Gyrðir Vant

Gyrðir Elíasson

vinneren av,
Nordisk Råds
Litteraturpris 2011



Ikke Beate Grimsrud som jeg spådde i gårsdagens oppsummmering og som alle samleserne trodde/håpet, som både VG og Dagbladet fremdeles tror, hvis man dømmer etter de digre bildene av Beate Grimsrud som ledsager kunngjøringen - hos begge.

Boka: Novellesamlingen:
Milli trjánna (visstnok Mellom Trærne)

Islandsk altså, en novellesamling og utenfor samlesingsprosjektet. Tror ikke den var oversatt heller. Mannen bor i Reykjavik med kone og barn og snek seg under radaren. Siden jeg ikke har lest den, går jeg litt stillere i dørene og istedet for å rope
: hviske, tiske: Jeg synes nå likevel Tiller burde vunnet.

Sakset fra Dagbladet:
«Fra begynnelsen av sin karriere har Gyrðir Elíasson bygget opp et særegent univers, en verden hvor enkelte tekster styrkes av den helhet de inngår i, nesten som om hele hans produksjon er en kolossal tekst uten grenser, som vokser for hvert nytt dikt eller fortelling,» skriver juryen om forfatteren, på hjemmesiden til Nordisk Råd. -
Da tenker jeg det er bra og lesbart
, selv om jeg ikke er noe novellefan.
, selv om jeg ikke var klar over at hele forfatterskapet telte,
da er det passe teit å nominere debutanter da - yo Danmark?

Noen visjonære som allerede har lest?

SAMLESING, VINNEREN ER?

Bildet er lånt fra legeforeningen.no, som har ingen verdens ting med samlesing å gjøre, itillegg mangler smålandene - men så moro var det altså med samlesing!

12.April avsløres vinneren av
Nordiskråds Litteraturpris 2011, på tirsdag.
Idag kårer samleserne sine vinnere. yay.
Knirk skriver at
10-15 bloggere har lest 7 av bøkene og tilsammen skrevet 62 omtaler.
Selv har jeg bare lest 5 - en dansk og en finsk er hoppet over. De samiske, islandske og en av de finske er heller ikke oversatt
- og kanskje gikk vi glipp av en perle.
Jeg har lest mye islandsk i år&fjor men stort sett krim. Finske bøker er spennende, også utover Paasilinna (som har begynt å kjede meg litt), det er virkelig et ekstra hakk i den finske folkesjela.
Samisk har jeg never ever lest - dette ville vært en fin mulighet,
- derfor håper jeg den samiske vinner slik at boka kommer på norsk innen mai.

Hvem vinner?
Jeg tror Beate Grimsrud vinner, både hos juryen og samleserne. De fleste er over seg av begeistring og tross alt ble den nominert både av Norge og Sverige. Det er ei strålende bok men hos meg havner Beate kun på 2.plass.

Min vinnerliste & rangering - basert på 5 leste:
Omtalene er linket.

1. Innsirkling2 - Carl Frode Tiller
2. En Dåre Fri - Beate Grimsrud
3. Det Tatoverede Budskap - Kristian Olsen aaju
4. En Krossad Världshus - Sonja Nordeswan
5. Stigninger og Fald - Josefine Klougart.

Jeg er enig med Knirk i at bøkene blir bedre over tid. Det flere blogginnlegg jeg har lest, om ting jeg selv har gått glipp av, språklige vendinger som har gått over hode, poenger & sammenhenger jeg har misforstått. Når alt dette settes sammen, stemmer i kor, vokser bøkene og leseropplevelsen heves. Overraskende og gledelig!

Sinnslidelser, et must?
Det at bøkene har vært smale, rare og ofte utilgjengelige har gjort det enda bedre. Følelsene av sært felleskap -). Jeg tror ikke jeg hadde fått den samme opplevelsen av å samlese bestselgere eller krim - bøker alle leser, men hvem vet - genre er utflytende og både Grimsrud og Tiller troner vel ganske høyt på salglistene
- akkurat som fjorårsnominee Knausgård.
Forresten leser vi jo stort sett krim og bestselgere i kor uansett, de samme bøkene har det jo med å gå igjen på flere blogger. Det jeg vet er at bokbloggturneen der 7 leser samme bok på hver sin dag
- på langt nær er like moro.

Chaching og markedsføring oppmot idealistisk og frivillig leserglede?


Oppsummert og underlig!
At vi stort sett er enige om de fleste bøkene - bortsett fra Tiller, som ser ut til å være en elske eller hate forfatter.
Fanklubb eller leserallergi.
Tiller var best for meg. Grimsrud vinner
- men jeg krysser fingrene for den samiske!!

