta en liten subbetur i jordbærløypa, for å kurere syke knær og dårlige selvtillitt, og ikke minst ta det endelige skovalget. Men det regner. Har fosset ned siden tidlig morgen og jeg er grodd fast på stolen. Nesa mot ruta, fiksert på søledammen utenfor vinduet. Når det slutter å plaske, skal jeg reise meg. Kanskje.

Jeg må
, fordi jeg kan ikke løpe i morgen. Dagen før Sentrumsløpet. Og jeg kan ikke møte opp til samme løp med 3 dagers løpefri, der sise løpetur innebar tårer og kondisjonssammenbrudd i 6,30 fart. Pysken skjelver ved tanken. Jeg er virkelig i min løpekarrieres elendigste form. I ingen av de 4 årene jeg har drevet med joggings har jeg løpt så langsomt, svakt og målløst. Jeg har flere kilometer totalt men makter ikke løpe over 10km/t og stopper hver gang det blir tungt. Dvs, hver 2/3km. Jeg subber umotivert rundt og kommer ingenvei.

Tidligere år har jeg ihvertfall presset meg litt, prøvd å løpe kjappe økter, en og annen intervalløkt, og i alle tidliger år har jeg trent styrke. Iår? Ingen verdens ting. Ikke så mye som en armheving. En håndfull knebøy
, og veldig mye klaging.

, OG HVOR JEG ANGRER.

Resolution:

Overlever jeg Sentrumsløpet, fullfører i livet og under timen.
Skal jeg: Trene styrke, trene målrettet og jobbe med psyken.

Så jeg setter verdens mest solide pers under neste løp 

- i juni.

 Manglende bildebevis fra ukas økter er nok et bevis på umotivasjonen. 

2 små glimt, og det underste er kun for vårlig idyll. 

Uka som gikk?
Rakes opp og puttes i en sekk. 4 forskjellige løyper, forskjellige sko, men samme fart og misery. Det tar ca 5km før syra forlater leggene og jeg kan prøve å løpe normalt, bortsett fra at jeg da allerede er utslitt og lei. Jeg har løpt i skog, på asfalt og på mølle - og det gjør absolutt ingen forskjell.

Det eneste positive er at kneproblemene mine ser ut til å bli verre av å sitte. Kjenner ingenting når jeg løper men får vondt hver gang jeg reiser meg fra stolen. Ergo, burde jeg enten holde meg på stolen
- eller løpende.

Jeg gruer meg
, men gleder meg til opplevelsen og til det er over
og: Fancy middag
Jeg skal sette igang med årets nyttårsforsetter.

Iløpet av 2012 skal jeg under 55 og 2t.

Ok, ferdig med sytinga.
Det jeg lurer på
- mest av alt er:

hvem gleder seg
, hvem perser
og hvilke sko velger du?

SENTRUMSLØPET 2011

Livsløs, i transe og helt blottet for energi. Nesten bevisstløs.
Fotografert av min mor på Rådhusplassen, ca 7km. Jeg hørte ingenting, har ingen erindring om å ha løpt her at all. 1 meter unna ropte hun HEIA HEIA, men her var det kun mål og/eller en velegnet, anononym bryteplass som gjaldt. Flaks for meg at det var tett langs hele løypa.

Sentrumsløpet 2011
Iflg. Garmin som mente jeg sprang 10,23km, på:
59,24 = Snitttid 5,48/km
Offisiell tid 59,23.
Garmin har selvfølgelig rett.

Det er 1,5min tregere enn ifjor og kun sekunder unna debuttiden, 2009. Null utvikling med andre ord. Det eneste positive må være at tross alt sprang jeg siste halvpart 1,5min raskere enn den første.
Grafen er egentlig brattere, men ble litt ødelagt av klipp/lim.


Uansett. Det var en strålende dag. Supervær, partystemning, kafeliv, og glimrende middag. Det eneste som burde strykes var selve løpinga. Men jeg kan ikke være for negativ heller, for selv om jeg kjepphøyt og ambisiøst har slengt rundt med - ihvertfall bedre enn ifjor -
, visste jeg jo hvordan det lå an.

Det var VARMT!
og:
Leggen(e) har ikke funket siden asfaltstart, og det ville vært ren magi om den skulle blitt kurert til løpet. Melkesyra er konstant og det gjorde vondt allerede vandrende før start. Allergien og pusten er et kapittel for seg, men slik var det i fjor også, så da gidder jeg ikke nevne det.

Men: hadde jeg visst hvordan det skulle utarte seg, kan det hende jeg hadde holdt meg heiende i veikanten.

