tirsdag 19. mai 2015

THE LITTERATURFESTIVALPLANLEGGER.

Jeg forbereder meg til Lillehammer. 3 favorittdamer. 2 utlest. Nå som Stridsberg har meldt forfall er det godt mulig jeg utsetter Beckomberga for å få tid til hele Atwoods dystotrio.


Vårens viktigste litterære happening.


Lillehammer Litteraturfestival 
Om ei uke åpner Lillehammer Litteraturfestival 2015.
Ifjor ble jeg overveldet av både program og by. Alltid på hælene. Aldri fullstendig kontroll på deltakere, emner, tidspunkt og lokaler. Dette førte til at jeg gikk glipp av en mengde opplevelser og lærdom, (Tiller og Strøksnes). Not this year. Dette er året for foresight, planlegging og organisering.
Hele programmet.


Mitt Program:
, inkludert konfektbiter og marsipanlokk.
, også kalt, jeg har planlagt, så slipper du.


Onsdag 26.mai:
Ankomstdagen. Usikker på hvor tidlig vi kommer, men ihvertfall ikke tidlig nok til Ingvild H.Rishøi og Mette-Marit (10.00) og/eller Simon Stranger (10.00), eller Storholmen/Tirpitz (11.00), eller Myhre/Ambjørnsen/Loe/Lahlum (12.00) og/eller, Marit Kaldhol/Zweet (12.00), og/eller Rishøi (12.00), eller Hjorth om å tjene penger på kunst (13.00), eller Ida Jackson (13,30), eller, eller, eller...
Kun en brøkdel, et lite knippe for å vise hvor alvorlig og omfattende dette kommer til å bli, for hvert arrangement valgt, må flere, kanskje enda bedre strykes.

Hvis togtider, værguder og bilbatterier samarbeider
(psstt, der er tograbatter for de som tar 'litteraturtoget' til Lillehammer, ring NSB)
, satser jeg på at årets første arrangement blir:

16.00 - Selvbiografi V Fantasi
, m/Ambjørnsen, Uri og Sveen (Litteraturtorget, telt)
, de spør, som jeg, og flere blogger med meg, har spurt i årevis - er det ingen som finner på ting selv lenger?, faktisk kommer jeg til å bli småfornærmet hvis jeg ikke får cred for spørmålet.

Ofret? En samtale om de som faller utenfor sammfunnet
m/ Rishøi/Seljestad/Engelstad (Stift 16,00)


18.00 - Hagefest  (Nansenskolen)
Med opplesinger av blant annet Helle Helle, Rune Christiansen, Sandberg og Skaranger. Opplesinger er som kjent et minefelt, men siden jeg har hørt ingen av disse lese før, er blodfan av Helle, ukjent med Sandberg, nysgjerrig på Skaranger og fremdeles skyldbetynget av å ha skippet Christiansens Lydia i fjorårets bokbloggerprisinnspurt, gjør jeg et unntak.
Inkl. åpen mikrofon, der alle som har en tekst - får lov til å lese.
(jeg var der ifjor også, og lot meg skremme bort fra flere nyutgivelser....)

Resten av ondagsprogrammet får seile sin egen sjø
, det eneste, hvis det blir kjedelig på hagefesten, må være nachspielet (22,00)
, i teltet på Litteraturtorget, med lovet avslappet og spontan, impulslesing
-------------------------------------------------------------------------

NB - Det skal også jogges, spises tidlig frokost
, kanskje blogges og gåes minst 15.000 skritt - hver eneste dag.


Torsdag 27.mai:
- Early bird catches the worm -
Det er nå det begynner.

10.00 - Margaret Atwood om bokas framtid?  (Buss til høgskolen 9,30)
10.00 - Debatt om bib/litt.hus/festiv. som litteraturformidlere (Hvelvet)
10.00 - Dystopibonanza, hvorfor så fengende?  (Tyrilisenteret)
Sukk og Akk og du kommer ikke til å tro det, men jeg velger meg Hvelvet og Debatt.
(sorry Margaret, men debatt er alltid  mer interessant....)

11.00 - Kristine Næss om forfatterskapet  (Kunstmuseum)
11.15  - Kritikerseminar - Kritikk før 1814 og etter 2014.  (Kulturhuset)
12.00 - Turid Farbregd om å oversette Katja Kettu  (Søndrepark)
12.00 - Samtale med Helle Helle  (Biblioteket)
De 4 mest aktuelle, men jeg makter ikke bestemme meg. Kanskje Helle, mm hun var dødens kjedelige under Hagefesten, eller Næss, fordi jeg ikke har lest boka, selv om kritikerseminarene alltid frister mest. Akkurat dette dog, høres litt for mye ut som fjorårets (Kritikk før og nå). Store sjanser for at jeg lar meg lede og blindt følger mine medbloggere. Unless Helle var så bra - at jeg bare ha mer.

13.15 - Kritikerseminar - Kritikk og Politikk  (Kulturhuset)
Ingen konkurranse her, kommer kun an på om mitt foregående valg er ferdig i tide.

14.30 - Kritikerseminar - Poesi, Kritikk og Samtid  (Kulturhuset)
15.00 - Stine Pilgaard, i samtale med Erlend Loe  (Kunstmuseum)
16.00 - Innvandring i globalt perspektiv m/Simon Stranger  (Stift)
Tricky!  Mangelen på lyrikkkritikk i media er i høyeste grad et problem, men ikke noe jeg føler jeg personlig kan gjøre noe med, og helt ærlig er bare passelig interessert i (pr.i.dag), Pilgaard, on the other hand skulle jeg gjerne i full fart ha lest noe av - og Stranger trenger jeg et spark for å lese. Enda ett.
Sannsynligvis velger jeg Pilgaard.

Mulig middag med søskenbarnet?

19.00 - Litterærfestaften m/Hjorth/Atwood/Andersson  (Maihaugsalen)
20.00 - Å snakke om sex. Ingrid Treborg. Flinke piker  (Litteraturtorget)
22.00 - The Quiz. Mål: Svare riktig på 2 spørsmål.
Quiz er påbudt. Det er også fest på Maihaugen, spesielt siden jeg allerede har hoppet over Atwood. Planen er å få med seg Atwood/Andersson/Vigdis og så styrte ned til Litteraturtorget. I verste fall blir det rett fra Maihaugen til quiz.


Jeg blir mer og mer sikker på at jeg utsetter Beckomberga. Skal heller lese Pilgaard.


Fredag 28.mai:

10.00 - Kåring av de beste forfatterne under 35  (Kulturhuset)
12.00 - Gjelsvik om å oversette Atwood  (Søndre Park)
12.00 - Kritikerseminar - om el.litt. stiller nye krav til kritikken?
13,15 - Kritikerseminar - Litteratur og kritikk, ny generasjon  (Kulturhuset)
Kåringa hvis jeg kommer meg opp, og deretter, mest sannsynlig, de 2 kritikerseminarene. Satser på at de utfyller hverandre godt og vil være aktuelle også fra et bloggstandpunkt.

14.00 - Atwood om klima  (Nansenskolen)
14.30 - Kritikerseminar - Den Dystopiske Framtida  (Kulturhuset)
15.00 - Morten Strøksnes om havet  (Søndre Park)
15.00 - Privilgert norskt syn på dårligere stilte, m/Hjorth  (Stift) 
Umulig å velge. Her får tilfeldighetene råde
, eg, hvor mye Atwood har jeg gått glipp av.

16.00 - Debatt om utvikling i bokhandelen  (Litteraturtorget telt)
17.00 - Kritisk Kvartett, akutelle bøker under lupen  (Stift)
Satser på å rekke begge. Men kvartetten er viktigst.
Gjennomgang av blant annet MadAddam og Guds Barn.

20,00 - Banknatta, inkl. poesislam  (Kulturhuset)
Hvor enn kvelden leder. Forhåpentligvis tidlig i seng....
------------------------------------------------------------

Lørdag 30.mai:

12.00 - Katja Kettu  (Kunstmuseum)
13.00 - Lunsj i Parken m/opplesninger Kettu/Michelet/Skomsvold
14.00 - Forfatterportretter fra kobberstikk til facebook  (Bjerkebæk)
Ihvertfall de 2 første. Deretter er det hipp som happ. Mye er interessant, ingenting er obligatorisk. Kanskje Tove Nilsen, kanskje noe om Kina, muligens noe om krig
, + en litterær vandring gjennom Lillehammer.

22.00 - Fra pub til pub med Vigdis Hjorth.
---------------------------------------------------------


Søndag 31.mai:
Hjemreisedag hvor man sover lenge og sørger over alt man gikk glipp av.
Eventuelle arrangementer tas på sparket basert på tog/buss/flytider.


Både Christiansen og Baugstø deltar, men hvor er Tiller? Øen? Renberg? Espedal?


Oppsummert!
Ekstremt travelt på torsdag og fredag.
Uansett hvordan man snur og vender går man glipp av viktige ting, og bak de 3-4 jeg selv har plukket ut ligger 10 jeg ikke har nevnt. Kinesiske poeter, ungdomsforfattere, barnebøker, kokebøker, hagebøker, krig, ensomhet, kjos fonn og biografier.

Programmet er spikret. Tårene tørket.
Beslutninger i boks. Ingen sjanse for at jeg nå kommer til å virre rundt på Lillehammer som ei retningsløs HelleHeltinne i kondisko. All min tid kan nå gå med på å finne den beste maten og billigste puben.

(Hvis det finnes noen Lillehammeringer der ute - hvor spiser man best - og mest?)

Tilbakelente, forbislentrende spørsmål:
Hvem skal til Lillehammer? Hva/Hvem? Arrangementer?
Kan vi alle være enige om at jeg har tatt de rette valgene?
Noen/Noe å tilføye? Klager? Joggeløyper? 
Kjør festival!

torsdag 7. mai 2015

HELLE HELLE HELLE


Hvis Du Vil  (2014)
 - Helle Helle

Kilde: Lesereks. fra Oktober.
Oversatt fra dansk av: Trude Marstein.

Jeg har googlet etter ny Hellebok i flere år. Stod garantert først i bib.kø på den danske utgaven. Likevel endte jeg opp som sistemann, både på lese og skrivefronten. Alle avisene var der før meg. Flere blogger. Hvordan kan slikt gå an? Kan man la slikt gå an?  Unngå å blande seg inn?

Hadde det vært hvilken som helst annen forfatter (nesten) ville jeg trukket på skuldrene og heller konsentrert meg om Atwood og Lillehammer.
- men det er Helle - om tiden som går - og alt det vi ikke forstår
 - dessuten skal også Helle til Lillehammer.

Kanskje provoserer det meg litt at bloggerne ikke liker, mens aviskorpsene jubler.
Tross alt har jeg kjempet i 6 år (jubilee 11.mai) for at verdens skal forstå at bokbloggere har hjerte, instinkter for og peiling på litteratur. Min indre general lider. Jeg føler sterkt for å samle avvikerne i et lukket rom - med nedtrukkede gardiner - og aktiv pekestokk. Kjettingen på til alle forstår at smak og bak ikke er objektive kriterier og ikke forsvarer manglende evne til å lese mellom linjene.

Kanskje kan man ikke lære seg slikt?
Kanskje er instinktet medfødt, en usynlig skrift som framtrer kun for få utvalgte?
Kanskje, sier du, bør jeg nå slutte å slenge slegga rundt i glasshuset
, komme til saken og hva jeg synes om boka?

Akk! Egne ord har forsvunnet gradvis ved hver omtale lest
, magefølelse og sense of self ut med badevannet
, og for å ha sagt det, det er ok å ikke like Helle Helle, altså
, eller andre bejublede og/eller hypa bøker, man må bare vite hvorfor
, og holde døra på gløtt for at man kanskje tar feil.
Jeg?  My way or the highway.
Dobbelmoralfrisone!


De ansvarlige:
Beathe (skal lese igjen), Anita (ikke for meg), Tine (må være over middels interessert i litteratur for å like), NRK (stor litteratur), Aftenposten (magisk), Rose-Marie (vakker kjærlighetshistorie), Dagsavisen (elegant og finslipt)
- pluss et intervju med Helle jeg ikke finner.

Istedet for anmeldelse blir det derfor:
Løsrevet streamsynsing, tilfelldige tanker
, om de andre bøkene, meg selv, og det de andre allerede har sagt og skrevet
- om retning, språk, Ingunn Økland
+ en bittelite sammendrag.

Lokal gapahuk, med vann, ved, grill, reinskinn, flagg og 4G. Det eneste som mangler er ei nedgravd lommelerke og en stikkkontakt. Ting er nok anderledes i Danmark....


Historien:
2 personer jogger seg vill i skogen. Søker sammen tilflukt i en gapahuk og lærer hverandre langsomt å kjenne mens de deler livshistorier og  grubler over hverdagslige ting. Vannblemmer og tyggegummi. 1.person fortelleren er en mann, Roar. Kvinnens historie fortelles i 3.pers. Kapitlene veksler mellom nåtid i skogen (rammen), og tilbakeblikk på liv, hennes liv
, hans tar form gjennom gjenfortellingen og blikket på henne.

Denne Roar er Helles første forsøk på mannlig forteller, og hun sa selv, i et intervju - jeg sa at jeg ikke hadde planlagt å skrive om boka, da kan man søke andres tolkninger - også forfatterens - at en dansk leser hadde fortalt henne at han ikke var troverdig, som mann, pga spørsmål om et bål, et lille bål
, fordi menn lager ikke små bål
, og spør ikke om lov.

I det samme intervjuet, blir hun litt snurt over at intervjueren insinuerer at karakterene hennes, gjennom hele forfatterskapet, kaster bort livene sine. Det skjønner jeg godt. Akkurat som det er bortkastet å være retningsløs. Det er det hun sier selv, at de kanskje er uten retning, feil retning, eller ihvertfall ikke velger den retningen folk rundt dem, kanskje også leserne, mener det er naturlig å ta. 

Akkurat i denne boka blir retningsløsa, også demonstrert praktisk, med at de rett og slett har rotet seg bort i skogen, og ikke finner veien hjem. Bort. Fram.

 Presist!
Denne mangelen på retning, og kanskje også beslutningsvegringen, i de tidligere bøkene, har alltid vært det som har tiltalt meg hos Helle. Jeg gjetter på at det ligger til grunn hos mange som elsker bøkene hennes. Det ulinære. Det at ting kan virke så tilsynelatende enkelt for noen, eminent retningssans, høyre, venstre, touchdown. mens andre er forvirret og overveldet, umulige veivalg, uten løsning. .

For oss, som roter det til, i ekteskapet (Ukomplisert liv med mann), i jobb/skole (Nåtid), i forfattergjerningen (Hundene), i familien (Rødby), som venter, ser tiden seile forbi, og ikke alltid skjønner at lykken er her og nå, skriver hun seg rett inn hvermansensjela. Ensomhet. De små daglidagse tankene, detaljene og alt som til vanlig dunker i hodet.

Hvis du vil 
, er ikke den beste Helleboka jeg har lest.
Rart siden den treffer meg akkurat nå, i 2015. For hva annet gjør jeg med dagene mine enn å sulle rundt i skog og joggesko. Roter meg bort. Går og går. Retning helt uten betydning. Nåtid var meg i studiedagene. Hundene et sted midt i mellom, nyinnflyttet på bygda. Sistenevnte var også den første jeg leste, og den jeg fremdeles liker best. Hun, med skrivesperre, som på måfå tar bussen på jakt etter et sted å gråte, og ender opp innpakket i dyner og peis, hos et velmenende utkantpar med hundevakt.

Det er meg.
Bøkenes kvaliteter har ingenting med min identifisering å gjøre, det forklarer bare hvorfor jeg trykker dem til mitt bryst. Denne identifiseringen er heller ikke knyttet til karakterenes handlinger, liv og personlighet, selv om det på overflaten virker slik. Det har med følelser å gjøre. The vibe. Ubehaget i magen. Suget i hjertet. Akkurat det gispet som får deg til å innse - at ja - sukk - akkurat sånn er det.
Og dette er heller ikke magi.

Det er språket. I Helles makt.
Anmelderne kaller det hverdagslig, minimalistisk, knapt og mesterlig.
Det er store rom og dype daler mellom linjene, plass til enhver lesers livshistorie.
Det skjer ikke så mye. De sier ikke så mye.
, men det surrer i hjerner, dirrer i jorden og den følelsen du sitter igjen med når boka er klappet igjen, er grunnen til at Helle iår, nok engang, er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

ehm
Som Downtown Abbey.
, sesong 4 nettopp avsluttet - abstinensen herjer.
, når fæle ting skjer, helter dør, bomber går av
, det kastes ikke bort tid ved gjenfortellinger og unødvendige ord
, vi ser handlingen, aner ubehaget, skimter et ansiktsutrykk
, før sorgene fortrenges og livet går videre


When in doubt - velg den med sukker på.


Sidetrack:
Jeg valgte norsk over dansk. Feiget ut. Glemte kondisskoene i Nåtid.
Så leste jeg Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten
, og skjønner nå, basert på følgende avsnitt, at jeg valgte riktig.

Bruken av det erkenorske ordet gapahuk er forresten et markant valg av Trude Marstein. I den danske originalteksten heter det shelter, altså bruker Helle et engelsk lånord.
Gapahuk får den norske oversettelsen til å virke rotnorsk, og underbygger vår inngrodde forestilling om at dansk er under sterkere innflytelse av engelsk. Jeg innser at det er enklere å oppdage engelskinnflytelsen i andre språk enn eget morsmål, men får vann på mølla når jeg ser at Marstein erstatter «large» i originalen med «raus» på norsk. Oversetteren liksom strammer opp den litt mer slentrende originalen.

Gapahuk og raus - gir en helt annen følelse enn large og shelter.
Hva i alle dager er et shelter i skogen? Høres svært moderne ut.
Også humrer jeg litt til dansk som strødd med engelsk
, jammen godt at dette ikke er tilfelle med norsken..
, tenk for en oppstandelse hvis norske bloggere hadde holdt på slik
, jeg liker at Marstein, i Øklands antakelser, tar seg friheter og strammer opp Helle
, og jeg lurer på om Økland spurte om dette da Helle og Marstein møttes den aprilonsdagen?

Den mest lærerrike anmeldelsene.
Både på grunn av det hun skriver om oversettelsen
- og det hun sier om fortrolighet og historiefortelling
, ala Dekameronen .

Lånt fra google.

Helle Helle er født i 1965
, har publisert siden 1993
, er kritikerrost, prisvinnende og publikumelsket

Hvordan det gikk med de i gapahuken?
De tok en omvei! Me too....

mandag 27. april 2015

SENTRUMSLØPET 2015

Lite løpsrelatert men det bildet som mer enn noe annet beskriver ståa, livet og hva som egentlig har foregått i dalen siden sist = på rompa, med hund, i allergienga. De med fantasi kan forestille seg lommer fulle av sjokolade, ølvom, bok i fanget og hvesende pust.

Å ligge i grønne enger
, sløve i hotellsenger
, eller:




Lørdag sprang jeg Sentrumsløpet 2015.
For første gang vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive løpet.

Følelsen er litt uengasjert.
Akkurat som både trening og dokumentering har vært det siste året.
Jeg har løpt raskere Sentrumsløp - og jeg har løpt flere dårligere. I 2013 fløy jeg gjennom på autopilot, i 2012 tøyde jeg på hver fortauskant. Iår var jeg ikke helt til stede. Ikke engang her jeg sitter og skriver - og prøver å gjenkalle dominerende følelser og detaljer. Det er akkurat som det ikke angår meg, som om det ikke var jeg som løp. Som å trykke play, og være publikum.  .

Det rareste er at jeg hverken var grepet av svartsinn eller de programmessige panikknervene. Det var aldri snakk om å bryte eller gå. Det euforiske blogginnlegget fra 13, det om bein på autopilot og et løp fullt av nedoverbakker var i minne, og selv om jeg er skråsikker på at det var færre nedoverbakker iår, hadde jeg likevel kontroll over hjernen. Problemet var heller at hjernen hverken hadde kontroll over eller interesse for beina.


2 av oss sprang i splitter nye sko. Jeg beregner at det øverste bildet stjal et minutt fra lårene. Testing av 3 ulike skopar på løplabbetmølla stjal 2.  Da snakker vi tangering av pers. (sh)


Løpsregler:
De hellige: Minst mulig klær. Kjent og kjært utstyr.
Bare det at jeg, en time før løpet, lot meg overtale til å stikke bort på labbet og kjøpe nye sko, uten vekt og demping, - til å bruke i løpet, sier sitt om hvor fremmed avbalansert jeg var før start. Hvor lite investert jeg var i resultatet. Hørte på opphav og labbetmann, begge skjønt enige om at selv minimaldempede sko ville være som myk mose sammenliknet med mitt beste medbrakte par. Lambi.

De tok feil.
De var som trampoliner.
, som forklarer manglende beinkontroll under løpet
, og at jeg har 3 liktorner under tåballene på hver fot, som jeg aldri blir kvitt, og som har fått skylda for manglende kilometer. Vi må seriøst snakke om liktorner, senere - alt dere vet, alle kjerringråd, og kjemiske triks, i kommentarfeltet med det.

Muligens kan jeg også skylde lårproblematikken på de nye skoene.
T'is a stretch, men de gjorde ihvertfall at jeg sprang fortere nedover, dundret og spratt, men uten evne til å holde farten på flatene, stillestående i oppoverbakkene. Lårene. Det høyre var så stivt og syrnet etter slottsbakken, at det var kun en spenstige muskelbunt som sprang som innleid pepper for kjæreste/venninne?
 som holdt meg gående
 - litt til nå som blir det nedoverbakke - det går sååå bra 
- du er sååå flink - bare rundt svingen nå ......
, jeg subb, ehm, trippet nærmere, lot som han var min, helt til det uungåelige
- opp med farten - tempo i bakken - og jeg lot han gå.

Surrealistisk.  Jeg hadde faktisk et par øyeblikk der jeg følte at det gikk greit - men klokka fortalte at jeg såvidt løp over 9km/t - og blaff nedover der jeg følte jeg stod stille - og klokka viste over 13km/t. Det er ikke rart jeg har vondt i lårene.
Jeg sier det igjen - trampoliner.


Lunsjen aka Hansen i farta, og de lange køene fra lørdagens nummerhenting.
Ikke et eneste bilde av meg løpende er foreløpig å oppdrive - heldigvis.

Oppsummert:
Alt lå til rette, alt var perfekt.
Været - (herlig sur vind og yr)
Strekken i ryggen som har plaget og dopet meg ned siste uka (borte)
Hotellrommet, akkurat der vi ville (Munch)
Parkering, kun 10m fra hotellet (Sentrum)
Middagen, 5m fra parkeringa (Persisk)
, selv om jeg valgte feil (udelikat/usmakelig)

Og tida? - (30 +27).
, 2min negativ splitt, muligens kunne jeg løpt 5 til i samme fart
, eller det var det trodde til jeg stoppet og krampa tok høyrelåret.
 - 58,04 (garmintid: 56,58)


Usikker på hva jeg synes om årets løypeforandringer. En gressbakke, og mindre nedover på oppløpet. Positivt at man slapp løpe hele Karl Johan, men kjedelig at man ikke fikk mer nedoverhjelp i spurten.


Noe negativt?
Altså bortsett fra alle ekstrakiloene, allergien, årets manglende trening, oppvarminga jeg aldri tar alvorlig, og den nevnte middagen?

En eneste ting:
Alle de som gikk hånd i hånd og stengte veien den siste kilometern og gjorde at jeg flere ganger stupte fram som femilskongen. Med spisse albuer midt i mellom. Hadde det ikke vært for dere, latsabber  
- det er greit å gå - men må dere holde hender??
- hadde jeg sikkert landet på 57
, som ville vært mitt nestbeste Sentrumsløp ever.
, se der - helt likegyldig til resulatet er jeg altså ikke -
 - kanskje jeg bare skal melde meg på 2016 med engang -

Flere?

onsdag 15. april 2015

BIOGRAFISIRKELEN 12 - FORBRYTELSE OG STRAFF


Chasing Justice  (2007)
Twento-Two Years on Death Row 
for a Crime I Didn't Commit
 - Kerry Max Cook

Mitt bidrag i Biografisirkelen 12.
Kategori: Forbrytelse og Straff.






Jeg har valgt Kerry Max Cook
, fordi mannen for mange år siden så han på tv og ble rystet
, og jeg som god kone umiddelbart kjøpte boka
, når familiemedlemmer viser leselyst må det handles raskt.

- Chasing Justice describes how the American legal system heavily favors police and prosecutors and creates opportunities for innocent poeple to be convicted of capital crimes and even executed. This same system then erects insurmontable legal barriers to disprove allegations which would establish a person's innocence - 

Det handler om dødsstraff, uskyld, og en så organsiert korrupsjon selv en skapkyniker har vanskelig for å tro er dokumentert sannhet.
En manns historie, et avslørende blikk på en hensynsløs stat, Texas
- og et viktig innlegg i den internasjonale kampen mot dødsstraff.

Cook skriver at siden 1985 har 4 land i året sluttet med praksisen
 - According to Amensty International's current figures (pr.2007), China, Iran, Saudi Arabia, and the United States are collectively responsible for ninety-four percent of all the executions carried out across the globe. -

Dette var holdningen i Amerika i 1993.
... the United States Supreme Court wrote in 1993, styled as Herrera Vs.Collins, basically that it was not unconstitutional to execute an innocent person, provided they were given a fair trial. - 


Saken: kortversjonen
Cook ble arrestert i 1977 for på bestialsk vis ha voldatt og drept 21 år gamle Linda Jo Edwards. Under rettsaken i 1978, la aktoratet stor vekt på homofili (som var kriminelt i Texas) og hevdet at Cook var en seksuell avviker som hadde sett en voldelig sexfilm og blitt så seksuelt opphisset under en kattetortureringsscene at han oppsøkte Edwards, voldtok og drepte.

De hadde utallige vitneutsagn som bekreftet dette.
De hadde et 'øyenvitne'
Og de hadde et fingeravtrykk.
Slam dunk.

Det var uten betydning at flere av vitneutsagnene motsa hverandre og var dramatisk forandret fra året før. At tidslinja ikke stemte og at Cook hadde vært i leiligheten tidligere. Han ble funnet skyldig og dømt til døden.

Det tok 8 år før de gadd behandle anken.
16år før dommen ble omgjort og han i 1992 fikk en ny rettsak.

Det mest sjokkerende for meg som leser
, var hvor ivrige aktoratet var i tjenesten. I 1992 var de klar over løgnene og de fabrikerte vitneutsagnene. Det hadde kommet nye bevis. Advokater, media og frivillige organisasjoner hadde engasjert seg. Feil begått av både politi og aktorat var under lupen. Aktoratet visste han var uskyldig
- men var fremdeles besatt av å få han dømt.

92 saken endte med - hung jury - påfølgende mistrial, og en tredje rettsak i 94.

Begge disse rundene var identiske. Dommer og aktorat var på lag. Forsvaret kneblet. De fikk hverken lov til å påpeke løgner, eller ta opp feil fra tidligere. Tidligere vitner som i mellomtiden hadde tilstått løgn fikk ikke vitne.
Igjen ble Cook dømt til døden.

Først i 1996
, etter at The Texas Court of Criminal Appeal - igjen reverserte dommen, og publiserte en rapport der de påpekte alle feil, misconduct, begått, begynner det å lysne. Under en fjerde rettsak, redd for nok en dom, gikk han med på en avtale. No Contest. Frihet, uten innrømmelse av skyld. 

Såvidt jeg vet har han fremdeles ikke fått oppreising og full frikjennelse av Texas.


Boka:
Boka går detaljert gjennom rettsaker og papirer. Etter noen sider er det som en dårlig film. Ikke en gang hollywoodskurker, eller råtne serieadvokater, oppfører seg like ille som disse real-life-utgavene. Ingen midler skys, og det er viktigere å dekke over tidligere feil, enn skje rettferdighet.

Legg til vaktene, voldtektene og selvmordene har går igjennom på death-row
, og du har den type historie, som folk ville fnyst av, var det oppdiktet
, bare virkeligheten kan være så brutal
, bare ekte mennesker så skruppelløse
, og da har jeg ikke engang nevnt at det finnes en annen mistenkt, Mayfield, som ikke bare ble sett på åstedet, men også var Edwards sjalu elsker, og hadde lagt igjen sædspor på underbuksa hennes.

22år, og en hær av hardtarbeidende, idealister
, tok det for Cook å kommer seg ut av fengsel.


Det litterære, det biografiske, og sånt
Jeg vil egentlig ikke si det for det er en historie verdt å lese, og det ville vært ganske hjerteløst av meg å si at man like gjerne kan google, så det sier jeg ikke, og mener det ikke, mm, du kun er opptatt av sak, og ikke mann. Vil du høre historien selvbiografisk. I 1.pers. Fra innsida. Uten filter. Er det i høyeste grad bedre med bok.

Det er også her svakhetene ligger.
Det snevre perspektivet. I begynnelsen av boka, i kapitlene om barndom, og også under arrestasjonen og den første tida på death row, var jeg virkelig arg på den ene synsvinkelen. Smekk, fordi jeg alltid klager over synsvinkelskifter, og ihvertfall ikke burde forvente noe annet i en selvbiografi.

Jeg irriterte meg over barndomsberetningene om militærliv, besøk i konsentrasjonsleirer, gutteliv, ol, og bortsett fra å peke på at han kom fra et møblert hjem, og at det europeiske aspektet gjorde at han havnet på skråplanen tilbake i USA, fordi han ikke passet inn - hadde det ingen betydning, hverken litterært, eller saksmessig. Han kunne greid seg med et par avsnitt - og jeg tenkte, snobbete, at her har du en, typisk amerikaner som tror man blir kultivert av å reise rundt i Europa, eller være i militæret. Ja, jeg innrømmer det, jeg var litt gretten i begynnelsen, hadde egentlig lyst å lese noe annet....

Det plaget meg at mens hele USA, gikk gjennom en mediafrenzy pga det bestialske mordet, og advokater, politi, og journalister jobbet på spreng, satt jeg, som leser, kun på cella med Kerry, og visste ingenting.

Det bedret seg med rettsakene, da det ble lagt fram både vinteutsagn og papirer, men irriterte meg igjen da, Kerry, under innskytelser,  i retrospekt, framstod langt visere, enn jeg gjetter på at han, på gitte tidspunkt, var.
Dette er flisespikkeri.
Kampen mot dødsstraff er viktigere
, så da oppsummerer jeg kort at, boka var best når den holdt seg til sak
- og less so, på det personlige plan.

Tallene som legges fram mot slutten av boka på hvor mange antatt uskyldige mennesker som allerede er henrettet er skremmende.
Det er også tallet på døde skyldige
, selv om dette underdrives for poengets skyld.

Merk:
At ingen av de som løy, utpresset og manipulerte for å få han dømt, har fått konsekvenser. De jobber og forfremmes i beste velgående!

Kerry?
, er idag gift, har et barn, og hund.
På overflaten helt ok. Mellom linjene ikke så enkelt.
Og i bakgrunnen nekter fremdeles staten Texas å gi seg.
Et øye for et øye
, eller andre kinnet til?

Vil du vite mer:
Wiki, filmen the Exonarated
 - og en artikkel fra Texas Monthly.
, og en fra The New York times


Bilde lånt fra google:

Sirkeldeltakelse:
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg
Legg igjen link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg holder det med en kommentar
 ---------------------------
Neste kategori i Biografisirkelen er:
VITENSKAP
Du vet, Semmelweiss, Curie, mikrober og sånt.
Bloggdato er 15.juni 2015.
De øvrige kategoriene for 2015 finner du her:


torsdag 9. april 2015

BIOGRAFISIRKELEN 12 - 6 DAGER IGJEN.

 Man har da ihvertfall sikret seg mot disking - blir ikke mer kategoritypisk enn dette.


- A brilliant and unprecedented work, Chasing Justice is the riveting chronicle of how a small-town murder became one of the worst cases of prosecutorial misconduct in American History. This shocking look inside death row will forever unsettle our view of justice systems in the Western World. - (fra  baksiden)


15.april 2015
Kategori: Forbrytelse og Straff.
Crime and Punishment, Dostojevskij excluded.

Jeg vet Norges største forbryterkonge Northug, kommer til å være representert, og at noen kommer til å argumentere inn Truman Capote. Utover det er jeg blank og nysgjerrig, både på hva som leses og hvor langt dere har kommet.
Hvem byttet ut Nesbø med morder-bio på påskefjellet?
Hvem er ferdig?

Jeg? 
Har ikke lest et ord hele påska. Det er vanskelig å bla om når man har begge nevene fulle av sjokolade, familie på besøk, høner å passe, og en hund som ikke forstår seg på begrepene påskelesing og påskesofa. Jeg har hørt ca 10min lydbok. Prøvd å lese på telefon under dekke av nettsurfing. Knapt sett en blogg. Er nå 100% overbevist om at dette med bøker og påsker er verdens største filmtriks, mm man leser på påskefjellet alene, eller reiser på hyttetour med en gruppe tvangslesende bokbloggere, som minner meg på
- ikke glem Tvangslesingskafeen 12.april 
(se fb-gruppa for oppdatert tid og sted)

Påskedvalen er herved over.
Restesjokoladeposene oppspist. Kroppen skal renses. Bøkene atter tas fram, og da passer det utmerket at det bare er 6 dager igjen til sirkel. Jeg stoler blindt på at dedikerte biografilesere ikke glemmer deadline selv om jeg har vært fraværende og påskedvask.
Isåfall beordres oppvask og intervention
, divine.

Jeg leser, som sagt, Chasing Justice
 , om 20+ år i fengel, dødstraff og uskyld.
Dessverre har jeg ikke kommet lenger enn 1,5s inn i prefacen
- som er -  forrordet til prologen
Ingen grunn til bekymring.
Det er hele 6 dager igjen 
+ en tvangslesingskafe.

Dere andre?