fredag 15. desember 2017

BIOGRAFISIRKELEN 28 - HÅRETE


Sweet Child of Mine  (2017)
How I Lost my Son 
to Gun N'Roses
 - Deanna Adler

Kilde: Bursdagsgave

Mitt Bidrag i Biografisirkelen 28.
Kategori: HÅRETE


Altså
, jeg har unnskyldninger
, jordfeil på kjøkkenet
, gone sikring på stua
, pluss lyspæra i taket på badet som sluttet å virke
, mens jeg farget håret
, som førte til at jeg misset alt det grå
, og ikke rakk bioinnlegg
, og bussen går om 45min
, og først må jeg levere hunden til nabo'n

, men et sitat har jeg klart
, egentlig alt man trenger

- But I wanted to make a stand and let Steven know that he could not win us back by swooping in with WIP tickets and backstage passes - 
, sa mora og så dro de på konsert likevel
, for å ikke skuffe lillebroren..

Jeg skal til Oslo på tvangslesingmiddag.
Innlegget oppdateres mandag (+).
Men linker fra kan selvfølgelig allerede nå legges i kommentarfeltet.
Eller dere kan flikke på innleggene til mandag.
Your choice. Øen blir med til  byen.

fredag 8. desember 2017

2017: NORSKEBØKENE 2

Once upon verdens beste kattepus. Jeg tenker du og morra di (Kåre) godter dere over at av høytpåstråsjefen Susse, som alltid hersket, alltid solte seg i glansen over å være dalens mest balanserte og veltilpassede katt, nå også har begynt å bæsje på badet og har mistet interessen for musefangst. Det krafser i veggene og Simba er overarbeidet. Det var vel din jobb og ligge på sofaen, fritatt for jaktansvar, men hils Kåre og Hårek (selv om han var mest opptatt av småfugler og ekorn) at det nå er ville tilstander i dalføret. Sønnen i huset fant ei beist av en gnager død i gangen, midt på natta, og mor sjølv har begynt å kidnappe nabokatter og slippe dem løs på loftet. Hadde det ikke vært for at det er forbudt og man trenger et kull på 11 for å finne 3 gode jegere hadde jeg ønsket meg katt til jul.. (Ikke si det til Susse og Simba). Julebrev slutt.



Før jeg tar fatt på juleboktipsene.
Jeg hadde i utgangspunktet delt opp bøkene i kategorier, på tvers av norsken. Løpebøker. Barselsbøker. Vestlandsbøker. Overgrepsbøker. Skotske menn. Jamie. Jamie. Jamie. Som alltid flinkere på ideer enn gjennomføring. Tidligere har jeg vært streng på at fokus kun på norsk samtid er en farefull litterær ferd, i år har jeg ignorert alle advarsler og kastet meg inn i en vill jakt på årets beste norske bok.

Målet er å finne 14 formidable leseropplevelser. Bøker som kan nomineres til årets Bokbloggerpris, samtidig som jeg formidlende kommer med julegavetips. Forbrukerbloggstyle.
Alt for å forsikre meg om at de beste bøkene blir pakket inn
og at feil personer ikke får feil bøker til jul.

Husk at boka du legger under juletreet fungerer som et speil inn i sjela di
Avslører hva du synes om personen som pakker opp
Og alle øvrige fordommer du måtte ha.

Planen er minst 3 innlegg til. 3 bøker pr. innlegg.
Jula kan bare komme. Nissen er norsk.
-------------------------------------------------------
Moving on.


Senteret  (2017)
 - Victoria Durnak

Kilde: Bokbloggertreffbokbordet
Nomineringsverdig? Ja.
Andre bloggere: All you need to know:
 Så mange at alt jeg skriver er overflødig.
Elisabeth, JulieE, AnnHelen, Gro, Randi, Beathe

Kategori: Barselsblues

Handler om:
Ung nybakt alenemor, med mulig fødseldepresjon, som vandrer rundt på kjøpesenter. Fordi hun ikke makter knytte seg til barnet. For å få tida til å gå. Boka teller ned fra 6mnd. Som er den tida hun har på å finne babynavn. Eple?

Hun holder familie og venner på avstand. Lyver på telefonen. Støter fra seg alle som vil ha kontakt, mens hun egler seg upassende innpå folk hun møter på senteret. Morsoppgavene, fra kjærtegn til  bleieskift går på mekanisk autopilot.

Goodreads: Ga den fire stjerner og denne kommentaren:
Litt overrasket selv, men mye å kjenne seg igjen i her. 
Unge mødre kontra den andre om gamle? Ingen fnising da..

Overraskelsen bestod hovedsaklig i at jeg trodde den skulle være mer som Barsel, som jeg fant en anelse sytete. Litt sånn casakaosrebellsk. Du vet oss, som er så craziiii at vi ikke legger vakre bilder på facebook.


Identifisering?
Jeg husker godt denne følelsen av isolering, slaps og hvordan alle andre kafeer enn Olavshallen var for trange å manøvrere. Dessuten var personalet raust og vennlig. Egne kaffejenter/gutter. Du slapp faktisk å reise deg opp for påfyll. Jeg satt blant gamle celebre singsakerdamer i timesvis. Amming og kaffedrikking. Det viktigste var at tida gikk.

