HEAVY HEART

After Dark (2004)
- Haruki Murakami

Lydbok lest av:
Nina Woxholtt (2008)
Originaltittel: アフターダーク
Oversatt av: Ika Kaminka



Jeg prøver igjen og tenker at til tross for foreløpig lunkenheten i vårt forhold, må det være noe jeg liker hos H - for jeg fortsetter jo å lese - og det kan jo ikke kun være basert på kritikerros og angsten for å ha gått glipp av noe - stort og vesentlig? Yes it can.

Denne gangen er boka tynn, noe som gir ei kort lydbok.
Handlingen strekker seg over ei eneste natt.

Mari sitter på kafê (Dennys og popmusikk) og leser. Hele natta igjennom med baseballcaps. En saxspillende bekjent dukker opp og de snakker om den vakre søsteren Eri, som har sovet i 3mnd og gutten er småforelsket i. De snakker om framtid og studieplaner, musikk, bøker og mat.
- en ekswrestlende eier av timehotellet trenger hjelp, menn er ikke alltid like snille med kvinner - natt som dag, Mari leser og Eri sover.

Jeg reagerte som jeg har gjort HVER GANG. Yes, endelig ei overkommelig bok, forståelig med rette linjer duh. Men jeg begynner å forstå det nå. Han har en plan Murakami, lureri og skriveri. Ført konkret og enkelt, popmusikk og små persondetaljer. Kjente ting og følelser - men når du begynner slappe av i ôppna landskap, skrur han til og strangeness.

Øyne som ser alt.
Eri som sover.
Leseren som et kamera som zoomer inn og ut.
Jeg ser og ser men skjønner som vanlig svært lite, tolkninger glipper unna og jeg har nå innfunnet meg med at dette er hele poenget. Murakamis masterplan. Enjoy the ride og ikke overtenk. I mørket er alle katter grå - og alle som har sett en actionfilm eller 2 vet jo at når mørket faller på transformeres de uskyldigste, de ufarligste og de kjedligste blir blanke helter.

Jeg mistenker at han velger seg en sang og så flyter historien over papiret. Denne gangen:

Cause what is simple in the moonlight
By the morning never is.


Lite action, mest prat, tanker og nattlig ERI stemning
- og faktisk ikke så verst.

After Dark hos tanum.no

HJELP JEG ER PÅ ET JAPANSK GAMESHOW.

Battle Royale (1999)
- Koushon Takami

Dystopisk, japansk mareritt.

42 - 15.åringer kidnappes på skoletur, settes ut på ei kontrollert øy med et våpen og får 3 dager til å drepe hverandre, 1 vinner.


Høres det kjent ut? Jeg var faktisk litt skeptisk til å lese denne da jeg var redd for at den hadde for mye til felles med Hunger Games og at et mulig plagiat ville tainte hele triologien.

Det er veldig mye likt. Fiktive diktatorunivers med begrenset personlig frihet. The Games eller Prosjektet som det heter her som skremsel og kontroll av massene. I motsetning til Katniss & co som plasseres på en manmade og styrt arena - plasseres de her på en forlatt øy - husene er tomme men de kan forsyne seg med det de finner. Øya innskrenkes også etterhvert ved innføring av forbudte soner, trespass og du dør. Begge plasser får de utdelt en sekk med tilfeldig våpen og utstyr - fra maskinpistoler til gafler.

Overvåkning skjer begge steder. The Hunger Games er jo et realityshow på tv med den ekstra dimensjon det tilfører. I BR blir de overvåket vha et bombehalsbånd. Gloom & Doom. Mangel på tv-kamera gjør at det er ingen restriksjoner eller kontroll, hverken på sjefer, ledere eller spillere, ingen bekymringer om hvordan de framstår for andre - noe som er et viktig element i HG. (Fascinerende med tanken om at du kun oppfører deg skikkelig når storebror eller massene ser på :-)

Alle disse fellesnevnerne og likevel er det 2 vidt forskjellige leseropplevelser. The HG er karakterene. Katniss og Peta, litt lovedovey men alt sentrerer rundt hovedpersonene som du allerede har identifisert deg med på side 5 og der ligger også spenningen. Hva skjer med Katniss? Det er også et mer strippet univers, fattigdom og sult er sentralt, spillet tar mye plass og er en vesentlig del av liv og overlevelse.

I Battle Royale er alt mer tilfeldig. Pulp Fiction og TV-spill. Vinneren får kun en signert bilde av diktatoren og et blaff på nyhetene. Folk flest har ikke kunnskap og ingen spesiell interesse. Det er et fiktivt Japan men likevel nærmere et isolert, restriktivt Kina enn en dyster framtidsvisjon.

Tidvis mer 10-små-negerbarn og Lord of the Flies enn dødslekene. De 42 skytes og drepes i rivende tempo. Mange er anonyme, andre har bakgrunnshistorier som forklarer personlighet og motivasjon. Den harde kjerne er 5-6 personer som du får et litt nærere forhold til. Likevel er det på overflaten og selve spillet er viktigere. Dette understrekes med at alle elevene har nummer (i tillegg til navn) - male student 16, female student 21 - eg.

Fokuset ligger på det praktiske. Hvordan overleve? Kan man unnslippe? Kjenner du dine klassekamerater og viktigst av alt - hvem kan du stole på - noen i det hele tatt? Beskrivelsen av tapt trust og hvordan redsel og mistro får de stilleste, snilleste til å gå amok med øks og ishakke er bokas styrke og det som driver handlingen.

Alle er potensielle massemordere. No mercy og du aner ikke hvordan det kommer til å gå. Hver gang forfatteren setter spotlight på en stakkars elev - er det bare klikk, klakk - også var det bare 12 igjen. Skremmende og brutalt..

Slutten er delvis overraskende og jeg lot meg lure.


Filmen kom i 2000 ( i Japan that is). Jeg er litt usikker på om jeg tør se den. Morderiske 15 åringer som hugger løs på hverandre, ikledde japanske skoleuniformer og ser ut som de er 10 - kan muligens skade disneysjela mi for godt.

Battle Royale er også et kortspill - inspirasjonen?
Alt om filmen og whatnot?
og litt Wikpedia.


Ellers: Søye til fokus på hvem som har -crush- på hvem. Do you have a crush on someone? Litt barnslig men kanskje er det sånn for 15 åringer i Japan - kanskje er det bare forfatteren som ikke aner hvordan 15åringer egentlig er - eller kanskje - er det dårlig oversatt (leste den på engelsk). Nå tror jeg forfatteren selv oversatte - men det trenger jo ikke nødvendigvis bety noe - for alt jeg vet har de 3000 ord for - crush - og kanskje kunne han bare ett på engelsk.

THE BLUE BUS IS CALLIN' US.

Kafka på Stranden (2002)
- Haruki Murakami

Det begynner så uskyldig. En 15årig rømling med tilsynelatende normale gjøremål. Pakke sekken - ta bussen - litt bakgrunnstoff om planlegging for et liv på rømmen (litt i overkant) men jeg tenkte - juhuu og endelig en Murakami bok jeg forstår.

Nå har jeg bare lest en fra før da - Hardkokt Eventyrland.. + Løpeboka (som egentlig ikke teller men jeg likte godt.).

Enn så lenge. Snart regner det makrell og igler fra himmelen, barn besvimer, det snakkes med katter. Kjønn, tid og rom oppheves og du flyter, drømmer og vet egentlig ikke hva du holder på med bortsett fra at det har en viss rytme som vugger deg videre. Her kan man være i parallelle tidsoner, voldta, stjele stener og drepe slanger - drøm eller virkelighet - ingen betydning.

Selvfølgelig forstår jeg ingenting. Jeg er en trad plot leser som liker min begynnelse, midte og slutt. Sleng på en happy ending og jeg er i ekstase. Her er det metafysikk, gåter og visstnok også japanske religiøse shinto symboler. Platon har en finger med i spillet og det er verdens ende. - say goodbye to hollywood - (E) - men jeg er like forvirret.

- Can you picture what will be
So limitless and free -

• De ytre rammen er greie. 2 fortellere. 15årig Kafka (pseudonym) og gamle Nakata. Hvert sitt kapittel og gradvis kommer historiene deres nærmere og nærmere.
• Et privat bibliotek og et bilde malt av Miss Saeki - Kafka på stranden - i sentrum.
• Nakata: Besvimte i skogen som barn og våknet opp et tomt skall - clean slate - og alt må læres på nytt. Beskriver seg selv om tjukk i hodet, snakker med katter og jobbet med møbler.
• Kafka: Forlatt av mor og søster da han var 4. Hater sin skulpturerende far og rømmer pga farens spådom - at han er destined til å drepe sin far og knulle søster og mor. Høres det kjent ut?

Ren gresk tragedie og Ødipus men her ringte det en bjelle i det fjerne.

The killer awoke before dawn, he put his boots on
He took a face from the ancient gallery
And he walked on down the hall
He went into the room where his sister lived, and...then he
Paid a visit to his brother, and then he
He walked on down the hall, and
And he came to a door...and he looked inside
Father, yes son, I want to kill you
Mother...I want to...WAAAAAA (yep - fuck you)


Grovt forenklet er jo dette intet annet en The Doors - The End i bokform. Komplett med steiner til stier bortenfor - til og med atmosfære og symboler går igjen. Nå hjelper ikke dette meg noe mer med forståelsen men the Doors er hakket mer tilgjengelig enn Murakami og sangen avgir en følelse som er litt lettere å forstå enn boka.

This is the end
Beautiful friend
This is the end
My only friend, the end
It hurts to set you free
But you'll never follow me
The end of laughter and soft lies
The end of nights we tried to die
This is the end

Miss Saeki i et nøtteskall. Oshima ytrer flere ganger at hun kun venter på å dø. Senere bak steinen bortenfor setter hun Kafka fri (som Nakata satte henne fri) - sender han tilbake til verden - mor og elskerinne på engang. Såvidt jeg husker - blir det tom gjort et poeng av - I will never look into your eyes again - .

Jeg skal hverken gjengi hele sangteksten eller spoile boka videre - selv om jeg føler en sterk trang til å flisespikke meg igjennom linjene med løpsk fantasi - eg -
All the Children are Insane
Waiting for the summer rain (besvimte barn i skogen :-))

Sangen derimot kommer her og bringer med seg mange kjellerminner. The Doors - The End.


Jeg likte boka mye bedre enn Hardkokt Eventyrland. - men kjenner egne begrensinger og foreløpig er Murakami fremdeles ikke noe kjempehit med meg. Desperasjonen tvang meg inn i 60-talls psykedelia men kreativ grasping tilside - dette er hakket over min fattevne - som datateknologi, strømkretser og fallskjermhopping.



Kafka på Stranden finnes også på 1001 Books lista - både 2006 & 2008. Hoi hvor det går - i denne farten blir jeg ferdig med 2000s rundt pensjonstider.

Usikker på hva som blir neste listebok - noen forslag?

EVENTYR & VERDENS ENDE.

Hardkokt Eventyrland og Verdens Ende
- Haruki Murakami (1985)

Denne lå på sengekanten i flere uker før jeg satte igang til tross for instendig mas fra ei vikahomle. Tok den med på midtenferie, gikk tom for annet lesestoff og nesten 2 uker senere var jeg ferdig. 2 uker/bok er nesten uhørt i min lille verden og selv tupsert begynte å lure på hvorfor jeg til stadighet trakk rundt med SAMME bok.

Litt av grunnen var at jeg sovnet - ofte. Tok meg 2 netter bare å få hovedpersonen ut av heisen - deretter korridoren. Etterhvert ble det så vanskelig og komplisert at hjernen min koblet ut bare jeg så på permen. Det var først da jeg var kommet omtrent midtveis at jeg begynte å engasjere meg og kunne lese tilnærmet normalt.

2 parallelle fremtidsverdner. Den ytre - full av beslutninger, angst og skumle typer. Den indre - stille og rolig uten følelser og bekymringer. De tusler og går - hjerneforskning, psykologi og underjordiske vesen. Stadig kommer de 2 virkelighetene nærmere hverandre og til slutt velger han en av de.

Jeg er usikker på hvor mye jeg egentlig forstod og det tok på kreftene og prøve å få orden i hjerneteoriene og holde det forskjellige fra hverandre. Mer strev enn leserglede og jeg brydde meg svært lite om denne hovedpersonmannen. Jeg lot meg imponere over fiffige teorier og flinkistendenser men var hele tiden klar over at dette kun var ord og jeg lot meg aldri rive med av historien.

Følte sterkt behov for glad og historiedrevet 'chicklit' når jeg var ferdig men hadde ingen for hånden. Kastet meg istedet over Havfruen - som var ferdig på 1 døgn - og det kommer til å drøye litt før neste Haruki bok.

- men de fleste er jo så begeistret så det blir vel å prøve igjen.

- AT LEAST HE NEVER WALKED. -

What I Talk about when I Talk about Running
- Haruki Murakami (2009)

Denne boka gikk i lynfart. Liten, tynn, lettlest beskriver den hvordan Haruki gikk fra jazzman til forfatter og maratonløper. Hvordan løpingen ble selve fundamentet og verktøyet for å opprettholde et levende forfatterskap og friske ideer.

Den minner meg om Dean Karnazes - Ultramarathon Man. Haruki prøvde seg jo også på et ultraløp så selv om Mr.Karnazes er et par 100 miles mer ekstrem - har de en felles filosofisk løpeplattform. Begge gjør de et forsøk på å forklare hvorfor de løper - hvorfor hver dag - hvorfor så langt og hvordan løpingen er selve grunnlaget for alt annet i livet. Begge gir de også detaljerte lidelses og gledeshistorier fra diverse styrkeprøver.

Jeg liker å lese om mennesker som løper langt. Nerdy og innsnevret - men det er noe med det universielle i fysisk utfoldelse. Det spiller ingen rolle om det er et jomfruløp eller blaserte ultraløpere. De samme fasene passeres. Den lette begynnelsen, problemene underveis, legemees svakhet, knekken, kampen og mållinja. Akkurat det samme jeg opplever på 10km og før gjennomgikk på 3km :-). Unike forskjeller kun i hvilke knep man benytter for å fortsette. - bare et skritt til - en telefonstolpe til så stopper jeg.

Det er både visdom og gode sitaterog hente hos Haruki. For eksempel dette mantraet. - There will be pain - but suffering is optional - . Spørs om jeg noen gang når et nivå der hjernen går på denne. Stadiet der det er hjernen som oppmuntrer kroppen. I min toppetasje er det bakvendtland - heller hjernen som prøver å innbille kroppen at den er døden nær.

- An unhealthy soul requires a healthy body - dessverre er jeg redd jeg også er i besittelsen av en sådann sjel. En av disse introverte, tandre og elusive som trenger sterk disiplin og hardt fysisk arbeid for å ikke begi seg til luftslott, hypokondri og tungsinn. Jogging som instinktiv innertier med disiplinerte kneløft og båndtvang - homerun minus et par frosne pizza og nirvana neste. Det er altså håp.

Nå er Haruki av den oppfatning at alle forfattere innehar usunne sjeler. Forfattere, skribenter, poteter og bloggere burde da sortere under samme paraply - så kanskje litt hode-skulder-kne-og-tå er på plass for de fleste som snubler seg inn her.

Jeg gjetter kondisspirer liker boka bedre enn sofagjengen - men for min del virker Haruki være en ok fyr med et lesbart liv og siste lesedøgn har gjort meg mer nysgjerrig på resten av forfatterskapet. Hardkokt boka er nå mer fristende (det burde jo gjøre noen glad). Anbefaler herved både Dean og Haruki og de som har tenkt å ta seg en løpepause idag bør lese sitatet under.

Muscles really are like animals, and they want to take it as easy as possible; if pressure isn't applied to them, they relax and cancel out the memory of all that work. Input this canceled memory once again, and you have to repeat the whole journey from the very beginning.