Jeg kom meg opp slottsbakken, mirakuløst, og så var moroa over. Km nr. 2 og 3 var jeg konstant på utkikk etter passende brytesteder - men alt var så offentlig og man kan jo ikke bryte i nedoverbakker - eller i skyggen - og man kan ikke gå 2km før mål - ikke når det bare er 10min igjen - eller 8 og ihvertfall ikke på oppløpet - som varer evig, et helt liv, og man løper og løper
, og vet man egentlig ikke beveger seg stort
, også er det over.

Når bananene var spist, leggen tøyd og lidelsenstårer tørket bort
var det jo egenlig ok. En storartet opplevelse
, hvis man bare ser bort ifra selve løpingen.

Banesåret ble høyrefoten.
Først leggen, som var forventet - og forhatt, men jeg var forberedt og hadde en minihåp om at jeg kunne løpe det av meg, hvis jeg var godt oppvarmet og greide holde til 5km. Det jeg burde ha skjønt etter gårsdagens sykling, var låret. Første nedoverbakke, første harde landing på brosteinen og det sakk. Muskelløst, vondt og helt uten motstand. Hver gang jeg landet ga det etter, og for hver nedoverbakke ble det verre.
- ris til egen bak når man tar på seg 3mil sykling med vogn dagen før, men siden ingen av sykkelturene var trening, kun bringing, henting og følging - og i lusetempo, trodde jeg det ikke ville utgjøre noe forskjell. Låret var jo svakt på forhånd.
NÅ, er det urørlig.

Vi var TIDLIG ute. Ingenting er verre enn å stresse avsted og det viktigste er å få velge skap først. Etter noen mnd-er som gym-medlem er jeg erfaren og smart, rett ved vasken, med open space på begge steder. Før ville jeg valgt hjørnet og blitt sperret inne. Tenkte å ta et bilde etter løpet som sammenlikning, men fryktet de rasende, indignerte hordene som ikke ville avbildes i undertøyet.

Oppsummert:
THE GOOD!

• Jeg fulførte og gikk ikke.
• Jeg fullførte tross ekstremt negative tanker og dysfunksjonell kropp.
• Jeg fullførte - fordi jeg stadig så noen som så ut til å ha det værre. - hvis hun/han kan løpe i denne bakken kan jeg også -
• Jeg fullførte og kom meg under timen, noe som etter 6 virket nesten fysisk umulig.
• Jeg fullførte og gikk ikke.

THE BAD & UGLY

• T-SKJORTENE. Vi meldte oss på innen fristen i januar, men ble hverken tilbudt eller så noe til de tekniske vidundertrøyene de reklamerte med.
  
• Sentrumsløpets nettsider, som ikke bare er tungrodde, men de sletter jo gamle resultater, hvorfor i #### er 2010 resultatene borte?
• 8k, slo meg med 5 sekunder. Crisis. Hele min identitet er i ruiner.
• Været, hvor ble det av regnet? Plaskende regn og mindre støv og kanskje hadde jeg greid å pese litt oksygen ned i låret.
• Alle som krysset gatene i tide og utide.

Noen sa at løypa er lengre iår, fordi den har vært for kort tidligere. Skulle de først forandre kunne de fjernet slottsbakken.

Jeg så ikke en sjel jeg har sett før, hverken på nett eller rl, bortsett fra 8k & gammelk (bilde), som landet på 46, tross en legg som var så vond at han måtte ises ned av kelneren under etterpåmiddagen.
Kan jeg få en pose med is til min atletiske men vonde legg?
Kelneren kom med plaster.
- vi var et ynkelig skue der vi humpet nydusjet ut av sats i krypefart. I det ene øyeblikket, spurter du oppløst i tårer og snørr over mål, i det neste kan du knapt gå og tilbringer resten av dagen med is, tigerbalsam - og gode historier.

For det er jo hele moroa.
Etterpå. Historiene, grafene og bildene fra felten
, grimaser og gledestårer.

Ellers? Noen som fikk t-skjorter?
I have to know.

SENTRUMSLØPET 2010

Offisiell tid - 58,03
Gjennomsnittstid - 5,40/km (10,6), temp +16
(iflg.garmin som mener jeg løp 10,23)
Gjennomsnittspuls/Maxpuls - 169/174


Oppladning lemonmarengspai med krem. Fabolosso.

Oppladningspaien er beviset på at jeg ikke hadde store forhåpninger til dagen, (ikke så viktig hva jeg spiste), faktisk var det touch'n go og usikkert om det ble start i det hele tatt - tror klokka ble nesten 12 før jeg tok en endelig beslutning - etter lunch, paispising, tedrikking og sightseeingvandring rundt i Oslo.

Mitt 4.løp etter jeg sentrumsdebuterte ifjor og jeg var MYE mer nervøs denne gangen, ifjor visste jeg ihvertfall at jeg kom meg til mål - nå var det usikkert om jeg kom meg opp Slottsbakken - hadde ingen anelse om hvordan kroppen ville reagere.

På torsdag greide jeg knapt å løpe 10min, igår lå jeg i senga hele dagen, proppet som en knakkpølse av hvitløk, honning, grønn te, ibux, vitaminer, helsebringende supper, HVITLØK, sitronavkok - jeg forlot senga kun for å spise - spiste min siste hvitløksbåt rundt midnatt, oppskjært som piller og rett ned med vann.

Det må ha virket -

, men det tok nesten 5km før jeg begynte å tro det skulle gå. Under de første 3 kunne jeg brutt når som helst. Hostet, peste og det var varmt, holdt kun ut fordi jeg visste det kom nedoverbakker.

Halveis tok det seg opp litt, melkesyreleggene jeg slet med i begynnelsen var borte og jeg sluttet å tenke på å bryte.



8K passerte jeg visstnok rundt 6km - men jeg så han ikke, faktisk ser jeg ingenting, kun asfalt og ryggene til de foran - ble litt sjokkert da 8K både kunne ramse opp gatenavn og publikumaction, la ikke merke til at det var folk rundt løypa engang, skotupper only.

Normalt er jeg best oppover og alt på 2 bein seiler forbi nedover. Idag var det omvendt, bakker gikk ikke i det hele tatt, brystet snørte seg sammen og jeg hostet meg oppover - gåfart - nedover prøvde jeg å slappe av og greide på mirakelvis og ta igjen noe av det tapte.

Hadde glemt (fortrengt) hvor mange bakker det var i dette løpet, men utrolig nok tror jeg det var det som reddet meg, nedoverbakkene der jeg fikk ned pulsen litt.


Strålende vær, fornøyd med tiden - selv om jeg hadde håpet på bedre - var det 1,5min kjappere enn ifjor (ikke det at 1,5min forbedring på et år er så mye å skryte av - andre trener seg opp til maraton på et år) - likevel - FORNØYD.

BEST?
- da jeg så på klokka og fant ut at jeg sprang for fort - skjer absolutt aldri - så selvfølgelig måtte farten ned - straks - legg merke til hvor mye fortere jeg sprang de 3 siste km enn resten.
DUMMEST?
- da jeg trodde startlinja var mål, spurtet som besatt og skjønte ikke hvorfor ingen andre stoppet, Karl Johan har aldri virket lengre og Målet var helt i andre enden - mistet piffen, spurten og tapte nok endel sekunder - (mye nærmere å krype enn ifjor.)
SMARTEST?
- at jeg hadde med drikkebelte, all hostingen med sår hals gjorde at jeg var tørr i halsen og tørst hele veien, drakk opp begge flaskene jeg hadde med + en slurk fra bordet.

- nå skal jeg ta en kjapp titt på hvordan dere andre gjorde det - deretter rett til sengs.

DAGENS TRENING. (6km)

Gjennomsnittstid - 6,08/km (9,8)
Gjennomsnittspuls/Maxpuls - 169/177

Dette skulle bli gjenoppreising og damage control for gårsdagens misery. Det var litt kaldere -11, sol og vind. Mye vind og alt kom på tilbaketuren. Dette er faktisk første gang jeg har følt behov for å legge meg ned i ei grøft å spy. Rett i vinden og det var vanskelig å puste. Pulsen var skyhøy hele veien men hadde ikke bare med vinden å gjøre -for jeg slet nesten like mye i medvind.

Psstt merk hvor langt gammelskoene mine har gått - 1119km. De er nå redusert til vinterpar men jeg har ingen plager med dem - tror Soles øker levetiden dramatisk.

Sumsumsummarum:
Det ble ikke seiersferden og vindication som jeg hadde håpet på men jeg kom meg ut og til tross for at jeg nyttårsforsettet -ingen turer under 6km - er jeg fornøyd - så tungt var det idag.

- men ikke like fornøyd selve treningsåret 2010 så langt.


Glemte nesten:
24.April 2010.
Vi har meldt oss på!


15.januar går prisen opp så har du bestemt deg er det ingen grunn til sommel. Jeg debuterte med skrekkblandet fryd ifjor og selv om jeg hverken har blitt særlig raskere eller mer erfaren tror jeg det blir enda bedre i år ( jeg er ihvertfall ikke like livredd :-)

Løpet er 10km og du kan melde deg på her sentrumslopet.no.