fredag 27. mars 2015

PÅSKEBØKER TIL HYTTEFOLKET


Bildet fra tirsdag. Perfekt påskevær, sommer like rundt hjørnet.
Nå er det mer snø her enn det har vært i hele vinter.


Påska starter i morgen.
Jeg ser for meg en tradisjonell påskeferie. En slik man trenger planlagt pakking for. Helt uten brett, dippedutter og streamingtjenester.. En hytte man må gå 54km for å finne, på ski. Uten strøm. 3,5kg i sekken. Akkurat plass til ei parafinlampe.
Og ei bok.

Kjernefamilien på tur. 
Ingen hensyn til alder. De som kan lese får lese det som er for hånden. Som i gamle dager. I påska leste man Morgan Kane og Clay Allison.
På sommerferie. Den Svarte Serien, og Dukkenes Dal.
 - av ukjente årsaker har denne 'jugoslavia' sommeren etset seg inn i litteraturminnet.
The Valley of the Dolls, tjukk, farlig og innholdsrik. Full av tabubelagte emner for preteens.
Den Svarte Serien. Mord, fugler, politiet, og spesielt ei bok om duer i en park, bare den sterke sola beskyttet mot livsfarlige traumer. Jeg kommer ikke på ei eneste bok jeg hadde med selv, som sannsynligvis betyr at det var Sølvpilen, og kjedelige hestegreier,
 utlest og glemt før vi forlot Sverige.

I repeat:
Ingen strøm, mobiltelefon og strikketøy. Yatzyterningene er glemt hjemmet, kortstokken ubrukelig. Alle samtaleemner oppbrukt. Trivselen henger på disse 4 bøkene. 3 + ei lydbok, sneket med i all hemmelighet fordi noen fylte opp sekken med 'mindfulness' og fargeblyanter. Et slikt valg kan ta knekken på de mest ressurssterke foretaksmennesker. Nyutgivelser?
Klassisk Påskekrim?
Dameroman? Siste Nesbø?
Hva som helst bare det er over 800s?

Hvorfor tenke selv, når en kan høre på andre.
Tenk så lett det ville vært hvis du måtte
velge blant bøkene (38) JEG har lest iår.
(minus de 4 allerede omtalt, Chaplin, Telemarck, + 2 novellesamlinger.)
Blindt følge mine råd og anbefalinger. Påskepakking på autopilot.

Hørte jeg et - yes please?
Et løfte om å hengi seg helt og holdent
, og ignorere alle andres påsketips?
Det var det jeg trodde.

-først: 
Påskekrimmen.
Ingen grunn til å bryte tradisjoner. Minst et mord og/eller detektiv må med.
Dessverre har jeg lest lite krim i år.  

Läckbergs siste, som er komplett unødvendig på påsketur, da den er identisk med hennes foregående bøker. Du skjønner ståa etter 40s, og er ferdig på timer. Denne gangen om tortur, seriemord og hestejenter. Formelen er den samme. Parallellhistorier. Fortid som forklaring på nåtid. Patrick skjønner ingenting. Erika skjønner alt. Resten av persongalleriet kun med for å rote det til.
Lyspunkt? Svært lite av søster Anna.

Jeg har lest ei Connellybok, krimkongen. Naturlig nok ikke anbefalt grunnet kronlogibrudd. Litteraturens mest utbredte synd. Må du ha Michael Connelly i sekken begynn med Harry Bosch, nr 1, The Black Echo, og hold deg langt unna tv-serien.

Påskens eneste krim blir:
----------------------------



The Girl on the Train  (2014)
 - Paula Hawkins

Kilde: Audible
Lydbok lest av: Clare Corbett
, Louise Brealy, India Fischer

Kommer på norsk i september
, da er det snart jul.



Det er ikke verdens lengste og mest kompliserte bok, null behov for refleksjon og grubling i etterkant, men på plusssiden er den engasjerende, og for meg som normalt ikke er mester på mordergjetting (Lackberg teller ikke), kom det også overraskelser underveis. Nok til at den er verd turen over fjellet.

Historie:  
Rachel er vitne til et kyss fra togvinduet. Så blir kyssedama meldt savnet, og Rachel trer hjelpende til. Ringer på dører hun ikke burde. Snakker med politiet. Underholdningen og overraskelsene ligger i at Rachel er en såkalt 'upålitelig' forteller. Hun er middelaldrende, skilt og arbeidsløs. Hun drikker som en svamp. Lyver. Har hukommelsestap. Har ravet rundt i fylla, slått hodet og fått med seg ting hun selv ikke er klar over - og ikke skjønner før både vi, morderen og mannen i gata har funnet det ut. Leseren ligger et skritt foran, mens Rachel strever med å holde seg edru.

Bakruståkekrim.

Muligheter for å underholde både far, mor, søster og bror.
Minus for, litt for mange skiftende synsvinkler (3), min evige klage.

 -----------------------------------------------


Humboldt's Gift  (1975)
 - Saul Bellow

Kilde: Storytel
Lydbok lest av: Christopher Hurt
Kryss: Nobel & 1001.

Det er en sjanse for at resten av familien rastløst vil vandalisere hytta på jakt etter tripp-trapp-tre-biter, mens de venter på at du blir ferdig. Ignorer. Det er nå du skal ta fram fargeblokka og la vårstaudene blomstre. Var du smart under pakkinga tok du ikke med for mange farger. Gult, blått og rødt, og nobelboka.
Konsentrasjon. Uegnet på skitur.

Bellow fikk en Pulitzer for Humboldt og det sies på wiki at den også var utslagsgivende for at han året etter mottok Nobelprisen. Wiki forteller meg også at det er en Roman à Clef, som visstnok er fransk for fiction imitating life, og på norsk betyr at det her befinner seg ekte personer og relasjoner i fiktiv drakt.
Dette kan du gruble over på den daglige skituren.

Historien:
Art versus money. Tegn i tiden. For tiden. Fortiden.
Her kan du faktisk være like så aktuell som tog-krimmen. Tenk bare på debatten om bestselgerne og bokhandlerne. Er bøker gode fordi de selger.? Dårlige fordi ingen kjøper? Kommersialisering av litteratur. Pengene man trenger for å kjøpe frihet til å skape. Sørg for at hele familien leser seg opp på , slik at dere har noe å diskutere over parafinrøyken, når alle har lest - og fargelagt.

NB! Merk også at
Dicker nok hentet mye inspirasjon fra Humboldt da han skrev fjorårets festkrim
- Hva skjedde med Harry Quebert. (uoffisielt påsketips)


The Will.
Humboldt vil forbedre verden med lyrikk og kunst, men dør i forsøket.
Charlie, Humboldts fan, lærling og arving, har tjent, og tapt, store penger på teaterstykkene sine.

Kulissene er 70s USA, og ideene (gud, kunst, politikk etc), ordene og bikarakterene kommer så tett at de 18t tok meg over 2 uker. Jeg var overmodig og tok den med på løpe/hundetur. Mindfulle påsketurister gjør neppe samme tabbe.

Har dere muligheten, kan det være en ide, og på forhånd, sende bestefar, over fjellet med papirboka, slik at det blir lettere å finne sitater og ideer til diskusjon og påskequiz. Egentlig den eneste boka du trenger på fjellet
, resten er kun med for å fylle tiden til alle er ferdige

-----------------------------------------------------------



Clever Dog  (2012)
 - The Secrets Your Dog 
Wants You to Know.
 - Sarah Whitehead

Kilde: Storytel
Lydbok lest av: Jane Arnfield

Hele familier trenger med jevne mellomrom å lese hundebøker. Hundebøker fra ulike kilder, med annet utspring enn hva man normalt får servert på tv. Gjerne bøker som ikke konsentrerer seg om ulveflokker, rang og haleføring, slik at ikke far, bror eller mor, tror de er ekspert på nabohunden, eller føler seg kapable til å blande seg inn når djevlehunder flekker tenner på andre siden av gata

, eller sender mistemann av sted for å knugekose.

Whitehead er ifølge coveret ekspert i hundepsykologi, og har mange fine titler innenfor Animal Behaviorisme. Hun har selvfølgelig også eget firma, CleverDogCompany, der hun tilbyr kurs, gratis råd og sin egen ekspertise, blant annet ved å deltat på tv/radio.

Som ivrig støvsuger av hundestoff på bibliotek og nett, samt eier av djevlehund, lærte jeg lite nytt. Boka var forbausende lik min forrige hundebok, The Other End of the Leash. Begge forfatterne er behaviorister , begge har strukturert boka rundt case-studies og ulik problemadferd, og begge er svært opptatt av du skal forstå hvorfor hunden gjør som han gjør og handle deretter = adferdsanalyse.
Ingen vits å behandle symptomer når man kan fjerne årsaken
, bortsett selvfølgelig fra oppførsel som er blitt så forsterket at årsaken er long gone
, da må man finne triggerne - utløserne.

Det eneste som skiller bøkene er at Patricia McConnell, som skrev Leashboka, er morsom og mer personlig. Whitehead, grenser mot klinisk.  Hvis du ikke liker at hundeforfatterne dine deler tåredryppende historier fra egne liv, om egne hunder, med humor, er Clever Dog et godt valg. Foretrekker du vitenskapen din fra hjertet, gir jeg deg lov til å velge McConnell.

Å lære om hund på påskefjellet er både intelligent og framtidsrettet
, og vil komme framtidige, nåværende, og naboens hunder til gode.
Lydboka er på 5t - men siden vi allerede har valgt Bellow på lyd
, får du lete opp papirboka, muligens på kindle, men no worries, tar du den med på jobben får du printet den ut med laserfart. Eventuelt skrive den av etter øret, by candlelight, med fjærpenn, mens du øver på mindfulness og påskebliss.
------------------------------


The First Bad Man  (2015)
 - Miranda July

Kilde:  Amazon/kindle
Kjøpt fordi:  Elisabeth
skrev omtale jeg ikke kunne motstå.

Som konsumlesende bokblogger, som tidvis også konsumleser bokblogger, bombarderes jeg daglig av anbefalinger og boktips. Noe noteres, mye ignoreres, og en sjelden gang rekker man bare lese et avsnitt før man styrter av sted til one-click-fabrikken.

Alt jeg fikk med meg fra anmeldelsen var at hun ikke skjønte hvorfor hun valgte boka, at det var tre bøker i en, og at hun kun anbefalte den til de som ikke var redd for kjønnsorganer. Min omtale er overflødig.


Jeg vet akkurat hvorfor jeg ikke kunne kjøpe fort nok. Full oversikt. Fullstendig oversiktlig. Ingen tilfeldigheter. Mind control pr. omslagsdesign. Like a moth to a flame.  
Hva jeg synes om Tampa og Yahya.


Hva skjer?
Boka begynner som skulle den vært Bridget Jones 3, slik jeg innbilte meg den kom til å bli, før den faktisk ble skrevet, visstnok var noe helt annet, og jeg bestemte meg for å ikke lese. Hovedpersonen er Cheryl. 43år, enslig, eksentrisk, og med et tilsynelatende forvridd syn på virkeligheten. Leserens virkelighet. Innenfor bokpermene er hun bare en hårsbredd rarere enn de andre.

I begynnelsen har hun kontroll på livet. Lengter etter kjærligheten, som hun mener å ha funnet i en bestemt mann, og sjelen til et barn fra fortiden. Mannen aner knapt hun eksisterer. Jeg tenkte at dette er morsomt, men ikke spesielt bemerkelsesverdig, før Cheryl, konfliktsky, tvinges til å ta sjefens datter i losji - og boka abrupt sklir over i en kampsportvariant av 50 shades, som etter en plutselig og uønsket graviditet tar oss over i feelgoodsjangeren. Det er så mange pinligheter, brystmelk, svik og imaginære tvangsknull, at jeg kan kalle det både svart sarkastisk skittenrealisme, og slapstick romanse. Begge deler er like mye, like lite, dekkende.

Mest av alt er boka en parodi. 
En litterær versjon av Scary Movie.
- en lek med sjangerkonvensjoner
 - egentlig litt austenaktig i måten hun presser motsetninger inn i avsnitt og setninger.

Happy ending pr. epilog.

Den er splitter ny, ikke oversatt til norsk, så du vet hva du har å gjøre.
Ingen vei utenom. Du trodde vel ikke jeg var seriøs, da jeg bannlyste kindle.
Batteriet kan uansett lades på bensinstasjonen. Den er bare noen bakker unna.

--------------------------------------------



Bonusbok
I den andre enden av fargeskalaen:

My Brilliant Friend (2011)
 - Elena Ferrante.

Kilde: Amazon/kindle
Oversatt italiensk-engelsk: Ann Goldstein
Bilde er av det norske lesereksemplaret.



Første bok i en foreløpig trio.
En oppvekst/dannelsesroman fra Italia.
Napoli, machokultur, fattigdom, vennskap, coming of age, og den ufattelig, flinke, smarte, intelligente, vakre, elegante, kunsteriske, innovative, fryktløse, spirituelle, kreative, rett og slett brilljante venninna, til forteller Elena.

Bøkene har blitt et fenomen verden over. Ferrante spås nobelprisen
Som du ser rettes den, i Norge, mot en helt annen målgruppe enn de svarte favorittene. Det er programtypisk at jeg ikke ble overbegeistret. Det ble for mye. De er for flinke. For tids og mobstertypisk. Den er også delvis selvbiografisk.
Egentlig litt rart at jeg steiler.

Det at jeg hverken skjønner hype eller lovprisning betyr ikke at jeg ikke skal lese alle. Jeg kjøpte de to første lenge før Napolibølgen kom til berget. Til kindle. Fordi de kostet $3/stk og jeg trodde det var underholdende damegreier. Ikke mesterverk på nobelhylla?? Foreløpig holder jeg fast på feelgood, men skulle jeg forandre mening etter nr. 2 og 3, lover jeg å sende ut varsel.
 - coveret på toern lover mørke, mishandling og matlaging.
 - jeg spår da grått omslag på den norske oversettelsen
 - akkurat hva jeg trenger for å kaste meg inn i dansen
 - rundt gjøkalven

Interessant fra the New Yorker. (hele artikkelen)
, som mener at Napolibøkene er like gode som Knausgårdkampene
, og antyder at hvilke 'mesterverk' vi foretrekker avslører våre indre hemmeligheter.
Konklusjonen:  - These are two visions of reality. Knausgaard offers us intimations of the beyond while Ferrante offers us the dignity and concreteness of the world we share. Solitude or friendship; spirituality or materiality; the unseen or what’s right in front of you; the unknowable world or the world as it is—these are some of the commitments behind our preference for Knausgaard or Ferrante. - 
------------------------------------

Jeg innser
at dette ikke er de mest varierte tipsene, selv om det 3 er rykende ferske + en nobelvinner og ei hundebok. Hva mer kan man ønske seg? Lite krim, gørr og Nesbø? Bare engelsk?
Har du bedre påskelektyre får du komme med det. Show me the money.
Alternativt kan du sjekke disse bloggene.
Anita, Linn, Karete og Hedda.

Hva jeg skal lese i ferien?
Hvis krim: Sarah Waters Gjestene.

Husk aldri å legge ut på tur alene.
Si ifra hvor du går. Snu i tide.
God tur! God Påske!

mandag 9. mars 2015

HVOR MANGE BØKER I 2015?

Blir 2015 året jeg bare leser ungdomsbøker?



Målet for 2015 er 112 bøker
Tradisjonen tro er det ei mer enn ifjor.
Tradisjonen tro legger jeg ut liste i mars
, og i år ligger jeg svært godt an.

Fortsetter jeg på denne måten når jeg 112 før St.Hans. Det kan jeg takke lydbøkene for. Streamingtjenestene har tatt et så solid grep om lesinga mi at jeg har sluttet å sjekke lydbokavdelinga på biblioteket. Hvorfor skulle jeg det, der har de bare norske bøker jeg allerede har lest, og dessuten har jeg  glemt hvordan man ripper en cd. Det tok bare noen uker. Plutselig virker en praksis jeg har drevet med i årevis komplett gammeldags og ubrukelig.
M-p-3. Hva-er-det? 


Pr.idag har jeg lest 31 bøker.
Det er ikke så sjokkerende produktivt som det høres ut.
6 var vampyrserie for ungdom - Bloodlines
3 var en dystopitrio som var uendelig - Wool
+ en dystopi til som var enda kjedeligere - The Bees
21 var lydbøker  ( storytel 17, audible 4)
7 var av godt gammeldags papir
3 var e-bøker, fra amazon, lest på kindle.
9 kryss og 4 skarve omtaler
, man velger sine ord med omhu.

Ikke et eneste telleinnlegg skrevet
I 2015 skriver man kvartalssummeringer
, det gir meg 1,5mnd på å forbedre disse tallene.
, både omtalereate og spesielt kryss skal opp, opp, opp


Lest 2015
Komplett liste, papir + lyd + kindle
 Omtaler føres på fortløpende.
  1. Det Blir Aldri Lyst her  -  Tina Åmodt
  2. How to Be Good  -  Nick Hornby  (lyd)
  3. The Assasination of Margaret Thatcher  -  Hilary Mantel  (noveller) (lyd)
  4. Vinternoveller  -  Ingvild H.Rishøi  (noveller)
  5. Kaoshjertet  -  Lise Forfang Grimnes
  6. Ghana Must Go  -  Taiye Selasi  (lyd)
  7. Life and Laughing - My Story  -  Michael McIntyre  (biografi) (lyd)
  8. Everything I Never Told You  -  Celeste Ng  (kindle)
  9. Bloodlines  -  Richelle Mead  (lyd)
  10. The Golden Lily  -  Richelle Mead  (Bloodlines 2) (lyd) 
  11. The Indigo Spell  -  Richelle Mead  (Bloodlines 3) (lyd)
  12. The Lover's Dictionary  -  David Levithan  (lyd)
  13. The Bees  -  Laline Paull  (lyd) 
  14. Burial Rites  -  Hannah Kent  (kindle) 
  15. Rock Chick  -  Kristen Ashley  (kindle)
  16. The Girl on the Train  -  Paula Hawkins  (lyd) 
  17. We Need New Names  -  NoViolet Bulawayo  (lyd) 
  18. Hellhole  -  Gina Damico  (lyd) 
  19. Lilla Smycket  -  Patrick Modiano  (lyd) 
  20. Clever Dog  -  Sarah Whitehead  (lyd) 
  21. Tellemarck  -  Morten Øen 
  22. Upstairs at the Party  -  Linda Grant  (lyd)
  23. Wool  -  Hugh Howey  (lyd)
  24. Mitt Liv  -  Charles Chaplin   (biografi)
  25. The Fiery Heart  -  Richelle Mead  (Bloodlines 4)
  26. Silver Shadows  -  Richelle Mead  (Bloodlines 5)
  27. Shift  -  Hugh Howey  (Wool 2) (lyd) 
  28. The Ruby Circle  -  Richelle Mead  (Bloodlines 6) (lyd) 
  29. Dust  -  Hugh Howey  (Wool 3) (lyd) 
  30. Swimming Home  -  Deborah Levy  (lyd)
  31. The Gin Palace  -  Èmile Zola  (lyd)  
  32. Lejontämjaren  -  Camilla Läckberg  (lyd) 
  33. Lost Light  -  Michael Connelly 
  34. Finne Ly  -  Aina Basso 
  35. The First Bad Man  -  Miranda July  (kindle) 
  36. Humboldt's Gift  -  Saul Bellow  (lyd) 
  37. Hausfrau  -  Jill Alexander Essbaum  (lyd) 
  38. My Brilliant Friend  -  Elena Ferrante  (Neopolitan Novels 1) (kindle)
38 av 112 lest
9 av 38 omtalt


Jeg skrev i fjorårets listeinnlegg
 at 2014 var det året der lesing trumpet skriving.
Det var løgn. 2014 var tørrtrening og prøverøl.

2015 er året - der lesing trumper skriving. Ingen grunn til å la det gå inflasjon i gullkorn. Nåløyet er snevert og fordomsfullt, skitt og kanel, selv om man kanskje heller burde slå et slag for det middelmådige. Alle vet at det er der brorparten av bøkene som fyller postkasser, butikk og nyhetshyller befinner seg. Det er også derfor jeg allerede har pløyet gjennom 31 bøker. Et ekstremt tilfelle av froskekyssing på vei mot prins og mesterverk.

Jeg er måtelig optimistisk!
, og setter Atwood, Stridsberg og Zola på vårplanen
, det kan ikke slå feil.

lørdag 28. februar 2015

BONANZA BONANZA


Tellemarck  (2015)
 - Morten Øen

Kilde: Biblioteket
Kryss? BBP15, 1/20
 - årets norske utgivelser.

Tidligere ut:  Merete, og avisene.
, psstt, Øen har også blogg.



- Det er i nord det gløder. Det er der det skjer, det som skjer. Og jeg har alltid, når det passet meg, vært en sivilisasjonsfornekter. Eller bare dystopisk, misantropisk paranoid. Kunne jeg, tenker jeg, ville jeg beskrevet meg selv slik en gang. -
Jeg er ganske sikker på at jeg har beskrevet meg selv slik engang, flere ganger, men enda flere adjektiver. Så mange ganger at jeg i sci-fi hodet mitt, det som for tiden bare leser dystopi og fantasy, lurer på om jeg kanskje er Morten Øen, eller ihverfall alteregoet, roman jeg-et, fra nå av kalt Mørten.

Eller kanskje er det Øen som er meg.  

Som i den Will Farrell filmen, som ikke er spesielt morsom
, der det viser seg at han er karakteren i ei bok
, og må kjempe mot plottet som vil drepe han.
Noe sånt.

Man trenger ikke være utlending for å ha lukka gardiner, og man trenger ingen plan om å drikke seg ihjel, for å inkarnere Bjørneboe.
Vissheten om verden utenfor er nok.

- Trangen til selvmord (utover selvdestruksjonen jeg allerede er igang med) er imidlertidig et problem alle som drikker må være oppmerksomme på. Angsten for å leve, eller angsten som melder seg hver gang man oppdager nye symptomer på alvorlig sykdom, eller kaldsvetten dersom noen presterer å ringe på, kan komme plutselig, være fullstendig paralyserende, og sitte i i flere dager. Verdensangsten, tror jeg Jens B. kalte den engang. - 

Som igår
i mitt egen versjon av Tellemarck, der en planlagt 3t på den lokale fjelltoppen, ble til 7t på jakt etter hund, uten telefonsignal og bare 10min unna helikopterberging. Jeg var ikke lost, det var hverken skudd eller blod. Men det er var lovmenn, snø, bratte fjellsider og råtten is. Min kjære vet også at jeg ikke behersker hverken isfisking eller bowdrill, og mistenkte at jeg godt kunne finne på å tilbringe natta i en krok på fjellets utedo, istedet for å gå de fornuftige 5km, ned til telefonsignalet.
Redningsaksjon var innlysende.
Politimannen kjekk.  
Hunden gikk hjem selv.

