lørdag 18. juni 2016

BIOGRAFISIRKELEN 19 - RETTFERDIGHETENS NAVN


Kjærlighet
 og Arbeid  (2013)
 - Mari Jonassen

Kilde: Biblioteket






Mitt bidrag i Biografisirkelen 19.
Kategori: I Rettferdighetens Navn
Kategorivelger:  Pia


om meg
søndag 12 juni:
Det er 4 dager igjen.
Ingen grunn til å skrive motivasjonsinnlegg i juni for Pia har allerede skrevet.
NB!  I ærlighetens og - rettferdighetens - navn, har jeg ikke redigert bort skrivefeilen som fikk fantasien til å løpe løpsk i kommentarfeltet.
 Høytrarm? Høytretarm? Høyrearm?

 15.juni:
Sorry Fernanda, det regner og jeg må løpe
, litt løping ville gjort deg godt også. 

16.juni
Fernanda, jeg er en skam for arbeiderkvinnene, men til mitt forsvar er det hytteinvasjon i dalen. Alle klipper gress, og jeg holder på å renne bort i snørr. Jeg vet det ikke passet seg i Kristiania, men her på bygda, snart 150år etter, kan man i det minste late som det er lov med fosterstilling i sofahjørnet, en helt vanlig torsdag. Hadde du sett meg, ville du øyeblikkelig utpekt selvmedlidenhet til en prestisjetung diagnose.

 (bokas siste setning)
Fernanda Nissen fant kjærligheten og med kjærligheten fulgte arbeidet.

17.juni.
Det regner igjen. Det må løpes.
Det må skrives. Om ikke annet skal jeg ihvertfall legge ut en wikilink på Fernanda, slik at alle som vil kan oppdatere seg på verv, artikler og samfunnsbetydning. Hun var et formidabelt kvinnfolk. Smart as a whip. Et arbeidsjern. Skjør som eggeskall.
Som Gösta B, - sterkest og svakest blant menn - (Selma)

Hun rømte vakre drømmer om et mer rettferdig samfunn. Bare gjennom organisering av arbeiderklassen, utvidet stemmerett og større sosial bevissthet kunne de fattige arbeiderne få sin rett. s87
 -----------------------------------------------



Jeg har valgt Fernanda Nissen  (1862-1920)
Kvinnesakskvinne og Arbeiderpartipolitiker.


 Om Boka:
Tror dette er den mest oppskriftsmessige biografien, jeg har lest, så langt i sirkelen. Det de fleste ser for seg når de tenker biografi. Teksten framstår mer som et vitenskaplig arbeid enn medrivende livshistorie. Ingen årstall, påstand, eller sitat får stå uten fotnote og begrunnelser, og det er mange av dem. Etterrettelighet er fint, og den eneste grunnen til at reagerer er nok min eller eklektiske biografismak. Jeg foretrekker mine true menneskeberetninger fiktive og øyeblikksavgrensede.

Mari Jonassen, biografen, er historiker og sakprosaforfatter.
Hun har blant annet gitt ut flere bøker om ww2.
Dette forklarer det ryddige oppsettet.

Still;
Jeg likte det. Korte kapitler og beskrivende overskrifter gjør det lett å følge med, lett å ta passende pauser, så lenge man ikke henger seg for mye opp i årstall, datoer og brev.  Dato, årstall og avsender av brev. Fernanda brente også brev.
Ettermælepynt? Orden?


  
Framtidens sentimentalromanforfattere kommer til å slite hardt når det ikke lenger er brev, dagbøker og gamle fotografier å finne på loftet.


Om Fernanda:
Fernanda Thomesen ble født som yngstemann i en av Kragerøs rikeste familier.  Hun vokste opp i sus og dus i skipsredermiljø, helt til ting gikk på tverke, far måtte selge, og eventyret var over. Heldigvis var det antatte lover på 1860-tallet om at jenter også hadde krav på utdannelse. Guvernante og lærerinneskoler.

Hun peilet seg inn på en karriere som lærer.
, utdannet seg og formet viktige vennskap som skulle vare livet ut.
(bare framifra kvinner på denne skolen)

Det var sosial/politisk omvelting i emning, -storting mot regjering mot kongen -
Fernanda hadde vokst opp i et borgerlig hjem med liberale ideer og frihet til å lese alt under solen. Hun hadde kunstmalersøster, studentbror i hovedstaden og radikal onkel.

.- Fernanda Thommesen gikk inn i det pulserende Kristianialivet med full tyngde

Det var frigjøring, seksualmoral og nye moter. Det var kafeliv og alkohol, sigarettrøyking og forelskelser, diskusjoner og selskapelighet. Det var bohemer og nyheter. Det var politikk og prostitusjon. Det var en åndskamp uten like. Borgerskapet, embetsstanden og kirken reagerte, men en nyutdannet lærer fra Kragerø brydde seg lite om kirkens innsigelser. s28

Avsluttende eksamen 1881. Nissens pikeskole for voksne.
Gift med Lars Holst, 1882, målmann, venstremann og redaktør i Bergens Tidende
, med en sterk posisjon i hovedstadens radikale politiske miljø, og etterhvert redaktør i Dabladet -

 - som Lars Holst hustru, en kvinne som gikk for å være både pen, klok, vittig og brennende begeistret, er det opplagt at hun måtte bli sentral i den tidlige radikale venstreopposisjonen. - 

De fikk 2 barn, Holst jobbet konstant, Fernanda oversatte gratis for Dagbladet og deltok på arbeidersamfunnmøter og kvinnediskusjonsforum (Skuld)
 - og forelsket seg lidenskapelig i gynekolog og arbeiderpartimann Oskar Nissen
 - da han kom sammen med Bjørnstjerne Bjørnson i 1889 for å tale fyrstikkarbeidernes sak.
 - taler som resulterte både i fyrstikkarbeiderstreik, forelskelse og innmeldelse i Arbeiderpartiet.




