INTERVJU MED GAUTE M.SORTLAND/OM FOTTURAR I NORGE.

 Bedre skodd til Fotturar i Norge, er det ifølge selgeren på villmarksbutikken, ikke mulig å bli. 
Verre skodd til 5t venting på flyplass, er det heller ikke mulig å bli.

Vi leser Fotturar i Norge
Kortlistenominert til Bokbloggerprisen 2015

Det er snart mars
og årets første samlesingmåned går mot slutten.
Jeg rakk ikke over hele forfatterskapet.
Jeg postet ikke daglige bilder av Fotturar på instagram
, men jeg har et ess i ermet
, en rosin i pølsa, juvel i krona
, en overraskelse...



Et intervju med Gaute M.Sortand.
Kortprosakonge, bluegrasssanger og kortelistenominert.
Bloggens første, og kanskje eneste intervju.

Komité og samlesingshjelp har jeg også hatt.
Det er den eneste grunnen til
at ikke alle spørsmålene handler om løping og biografier.

Intervjuet er i sin helhet, for å ikke spolere mulighetene for Pulitzerpris
, klippet ubeskjedent, og uten redigering, fra epost
--------------------------------------------------
, rett fra levra, akkurat sånn var det mellom Gaute og meg.


Først litt navlebeskuende om blogging:

Har du forut for nominasjon hatt et forhold til bokblogging?

Er du overrasket over at boka di har blitt en så stor snakkis blant bokbloggere?

Eg har berre i liten grad følgt med på bokblogging, men dette har nok meir med min låge aktivitet på nettet å gjere enn noko anna. Men det skal seiast, at eg i stunder der sjølvkjensla har vore låg har googla mitt eige namn og i blant funne nokre varmande ord hos bokbloggarar. Det har vore kjekt. Og ja, eg er alltid overraska når eg skjønner at nokon faktisk les det eg har skrive. Sjølv meiner eg vel at eg skriv ganske tilgjengeleg og underhaldande litteratur, men… det er overraskande, på ein god måte. Veldig gøy. Forhåpentleg er det første steg på vegen mot å bli millionær på nynorske korttekstar.  

Har du fulgt med på samlesingen i februar?

Etter at eg fekk dette spørsmålet har eg det. Det er interessant å sjå kva folk får ut av tekstane, og også interessant å sjå kven som ikkje får noko ut av tekstane. Eg skal lese litt rundt og følgje med i dagane som kjem. Ver sikker!

Forfatterliv: 
Knausgård har vist oss at kaotisk småbarnsliv ikke er noen hindring for kvantitet. Er det hos deg noen sammenheng mellom tidsklemme og tekstlengde?

Kan vi vente oss lange romaner på sikt?

Ja, det er det nok ei samanheng. Det korte formatet passar veldig godt saman med livet eg lev, men hadde eg i større grad hatt muligheit til å leve av litteraturen ville nok tekstane blitt noko lengre også. Men det er ikkje først og fremst ungar som står i vegen slik eg ser det, det må dagarbeidet mitt ta skulda for. Likevel. Eg skriv akkurat dei tekstane eg har lyst til å skrive så eg er ikkje sikker om det vil endre seg. 


Hva appellerer til deg med korte formatet?

Tenker du på leseren mens du skriver?

Det korte formatet appelerer i sterk grad til meg på mange måtar. Det er for mange ord og bokstavar rundt oss. Eg er nok meir opptatt av språk og konsentrasjon enn lange plotdrive historier. Det korte formatat gjer dessutan at eg som forhaldsvis iderik og eksperimenterande forfattar kan prøve ut ei mengd ulike vegar. Idear som ville blitt håplause romanar og sikkert tåpelege dikt. I korttekstane blir dei heller noko midt i mellom det håplause og tåpelege som eg likar svært godt å vere i. Får eg denne mellomtingen til å fungere og leve kjenner eg at eg har lykkast.

Når det gjeld lesaren så er det som sagt det å ha lesarar eit privilegium eg ikkje tenker så ofte på, men tilhøyraren derimot tenker eg ein del på. Då eg gav ut mi første bok, romanen ”Johan” fekk eg gleda av å reise litt rundt å lese opp frå den. Det er ei ganske trist bok og gjer naturleg nok folk litt triste eller iallfall tenksame. Det eg kjende behov for etter desse turane var å ha nokre tekstar på lur som var tilgjengelege på ein heilt anna måte, og der eg kunne tilpasse ei opplesinga etter situasjonen og stemninga i lokalet. I mi andre bok som også er ei samling korttekstar gjer eg nettopp dette. Det var tenkt som ei ”live”-bok. Ei bok som kunne lesast høgt. Så ja, særleg i korttekstformatet er eg veldig opptatt av mottakaren. Det har sikkert noko med at eg har spelt mykje konsertar med bandet mitt også. Ein blir vâr for korleis publikum har det. Kva dei toler, kva dei vil ha meir av.