Ellers?
Jeg blir gjerne med videre.
Samlesing av Bookerprisen nominasjoner?
Brage? Nobel? tilfeldige utvalg fra diverse lister?
& selvfølgelig neste års Nordisk.
En applaus for instigator Knirk
, som jeg håper fortsetter ved roret!

HUMPEDITTEN

Stigninger og Fald (2010)
- Josefine Klougart

Lest i forbindelse med
Knirks Nordiske Samlesingsprosjekt.
Vi samleser bøker som er nominert til
Nordisk Råds Litteratur Pris.
- og blogger i kor.




Jeg visste det var noe annet jeg burde gjort igår enn å skrive Eshkol Nevo omtale. En gnagende følelse av noe jeg ikke orket, så kanskje husket jeg likevel at jeg burde nordiskblogge - men gadd ikke.

Noe som har preget hele min lesning av denne boka. Jeg kom aldri i gang, fant aldri flyten, viljestyrken sviktet. Plukket den opp, la den ned, tok den opp, la den ned, tok den med og slengte den til slutt i veggen - og ga opp på s.90.

Ingenting har fulgt oppskriften.
Oppskrift: Jeg leser ei bok til siste side, skriver et blogginnlegg innen rimelig tid og leser deretter hva andre har skrevet om samme bok - mens jeg river av meg hårdotter i frustrasjon over hvorfor ingen andre skjønner at jeg har rett og burde opphøyes til bokbloggene rikssynser.

Riktignok har jeg avbrutt 3 bøker siden bloggstart, men de var alle tjukke. Tror aldri jeg har gitt opp halvveis i ei så tynn bok før.
Så på jakt etter inspirasjon lot jeg meg lede ut i fristelsen. Jeg fulgte Knirks link over til nordisk radioprat, der en 'ekspert' på dansk? eller var det nordisk? kunne fortelle følgende dype ting om boka:

Ekspertutalelse:
Langt fra suget av eget bryst.

• Den åpner og slutter med hester. - aha hester er fallossymboler.
• Tittelen Stigninger og Fald finnes på de fleste plan i boka
• - i språket, som synker og stige
• - i følelsene - her er jeg med, opplevde flere bølgedaler underveis.
• - i struktur og oppbygning - eller den ikke eksisterende spenningskurven?
• - i landskapet som beskrives - humper og danskebakker.

Forresten:
Det er en 80s gårdsbarndomskildring fra Mols (Danmark).
- En lyrisk reise gjennom det landskapet som gjør oss til mennesker.-
(fra baksiden)

Lyrisk Prosa:
Jeg skjønner jo hva problemet er.
Poesi og landskap har aldri vært mine sterke sider. Jeg kan beundre naturen og stopper stadig på joggeturer for å fotografere trær og asfaltsprekker - men litterært er dette min akilleshæl. Flere ganger, i utallige bøker, har jeg tatt meg selv på fersken i hoppe og skumme over landskapsbeskrivelser, enhver svulstig bruk av adjektiver og skildringer av fjell og bekkefar.

Eg: leste jeg ut hele Hulebjørnens Klan i rekordfart da kun interaksjonen mennesker/dyr interesserte meg. Faktisk var jeg så ung da jeg leste serien at ikke engang kjærlighetsscenene fanget - jeg ville kunne lese om ulven, hesten og løva.
Ringenes Herre likeså, usømmelig antall sider
med alvelandskap, trær og horisonter.
Nesten all lyrikk går ut - bortsett fra Myrstrå Vipper - som jeg har bestemt meg for å nevne minst engang i uka. osv osv, fordi jeg ikke kommer på flere eksempler.

Poenget: Jeg henger ikke med fordi boka nesten ikke eier handling. Adjektiv over verb. Korte kapitler, normalt et pluss, vakkert språk og mange komma, jada jeg ser objektiv at det er pent, et godt stykke arbeid - men jeg føler stort sett ingenting.
Best, og det som gjorde de 90 leste sidene verd det, 90/171
, og den eneste gangen jeg ble løftet ut av meg selv:
Kapittelet på s.60
- De 2 første gange tok taterne al den mad, der havde været i huset, og min mormor havde bævende pakket det ned for dem i tasker og sække, mel, sukker, noget saltet kød, en nesten friskbagt kage med sukat og marcipan; den tredje gang havde ingen været hjemme, og røverne havde egenhændig gjennemsøgt huset, rum efter rum, væltet seg igennem værelser og skabe. Den tredje gang var værst. Den gennemsøgte kommode med de hængende skuffer, trukket åbne som en forslået mund med duge og breve og bøger væltende ud på gulvet, det havde nesten slået henne ihjel. -
Action, tatere som stjeler og volder sorg.

Jeg må innrømme at når det kommer til denne boka har jeg vært en dårlig leser. Det er ei bok som setter søkelyset på alle mine litterære svakheter, mine personlige preferanser - utover det som kun går på ren handling. Jeg velger ofte bort bøker pga tematikk - unngår snikende sykdommer, døende kjæledyr og svulstige epos - men her er det språk og min manglende vilje til å trenge igjennom det skorter på.

Lost, uten ytre handling, fiffige dialoger, ironi og Hemningways isberg, kun tuppen over vannet og resten under teppet.
Når det indre landskapet skal adjektivskrives blir jeg like hjelpesløs som når det er snakk om rislende vårbekker og harepus på skogbunn. Farer lurer og egne begrensninger kommer til syne.
Høy pidestall og dypt fall.

Jeg er bombesikker på at Nordisk Juryen jobber tematisk.
I år nominerer vi bøker om menneskesinnet, alle enige?
VEDTATT.

Josefine hos tanum.no
Jeg lånte den på biblioteket.

Talentfull.
Klougart er født i 1985, en pur ung debutant med verden for sine føtter. Neste gang jeg leser henne, som slett ikke er sikkert, blir det på norsk.
Merkelig nok slet jeg mer med dansken her enn hos grønlandsolsen.

Oppsummert: Ja det er urettferdig Josefine at du skal lide for mine svakheter, men hos meg havner du bakerst i nordiskkøen - etter tatoveringsolsen til og med.
Men du kan trøste deg med at jeg hverken har lest Vågen eller Fluetemmeren og at jeg innser at boka di sannsynligvis er strålende
- bare ikke for meg.

Tidligere lest i Nordisk Samlesing -
I hemmelighet også kalt:
Dypdykk ned i de obskure nordiske folkesjeler.
Dette var siste bok ut, da de manglende
ikke er oversatt til verdenspråkene norsk/dansk/svensk.
Vinneren kåres 11.April.
Min vinner: Avsløres dagen før. Hvem kan det være??

KULTURMENNESKET?

I går så jeg Innsirkling på teater.
Et ledd i nyttårsforsettet med å delta på et litterært/kulturelt arrangement pr. månedet - eller 12 i 2011. Dette var nr. 2 - kulturmennesker blir ikke skapt over natta. Tenkte å bøte på etterskuddet med å se Änglagård3 på kino - men det protesteres rundt meg om juks
- svensk oppfølgerfilm på kino teller ikke som kulturelt arrangement
- ikke engang når den inneholder svensk natur og Helena Bergström.
- da kunne jo liksågått sett ferdig Stieg Larsson3 på DVD
, eller The Reader som jeg nettopp lånte på biblioteket.



Teaterstykket 1
Ubestridelige fakta.
Det var fullt. Ikke så mye som et sete ledig. Tror det var nest siste dag før man starter opp igjen i mai.
Sikkert så skuespillerne skal få tid til å gå på ski.
Jeg så Odd Børretzen komme ut fra do og løpe opp trappa iført dongeri og stokk - alt mens han samtalte med ledsakerkvinnen, kona? om hva han likte med stykket. Hadde jeg vært PerezH hadde jeg knipset og spurt hva han egentlig synes - men i mitt norske skamvett, holdt jeg opp døra og lot som ingenting
- men du og du hvor jeg spilte den CD-en i sin tid - et viktig ledd i 8ks norskundervisning - det er svært lite han ikke vet om måker.

Prekulturelle aktiviteter var Thaimat og mintsjokolade - kamuflert som teaterkonfekt på etasjebrett, men akkurat som favoritten, mint girlscoutcookies, + vin i moderate mengder.
Postaktiviteter - pesende lynspurt til OsloS for å rekke halvelleve toget. Kanskje er jeg nærmere kulturmennesket enn jeg tror - fjellsko med innleggsåler holdt akkurat for å komme seg fra teater til togstasjon på 15min - inkl.5 min i kø for billettkjøp, for ALDRI om jeg betaler det provoserende 20krs tilleggsgebyr de tvinger på deg for å løse billett på selve toget.
ALDRI. Da venter jeg heller 2t på en benk. Kan lese mye på 2t - samtidig med at man gjør tåhev. Noe som ville ha skjedd hvis jeg hadde gått for høye hæler og skjørt.

Teaterstykket 2.
Hvem som har regissert, produsert, sufflert og hvem skuespillerne var kan du lese på Det Norske Teaterets nettsider, detnorsketeateret.no.