Morsom? 
 Ja, faktisk. Blikket på sentergjengerne, både de som jobber og de som henger, treffer tørt, skjevt og galgensk. Svarene hun får på forumposter. Barselstreffene.

Sitat s50.
Hei igjen, sier hun.
Jeg- forklarer at Brilleland er en av favorittbutikkene mine på senteret, at de er gode på å holde det ryddig. - God belysning, nikker Jennifer.
Jeg spør hvordan hun trives på jobb (bra), hvor lenge hun har jobbet der (seks år), om hun kunne tene seg å bytte jobb (nei), hva hun synes om Herkules (nyttig), om hun har kjæreste (ja), samboer (ja), er de gift (nei).
Brødskivene er allerde fortært. -

Forbrukerblogging:
Bør leses av de som jakter på gode romaner til Bokbloggerprisen. Gravide. Barselsmødre. De som setter pris på understated ironi, sarkasme og twisted blikk på samtida. Kan pakkes inn til søstre og søskenbarn.
---------------------------------------


Livsløp  (2017)
 - Ei Bok om å Springa 
   og alt det kan føra med seg.
 - Andreas Hompland

Kilde: Lesereks. Kagge
Nomineringsverdig? For mange om beinet.
Bloggere? Leser bare skibøker.

Kategori: Joggebøker
(til tross for at Hompland påstår at ekte løpere aldri jogger).
Jeg er en storkonsument av løpe/sykkelbøker, men er dessverre ikke like flink til å skrive om dem som til å lese. Ikke et eneste innlegg er viet de månedene  jeg bare lest sykkeldopbøker, og jeg tror den eneste løpeboka, bortsett fra Born to Run, jeg har skrevet om er, Scott Jureks Eat & Run. Takket være Biosirkelen.

Goodreads:  3 stjerner og følgende kommentar:
 Kommer tilbake med firern når jeg ikke lenger er skadet og kan lese om løping som vei til lykke, visdom og skogsidyll med annet enn livslede og sykkelblues. #alternativtreningssucks.
 

Ikke bio men erkjennelseslitteratur, som høres mye finere ut enn virkelighetslitteratur.


Løpebøker har ofte 2 fellestrekk. 
De handler om spesifikke løp og serverer utfyllende løpsrapporter og (eller) de prøver å filosofisere løpingen, gjøre den til noe livsnødvendig og høybårent, samtidig som de forenkler og prøver å få det til å tro at dette er noe du også kan gjøre.  
Dette er noe du kan gjøre!

Det handler selvfølgelig om langdistanseløping.
4 x 4 kan andre, de useriøse, sprinterne, slankerne og de utålmodige holde på med. Her handler det om timer på beina. Om tanker som flyr, blod som pumper, fuglekvitter, endorfiner, meditasjon, sosial omgang, løp, fjell, asfalt. Ikke trening, bare springing.

Og skader.

Sistnevnte fordi løping er avhengighetsskapende.
Jeg legger nå ned dette som et udiskutabelt premiss. Man blir avhengig av å løpe. Man jeg klarer ikke begrense seg, blir så glad, tror man er uovervinnelig, at det bare er andre som får sår av å løpe barbeint over asfalt, at man ikke trenger hvile, at vondter går vekk og livet faller sammen når man ikke får springe så ofte man vil. Det sier seg da selv at man jeg ikke kan lese høysanger til løping når man selv har ødelagt ankelen i skogen og ikke har løpt på 3mnd, ikke får på seg tightsen og er forvist til sporadisk ellipsehumping.

Boka brakte meg fra en femmer på joggedeppskalaen til en toer.

Over til Hompland.
Andreas er sosiolog, journalist (Dagbladet, Dag&Tid, RunnersWorld) og langt fra en vanlig langdistansemosjonist. Han viste talent som ung og tok det opp igjen som voksen. Han røyker, drikker, spiller i band, arrangerer løp
og ser løping som en metafor for livet (baksida)
 - Det kan være meiningslaust, men det er no å strekke seg mot og koma gjennom -

Samtidig er han en helt ordinær løper, en av massen.
Uansett hvor god, rask, treg eller dvask du er, en løper er en løper er en løper.
Du vil løpe mer. Du må. Du trenger. Du vil snakke om det. Du overdriver.

Hard facts:
Jeg skal ikke ramse om hverken løp eller Homplands andre meritter.
Boka er kort, har stor skrift og klare overskrifter. Den tar greit for seg de fleste aspekter man opplever som lesende løpsavhengig. Dessverre er den noe svulstig. Har ikke bestemt meg for om jeg synes det er påtatt, eller om irritasjonen kommer av at jeg selv fremdeles er skadet. Selv nå, når jeg sitter og blar i den er hovedinntrykket at jeg ikke ville kommet overens med forfatteren. Irrelevant, og ihvertfall merkelig med tanke på hvor mye vi har til felles (kjærlighet til barfrost), sannsynligvis er jeg bare misunnelig på alle de kule løpene og løpefelleskapene han arrangerer/deltar på.

Sitat s.50
- Det begynte med ein ståande avtale om å springa rundt Bydgøy på lørdager klokka 3 i sommersesongen for dei som var i byen og hadde lyst på en øl på Herregårdskroa i Frognerparken etterpå. -

Forbrukerblogging:
Passer for de som trenger validering. En bekreftelse på at alle de ukentlig timene med svette og snørr er selve meningen med livet og langt fra bortkastet. Pluss de som ikke vet hva de skal kjøpe i julegave til sin løpende far. Min løpende far (1946) var mest opptatt om hvorvidt Hompland var født i 46 eller 47 (særs viktig i forhold til årsklasser/statistikk) og skulle jeg finne på å legge den under treet, gjetter jeg på at han ville oppsummert slik:  Hompland  burde trene mer styrke.
-------------------------------------------------------------------------



Det Jeg Leter Etter 
Finnes Ikke Her
 - Mari Tveita Stagrim

Kilde: Lesereks. :Kolon
Nominering? Nei.
Andre bloggere: 
Beathe, Ellikken, Åslaug,




Kategori: Bøker som er så korte at du ikke rekker føre de opp i høyremargen.

Goodreads:  Null ord. Tre stjerner.

Realness:
Det provoserer meg at det står roman på forsida.
Kun 94s med så få setninger på hver side at kortprosasamlinga til Sortland ser ut som Min Kamp 6. Det kunne stått dikt, fortellinger, noveller, glimt, blikk, alt ville passet bedre enn roman. Og alt annet ville fått meg til å fokuserer på boka istedet for egen irritasjon. Det er urettferdig. Jeg er gammel og tverr, men unnskylder meg ikke.




Elsker estetikken til :kolon.
De tjukke matte pappen gir meg umiddelbar lyst til å lese bøkene deres.

Hele side 50:
- Flaskene mot munnen, henda mot låra. En av guttene sa at jeg var for ung, at jeg bare var barnet. Jeg lå med ryggen mot han på sofaen, han holdt rundt meg, men gjorde ikke noe mer, han hadde bare hånda over midja mi, jeg husker fortsatt at han ikke tok hånda under genseren, inn i buksa, innunder trusa, bare lå tett inntil meg, holdt meg varm helt til jeg sovna. Jeg våkna av vinden som blåste, det ulte i pipa, trakk gjennom vinduene, kokka var tolv, og dere sov, det var en søt lukt av hasj i rommet. Jeg vekka deg, og du så på meg med smale øyne, jeg sa jeg måtte hjem, men du svarte ikke. -

Handler om:
Tenåringsjenter som mister hverandre da den ene havner utpå og den andre erindrer og prøver å forstå. Fortalt i korte episodiske glimt (iflg.forlaget),  Det er også noen tåkete overgrep inni der, av type, drikke alkohol hos eldre mann og sove i senga hans. Og de er veldig unge (13). Mye yngre har jeg forstått i ettertid enn jeg så for meg under lesing (16).

Ooops:
Jeg liker den bedre nå (godt), her jeg blar for sitater og hukommelseoppfriskning, enn da jeg leste (november). Den er ganske fysisk, i språket, mye dunking og knekking. Hender og hjerter.  Nærværende og ubehagelig. - kviser som banker under huden -

Passer for:
De som liker fortellende lyrikk (Urd), korte bøker og ungdomsromaner. Kan pakkes inn til de fleste tenåringer, men tror bare jentene gidder lese.
-------------------------------------------------------------

Varsko Varsko
Kun 6 dager igjen til Biosirkel. Hairy. Aper og rockere. Det er alt jeg vet. Spark i baken.  Jeg leser om mora til trommisen i Guns N Roses. Altfor mye om mora. Altfor mye om trommisen. Et bevis på at mødre ikke bør skrive bøker om sønnene sine?  
- Steven was the most handsome of the group and don't accuse me of saying that just because I'm his mom. He truly was the pick of the crop -. s149.

Dette er er forresten bøkene jeg ønsker meg til jul.
Kort liste laget på masende bestilling fra dattera.
(hvilken skal hun kjøpe?) (hvor mange har du lest?) (hva pakker du inn?)

mandag 27. november 2017

NORSK 2017: GAUTE M.SORTLAND


Korte Meisterverk  (2017)
 - Gaute M.Sortland

Kilde: Lesereks. Samlaget
Sjanger: Kortprosa
Nominering BBP? Uten tvil.
Andre bloggere? Beathe





Overflata:
Matt, rød, lekker og kun 127s. Kortprosa. Noveller. Essay. Dikt.
Husker ikke hvor lang Fotturane var med den var blank, lagde gjenskinn i briller og kamera og kanskje er det derfor jeg liker denne bedre? Kan det være så enkelt, så overfladisk? Ihvertfall tenkte jeg halvveis at - ahh, denne er enda bedre enn fotturane. Kanskje er det fordi jeg leste den grønne først. Den om forandring. Som ikke var like god. For mye samliv. Blank og grønn med rotete skrift. Den gule hadde fluer. Denne har ei kokosnøtt, med sugerør. Underlig hvor viktig coverfølelsen er i disse digitale tider. Hadde jeg lest e-boka, hadde jeg ikke ofret det en tanke.

