Dommeren
og hans Bøddel (1952)
- Friedrich Dürrenmatt
Originaltittel: Der Richter und sein Henker
Oversatt fra tysk av: Kaare Lervik
Årets bok nr.3 i Lines lesesirkel.
Der vi i år leser bøker vi godt kunne unnvært
før vår død. 2013 i samfunnstjenestens ånd.
Vi leser, så slipper du.
Dürrenmatt var sveitser, maler, filosofistudent, teaterkritiker
og i dette tilfelle krimforfatter av ei miniflis av en krimroman på ca 120 sider.
, som selvfølgelig er grunnen til at jeg så lett hoppet på marssirkelen. Overfladisk er mitt middle name
, det kortere bok, det mer entusiastisk lesing.
Slike frivoliteter straffer seg selvfølgelig.
Boka tok hele mars. Innimellom føltes det som jeg leste hver side 7 ganger. Jeg sovnet, startet på nytt, og sovnet igjen med brillestengene i alle retninger og boka klemt over nesen. Uten minne om hverken plott eller hvor lang jeg var kommet.
I flere innlegg nå har jeg beskyldt Udødelighetens Elixir for drap av lese og livslyst, men Dürrenmatt slipper fiolemeg ikke unna han heller.
En kombo jeg ikke unner noen.
Udødelighetens Elixir på øre og Bøddeldommeren i senga.
Historien
, inkludert morder, bøddel, dommer og offer.
Normalt ville jeg her advart om spoiler og morderavsløringer, men siden boka mangler både spenningskurve og skikkelig mordetterforskning, taper du ingenting på å lese videre.
Igjen: - jeg har lest, du slipper.
Ok: En politimann blir funnet død og gammeldetektiv Barlach med magekreft, settes på saken, sammen med unge progressive Tschanz. Sporene fører i retning av en gammel kjenning, yrkesskurk Gastman, som ender opp skutt av Tschanz, som deretter tar selvmord. Så tilsynelatende enkelt.
, men nei: egentlig er det misunnelige Tschanz som er morderen, men Barlach trekker i tråder og får Tschanz til å skyte Gastmann for tidligere synder, før han avlørere at han vet hva Tschanz har gjort, noe som tvinger ynglingen til å ta sitt eget liv.
Alt dette klekker altså Barlach ut på egen hånd, uten å dele med leser eller politisjef, mens han gjør alt for å hindre normal etterforskning ved å generelt oppføre seg som et sidrumpa drog. At Tschanz var morderen er også innlysende, hvem skal det ellers være hvis det ikke er Gastmann, og ikke politisjefen?
At boka er en dårlig unnskyldning for krim, og genren kun virker valgt for å belyse et ekstensielt og/eller moralsk dilemma rundt skyld, uskyld og hvem kan heve hammeren på dommens dag, klandrer jeg ikke Friedrich for, dette var hans første forsøk - jeg kommer ikke til å lese nr.2
, og noe må man da bruke filosofistudiene til.
Dilemma?
Spørsmålet: Er det ok av Barlach og sette seg til dommer over skurken Gastmann ved å få han drept for en forbrytelse han ikke har begått, kun fordi han har sluppet fri fra andre forbrytelser? Sånn rent bortsett fra dødsstraffaspektet og at jeg ikke vet nøyaktig hvilke udåder Gastmenn beskyldes for, svarer jeg JA. Har du voldtatt A og sluppet fri, gjør det meg lykkelig at du blir dømt for voldtekten på B, selv om du ikke gjorde det. Hvis Bs egentlige voldtektsmann i tillegg skyter seg selv er alt som det skal være.
Alles in ordnung, sans dilemma.
, det eneste som mangler er at også Barlach bukker under for å ha satt seg over Gud, på øverste pidestall for å dømme levende og døde, mennesker og dyr, beleilig da med denne magekreften og kanskje er det her ekstensialismen kommer inn, i form av god gammel religionsdiskusjon.
Er jeg min brors vokter?
Et tu, Brutus?
Barlach hos tanum.no
Min er lånt på biblioteket
Flere norske bloggere:
Hele lesesirkelen.
Know your confused writer:
handlet alle Dürrenmatts verker, om rettferdighet og nåde, og han skrev alle sine dramaer som komedier. Dette forklare nok mangt for hadde jeg ikke sovet så mye under lesingen av denne kan det godt hende jeg hadde ledd. Det var jo morsomt både med sær etterforskning, liket i bilen og hvor vrang Barlach var hver gang det ble snakk om moderne detektivarbeid.
Årets første 1001-bok.
Årets målsetting er 20.