Teaterstykket 3
Hva synes jeg egentlig?
Jeg har jo begeistret lest bøkene, både Innsirkling, som stykket bygger på og oppfølgeren Innsirkling2. Sammenlikninger mellom bok og film er alltid automatisk, og boka vinner alltid. Jeg hørte lydbøkene i begge tilfellene, ekstra dimensjon med flere stemmer i hodet enn bilder.
Vi satt på bakerste rad og jeg hadde foggy linser (bør byttes ut straks) så det var ikke alltid jeg så ansiktsuttrykkene - noe som gjorde stemmene desto viktigere - akkurat som i lydboka - stemmer og ord.

Dialekt.
Jeg har tidligere småklaget på at bøkene er skrevet på - og lydbøkene lest på, nynorsk, og ikke trøndersk. Her derimot var det trøndersk hele veien. Nå er jeg bytrønder og benytter langt flere æ-er enn den varianten det var lagt opp til her - stilistisk og forståelig midtnorsk med innslag av inntrøndersk e-bruk? Nå aner jeg ingenting om skuespillerne, bortsett fra Britt Langli som jeg tror er trønder, ihvertfall var hun det i Bør Børson - men hvis hele casten var østlendinger var det godt gjort. Jeg vet at svaret er bare et googletrykk unna - men akkurat dette interesserer meg ikke nok til at jeg orker. Den inntrønderske øynamsosværingen, med ungdomskjennskap til Tiller, jeg så stykket sammen med - hadde derimot flere dialektinnvendinger.

Rekkefølge?
Kronologien er hulter til bulter, forståelig plukket litt her og der, slik at de 3 hovedpersonene kunne uttale seg omtrent samtidig, og ikke i bokas strenge rekkefølge. Det ødela litt av reisen og gjorde at synet karakterene hadde på seg selv ble sterkere enn hvordan de ble sett av hverandre, noe som i boka er motsatt. Der presenteres de et eget selvbilde, som deretter blir smadret av nestemann.
Spesielt Jon og Arvid får gjennomgå på denne måten. - likevel var det ok løst, et selektiv utvalg må jo uansett gjøres i slike adapsjoner
, sa hun tilgivende velvillig.

Skuffelsen!
Der stykket falt igjennom for meg - både i seg selv - og i forhold til boka, var dialogene. De fantastiske kranglene. Det var mye roping, puffing og bank i bordet. Det at mye av dialog og gjentakelser i boka foregår inne i hodet, det går eit sekund - og hun høyrer hvor sant det er, gjør at alt blir stillere, introvert og mer innbitt.
Mer fortvilt, stygt og hatefullt.

Det er forskjell på å høytlese
- jeg blir så lei av deg ropte han, overrasket, og slo hardt i bordet.
Til å brøle Æ BLI SÅ LEI AV DÆ og dælje hånda gjennom bordflata.
(egen tilfeldig dialog).

Siden gjentakelsene, tankene og rytmen er det jeg elsket
- elsker med bøkene, mistet krangligen mye av sin magi for meg. Det ble bare 2 personer som ropte til hverandre, trampet med bena og slengte beskyldninger. Finessene og takten ble borte.
eg. mistet vaffelstekingen hele sin brodd.
MEN: Jeg vet at mange ikke tåler all denne repeteringen, og i så måte vil de sikkert like teaterstykket mye bedre. Hører dere, - haters?

Tilfeldig!

• Ane Dahl Torp leste en fabelaktig Silje i lydboka. Dypt savnet.
• Jon fremstår sterkere og mindre labil på teater.
• David som interesserer meg mindre og mindre etter å ha lest nr.2, var her trompetist i bakgrunnen, noe som jeg synes var teit.
• Teit var også alle disse jazzsnuttene de spilte, disse gikk meg hus forbi i boka, kun bisetninger og jeg likte ikke at de stjal så mye tid fra dialogene.

Anbefalt?
Rart, men sannsynligheten er stor for at jeg ville ha likte det bedre hvis alle 3 hadde sittet på hver sin stol og framført lydboksporene. Med mimikk og teaterfakter, jatakk til acting, men lest hvert ord, hver gjentakelse og hvert tankesprang. Brevene kunne de bukkehoppet.
- kanskje jeg bare skal kjøre lydboka en ekstra gang?

Andre som har vært på teater, i det siste?

På torsdag ble Innsirkling2 lest i forbindelse med
Knirks Nordiske Samlesingsprosjekt.
Vi samleser bøker som er nominert til
Nordisk Råds Litteratur Pris.
Da jeg allerede hadde lest den
får teaterstykket bli mitt bidrag.

Alle de sprikende omtalene av toern kan du lese HER.

NA-NA-NA-NA-NA

Det Tatoverede
Budskab (2010)
- Kristian Olsen aaju

Originaltittel: Kakiorneqaqatigiit

Lest i forbindelse med
Knirks Nordiske Samlesingsprosjekt.
Vi samleser bøker som er nominert til
Nordisk Råds Litteratur Pris.
- og blogger i kor.

Dette er Grønlands bidrag
4.bok i prosjektet
& den første ever lest på dansk.

Siden jeg kvernet sånn på svensklesing under forrige bok er det på sin plass og ofre noen ord på dansken også. Dansken som jeg trodde skulle bli sååå lett - som en plett, en lek. Jeg burde visst bedre, lusa danser alltid på gangen og hovmodet står sjelden til påske.

Hvorfor er dansk så vanskelig?
Fordi: Det leker med hjerne og sanser. Det ser ut som norsk, men bare nesten, som om noen har gått amok med staving, ordstilling og setningsbygging. Jeg ble umiddelbart hensatt til gamle ungpikebøker og svunne tider - mig, dig, d-er og æ-er - bare for brutalt å bli rykket tilbake, da heltinnen må sjekke internett, e-post eller mobilen.
I mig & dig tider har man telegram og budsendere - ikke epost.
- grønlandskdansk, folkesjel og vridd logikk?

& for å ha sagt det, dansk, grønlandsk
, oversatt eller ikke.
- boka skjønte jeg ingenting av.

Story:
Forfatteren, Manuaraq, arver et brev av sin tante. Det inneholder et manuskript som han putter i en bankboks (?). Etterhvert skriver han det inn, langsomt og uengasjert(?) på pc og vi får da del i historien, men en og annen innskytelse fra forfatterM.
Manuskriptet: En politienke arver en etterforskning om mulige lesbiske kvinner med adresser tatovert på skambenet, innlater seg med den ene, møter noen andre, får bind for øynene
og en lykkelig slutt.

Mulige mordere, mord og Kafkapoliti.

Kvinnene heter stort sett noe på Na
og er umulig å holde fra hverandre
- vekslingen mellom 1 & 3 pers. forteller virker vilkårlig
- tilfeldigheter i kø, eg, hun som sitter på alfaomega informasjon sitter tilfeldigvis på kafebordet bak heltinnen, overhører noe og gir seg til kjenne.

Det reises mellom Grønland, Danmark og Norge, pøses på med trivielle detaljer, som kjøp av billetter, kaffedrikking, søvnkvalitet. Kanskje er det gradvis oppbygning og en eerie stemning det forsøkes på - og kanskje hadde jeg fattet det på norsk?
- som det er skjønner jeg virkelig ikke poenget.

Slutten? The Grand Finale?
muhahahahaha, big deal og leverspising(?)

Den er nominert til Nordisk Råd og jeg skylder som sagt på dansken.
Jeg MÅ gått glipp av noe vesentlig, just missed the train
& vinner den skal jeg klippe
av meg alt håret og løpet intervaller på 13/km.
Skinheadhooligansputnik.


Know your writer - by sight.

Olsen vet jeg ingenting om
, men slik ser han ut.

+ for at jeg kan legge til Grønland på landsoversikten.
+ for nye ord og språklig fryd.
, eg: læbestift på læbene



& ikke minst: (jeg er lett å glede)
, å nette seg til, - noe jeg konsekvent har begynt å bruke
, vent på meg, jeg må nette meg til, - jeg kommer når jeg har nettet meg :))

Tidligere lest i Nordisk Samlesing -
I hemmelighet også kalt:
Dypdykk ned i de obskure nordiske folkesjeler.Neste bok ut er fra Finnland:
Erik Wahlström: Flugtämjaren.
( - på svensk hos tanum.no)
Bloggdato for Wählstrøm er 17.februar.
Kanskje hopper jeg over.

SEKUNDET SOM GÅR.

Innsirkling 2 (2010)
- Carl Frode Tiller

Lydbok lest av:
Anderz Eide, Duc Mai-The,
Unn Vibeke Hol
og Bernhard Ramstad.





Nominert bla. til Nordisk Råds Litteraturpris 2011
Dette er den første boka jeg leste/hørte iår.
Den er også endel av Knirks Nordiske Samlesingsprosjekt og jeg tenkte derfor å vente med omtalen min til samlesinga - men skal jeg vente til April kommer alle original tankekraft og instinktive reaksjoner til å bli oppspist av gjengse meninger og tidens tann
, så jeg jukser med rekkefølgen.

Min ville begeistring for Innsirkling 1.


Story:
Venner og bekjente driver fremdeles og skrive brev til hukommelsesløse David. Denne gangen: 2 kompiser fra tenårene og ei gammel dame som kjente mora.

Strukturen er den samme, hver sin tur, hver sine brev og hvert sitt turbulente liv. Det krangles og såres og repeteres. For, ja - gjentakelsene er også de samme.
Spesielt Freistar og dette eine sekundet som går.

Forrige gang tenkte jeg at hver person hadde sin egen catchphrase - en gjentakelse spesielt for denne personen - Jon med Freistar og Silje som hører hvor sant alt er. Denne gangen er jeg mer usikker. Hadde jeg sittet med boka foran meg hadde det vært verd en sjekk, men jeg hørte lydboka og den er longgone. Det virket uansett mer tilfeldig, mer allover the place.

Jeg har lest andre klage over hvor like disse 2 guttebrevskriverne er - og kanskje er jeg enig - bortsett fra at bondeOle med den fæle kona, blekner i forhold til Tom Roger.

Tom Roger med den deliverance-ske hillbillyfamilien, sigøynermora og bestefaren. Måten han (og de) krangler på og den brutale måten Tiller vrenger psyken hans på - fra å virke som den i familien med mest kontroll, til sleggesvinging og psyko101 krangling med kjæresten - er brilliant. Det er så man skulle ønske man var 2 rundt cd-spilleren - så man kunne klaske highfive når nøkkelordene kommer
- freistar - KLASK
- det går eit sekund - KLASK
- samtidig som det skjærer å høre på - for man hører hvor sant det er. (i1 pun intended):

Jeg hørte lydboka - og i all min iver etter å skryte Tiller kranglinga opp i skyene tror jeg dette er ei lydbok-bok. Usikker på om all denne rytmiske kranglingen virker like bra på papir.

Den 3. brevskriveren er Paula, ei venninne av mora til David og selv om hennes historie er enda mer grusom enn de 2 guttenes, er ikke effekten på meg like sterk. I forhold til fortsettelsen, bind 3, er det likevel Paula som er viktigst. Hun vet noe om David, sitter på hemmeligheter som velter hele skuta og man aner en aldri så liten oppvask i fremtidige bind.


Likte også:

• Hvordan enkelte personer fra I1 plutselig framstår i et helt annet lys. Dette gjelder spesielt stefaren PresteArvid som går fra å være en decent, omsorgsfull dog litt kontrollerende mann til å bli - tilnærmet psykopat, sett med både Oles og TRs øyne
• - men også mora Berit og hennes kalkulerende affære med bondeOles far.
• Hvordan det småsparkes til realitykultur og biografier, host host Knausgård. Det er litt billig men jeg er ikke bedre enn at jeg fryder meg .
• Hvordan Tom Roger leses. Jeg er usikker på hvem det er som leser, med holder en knapp på Duc, fordi han har mye å gjøre opp for etter endel misser lately. Men uansett hvem som, er det slepende, farlig og exceptionally brilliant!
• Paulas tankesprang og mulige umyndiggjøring.
• Montro om han hørte på like mye listepop og radiohits som Beate Grimsrud, hør en hit, skriv en hit.
• - og ikke minst alle de tragiske skjebnene, historiene, hendelsene, dialogene - alt innerst i sjela som aldri burde komme ut, som ligger der godt skjult og hemmelig hos oss alle.
• Otterøya, et tverrsnitt av norsk bygderomantikk???
• NEGATIVT? Nei, hva skulle det være. Kanskje de 6 årene det tok å skrive - og den usannsynlige selvinnsikten og skrivekunsten de alle sitter med.?? - Det flyter en allvitende, allmektig forteller der oppe et sted - og det er nok for meg. Eloquence er ikke noe å bli sur over :-)

Oppsummert:
Jeg ble ikke like revet med av sjokk og overraskelse som jeg ble i førsteboka. Som nevnt er den struktur og språkmessig svært lik - og jeg skjønner ikke spranget på 6år, lukter nesten inn-trøndersk depresjon og skrivesperre.

For meg gjorde ikke hoppet så mye siden jeg leste den første så sent - men hvis jeg må vente nye 6 år på nr.3 og forskjellen ikke er større
- vet jeg ikke helt hva reaksjonen blir.
Sannsynligvis skuffelse og irritasjon.
Men akkurat nå gleder jeg meg, nysgjerrig på fortsettelsen
og spent på om den innfrir.

ANBEFALER helhjertet.

Innsirkling 2 hos tanum.no
Forfatterens hjemmeside.


Know your writer
Carl Frode Tiller er født på Namsos
og utdannet historiker
, for mitt bare liv skjønner jeg ikke hvorfor han ikke skriver disse bøkene på trøndersk, men noen jeg kjenner fra Namsos påstod at det ville blitt alt for sært og uforståelig for den allmenne bokkjøpende nordmann - kanskje har de rett?

RAMBLE ON.

Blues från ett (2009)
Krossat Världshus
- Sonja Nordenswan

Lest i forbindelse med
Knirks Nordiske Samlesingsprosjekt.
Vi samleser bøker som er nominert til
Nordisk Råds Litteratur Pris.


Dette er 3.bok i prosjektet
og den 2. jeg noensinne har lest på svensk.

Big deal det med svensken.
Nå tok det raskere tid enn jeg trodde, 30s der jeg satt og sa ordene inne i hodet og tenkte denne boka blir jeg ikke ferdig med før 2012 - så var jeg plutselig på s100, uten at jeg ante hvordan det hadde gått til. Koden knekket, men tittelen forstår jeg fremdeles ikke.

Før jeg begynte å lese hadde jeg en formening om at dette var en gotisk samtidsroman, moderne versjon av Jamaica Inn - eg. ung pike opplever skumle ting på vertshus - for hva annet kan vel Världshus bety? Nå etter å ha lest boka som ikke har noe som helst med Jamaica å gjøre, annet enn, en bisetningsreferanse til Bob Marley - vet jeg fremdeles ikke hva det betyr.
- Min värld, som ända tills i fjol kunde liknas vid att bo i ett hyggligt hus, visade sig vara ett hus uppfört på lös grund, ett världshus som långsamt började rasa ihop.-

Googleoversetteren nekter å oversette - derfor velger jeg korthus over det direkte oversatte verdenshus. Et svensk folkehjem knust som et korthus av fortiden. Det er mitt siste ord, min tolkning
- og over til boka:

Blues:
Smaragda Eriksson oppdager at hun er av utenlandsk opprinnelse da hun søker om ny legitmasjon. Mor er død, far borte - og mormor stilles til ansvar. Over whiskey og solbærsaft rulles fortidens kjærlighetshistorier ut og identiteten til både morfar og far avsløres.
- først gjennom mormors fortellinger, deretter morens dagbøker.

Krossad:
Ting er ikke som de framstår og avsløringer
, bringer tragedie, både i nåtid og fortid.

Världshus:
Alvor blandet med kunnaværta-facts. Slapstick og personlighetsspaltning. Men sykehus og psykologer er kun forbigående og fjernt, et bakteppe. Historien i sentrum er de forsvunnede menn - morfar og far - og kvinnene de påvirket.
Hvem, hvor og hvorfor
- og er det egentlig alt man trenger å vite.

Flipside:

• Må man ha hovedpersoner med mentale problemer for å bli Nordisknominert i år?
• Automatisk vennlig innstilt pga Zeppelin.
  
• Jeg likte tittelen
• Likte forsida
• - det tjukke papiret
• & er veldig nysgjerrig på hva jeg hadde synes på norsk.
• OK!
  

Best?
Musikkreferanser og sterke tidsbilder - swinging London og katolikker i Belfast. Det hjelper å kunne himmelveien og elementær rockehistorie, uten at jeg vil si hvorfor. Kryptiske Karoline.

Problemer? Slutten.
Siden navngitte personer er involvert var slutten litt gitt på forhånd - men jeg håpet i det lengste at hun skulle dra ting - langt og mye lenger. En fiktiv vri på en kjent liv. Det gjorde hun ikke - og derfor ble slutten hengende i lufta. Nødvendig? kanskje, - men ikke som jeg ville ha det.

Språket kan jeg ikke si noe om
, bortsett fra at alt høres bra ut på svensk.
- eksotisk og klingende.


Blues från ett Krossat Världshus hos tanum.no
Aner ikke når den blir oversatt til norsk.

Know your writer:
Sonja Nordenswan er fra Åland, Blues... er hennes andre bok, og det finnes veldig få fine bilder av henne på verdensveven.
Debutboka: Stina og Herr. Saltarello
har jeg ikke lest


Tidligere lest i Nordisk Samlesing -
I hemmelighet også kalt:
Vi støtter nordiske forfattere som skriver gode bøker
ved å kjøpe dem fullpriset og innbundet - på svensk.
Neste bok ut er fra Grønland:
Kakiorneqaqatigiit - Kristian Olsen Aaju:
(Det tatoverede budskab, - på dansk hos tanum.no)
Bloggdato vår Aaju er 3.februar.
& husk - alle kan være med.

ØNSKETENKING.

En Dåre Fri (2010)
- Beate Grimsrud

Lest i forbindelse med
Knirks Nordiske Samlesingsprosjekt.
Vi leser bøker som er nominert til Nordisk Råd Litteratur Pris og blogger i kor. Dette er første bok ut.

