2020: UKE 11 (Full Spredning, Memory Man, Du er ikkje Normal)

4 påbegynte. 4 ferdigleste. 3 krim. 3 nye forfattere. 3 papirbøker. 1 oppfølger.


Velkommen til uke 11
, som skal handle kort om bøkene jeg leste ferdig i uke 10
, uka der våren forsvant og jeg bukket under for virusangst
, avbestilte både Krimfestival, Tvangslesing og etterlengtet Osloweekend.

Station Eleven....

Corona. Corana. Corona. Corona.

På et eller annet tidspunkt må jeg slutte å lese aviser og kommentarfelt.
På den positive siden, vel, kanskje jeg leser flere bøker
På den negative, hele familieøkonomien avhenger av flybransjen
, som ikke har noe med avisene å gjøre, men mer med smør på brødskiva

=  Valg av ukas bokformel. Sted: Nærmeste bokhylle.
=  Nøkkelord: Escape, Koselig, Lettlest
= ingen dystopier....

Valget falt på:
Hva skjedde med Esme Lennox  -  Maggie O'Farrell
Ny forfatter for meg. Relativt ny i hylla (jula).

Øvrig Status
The Devotion of Suspext X  (Fengslende)
The Book of Memory  (Zimbave, uegnet til jogging)
Snowdrops  (nytt forsøk)
---------------------------------------------

I bakgrunnen:  Coronataler fra Stortinget, # shiftingtheblame
Undrer på hvordan Lykkes fastlege, Elin, forholder seg til virus? 

- De middelaldrende forstår ikke hvorfor de er så trette hele tiden. Det er fordi du begynner å bli gammel, forteller jeg dem, men de tror at dette med aldring ikke gjelder dem, slik de tror at dette med døden ikke gjelder dem. At det kommer til å gjøres et unntak i deres tilfelle -  Full Spredning (side ukjent, kopiert fra goodreads) 

Uke 10.1

Full Spredning (2019)
 - En Legeroman
 - Nina Lykke

Vinner av Brageprisen, nominert både til
Bokhandler og Bokbloggpris.

Kilde: E-book fra BookBites (bib)
Lest på tlf, med rennende øyne

Om: Utro, drikkfeldig fastlege som bekreftet alt jeg alltid har mistenkt fastlegetrollet mitt for å tenke.


Sleivete gjenkjennende satire.
Som i Lykkes forrige bok Nei og Atter Nei
Lærer vi at utroskap, er tilfeldigheter, dumskap og, aldri, sjelden, lønner seg. Gjerdet er råttent og krokete. Gresset brunsvidd på begge sider.  Likevel holder det moderne mennesket maska, både på hagefester og i sosiale medier. Hun drikker vin foran tv-en.
Han går på ski.

 Mer?  Tine, Anita, Marianne, Kleppanrova og Beathe
Jeg ga den 3 stjerner på Goodreads.
Min indre nevrohypokonder fjernet den fjerde.
-----------------------------------------

Uke 10.2

Memory Man 
Av David Baldacci
Fra USA (2015)

Lydbok fra Storytel
Lest av Ron McLarty/Orlagh Cassidy

Om: Tidligere US fotballspiller og politimann med fotografisk minne og avstumpet følelsesliv.


Helten er en - savant -
Ikke født sånn, men blitt sånn, pga et hardt sammenstøt på fotballbanen.
Wiki har dette å si:  Savant syndrome is a condition in which someone with significant mental disabilities demonstrates certain abilities far in excess of average. The skills at which savants excel are generally related to memory.

Bankes inn så hardt og grovmotorisk at jeg er ganske sikkert 
på at jeg selv nå har sterke savant-iske tendenser. 

Plott? 
 It's personal
Decker begynner å samarbeide med politiet (igjen) da en skoleskyting linkes sammen med hans egen soloetterforskning av drapet på kone og barn. Savanthoder er nyttig når det kommer til politiarbeid .... og skurkevirksomhet.

Jeg har lest og likt Baldacci før.
The Winner, for eksempel, pageturner om lottosnusk

Dette er første bok om Amos Decker
Siden 2015 har det kommet fem til.  
Muligens er det helt normalt tempo for seriekrim?  
Muligens er det derfor jeg er så uengasjert?

Ga denne også 3 på Goodreads.
Alibi, ifall jeg leser flere.
----------------------------------------
 Glemte:  Merkelig lydbokvalg.
Mann leser, men en damestemme dukker opp i hver gang en kvinne snakker. Altså ikke delt synsvinkel, eller kapitler, bare vanlig opplesing, og plutselig denne dama, samme dama, i alle dialoger, og alle kvinnelige karakterer. Umulig å venne seg til.
-----------------------------------

Uke 10.3

 Bildegjenbruk

Språkvaskeriet.
- På språkvaskeriet står bygdeungdom i dårlege klede og vaskar språk. Nokon har nettopp komme. Andre er ved slutten av ein 16 timars arbeidsdag. Dei står krumbøygde over dårlege tekstar og rettar dei enklaste feil. Ikkje berre inkonsekvens og feil verbbøyging. Dei ser også og/å feil, preposisjonsbruken er heilt ute, og ikkje sjelden ser dei grammatiske feil som må ha smitta over frå engelsk. De var ikkje slik det skulle bli. Det her er ikkje rett. - Du er ikkje normal (s103)

Ingenting er normalt!!
------------------------------------


15.mars
Sliter med å løsrive meg lenge nok 
fra pandemioppdateringer til å fokusere på kortprosa.

Selv om det er Gaute M.Sortland
med ny gul bok om  
- folk som faller utenom normalen - 
, jmf baksideteksen.

Du er Ikkje Normal  (2019)
Kilde: Lesereksemplar fra Samlaget
Sjanger: Kortprosa
, fordi jeg ba om den
, fordi jeg har elsket tidligere utgivelser
, Fotturar i Norge og Korte Meisterverk, eg


 Stream. Dagbok. Journalføring.
Denne gangen er jeg ikke like begeistret.
Synes det aller meste her er svært kjent og fullstendig normalt. Ingen fremmedgjøring som får deg til å stoppe opp, ingen grep som får deg til å tenke. Sortlandsk melankolsk og introvert, men ligner for mye på bøkene forut, minus snerten.

Favoritterstykker? Uten å bla gjennom?
Den om den pensjonerte læreren, Språkvaskeriet og Sivilarbeideren
, men, de er også de eneste jeg husker, eller det var også en om da fortelleren prøvde seg på vovet innhold, og mer lengde, og kanskje den første, om han som skal sende dickpics. Den var faktisk veldig lovende og artig, helt til den abrupte slutten.

Holder meg, forutsigelig til treere på goodreads.
Godt, selv om han har vært bedre før.
---------------------------------------------
Ukeslutt!!

NORSK 2017: GAUTE M.SORTLAND

Korte Meisterverk  (2017)
 - Gaute M.Sortland

Kilde: Lesereks. Samlaget
Sjanger: Kortprosa
Nominering BBP? Uten tvil.
Andre bloggere? Beathe





Overflata:
Matt, rød, lekker og kun 127s. Kortprosa. Noveller. Essay. Dikt.
Husker ikke hvor lang Fotturane var med den var blank, lagde gjenskinn i briller og kamera og kanskje er det derfor jeg liker denne bedre? Kan det være så enkelt, så overfladisk? Ihvertfall tenkte jeg halvveis at - ahh, denne er enda bedre enn fotturane. Kanskje er det fordi jeg leste den grønne først. Den om forandring. Som ikke var like god. For mye samliv. Blank og grønn med rotete skrift. Den gule hadde fluer. Denne har ei kokosnøtt, med sugerør. Underlig hvor viktig coverfølelsen er i disse digitale tider. Hadde jeg lest e-boka, hadde jeg ikke ofret det en tanke.

- Kokosnøttene begynner å dukke opp i butikkane rundt juletider. Kven som kjøper dei, veit eg ikkje. Eg har faktisk aldri sett noen legge ei kokosnøtt i handlekorga si. Kanskje er dei mest til pynt? - s37


Jeg går nå uten videre utifra at den syttiår gamle mannen som ender opp med å kjøpe denne kokosnøtta (halvpriset press) og tar den med hjem for å lage kokosdrink med sprit og sugerør, seriøst lurer på kokosnøttkjøping.
At Gaute Sortland selv lengter etter svaret.

Her kommer det.
Det er morra mi som kjøper kokosnøttene. Hun danderer i et gammelt trau med nisser, nøtter og sjokolade, (twist) og hun kaster den etter jul. Som barn drakk vi kokosmelk og spiste kokoskjøtt, men det er lenge siden og muligens et engangstilfelle, selv om jeg framover kommer til å insistere (hvis noen andre enn Gaute spør) på glad juletradisjon.


Diagonalen:
Tok en pause i meisterverksskrivinga for å lese ferdig de siste 100 sidene av Tante Ulrikkes Vei. Tenker bare på Jamal og Mo men er for tvangsdisiplinert til å påbegynne et nytt innlegg om Stovner, eller switche tilbake til den samleposten dette, først, var ment å være. Øst versus Vest.  Renberg, Sortland, Nor-Hansen og Nødtvedt versus Shakar, Durnak, Kjærstad, Elstad og Tiller. Heftig inspirert av Erlend Nødtvedts Vestlandet, der Øst er fienden og lusker på feil side av elva.

Problemet er at jeg ikke har lest Berge, Tiller er trønder, Elstad just påbegynt og tanken på et slikt innlegg overvelder meg så mye at jeg tror jeg må ha en lesepause til.

50s Jeg Nekter å Tenke.
2t hundetur med Hillevåggjengen. Ville ville vestland.
Før jeg vier meg til Meisterverkene.

 - Eg ønsket å skrive ein tekst om døden, men heile tida kom det noko i vegen -  s124



To the left, to the left:
Leser meisterverkene høyt inni meg med Tore Renbergs stemme.

- Den gongen skjønte eg ikkje korleis det me hadde vore med
 på, kunne vere ei førebuing til døden
meir enn noko anna
me gjer i
livet, er ei førebing til døden. - s32



When it's right:
Jeg intervjuet Sortland da han i 2015 var stjerneskudd på Bokbloggerprisens kortliste. Et av spørsmålene var:  Er du mer enn normalt opptatt av tida som går? Etter du har lest tekstutdraget under kan du lese hva han svarte i intervjuet.

 - Sjølv tenkte han på kor kort tid det var, og ikkje var, sidan sonen ble fødd. Og om han var meir enn normalt opptatt av tida som gjekk. Det var ein journalist som hadde spurt han om det under eit intervju i samband med den første plata han ga ut, om det var slik at han var meir enn normalt opptatt av tida som gjekk. Han var kanskje det? Han visste ikkje kva som var normalt for andre. Årstidene gjekk. Blad og blomar vaks, fall av og blei til jord. Menneske dyr, fugl og fisk. Noko blei skapt. Skjørt og uskuldig. Så blei det gammalt, stivt og hardt, porøst eller skrukkete og mjukt, og forsvann. ........  Det var vakkert og forferdelig på samme tid. Det var naturen. Slik hadde det alltid vore. Det var livet. Tida som gjekk, og livet. Det hang saman. Kanskje hadde han peika på det i en del av songane sine, men ikkje uten humor og varme trudde han. Det var ein melankoli i han som han ikkje klarte å fjerne seg frå. Ein del av personlegdommen, antakeleg. Alle veit de skal døy, men ikkje alle tar det med seg inn i livet dei lever.-  s15, Svømmekurset


Myrstråpåvirket. Bokbloggpåvirket. Det gjør meg varm om hjertet at det svaret han ga et bokbloggspørsmål snek seg inn teksten hans. Sikkert ubevisst, kanskje et spørsmål han har fått av alle landets utspørrere, men jeg velger å lese det som et high five til Bokbloggerprisen, til bokblogging, til meg (jeg svømte tross alt daglig som barn)

 - Dei sa at om ein først skulle kjøpe kaffikvern, lønte det seg å velje ein dyrare variant enn min - s98


Innsida: 
Nok utenomsnakk. På tida at boka blir åpnet.

Cirka 30 korte tekststykker som handler om - livet og døden - iflg. forlaget.
Eller livet som forbredelse til døden, som det står i sitatet over.  Døden som evig tilstedeværelse i livet. Folk som dør rett og slett. En faller ned fra en stige mens han maler. En venter på bussen med hjerteattak. En katt som blir påkjørt. Begravelser. Minneord. Minner. Tid som suser av sted. Et glimt av barndom. Sommer. Historier fra ungdommen. Alderdommen. Barnetro.

Mennesker.

Humor og melankoli. (jmf Sortland og nevnte intervju) 
De bitene jeg likte aller best i Fotturar i Norge rendyrket.
Det er godt mulig den er morsom. Jeg er en upålitelig leser når det kommer til humor. Alle andre syntes Fotturane var artig. Alle andre finner svart humor i Tillers Forandringer. Jeg må holde meg fast i rekkverket. Blir svimmel når ting går for fort. Får myrstråpsyken når livet er glimt og den eneste fellesnevner er en tilsynelatende hverdagsdød som ruver og skygger og farger livets gang ubetydelig. Jeg innser at det intense med våren er at sommeren tar over, at det vakre med øyeblikk er at de ikke kan gripes. Jeg ser at boka kan leses som en feiring av liv over død, før død, men dette overlater jeg til de med sunn mental helse og halvfulle glass.


- Ein dag får ein ikkje vere med lenger. Ein dag snart er alt forandra -
, om fedre og sønner og hvordan de vokser opp og flytter og studerer og krangler og kanskje dør i krig, og ikke snakker - og jeg er så preget av at jeg straks er fraflyttet og barnløs at jeg må tvinge meg til neste setning - Eller det vil gå heilt annleis og mykje betre. Han kjem mot meg, og det ligg der. Alt dette og alt anna. Som tusenvis av moglegheiter. -

 - Vil me hugse dette nået, må me skunde oss å ta eit bilete eller skrive det ned - s86


Jeg kunne sitert meg gjennom hele samlinga. En avsnitt fra hver tekst, men det ville blitt mørkt og dystert og ikke rettferdiggjort det som er lyst, vart og gryende. Ekstra. Verdifullt.
Skinnende, gjennomsiktig og frodig.  Føler på meg at det for andre mange vil være ei glad bok. Varm. Gleder meg til å høre de forskjellige innfallsvinklene. Til å lese omtaler.
For meg: Definitivt kortlistebok.

- Det vil komme ei tid der du tolkar verdas nyheiter å ein slik måte at du seriøst vurderer å bygge ein underjordisk bunker i hagen (du skal jo uansett ha gravemaskin for å bygge garasje på andre sida av huset) -  s122

Ellers
Bokbloggerprisen:
Det blir krig i Åpen Klasse. Sortland mot Julius mot Grensen (basert på de få sidene jeg har lest), mot dikta (jeg kanskje aldri kommer til å lese), mot Ei Sånn Jente (god), kanskje Sigrid, kanskje Berlin, kanskje røffe lykkeland eller bibel (leser snart).  For ikke å snakke om kaoset blant romanene. Satser på den ultimate kortlista.

Biosirkel:
Årets siste biorunde er få uker unna. Hårete.
Kategorier  for 2018 er under vurdering. Tipsboksen er åpnet.
 The End!

INTERVJU MED GAUTE M.SORTLAND/OM FOTTURAR I NORGE.

 Bedre skodd til Fotturar i Norge, er det ifølge selgeren på villmarksbutikken, ikke mulig å bli. 
Verre skodd til 5t venting på flyplass, er det heller ikke mulig å bli.

Vi leser Fotturar i Norge
Kortlistenominert til Bokbloggerprisen 2015

Det er snart mars
og årets første samlesingmåned går mot slutten.
Jeg rakk ikke over hele forfatterskapet.
Jeg postet ikke daglige bilder av Fotturar på instagram
, men jeg har et ess i ermet
, en rosin i pølsa, juvel i krona
, en overraskelse...



Et intervju med Gaute M.Sortand.
Kortprosakonge, bluegrasssanger og kortelistenominert.
Bloggens første, og kanskje eneste intervju.

Komité og samlesingshjelp har jeg også hatt.
Det er den eneste grunnen til
at ikke alle spørsmålene handler om løping og biografier.

Intervjuet er i sin helhet, for å ikke spolere mulighetene for Pulitzerpris
, klippet ubeskjedent, og uten redigering, fra epost
--------------------------------------------------
, rett fra levra, akkurat sånn var det mellom Gaute og meg.


Først litt navlebeskuende om blogging:

Har du forut for nominasjon hatt et forhold til bokblogging?

Er du overrasket over at boka di har blitt en så stor snakkis blant bokbloggere?

Eg har berre i liten grad følgt med på bokblogging, men dette har nok meir med min låge aktivitet på nettet å gjere enn noko anna. Men det skal seiast, at eg i stunder der sjølvkjensla har vore låg har googla mitt eige namn og i blant funne nokre varmande ord hos bokbloggarar. Det har vore kjekt. Og ja, eg er alltid overraska når eg skjønner at nokon faktisk les det eg har skrive. Sjølv meiner eg vel at eg skriv ganske tilgjengeleg og underhaldande litteratur, men… det er overraskande, på ein god måte. Veldig gøy. Forhåpentleg er det første steg på vegen mot å bli millionær på nynorske korttekstar.  

Har du fulgt med på samlesingen i februar?

Etter at eg fekk dette spørsmålet har eg det. Det er interessant å sjå kva folk får ut av tekstane, og også interessant å sjå kven som ikkje får noko ut av tekstane. Eg skal lese litt rundt og følgje med i dagane som kjem. Ver sikker!

Forfatterliv: 
Knausgård har vist oss at kaotisk småbarnsliv ikke er noen hindring for kvantitet. Er det hos deg noen sammenheng mellom tidsklemme og tekstlengde?

Kan vi vente oss lange romaner på sikt?

Ja, det er det nok ei samanheng. Det korte formatet passar veldig godt saman med livet eg lev, men hadde eg i større grad hatt muligheit til å leve av litteraturen ville nok tekstane blitt noko lengre også. Men det er ikkje først og fremst ungar som står i vegen slik eg ser det, det må dagarbeidet mitt ta skulda for. Likevel. Eg skriv akkurat dei tekstane eg har lyst til å skrive så eg er ikkje sikker om det vil endre seg. 


Hva appellerer til deg med korte formatet?

Tenker du på leseren mens du skriver?

Det korte formatet appelerer i sterk grad til meg på mange måtar. Det er for mange ord og bokstavar rundt oss. Eg er nok meir opptatt av språk og konsentrasjon enn lange plotdrive historier. Det korte formatat gjer dessutan at eg som forhaldsvis iderik og eksperimenterande forfattar kan prøve ut ei mengd ulike vegar. Idear som ville blitt håplause romanar og sikkert tåpelege dikt. I korttekstane blir dei heller noko midt i mellom det håplause og tåpelege som eg likar svært godt å vere i. Får eg denne mellomtingen til å fungere og leve kjenner eg at eg har lykkast.

Når det gjeld lesaren så er det som sagt det å ha lesarar eit privilegium eg ikkje tenker så ofte på, men tilhøyraren derimot tenker eg ein del på. Då eg gav ut mi første bok, romanen ”Johan” fekk eg gleda av å reise litt rundt å lese opp frå den. Det er ei ganske trist bok og gjer naturleg nok folk litt triste eller iallfall tenksame. Det eg kjende behov for etter desse turane var å ha nokre tekstar på lur som var tilgjengelege på ein heilt anna måte, og der eg kunne tilpasse ei opplesinga etter situasjonen og stemninga i lokalet. I mi andre bok som også er ei samling korttekstar gjer eg nettopp dette. Det var tenkt som ei ”live”-bok. Ei bok som kunne lesast høgt. Så ja, særleg i korttekstformatet er eg veldig opptatt av mottakaren. Det har sikkert noko med at eg har spelt mykje konsertar med bandet mitt også. Ein blir vâr for korleis publikum har det. Kva dei toler, kva dei vil ha meir av.

Fotturane:

Bokblogganmeldelsene av Fotturar i Norge har stort sett snakket om humor/melankoli, tid og folkesjel. Kunne presten, oppdrettslaksen og mannen vært noe annet enn Fotturar i Norge?

Hva var tanken bak dette grepet?

Tja. Dei kunne kanskje ikkje vore noko anna enn Fotturar i Norge. Men dette grepet er noko av det mest frigjerande eg har opplevd. Eigentleg var utgangspunktet at eg ønska å bruke meir direkte biografiske element i boka og då ideen om det framandgjerande ”Fotturar i Norge” dukka opp kjende eg at eg kunne skrive kva som helst. Eg kjende meg ikkje hemma av å utlevere verken meg sjølv eller andre lenger. Så lenge eg kalla det ”Fotturar i Noreg” kunne eg kalle ein spade for ein spade.

Eg må forresten nemne at eg også til ein viss grad har lånt ideen frå ein amerikansk helt ved namn Richard Brautigan. Hans mest kjende bok ”Trout fishing in America” har innslag av noko av det same. Eg er litt opptatt av slikt. Eg meiner, å stele eller låne på ein forhåpentleg subtil måte for å gjere ære på mine litterære heltar, men også fordi eg har ein barneleg draum om at noko av deira magi då vil smitte over på mine tekstar.

Er du mer enn normalt opptatt av tida som går?

Når du spør slik blir eg usikker på kva som er normalt, men ja, eg er opptatt av tida som går. Særleg årstidene. At ting skal begynne å vekse og gro igjen, at fuglane skal komme tilbake og at biene mine skal begynne å fly igjen er noko eg sikkert tenker unormalt mykje på. Det minner meg om at det er framdrift og at ting ikkje stoppar opp. Det er godt å tenke på synst eg. 

(ingaedit: unormalt blir det først når den eneste buskeveksten du ser i skogen er vippende myrstrå, og det eneste du tenker på når du ser ei bilkø, er rust
, og -  myrstrå som vipper)

Hvis du måtte velge – humor eller melankoli?

Då må eg svare, kva er humor utan melankoli? Berre fjolleri? Og kva er melankoli utan ein viss humor. Litt patetisk? Nei, desse to høyrer saman, og eg opplever at eg er del av ein kultur der det er slik. Det er veldig vestlandsk. Det høyrest sikkert rart ut, men etter at eg flytta heim igjen til vestlandet etter mange, fine år i Oslo merka eg at det var slik. Desse to høyrer saman og er ein del av daglegtalen.

Lesing:

Hva leser du selv? Inspirasjon? Helter?

Eg les nok veldig smalt. Før las eg veldig mykje klassisk, men nå les eg stort sett litteratur som eg på eit vis trur eg kan ha bruk for før eg skriv mine eigne ting. Eg driv med ein roman for ungdom for tida og for å gi næring til ein del av den historia las eg om igjen Huckleberry Finn av Mark Twain. Fantastisk. Fantasirik, handlingsdrive og ofte totalt upassande for dagens unge lesarar. 

Har du noen favorittbøker fra 2015?

Nei. Eg har ikkje lese nokre av bøkene som kom ut i 2015. Best å la dei ligge og godgjere seg litt. Så får eg sjå.

Og til slutt:

Min medblogger, Anita, lurer på om det er selvbiografiske elementer i debutboka di, Johan? 

Det er det heilt klart. Det er ein heil masse frå min eigen barndom her, særleg sanseinntrykk og pollenallergi, men eg har ikkje sjølv opplevd å miste ei søster. Den situasjonen var noko eg lånte og levde meg inn i. Eg har faktisk aldri hatt noko søster. Berre ein haug med brør. 

------------------------------
The End! 

Bildet fra samlaget.no

Forgjengelighet, allergi, fiksjon/life, litteraturen, inspirasjon-versus-plagiat, tragedy/comedy, klovner på sirkus, leserresepsjon, vestlandet, familieliv
og internettets sjel - bokblogging.

Takk til Gaute M.Sortland for gode svar!

Pulitzer it is!
 -------------





Praktisk:
Alle som har skrevet/blogget om Fotturar i Norge
kan legge igjen link til anmeldelse/omtale på den offisielle Bokbloggprissida.
Dette kan du gjøre helt fram til august 2016.
Min anmeldelse ligger fremdeles her:

Hvis du har ting å tilføye til intervjuet, eg, spørsmål jeg eller burde stilt
, spørsmål du ville stilt, meninger, meninger, meninger
, er kommentarfeltet under åpent - helt -
, til den dagen jeg har lest alle de 1001 man burde før
, myrstråene tar over.

SAMLESING AV FOTTURAR I NORGE/SORTLAND

Bilder fra Samlaget.no


 
BOKBLOGGERPRISEN 2015
Startskuddet for årets første samlesing går - NÅ!

Første bok ut:
Kortprosasamlinga 
 Fotturar i Norge av Gaute M.Sortland
,  eller Fotturanane, som jeg liker å kalle den
, hadde jeg bare en femøre for hver gang jeg har skrevet fotturanenene i kommentarer...

Fotturar er nominert i Åpen Klasse
Der den kjemper for kopp, nett og evig bokbloggerkjærlighet mot:
Ungdomsboka Slipp Hold  (Heidi Sævareid), og
Verdensfavoritten Havboka  (Morten Strøksnes)
og Jokern - Astrid Lindgren  (Bjorvand/Aisato)

Gaute M.Sortland (f.1980)
Har ingen wikiside, og all min, begrensede informasjon er derfor hentet løst på nettet og fra Samlagets oppsummering. De forteller at han kommer fra Haugesund, har en mastergrad i nordisk litteraturvitenskap, og spiller amerikansk folkemusikk på nynorsk i bluegrass/countrybandet Bergen Mandolinband.


Han har gitt ut 3 bøker, før Fotturar
, 1 for voksne/ungdom - Johan  (2009)
, ei til kortprosasamling - Du er Her igjen og Alt er Forandra  (2011)
, og ungdomsboka - The Rise and Fall of Gøran Trovåg  (2013)

Sortland ble også tildelt Haugesund kommunes kulturstipend for 2015.


Resten er plukket tilfeldig, mellom linjene, fra internettet.
 - at tidsklemma gjør at han foretrekker korte tekster  (radio2)
 - at han planlegger både ungdomsoppfølger, novellesamling og roman (radio2)
 - at han er redd for å kjede leserne og derfor legger inn humor i tekstene (radio2)
 - at han foretrekker fysiske bøker over e-bøker  (deichman littblogg)
 - at en fjord ikke alltid er en fjord... (visstnok en vestlandsting)
 
- & at han er voldsomt opptatt av tid
, det siste er min egent påstand
, siden jeg sjelden ser skogen for trær
, eller humor, bak myrstråene.


Forlaget skriver om boka:
 - Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans.-


De ytre rammene for samlesinga er, som alltid.
I februar leser, skriver og diskuterer vi Fotturane. På blogg.

Mange har allerede lest og blogget om boka.  (Min omtale, i samleheat)
 =  en finfin anledning til å lese en av de tidligere bøkene.
Jeg starter med kortprosasamlinga  
Du er her igjen og alt er Forandra
, spent på om det er like god som Fotturar
, må bare gjøre meg ferdig med Possessions og Connelly først

 I wonder:
Har du lest Fotturar i Norge?  Har du blogget om den? Hva synes du?
Nominerte du? Avbrøt du? Hvem gidder lese og inspirere meg til å prøve ungdomsbøkene? Skjønte du humoren? Fant du fram i myrstråmyra?
Har du skikkelig fjellsko? etc etc
, alle disse ledende spørsmålene kan besvares i kommentarfeltet under....
, mens linker til tidligere skrevne
, samt framtidige omtaler legges under den offisielle sida

Da gjenstår bare å si:  
Let the samlesing begin &:

Gratulerer til Gaute M.Sortland med kortlisteplass

DE BESTE NORSKE 2015 BØKENE?

Mørket fra den norske folkesjela må ha infisert kameraet mitt. 
Alle bilder er dunkle. Alle historier grå.



Det er august, bokhøst og snart 2016.
For mange vil dette bety at sommeren såvidt er over.
For en tvangslesende bokblogger med mål om å lese de 20 beste norske bøkene fra 2015 - før jul, mens hun samtidig sjonglerer booker/1001/nobelkryss, tikker klokka altfor fort. Jeg leser på spreng. Hodet er fullt av ord jeg skulle sortert og skrevet ned. Hver gang noen spør meg om hva de burde lese står jeg bare og gaper.

Ting må skrives ned. Jeg har lest 96 bøker iår.
Knapt skrevet en omtale. Mental forstoppelse.
Den eneste redningen her - er - som alltid.
Samleomtaler. Korte oppsummeringer. Klare linjer.
, med andre ord:


Jeg leser norske 2015 bøker.
& forbereder meg til Bokbloggerprisen 2015.
(Til tross for at vi ennå ikke vet hvem som vant 2014. Vinneren kåres 12.sept)

Etter 2 år med bokbloggpris har jeg lært at de aller viktigste er utvelgelsen.
Ingen rekker å lese alt. Iår har jeg en eneste agenda. Reinspikka romaner.

Bort med sjangeroverskridelser. Bort med de kortkorte. Bort med de som like gjerne kunne stilt i åpen klasse. Jeg vil ha lange bøker. Gode historier. Kompliserte plott. Humor. Grundig og detaljert karakteroppbygging. Totalromaner. Kollektivromaner.

Jeg vil rives med av spenning og fortellerglede.
Språklige finesser og samtidstriks er kun bonus.

Foreløpig har jeg lest:
-------------------------------

Ingrid Winters 
Makeløse Mismot
 - Janne S.Drangsholt  (2015)

Kilde: Lesereksemplar Tiden
Nominering BBP15? Sannsynligvis
Sagt før/bedre:  Lena



  

Digresjon:
Henriette Steensrup er blurpet på forsida, og ikke før var jeg ferdig før avisa kunne fortelle meg at samme Henriette hadde kjøpt filmrettighetene og så seg selv i hovedrollen som Ingrid Winter.  Som hånd i hanske. For hvem tenkte jeg på mens jeg leste? -  Steensrup. En God Nummer To. Riktignok kan hun ha plassert seg der nettopp fordi navnet hennes stod på permen. Kanskje var det meningen at vi alle skulle sitte igjen med en tanke om hvor  fantastiske Henriette hadde vært i filmen.
Isåfall - well played!,

Et friskt pust.
Endelig skikkelig norsk chic'lit, som spiller på alle chic strengene, uten å være overtydelig, og ikke minst uten å selges som chic, og uten at chicelementet  frarøver den alle andre kvaliteter.

Historie
Ingrid Winter, førsteamuensis i litteraturvitenskap, eks fagkoordinator, flytteklar, mor, hustru og utilpass reiser med jobben til St.Petersburg for å fremme forskningssamarbeid over landegrensene.

Interessant nok, skiller hun seg i utgangspunkt ikke fra norsk samtidslitteraturs andre mistilpassede kvinner og mødre. Lindes Nu Jävlar, fjorårets Liabø, Pusteproblemer. Årests Meyer Kroneberg. Alle sliter med småbarnsmas, barnehager, kjedsomhet og ytre krav.  Distansen til egne barn. Ekteskap i stampe.
Drangsholt drar den bare bittelitt lenger-  inn på sidesporet.

Lettere. Morsommere. Parodien.

Shopoholikerversjon av norske plagede, arbeidende samtidsmødre.
Her får du feilene/tabbene  -  1mill over takst på huskjøp
Kollegaene - kafka idioter som manipulerer og snakker i sirkler
FAU, foreldremøter og byråkrati
Fylla - ei flaske hoftesaft
Utropskapen - et uskyldig russerkyss
Mannen - tålmodigere enn engelen Gabriel

Og. Det underliggende såre elementet, som i ekte chicånd kun skimtes.
Angsten. Nevrosene.Tomrommet. Tehom.
Når kaoset overtar. Når alt forsvinner ned i det mørke hullet.

Eksemplet:
Vinsøl fra en søppelposet, som får barnehagebarnet til å si at morra til... lukter vin, og leder til et stempel som alkoholiker. Jeg ser allerede for meg Henriette i aksjon.
 -------------------------------------------------------------------------------------

De Bortkomne  (2015)
 - Marlen Ferrer

Kilde: Lesereksemplar Gyldendal
Nominering?  Tja....
Tidligere ut: Beathe

Jeg leste et sted at boka ble sammenlignet med Breaking Bad. Jeg er sikker på at forfatter Ferrer rev seg i håret da hun så det. Don't do me any favors. Med et slikt utgangspunkt er lista allerede lagt utafor allfarvei. Det eneste til felles her er voksne folk som tar narkotika. Og med det håper jeg alle Breaking Bad fans er beroliget (moi) og vi kan gå videre.

Historie:
Pene, akademiker Liv, snart 40,  har reist fra familien for å oversette roman i Mexico. Nå leier hun rom hos to drukne gamle hippier, med rene sjeler og hjerter av gull. Nettene brukes til sex, dop og fyll. Dagene til å komme seg etter sex, dop og fyll. Oversettelse på pause. Helt til det skjer noe. Som setter i gang noe annet, som gjør at hun mister passet sitt - og må bedrive sex, dop og fyll med andre
, som kanskje ikke var førstevalget

Baksiden lover en roman om uro, kjærlighet og eksistensielle valg.
 - Et liv på kanten av det etablerte, fylt av nytelse og flekkete laken - 
Jeg hadde innbilt meg at det var krim, og ble snurt da ingenting skjedde. Ingenting sammenhengende eller bindende. Handlingen drives av tilfeldige hendelser, beslutninger tatt i fylla. lystbølger Liv ikke makter eller vil si nei til. Det er greit. Eksistering gir ofte god litteratur - og underholdning.

Alt det man tvinges til å tenke på fordi man ikke har noe å gjøre.
Alt man kan glemme bare man drikker og knuller hardt nok.

Likevel synes jeg det her er mer oppbygging (ehm utløsning) enn forløsning. Pluss en merkelig sukkermelankolsk slutt som nestne lurer deg l å tro at noe skjedde likevel. Du fikk det bare ikke med deg. Det har selvfølgelig skjedd før.
Tog går forbi hele tiden.

Jeg tar tilbake det jeg sa om Breaking Bad.
For det mer jeg tenker på det er boka som en åpningsepisode. Tv-serie pilot.
Vi skimter potensialet, kulissen, alt vi her kan finne på, gjennom utallige episoder. Barnet og mannen hun reiste fra. Det andre barnet (shh, hemmelig).
Hippieparet - drømmeroller for aldrende skuespillere.
Alt det mørke, surrealistisk skremmende du kan få ut av Mexico City.

Henriette burde kjøpe filmrettighetene her også.
Det eneste som mangler er - det viktigste av alt -
Historien. Plottet. The storyarch
 - å finne seg sjæl er ikke nok.

Men. Jo. Og. Vet. Du.
Jeg likte den. Stemningen og karakterene.
Skulle bare ønske hun hadde en solid historie i bunn
, og at alle virkelig var bortkomne på siden av det etablerte
, ikke bare halve året.
---------------------------------------------------------

Fotturar i Norge
 - Gaute M.Sortland

Kilde: Biblioteket
Nominering: Uten tvil.

Kortprosa. Åpen klasse


- Fotturar i Norge har blitt en gammel mann. Det er ikkje ofte han kjem seg ut nå lenger. Særleg om føremiddagene når veret er klart, lengter han til fjells. Han ser dei gamle nutanen gjennom vindauga på sjukeheimen. Ikke sjeldan er skylaget lågere enn fjella.
Fotturar i Norge treng innimellom hjelp av ein maskin til å puste - eit sikkert  teikn på at det går mot slutten. han hugsar då han framleis budde heime og fann ut at han ikkje lenger orka å runke kvar kveld før han sovna. Då hadde han tenkt at det nærme seg slutten. Det er lenge siden nå.
Fotturar i Norge har ein son og to døtrer som kjem på besøk så ofte dei kan. Det må vere ei pine for dei å sjå han ligge slik.Men det er lite han kan gjere med det. Han døyr så raskt han berre maktar.-

For meg som tilbringer store deler av livet på å gjemme meg for tida som går, ble jeg paralysert av denne førstesida. Den hører til kategorien tekster jeg bør sky som pesten fordi jeg ellers ender opp apatisk og drukken i myrstråmyra.

Fotturar i Norge er fortelleren. Eller jeg-et. Eller objektet. Eller Oddvar Brå.
 - kor var dei då Fotturar i Norge brekte staven, og kor var dei 11.sept 2001 -

En fisk
- Fotturar i Norge er ein rømd oppdrettslaks på ville vegar.
Ein svær feit jævel -

En bygning. En prest. En tanke.

Muligens skal det være et blikk på Norge. På hverdagsøyeblikk og hverdagsmennesker. Hva vi nå enn driver med, men det virker så trivielt å verbalisere det. Tiden renner gjennom alle tekstene. Angeren.

Jeg kan rett og slett ikke tenke på det uten å falle ned i den svarte meningsløshestgryta. Blir utslitt av å holde meg fast i kanten.

Siste setning:
 - Ein vet aldri hva ein har før det forsvinn for godt.
Som eit stykke dyrka mark lagt under den nye europavegen -
------------------------------------------------------------------

Dødt Løp  (2015)
 - Kurt Aust

Kilde: Lesereks. Aschehoug
Nominering? Jada
Sagt før: Berit

Siden det ikker har vært et løpsrelatert innlegg her på månedsvis, føler jeg behov for å underrette hordene av nye lesere om at jeg startet som, og er fremdeles i høyeste grad, en joggeblogger.

Jeg får aldri nok av løpsrapporter og stalker daglig blogger som lettbent, sirivil, femoversiri, silja, løpeguri og marit
, for å nevne de som ennå er aktive.
Kildene til Norges beste løpereferat.

En annen mindre kjent hemmelighet 
 er at jeg i en svunnen tid, hvor piracy enda ikke var påstått crime, brukte en hel måned på å laste ned sykkelfilmer. Best: Break away. American Flyer. St.Ralph, sistenevnte er en løpefilm, men så god at vi later som om vi sykler.

Etter boka var ferdiglest så jeg ikke bare disse nevnte igjen, men også Marco Pantani - The Accidental Death of a Cyclist (netflix)og støvsugde storytel på jakt etter sykkeldopbøker. Så langt har jeg hørt biografier av både
Tyler Hamilton og Lance Armstrong. 
De som avslører - ikke de tidligere som tildekker.

Inspirert!
Til tross for at dette er ei krimbok med en veldig enkel historie.

Erik, ekssyklist kommer ut av fengsel, der han har sittet for drap by fyllekjøring, og får et oppdrag. Han skal være undercoverhjelperytter i Tour de France og finne ut hvem av deltakerne som drepte sykkelmekaniker Louis. Doping nevnes kun marginalt. Annenhvert kapittel er en touretappe, en løpsrapport. Mellomkapitlene er tilbakeblikk på fylleulykken, tidligere sykkelliv og hvorfor det gikk som det gikk.

Etappene!!
Jeg leste den mens Tour de France pågikk og opplevde faktisk å se intervjuer fra dagens etappe 2015, der de sa omtrent identiske ting som de gjorde i boka. Det viser både at Aust har gjort researchen sin og at sportsintervjuer er ei forutsigbar greie. Jeg valgte boka foran tv-sendingene hver gang. Fordi jeg ville være inne i hodet til de som sykler. Ikke bare høre hva kommentatorene tror og gjetter.
Crossoverbiografiødelagt er fagtermen.

 Etterpå
Jeg har nå lest så mye om sykkeldop, eller Egdar Allen Poe, som de kalte EPO, iflg Hamilton, at jeg ikke bare gleder meg til neste år, men også har sluttet å tro på enhver påstått 'ren' sportsutøver, uansett sport. Bortsett fra de norske selvfølgelig.
Northug kunne aldri funnet på noe sånt. Aldri!

Summert?
Som sagt, spenninga ligger i touretappene.
Jeg elsket det når de var på hjul. Selve historien, bakgrunnen og hvordan det hele løser seg, er midt på treet.
Relativt enkelt. Lett å gjette. Helt ok.

------------------------------------------------------------------

Et Sted Skinner Det  (2015)
 - Vibeke Riiser-Larsen

Kilde: Biblioteket
Nominering? Nei.
De uenige: RoseM, Lena, Tine

  
Rett på
Sigrid jobber i informasjonsdisken i et større varehus, (jeg gjetter på xxl villmarksavdelingen), for å takle kunder og innpåslitne kollegaer går hun med barberblad i lomma. For å takle ensomheten når hun kommer hjem parterer hun mus. Pust. De er døde. Musefelle via fryseboks.

Det er starten. Vi lærer at Sigrid er et meget ustabilt menneske. Årsakene ligger i barndommen. Og vi skjønner umiddelbart at det ikke nødvendigvis er en god ting når Sigrid etterhvert får seg både venner og kjæreste. Forhold tar slutt. Naboer dør. Da holder det hverken med mus eller barberblad.

Jeg innrømmer glatt at boka mister meg ved dyrene. 
Det hjelper ikke at Sigrid er glad i hunder. At alle dyr som kuttes opp i denne boka ikke døde for Sigrids hånd. At det siste dyret, jeg ikke engang vil nevne, heldigvis aldri havner i leiligheten. Det er måten matrialet brukes på jeg sliter med. Virkemidlene.

Vekslingen mellom humor og alvor jeg ikke synes forfatteren mestrer.

Kapitlene på 'xxl'er humoristiske.
Blikket på kunder og dialogene i informasjonsdisken kunne gått rett inn i Drangsholt bok. Her er det makeløst mismot og idiotiske kollegaer nok for alle. Måtene de takler dette på er også like. Sigrid knytter neven rundt barberbladet i lommen. Ingrid stirrer ned i Tehom, hullet. Likhet slutt. Der Drangsholts bok danser på overflaten og holder en lett gjennomført tone, må vi hos Riiser-Larsen med jevne mellomrom omstille oss til alvor, isolasjon og musepartering.

Det er mulig jeg her kommer til kort og  ikke makter å lese musekapitlene med den ironiske distansen det inviteres til. Skråblikket på isolasjon og meningsløshet, som nevnes coveret. Ikke ser at jeg er ment å lese alt i samme lei. Et avstandsblikk på en psykisk diagnose i korte kvikke kapitler?

For meg fungerer det ikke.
Det rakner for Sigrid. Det raknet for meg.
Hadde Riiser-Larsen vært Harper Lee, og jeg vidunderredaktøren ville jeg sagt.
 - du, disse xxl kapitlene har virkelig potensiale, gå hjem og bygg videre på dem -
 - og vi ville hatt et nytt mesterverk - extra extra large mockingbirds -

Btw & forbehold:
Jeg leser nå A Little Life av Yanagihara, der hovedpersonen også selvskader, pga ting i barndommen. 700+ sider lang. Vidt forskjellige divisjoner. 
Sammenlikningen er urettferdig, men uungåelig.
------------------------------------


Jeg stopper her.
Intensjonen om kort og konsist mislyktes - igjen.
Har 70s igjen av Meyer Kronbergs I Beste Mening.
Har også lest ei diktsamling om veien ut av skapet Hålands Han (eBokBib)
, som var fortellende nok til at jeg følte jeg forstod, og foreløpig ligger an til nominering.

Neste bok ut er Et Ærlig Ansikt av Marcus Midre
, deretter Heidi Lindes Norsk Sokkel
, eller Simon Stranger, eller Askildsen, eller .....

Hva sier dere?  Hvilken norskebøker burde jeg prioritere framover?
Hvordan går det der ute? Hvordan ligger dere an?
Hvilken bok vinner?  Hva bør jeg brenne på bålet?

 , i tilfelle ingen andre har tips:
Tellemarck er fortsatt best
Fulgt av Fotturar i Norge.