SAMLESING AV ANOREKTISK - OPPSUMMERING.

Har dere fått med dere at jeg har valgt akkurat samme bildekombo som bokas instagramkonto. Helt tilfeldig. Bildene er egenhendig klippet og limet fra googlesøk. Vi har altså noe til felles, Ingeborg og jeg, akkurat nok til å hilse i heisen (ref. egen bloggpost)..



Bokbloggerprisen 2017
Idag er siste dag av Anorektisksamlesinga.
Håper neste samleser ut er flinkere. Nok engang. Jeg har vært en dårlig blogger i 2018. Det leses (krim and doomsday), men veien fra sofa til internett har aldri vært lengre.  Dumt for Ingeborg at jeg ønsket meg akkurat hennes bok til samlesing.

Alt henger etter. Alt går i sneglefart.

Jeg tar på meg skylda og forlenger, i mitt indre, sultlesinga helt til september og prisutdeling. Iallefall lover jeg å nevne det hver gang anoreksia dukker opp i bok. Bot? Bedring?  Mens dere andre leser om voldtekt og russere, skal jeg jakte på spiseforstyrrelser...

 Har allerede begynt:

Et sitat fra Sofi Oksanens Kyr - om Anna og skammen, og ei som later som om hun leser Skårderud (mannen bak forordet). Lua er på for å matche boka, ikke fordi hun har snøplaner.. Hva bokbloggere sier som har lest både Kyr og Anorektisk kan du lese i dette instakommentarfeltet...


Nok om meg:
Hvordan går det med dere? Hvem har lest? Hvem liker? Hvem angrer? Hvem vil heller lese 7 bøker om voldtekt enn å ta for seg magesyre og håndvask? Kom gjerne med linker. Enten her, i den opprinnelige posten, på den offisielle samlesningssida
 , eller all of the above.

 
Så langt har jeg fått med meg at:
(Siste setning fra hver bloggpost) (teasers)
,  min:  Og mens alt dette pågår utdanner hun seg til sykepleier!

Marianne har lest: Jeg er nå om mulig enda mektigere imponert over Ingeborg Senneset enn hva jeg var etter jeg hadde lest boka!

Gro har lest: Jeg skjønner godt at denne boken kom på kortlisten og jeg håper flere leser den.

Bente har lest: Boka var lett å lese, ikke lett å glemme og så intens at det tok meg ikke mange dager å komme igjennom den

Haruhi har lest:  Krysser fingre og tær for flere bøker fra henne i framtiden (hoping against hope at hun begir seg ut på skjønnlitteratur, eller i det minste non-fiction som ikke handler om egen smerte – en anoreksibok pr. forfatterskap er nok....

EliseCathrin har lest:  Det er definitivt ei av sakprosabøkene du burde få med deg.

Aariho har lest: Dette er en svært alvorlig sykdom, men det er mulig å bli frisk, med god hjelp og sterk vilje. 

Anita har lest: All honnør til Ingeborg Senneset for at hun har orket å gi ut denne boka.

Elikken har lest: Måtte ingen flere bli skrevet ut før de er klare, bare fordi det er juleferie eller fordi 400 gram er 100 for lite.

Sissel har lest: Dette er en bok til ettertanke

Berit har lest:  Man trenger kanskje ikke å like ei bok for å ha stort utbytte av den? 

Beathe har lest: Dette er èn historie av mange og jeg håper at den kan bidra til at andre som lider under det samme kan se at det finnes håp og at det er hjelp å få der ute.

Silje har lest:  Ellers vil jeg også si at å gi ut en så naken og rå bok om seg selv, og ikke minst at den inneholder en god del kritikk mot helsevesenet er ganske uoppdragent og tøft gjort.

I tillegg har Bokbloggerprisen egen Instagram.
Senneset finner du på twitter og boka har egen insta, Anorektiskbok..
Flere anmeldelser og øyeblikksrapporter, både fra bokbloggere og ikke-bloggere finne du på goodreads.

Things to do istedet for blogging:  grave fram gjerdet selv... hele gjerdet.. selv...

Neste samlesingsbok ut er Olaug Nilsens Tung Tids Tale.
Samlesingsjef er Lena.  Det er bare å glede seg.....

SAMLESING AV ANOREKTISK/SENNESET

Bilde fra Adressavisa, Tone Skjervold + cover fra Cappelen..


It is that time of year.
Bokbloggerprisens Samlesing 2017.

Første bok ut er
Anorektisk av Ingeborg Senneset.

Forfatter Sennetset jobber som journalist i Aftenposten, er dommer i PEN,  er aktiv samfunnsdebattant, er utdannet sykepleier, og tidligere blogger.
Dette er hennes først bok. (Wiki) (Intervju Adressavisa)


Anorektisk er nominert i Åpen Klasse
i knivskarp konkurranse med
 Erikas Fatlands Grensen (Russlandbok)
og Monica Flatabøs En Sånn Jente (voldtektsbok)

Det handler om spiseforstyrrelser
og det handler om tvangslidelser


Forlaget skriver:
- Ærlig, nådeløs og usentimental skildring fra anoreksiens innside. Skrevet over tre år, gjennom en langsom tilfriskning, av en forfatter med den unike kombinasjonen pasient, journalist og sykepleier.

Hvordan oppleves norsk psykiatri for en pasient med anoreksi og tvangslidelser? Hvilke kamper utspiller seg i et menneske som vil gjøre det slutt med en sykdom som har vært både livline og livsfarlig siden hun var barn? Hva skal til for å gi slipp? Hvor mye betyr egentlig vekt? - 


Jeg skrev:
Link til min omtale: NB! Bioomtale. Jeg Lever.
Hva er bindingen mellom sult og litteratur?
Hvorfor blir så mange spiseforstyrrede, først bloggere, så forfattere?
Freud? Journaler? Sult som muse? Myte?


De ytre rammene rundt samlesinga er uforandret.
I februar leser vi og diskuterer Anorektisk, på blogg.

Link til publiserte/framtidige innlegg kan legges både her på den offisielle sida.
Spørsmål, diskusjoner, samt svaret på dette med sulten og litteraturen, kan puttes i kommentarfeltet. Hvem har lest? Hvem skal? 
Hvem tror litteraturen kan redde liv?

 NB! Anorektisk kan også brukes til Februarbok i Biosirkelen
.. og det er tyttebær og egg fra hønene på nabogård i gjenbruksposen.

 
Planene 
for denne samlesingsmåneden tas på sparket og kommer helt an på hvor mye snø jeg må måke. Passende. Snømåking er min egen personlige form for OCD.  Når man selvbygger ut 6 mål veinett med fiskebollemuskler og en eneste spade (slik at hunder og katter skal slippe 'jupsnø', og mennesker til enhver tid har 3 veier til hytta Rom), sier det seg selv at snøens konsistens og hvor mange centimeter som faller mellom hvert spadetak kan kuppe en hel dag. Man puster kun når det er oppholds. 

Også er det dette med taket. Og parkeringsplassen. Og gjerdet. 

Det eneste jeg vet er at jeg har ei bok av Finn Skårderud liggende. Han har skrevet forordet til Anorektisk. Og at jeg sannsynligvis kommer til å oppdatere dette innlegget i morgen, eller helga. Straks det slutter å snø. Infrastrukturen er først en suksess når hunden tisser på hjørnene..


Gratulerer til Ingeborg Senneset med kortlisteplass.
Let the samlesing begin!

BIOGRAFISIRKELEN 25 - JEG LEVER

Trifecta. Når man ikke kan bestemme seg og har lest for mange bøker, i for stor fart, og Mr.Hagerup, ville ristet misbilligende på hodet, Ingeborg krøllet seg sammen over doskåla og Miss.Marnell stukket rett på byen. Alternativt ville Henning høynet glasset, Cat sittet i hjørnet med sprøyta og Ingeborg åpnet siste Skårderudordinerte klassiker.


Mitt Bidrag i Biografisirkelen 25.
Kategori: Levende. 31.12.2016


Jeg har valgt;  
Bøker om ting man driver med når man ikke 'makter' virkeligheten 
Litteratur, spiseforstyrrelser og dopmisbruk. 
Bøker, sult og drugs. 
I utgangspunktet; 1 anorektiker, 1 litteraturkritiker og 1 glamjournalist.
2 trauste nordmenn, 1 glamerikaninne.

Fellestrekk?
, annet enn at de er journalister, og jeg leste alle 3 bøkene i mai?
Alle 3 er spiseforstyrrede, glad i det skrevne ord, skriver.
Alle 3 har lengre sykehusopphold bak seg (mat/dop/kreft).
Alle levde i beste velgående pr. 31.12.16.

Cat og Ingeborg, feks..
Begge bøkene handler om en sykdomsprosess under takling og forsøksvis frigjøringen fra denne. Begge er skrevet innenfra. Midt i stormens øye, uten den retrospeke visdommen slike bøker ofte innholder, når det 'rehabiliterte' individet ser tilbake på en epoke de nå er ferdig med.