Som i at
Øen er nesten like glad i å sprite opp verb og substaniver med - tvang - som meg.
Eg. tvangshjelpere, og ikke minst tvangsonanering,
, cowboyversjonen av tvangslesing
, og det er ikke automatisk gitt at tvangsonanering er hardere for sjel og legme enn tvangskronologisme.
, ps, alle Morgan Kane bøkene er selvfølgelig lest i riktig rekkefølge.


Ei cowboybok.
Inspirert av Morgan Kane, og Bjørneboe, og alle westernfilmer ever made.
Men det blir ikke ei cowboybok før etter 50s. Først må du lære Mørten å kjenne, der han sitter, forfyllet, psyk og tilnærmet tannlaus, bortgjemt i ei lovløs bygd i Telemarck, og tvangsonanerer. Sprit brent på egen urin, med alle livstilssykdommer known to man, paraonid, desillusjonert og fanget i eget svartsinn.
Full og impotent.
Full av metasyn på litteraturen og verdenssituasjonen.
2 uker brukte jeg på de 52 første sidene.
De resterende 200 tok 3 dager.

- Tror du det er nå det begynner?
- Ingenting begynner eller slutter, Frank.
Og så bestemmer jeg meg for å si det som det er.
 - Ingenting har begynt eller sluttet verken før eller siden. En fortelling er en konseptuell konstruksjon, og jo mer forførende og spennende den er, jo større er løgnen, eller illusjonen. Vi er forelsket i fortellinger, bedraget, dette konseptet. Det er en måte å gjøre seg viktigere på. Larger than life. Kult, men fakta feil. -


Hesten er en scooter. 
Morgan heter Frank og er kannibalbesatt kunstfotograf
, sa jeg forresten at jeg har lest over halvparten av de 83 Morgan Kane bøkene.
, en etter en, så tidlig i min utvikling at det satte ødeleggende og ubotelige spor
, hvorfor skulle jeg ellers gå rundt å huske hvordan Morgan foretrekker sine kvinner.
 , - med lår som møtes hele veien opp
, - i samme åndedrag kan jeg også nevne at Clay Allison foretrekker kort hår på kvinner, - for det lange alltid kommer i munnen, - sitert etter hukommelsen.


Stridens eple, eller vannhullet, er et kraftverk.
Alle ærlige westernskurker vil ha ressursene for seg selv.
Alle, antihelt cowboyer, kjemper, om enn motvillig, for the underdogs
, og Mørten Macgyver er best, han kan både, røntge og operere på gammelmåten
, mekke, reparere og finne fram i stormtåka.
Det er kaldt. Det snør. Fjellsidene dukker stupbratte opp av intet. Skurkene er i slekt. Banjoavlet, men det er min egen antakelse. De finner både Mastersons og Quislings hytter, og kvinnene er generøse og varme. Eller sorry, kvinnen. Tone. Med Månefjeset. Som deler seg selv med alle. På engang. Grafisk. Før hun gjør det, alle løse kvinner, uten hjerte av gull, gjør i cowboyfilmer.

Og mens vinden uler, dynamitten drønner og relvoverhender blir frostblå
, belærer, doserer og undeviser Mørten, Frank, raskest i Telemarck, om livet, litteraturen og undergangen.

- Bygones, sier jeg, - Det er ordene som mer enn noe annet beskriver oss, generasjonen vår. Vi har ikke skapt noe av verdi, gjort noe som er verd å huske, ikke ført verden fremover, verken intellektuelt eller filosofisk. Ingen ikonoklaster. Egentlig ingen ikoner heller. Vi realiserer oss fremdeles gjennom undergangsdrømmer, feilslåtte fantasier og skremsler redusert til superkul grafikk og CGI på Discovery og History Channel. Og hva gjør vi med livene våre når dødsmelankolien aldri innfris? Kommer vi til å skjønne det noen gang? At vi brukes av undergangsindustrien, at vi er konsumenter av utopisk fantasi, at vi har blitt lotusetere, at vi aldri kommer til å våkne opp? 


Hunden
Rumenertispa som starter boka like syk som Mørten, men som friskner til underveis Ikke en eneste gang blir hun etterlatt eller skadet. Han tenker på det. Det nevnes. Men aldri seriøst. Cowboys (nor I) forlater ikke dyrene sine, hverken for å redde eget liv, eller for billige litterære poenger.
 - Den siste biten er en rusletur i parken, sier jeg. - Det eneste som kan stoppe oss er oss selv! Blondi blir med! Ikke fordi jeg har hjerterom, men fordi vi kan! For FEDRELANDET konkluderer jeg, og håper entusiasmen er smittende. - 
Nøkkelordet her er - fordi vi kan - .
Jeg sier det igjen. Kjeppen klar til slag. Ingenting er meg mer utilgivelig enn dyredrap som unødvendig litterært virkemiddel. Ja, Renberg, I'm talking to you - igjen. Hadde dette vært liksomblogg med terningkast, hadde jeg rullet sekser bare for at hunden henger med og er i bedre form på siste side enn første.

Siden jeg nevnte siste side
Jeg har nå kanskje latt deg tro at dette er en helt enkel rett, fram historie, stetsonkrydret med krutt og villmark? At til tross for innskutt metasyn på kunst, menneske og skriveprosesser, til tross for at jeg fremdeles undrer på om det er jeg som er Mørten, og Morten som er Frank, er dette en snøscooterflukt fra A til Å. Far removed from skrivesperrer og knausgårdnevroser.
Det kan du fortsette med, alt går bra til slutt, ingen blir spist
, til Franks store skuffelse
og hund redder liv.
All is well that ends well
, og livet går sin gang
, resten får forbli mellom linjene.

- La det fare Frank.
Jeg sier det så vennlig jeg kan:
 - Du klarer deg. Jeg klarer meg. Det er ikke sånn at vi eksisterer bare fordi jeg skriver om oss. Vi trenger ikke bli en del av den kollektive bevisstheten for å leve, eller vite at vi har levd. Glem det med den russiske ruletten. Du var aldri i umiddelbar fare. Det er ikke sånn dette spillet foregår. Det finnes ingen absolutte regler for fiksjon, ikke sant? - 


Bildet nrk.no
Morten Øen, født 1969, er fotograf, forfatter og oversetter med 10 diktsamlinger og 2 romaner produsert. Dette er min første.

Jeg er ihvertfall sikker på at jeg ikke er Morten, for skjegg kunne jeg aldri hatt. Ikke engang Zeb Machan hadde slik selvforherligende hårprakt. Noe som minner meg på. Når filmen kommer, og det gjør den jo, hvem kan motstå muligheten til å filme eventyr i norsk praktnatur, i snøføyka, vil jeg nå med engang benytte anledningen til å anbefale forsiktighet når det kommer til dialektvalg. Det kan ødelegge alt. Mitt tips er lonecowboybygda Mosvik.
Ingenting å takke for! sier jeg

Mørten says:
- Jeg sier jeg trenger en seriøs pause fra denne kreativiteten. En superlang pause. Jeg sier at det er får ting som er så triste som voksne mennesker som bare sitter og finner på ting. - 

søndag 15. februar 2015

BIOGRAFISIRKELEN 11 - HERRER MED BART


Mitt Liv  (1964)
 - Charles Chaplin

Kilde: Lokalt loppis.
Originaltittel: My Autobiography
Oversatt fra engelsk av:
Odd Bang-Hansen
 - og inneholder, i god tidsånd, ord som praleri, mondent 
og yndige kvinner med hvite halser og nette skikkelser.

Mitt bidrag i Biografisirkelen 11.
Kategori: Herrer med (ekte) Bart.




Jeg har valgt Charlie Chaplin.
Av mange regnet som verdens største og mest betydningsfulle filmstjerne.

 Fra søndag:
Innrømmelser, avsløringer og skandalen.
1. Jeg har 200s igjen, med mikroskrift.
2. Jeg hadde glemt at det var vinterferie
3. Chaplin har ikke bart  (sukk).
4. Basert på punkt 1 + 3 har jeg ikke annet valg enn å utsette sirkelen til onsdag.


Onsdag: (idag)
Boka er endelig ferdiglest.
411s. Mikroskrift. 3 dager etter fristen.
Det er bare å beklage. Med bedre research ville jeg sjekke skriftstørrelse og sideantall før jeg trakk den med på tvangslesekafe, og bevilget meg ei ekstra uke. Det hadde også hjulpet å vite litt mer om Chaplins virke på forhånd, slik at jeg ikke hadde kastet bort så mye tid på å tube filmeklipp, (på bib. grunnet manglende internett i hjemmet). 


Den var verd det
Boka er et forrestgump-isk fyrverkeri, der Charlie stiger opp fra et fattig grått London, til et liv i sus og dus på verdensscenen. Verdenshistorien fra tidlig 1900 til 60s. Det finnes ikke et navn fra denne perioden han ikke har møtt, spist eller diskutert med. Kongelige, politikere, ballettdansere, forfattere, filosofer, storfinans, komponister, malere, mordere, attentatmenn, presidenter, keisere, oppviglere, og selvfølgelig alle innenfor film og teater. Alle ønsket de å snakke med Charlie og høre hva han mente om dette og hint.

Det er en selvbiografi
, og det er meget mulig, faktisk høyt sannsynlig, at Chaplins påvirkning i disse celbre livene, framstår mindre viktig i alle de ordinære biografiene som er skrevet om han, men etter å ha vært flue på veggen i disse middagsselskapene og passiarene, velger jeg selvbiografiens selektive kjærlighet til subjektet - over de mer korrekte og påstått objektive tredjepartsberetningene.

For dette var svært tilfredstillende lesing
Når Chaplin snubler og velter med seg en mann i fallet, er det en selvfølgelighet at det er Rosevelt han lander på. Når han sniker seg unna fotografer og går på pub når farlige banditter herjer byen, er det naturlig at det er disse han tilfeldlig ender opp på svir med.

Picasso, Gandhi, Berlin, Satre, han har snakket med og har en mening om alt og alle.
Kun en brøkdel har jeg hørt om.

Verdensituasjonen på sekstitallet.
Tjuetallets børskrakk.
Tredvetall i Hollywood.
Verdenskrigene.
Det er i det hele tatt meget interessant. Standardperspektiv, med nok en en eldre mann, (75), som lett oppramsende ser tilbake på et eventyrlig liv med retrospektvisdom, men det så store spenn, så mange karakterer, og så mye skjev kjent historie, at jeg likevel både ble overrasket og trollbundet

, skal jeg klage på noe må det bli de trettende feriene.


Eksempel:
, som både belyser syn på biografier, møtene og skrivestilen.
 - Jeg møtte også Emil Ludwig, i Syd-Frankrike, Napoleons, Bismarcks, Balzacs og andre voluminøses biograf. Han skrev interessant om Napoleon, men anvendte psykoanalyse i så overdreven grad at han stjal interessen fra selve fortellingen. Han sendte meg et telegram for å fortelle hvor meget han beundret City Lights og at han hadde lyst til å møte meg. Han var fullstendig anderledes enn jeg hadde tenkt meg. Han så ut som en forfinet Oscar Wilde med temmlig langt hår og en feminin linje ved den fyldige munnen.-
................................... 
Da jeg spurte ham hva han betraktet som det vesentlige når en biografi skulle skrives, svarte han at det var holdning til stoffet. "Da er altså en biografi en sensurert beretning av en forutinntatt forfatter", sa jeg. "Sekstifem prosent av histoiren blir aldri fortalt" sa han, "fordi andre personer da blir trukket inn." -

Jeg vet ikke hvor mye av dette lett humoristiske, forfinede språket er oversetter Bang-Hansen, hvor mye er Chaplin, og/eller tidsånden, men språket er lett, fornøyelig og pompøst veltalende på samme tid. Ordvalgene gammelmodig inspirerende. Sistenevnte er sannsynligvis tiden. Jeg liker det snirklete.
, men skulle gjerne lest boka på engelsk.


Ikke så mye som et hårstrå på ville veier.
Alle bilder i innlegget er lånt fra googles verdensbibliotek.


Begynnelsen:  (for detaljfreakene: wiki) 
Charles Chaplin ble født i London i 1889.
Begge foreldrene var vaudevilleskuelspillere (revy?), men moren mistet inntektsgrunnlaget da stemmen forsvant. Faren drakk. Det livnærte seg med små/stråjobber fra hånd til munn, og flyttet inn og ut av fattigslige kvistværelser og fattighus, eller arbeidshus som de kalte det. Moren havnet etterhvert på asylet grunnet underernæring og faren drakk seg ihjel (37år).

Vi snakker ekstrem fattigdom og smågutter alene og skitne i storbyen. Ofte sittende ute, på trappa, hele natta, fordi farens nye kone også drakk. Alle var fulle eller innlagte. Teateret var den verden de kjente (han hadde en eldre bror) og det naturlige valg da de forsøkte å tjene penger - til mor.

Han påpeker at teateret var en levevei - ikke kunst.

Best
Dette bildet av tidlig, fattig London, og den kronglete veien mot småroller og teatertrupper, senere gir han også gode bilder av Paris og sitt første møte med New York, disse bybildene, og han selv uten penger, observerende og på vei gjennom gatene, er det jeg likte aller best ved boka.

Han blir tidlig (7/8) med i en omreisende trupp, og etterhvert en større rolle i en oppsetning av Sherlock Holmes (11). Forgive me lempelig sjonglering med alder og årstall. Boka er så tettpakket og det er ikke alltid vår mann Charlie gidder å opplyse om trivialiteter. Av og til brytes også kronologien til ære for et møte, eller god historie, noe som ikke gavner en trøtt og travel tvangsleser med lesesirkeldeadline.

Resten på rams.
En av disse truppene reiser etterhvert på turne til Amerika, men først ved andre reise bestemmer han seg for å bli igjen. Får jobb hos KeystoneCompany, som er pionerer innen filmkunsten (helt nytt konsept), og har spesialisert seg på forfølgelseskomedier,
- helt som på slapstickvis blir jaget av politiet.

Etterhvert begynner han å lure inn egne ting.
Etterhvert. Landstrykerfiguren.
Etterhvert - Is history!
Alt dette belyses i detalj i boka. Hver film, hvert filmselskap, hvert kreative problem.
Mørket og melankolien som oppstod når man er tom for ideer. Den ekstreme engstelsen og nervøsiteten som oppstår mens man venter på latteren.

Til tross for denne usikkerheten og at han bestemt hevder å ikke være noe melankoliker, er han alltid sikker på smak, ideer og veien å gå. Lønna stiger. Suksessen er overveldende. Filmer produseres på løpende bånd. I begynnelsen (1914), da han begynte hos Keystone, laget de en pr. dag. Senere en i uka. Det er ikke før etter krigen med manuskriptskriving og andre viderverdigheter at filmer begynner å koste millioner og ta år.


  
Om Landstyrkeren (The Tramp)
, karakteren som gjorde han berømt.
-  beskrevet for første gang til filmselskapet
 - De skjønner, denne fyren har mange sider, han er en ensom fyr, alltid går han og håper på å oppleve noe romantisk og eventyrlig. Han vil gjerne De skal tro han er en vitenskapsmann, musiker, hertug, polospiller. Men han hever seg allikevel ikke over å plukke opp sigarettstumper eller å ta sukkertøy fra småbarn. Og selvfølgelig, hvis situasjonen krever det, så går han ikke unn for å sparke en dame i baken - men - bare når han er mektig vred -



Kuriøst:
Han var lenge i mot talefilmer, og fortsatte, med suksess, å lage stumfilm, etter aller andre hadde konvertert. Fordi han ikke fant en vei videre, og det ikke kom på tale å gi Landstrykeren en stemme. Dette resulterte i tungsinn og lange verdensomspennende feriereiser, inkludert endeløse møter med berømtheter.

Kuriøst 2:
Kinoeiernes makt.


Hopp til 1940
Filmen Diktatoren:
Jeg nevner denne spesielt da den ble brua mellom stum og talefilm
, og fordi den fikk stor påvirkning på resten av hans liv.

Talen på slutten regnes blant verdens mest inspirerende taler. Youtubelink

En anti-nazistisk film som sendte han ut i storpolitikken. Plutselig ville alle ha han til å tale ved politiske tilstelninger, og flere av disse talene, slo tilbake etter WW2, da han ble stemplet som kommunist i USA. Backlash. Nå var alt feil. Han vare en medløper. En kommunist. En anit-patriot. Han hadde brukt ord som kamerater. Aldri søkt om amerikansk statsborgerskap. Rettsaker. Farskapssaker. Og etter å ha reist på ferie til Europa fikk han, etter 40år, aldri komme tilbake. (1952)

- Mine venner har spurt meg hvordan jeg kunne komme til å fremkalle slik en atagonisme i Amerika. Min svære synd var, og er fremdeles, at jeg ikke er konform. Skjønt jeg ikke er kommunist, så nekter jeg å stille meg på linje med dem som hatet kommunister. Dette har selvfølgelig støtt mange, deriblant Den Amerikanske Legion. Jeg har intet imot denne organisasjonen i dens sanne og konstruktive bestrebelser. Slike tiltak som Loven om krigsdeltageres rettigheter og andre velferdstiltak for forhenværende tropper og for trengende barn av veteraner er glimrende humanitære oppgaver. Men legionærene går lenger enn sin legitime rett når de under patriotismens forkledning griper inn ovenfor andre mennesker. Da forgår de seg mot selve fundamentet for det amerikanske styresettet. Slike super-patrioter kan komme til å bli de celler som omdanner Amerika til en fascistisk stat. - a visionary, a vision so scary - (slimshady)


Resten av sitt liv bodde han i Sveits.
, med 4 barn og sin unge kone (nr.3) gjennom 20+ år, Oona.

Ellers kan jeg berolige dere med at alt det andre.
Om filmen, livet, kjærligheten, er å finne i boka, men da må dere lese den selv.
, skal du først lese en selvbiografi i år, er dette et godt valg.
 Snusket ligger kun mellom linjene, men som en mann av sin tid, skiller Charlie strengt mellom erotikk og romantikk. Han er henfallen og avhengig av sistnevnte, men erotikken (man er ikke sexy, man er erotisk tiltrekkende) er en hverdagslig selvfølgelighet, menn driver med når de er ferdig med dagens arbeid...- , her siterte Chaplin noen andre, men hevdet ihvertfall selv og være absolutt uinteressert i forlystelser og - erotikk - mens han arbeidet......

 - En kjent romanforfatterinne, som hørte at jeg arbeidet på min selvbiografi, sa til meg: "Jeg håper De har mot til å si sannheten." Jeg trodde hun tenkte på politiske spørsmål, men det var mitt erotiske liv hun siktet til. Det ventes kanskje av en at en gjør rede for sitt libido i en selvbiografi, skjønt jeg vet ikke hvorfor. For meg gir denslags ikke noe større bidrag til forståelsen av et menneskets karakter. I motsetning til Freud tror jeg ikke noe på at seksualiteten er det viktigste element i adferdsmønsteret. Kulde, sult og fattigdommens skam har sikkert sterkere psykologiske virkninger - 
 - rent tilfeldig at 2 av mine utvalgte sitater inneholder Freud......


Om sin første kone Mildred
, som lurte han til ekteskap med ¨falsk¨ graviditet.
 - Enda jeg var glad i Mildred, så passet vi allikevel ubotelig dårlig sammen. Ond var hun ikke, men ganske uutholdelig katteaktig i sitt vesen. Jeg kunne aldri nå inn til henne. Hennes sinn var som inntullet i fjolleriets lyserøde silkebånd.  - 


Og Barten?
Han hadde kun bart på film.
Strengt talt er jeg diskvalifisert fra denne runden,  men hvis dere nå har lest innlegget helt ned hit, og deretter ser noen utubeklipp var det verd det likevel.

Jeg innser at det bare er jeg - og Hitler
, som har trodd denne landstrykerbarten var ekte.
 - Vanderbilt sendte meg en rekke prospektkort som viste Hitler mens han holdt tale. Ansiktet virket komisk på en obskøn måte - en slett imitasjon av meg med den dumme mustasjen, uryddig, stripet hår og en ekkel, tynn liten munn. - 

The End.

------------------------------
Sirkeldeltakelse:
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg
Legg igjen link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg holder det med en kommentar
---------------------------
Neste kategori i Biografisirkelen er:
FORBRYTELSE OG STRAFF
, de som gjorde det, det som ble straffet for det
, de som straffet dem, de som slapp unna
Bloggdato er 15.april 2015.
De øvrige kategoriene for 2015 finner du her:

lørdag 31. januar 2015

BIOGRAFISIRKELEN 11 - 2 UKER IGJEN.

Who knew det var så mye informasjon i en bart, selv om det ser ut som de har bommet på hitlerbarten, men så var vel Adolf strengt talt østerriker, en bart som sannsynligvis er en mer pistrete versjon av indiabarten. Jeg undrer meg også over at den barten som de fleste menn i min familie har blåholdt på i generasjoner, ikke er avbildet, en såkalt børstebart (den ekte trønderbarten), en stri og firkantet variant av canada. (Bildet er av ukjent opprinnelse, lånt på google, og takk for lånet.)


15.februar 2015
Kategori: Herrer med Bart
Ingen fart uten trønderbart
Ingen fæst uten skinnvæst
, ja, sistenevnte var lenge et alternativ, kanskje til neste år, da kan vi boltre oss i Grizzly Adams
, og Davy, Daavy Crockett, ingen er vel slik som han.


 - ain't no Chaplin -
 Ehm,
Jeg leser, har allerede hørt:
Life and Laughing  (2010)
Michael McIntyres
meget underholdende memoar.
, som åpner med en sukkende klage om at han faktisk skrev denne boka slik at folk kunne lese om livet hans, for å ende opp med å lese den - for - oss, selv. Takk og pris, noe annet ville vært utenkelig.



Jeg anslår at han har en smal russerbart, noe som ikke er så verst med tanke på den ungarske herkomsten, ikke Kina, som mange tror.
Avisoverskrifta den dagen foreldrene tok han med hjem, iflg McI.
 - The Chinese Take away - 
, britsh parents take home chinese baby
Alternativ2 er Charlie Chaplin med indiabart.


 Etterlengtet:
Kategoriene for 2015
, omsider klare, selv om de har stått både i kommentarfelt
, og på samlesida en stund - en liten stund
, er dette den endelige offentligjøringen.

15.feb  -  Herrer med Bart.
15.apr  -  Forbrytelse og Straff
15.jun  -  Vitenskap
15.aug  -  Forfattere (igjen)
15.okt  -  Eventyrere
15.des  -  Damer med Hatt

Bestemt etter mye fram og tilbake i kommentarfelt hvor jeg svelget kameler, strøk favoritter og føyde meg etter flertallet. Kategorier som utgikk
, sport, syfilis, finner, crossovers og krig, blant annet.
Synspunkter? Fornøyd? Dritsur?
Too late, toget har gått, elvis har left, og lista er i stein.


Det er 15 dager igjen
Hvem har ikke bestemt seg?
Hvem tør begynne året med skulk?