- Halva dig og hela kunga riket -



Beate Grimsrud er født og oppvokst i Oslo men har bodd i Sverige siden 80-tallet. Bøkene sine skriver hun på svensk og oversetter så selv til norsk. Hun har vunnet en rekke priser både for filmer og bøker - men for meg er hun splitter ny.
- så ny in fact at jeg ble litt skuffet da jeg skulle lete fram omslagsbildet for denne bloggposten og fikk se bilder. Hun gikk fra å være en anonym ordkunstner til småberegnende i grelle farger - og vips hadde hun stukket en forfatter intensjonsfinger i boka.

- for jeg skrev den for å sette psykiatri på dagsorden sier hun
- og jeg ble plutselig veldig irritert både på henne og boka, for at hun kan blande seg inn på denne måten. Sette spørsmålstegn ved lesninger. Fnyse av de som mener den er Knausgårdsann. Sjangerlek og nesepek.

Story:
Vi følger Eli Larsen, glimtvis fra en grumsete barndom til et voksenliv inn og ut av tvangsinnleggelser. Diagnosen er schizopsykotisk eller noe i den retningen (irrelevant). Hun har smågutter i hodet og vil skifte kjønn. Espen Askeladd - jeg fant, jeg fant. Emil - i Lønneberget, rebelske Erik og kunstneriske Prins Eugene. De snakker til henne, med hverandre og vil bestemme. Hjelper til i begynnelsen men blir etterhvert til besvær og ofte årsaken til at hun blir innlagt. Gjør det, gjør det, sier de - også må hun, hoppe, krangle eller sloss.

Elis ytre histore sammenfaller med forfatteren.
Norge, Sverige, jobb. De har skrevet de samme bøkene, laget de samme filmene og vunnet de samme prisene. Galskapens historie? En kunstnerroman? Nok et glimt av forfatteren som ung mann? Et sant bilde av psykiatri i Sverige?
Eller god gammeldags fiksjon?

For meg er dette mye nærmere Kjærstad enn Knausgård.

Avstand. Dette vakre, overenergiske, svaksynte og dyslektiske barnet som vil bli forfatter. Gudsbenådet forteller. Fotballhelt. Boksestjerne. Alt hun tar i blir til gull. Alle talentene, alle vennene som trør til og kommer meg hjelp og gode ideer. Alf og Jonas.
- parallellt er hun tvangsinnlagt, neddopet og kjønnsforvirret.
- yin, yang, baksida av medaljen og innsida ut.

Det ville vært kjedelig i midten hadde det ikke vært for språket. Distanse og oneliner fråtsing. Språket kiler seg mellom meg og historien og i all sin prakt gjør det at min empati og medfølelse med Eli aldri innfinner seg. Jeg grubler og nyter men den instinktive magefølelsen og dukket i historien uteblir.

Likevel synes jeg boka er strålende.
Jeg liker måten den er delt opp og disponert på. Korte punchlinesetninger. Side opp og ned med underfundige sitater. Humor. Kapitler som hopper fram og tilbake i tid, fra barndom til voksen i terapi. Scener fra lukket avdeling. Utdrag fra pasientjournalen.

• Jeg liker og skjønner at hun vil være Emil. Lindgren hjernevasket er vi jo alle. Jeg ville være både Emil, Pippi og Marikken og Espen vinner jo alltid prinsessa.
• Jeg liker at den er påfallende blottet for sex og romantisk kjærlighet. Får deg til å innse hvor stor og utspekulert plass romantikken tar.
• Jeg liker coveret.
• Jeg er veldig glad for at jeg ikke visste det jeg nå vet om forfatteren da jeg leste boka. Feks at hun lyttet til radio og listepop, hits fordi hun ville skrive en hit. Don't go there. Forfattere burde vært en hemmelig rase, bortgjemt fra media. Pseudonymer lovpålagt.
• Jeg, meg og vi to. Jeg - fortelling om meg innenfra.
• - og kanskje oppnår hun det hun ville - og sette psykiatri på dagsorden.
• Selv er jeg autonom og allvitende leser som nekter og tro på den påståtte intensjonen. Boka blir best hvis du tvangsleser som om de svarte mascaratårene på coveret var den hele og fulle sannheten.

Innsikt man kan bruke på så mange av dagens romaner.
- Jeg trøster meg med at en roman er en roman og bare speiler deler av virkeligheten. Hvordan man tror det var, og hvordan man ønsker at det var. Deler av det ulevde livet. Valgte øyeblikk, oppdiktede øyeblikk. Fortellinger som føder nye fortellinger. En personlig fortelling. Som framstår som sannere og sannere for en, jo lenger det er sidn den fant sted - s441


Neste bok ut i Samlesningsprosjektet er Vågen
, som jeg hopper over.
Mest fordi jeg skal på juleferie og ikke har tid
og litt fordi den ser kjedelig ut.
Bloggdato for Vågen er 2.januar
Du finner alle omtalene samlet hos Knirk.