- Kokosnøttene begynner å dukke opp i butikkane rundt juletider. Kven som kjøper dei, veit eg ikkje. Eg har faktisk aldri sett noen legge ei kokosnøtt i handlekorga si. Kanskje er dei mest til pynt? - s37


Jeg går nå uten videre utifra at den syttiår gamle mannen som ender opp med å kjøpe denne kokosnøtta (halvpriset press) og tar den med hjem for å lage kokosdrink med sprit og sugerør, seriøst lurer på kokosnøttkjøping.
At Gaute Sortland selv lengter etter svaret.

Her kommer det.
Det er morra mi som kjøper kokosnøttene. Hun danderer i et gammelt trau med nisser, nøtter og sjokolade, (twist) og hun kaster den etter jul. Som barn drakk vi kokosmelk og spiste kokoskjøtt, men det er lenge siden og muligens et engangstilfelle, selv om jeg framover kommer til å insistere (hvis noen andre enn Gaute spør) på glad juletradisjon.


Diagonalen:
Tok en pause i meisterverksskrivinga for å lese ferdig de siste 100 sidene av Tante Ulrikkes Vei. Tenker bare på Jamal og Mo men er for tvangsdisiplinert til å påbegynne et nytt innlegg om Stovner, eller switche tilbake til den samleposten dette, først, var ment å være. Øst versus Vest.  Renberg, Sortland, Nor-Hansen og Nødtvedt versus Shakar, Durnak, Kjærstad, Elstad og Tiller. Heftig inspirert av Erlend Nødtvedts Vestlandet, der Øst er fienden og lusker på feil side av elva.

Problemet er at jeg ikke har lest Berge, Tiller er trønder, Elstad just påbegynt og tanken på et slikt innlegg overvelder meg så mye at jeg tror jeg må ha en lesepause til.

50s Jeg Nekter å Tenke.
2t hundetur med Hillevåggjengen. Ville ville vestland.
Før jeg vier meg til Meisterverkene.


 - Eg ønsket å skrive ein tekst om døden, men heile tida kom det noko i vegen -  s124



To the left, to the left:
Leser meisterverkene høyt inni meg med Tore Renbergs stemme.

- Den gongen skjønte eg ikkje korleis det me hadde vore med
 på, kunne vere ei førebuing til døden
meir enn noko anna
me gjer i
livet, er ei førebing til døden. - s32



When it's right:
Jeg intervjuet Sortland da han i 2015 var stjerneskudd på Bokbloggerprisens kortliste. Et av spørsmålene var:  Er du mer enn normalt opptatt av tida som går? Etter du har lest tekstutdraget under kan du lese hva han svarte i intervjuet.

 - Sjølv tenkte han på kor kort tid det var, og ikkje var, sidan sonen ble fødd. Og om han var meir enn normalt opptatt av tida som gjekk. Det var ein journalist som hadde spurt han om det under eit intervju i samband med den første plata han ga ut, om det var slik at han var meir enn normalt opptatt av tida som gjekk. Han var kanskje det? Han visste ikkje kva som var normalt for andre. Årstidene gjekk. Blad og blomar vaks, fall av og blei til jord. Menneske dyr, fugl og fisk. Noko blei skapt. Skjørt og uskuldig. Så blei det gammalt, stivt og hardt, porøst eller skrukkete og mjukt, og forsvann. ........  Det var vakkert og forferdelig på samme tid. Det var naturen. Slik hadde det alltid vore. Det var livet. Tida som gjekk, og livet. Det hang saman. Kanskje hadde han peika på det i en del av songane sine, men ikkje uten humor og varme trudde han. Det var ein melankoli i han som han ikkje klarte å fjerne seg frå. Ein del av personlegdommen, antakeleg. Alle veit de skal døy, men ikkje alle tar det med seg inn i livet dei lever.-  s15, Svømmekurset


Myrstråpåvirket. Bokbloggpåvirket. Det gjør meg varm om hjertet at det svaret han ga et bokbloggspørsmål snek seg inn teksten hans. Sikkert ubevisst, kanskje et spørsmål han har fått av alle landets utspørrere, men jeg velger å lese det som et high five til Bokbloggerprisen, til bokblogging, til meg (jeg svømte tross alt daglig som barn)


 - Dei sa at om ein først skulle kjøpe kaffikvern, lønte det seg å velje ein dyrare variant enn min - s98


Innsida: 
Nok utenomsnakk. På tida at boka blir åpnet.

Cirka 30 korte tekststykker som handler om - livet og døden - iflg. forlaget.
Eller livet som forbredelse til døden, som det står i sitatet over.  Døden som evig tilstedeværelse i livet. Folk som dør rett og slett. En faller ned fra en stige mens han maler. En venter på bussen med hjerteattak. En katt som blir påkjørt. Begravelser. Minneord. Minner. Tid som suser av sted. Et glimt av barndom. Sommer. Historier fra ungdommen. Alderdommen. Barnetro.

