Årets Første
Oppsummeringsomtale
, også kalt I FEEL GOOD
(who knew that I could?)
Etter omtalen av The Ballroom on Magnolia Street, som jeg bastant kalte chicklit (legg merke til hvordan jeg staver dette ordet forskjellig hver eneste gang = optimal searchengine utnyttelse.) og den påfølgende spøkefulle sjangerdefinisjonen i kommentarfeltet tok jeg en kjapp, nysgjerrig googlerunde for å få orden i begrepene. Regnet med jeg kom til å bli sendt rett til wikipedia, utlært og belærende iløpet av minutter.
Nichts. Feelgood er et sånt sekkebegrep som brukes om alt og det eneste håndfaste å oppdrive er leksikale definisjoner som enkelt forteller deg at feelgood, rett og slett betyr to feel good
og et feel-good produkt er
- intended to make one feel good and/or satisfied.
Bedre var definisjonen jeg fant hos freedictionary.com
Characterized by or designed to encourage a feeling
of often superficial happiness or satisfaction:
of often superficial happiness or satisfaction:
Chicklit derimot er lettere å kategorisere. Her har både litterater og media blandet seg inn og wiki hevder med skråsikkerhet at chicklit = is genre fiction which addresses issues of modern womanhood, often humorously and lightheartedly, og handler like mye om heltinnens familie som kjærligheten og kan derfor ikke sees som en underkategori til kjærlighetsromanen. Ekstra morsomt at wikisiden jeg tok dette fra regner McMillans Waiting to Exhale som et typisk chicklit eksempel Av alle, i verden - velger de Terry??
Chicklit ble også diskutert ekstensivt både på blogger og i media ifjor - hovedsaklig for å skape blest om enkelte utgivelser i god chaching ånd, men brakte likevel og heldigvis med seg gode diskusjoner og drama. Mest underholdende var kanskje småkranglingen mellom forlagsguru Heger og dagbladets Krøger, her vel oppsummert og belinket på Tom Egelands blogg - om mediabruk og anmelderi - alt sparket igang av en omtale av ei chicklit bok.
Andre begreper som dukker opp i denne sammenhengen:
Dameromaner, lettvektere, lett underholdning og mykporno.
Og her aner jeg ikke lenger hvilken sjanger det er snakk om og om det overhode er snakk om et skille.Selv vil jeg også her blande inn såkalte historier fra virkeligheten med feel-good snitt - også (av meg) kalt: Skrekkelige opplevelser i fremmede land
, og/eller på sykehus, der det går bra til slutt.
Truth:
Jeg greier ikke å skille mellom kranglefantene, mellom begrepene eller definisjonene - og svart på hvitt ser sjangerskillet kunstig og konstruert ut. Men det forhindrer ikke at min indre radar setter i bås, for innerst inne vet man jo egentlig hva som er hva - man vet hva man liker og som regel også hvorfor.
I mitt indre regelverk:
Har chicklit sko, champagne, sære foreldre og kjekke menn i kø.
Feelgood har hemmeligheter, bestemødre, krig, sykdom og død.
Førstenevnte har alltid happy ending - feelgood bare tilsynelatende
eg. man finner fred med gud etter hele familien er meiet ned i krig
eg. mann finner kjærligheten på nytt etter første kona døde av snikende sykdom
Chicklit har en urban heltinne - men hun kan godt ende opp på landet med kjekkasbonden - bare for å omvende hele bygda til kaffelatte og platåsko. Ahh, slo meg nå at vidunderlige A Town Like Alice er typisk chicklit -) . Feelgooden foregåer ofte i fjerne land, strøk eller hus - og handler ofte om utfordringene med å befinne seg i fjerne land, strøk eller hus - og godfølelsene kommer da når de kommer seg unna - eller tilbake.
Chicklit handler om unge kvinner.
Feelgood later som det er kvinner i alle aldre, men det er pga bestemødrene,. I de aller fleste tilfeller er også bestemødrene unge i sine kapitler - og alle de sårbare kjærlighetshemmelighetene er selvfølgelig fra da bestemor var ung. - eg den gamle kvinnen tenker tilbake.
Chicklit - durer rett fram.
Feelgood har parallellhistorier - fra fortiden - egen - eller andres.
(og det er det mest slitsomme med hele genren)
Chicklit er skrevet av kvinner
Feelgood er skrevet for kvinner.
Chicklit er humørfylt og morsomt
Feelgood er svulstige følelsebomber.
Og i de aller fleste tilfeller foretrekker jeg chicklit
, fordi jeg vil heller le enn gråte, synes ofte språket er bedre i chicken
Jeg føler meg også ofte manipulert av feelgood, og ustabile tåreperser som
meg burde egentlig hadd forbud mot sjangeren. Det er ikke bra for hverken psyke eller selvtillit og sitte på bussen og strigråte over ei bok man rent teoretisk synes er dårlig.
Smalltalk over:
Dette skulle egentlig være ei kort innledning til ei enda kortere oppsummering over feelgoodbøkene jeg har lest og ikke skrevet om
, men tastetouretten overtok nok engang.
ExhibitA er dårlig planlegging.
ExhibitB er at jeg slett ikke har lest de hordene av feelgoodbøker som jeg antok, en antakelse som kun er basert på at jeg har blitt tilsendt bunker med godtfølte lesereksemplarer og nettopp hørte ferdig Diffenbauchs bok om hemmelige blomsterbeskjeder
, føler meg overmettet og allergisvimmel av alt blomsterpratet
'tis a stretch
, men jeg går helt tilbake til bloggens famlende begynnelse for å spore opp:
Foreløpig udokumentert feelgood
, forhåpentligvis finner jeg nok til at jeg slipper å slette dette innlegget.
- Anna Gavalda (2005)
Stjerneeksepempelet på klassisk godt skrevet feelgood, dvs man vet egentlig aldri om de er godt skrevet eller ei for man blir så opphengt i egne følelser. Heltinnen er kunstnerisk, ung og vever, helten en uhøflig mesterkokk som elsker sin aldrende bestemor. Det finnes ikke ukule bestemødre i feelgoodbøker. Kjærligheten blomstrer, relasjonsbånd knyttes på tvers av generasjoner og det er til og med en lite forfallent hus i skogen med ville urter plantet av kjærlige bestemorfingre. Akkurat som mitt bortsett fra at jeg har svarte fingre som dreper enhver buskevekst og jeg er sikker på at de gamle damene som bodde her før meg gråter fortvilte tårer og hytter meg finger'n (når englene snur ryggen til).
Jeg leste den måneden før jeg begynte å blogge
- våren 2009, og kommer aldri til å lese den igjen.
, men kommer sikkert til å lese flere Gavalda.
- Merice Briffa (2009)
Oversatt av: Agnete Øye
Liten gruveby i England 1800.
Mennene i Meggans famlie jobber i gruvene. Kvinnene ligger med gruveeierne. Søsteren blir gravid, en grusom hemmelighet kommer for en dag og famlien må emigrere til Australia. Meggan er 12. Når hun er 23 reiser hun tilbake til England for kjærligheten, som jeg tror er mannen som forelsket seg i henne da hun var 12 og satt på en sten og sang (euw), hun synger som en engel.
Dette er første bind i en trio.
Den er beskrevet som en slektsroman, men la deg ikke lure, det er hemmeligheter, familiebånd og hardships i gruvene. Slektsromaner er bare feel-litt-mindre-good, med historisk tilsnitt.
Jeg felte ingent tårer, syntes språket var klønete
- og leser den aldri igjen - ei heller bind 2 og 3.
- Kate Morton (2009)
Lydbok lest av: Caroline Lee
Det blir ikke mer typisk enn dette
- i min fordomsfulle erfaring
Nell finner som 20-åring ut at hun ble funnet alene, sittende på en koffert, i ei australsk havn. Da sier det seg selv at hun må finne ut hvor hun egentlig kom fra og hun sporer historien tilbake til England før hun dør og barnebarnet tar over. Det er brev, dagbøker og personer fra fortiden som nekter å avsløre at de vet det meste. Et plott som kunne vært oppklart i løpet av 50 sider, hvis det ikke hadde vært for forsvunne brev, misforstått pride og de som tier.
Også er det en hemmelig hage. Og kjærlighet. Og så mange parallelle historier at man aldri komme til saken. Nells historie. Cassandras histoire. Nells brev. Nells dagbøker. Nells foreldres historie. Nells mors brev. Nells mors kusines dagbøker etc etc.
Jeg hørte lydboka, nydelig lest og takk for det, for jeg hadde aldri overlevd papirutgaven uten å skumme meg fram til slutten. På lyd var den helt ok. Og du skal ikke se bort ifra at jeg leser Kate Morton igjen.
En dag jeg føler meg ekstra tålmodig.
- D.L.Smith (2003)
Lydbok lest av: Trond Peter Stamsø Munch
Oversatt fra engelsk av: Kristin Gjerpe
Merkelige skruer i en liten fattig italiensk fjellby, som alle unge drømmer om å forlate, men kommer tilbake til for å finne kjærligheten. Helten er en frafallen. Heltinnen vakker vertshuseier med nydelige døtre og voldsomt temperament. Hovedplottet handler om å lokke turister til bygd og kirke ved hjelp av falske mirakler.
Egentlig ganske fornøyelig, på overflaten og skrevet overtydelig med formål om å få meg til å føle meg good og tilfredstilt. Sur ble jeg ikke, men jeg leser den aldri igjen, til tross for at jeg ikke felte en tåre
, selv ikke over presten
, eller den døve skjønne ungmøen
- David Nicholls
Og jeg gråt og gråt og gråt
og må skrive om den i rivende fart for å ikke starte ei ny tokt.
Emma og Dexter møtes på siste skoledag, har et romantisk døgn men forblir venner. Så møter vi dem igjen, 15.juli hvert eneste år. Noen ganger gjennom hennes synsvinkel - andre ganger hans. Årene går og de glir stadig lenger ifra hverandre til vendepunktet, og jeg gråt og gråt, og fordi jeg allerede har sagt det, både her og utallige kommentarer er det spoilerinnlysende at triste greier skjer - og at det blir enda tristere fordi alt var perfekt først. Som skip - passing by in the night - som endelig møtes - og synker.
Aller verst var slutten som satte nytt lys på den aller første natta og hvordan det kunne gått - og hva de egentlig følte - og det er absolutt uholdbart og jeg er manipulert fra øverst til nederst men jeg leste hele natta - og var utafor i flere dager. Så nei, jeg leser den aldri igjen - og det kommer ikke på tale å se filmen. Hvis du er smart leser du den ikke heller. Det er måte på hva man med vitende og vilje skal utsettes for. JEG var blank og uforberedt - DU - er herved advart.
Hemmelige Språk
- Vanessa Diffenbauch (2011)
Lydbok lånt på biblioteket fordi Solgunn anbefalte og Elikken elsket.
Lest av: Kiki Stormo
, på en barsnlig påtatt rebelsk og lett andpusten måte som ikke gjorde noe for å skape goodwill for hovedpersonen.
Victoria ble gitt bort som baby og tilbringer barndommen ut og inn av fosterhjem. Til hun møter Elizabeth som 10-åring, lærer alt som er verd å vite om blomster, før det igjen skjærer seg etter et år. Tema for parallellkapitlene. Når boka starter er Victoria 18 og sendes ut i verden av barnevernet. Hun får 6mnd på seg til å finne en jobb og - og er alene i verden.
Herifra og inn er det halleluja it's raining men - eh tilfeldigheter.
Hun blir hjemløs, finner seg en helgejobb hos Renata i blomsterbutikken, som har søster med spare room og mor som er jordmor. På blomstermarkedet møter hun Elizabeths nevø Grant. Og alt er fryd og gammen bortsett fra at hun er vingestekket og uegnet for nære forhold.
Så går alt galt. Hun blir gravid, rømmer og gir bort barnet
- men så går det bra igjen - for hun angrer, slår seg opp stort som blomsterleverandør/oppsetter
og barnet ble jo uansett bare gitt bort til Elizabeth
= happy families = happy ending.
Et typisk eksempel på feelgood bok der lykkefølelsen kommer av at alt det fæle heltinnen må gjennom før det går bra. En helitnne som utvikler seg og overkommer vanskelige barndom og forkvaklet følelsesliv - og alle de som elsker henne.
Jeg hadde proklamert høyt og tydlig i diverse kommentarfelt - at denne leser jeg aldri. Så gjorde jeg det likevel - og gjør det selvfølgelig aldri igjen.
Gir likevel et merksnodig pluss for det laaange kapittelet om amming, ammeproblemer, brystbetennelser, økedager og sprukne brystvorter. Med tanke på hvor mye annet det var å ta tak i - er jeg mildt sjokkert over hvor mye tid som ble brukt her. 8k som ble tvunget til å høre på dette mens han laget spaghetti, hevdet uamerikansk og var overbevist om at dette hadde den norske oversetteren egenhendig sneket inn i boka. Jeg tror forfatter Vanessa er hun utenlandske dama i 3. jeg stadig klaget min nød til da 5k var nyfødt, kollikkridd og utsultet - for akkurat sånn var (er) det jo å amme skrikerunger. Den eneste forskjellen på Victoria og meg i dette kapittelet var at jeg ikke gikk å la meg under en busk i parken - nirøyking i trappeoppgangen fikk holde, og det kunne hun jo ikke skrive - det eneste mer uamerikanske enn amming
- er som alle vet - røyking.
Alle elsker denne boka, halve Norge har lest - og blogget om den.
Den må ha truffet en nerve og spredd gode følelser.
-----
DONE!
Det var enden på min udokumenterte feelgoodreise.
Etter å ha godt igjennom leselistene fra de 2 siste årene er jeg både overrasket og meget imponert over hvor mye feelgood jeg faktisk har lest - og skrevet om. Mye mer enn jeg trodde i innledningen. Det at jeg bare leser bøker om død, vampyrer og middelaldrende menn er altså en myte.
Jeg leste Barnepiken, Stille Sanger, Granateplene, Glass Castle og Havets Katedral
, bare for å nevne en håndfull, og hvis du nå påstår at HK og Glass Castle ikke er feelgood tar du selvfølgelig feil. Jeg har også lest Drageløperen, Bumerang, Å Telle Duer og Potensgiverne. + mange flere, jeg ikker orker å lete opp.
Ikke verst til å være en sjanger jeg ofte styrer utenom.
Enda bedre skal det bli - nå har jeg tross alt skrevet det av meg
, all frykt for døende besteforeldre, parallellhistoirer og fortidshemmeligheter er avskrevet
- og jeg er klar for nye opplevelser.
La anbefalingene strømme inn,
(selv om jeg aller helst vil lese om overnaturlig sex og gamle politmenn)