Fotturane:

Bokblogganmeldelsene av Fotturar i Norge har stort sett snakket om humor/melankoli, tid og folkesjel. Kunne presten, oppdrettslaksen og mannen vært noe annet enn Fotturar i Norge?

Hva var tanken bak dette grepet?

Tja. Dei kunne kanskje ikkje vore noko anna enn Fotturar i Norge. Men dette grepet er noko av det mest frigjerande eg har opplevd. Eigentleg var utgangspunktet at eg ønska å bruke meir direkte biografiske element i boka og då ideen om det framandgjerande ”Fotturar i Norge” dukka opp kjende eg at eg kunne skrive kva som helst. Eg kjende meg ikkje hemma av å utlevere verken meg sjølv eller andre lenger. Så lenge eg kalla det ”Fotturar i Noreg” kunne eg kalle ein spade for ein spade.

Eg må forresten nemne at eg også til ein viss grad har lånt ideen frå ein amerikansk helt ved namn Richard Brautigan. Hans mest kjende bok ”Trout fishing in America” har innslag av noko av det same. Eg er litt opptatt av slikt. Eg meiner, å stele eller låne på ein forhåpentleg subtil måte for å gjere ære på mine litterære heltar, men også fordi eg har ein barneleg draum om at noko av deira magi då vil smitte over på mine tekstar.

Er du mer enn normalt opptatt av tida som går?

Når du spør slik blir eg usikker på kva som er normalt, men ja, eg er opptatt av tida som går. Særleg årstidene. At ting skal begynne å vekse og gro igjen, at fuglane skal komme tilbake og at biene mine skal begynne å fly igjen er noko eg sikkert tenker unormalt mykje på. Det minner meg om at det er framdrift og at ting ikkje stoppar opp. Det er godt å tenke på synst eg. 

(ingaedit: unormalt blir det først når den eneste buskeveksten du ser i skogen er vippende myrstrå, og det eneste du tenker på når du ser ei bilkø, er rust
, og -  myrstrå som vipper)

Hvis du måtte velge – humor eller melankoli?

Då må eg svare, kva er humor utan melankoli? Berre fjolleri? Og kva er melankoli utan ein viss humor. Litt patetisk? Nei, desse to høyrer saman, og eg opplever at eg er del av ein kultur der det er slik. Det er veldig vestlandsk. Det høyrest sikkert rart ut, men etter at eg flytta heim igjen til vestlandet etter mange, fine år i Oslo merka eg at det var slik. Desse to høyrer saman og er ein del av daglegtalen.

Lesing:

Hva leser du selv? Inspirasjon? Helter?

Eg les nok veldig smalt. Før las eg veldig mykje klassisk, men nå les eg stort sett litteratur som eg på eit vis trur eg kan ha bruk for før eg skriv mine eigne ting. Eg driv med ein roman for ungdom for tida og for å gi næring til ein del av den historia las eg om igjen Huckleberry Finn av Mark Twain. Fantastisk. Fantasirik, handlingsdrive og ofte totalt upassande for dagens unge lesarar. 

Har du noen favorittbøker fra 2015?

Nei. Eg har ikkje lese nokre av bøkene som kom ut i 2015. Best å la dei ligge og godgjere seg litt. Så får eg sjå.

Og til slutt:

Min medblogger, Anita, lurer på om det er selvbiografiske elementer i debutboka di, Johan? 

Det er det heilt klart. Det er ein heil masse frå min eigen barndom her, særleg sanseinntrykk og pollenallergi, men eg har ikkje sjølv opplevd å miste ei søster. Den situasjonen var noko eg lånte og levde meg inn i. Eg har faktisk aldri hatt noko søster. Berre ein haug med brør. 

------------------------------
The End! 

Bildet fra samlaget.no

Forgjengelighet, allergi, fiksjon/life, litteraturen, inspirasjon-versus-plagiat, tragedy/comedy, klovner på sirkus, leserresepsjon, vestlandet, familieliv
og internettets sjel - bokblogging.

Takk til Gaute M.Sortland for gode svar!

Pulitzer it is!
 -------------





Praktisk:
Alle som har skrevet/blogget om Fotturar i Norge
kan legge igjen link til anmeldelse/omtale på den offisielle Bokbloggprissida.
Dette kan du gjøre helt fram til august 2016.
Min anmeldelse ligger fremdeles her:

Hvis du har ting å tilføye til intervjuet, eg, spørsmål jeg eller burde stilt
, spørsmål du ville stilt, meninger, meninger, meninger
, er kommentarfeltet under åpent - helt -
, til den dagen jeg har lest alle de 1001 man burde før
, myrstråene tar over.