Mennesker.

Humor og melankoli. (jmf Sortland og nevnte intervju) 
De bitene jeg likte aller best i Fotturar i Norge rendyrket.
Det er godt mulig den er morsom. Jeg er en upålitelig leser når det kommer til humor. Alle andre syntes Fotturane var artig. Alle andre finner svart humor i Tillers Forandringer. Jeg må holde meg fast i rekkverket. Blir svimmel når ting går for fort. Får myrstråpsyken når livet er glimt og den eneste fellesnevner er en tilsynelatende hverdagsdød som ruver og skygger og farger livets gang ubetydelig. Jeg innser at det intense med våren er at sommeren tar over, at det vakre med øyeblikk er at de ikke kan gripes. Jeg ser at boka kan leses som en feiring av liv over død, før død, men dette overlater jeg til de med sunn mental helse og halvfulle glass.


- Ein dag får ein ikkje vere med lenger. Ein dag snart er alt forandra -
, om fedre og sønner og hvordan de vokser opp og flytter og studerer og krangler og kanskje dør i krig, og ikke snakker - og jeg er så preget av at jeg straks er fraflyttet og barnløs at jeg må tvinge meg til neste setning - Eller det vil gå heilt annleis og mykje betre. Han kjem mot meg, og det ligg der. Alt dette og alt anna. Som tusenvis av moglegheiter. -

 - Vil me hugse dette nået, må me skunde oss å ta eit bilete eller skrive det ned - s86


Jeg kunne sitert meg gjennom hele samlinga. En avsnitt fra hver tekst, men det ville blitt mørkt og dystert og ikke rettferdiggjort det som er lyst, vart og gryende. Ekstra. Verdifullt.
Skinnende, gjennomsiktig og frodig.  Føler på meg at det for andre mange vil være ei glad bok. Varm. Gleder meg til å høre de forskjellige innfallsvinklene. Til å lese omtaler.
For meg: Definitivt kortlistebok.


- Det vil komme ei tid der du tolkar verdas nyheiter å ein slik måte at du seriøst vurderer å bygge ein underjordisk bunker i hagen (du skal jo uansett ha gravemaskin for å bygge garasje på andre sida av huset) -  s122


Ellers
Bokbloggerprisen:
Det blir krig i Åpen Klasse. Sortland mot Julius mot Grensen (basert på de få sidene jeg har lest), mot dikta (jeg kanskje aldri kommer til å lese), mot Ei Sånn Jente (god), kanskje Sigrid, kanskje Berlin, kanskje røffe lykkeland eller bibel (leser snart).  For ikke å snakke om kaoset blant romanene. Satser på den ultimate kortlista.

Biosirkel:
Årets siste biorunde er få uker unna. Hårete.
Kategorier  for 2018 er under vurdering. Tipsboksen er åpnet.
 The End!

søndag 5. november 2017

NORSK 2017: CARL FRODE TILLER


Begynnelser  (2017)
 - Carl Frode Tiller

Kilde: Biblioteket (lyd) +
Leser-e-eks Aschehoug
Lest av: Jan Martin Johnsen
Nominering BBP17? Shantay, you stay..
Andre bloggere:  Rukla
Anita, Randi, Bjørnebok, Kleppanrova, Rose-Marie,


Btw:  Ting som surrer. No Anmeldelse. Connect the dots.

Tiller har hatt flaks, like før jeg plukket opp Begynnelser, sluttet jeg med lesing og henga meg til podcastlytting. Det var ikke plass til flere historier i hodet mitt. Flaks.  Siste bok lest framstår plutselig som den eneste boka jeg har lest i år og alt jeg hører, alt jeg ser, om det er humor, kultur eller hundepodcaster, smelter sammen med Begynnelser.

Kanskje ikke så rart at min maniske plan om å lytte meg gjennom alle Lørdagsrådepisoder siden 2012 sammenfaller med - depressive trønderoppvekst (mistenker at mange forfattere bruker Lørdagsrådet som plottresearch og dilemmaløser. Vigdis I'm looking at you..).  Ikke rart heller at det dukker opp brukbare ting i litteratursegmentet. Hundepodcaster derimot? (å prøve å gjette seg til hva 'folk' vil).

Det eneste egentlige rare er at jeg har sluttet å lese.
Jeg har sluttet med løping også. Forfallet fanger. Alt jeg tenker på.


RuPaul says:, Reading is fundamental (og da snakker vi ikke om kanoner)



Oppsummert.
Historien:Trøndelagen: Mental helse:
Terje og Anita vokser opp med deprimert, drikkfeldig mor. Faren forlater dem. Flytting. Ungdomstida er turbulent for begge søsken. Anita søker utover mot rebelsk utagering og bitterhet, mens Terje søker inn og med tiden evner å rykke seg selv opp med rota. Forlater bygda. Utdanner seg. Gifter seg (Turid). Får fast arbeid (kommunal miljøverner). Får barn (Marit)
- før han til slutt blir innhentet, overveldet å gjør ende på alt (selvmord).  

Vi starter på sykehuset
Nei, dette er ingen spoiler.  Selvmordet åpner historien. Terje smeller inn i et vogntog og begynnelsen blir slutten. Deretter går det bare bakover, i små og store hopp, alt fra få timer til flere år.  Tiller er struktur og samtidssmart og har sortert boka i omvendt rekkefølge.

Et resultat av helt vilkårlig avsnittstokking. 

I Aschehougpodcasten, i samtale med Lisa Tønne,  (Der det mest kuriøse var at Tiller ble overlykkelig da Tønne  bemerket at boka var full av svart humor. Noe Tiller påstod bare de beste leserne plukket opp?), sier han at dette er så vi istedet for å fokusere på plottet (HVA skjer) skal vie all vår tid til HVORFOR. 

Det fungerer.
Selv den mest plotthungrige (meg) ble drevet inn i konsekvenser, warums og livsløp. Jeg leser som jeg skal, sluker det. Ingen overraskelser. Jeg er Tillerfan. Elsker rytmen, kranglinga, ubehaget, mørket og tilfeldighetene. Ingen overraskelser. Alt kjent. Terje er en tillerkarakter. Han oppfører seg og tenker som en tillerkarakter. Som vil si at spriket mellom hva han tenker, hva han gjør og hva han sier er en autostrada av tapte overanalyserte muligheter.

Savner et ytre blikk på Terje, innsirklingstyle. Aner meg at han ikke er en spesielt pålitelig forteller og et aldri å lite glimt utenfra, fra Turid, eller Anita, eller enda bedre, kjæresten til mora, ville vært kjærkomment..

Slutt!  Er denne bokas sekund som går, freistar, høyrar kor sant det er ...

 Svømmetøyet
Som barn ble han voldsomt irritert på søster Anita når hun brøt med mønsteret og freden (forstyrret mor). Som voksen er han fremdeles like opptatt av hva andre vil/synes/gjør/forventer. Han vet, eller tror han vet hva han må gjøre/si, hva andre forventer, hva utfallet vil bli. Han ønsker å handle i beste mening, si de tingene som glatter overflata, istedet åpner han munnen, sier det motsatte, og venter på stormen.

Everybody loves a puppet (RuPaul)
Ja, også jobber han som miljøarbeider og som følger er det ganske mye om miljø og insekter og mennesket i verden. Svært aktuelt i disse miljøfornekterdager. Plassert midt i podcastbinginga, midt i dragracebesettelsen, i strømmen, i alt som bare sklir inn av mål og ut av mening. Hadde jeg vært en slik som får betalt for å lage resonnementer, finne sammenhenger og tenke litterære tanker skulle jeg nøstet sammen i vanntett teori og pyntet med stive permer, lygekors. Livsløgner og dekadanse hånd i hånd.
Connect the dots.



Bryant Alan Davies, mannen bak podcasten The Joy of Serious Literature, The Internets last best hope for the cultural redemption of literary criticism. Alle Davies sitater er egenhenting skrevet ned og hentet fra Episode 8, The Genius of Decadence in the Wings of Yi Sang, og ja, eneste grunnen til at jeg begynte å høre podcasten var den pretensiøse tittelen. Jeg er svært lett å imponere. Lett å underholde. Hadde dog dumpet hele Bryant, hvis det ikke hadde vært for denne setningen:
- Recently however I finished reading with my japanese literary bookclub 
(what student of serious lit, does not have a jap.lit bookclub?.. -  Indeed!


Decadent: (dictionary.com)
Unrestrained or excessive self-indulgence.

- The narrator - cleary Yi Sang himself
The portrait of passivity, like I said before, living out the feeling of - fuck it nothing matters. The state of his life does not matter.. His life does not matter. His very existence is there to be squandered. With each sentence I can feel five centuries of the protestant work ethic writhing inside me in horror
This is decadence
But what does it actually mean to be decadent as an artist? Can you really believe in the value of nothing and yet also create art and Yi Sang created alot of art. He wrote voluminously when you consider the shortness of his life. He opened and designed all those cafees. This tension left me bewildered by yi sang for a long time. Why does he write the way he writes. Why does he write so much and yet bask in the glory of his own languidness. Why not go all the way and do completely nothing? -  (The Genius of Decadence The Wings of Yi Sang. Bryant Alan Davies om biografien til en koreansk forfatter jeg aldri har lest (Yi Sang). Utvider min horisont.

Decadence (dictionary.com)
moral degeneration or decay


- Vi vart ståande og snakke om kvifor folk flest ikkje var meir desillusjonerte enn dei faktisk var, korleis det var muleg å ignorere planeten som var på veg, som Malene sa. Ho snakka om korleis den enorme oppmerksemda rundt klimakrisa paradoksalt nok gjorde oss immune og fekk oss til å fortrenge det som faktisk var i ferd med å skje, og vidare om kor omstillingsdyktig mennesket var, kor fort vi vente oss til det nye klimaet. – Vi treng eit nytt språk om vi skal få folk til å forstå alvoret, sa ho. Vi når ikkje fram. -  (Begynnelser 20%)


Yuko Mishami  (wiki)
Var en av Japans viktigste etterkrigsforfattere. Han var mobbeoffer, homofil, politisk aktivist prøvde seg på statskupp og begikk rituelt selvmord (seppuku).


- To Mishum the pennacle of decadence isn't the despondence or the obese aristocrat, but the japanese kamakazi, the pilots who sucidally slammed their planes into american naval vessels during the last days of world war 2. Generally we think of the kamikazee as doing this because they thought that if they smashed themselves like human bombs into aircraft carrriers and battleships, they could scare the allies out of continuing the war or invading japan.  But this was an rather extreme and ultimately utilitarian endeavour. But Mishuma denies this, he says that the kamikazee actually knew that their actions were futile that there was no way for the allies to stop the allies from winning. Japan was doomed and yet the sucided themselves into the decks of american ships anyway because ther ideaology, their belief in the divinity of the emperor demanded that they die. Decadence as Mishuma defines it is knowing that the world is doomed, that the acopalypse is upon you and cannot  be stopped and yet acting anyway. You know that your action is futile, that your belief is futile, but you act out that belief anyway. You act on behalf of the cause, in this case die for the cause, when acting for the cause is the most useless. That to Mishumas mind is the ultimate most perfect decadence. - Alan Bryant Davies (still podcast om Yi Sang)



 #teamalaskathunderfuck, noe av det beste med dragrace er myten om hvordan man kan sminke seg ut av fortidstraumer, hat, mobbing og marginalisering. Brød og sirkus? Anti-decadent?


Decadence:  (dictionary.com)
The act or process of falling into an inferior condition or state


- Du er ihvertfall ikkje noko misantrop......Eg vart overraska. Ikkje fordi ho knytte begrepet misantrop til meg, naturlegvis. Folk som kjente oss, hadde omtalt meg som misantrop så lenge eg kunne huske... Eg hadde til og med omtalt meg som misantrop sjølv, fleire gongar.....Eg såg spørjande på henne. – Om du hadde vore det, ville du ikkje ha jobba med det du gjer … så mykje som du gjer, sa ho. – Livet på jorda går jo vidare uansett i ei eller anna form. Med eller utan oss menneske. Så det er jo ikkje det du bekymrar deg for. Det er jo livet slik vi kjenner det, mitt og ditt liv, livet til familien din, menneskelivet, det er jo det du er redd skal forsvinne, djupast sett. Slik tenker iallfall eg.- (Begynnelser 43%)

Dekadanse: (wiki)
Begrepet dekadanse stammer fra teorien (1700s) om at et samfunn befinner seg i en nedgangstid pga. moralsk forfall.

Connect the dots? 
La oss heller kalle det glimt
, eller..

Dogwalkingstream realness
Podcastforfatter Davies leste Mishamiessay og forstod Yi Sang. Jeg hørte podcast (om forfattere jeg ikke har noe kjentskap til) og tenkte på Terje. Binger DragRace og tenker på legning og Mishami, på fjorårsboka til Renberg og Kyrres Khartago. På at jeg ikke har løpt på snart 3mnd. Decay, decay, decadence. På ting som rakner. Plagiat. På å skrive/handle så vagt og sært at ingen kan kopiere, men alle kan parodiere. På Alaska Thunderfuck. Great Garlic Girls. At jeg har brukt alt for lite sminke i mitt liv.
Og på boka jeg begynte å lese i natt. En Sånn Jente. Om voldtekt i Norge.
Ingen lys i tunnelen.  Misantropi indeed.
Og overindulgence. Pøse ut alt man tenker på.


Trenger noen gladbøker nå. Noen som har lest Tante Ulrikkes Vei? Mørk?
Eller har begynt på Morten Øen?  Eller har ei skikkelig lykkerusbok å anbefale?
, av året selvfølgelig, på norsk.

  All else er ren bonus!
Siden jeg har sluttet å lese har jeg bare 2 mål igjen for 2017.
3 norskebøker til + en hårete bio i desember.
Done!!

søndag 15. oktober 2017

BIOGRAFISIRKELEN 27 - METT



Hunger  (2016)
 -  Roxane Gay

Lydbok lest av: Roxane G
Kilde: Storytel.no

Mitt Bidrag i Biografisirkelen 27.
Kategori: METT.



Prokrastinering  overvunnet.
Legetime er booket. Bioinnlegg levert på dato.
Hylekor og krokodilletårer fortsettes imorgen.

 - In my hunger I was never hungry -

Btw: For å bli mettere, mettest må man være sulten.
Btw: Jeg kommer til å sitere meg gjennom hele dette innlegget. 
Roxane sier det meste best selv. 


(f 1974, Nebraska, US)
Jeg har valgt Roxane Gay. (wiki)
Forfatter, professor, samfunnsdebattant, feminist, amerikaner og tjukk.
Veldig tjukk. Hundrevis av kilo. Morbidly obese, som man sier i honningmelklandet.

Hun har skrevet romaner, noveller, essaysamlinger og debattinnlegg
, og nå en biografi, om kroppen sin

 - This is a memoir of (my) body because, more often than not, stories of bodies like mine are ignored or dismissed or derided. People see bodies like mine and make their assumptions. They think they know the why of my body. They do not. -


Kort oppsummert:
Hun ble gruppevoldtatt som tolvåring, av vennegjengen til han hun trodde var kjæresten, pluss kjæresten, i timesvis, fortalte det ikke til noen, og begynte å legge på seg for å holde gutter/menn unna. Fortsatte å legge på seg.
Ikke fordi hun mangler kunnskap om ernæring og trim.
Fordi kroppen er sterkere enn viljen.

- I do not suffer from ignorance where exercise is related. I suffer from inertia -

Fordi samfunnets 'fettfobi' og elendige tilretteleggelse for - people of size - gjør at hun konstant blir dratt mellom sin egen rebelske motstand mot bedrevitende og snevert samfunn og det hun vet hun må gjøre for å bedre helsa.  

Det er her det mest interessante aspektet av boka kommer inn for meg

Eg, jeg nekter å spise gulrøtter bare fordi du say so, men frustreres over at jeg må gjøre det for å gå ned i vekt, så da får eg spise muffins mens du ser på og gulrot i hemmelighet, for noen må kjempe for større stoler på kafe, større toleranse for forskjeller, aksept av tjukkaser, selv om jeg egentlig vet jeg burde slanke meg, vil leve lenge, vil ikke snakke om det, men ingen andre gjør det, argh og argh, og egentlig vil jeg bare være i fred...

 - eller mer presist og eloquent:
- Fat shaming is real, constant, and rather pointed. There are a shocking number of people who believe they can simply torment fat people into weight loss and disciplining their bodies or disappearing their bodies from the public sphere. They believe they are medical experts, listing a litany of health problems associated with fatness as personal affronts. These tormentors bind themselves in righteousness when they point out the obvious—that our bodies are unruly, defiant, fat. It’s a strange civic-minded cruelty. When people try to shame me for being fat, I feel rage. I get stubborn. I want to make myself fatter to spite the shamers, even though the only person I would really be spiting is myself -

Farlig skrustikke.


Hun leser lydboka selv.
Det er monotont, men brytes av en nesten umerkelig Jamie Oliver lesping, som utrolig nok sjarmerer lenge nok til at jeg plutselig befinner meg mellom linjene, mellom hjerne og kropp. I raseriet, sårbarheten og den evige kampen mot kilo, samfunn, og fortid. Eller. Den evige kampen med å ignorere kilo, samfunn og fortid. Late som man ignorerer.
Stenge seg inne. Fortrenge. Kontrollere.

- The bigger you are, the smaller your world becomes -

Paradokset er at hun har valgt et synlig yrke.
Hun underviser. Foredrar. Debatterer. Lar seg fotografere.
Publiserer alle sine lengsler, skam og daglige obesityutfordringer i bokform og på nett.
Slik at alle kan lese. Om voldtekt og mishandling.
For små stoler. Dobbelseter på fly. Tilretteleggelser. Smerter.
(foreldrene hørte for første gang om voldtekten i denne boka)

- As a woman, as a fat woman, I am not supposed to take up space. And yet, as a feminist, I am encouraged to believe I can take up space. I live in a contradictory space where I should try to take up space but not too much of it, and not in the wrong way, where the wrong way is any way where my body is concerned -
 Teksten i et nøtteskall.

Mot slutten av boka brekker hun ankelen. Den bare knekker. Snaps. Under vekta. Hun havner på sykehus på ubestemt tid. Kontrollen er borte. Dødsangsten påtakelig. Forandring er i emning.

Kan legge til at hun i begynnelsen av denne biografien nevner vektnedgang.
Jeg har glemt hvor mye.  Vi kan late som om det ikke er viktig.
- It is a powerful lie to equate thinness with self-worth -


Innsikt?  Hennes dissekering av realityshows. Biggest Looser og lignende.
Sterkest? Voldtekten og dens følger.  Skammen.
Skurr?  Det jeg likte best er også det som skurrer mest. Offer/ikke offer. Min feil/din feil.

Å lese denne boka var litt som å ikle seg såkalt fatsuit også vandre rundt i gatene og la seg forarge over alt man til vanlig ikke tenker på.  Lik slike rullestoleksempler man med jevne mellomrom ser på tv.  Forskjellen er bare at kilo kan bekjempes.
Roxane vet det. Fatsuiten vet det.
 - det er ikke nok å vite
 - som den gangen jeg nektet å slutte å røyke pga alt gnål om - røyking dreper -
 - istedet sportstapet jeg over advarslene på pakken og trappet opp

 Vi har begge vondt i ankelen..

- The story of my life is wanting, hungering, for what I cannot have or, perhaps, wanting what I dare not allow myself to have -



Sirkeldeltakelse: 
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg
Legg igjen link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg holder det med en kommentar
 ---------------------------
Neste kategori i Biografisirkelen er:
HÅRETE (Bigfoot to Heavy Metal)
Bloggdato er 15.desember 2017.
De øvrige kategoriene for 2017 finner du her: