2017: PÅSKEKRIM, PÅSKETRIM

Posesalg på min lokale misjonsstasjon. 50kr/posen. Inkludert svær hårete bio (Bjørn Eidsvåg), ny Connelly, Eugenides, og Skårderud om spiseforstyrrelser. Meget fornøyd
.. må bare begynne å lese papribøker igjen.

Hvor bliver Påsketipsene av?
Ja. Jeg vet jeg har annonsert påskekriminnlegg, og det er bare å begynne å fordele skyld. Neil Gaiman er mannen jeg retter fingeren mot. Hans American Gods (20t), har ødelagt hele den teoretiske publiseringsplanen. Gudsjammerlig kjedelig om gamle guder og nye guder, og halvguder, avguder, og døde guder. Jeg leverer den rett tilbake til Audible, straks jeg er ferdig (4t igjen). Planlegger å ta med på hundetur og late som jeg hører etter.

Jeg tør ikke spørre hvorfor dere som elsket den (dere er mange), jublet så høyt. Er redd svaret vil være like livsutsugende som boka. De som vil kan selvfølgelig fortelle meg det likevel. Kommentarfeltanarki.
Anarchy in the c.felt.

Dette teller selvfølgelig som anmeldelse og er det eneste jeg, ever, (bortsett fra mulig goodreadssyt) kommer til å skrive om American Gods. Tv-serie er forbausende på vei. Jeg boikotter. (mm, Kevin Costner er med). Apropos, boikotter nå også Riverdale. Heldigvis har det kommet nye episoder av Suits og Chewing Gum.


Påskekrimmen?
Dere vet man kan laste ned til offline på netflix nå?
Nesten så man, american god forbid, ikke trenger bok, at all.


Hvorfor?
Ikke nå. Bare 5 dager igjen til biosirkel (15.april) og pga Gaiman har jeg ikke engang begynt på Tomalin (om Hardy). Det hjelper ikke at boka bare  er 6t når man aldri trykker play. Dessuten blir det bare 4 dager mellom innleggene, som er 20 for lite, eller 2 hvis jeg ikke publiserer før i overmårra. 2 dager bør man ihvertfall beregne på et folkeopplysende påskeinnlegg.


Når?
Det er knappe 3 uker (drøye 2) til Sentrumsløpet og det er akutt krise. Jeg løp for fort ifjor til å takle over timen iår, og selv om under 60 skal gå rimelig greit, må det likevel innsats til: Helst vil jeg ned mot 55, og da må jeg i det minste løpe noen intervaller, og rett opp fra sykesenga til pollenvår og intervallløping, med en fart man ifjor brukte på rolig langtur, gjør at all mental kraft og styrke blir brukt på selvmedlidende kamp mot dørstokken. Påmeldte?

Forsøk på lett, ledig og uanfektet slo feil ut, stivnet krampeuttrykk og munnviker på knærne, selv hunden ler. Øver på å fortrenge Slottsbakken og le falskt og påtatt i alle oppoverbakker. 
Påsketrim er like obligatorisk som påskelesing.



Påsketips sa du? 
Here you go. Husk plaster. Lomma full av compeed.
Og snu i tide.


Påskebøkene?
Ok, jeg gir meg, her er tipsene fra i fjor og forfjor.
Nesten krimfritt i 2015.  Krim only 2016
Tidløse bøker som overflødiggjør ethvert nytt påskeinnlegg fra meg. Det er en gedigen misforståelse at man bare skal lese nye bøker i påska. Gimmick.

 Surrender
Jeg har lest 16 krim iår. 16 av 42.  Det er nesten halvparten.
Oppfølgere + 2 nye serier.  En å hoppe over. En meget anbefalingsverdig.

 

Serien du burde ta med deg på fjellet er: 
Neppe overraskende:
Krimserien til Robert Galbraith, aka JK Rowling.
Så langt 3 bøker om privatdetektiv Cormoran Strike og sidekicket (foreløpig) sekretær Robin. Det er god gammeldags, langsomkrim med fokus på karakterer. formel og plott. Er det noe Rowling kan så er det karakterbygging og historiefortelling, uten at det utelukker at det tidvis er mye blod og gørr.  Overraskende brutale, faktisk.

Handling: Modellverden. Forlagsbransjen. Og Cormorans fortid.


Jeg likte de 2 første best (Når Gjøken Galer/Silkeormen), mens nr. 3 (Career of Evil) skuffet, mest fordi jeg ikke var helt fornøyd med karakterutviklingen, eller, det blir feil, jeg mislikte valgene forfatteren tok for dem.  At jeg hørte de 2 første på norsk (storytel), og skiftet til engelsk for treern (audible) kan også være en medvirkende faktor. Det er blasfemi, men karakterene var bedre (lest) på norsk.

Gleder meg likevel uhemmet hemningløst til bok 4 som er annonsert å komme iløpet av 2017. 



Tips2: Danskekrim. 
Jussi Adler-Olsen om Avdeling Q.
Omtaler av de første 5 bøkene.
Ble lei etter femmern (Marco-effekten), men fikk jussifeber (sammen med resten av Norge) i mars og slukte de 2 siste. Denne gangen på kindle. Savnet Helge Winther-Larsens Assad. Han leser Q aldeles glimrende, ble bare utålmodig. Gadd ikke høre på svensk (storytel), eller vente/rippe (bibl).

Som hos Galbraith er jeg også hos Jussi mer opphengt i karakter enn krimelementet. Det må selvfølgelig holde en viss kvalitet, men er langt nær så viktig som de nye detaljene vi lærer om Assad (spesielt) og Rose. Historiene?  Sekser'n handler om karma og alternative sekter. Sjuern (Selfies) om Rose +  pluss ei navdame som dreper uspiselige berteklienter. Mer alvor (tross bertene). Men pakk i sekken likevel.
Underholdningskrim.

Mest sannsynlig er både Jussi og Rowling ferdiglest lenge før påskekøa.  If so, ta en titt på hva Berit mener du bør lese i påska. NB! Jeg nevner ikke Tørst og Nesbø med vilje. Har fremdeles til gode å lese Harry Hole, sparer serien til 2018, eller til jeg er ferdig med Connelly...


PÅSKEADVARSEL;

Hva du burde legge igjen hjemme.
De 5 bøkene om flawed psykolog Siri Bergmann. Skrevet av forfatterduo  
Camilla Grebe/Åsa Träff.
Det smerter meg å si det, svenskekrimfantatiker som jeg er, og selv om jeg hørte alle 5, men heltinne Siri, politimannmannen og psykologvennene var altfor irriterende til å stå uavhengig av plott. Banale historier, som i hver eneste bok var knyttet til Siri, eller hennes innerste krets.


Pst, Camilla/Åsa
, hovedpersonen trenger ikke å være offer hver eneste gang. Helt sant.


Fornøyd?
Det burde du være. Et innlegg fullt av bestselgere, advarsler og hemmelige bildetips.
Jeg har nå brukt en hel dag på å luke ut plottspoilere. Har slettet uendeligheter med lange krimanalytiske avsnitt som kunne ødelagt påskeferien din.
Yay/nay er alt som gjenstår.


Selv velger jeg Michael Connelly.  
The Brass Verdict. Harry Bosch nr.14. Mickey Haller nr.2.
Gleder meg da endelig Bosch/Haller dukker opp i samme bok.
Connellyprosjektet beveger seg i sneglefart, er nå på 16/30.
Mannen er meget produktiv.
2 kryss. (Prosjekt + 50lista).

Viktigst!
4 dager igjen til Biosirkel. Midt i ferien.
Ekstrabonusinfo til de som lest helt hit. Fristen utsettes til etter påske. Dette har ingenting med meg og/eller påskebesøket mitt å gjøre. Prøver bare å være snill.

Kategori: Død. (De purunge og de aller gamleste).

Tips3. Påskegult.
Hvis jeg blir ferdig
med 2stk Connelly.

3 GODE BØKER LEST I 2017

Boka jeg har lest denne uka. Det går ikke fort, men det er fordi Anne Enrights The Green Road (lydbok) prioriteres, hver gang. Irsk familiedrama, mye bedre enn jeg forventet.

It's time.
For å få lov til å fortsette med lister, oppsummeringer, motivasjons og (shocker), kanskje også triminnlegg, må det skrives omtaler. Samleomtaler.  Planen er å luke ut krimmen, spare den til påske. Blir da stående med 20 bøker som, til og med for meg er for mange for oppsamling. Årets formel blir derfor treerinnlegg.
Tematisk, uten krav til kreativitet. Alt som kreves er en rød tråd.
Noe så enkelt som:

Tre gode bøker jeg har lest i 2017.
That's right. Lyserosa. Fordi jeg, etter å ha bing-ed meg gjennom årets sesong av Bloggerne, har innsett hvor glad jeg burde være for min uavhengige bokbloggerstatus og at all tvang er selvpålagt. Blogging for money får bare folk til å gråte utbrente tårer på tv. It's true. Jeg så det på Sumo.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 Går, Gikk, Har Gått  (2015)
 - Jenny Erpenbeck

Originaltittel: Gehen, ging, gegangen
Oversatt fra tysk av: Ute Neumann (2017)
Kilde: Lånt av Bjørg
Format: kindle

Uten tvil årets leseropplevelse.
Boka jeg har pushet på alle som har vist det minste nysgjerrighet for mine lesevaner.
Høyaktuell og tidløs.


Historie:
Richard, nylig pensjonert professor, sliter med å tilpasse seg pensjonisttilværelse og ensomhet. Han vandrer og grubler og går seg rent tilfeldig på en demonstrasjon på torget. Afrikanere som sultestreiker og vil ha opphold og jobb i Tyskland. Afrikanere fanget i et politisk spill, i et apatisk limbo, mens ordensmenn pusser på ordlyd og regelverk.

Han begynner å oppsøke flyktningene, først av nysgjerrighet, for å høre historiene, intervjue, men blir i prosessen dratt inn i både opplæring, byråkrati og dagligliv. Gradvis forsvinner skillet mellom dem og oss, og vi ender opp med mennesker som hjelper hverandre.

Språkopplæring.
Verbbøying på tysk er sin egen saga.
Gå, gikk, har gått...

Parallelt, med samtidens flyktende står Berlin, krigen (ww2) og muren. De omveltningen som både murens bygging og fall førte med seg.  Langsomheten på østsida. Fast lane i vest. 45år gap. Det er et sterkt bilde og kanskje det som gjorde dypest inntrykk på meg. I min iver etter å pitche boka på bygda er det dette jeg har snakket mest om. Hvordan murens fall så svært forskjellig ut, avhengig av hvilken side du bodde på,  hvordan det som fortonet seg som flukt fra vestsiden, kanskje bare var en østtyskere som skulle rekke toget...

 - Men siden muren forsvant har han ikke hatt oversikt. Etter at muren forsvant har byen vært dobbelt så stor og forandret seg så voldsomt at han ofte ikke kjenner seg igjen i de store kryssene engang. han kjente igjen bombekraterne, med ruiner og senere uten. Enda noe senere stod det kanskje en pølsebod der, eller en juletreselger, eller like gjerne ingenting.  -  Som guttunge, før muren ble bygd, solgte han selvplukkede blåbær på Gesundbrunnen stasjon i Vest-Berlin, for å kjøpe seg sin første gummmiball. Gummiballer fantes bare i Vesten. Da han så igjen stasjonen etter murens fall, var skinnegangen østover gjengrodd med høyt gress, på perrongen stod det bjørketrær og svaiet i vinden. Hadde han vært byplanlegger skulle det få stå slik. Til minne om den delte byen, som et symbol på forgjengeligheten i alt mennesker bygger, eller kanskje bare fordi det er fint med en liten bjørkeskog på perrongen. -

Sier seg selv at jeg lar meg påvirke mer av tida som går enn mer verdslige problemer.
Den universelle ensomheten er sterk nok til at tanken på Richard, som vandrer rundt, alene, somewhat utenfor tiden, (både 45år bak en mur, og tilsidesettelsen pga alder/pensjon), påvirker meg mer enn enkeltflyktningenes tragiske skjebner.
Jeg er et oljebarn. Det er bare å unnskylde på forhånd.
Digression - selv om jeg nettopp leste en artikkel i morgenbladet om at vesten ikke nødvendigvis har skylda for alt, klamrer meg til den... man trenger ikke bære alt..

Går, Gikk, Gått har blitt beskrevet som en politisk roman, eller en politisk kommentar til en av samtids Europas største katastrofer og utfordringer, flyktningestrømmen. Den tar for seg både fordommer, frasene vi liker å lire av oss  (la oss hjelpe dem der der er), og lovgivning. Catch22-aktige lover og tilfeldige påbud som står i sterk kontrast til de fysiske menneskene som trenger hjelp her og nå.

 - Afrikanerne må finne en løsning på problemene sine i Afrika, det er noe Richard ofte har hørt i det siste.  -  Richard forstiller seg hva det isåfall burde stått på huskelisten til mennene han har blitt kjent med i de siste månedene. På han egen liste kunne det kanskje stå:
 . Bestille reparatør til oppvaskmaskinen
. Avtale time hos urologen
. Lese av strømmåleren
Mens det på huskelisten til Karon ville stått:
. Avskaffe korrupsjon, nepotisme og barnearbeid i Ghana
Og på Apollons:
. Saksøke konsernet Areva (Frankrike)
. Innsette ny regjering i Niger som ikke lar seg bestikke eller presse av utenlandske investorer
. Grunnlegge den uavhengige tuaregstaten Azawad (diskutere med Yussuf) -
etc etc.

Det er elegant.
Tiden som går. Det som har vært, opp imot det som er. Går, Gikk, Har Gått.
Det vi ikke vet. Usikkerhetsmomentet. Skal gå. Skal gå. Skal gå.

Leser du intervjuer og andre anmeldelser.
(Ikke gjør det før boka er ferdiglest.) Får du vite at boka er basert på en faktisk hendelse. En konflikt mellom Berlin og en gruppe afrikanere 2012-14, og at det er svært mye av Jenny Erpenbeck selv i teksten. Mer enn du trenger å vite. Les boka først. Sekundærlitteratur/intervjuer second.

Ok, det ble langt, men jeg stresser ikke.
Innlysende at den beste boka får det lengste innlegget.
Wiki om Jenny Erpenbeck.

----------------------------------------------------

The Haunting of Hill House
 - Shirley Jackson (1959)


Lydbok lest av: Bernadette Dunne
Kilde: Storytel
Kryss: Oldtiden 3/50.

Jeg skrev aldri om We Have Always Lived in the Castle, som jeg leste i desember, etter å ha vunnet den på bokbloggjulebord, courtesy of Siljeblomst. Det var alt jeg trengte for å kaste meg helhjertet på gothbølgen til Shirley. Skulle til og med lese om henne til neste biorunde, før jeg fant ut at hun døde lenge før 70.  Spiste seg hjel eller noe. Mulig det kan kvalifisere til galskapsrunden. Death by food er borderline sinnsykt. Ja?

Jackson har fått æren for å ha kickstartet, eller ihvertfall lagt malen for hele gotisksupernaturalskrekksjangern. Jeg er ikke så bevandret i dette landskapet og er derfor fornøyd med å starte med utgangspunktet. Det er ikke veldig skummelt. Alt er lekende og slentrende, nesten en slags comedy of manners, i dunkelt herskapshus. Det er under overflaten det syder. I sprekkene, tårnene, og underbevisstheten mørket befester seg. Litt som Maria Lang og hennes (erotiske) forhold/plass i krimsjangereren. Det er pent på utsida, mennesker i mellom. Og du kan, som solskinnsleser, lukke øynene til alt du ikke skjønner, å lese rett fram...

Rent bortsett fra; blod på veggene, skrik i natten og trekk langs gulvet..

Er det huset som er ondt og spøkende, eller er det menneskene?
Det har blitt hevdet at det er nettopp dette usikkerhetsmomentet som gjør at boka leses med like stor entusiasme og innlevelse idag. Du vet, femtitallet = victoriatiden, alt var så dypt fortrengt at man fremdeles ikke ser forskjell på innsida og utsida.

Historien:
Du har et 1stk Haunted House, hjemsøkt, kjent for sine overtramp.
En Dr.Ekspert på det overnaturlige, 2 unge kvinner, 1 ung mann (husets arving) og et meget mutt forpakterektepar. Etterhvert doktorens (fornøyelige) kone og assistent,  også eksperter på det overnaturlige.

Doktoren med 3 gjester flytter inn i huset for å dokumentere spøkelser og hauntedness.
Nå skal ikke jeg skissere hverken handling eller outcome, null spoiling, men huset er fantastisk og jeg hadde gladelig flyttet inn, provided vinduene lot seg åpne, og fortidssøstrene holdt seg unna.

NB! App, holde seg unna, varsko for mulig spoiling i kommentarfeltet.

Wiki om Shirley Jackson.
-------------------------------------------------------------

 Harpiks  (2015)
  - Ane Riel

Oversatt fra dansk av: Cecilie Winger
Kilde: Leser-e-eksemplar Aschehoug
Format: Kindle.
Flere bloggere: Berit, BokogPalett, Lena


Jeg fortsetter med store skremmende hus.
Denne gangen på ei øy i Danmark.  Jeg mistenker at forfatteren har sett alt for mye daytime teevee, (husk at jeg nettopp har tilbrakt 2 sykeuker foran boksen, jeg vet alt om dr.phil, extreme hoarders og de som er så overvektige at de må hentes ut med heisekran).

Det er nettopp dette boka handler om.
Foreldrene til lille Liv, en gang så vakre, unge og ressurssterke har nå gitt seg over til hver sin kjapt eskalerende diagnose. Far hoarder (har ikke noe godt passende ord, samler, funker ikke), mor er så fet at hun ikke kommer seg ut av senga.  Liv er overlatt til seg selv, med kun sin døde lillebror som selskap. Hun må skaffe mat (og ting til far)og huset blir stadig fullere av - søppel, kaniner og støv. Far har meldt henne død. Og bokas første setning er:

- Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor - 

Omsorgsvikt på det groveste, men boka reddes av at alle elsker og er snille med hverandre.  Det er ingen frykt, vold, overgrep, utover dette åpenbare avviket. Det gjør at vi får oppleve situasjonen gjennom Livs øyne, uforstyrret se hvordan naiviteten viker for vissheten om at noe er galt.
Something rotten in the state of Denmark..

Hullene i historien fylles inn av brev fra mor, og slutten er skjemmende enkel.
Likevel. Verd lesetiden.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hadde jeg vært terningkastblogger ville jeg sagt, femmer, firer, treer.
(Toerne spares til påskeinnlegg, har lest mye tvilsom krim iår)
Har du, skal du lese, leser har lest?

Tilbake til lister, kryss og telling.
Det er drøye 2 uker til neste biorunde, de unge (30-) og gamle (70+) døde.
Foreløpig ser det ut til at jeg velger Tomalin, om Thomas Hardy.
Han ble nesten 90.

HELLE HELLE HELLE

Hvis Du Vil  (2014)
 - Helle Helle

Kilde: Lesereks. fra Oktober.
Oversatt fra dansk av: Trude Marstein.

Jeg har googlet etter ny Hellebok i flere år. Stod garantert først i bib.kø på den danske utgaven. Likevel endte jeg opp som sistemann, både på lese og skrivefronten. Alle avisene var der før meg. Flere blogger. Hvordan kan slikt gå an? Kan man la slikt gå an?  Unngå å blande seg inn?

Hadde det vært hvilken som helst annen forfatter (nesten) ville jeg trukket på skuldrene og heller konsentrert meg om Atwood og Lillehammer.
- men det er Helle - om tiden som går - og alt det vi ikke forstår
 - dessuten skal også Helle til Lillehammer.

Kanskje provoserer det meg litt at bloggerne ikke liker, mens aviskorpsene jubler.
Tross alt har jeg kjempet i 6 år (jubilee 11.mai) for at verdens skal forstå at bokbloggere har hjerte, instinkter for og peiling på litteratur. Min indre general lider. Jeg føler sterkt for å samle avvikerne i et lukket rom - med nedtrukkede gardiner - og aktiv pekestokk. Kjettingen på til alle forstår at smak og bak ikke er objektive kriterier og ikke forsvarer manglende evne til å lese mellom linjene.

Kanskje kan man ikke lære seg slikt?
Kanskje er instinktet medfødt, en usynlig skrift som framtrer kun for få utvalgte?
Kanskje, sier du, bør jeg nå slutte å slenge slegga rundt i glasshuset
, komme til saken og hva jeg synes om boka?

Akk! Egne ord har forsvunnet gradvis ved hver omtale lest
, magefølelse og sense of self ut med badevannet
, og for å ha sagt det, det er ok å ikke like Helle Helle, altså
, eller andre bejublede og/eller hypa bøker, man må bare vite hvorfor
, og holde døra på gløtt for at man kanskje tar feil.
Jeg?  My way or the highway.
Dobbelmoralfrisone!


De ansvarlige:
Beathe (skal lese igjen), Anita (ikke for meg), Tine (må være over middels interessert i litteratur for å like), NRK (stor litteratur), Aftenposten (magisk), Rose-Marie (vakker kjærlighetshistorie), Dagsavisen (elegant og finslipt)
- pluss et intervju med Helle jeg ikke finner.

Istedet for anmeldelse blir det derfor:
Løsrevet streamsynsing, tilfelldige tanker
, om de andre bøkene, meg selv, og det de andre allerede har sagt og skrevet
- om retning, språk, Ingunn Økland
+ en bittelite sammendrag.

Lokal gapahuk, med vann, ved, grill, reinskinn, flagg og 4G. Det eneste som mangler er ei nedgravd lommelerke og en stikkkontakt. Ting er nok anderledes i Danmark....


Historien:
2 personer jogger seg vill i skogen. Søker sammen tilflukt i en gapahuk og lærer hverandre langsomt å kjenne mens de deler livshistorier og  grubler over hverdagslige ting. Vannblemmer og tyggegummi. 1.person fortelleren er en mann, Roar. Kvinnens historie fortelles i 3.pers. Kapitlene veksler mellom nåtid i skogen (rammen), og tilbakeblikk på liv, hennes liv
, hans tar form gjennom gjenfortellingen og blikket på henne.

Denne Roar er Helles første forsøk på mannlig forteller, og hun sa selv, i et intervju - jeg sa at jeg ikke hadde planlagt å skrive om boka, da kan man søke andres tolkninger - også forfatterens - at en dansk leser hadde fortalt henne at han ikke var troverdig, som mann, pga spørsmål om et bål, et lille bål
, fordi menn lager ikke små bål
, og spør ikke om lov.

I det samme intervjuet, blir hun litt snurt over at intervjueren insinuerer at karakterene hennes, gjennom hele forfatterskapet, kaster bort livene sine. Det skjønner jeg godt. Akkurat som det er bortkastet å være retningsløs. Det er det hun sier selv, at de kanskje er uten retning, feil retning, eller ihvertfall ikke velger den retningen folk rundt dem, kanskje også leserne, mener det er naturlig å ta. 

Akkurat i denne boka blir retningsløsa, også demonstrert praktisk, med at de rett og slett har rotet seg bort i skogen, og ikke finner veien hjem. Bort. Fram.

 Presist!
Denne mangelen på retning, og kanskje også beslutningsvegringen, i de tidligere bøkene, har alltid vært det som har tiltalt meg hos Helle. Jeg gjetter på at det ligger til grunn hos mange som elsker bøkene hennes. Det ulinære. Det at ting kan virke så tilsynelatende enkelt for noen, eminent retningssans, høyre, venstre, touchdown. mens andre er forvirret og overveldet, umulige veivalg, uten løsning. .

For oss, som roter det til, i ekteskapet (Ukomplisert liv med mann), i jobb/skole (Nåtid), i forfattergjerningen (Hundene), i familien (Rødby), som venter, ser tiden seile forbi, og ikke alltid skjønner at lykken er her og nå, skriver hun seg rett inn hvermansensjela.

Ensomhet. De små daglidagse tankene, detaljene og alt som til vanlig dunker i hodet.

Hvis du vil 
, er ikke den beste Helleboka jeg har lest.
Rart siden den treffer meg akkurat nå, i 2015. For hva annet gjør jeg med dagene mine enn å sulle rundt i skog og joggesko. Roter meg bort. Går og går. Retning helt uten betydning. Nåtid var meg i studiedagene. Hundene et sted midt i mellom, nyinnflyttet på bygda. Sistenevnte var også den første jeg leste, og den jeg fremdeles liker best. Hun, med skrivesperre, som på måfå tar bussen på jakt etter et sted å gråte, og ender opp innpakket i dyner og peis, hos et velmenende utkantpar med hundevakt.

Det er meg.
Bøkenes kvaliteter har ingenting med min identifisering å gjøre, det forklarer bare hvorfor jeg trykker dem til mitt bryst. Denne identifiseringen er heller ikke knyttet til karakterenes handlinger, liv og personlighet, selv om det på overflaten virker slik. Det har med følelser å gjøre. The vibe. Ubehaget i magen. Suget i hjertet. Akkurat det gispet som får deg til å innse - at ja - sukk - akkurat sånn er det.
Og dette er heller ikke magi.

Det er språket. I Helles makt.
Anmelderne kaller det hverdagslig, minimalistisk, knapt og mesterlig.
Det er store rom og dype daler mellom linjene, plass til enhver lesers livshistorie.
Det skjer ikke så mye. De sier ikke så mye.
, men det surrer i hjerner, dirrer i jorden og den følelsen du sitter igjen med når boka er klappet igjen, er grunnen til at Helle iår, nok engang, er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

ehm
Som Downtown Abbey.
, sesong 4 nettopp avsluttet - abstinensen herjer.
, når fæle ting skjer, helter dør, bomber går av
, det kastes ikke bort tid ved gjenfortellinger og unødvendige ord
, vi ser handlingen, aner ubehaget, skimter et ansiktsutrykk
, før sorgene fortrenges og livet går videre

When in doubt - velg den med sukker på.


Sidetrack:
Jeg valgte norsk over dansk. Feiget ut. Glemte kondisskoene i Nåtid.
Så leste jeg Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten
, og skjønner nå, basert på følgende avsnitt, at jeg valgte riktig.

Bruken av det erkenorske ordet gapahuk er forresten et markant valg av Trude Marstein. I den danske originalteksten heter det shelter, altså bruker Helle et engelsk lånord.
Gapahuk får den norske oversettelsen til å virke rotnorsk, og underbygger vår inngrodde forestilling om at dansk er under sterkere innflytelse av engelsk. Jeg innser at det er enklere å oppdage engelskinnflytelsen i andre språk enn eget morsmål, men får vann på mølla når jeg ser at Marstein erstatter «large» i originalen med «raus» på norsk. Oversetteren liksom strammer opp den litt mer slentrende originalen.

Gapahuk og raus - gir en helt annen følelse enn large og shelter.
Hva i alle dager er et shelter i skogen? Høres svært moderne ut.
Også humrer jeg litt til dansk som strødd med engelsk
, jammen godt at dette ikke er tilfelle med norsken..
, tenk for en oppstandelse hvis norske bloggere hadde holdt på slik
, jeg liker at Marstein, i Øklands antakelser, tar seg friheter og strammer opp Helle
, og jeg lurer på om Økland spurte om dette da Helle og Marstein møttes den aprilonsdagen?

Den mest lærerrike anmeldelsene.
Både på grunn av det hun skriver om oversettelsen
- og det hun sier om fortrolighet og historiefortelling
, ala Dekameronen .

Lånt fra google.

Helle Helle er født i 1965
, har publisert siden 1993
, er kritikerrost, prisvinnende og publikumelsket

Hvordan det gikk med de i gapahuken?
De tok en omvei! Me too....

BIOGRAFISIRKELEN 7 - CROSSOVERS.

Yahya Yassan  (2013)
 - Yahya Yassan

Debut diktsamling.
Oversatt fra dansk av:  
Pedro Carmona-Alvarez

Mitt bidrag i sjuende runde av
Biografisirkelen
Kategori: Crossovers
Fiksjon eller virkelighet? Who cares?!

 

: fra søndag:
Jeg innrømmer det med engang.
Skjemaet har sprukket. Kjørt i grøfta.
Skjært seg, og jeg har knapt lest et ord siden påminnelsesinnlegget.

103s inn i Ravharen som er knappast tredelen og den forkastes herved som crossoverbok. Ikke rettferdig ovenfor hverken bok eller sirkel at jeg skal knote innlegg om den. Det kan selvfølgelig diskuteres hvor mye mer rettferdig det er at jeg skal slå meg løs med det samme knotet på ei debutantsamling med dikt.
Ingen rim lest siden 90s. Dropp diskusjonen NÅ!
Boka er i det minste ferdiglest
, alt er urettferdig.
-------------------------------------------------

I dag, tirsdag: 
Jeg innrømmer det med engang.
Det jeg lovet om vettughet om dansk lyrikk, barnevern og gangsterpoesi var hype og overdrivelser. Jeg kan ingenting om dikt. De iambic-e pentameterne var bare lureri. Jeg blank og uvitende, og det eneste du kommer til å få ut av denne omtalen er min umiddelbare reaksjon og lesesituasjon.
Det er likevel ingen grunn til panikk. Boka er allerede behørig omtalt i media.
Ingunn Økland i Aftenposten og Bjørg - bare for å nevne 2.
Et eneste googlesøk ville gi deg nok lesestoff for en måned framover.


Dikterbio
, med begge beina i wikipedia.
Hassans foreldre kom til Danmark som flyktninger fra Palestina 80s.
Han vokste opp i en innvandrerghetto i Århus, havnet på institusjon pga vold, dop og kriminalitet. Utviklet en interesser for litteratur og ble opptatt ved forfatterskole i København. Debutsamlinga, der han i capslock forteller om barndom/ungdom og kritiserer foreldregenerasjon og nærmiljø for religiøs dobbelmoral og trygdesvindling, kom i 2013.

, også har han bakgrunn fra hiphop og rap.
Mer overraskende er det at han har  valgt å holde beats og poprefrenger på avstand. Jeg har fremdeles ikke bestemt meg for om et slikt format
ville berike eller ufarliggjøre.

Første gang jeg hørte om Yayhya Hassan var på litteraturhuset.
Symposium om vilkårene for den offentlige samtalen om litteratur i Europa.
Det var november 2013 og boka var nyutgitt.
Panelets danske, Rothstein, brukte Yayhya som eksempel på hva som skjer når bakgrunnshistorien kommer først og tar større plass enn boka. En tendens i tiden.

Den unge poeten hadde skapt mediahysteri pga et avisintervju om sitt kriminelle ghettoliv i Århus. Resultatet ble oppstandelse i miljøet, full fokus på innvandringspolitikk, og bestselgerlyrikk
- før utgivelse
I utgangspunktet helt uavhengig av bokas kvalitet.

I mine symposiusnotater har jeg satt flere spørsmålstegn ved dette Rothstein sa om kvalitet. Er boka virkelig god? Fordi den er viktig? I tiden? Har flotte enderim? Bryr jeg meg? Ville jeg gjenkjent kvaliteten? Eller lagt merket til om den manglet? Svaret på de siste to spørsmålene er selvsagt NEI.
Jeg aner ingenting om lyrisk kvalitet.
Alt jeg kan uttale meg om er diktenes konkrete effekt på selvet.
Mitt selv. Min hjerne. Mine følelser.


Jeg lener meg på Bjørg:
Hun sier: Alt du trenger å vite om
språket, kvaliteten og hvorfor dette er ei crossoverbok.
Egentlig hadde jeg ikke trengt å skrive omtale i det hele tatt.

- Dei seinare åra har samtidslyrikken i stor grad kretsa rundt språket og kor vidt språket kan seie noko om verkelegheita. Heile siste delen av 1900-talet har det lyriske språket blitt stadig meir eksperimentelt og diktinga har blitt stadig meir innoverretta, mot individet, diktar-eget og språket. Dikta til Hassan er ikkje ei stor språkleg nyvinning. Språket han bruker er enkelt og det er brukt få verkemiddel. Med unnatak av oppløysinga av grammatiske strukturar i det siste diktet, “Langdikt”, er det lyriske språket til Hassan svært enkelt. Det har klare rytmer og innimellom spennande bokstavrim. Men i det store og det heile er det eit kvardagsnært, tilgjengeleg og nøkternt språk, med stor avstand til den eksperimentelle samtidslyrikken. Og likevel, gjennom det enkle, nøkterne og verkelegheitsnære språket, seier Yahya Hassan meir om verkelegheita enn noko anna diktsamling eg har lese, frå 2000-talet. Og dermed er diktsamlinga, med si enkelheit likevel nyskapande, fordi ho skil seg så markant frå slik eg er vant med å lese og tenke om dikt. Boka er og i eit sjangermessig grenseland, mellom kortnovella, sjølvbiografien, fragmentromanen og prosadiktet. Det at det står dikt på omslaget, gir meg som lesar bestemte forventningar til teksten. Og tekstane til Hassan framstår som nyskapande, nettopp fordi dei er så annleis enn det eg er vant med å lese, når eg les dikt. -


Hva skjedde når jeg leste?
Jo, du, all interesse i det teoretiske, i kvalitet, struktur og kontekst opphørte.
Jeg leste fra perm til perm, som hadde det vært hvilken som helst roman
, så engang til, og enda en til.
Det gikk så fort.
Om barndom, ungdom, vold, søskenbarn, dop, lovbrudd, institusjoner, sosialarbeidere, gode intensjoner, løgner, sex, vold, familie, knausgård, og en spirende forfatterkarriere.
Jeg lot meg ryste, sjokkere og  berøre
Uten en eneste gang å tenke på versefot, rim, og linjeavstand.
Så er det kanskje ikke så anderledes å lese dikt enn romaner?
Så lenge historien er god.
Så lenge grunnfølelsen treffer.
Mangelen på tilhørighet.
Den universielle skammen.

Alle skammer seg - og elsker Knausgård.
(leste dere den artikkelen fra new york, der amerikanere stod i kø med stjerner i blikket?)

Mette-Marit hyllet Knausgård fordi han åpnet opp og synliggjorde skammen ved å ha en far som drakk.

Yayhya vil skrive om å være redd sin voldelige far, fordi Knaus fryktet og skrev om sin. Uten å holde tilbake. Uten omsvøp. Pappa Knausgård  var død da den første Kampen kom ut. Hassans far, onkler, søskenbarn, naboer og kriminelle kontakter lever - i beste religiøse velgående. Resultatet kunne jeg med egne øyne se på Lillehammer, under litteraturfestivalen. Jeg, Yayhya og alle livvaktene på samme hotell. Jeg traff han i barkø også, men kjente han ikke igjen, purung og forkommen - sannsynligvis var jeg blendet av alle barskingene han var omgitt av - ikke Lillehammers kjekke litterater - men dansk securitas.

Poenget?
At unge Hassan, inspirert av tidenes litterære realitykonge, KarlO, skriver seg inn i selv fordomsfulle kulturkjerringhjerter. Slenger rumpa ned på benken blant de som speiler menneskets kår og deler hemningsløst av seg selv, med litterær distanse, punchlines og et godt grep om både ironi og media.
Yayha, KarlO og Marshall.
,-  will the real SlimShady please stand up.. -
Er det sant, er det sant, spør journalistene.
Æhhh, det er litteratur les boka - sier Hassan.
Jeg bare tuller, you know I love you - says Slim
Det er en roman - sier Knausgård.
Det er 2014 sier jeg, ingen bryr seg om hva dere sier.
Virkeligheta er scripta
- og ingenting er sannere
- enn det skrevne ord.


Utdrag fra bokas siste dikt.
LANGDIKT.
DEN ENE DAGEN
JEG ER EN SUNN OG VELINTEGRERT DIKTER
MEG JEG SKRIVER MAIL TIL LARS SKINNEBACH
TIL PABLO LLAMBIAS TIL SIMON PASTERNAK
DEN NESTE JEG ER SIKTET FOR BILTYVERI
OG GATERAN OG INNBRUDD
MEN JEG ER TI AVHØR TIL KRIMINALOMSORGEN
TIL OVERGREPSSENTER TIL RETTEN
TIL FENGSEL TIL PSYKATER TIL PSYKOLOG
OG TIL KOMMUNE IGJEN
NOEN GANGER SIKTELSENE FRAFALLER
OG SELV OM DET ER MEG SOM STÅR BAK
MEN JEG KAN MED GOD SAMVITTIGHET
FLASHE MIN USKYLD
FOR DET ER JO SANNHET
NÅR DEM DER SOM SKRIVER EN BREV
OG SENDER DEN TIL MEG
OG MEG JEG SIER DET TIL MIN NYE VENNER
TIL JOURNALISTER JEG SIER
DET ER IKKE MEG SOM STÅR BAK
....
OG JEG SIER DET TIL GYMNASELEVER
OG TIL UNIVERSITETSSTUDENTER
OG TIL KUNSTNERENE OGSÅ
MEG JEG SIR DET TIL INTERVJUER
FRA DANMARKS RADIO
MEG JEG SNAKKER OM MARKEN OM TRÆRNE
MEG JEG SIER
DET ER ET FINT LAND
TIL SAKSBEHANDLER JEG SIER
SE NÅ HER!.........


Pic: Mogens Egelund.

Sirkeldeltakelse:
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg.
Legg igjen en link i kommentarfeltet. 
Har du ikke blogg, holder det med en kommentar. NB, for å få klikkbare linker i bloggerkommentarfeltet  må du trikse litt.

(kjekkere enn Strøksnes?)




---------------------------------------------
Neste kategori i biografisirkelen er:
POLITIKERE 
Endelig tid for Eli Hagen.
Bloggdato er 15.august.

EN GOD NUMMER TO

Veronica nr.2, Jussi 5 og ei Connellybok langt ute i rekka.

- As sand through the hourglass so goes the days of our lives. -

De bøkene jeg har lest i vår kan sorteres i 2 grupper.
Bøkene fra Silkeforlag  (Multepensjonister og Kidnapping) - og oppfølgerne
Regner jeg fra april til idag er 6 av 9 bøker (herregud for et begredelig tall) oppfølgere. Det er to tredjedeler, som vil si nesten alle og gjør det skrikende nødvendige med en samleomtale.
+ 12 udokumenterte fra 2012


Ach so:
Jeg leser oppfølgere:
Lange endeløse serier i riktig rekkefølge.
Jeg ser serier på tv også. Sesonger i slengen.
Jeg liker å trekke i langdrag, se historier og karakterer utvikle seg, spiller ingen rolle om det er krim, dystopi eller kjærlighet.

Serier på opptur man ønsker skal vare for alltid
og serier på nedtur og overtid.

Kill you Twice
- Chelsea Cain  (2013)

Beautykiller nr.5.
Omtalene av de 3 første. + nr4

Chelsea Cain er blant mine desiderte krimfavoritter. Serien om den smellvakre, diabolske og mensasmarte seriemorderen Gretchen Lowell og Archie Sheridan,  politimanen som elsker henne, er i utgangspunktet så overdrevet, urealistisk og bakvendt at det lett kunne blitt en sensasjonstacky kioskert, men det er noe med dette forholdet, noe med forbudtheten, volden og måten Cain hekler det sammen på som er umotståelig.

Gretchen er tilbake (etter en begredelig firer som kun handlet om Archie og sidekicket journalistsusan). Hun er, i regi av Archie - medisinsløv, svett, pløsen og overvektig. Men han greier uansett ikke å holde fingrene unna. Tafsing på asylet, en lookalikenabo i bikini og et ørlite glimt inn i fortiden.

Det største tegnet på kjærlighet er fremdeles å unnlate å drepe.

Det er selvfølgelig også et mord som må oppklares, men det er irrelevant, og jeg husker ikke engang detaljene, annet enn at det er en galing fra fortiden. Her er det det (u)mennesklige som står i spissen. Forholdet mellom Susan og Archie utvikles - men Gretchen er fremdeles og uten tvil viktigst.
, de 4 første hørte jeg på lydbok, på norsk, femmern ble lest på engelsk
, merkelig at jeg ikke har tenkt på det før nå.

Flere omtaler: Anita og Rita

Insurgent  (2012) 
-  Veronica Roth

Dette er bok nr.2 i dystopien om Trish. Treern har ikke kommet ennå og den første, Divergent, leste jeg ifjor. I etterkant er jeg forbauset over at det tok så lang tid fra jeg begeistret klappet sammen enern til jeg åpnet toern. Da jeg først var igang fløy sidene av sted og bare det er bemerkelsesverdig. I 2013 tar det meg normalt 2mnd og lese ferdig ei bok.

Jeg konkluderer med at det er ei av disse bøkene som omfavner deg altoppslukende mens du leser men som glemmes straks du er ned sistesida.

Handling?
En verden delt etter egenskaper. Dauntless for de modige og fryktløse, Erudite for de logiske og vitebegjærlige. Amity for de produktive og fredelige. og Abnegation for de selflesse (eh Amish) og Candor for de nådeløst ærlige. Så må du gjennom kompliserte datasimuleringer for å finne ut hvor du hører hjemme (harrypotter og hatten) og passer du inn flere steder (eh harry potter) blir du i all hemmelighet kalt divergent. Et begrep som ligger i kjernen av hele triologien.

Nøkkelord:  - Når det blæs som værst på toppan -, og en verden i oppløsing.
I klartekst, noen deler av verden plotter seg sammen
for å ta over og utslette resten. 
Hovedperson: Trish fra Abnegation som havner i Dauntless
men i all hemmelighet er divergent og passer inn overalt.

Denne serien er er både Hunger Games og HarryPotter på engang og jeg regner med at det blir en vannvittig og oppklarende finale i siste bok. Jeg gleder meg - selv om jeg sikkert har glemt det med samme jeg setter punktum for denne oppsummeringa.

Flere detaljer og perspektiv: 
Marianne, Silje, Bokelskerinnen og Julie.

Lover At Last  (2013)
 - J.R.Ward

Black Dagger Brotherhood nr.11
Hva jeg synes om de første 9 +  nr 10.

Engang min absolutt favorittserie. Riktignok varte det ikke så lenge siden jeg leste de første 9 i et feberjafs. Noen månder het hjernevask hvor jeg kun tenkte på vampyrpeniser, lår på størrelser med trestammer og fantaserte om min egen warriorvampyr som skulle ornamentere seg med mitt navn, svøpe meg i kanelduft og sette lystne hoggtennene i min skrukkete melkehvite hals hver eneste kveld. Sorry - der kom mine menneskelige begrensninger inn - hver bidige time mener jeg - vi snakker tross alt om sexgudvampyrer.

Rusen varte helt til bok 6.
Lengre og lengre bøker, stadig flere parallellhistorier og mindre fokus på parfoholdene. Likevel var denne elleveboka etterlengtet. Den skulle after all, AT LAST, handle om Blay og Quinn, to av karakterene vi har fulgt gjennom hele serien, fra pretrans smågutter til kjønnsmodne fullvoksne. Endelig skulle de få hverandre. Broderskapets første homokrigere i happily everafter.

 Mild opptur
Ikke bedre enn de 5 første, men når følsomme brutuser kommer ut, etter 10 bøker i et fylleskap fylt av billige orgier, for å forenes med sin mate og eneste ene, 10 bøker med 1 skritt fram og tre tilbake, den endelige nedkjempelesen av indre demoner og endelig, endelige osv osv, må man jo feire...

Osv, osv
Det er langt tilbake til de første fem. Hovedhistorien druknet i alle parallellene og nye parkonsellasjoner for framtidens bøker. Par jeg pr.idag har ingen interesse av. Trey og en eller annen Chosen???  Jeg er sur på Ward, men ikke på langt nær så rasende som jeg jeg er på Charlaine Harris
Jeg henger på fremdeles og den VAR mye bedre enn 10, 9 og 8.

Hauk og Due  (2013) 
- Henrik H.Langeland

Lydbok lest av Anders Ribu.

Dette er også ei nr.2 bok og det visste jeg egentlig. Hadde bevisst latt være å lese Verdensmestrene tidligere, fordi jeg, helt uten belegg, har koblet den sammen med Roy Jacobsens Seierherrene og ikke orket et nytt dypdykk i den dalen. Etter å ha lest Hauk og Due innser jeg at denne tjuvkoblingen sannsynligvis er feil og dette kronologibruddet like utilgivelig som i rene krimserier. Skjønner ikke helt hva jeg holdt på med her.

Hørte lydboka og slet med engasjementet.
Oppvektsmiljøet ble for internt. Hauk for ustabil. Lars for Pornopung
, og hele teksten kjentes ut som den beveget seg mot en ekplosjon og undergang som aldri kom.

Det er ikke sikkert det er boka sin feil for jeg er dypt ned i årets vårdepressjon og som vanlig er det ingenting som interesserer meg utenom søvn og småkaker. Ingen godord å hente her før sommeren er på hell og det blir kaldere i været, eller for å si det mer poetisk, før nettene blir lange og kulda setter inn.

De som ikke jukset med kronologien:
Randi, Rose-Marie og Gro.

Marco-Effekten  (2012)
 - Jussi Adler-Olsen

Lydbok lest av Helge Winther-Larsen

Bok5 om avdeling Q.
Og skal jeg rangere alle krimserier jeg leser vil nok Jussi ligge på topp. En hårsbredd fra Connelly.

Jeg blir aldri lei av Carl, Assad og Rose, og selv om kvaliteten på selve mord/mysteriet i hver bok er vekslende og spenningen ikke alltid er på topp, er bøkene umulig å slå av/legge ned. Små sleivete samfunnsspark.

Jeg har hørt 3 av disse på lydbok og lest 2 (2 +4) selv, og jeg foretrekker helt klart de jeg har hørt.  Det gir jeg oppleseren æren for. Helge Winther-Larsen har en god og innlært vri på Assad og Rose, og er overbevisende livstrett som Carl.

Femmern handler om sigøynere,  tjuveribander og en gutt named Marco som vet alt. Det haltet litt og jeg likte ikke helt at Q-trekløverert var opptatt med en helt annen sak første halvpart av boka og begynte å konsentrere seg om Marco og kompani først mot slutten, som en tilfeldighet. Then again. Assad er, som Gretchen, viktigere enn ethvert plott - og Jussi ga oss en ny centimeter.
En fortid i Bagdad. Who knew.
15 bøker til og vi kjenner hele historein.

Omtalene av Kvinnen i Buret/Fasandreperne  +  Flaskepost fra P.
Firern - Journal 64 - som jeg leste ifjor og først nå innser jeg heller ikke har skrevet om 
handler om kvinneinstitusjoner, urettferdighet og gamle dager.


Båtsmann, Båtsmann

Igår kveld ble jeg også ferdig med Camilla Läckbergs Änglamakerskan, men siden godt over halvparten av de som tilfeldige klikker seg inn på denne bloggen er nærlesere på jakt etter skarpsindige analyser fra Fjellbäcka sparer jeg den til en senere anledning. Jeg leste den dessuten på svensk, et språk jeg kun later som jeg behersker, og trenger derfor noen dager på kontemplasjon - var den virkelig bedre enn sine forløpere eller var det bare min stagnerte Tjorvensvensk?
Ok, spoiler, den var lettvint og gjennomsiktig, men det kom vel neppe som noe sjokk?
, og søsterAnna er teitere enn noensinne, 



De 12 udokumentere fra 2012?
Det var nå mest Connelly, men han skal få egen prosjektomtale, om ikke annet fordi jeg noterte ned 400 sitater mens jeg leste The Poet.
Forrige prosjektomtale & hele Connellylista.
Også var det FiftyShades, 2 komplett elendige oppfølgere som kan oppsummeres i følgende gjenbrukssetning.  
Du må itj slå mæ så hardt Krestian. (Solgunns omtale.)
Journal64 er allerede nevnt. Pluss en serie om Succubuser jeg hoppet av etter 3 bøker og aldri gadd skrive om. Helt til slutt vidunderlige Vargtid,
Song for Eirabu 2.
 - and that makes 12.

Jeg angrer forresten bistert at jeg aldri skrev den Vargtidomtalen for boka var så god, serien er så god at den burde vært omtalt på enhver blogg. Jeg har fullstendig rystet da jeg var ferdig, uttygd og utslitt, det var scener som jeg ikke makter å tenke på. En slutt som jeg egentlig ikke likte men som ikke kunne vært anderledes. Offer man kan gråte av og en smed jeg etterhvert trykket til mitt hjerte. Mørkere enn førsteboka og egentlig fullstendig grusom i all sin fortreffelighet. Omtale finner du hos knirk.

Oppsamling slutt.
Tips om videre serielesing ønskes!
Nå skal jeg lete fram Tommy Lee og vie resten av Juni til biografilesing.
 - nb nb - kun 11 dager igjen -

GREAT PRETENDERS

Dette Burde (2011)
Skrives i Nutid
- Helle Helle

En av favorittene fra 2011.
Denne gangen lest på dansk.




Story:
Dorte har flyttet hjemmefra og bor ved togstasjonen. Praktisk da hun hun må ta toget til byen for å studere. Upraktisk da hun ikke får sove. Hver dag pakker hun sekken og later hun som hun drar på skolen. Istedet suller hun rundt i park og kjøpesenter. Lever på sparepenger. Går gatelangs og vil skrive
, men får ikke sove og later som.

Later som alt er bra, oppgavene skrives og kjærligheten blomstrer.
Men som alle Helle heltinner drives hun viljeløst, styres av tilfeldigheter og impulser og tar ingen aktive beslutninger.
Venter.

- Vi går jo bare og venter på det går i stykker. -

Ikke rart man ikke får gjort noe.
Alle kreftene går med til å holde øyeblikket sammen.
Slik er den som alle de andre Helle romanene jeg har lest og elsket. Stille overflater og dype daler, men denne er mørkere, og kjennes på kroppen. Ensomheten. Tomheten. Balansen på depresjonsgrensa, og hvor man panisk søker mot andre for trøst.
Om natta.

På overflaten reiser de på ferie.

Hun skriver festsanger og deler navn med ei tante som driver en delikatessebutikk. Tanta har et psykisk sammenbrudd, tapte muligheter, tapt kjærlighet. Kanskje den framtiden boka skjermer seg fra. Skriv i nutid, lev ikke fortiden, tenk ikke på framtiden.
Men Nutiden sklir og sklir.

- og engang lot jeg også som jeg studerte, rekte rundt og var trøtt.
, nå later jeg som jeg skriver.
Heller ryster meg.


Jeg anbefaler, uten tvil!
Kilde: Rykende fersk fra biblioteket
Andre?: Bentebing, og Dagsavisen
, sistenevnte i mangel på norske blogger.

Alle burde lese Helle Helle Helle:
Såvidt jeg vet er boka ennå ikke oversatt til norsk, men dansk er et eventyr. Jeg er nybegynner og alt begeistrer. Eksempel: Kondissko. Det er jo innlysende at man løper fortere i slike. Ordet joggesko pensjoneres herved.

ROCKERING

Forestillingen om et
ukomplisert
Liv med en Mann
- Helle Helle (2002)

Oversatt fra dansk av: Trude Marstein





Jeg blir så glad når jeg leser Helle. Det er så lett. Korte kapitler. Framdrift. Dagligliv. Hverdagen sklir så motstandsløst inn at jeg ikke oppdager min totale identifisering før jeg er halveis. Må trekke pusten og tvinge meg løs. Distanse påkrevd.

Fra utsiden er teksten anderledes. Frustrasjonen og irritasjonen over husgjest og ektemann jeg følte som en forlengelse av hovedpersonen er borte, erstattet av en ubehagelig, men velkommen følelse. Det samme ubehaget jeg alltid føler når jeg leser ei Helle bok.
Førnemmelsen av at noe kommer til å gå veldig, veldig galt.
Det gjør det jo aldri. Ikke på overflaten.
Men i rommet bak teksten, der vi bare kan skimte, tolke og gjette oss til hva skjer, der er jeg sikker på det både er mord, utroskap og brustne hjerter.

Story
Susanne sier opp jobben på sykehuset. Ektemannen Kim er forfatter uten suksess. Ekteskapet er skrøpelig og en gravid eks-kollega flytter inn. Rockering, ehh råkkering.

- Det var to forestillinger Susanne alltid trøstet seg med. Den ene var tanken på et liv med en mann hun hadde kjent engang. Det var et ukomplisert og konkret liv....... I den andre forestillingen holdt hun på med å skrive ferdig nekrologen hans. Hun gjorde den så trist at det hendte hun begynte å gråte over sin egen tapperhet -

Det ambivalente forholdet til ektemannen.
Distansen til livet
Ting som ikke blir som vi hadde tenkt.

Brudd?
Kollega Esther er motsetningen og alt som savnes.
Hun er enkel, gravid, lettsindig, impulsiv
og befinner seg ukomplisert i øyeblikket.
, til tross for omgivelser i opprør.

Bakrommet?
Her som i Ned til Hundene vifter Helle pekefingeren og advarer mot lediggang. Hardt, fysisk og manuelt arbeid holder kroppen sunn og hjernen opptatt. Rutiner er livsfarlig og forfatterspirer intet å samle på, men egentlig, uten store ord, på boksidene, går livet sin gang
& jeg er fremdeles fan
, men synes Ned til Hundene er best.

Kilde: biblioteket
Fant ikke en eneste bloggomtale.

Know your writer:
Alle bildene jeg har sett av Helle minner om Grace Kelly.
Posh, kjølig og elegant, akkurat som bøkene.
Quiet before the storm.
Hun kom forresten med ny bok i September.
Dette burde skrives i Nutid.
Kanskje på tide å prøve Helle på dansk.

KJÆRLIGHETENS KRAFT

Elefant-
passernes
Barn (2010)
- Peter Høeg

Lydbok lest av: Haakon Strøm
Originaltittel: Elefantpassernes Børn
Oversatt fra dansk av: Knut Johansen



Jeg var skeptisk da jeg startet. Den forrige Høeg boka jeg prøvde meg på, Den Stille Piken, ble avbrutt og den jeg har liggende ved senga, Kvinnen og Apen, frister ikke. Jeg var også overbevist om at det var ei sirkusbok, tsk, elefantpassere er gamle dager og sirkus, og sirkusbøker fra gamle dager inneholder garantert onde direktører og dyreplaging. Jeg har lest Water for Elephants, jeg vet hvordan det foregår.

Hadde det ikke vært for min kjærlighet for Smilla og den stødige tikkingen av positive omtaler, jeg ikke leste, hadde denne aldri blitt med hjem.
Takk til både Smilla og Solgunn
, for dette var en lystig opplevelse.

Story: Elerfanter finnes ikke bare på sirkus
, men også gjemt i enkelte menneskers sjel, de lidenskaplige, småkriminelle, med høytflyvende planer og overbevisningens kraft.
I dette tilfelle presten og hans kone
, som også dessverre er foreldrene til forteller Peter.
Presteforeldrene forsvinner og Peter og søster Tilte havner på behandlingshjem, rømmer og i jakten på foreldrene avslører de forbrytelser og omvender både terrorister og eskortepiker.


Eventyr.
Øya Finø, et dansk miniatyrsamfunn.
Peter er 14 og Tilte 16. De tenker store tanker, grubler på kjærligheten og løser religiøse mysterier. Tilte, så smart, klok og pen at alle dører åpner seg og folket neier. Peter, som takler ethvert problem med logikk og fotball, på samme måte som Legally Blonde Reese, fikser alt med søsterskap og leppestift.
Tilte er Kjærstads Nefertiti og ellers finner vi både Bonnie, Clyde og Forrest. The lovable innocent. Navnene på de øvrige karakterene ville fått Gaus, Roms og Brummund til å rødme av anerkjennelse.

Det er vittig, sprelsk og latterlig underholdende.
Mye språk, prat og digresjoner, på bekostning av plott
, men en vittig veltalende karusell som jeg anbefaler uten å nøle.
Akkurat sånn jeg er redd Hundreåringen ikke er.

Haakon Strøm er et nytt bekjentskap og leser ypperlig.
Passet boka som en tova polvott
, eller hanske, for byfolket.

Darkside? of course
Sirkus er alltid trist. Omsorgssvikt, ensomhet, brustne hjerter, tilhørighet og lojalitet, for å nevne de mest innlysende.
Ahhh, hadde jeg bare vært like klok som Tilte.

Elefantpasserne hos tanum.no
Min kom fra biblioteket
Andre bloggere: Solgunn, Hummer og Kanari og Rose-Marie

Know your writer
Wiki:
Før Høeg ble forfatter jobbet han som danser og gymlærer - og der har vi forklaringen til Peters fotballvisdom. Kanskje på tide vi får ei ny bok om gym, filosofi og mytologi.
(jmf Akilles)

Noen som kan anbefale Kvinnen og Apen?

KORTHUS OG OPPFØLGER BLUES?

Din Nestes Hus (2009)
- Jette A Kaarsbøl

Lydbok lest av: Duc Mai-The
Oversatt fra dansk av:
Trude Marstein
som er veldig flink i dansk.


Storbyarkitekten, suksessfulle Laus Lindborg, drar til sin fars begravelse - og forblir i bygda. Han vil ære sin døde fars arkitektdrøm. Bygge huset som faren aldri fikk til. I prosessen blir han venner med gammelpresten og hans unge fru, hjelper tenåringsjenter og frister bygdas fraskilte. Full av gode hensikter og dulgte motiver roter han i bygdelivet
,og setter spor.

Akkurat som forgjengeren Den Lukkede Bok er dette en kompleks roman. Mange lag, og dype sprik mellom ord, handlig og subtekst. Helten er skrukkete og moralen bibelsk og klokkeklar
- du skal ikke begjære din nestes gods, gull og ektemake,
kun fordi det er din nestes.
- gresset er aldri grønnere
og midtlivskriser kjenner ingen geografi.

Jeg leste denne boka i februar og da jeg ikke har notert underveis og detaljene er fuzzyvage, hevder jeg herved min selvbestemte rett til omtaler basert på et fåtalls adjektiv, referat og bilde av boka.
Kun et bilde og en fast påstand:
Jeg husker at jeg likte den.
Ikke like godt som Den Lukkede Bok, men bedre enn mange andre som elsket førsteboka og lot seg skuffe av denne.

Duc var god, kanskje en anelse for livstrett
, mye bedre enn i Rampejenta
, men ikke like strålende som i Innsirkling2.

Jeg liker at Jette er en langsom forfatter. Hun tar seg tid, bygger setninger og lar det gå år imellom hver utgivelse. Det gjør godt for sjela med en forfatter som skriver sakte nok til at du rekker å få med deg
HELE FORFATTERSKAPET. yes!

Din Nestes Hus hos tanum.no
Andre Bloggere Knirk, Marianne og Bai.
som ikke ventet 3 måneder før de såvidt greide
å krafse ned noen ord: