Viser innlegg med etiketten Josefine Klougart. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Josefine Klougart. Vis alle innlegg

mandag 28. mars 2011

HUMPEDITTEN


Stigninger og Fald (2010)
- Josefine Klougart

Lest i forbindelse med
Knirks Nordiske Samlesingsprosjekt.
Vi samleser bøker som er nominert til
Nordisk Råds Litteratur Pris
.
- og blogger i kor.




Jeg visste det var noe annet jeg burde gjort igår enn å skrive Eshkol Nevo omtale. En gnagende følelse av noe jeg ikke orket, så kanskje husket jeg likevel at jeg burde nordiskblogge - men gadd ikke.

Noe som har preget hele min lesning av denne boka. Jeg kom aldri i gang, fant aldri flyten, viljestyrken sviktet. Plukket den opp, la den ned, tok den opp, la den ned, tok den med og slengte den til slutt i veggen - og ga opp på s.90.

Ingenting har fulgt oppskriften.
Oppskrift: Jeg leser ei bok til siste side, skriver et blogginnlegg innen rimelig tid og leser deretter hva andre har skrevet om samme bok - mens jeg river av meg hårdotter i frustrasjon over hvorfor ingen andre skjønner at jeg har rett og burde opphøyes til bokbloggene rikssynser.

Riktignok har jeg avbrutt 3 bøker siden bloggstart, men de var alle tjukke. Tror aldri jeg har gitt opp halvveis i ei så tynn bok før.
Så på jakt etter inspirasjon lot jeg meg lede ut i fristelsen. Jeg fulgte Knirks link over til nordisk radioprat, der en 'ekspert' på dansk? eller var det nordisk? kunne fortelle følgende dype ting om boka:

Ekspertutalelse:
Langt fra suget av eget bryst.
  • Den åpner og slutter med hester. - aha hester er fallossymboler.
  • Tittelen Stigninger og Fald finnes på de fleste plan i boka
  • - i språket, som synker og stige
  • - i følelsene - her er jeg med, opplevde flere bølgedaler underveis.
  • - i struktur og oppbygning - eller den ikke eksisterende spenningskurven?
  • - i landskapet som beskrives - humper og danskebakker.
Forresten:
Det er en 80s gårdsbarndomskildring fra Mols (Danmark).
- En lyrisk reise gjennom det landskapet som gjør oss til mennesker.-
(fra baksiden)

Lyrisk Prosa:
Jeg skjønner jo hva problemet er.
Poesi og landskap har aldri vært mine sterke sider. Jeg kan beundre naturen og stopper stadig på joggeturer for å fotografere trær og asfaltsprekker - men litterært er dette min akilleshæl. Flere ganger, i utallige bøker, har jeg tatt meg selv på fersken i hoppe og skumme over landskapsbeskrivelser, enhver svulstig bruk av adjektiver og skildringer av fjell og bekkefar.

Eg: leste jeg ut hele Hulebjørnens Klan i rekordfart da kun interaksjonen mennesker/dyr interesserte meg. Faktisk var jeg så ung da jeg leste serien at ikke engang kjærlighetsscenene fanget - jeg ville kunne lese om ulven, hesten og løva.
Ringenes Herre likeså, usømmelig antall sider
med alvelandskap, trær og horisonter.
Nesten all lyrikk går ut - bortsett fra Myrstrå Vipper - som jeg har bestemt meg for å nevne minst engang i uka. osv osv, fordi jeg ikke kommer på flere eksempler.

Poenget: Jeg henger ikke med fordi boka nesten ikke eier handling. Adjektiv over verb. Korte kapitler, normalt et pluss, vakkert språk og mange komma, jada jeg ser objektiv at det er pent, et godt stykke arbeid - men jeg føler stort sett ingenting.
Best, og det som gjorde de 90 leste sidene verd det, 90/171
, og den eneste gangen jeg ble løftet ut av meg selv:

Kapittelet på s.60
- De 2 første gange tok taterne al den mad, der havde været i huset, og min mormor havde bævende pakket det ned for dem i tasker og sække, mel, sukker, noget saltet kød, en nesten friskbagt kage med sukat og marcipan; den tredje gang havde ingen været hjemme, og røverne havde egenhændig gjennemsøgt huset, rum efter rum, væltet seg igennem værelser og skabe. Den tredje gang var værst. Den gennemsøgte kommode med de hængende skuffer, trukket åbne som en forslået mund med duge og breve og bøger væltende ud på gulvet, det havde nesten slået henne ihjel. -
Action, tatere som stjeler og volder sorg.

Jeg må innrømme at når det kommer til denne boka har jeg vært en dårlig leser. Det er ei bok som setter søkelyset på alle mine litterære svakheter, mine personlige preferanser - utover det som kun går på ren handling. Jeg velger ofte bort bøker pga tematikk - unngår snikende sykdommer, døende kjæledyr og svulstige epos - men her er det språk og min manglende vilje til å trenge igjennom det skorter på.

Lost, uten ytre handling, fiffige dialoger, ironi og Hemningways isberg, kun tuppen over vannet og resten under teppet.
Når det indre landskapet skal adjektivskrives blir jeg like hjelpesløs som når det er snakk om rislende vårbekker og harepus på skogbunn. Farer lurer og egne begrensninger kommer til syne.
Høy pidestall og dypt fall.

Jeg er bombesikker på at Nordisk Juryen jobber tematisk.
I år nominerer vi bøker om menneskesinnet, alle enige?
VEDTATT.


Josefine hos tanum.no
Jeg lånte den på biblioteket.

Talentfull.
Klougart er født i 1985, en pur ung debutant med verden for sine føtter. Neste gang jeg leser henne, som slett ikke er sikkert, blir det på norsk.
Merkelig nok slet jeg mer med dansken her enn hos grønlandsolsen.


Oppsummert: Ja det er urettferdig Josefine at du skal lide for mine svakheter, men hos meg havner du bakerst i nordiskkøen - etter tatoveringsolsen til og med.
Men du kan trøste deg med at jeg hverken har lest Vågen eller Fluetemmeren og at jeg innser at boka di sannsynligvis er strålende
- bare ikke for meg.

Tidligere lest i Nordisk Samlesing -
I hemmelighet også kalt:
Dypdykk ned i de obskure nordiske folkesjeler.

Dette var siste bok ut, da de manglende
ikke er oversatt til verdenspråkene norsk/dansk/svensk.
Vinneren kåres 11.April.
Min vinner: Avsløres dagen før. Hvem kan det være??