Om kjærligheten:
La oss bruke litt tid på Oskar
En mann Fernanda knapt kan snakke om uten å tilføre adjektivet - mandig - .
Oscar Nissen, hadde både vært til sjøs, og avbrutt medisinstudiene 2 ganger for å krige, først grensekrigen mellom Danmark og Tyskland (1964) og deretter den fransk-prøyssiske krigen (1870). I tillegg til et år i ambulansetjenesten under beleiringen av Paris (1871).   Etter endt eksamen 1873, reiste han til Stockholm for å spesialisere seg innen kvinnesykdommer og gynekologi.

 - Det er sannsynlig at han allerede her lærte seg en utbredt form for behandling av kvinnesykdommer og hysteri. Vaginal og klitoralmassasje. Metoden har vært kjent siden antikken og da Nissen studerte i Stockholm hadde legen og ortopeden Gustaf Zander allerede skapt en teknisk innretning som skulle lette legens arbeid med kvinnens underliv. Paradoksalt nok forsto man ikke at det oppnådde resultatet, orgasmen, var seksuelt relatert, snarer tvert imot. Mange leger hevdet på denne tiden at de fleste kvinner manglet seksuelle drifter, noe også Oskar Nissen ga uttrykk for. 

Oskar Nissen kom tilbake til Kristiania i 1874, åpnet praksis og etablerte seg som en etter hvert uhyre populær kvinnelege. Pasientene skal ha strømmet til fra hele Norge - s56.

 Jeg ble nesten litt forelsket selv.
Fernanda innledet et forhold med Nissen, men tålte ikke påkjenningen av et liv i utroskap, ble avmagret, og nervesyk og lagt inn på sykehus. Etterhvert ble det separasjon og samboerforhold. De giftet seg i Sverige.
 Fordømmelsen fra familie, venner og borgerskap var sterk.

På innsida slet hun hele livet med skyldfølelse ovenfor barna, angst og også mindreverdihetskomplekser både når det kom til evner og utseende. Uten at det hindret eller stoppet henne.

 Kuriøst:
Oskar var også gift da han møtte Fernanda, med konsertpianist Erika Nissen (7 barn), som hemmelig på samme tid, innledet et forhold til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun var besatt. Hun var hans muse. Hun tydde til flaska og morfin da både Karoline Bjørnson og deres barn til slutt greide å avverge skandalen. Dermed ble det Fernanda som fikk skylda for bruddet.


Hun var ekstremt nærsynt og avhengig av lorgnett. 
Alle  bilder er lånt fra internettet, mer spesifikt ndla.no.


 Om Arbeidet:
Det hadde ikke blitt biografi uten hennes arbeid.
Likevel finner jeg det neste umulig å skrive om uten å henge meg opp i årstall, verv og kronologi. Hun gjorde så mye, deltok, diskuterte, skrev, forhandlet, formidlet, og kjempet. Ofte var det pur idealisme som drev både henne og Oskar, noe som jevnlig resulterte i pengeproblemer.

Oskar Nissen hadde siden 1894 jobbet som redaktør i landets viktigste arbeideravis Social-Demokraten. Han brakte Fernanda inn i redaksjonen. Ingen av dem fikk lønn.  I tillegg til å hjelpe til redaksjonelt hadde hun stilling som litteratur og teateranmelder, under signaturen FN. I løpet av de 26årene hun skrev for avisen ble det 500-600 artikler.


 - som journalist i en sosialistisk avis ønsket hun først og fremst å vekke arbeidernes interesse for litteratur og teater.  Folk måtte lokkes til å lese, for hvis - folk ikke læser, lærer de aldri bevisst at kræve, at ville ha en bedre tilværelse, hevdet hun -  s87.


Boka tar oss gjennom ulike, verv, foreninger, politiske konflikter, unionsoppløsning og hjertesaker, som stemmerett, arbeiderboliger, skoler, barnehjem, aldershjem, sykehus, folketeater, bedre biblioteker, fengsler og sinnsykehus. Alltid med utgangspunkt i arbeiderne og -  arbeiderkvinnene.



 Ellers:
Flere kjente kulturpersonligheter dukker opp i vennekretsen.
Bjørnstjerne Bjørnson som hun hadde et ambivalent forhold til.
Arne og Hulda Garborg, bestevenninnen.
Vigeland, som var hennes trofaste venn i årtider før de skar seg.
Svenskedikteren Gustav Fröding, som diktet til henne, osv osv.



Summarum:
Hun brøt normer, brøt ut av ekteskap, valgte kjærligheten, valgte rettferdigheten, alltid.  Hun så konsekvensene, følte dem på kroppen. Gikk inn og ut av sykehus og kuropphold. Ensom og ulykkelig. Ble underernært, frøys, mistet tennene. Med kun en fungerende arm. Den høyre ble lam etter polio i barndommen. Men hun skrev og kjempet og ga seg aldri. Til tross for at hun selv mente hun var utilstrekkelig, uten evner og egentlig bare ville sove - og dø, spesielt etter hun mistet Oskar.

Trett av dage, lei av stridigheter og forandringer som drøyde
, isteden for å sove tok hun seg jobb som en av landet første 2 filmsensorer
, tror ingen hadde fortalt henne om fosterstilling i sofahjørnet.


I forbindelse med Stemmerettsjubileet i 2013
ble det laget filmsnutt, her er youtubelinken 

Idag regnes hun som en av de største innen Kvinnesaken, 2 gater er oppkalt etter henne i Oslo, og hun har egen byste i Torshovparken.  Iflg, wiki fikk hun en ny byste i Kragerø i 2015, og det skal åpnes skole i 2016.

Mest interessant fant jeg likevel hennes arbeid for - og syn på kulturen som veien mot et rettferdighet samfunn. Spesielt litteratur og teater.  Hun mente bibliotekene var - åndens tempel - og ville ha både, park, bibliotek og teatertetthet, slik at - både voksne og barn kunne og lese i behagelig lokaler - , men for at dette skulle skje måtte det opprettes mange avdelinger, spesielt i arbeiderstrøkene. -

Jeg ser henne for meg på samtidens barrikade - mot sentralisering - på alle hold.


18.juni
Fernanda, tilgi meg denne rotete leseropplevelsen.
Du ble for mye for meg. Jeg snublet i merittene og mistet overblikket
Interesserte bes bruke internettet!




Sirkeldeltakelse: 
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg
Legg igjen link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg holder det med en kommentar
 ---------------------------
Neste kategori i Biografisirkelen er:
FESTLIGE FRUER, FRESKE FRØKNER
Bloggdato er 15.august 2016.
De øvrige kategoriene for 2016 finner du her:



onsdag 1. juni 2016

2016: LILLEHAMMER - DEL 2.

Itj no luksus. Hotell uten frokost, knapt med spisetid og 3 ting man uansett ikke kan leve uten. Epler, knekkebrød og ost. Norvegia, Rugsprø og Granny Smith, for de merkebevisste, bare mens man venter på norske vinterepler selvfølgelig. 


Jeg makter ikke bestemme meg for om dette skal  bli eget innlegg, eller om jeg bare skal lime det inn under det forrige festivalinnlegget. Med biografisirkel coming up kan det fort bli et innlegg i uka, og det får være grenser for bloggiver.
Man skal jo ha tid til å lese bøker også.
, det 1.juni - tvangslesingshalvåret starter idag.

Det fine med festivaler er at leselysten tar seg opp, man blir rett og slett inspirert, og slettes ikke der man tror. Jeg burde ha visst det på forhånd, men det som skjedde, det som alltid skjer, er at alt jeg trodde, alt jeg hadde forberedt meg på ville bli selvskrevne høydepunkt, måtte vike.
Ting blir aldri som man tror!

Eksempler følger:

Kafeene
Husker dere hvor jeg skrøt av Cafe Stift ifjor, spesielt maten og gigaporsjonstørrelse?
Vel, Stifteierne må også ha lest innlegget, for i år var salaten så liten at den knapt hadde passert som forrett, god bevares (laks, avacado og knekkebrød), men 3 scoops og det var tomt. Muligens var det en felles festivalavgjørelse
, for greskesalaten i parken var enda mindre
, jeg anbefaler rugsprø i veska.


Svenskene:
Hadde nett lest 2 Ramqvistbøker,  Alltings Början og Den Vita Staden, med det resultat at jeg var ferdig med hele Karolina og ikke gadd møte opp på et eneste arrangement
, fikk heller ikke med meg Khemiri 
 , ei heller Schifauer
, intervjuet av selveste Vigdis.


Rumpene
Marta Breen, Den Store Rumpefeiden (2015), som jeg har vært skeptisk til
, pga Radkaboka og Martas aversjon mot kakebaking
, viste seg å være en morsom, slagferdig aha-opplevelse
, alle vet jo at reklame dreier rundt en ekstremt seksualisert kvinnekropp
, men å få det servert på storskjerm, in your face
, får deg, fikk meg, til å innse hvor desensitivisert jeg har blitt



Paparazzi//Rumpefeiden illustrert med forfatterrumpe.



Amerikanerne
De var det mange av.
You Too Can Have a Body Like Mine (2015)
Alexandra Kleeman, hvis bok, jeg helt tilfeldig hadde lest 5% av før jeg visste hun skulle til Lillehammer, er nå på 59. En skremmende visjon, som jeg mistenker ikke er fremtid, bare Amerika.
, reklame, plastikk og sult
, ei ubehagelig urovekkende bok,
, Oryx and Crake meets Idiocracy, realitypreget og labyrintisk, og det verste er at hele persongalleriet hadde sklidd rett inn på Paradise Hotel


Frank Bill
Crimes in Southern Indiana/Donnybrook
Overraskelsen her var ikke at boka (Indiana) virket god, det visste jeg, mer alt fokuset på språk og rytme. Hadde tenkt, sikkert fordomsfullt, at tiltrekningen her var vold, fremmedgjøring og dekadent whitetrash, men samtalen dreide mer rundt valg av ord, litterær kvalitet og klassikere. Tarantino og asiatisk film.
Målet var ren vakker kampsportinspirert vold.
Har fremdeles ikke lest, men det nærmer seg.


Øverst Conrad, nederst Bill. I den interne konkurransen: Finn amerikanerne, tapte jeg. Lover å bruke resten av 2016, til å overvinne fordommer.


CA Conrad, jeg hørte han leste i  teltet, uten at det satte seg fast
Dinerstein, hun med Lofotenboka, unngikk jeg bevisst
Mitchell, strengt talt ikke amerikansk, men jeg møtte uansett ikke opp.
Freeman, hadde jeg på lista, misset han, twice, men kjøpte boka, på kindle.



Utdannende
Her sorteres alt som gir visdom, utvider horisonten, og forsøksvis prøver å lære meg ting jeg ikke ante jeg behøvde, ikke visste jeg trengte.
Eg, kritikerseminarer, debatter ol.
, se forrige innlegg, om engasjement, gåsehud og verk mot verk.

Rotet bort både dikt og modernismeseminaret
, rakk såvidt siste post, som var
, litt.kritikern (Fyksen), serieforfattern (Lerum) og litt.historikern (Vassenden)
, som skulle diskutere høyt og lavt innen litteraturkritikken
, eller kanskje det var høy og lav litteratur, litt forvirrende


Kritikeren, lavforfatteren og historikeren? Eller 3 blad litteraturkritikere?


Det ble brukt mye tid på at May Grethe Lerum, i tillegg til å være en av Norges største serieforfattere, også har jobbet 15 år som kritiker i VG, sannsynligvis, som hun selv nevnte, et alibi for underholdningslitteraturen og fordi hun allerede hadde hundretusenvis av lesere, noe de etter hennes avgang, nå endelig har fulgt opp ved å ansette en ny serieforfatter
, vår alles, Bokelskerinne, Elin Brend Bjørhei
, de er ganske smarte i VG

Lerum var klar, tydlig og konkret, de andre 2 druknet i egne ord.
Ikke rart siden dette tross alt var MGs hjemmebane. Hun kan serier, hun kan underholdning og hun satt på alle tall. Hun sa;  
(merk: serie og underholdning brukes her om hverandre)

 - at det eneste forutsetningen hun satte for VGjobben var at hun ikke skulle anmelde serier.
 - at det ikke er serielitteraturen som truer norske smale utgivelser men oversatte løkkeskriftromaner, som i motsetning til seriene har ingen relevans for og ingenting å tilføre norsk samtid.
 - at underholdningslitteraturen måtte anmeldes ut fra egne kriterier
 - at det var merkelig at litt.kritikere/historikere ikke fulgte med på serier og var mer opptatt av hva folk faktisk leste, hvorfor de leste det, hvorfor kun sosiologiske undersøkelser.
 - at det var stigmatiserende å både skrive og anmelde underholdningslitt, her nevnte hun blogger Line Tidemanns ødelagte karriere (?), pga fokus på folkelig litteratur i tidsskriftet Biblioteket. Sterke påstander.

Resultatet av både stigmatisering og mangelen på anmeldelser var at serieleserne kun hadde hverandre og internettet å forholde seg til. Noe jeg personlig tror er en berikelse for seriepublikummet. Ingen avisanmelder kommer noensinne til å lese like mange seriebøker som nisjebloggere, forumgjengere og andre fanatikere.

De finnes der ute. De er på youtube.
De er overalt. Det er en jungle
, og jeg er enig med Lerum i at interesserte trenger hjelp til å finne de gode seriene
, jeg, som ikke-serieleser, vet om kun et lys i mørket
-  http://www.tonesbokside.net/

Også kranglet de litt om serielitteratur også kan klassifiseres som arbeiderlitteratur.



Anonyme duckfacebloggere unite today.


Underholdning:

Liv Gulbransens og Slampoesien.
Dessverre var det fullkræsj og fullthus.
Alle ville høre Liv dissekere Min Kamp 1-6  (fantastisk!!)
Nesten like mange ville få med seg Nordisk Mestermøte i Slampoesi.
Det ble altså et kompromiss, halve Liv på storskjerm, med håp om at del 2 havner på utube og sitteplasser på slammen. Jeg angrer ikke, men trives best med pose og sekk

Det ble slam på islandsk, dansk, svensk, finsk og norsk.
Synd med islandsken, det gikk fantastisk fort, kjekk gutt, herlige r-er og bar overkropp, men jeg, naturlig nok, ingenting, og som dattera sa, det kunne jo handlet om både nazisme og dyremishandling

Vinneren, hadde det vært konkurranse, og ikke oppvisning, ble, for meg:
Fredrik Høyer fra Drammen, som overbeviste med diktet,  Gi Slipp
(utubelink fra Bærumbib), Liv har dessverre ikke dukket opp ennå.

 
Jeg overvar også Amal Aden, Merethe Lindstrøm og Tomas Espedal
, sistnevnte morsom og mest opptatt av søvn og manglende kinoerfaring.
, men det kan andre få skrive om
, alt jeg har glemt eller misforstått kan tas i kommentarfeltet 
, flere bilder finnes på verdens kjedeligste instagramkonto

, jeg tror jeg må lage eget innlegg likevel, dette ble for langt.
, angrer bistert på at jeg ikke skrev kronologisk

, btw, vi fikk 24 av 63 poeng på quizen, vinnerlaget fikk 43
, årets vanskeligste bokstavoppgave -  B.V - G..E.M 
, årets letteste - E.H - O.S.G.S.G

 Festival slutt!! 


fredag 27. mai 2016

LITTERATURFESTIVAL I FARTA 2016

Obligartorisk (gnagsår)jogg på Maihaugen, 1km lenger enn ifjor, som tradisjonstro erstatning for Festforestilling. Nydelig vær, bakkete by.


Midtveis i festivalen.
& jeg er stresset.
, fordi festivalen knapt har begynt og nesten er over
, fordi det er umulig å få med seg alt man vil
, umulig å ikke velge feil,  umulig å ikke tenke på hva man kunne valgt istedet.
, bare for å skrive dette har jeg dumpet både Freeman (grantaredaktøren)

, og kritikerseminar om svensk arbeiderlitteratur
, vil dere lese om førstnevnte før dere sjekke Elisabeth, senere.
, neste post for meg er en debatt om høy/lav litteraturkritikk 12.45.
, jeg er ekspert på høy og lav -  rett fra kritikerseminar til paradise hotel

Det gjør ikke mye at jeg ikke får med meg arbeiderlitteraturen, selv om jeg er svak for svenskene. Kritikerseminarene i år, ihvertfall de 2 jeg har deltatt på, har vært uinspirerende. Ett var en presentasjon av ei bok som kommer, om kritikerportretter. Kritikken, eller kritikernes egen historiebok. Det hørtes forsåvidt spennende ut, men likevel overraskende med tilnærmet salgspitch på seminar.

Mest interessant: Kritikerens vilje til makt, og at dette med habilitet og rolleblanding er en svært moderne ting, og som til og med Vagant blåste av i 2003, da grep ble tatt. Hadde vi blogget pre2000,  ville alle disse integritetsdebattene vært unødvendig.

Det andre Kritikerseminaret om
Kritikk som møte mellom historier
- var ikke annet enn selvfølgeligheter i dannet språk.
Margunn Vikingstad fortalte om sitt litteratursyn, og hvordan hun med alder og erfaring mer, og mer fjernet seg fra 90talls litteraturutdannelsen basert på nykritikk og nærlesing, til fordel for sammenlikninger og kontekst. Verk lest mot verk. Bøker sammenliknet.  Å kjenne kritikerens litteratursyn, hevdet hun, var viktig for leserne så de kunne se hvilken litteratur hun likte, for bedre å gjøre seg opp en mening om de selv skulle lese - eller la være.

Nyskapende tekning?


Beate Grimsrud, Sofi Oksanen og Mette Karlsvik i full språkforvirring.



Festivalens første overraskelse.

 Beate Grimsrud.

Jeg trodde hun var vimsete, tuppete og rosa, kun basert på bildematerialet, sist jeg googlet henne, i forbindelse med En Dåre Fri, men hun er morsom, reflektert og fascinerende. Riktignok var seansen med Sofi Oksanen og Mette Karlsvik sær, men det var fordi Grimsrud ikke kunne engelsk, Oksanen ikke norsk, og Karlsvik ikke evnet brukbare oversettelser. En simultantolk ville vært på sin plass.

Møte med grønlandske Nivaq Korneliussen fløyt bedre.
De snakket om å leve med, og å skrive på 2 språk. Grimsrud på svensk og norsk. Nivaq på grønlandsk og dansk. Utfordringer, berikelser og anekdoter, der konklusjonen endte på at å flere flerkulturell og/eller 2 språklig like gjerne gjorde en person halv - som dobbel,  forøvrig er et sitat fra Grimsruds Evighetsbarna.

Jeg ønsker å lese Korneliussens bok på grønlandsk.
HOMO Sapienne - om transpersoner på Grønland.
River meg i håret over umuligheten.

Andre høydepunkt:
Debattene;  både den om manglende engasjement blant unge forfattere
, og den som skulle fastsette hva som gjorde en bok god.

Førstnevnte endte med å fastslå at de spennende forfatterne i 2016 er de i femtiåra, eg Knausgård og Fløgstad, mens de unge, til tross for at innover også er samfunnskritikk, har det for godt, er for like og trenger et Norge i krise for å skrive forandre-verden-bøker.

, jeg så ei overskrift i avisa om at 22.juli bøker ble etterlyst, men dette var bare en bisetning fra Ingunn Økland, så vet dere det, kun ei sensasjonshungrig overskrift.


Helene, Jan, Nora og Bernhard deler subjektive kriterier.


Hva er ei god bok?
Eminent ledet av Helene Uri og med respektabel bokbloggdeltakelse fra Kasiopeiia, samt Bernhard Ellefsen (Morgenbladet) og Jan Kjærstad (forfatter), oppsummerte, ikke overraskende, at; det ikke finnes objektive kriterier, og at de meste brukte subjektive kriteriene er affektive. Bevegelse og gåsehud.

Fra et bokbloggstandpunkt er det mest bemerkelsesverdige her at Jan Kjærstad, hevdet å være skuffet over bokbloggerne, som han trodde ville være de som lyste med lommelykt inn i de mørke nisjer, på jakt etter det smale og sære, men dessverre var en ensarted gruppe som kun leste det samme som avisene  (bestselgerne?), noe bokblogger Nora var enig i, veldig enig, og forklarte det med lesereksemplarer og bokbloggpris.

Ellefsen, bemerket at man ikke kunne forvente av ubetalte hobbybokbloggere, med få fritidstimer til rådighet, at de skulle finne, gull og grønne skoger der avisene kom til kort. Dette var noe man heller burde forvente av kritikerne.

Hadde jeg vært en håndsopprekker ville jeg tørt bemerket at ja, vi leser det avisene leser, men vi leser også veldig mye annet, de ikke leser, og det er mer avvik enn fellesnevnerer i bokbloggverden.

Kjærstad nevnte også et savn etter rotete leseropplevelser i kritikken, som svar på Ellefsens påstand om at lesing som opplevelse var rotete. Vel, Jan, rotete lesninger på nett har eksistert en stund. Du kan jo bryne deg på min lesning av Nadine Gordimer, fra 2011.  Mer rot er vanskelig å oppdrive.

 Tidspress
Linking, staving, redigering, utdyping og bilder kommer senere
, neste post kaller - høyt og lavt i kritikken med Lerum og Vassenden
, droppingen av Freeman og Granta var visstnok en tabbe - (sukk)

søndag 22. mai 2016

THE LITTERATURFESTIVALPLANLEGGER 2016

Mens 17.mai ennå var ung, før jeg skjønte at gnagsår på tåa er invalidiserende og Clyde røk leddbånd i skogen. Det er godt jeg har 500 bilder som viser at vi faktisk smilte på nasjonaldagen. Sannsynligvis var eidsvollmenne(a) de siste som så oss smile.


3 dager igjen til festival.
Programplanleggeren er forsinket og humørpsyk, grunnet:


Gnagsår! På lilletåa.
Kan ikke løpe, ikke gå, og når man likevel må, fordi hunden kjefter, siden mannen har det enda verre, får det heller aldri tid til å gro, uansett hvor mye jeg plastrer, grønnsåpebader og hinker på hælen. Jeg tør ikke sette på compeed, og jeg er livredd betennelser, bakterier, sykehus, virus og hoste. I det hele tatt er jeg livredd alt som holder meg fra å løpe og spise. Panikkhypokonder.

Jeg drukner mine sorger i peanøtter og dyrt dameøl, med lime i halsen. Vindunker får ikke plass i sykkelsekken. Har ikke løpt siden 16.mai. Formen forsvant den 18.
Mannen?  Ehm, han røk bare leddbåndet, trenger ikke plaster engang.....



 Lillehammer Litteraturfestival 2016
(Årets litterære høydepunkt: 24mai - 29 mai)

Det fulle programmet finner du her
Mitt program følger
, så jeg vet hvor jeg skal gå
, og du vet hvor du finner meg


Onsdag 25.mai.
Jeg kommer med toget, ca midt på dagen, som vil si at jeg allerede er bakpå. Jeg velger derfor å lukke øynene til det som skjer før 17.00.
Alt jeg rekker før fem er ekstrabonus.

17.00 -  Oksanen/Grimsrud sammenlikner sine romaner  (Biblioteket)
18.00 -  Hagefest m/Ramqvist/Emanuelsen/Grimsrud  (Nansenskolen)
20.00 -  Late Night in Literature,  norsk/amerikansk  (Stortorget/Teltet)
21.00  - Barne og ungdsomsbok quiz  (Kulturhuset)

Innenfor mulig. Rett fra Biblioteket til hagefesten, og sprint tilbake til Stortorget. Er opplegget på Hagefesten det samme som foregående år, kan man gå rett etter opplesningene.

Det som ikke er mulig er å rekke over leseprogrammet.
Jeg er igang med Karolina Ramqvist, men tviler på at jeg rekker årets utgivelse. Emanuelsens Anna og Kjærligheten bør leses, siden han iår er all over festivalen, og ikke minst bør jeg gjøre ferdig Kleemans - You too can have a body like mine -. Så langt har jeg lest 5%,  sampling, og det før jeg viste at hun kom til Lillehammer. Nå som hun skal henge med Vigdis, rykker denne kraftig fram i køa.
Før Oksanens Norma.
Jeg har tross alt lest Oksanen før.

Barne/Ungdomsquizzen?
Vel, vi kom sist ifjor, og jeg har strengt talt ingenting der å gjøre, og vet ikke engang om jeg har lyst, men, du vet, når man først er der, og natta er ung, og man ikke vil legge seg.., satser på at Kleeman og Hjorth er underholdende nok til at jeg holder meg i teltet.




Let the hardkjør begin:
Torsdag 26.mai

Her er det muligheter for både joggings (gnagsår?) og laaang frokost.
:
11.15  -  Kritikeren, en rolle i seg selv  (Kulturhuset/Hobø)

12.00  -  Oksanen om Norma  (Høgskolen)
12.00  -  Young Adult som litterær sjanger  (Zinc)
12.00  -  Knut Ofstad om Frank Bill  (Søndre Park)
Litt usikker her, muligens Frank Bill, siden jeg har planlagt Indianalesing lenge, Oksanen er overalt og jeg ikke er 100% sikker på hvor Zinc er. 

13.00  -  Engasjementet som forsvant  (Kunstmuseet)
13.00  -  Vesaasforedraget Kenneth Moe  (Stift)
13.15  -  Poesiens motstandsarbeid  (Kulturhuset/Holbø)
Mest interessert i svaret på hvorfor forfatterne er så navlebeskuende, men også nysgjerrig på hva alt styret om boka til Kenneth Moe er basert på? Har lest og syntes den var ordinær. Poesien, vel, jeg prøver stadig å koble meg på. What to do?

14.00  -  Hovedforedrag: David Mithcell  (Biblioteket)
14.00  -  Vigdis Hjorth om søvn og refleksjon  (Søndre Park)
14.30  -  Margunn Vikingstad/Litt.kritikk/historier  (Kulturhuset/Holbø)
15.00  -  Oksanene om kvinner/Øst Europa  -  (Nansenskolen)
15.00  -  Ramqvist/Schiefauer i samtale med Vigdis  (Stortorget)
15.00  -  Mimir Kristjansson om krakk/litt/Island  (Kunstmuseet)
Alt man vil foregår samtidig. Mest sannsynlig velger jeg Vikingstad siden jeg allerede er i bygget, og emnet både er interessant og selvfølgelig
- at kritikerns historie påvirker kritikken.

16.00  -  Hva er en god bok? Kjærstad/Ellefsen/Nordskaar (Kulturhuset)
17.00  -  Ungdomsromaner, en sjanger i krise?  (Zinc)
Kvalitetsdiskusjonen gleder jeg meg til, inkl, blogger Nora.
Lite trolig at jeg rekker zinc, som jeg fremdeles ikke vet hvor er, til fem.


19.00  -  Litterær Festaften  (Maihaugsalen)
20.00  -  Klar tale  -  Marte Breen/Jacayl  (Stortorget)
22.00  -  Litteraturquiz  (Kulturhuset/Festsalen)
22.00  -  Norsk Humor m/Ravatn/Rorgemoen/Fridtun  (Stortorget/teltet)
23.00  -  Julian og Rio, Countrypoet  (Stortorget/teltet)
Festaften og quiz prioritert, selv om jeg gjerne skulle funnet ut hvorfor nynorsk er morsommere.





Fredag 27.mai

11.00  -  Freeman's Own (Granta)  (Stift)
11.30  -  Arbeiderlitteratur/ideologisk kritikk  (Kulturhuset/Hobø)
12.00  -  Fortellerworkshop  (Nansenskolen)
Sannsynligvis kritikerseminaret. Fortellerworkshoppen er jeg for gammel til
, men anbefaler til ungdommen pga, forfattereksblogger Grimnes...

12.45  -  Høy/Lav Litteraturkritikk  (Kulturhuset/Hobø)
13.00  -  Mitchell møter Lunde  (Festsalen)
Vassenden og kritikken over Mitch.

15.00  -  Frank Bill om hardkokt prosa  (Stift)
17.00  -  Dinerstein/Kleeman  (Stortorget/teltet)
18.00  -  Postmodernisme på norsk  (Stift)
19.00  -  Liv Gulbransens Min Kamp 1-6  (Stift)
20.00  -  POESISLAM  (Kulturhuset/Holbø)
21.00  -  Ferdigsnakka Live  (Festsalen)
Her er planene å rekke absolutt alt.
Skulle det skjære seg er slammen førstevalget.


 Too much grunnlovsschnapps, eller -  neiiii,  mama is ..... again....


Lørdag 28.mai

Storfamilien entrer Lillehammer og jeg skifter identititet fra overarbeidet blogger til Tante Olga. Det skal feires favoritttantebursdag og byen fylles opp av tanter, onkler, søsken, nevøer, nieser, mødre, døtre, fedre og søskenbarn. Tanters tanter og døtres døtre.  Egentlig kommer de på fredag, men det later jeg som ingen har fortalt meg. Vil slekta henge, vet de hvor de finner meg  (Kulturhuset).

Garantert at det ikke blir noe pub to pub
, men ellers er jeg usikker på hva jeg rekker.

11.00  -  Espedal/Lindstrøm om nærhet/avstand  (Biblioteket)
12.00  -  Harstad/Saabye Christensen - om Amerika  (Kunstmuseet)
14.00  -  Kristin Fridtun om ordbøker  (Søndre Park)
16.00  -  Khemiri i samtale med Kjærstad  (Stortorget/Teltet)
21.00  -  Pub to Pub med Ch.Mjåseth og Levi Henriksen





Søndag 29.mai
Utsjekk og hjemreise.
Kanskje rekker jeg - den engelske 1800 romanen på Biblioteket, i etttida
, mest sannsynlig ikke, mest sannsynlig er jeg nå så utlevd og litteraturlei at jeg drømmer om skogsjogg og tur med hunden., absence, fonder heart, og gnagsår be gone, kanskje velger jeg til og med musikk over lydbok.
--------------------------------------


Det er meldt sol og finvær.
Pakk minst 1 kjole, joggesko og bh uten polstring.
Les hovedprogrammet, for å finne alt jeg har skjært bort, alt om poesi, asyl, feminisme ,barn, ungdom og det amerikanske valget. Det finnes til og med arrangement om Skam, om fotografering, svært mye om Sigrid Undset, Dinerstein er overalt. Kjærstad, Vigdis, Emanuelsen og Aisato er også å finne de fleste sterder.
Jeg gleder, gleder meg!

Hvem kommer?  Når?
Hvem har forbedringer, merknader og/eller motforestillinger til programmet?
Hvem forkaster sitt for mitt?  & viktigst:
Hva leser du som forberedelse?

mandag 16. mai 2016

SUKKERSØT BOKROSABLOGGING

Som balanse til det lysrosa; Den første boka jeg, mest sannsynlig, avbryter i år. 
60s inn og hovedfølelsen er, gedigent waste of time. Alt er galt!



Det er lenge siden det har vært et skikkelig gladskryte innlegg her, om bøker.
Av den typen alle, uansett, tror vi driver med.
Stereotypier må tas på alvor.
 Mai er skjønn og mild. Sola skinner..
, vel ikke så glad, og det er egentlig ganske overskyet, iskaldt


Her kommer: 
Kosemos og silkesløyfer.
4 av årets beste leseropplevelser!
------------------------------------------------





Spectacles  (2015)
 - A Memoir
 - Sue Perkins

Lydbok lest av: Sue Perkins
Kilde: Storytel
Kryss? Nichts





 Det er godt mulig alle vet hvem Sue (og Mel), wikilink, er og har sett standupshows og tv-episoder i årevis. Jeg fant først ut hvem hun var på grunn av min store interesse for matreality. Mastercheffing og Bakeoffs.
Hun er en av programlederne i mitt absolutt favorittkakeshow.   
The Great British Bake Off.

På Norsk: Hele Storbritania Baker.
Springpunktet for Hele Norge Baker,
Hele Sverige Baker, Hele Irland, Hele Quatar, etc etc.

Hele Norge Baker er en helt ordinær klein bakekonkurranse man kan ha i bakgrunnen mens man skriver bloggpost. Når Storbrittania baker derimot, sitter jeg klistret, med øynene, til skjermen. Det er først ganske nylig jeg forstod hvorfor.
Programlederene. Sue (og Mel).
Underfundige, intelligente, skarpe, sympatiske og koselige
, på en britisk understated, proper og godlynt måte.

So, auch biografien.
Slentrende. Fra fødsel, til Cambridge, til Mel (komipartner), radio og tv, til idag.
, med inskutte kjærlighets og hundeanekdoter. 

Det underlige er at det er ingenting som tyder på at hun prøver å være morsom, selv om hun av og til brister i latter over egen humor, eller muligens egen dumskap, og mye framstår slapstickaktig og overdrevet, er det likevel tilbakelent. Nesten tilfeldig.
Du oppdager at du vandrer gjennom skogen småhumrende.
Smilende.

Plutselig fniste jeg høyt.

 Eg:
Da hun oppdaget under innspilling av tv-show at det hadde skiftet navn fra
The World's most Interesting Roads til The Worlds's most Dangerous Roads uten at hun hadde fått det med seg.  Eller om mora som alltid trakk fram ting fra barndommen hun trodde var ansvarlig for Sue's gayness.  
No, mum, this is not why I'm gay - I think.

Også var det mye om hunder.
På den beste måten. Jeg liker folk som liker hundene sine.
-----------------------------------




The Crimson Petal 
and the White
 - Michel Faber  (2002)

Lydbok lest av:  Jill Tanner
Kilde: Audible
Kryss?  Nei
Lest fordi: Elisabeth omtalte.

Fanny Hill meets Jane Eyre.
Mer enn det burde jeg egentlig ikke si. Lydboka er på 41t og jeg er usikker på hvor mange gidder stå løpet ut hvis de viktigste plottdetaljene avsløres her.
Then again, hvorfor bry seg om de u-dedikerte.

Why indeed!
Londons viseste, mest begjært gatepike, Sugar (19), leser mellom øktene og skriver blodig kvinnehevnroman på kvelden. Tilfeldig kunde William, (en gang dilettantisk wannabe poet, nå gift, og stadig rikere, forretningsmann), takler ikke konkurransen og kjøper hennes eksklusivitet. Kept woman i lyx, før hun blir guvernante for hans eneste barn, og  forretningsrådgiver.....
Ja, selvfølgelig går det galt, men akkurat hvor galt vet vi ikke
, for slutten er åpen og oppfølger ligger i kortene

Jeg er konstant underforet på viktoriansk kostymedrama med realistisk vri.

Det er hovedårsaken på at jeg ikke fikk nok av denne boka. For forelsket til å si noe om kvaliteten. Den satte meg i en slags førpubertal bliss, der omverdenen forsvant og jeg levde med, fiktivt. Noe som selvfølgelig gjør bokkjærligheten sterkere. Lengter vi ikke alle er den tiden vi forsvant i tjukke bøker, uten forpliktelser, uten kritisk sans. Sommerfri og lesetid?

Nå tror du sikkert dette er en klassisk
mykpornografisk romanse mellom gledespiken og adelsmannen?

Skurr?
Ja, og kun for å vise at jeg var tilstede innimellom.
Jeg synes det av og til gikk for langsomt, at det var litt rart at William uten videre ansatte, Sugar som guvernante, at han ikke engang forandret navnet hennes, at hun mistet for mye identitet som lærer, (selv om det nok var intentional), at jeg skulle ønske den var avsluttende, selv om jeg kommer til å kaste meg over en oppfølger, og jeg håper at hun kommer tilbake like uovervinnelige som i starten.

Det er karikert, men det forventer man i slike bøker. Horene er smarte og elskelige, adelskvinnene manipulerende, gale, fordømmende, mennene stort sett forkastelige
, pluss unntakene, for balansens skyld.

Ja, også var det fortelleren, av den meget allvitende innblandende sorten.
Det tar litt tid å venne seg til, jeg liker det normalt ikke, men siden boka er utmerket lest, og jeg glemte hele fortelleren etter innledningen, lar jeg det gå.
, litt sånn:  hei leser, nå har jeg plassert deg i London på horehus, jeg vet du har lyst til å se hva hore nr.1 driver med, men ikke vær dum, velg heller hore nr.2, hun er nå på vei ned gata, og jeg kan lover hun er et bedre valg, skynd deg nå, hun slipper unna, run, run,


Hva jeg mente med realistisk vri?
At det bare er pent på utsiden. Pene kjoler, vakre bygninger, mens det under skjørtene syder av illeluktende kroppsvæsker og støv og skitt. Det er ikke ei seksuell, men ei kroppslig bok. Overflata er Dickens og Brönte, including a mad woman in the attic, men bak fasadene, sliter man med svette, flekker og nattpotter.

Langsomt og detaljert om potter under senga.
I 41t. 800+ sider.
Fristet?

Det finnes miniserie også, men les boka først.
Jeg skal ihvertfall lese mer Michel Faber.
---------------------------------------------



  The Tenth Man  (1980)
 - Graham Greene

Kilde: Loppis
Kryss? Nei
Typisk at jeg leste den eneste Greeneboka
som ikke gir 1001kryss.

Boka er skrevet på førtitallet, som en ide til film,  men havnet i  skuff og ble først funnet av MGM 40år senere, glemt av forfatteren. Så glemt av forfatteren at han skrev ei helt ny bok, The Third Man, basert på samme ide. Uforståelig!

Jeg ser nå for meg Greene som en masseproduserende, braindead skrivemaskin, som spyr ut side etter gullside, uten tanke for hva som står på arket. Mer talent enn han fortjener. Hele forordet gjorde meg irritert. Ingenting å henge seg opp i. Det er nok bare sjalusien. Noen kan knapt knote seg gjennom en bloggpost i måneden, mens andre skriver har nok til å fylle skrivebord på flere kontinenter med nobelske kvalitetsord, uten å huske det..

Nok. Dette er tross alt en gladpost.

Historien:  
WW2. Frankrike.
Helten, Chavel, en rik advokat, befinner seg i fengsel. En dag får de beskjed om at 2 fanger skal henrettes, skytes, men de kan selv bestemme hvilke to som skal dø. What to do? Diskusjoner ender i loddtrekning, og Chavel blir selvfølgelig trukket. What to do? Han tilbyr alt sitt jordisk godt til den som vil ta hans plass.
Det er visstnok feil framgangsmåte.
(spoiling slutt)

Morality Tale:
Skal man godta sin lott i livet?
Er overlevelsesinstinktet moralsk forkastelig?
Hvor mye er et liv verdt?  etc og etc
, og alt det jeg ikke kan spørre om som ødelegger hele historien.
, boka er kort - 120s - men ga meg mer å tenke på enn Fabers 800.

Jeg er nå nyfreslt Greenefan
, med mye å glede meg til da det påstås at denne boka ikke er blant de beste.
-------------------------------




Kill the Boyband  (2016)
 - Goldy Moldavsky

Lydbok lest av: Barrett Wilbert Weeb
Kilde: Storytel
Kryss?  Hva tror du?

Behold ei ungdomsbok:
Uten vampyrer, varulver
eller kjærlighetsdrama.
Uten vanlig kjærlighetsdrama. Boybandsverming er ikke kjærlighet.
Eller det er en slags kjærlighet, men det kan du lese om i boka.

Dette er den morsomste mest fornøyelige boka jeg har lest iår.
Decades unna målgruppa, komplett uten boybandloveerfaring
, jeg var (er) mer eminemsk:
 I'm not mr n'sync, I'm not what your friends think, I can be a prick.
, ok, da, jeg var ganske opptatt av Prince, teller det selv om han bare var 1?

Bandet heter the Ruperts.
, fordi alle 4 guttene i bandet heter Rupert
, oppstått gjennom et realityshow
, de 4 jentene kjenner hverandre gjennom sosiale media og Ruperts konserter
, de har hver sin favoritt, of course

 Historien:
Det er konsert, jentene har rom på samme hotell som bandet
, de treffer et stk Rupert i korridoren, lidenskapen tar overhånd, og
, vel, han ender opp gagged og bundet på en stol
, og NOW WHAT???

Mørk, morsom og ambivalent.
Den feirer tenåringsjenter og deres besettelser samtidig som den vifter advarende pekefingre og viser oss hvor latterlig og tilfeldig både berømmelsen og fandyrkelsen er., eg, Apple,
som river av seg Ruperts underbukse i avsky i samme øyeblikk som det blir klart at han har forlatt bandet.

 Seriously:
The boys will inevitably disappoint you somehow. You think a girl that they date isn’t worthy of them. You think their songs could be better, that their relevance is weak. You begin to wonder why you still care so much, why you still fight their battles for them over Twitter while they themselves are sipping piña coladas on some Mexican beach, and you realize that at some point your obsession is mostly perfunctory. You’ve sold your soul to it and now you open up Tumblr and scroll because it’s hardwired in you to do it. 

Det er rett og slett ei veldig underholdende bok.
-------------------------------------------------

Terningkast 7 
og god 17.mai til alle!
Hilsen bokrosablogger'n.