Foregriping slutt: Enter Kaos!
La meg ta det skjematisk, på kort endeløst og oppsummerende samleomtalevis.
Forøvrig min første i biosammenheng.
-------------------------------------

How to Murder your Life
 - Cat Marnell  (2017)

Lydbok lest av: Cat Marnell
Kilde: Storytel.

 Hopper over de få linjene om barndommen:
Cat begynte med Adderall (adhd-medisin/speed) etter å ha fått det tilsendt fra sin far (ungdomspsykiatriker) fordi hun gjorde det dårlig på skolen. Konsentrasjonproblemer.

Begge foreldrene jobbet i psykiatrien og medisinene strømmet på. = gateway,
= Cat superstudent, beautyeditor, partygirl, med et stadig økende narkoproblem.

Det er 90tall. Kurt & Courtney. Grunge. Heroin chic
Selvmordsmørkt. Egentlig et under at noen overlevde 90tallet.

Beautyediting
Hun får jobb i framtredende mote/skjønnehetsmagasiner, hvis navn er meg totalt fremmed, men som visstnok betyr noe for de som har greie på slikt, ( XOJane, Lucky) og etter flere runder med føyken og rehab, fant hun sin egen beautynisje på nett, der hennes forening av dop og skjønnehetsprodukter provoserte like mye som det underholdte, med titler som ' Metamphetamin logic' og tips om leppestifter som ikke smittet av during blowjobs, hvordan kamuflere blodskutte øyne, fikse hår du ikke har børstet på 2 uker pga heroinbinge, etc etc...

Jeg har ikke lest noen av disse artiklene, men skjønner tiltrekningen. Boka har en underliggende twisty humor som ufarliggjør, nesten normaliserer villskapen og overtrampene. Uten glamour. Uten at jeg på noe måte gikk glipp av fortvilelsen, der hun virrer hun rundt i sin egen rus, stanger hodet mot veggen, tar idiotiske valg. Lar avhengigheten styre. Setter dopet først.

How to Murder your life er limet i dette trekløveret.

Rock Bottom, always..
1 skritt fram og 2 tilbake, like repeterende som Anorektisk. Den største forskjellen er humoren. Det er mentalt slitsomt å lese Sennesets bok. Du slipper ikke unna fortvilelsen. Jeg ler ikke av Ingeborg der hun sitter og strever med brødskivene, eller vasker huden av fingrene, men jeg humrer til Cat, ikke til bullemien, selvskadinga og løgnene, men til språket. Til måten hun selvreferer, ironiserer og retrospektfordømmer, og jeg rister bedrevitende på hodet til epilogen der hun fremdeles 'bumper kokain' og tar adderall, men mener seg ut av fare..
Det er hårreisende, ekstremt ensomt
, noen ganger kvalmende, men også komisk.
En real tragedie..

fra Rolling Stones artikkel
There aren't any big words in the book," she emphasizes, tapping at a tower of advance copies. "And it's not that I don't know those words. I just don't talk like that. When I went to Hope Rehab in Thailand to write the book, my counselor Simon Mott let me use writing it as part of my recovery. He let me have affirmations like, 'My book is fun to write! My book is fun to read!' I was trying to write a book that was as readable as celebrity gossip."

Hun går ikke dypt inn i årsaker, the hvorfors.
Men gir et trettende bilde av en, somewhat fungerende, dopavhengis hverdag.
Glam setting og litterær vinkling til tross, det virker ærlig.

--------------------------------------------------

Bildet/sitat fra artikkelen Cat Marnell does not give a shit, vice.com.
It made me who I am now. I was a little more talkative than other people. I could write a bit better. I was a little skinnier and crazy-eyed. I got more attention than other people. It’s like the same term they use to describe narcissistic people, which is “conspicuous existence” and it’s the same thing on speed. You have a conspicuous existence. I have never not been on speed since. If anything, that’s what you are addicted to: you become a little more special than other people. I’ve always been an enhanced version of a human being. Of myself. I’m addicted to that. When I went off of it, you know what happened? I became normal. I looked normal. My ideas were normal.

Ingeborg:
Intervju i Adressa:
Hun synes det verste med sykdommen er følelsen av at det er nødvendig å være syk.
- Å bli frisk er svært skremmende. Har du brukket beinet, gleder du deg til det skal gro. Men for en med spiseforstyrrelser er sykdommen løsningen på et problem og ikke bare problemet i seg selv.
--------------------------------------------------------------------------

 Anorektisk  (2017)
 - Ingeborg Senneset

Kilde: Lånt av Bjørg
Lest på: Kindle
Nomineringsverdig BBP? Jaa.


Sømløs overgang:
Mange ganger har jeg sammenliknet det å ha en spiseforstyrrelser med å være narkoman. Det har jeg gjort for å få folk til å forstå avhengigheten, desperasjonen, determinasjonen, lindringen, de onde sirklene. (87%)
..........Vi er så like. Men vi behandles så utrolig ulikt.

Anorektisk er boka som holder trifectaen sammen..

Ingeborg Senneset er anorektiker, turned blogger, turned journalist.
Som jeg har spurt i flere kommentarfelt; Hva er bindingen mellom sult og litteratur? Hvorfor blir så mange spiseforstyrrede, først bloggere, så forfattere. Jmf. Linnea og Springerinnen. Ingeborg vinner. Fordi hun vrir på språket, og fordi hun ikke later som hun skriver roman.

Fordi journalføring brukes som behandling?
Freudiansk throwback mellom mentale lidelser og litteratur?
Sult som den sterkeste muse?

Boka tar utgangspunkt i dagbøker og blogginnlegg hun skrev under 3års med innleggelse på 3 ulike institusjoner.  Kampen mot maten, sykdommen og selvet. Det er en iboende selvmotsigelse i anorexiaen, en helt annen logikk enn ved dopmisbruk. En negasjon. Uansett hvor mye Senneset og Skårderud hevder det er det samme.
Maten både dreper og holder deg i livet.
Skårderud skrev forresten forordet. Han har en finger med i alt spiseforstyrret

Det mer dop du tar. Det fortere dør du.
Det mer mat du IKKE spiser. Det fortere dør du.

Da står du igjen med renselsen. Oppkastet. Magesyra.

Hadde magesyre vært LSD ville en bulimiker blitt bøtelagt. Hadde sult vært heroin, kunne en anorektiker blitt bortvist fra gata. Hadde sukker vært kokain kunne en overspiser blitt arrestert.

Som hos Marnell blir vi kastet rett inn i det spinnende hjulet. Den onde sirkelen. Inn og ut av behandling. Inn og ut med mat. Av og på med vekt. Inn og ut av viljen. Om og om igjen. Trykk ned. Spy opp. Legg på. Ta av. Det er kvalmende. Svimlende. Utmattende.
Ingen distanse eller fugleperspektiv. 

I tillegg til spiseforstyrrelsene har Ingeborg også OCD.  Vaskemani. Bakteriefobi. Ingen kan ta i maten. Ingen kan røre koppen. Ikke se på mens hun spiser eller svelger.

Om og om igjen. Spy opp. Legg På. Ta av. Skyll koppen. Vask hendene.
Spy opp. Legg på. Skyll koppen. Kok hendene.

Lesepauser var nødvendig.

Under det hele ligger også en kritikk av systemet og behandlingsformene.
Dette kan du lese om i intervjuer og andre anmeldelser. Og ikke minst i bloggen.

Jeg skal nøye meg med å si
 at både lidelse og behandling virker vannvittig på en utenforstående.
Eg. du blir lagt inn, frivillig, fordi du trenger hjelp med anorexia
, du avtaler en plan om forventet måltidstørrelse og vektøkning
, en plan du allerede vet du kommer til å kjempe imot og neppe gjennomføre
, legger du ikke på deg som planlagt, fordi du er for syk, blir du sendt hjem
, det sykere du er det større sjanse for å miste hjelp og behandling
, for å få behandling som syk må du vise at du er frisk nok
Hans spesialitet var alfalfagress 
og han tjente slett ikke så verst på å ikke dyrke det..(catch22)

Og mens alt dette pågår utdanner hun seg til sykepleier!

---------------------------------------------------------------

Ingeborg:
Leveren min sliter. Med feilernæring og undervekt over lang tid har den sakte, men sikkert nærmet seg en tilstand jeg bare trodde alkoholikere hadde. Fettlever. Ironisk, hva?  (60%)

Henning:
– Vi må ikke slutte å tro på gledene ved livet. Og vi må ikke slutte å tro på at litteraturen kan ha en direkte helbredende effekt i kritiske sammenhenger. Nå fremstår jeg kanskje som århundrets mest optimistiske menneske, men jeg mener at litteraturen har reddet livet mitt. – På den måten at jeg ikke har gått fra forstanden, jeg har ikke gått under. Det kunne gått mye dårligere med meg enn det har gjort, sier Hagerup.  (Aftenpostenintervju)

----------------------------------------------------------------------------------------------

Leseren  (2016)
 -  En samtale med Henning Hagerup
 -  Alf van der Hagen

Kilde: eBokBib
Nominering BBP? Burde vært, ifjor!

Du trodde kanskje Henning ikke passet inn her.
Kritikeren, lyrikeren, essayisten. At Vagant og Morgenbladet ikke smeltet sømløst sammen med xoJane og post4. Så feil kan man altså ta.


for
Hvis litteraturens oppgave er å lære oss i saueflokken hva det vil si å være menneske, 50 nyanser sult, 50 levels of flukt, 50 bottles of beer on the wall, hei, hå og flaska med rom, lærer vi her at et menneske comes in all shades of hungry, men demonene er de samme. Det er ikke bare å henge opp laken å tro mørket holder seg unna.
Sterkere barrikader er nødvendig.

I mitt tilfelle, stabler på stabler - og joggesko.

Leseren er en samtalebok.
Mer personlig og løsere i snippen enn et intervju. I dette tilfelle er også Henning og Alf gamle kjente, noe som jeg føler gir formatet et mer slentrende, men også internt preg. Forbehold om at jeg hverken har lest Hagens samtaler med Solstad/Askildsen, kanskje er det sånn han høres ut hver gang.

Det begynner med barndommen.
Den ultralitterære, kulturradikale bakgrunnen der alle slektninger er enten forfattere, diktere eller bibliotekarer.  Farmor er Inger Hagerup. Far er Helge Hagerup. Onkel er Klaus Hagerup. Get the picture? Det festes, diskuteres og drikkes. Alle er alkoholikere. Barna seiler sin egen sjø. Minner meg om den dokumentaren Barn av Christiania (nrktv) - en lekeplass for voksne, men ikke for barn - .

De flytter til Bærum, Henning blir mobbet og utvikler anorexia. Han beskriver det selv som en kort fase. Det skurrer, og jeg leser den automatisk inn mellom linjene
, med bakgrunn i Ingeborg avviser jeg at man kan flørte ustraffet med magesyra.

 Donald. Dickens. Dante.
Så går det slag i slag gjennom bøker lest, essays skrevet og liv levd.
Kort oppsummert:  Kritikk. Essaysist. Lyriker. Vagant. Morgenbladet. Alkohol. Årets Kritiker. Pengesløs.Oversetter. Kreft. Kreftfri. Gud. Kjærligheten. Spøkelseshistorier. Livet. Europa. Litteraturen. Leseren.

Det forbauser meg hvor lettlest boka er, og hvor godt jeg liker den, han.
Hagerup er prototypen på den unge alvorlige, følsomme mannen. Han som leser greske klassikere, på gresk, fordyper seg i romantiske poeter og får noe vettugt ut av teoretikere som jeg aldri forstod meg på. De som prøvde å ta fra meg plottet. Han skriver essays. Lange kritikker. Leser på et detaljnivå og med en innsikt jeg beundrer from afar samtidig som den evner å kjede vettet av meg.
Som lesere er vi på forskjellige planeter.  Vannløperen og ubåten.

Vi har noe til felles likevel. Noe svart.
Vi har begge sviktet en katt. Vi tenker på det hver dag.
Innimellom glemmer jeg min, leser meg bort, løper fort
Denne historien gjør at jeg identifiserer meg sterkere, sympatiserer. Fanget i heisen hadde det ikke vært stort å si, men det ville blitt stille med Cat og Ingeborg også.
Det er min feil, jeg har sluttet å ta heis

Leseren er boka som binder trifectaen sammen.
--------------------------------------------------------------

 Konklusjon?
Nja, trenger man alltid å konkludere..
, kanskje noe tolstoysk om ulike ulykkelige familier sjeler
, som leser/skriver seg mette, like og... stabile..?

Happy endings
Ingeborg sliter fremdeles med anorexiaen på siste side, og Cat ramser opp dopet/medisinene hun fremdeles tar. Hun sier hun lever sunt og kontrollert, tørt, for det har hun hevdet gjennom hele boka, både når hun bullemishoppet, viftet med heroinsprøyta og troppet opp på jobb med spy i håret.

Alle tre ser lyst på fremtida, takket være litteraturen..
I Hennings ord:   - Nå fremstår jeg kanskje som århundrets mest optimistiske menneske, men jeg mener at litteraturen har reddet livet mitt - 

Bildet googlet

Når demonene vises utenpå.
, løp rett til biblioteket...

Sirkeldeltakelse: 
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg
Legg igjen link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg holder det med en kommentar
 ---------------------------
Neste kategori i Biografisirkelen er:
OND OG/ELLER GAL
Bloggdato er 15.august 2017.
De øvrige kategoriene for 2017 finner du her: