lørdag 23. juni 2012

THE GOOD LIFE


Årets Første 
Oppsummeringsomtale
, også kalt I FEEL GOOD
(who knew that I could?)


Etter omtalen av The Ballroom on Magnolia Street, som jeg bastant kalte chicklit (legg merke til hvordan jeg staver dette ordet forskjellig hver eneste gang = optimal searchengine utnyttelse.) og den påfølgende spøkefulle sjangerdefinisjonen i kommentarfeltet tok jeg en kjapp,  nysgjerrig googlerunde for å få orden i begrepene. Regnet med jeg kom til å bli sendt rett til wikipedia, utlært og belærende iløpet av minutter.

Nichts. Feelgood er et sånt sekkebegrep som  brukes om alt og det eneste håndfaste å oppdrive er leksikale definisjoner som enkelt forteller deg at feelgood, rett og slett betyr to feel good
og et feel-good produkt er  
- intended to make one feel good and/or satisfied.

Bedre var definisjonen jeg fant hos freedictionary.com
Characterized by or designed to encourage a feeling 
of often superficial happiness or satisfaction:  

Chicklit derimot er lettere å kategorisere. Her har både litterater og media blandet seg inn og wiki hevder med skråsikkerhet at chicklit =  is genre fiction which addresses issues of modern womanhood, often humorously and lightheartedly, og handler like mye om heltinnens familie som kjærligheten og kan derfor ikke sees som en underkategori til kjærlighetsromanen. Ekstra morsomt at wikisiden jeg tok dette fra regner McMillans Waiting to Exhale som et typisk chicklit eksempel Av alle, i verden - velger de Terry??

Chicklit ble også diskutert ekstensivt både på blogger og i media ifjor - hovedsaklig for å skape blest om enkelte utgivelser i god chaching ånd, men brakte likevel og heldigvis med seg gode diskusjoner og drama. Mest underholdende var kanskje småkranglingen mellom forlagsguru Heger og dagbladets Krøger, her vel oppsummert og belinket på Tom Egelands blogg - om mediabruk og anmelderi - alt sparket igang av en omtale av ei chicklit bok.

Andre begreper som dukker opp i denne sammenhengen:
Dameromaner, lettvektere, lett underholdning og mykporno.
Og her aner jeg ikke lenger hvilken sjanger det er snakk om og om det overhode er snakk om et skille.

Selv vil jeg også her blande inn såkalte historier fra virkeligheten med feel-good snitt - også (av meg) kalt: Skrekkelige opplevelser i fremmede land
, og/eller på sykehus, der det går bra til slutt.

Truth:
Jeg greier ikke å skille mellom kranglefantene, mellom begrepene eller definisjonene - og svart på hvitt ser sjangerskillet kunstig og konstruert ut. Men det forhindrer ikke at min indre radar setter i bås, for innerst inne vet man jo egentlig hva som er hva - man vet hva man liker og som regel også hvorfor.


I mitt indre regelverk:
Har chicklit sko, champagne, sære foreldre og kjekke menn i kø.
Feelgood har hemmeligheter, bestemødre, krig, sykdom og død.
Førstenevnte har alltid happy ending - feelgood bare tilsynelatende
eg. man finner fred med gud etter hele familien er meiet ned i krig
eg. mann finner kjærligheten på nytt etter første kona døde av snikende sykdom

Chicklit har en urban heltinne - men hun kan godt ende opp på landet med kjekkasbonden - bare for å omvende hele bygda til kaffelatte og platåsko. Ahh, slo meg nå at vidunderlige A Town Like Alice er typisk chicklit -) . Feelgooden foregåer ofte i fjerne land, strøk eller hus - og handler ofte om utfordringene med å befinne seg i fjerne land, strøk eller hus - og godfølelsene kommer da når de kommer seg unna - eller tilbake.

Chicklit handler om unge kvinner.
Feelgood later som det er kvinner i alle aldre, men det er pga bestemødrene, men i de aller fleste tilfeller er også bestemødrene unge i sine kapitler - og alle de sårbare kjærlighetshemmelighetene er selvfølgelig fra da bestemor var ung.  - eg den gamle kvinnen tenker tilbake.

Chicklit - durer rett fram.
Feelgood har parallellhistorier - fra fortiden - egen - eller andres.
(og det er det mest slitsomme med hele genren)

Chicklit er skrevet av kvinner
Feelgood er skrevet for kvinner.

Chicklit er humørfylt og morsomt
Feelgood er svulstige følelsebomber.

Og i de aller fleste tilfeller foretrekker jeg chicklit
, fordi jeg vil heller le enn gråte, synes ofte språket er bedre i chicken
Jeg føler meg også ofte manipulert av feelgood, og ustabile tåreperser som
meg burde egentlig hadd forbud mot sjangeren. Det er ikke bra for hverken psyke eller selvtillit og sitte på bussen og strigråte over ei bok man rent teoretisk synes er dårlig.

Smalltalk over:
Dette skulle egentlig være ei kort innledning til ei enda kortere oppsummering over feelgoodbøkene jeg har lest og ikke skrevet om
, men tastetouretten overtok nok engang.
ExhibitA er dårlig planlegging.
ExhibitB er at jeg slett ikke har lest de hordene av feelgoodbøker som jeg antok, en antakelse som kun er basert på at jeg har blitt tilsendt bunker med godtfølte lesereksemplarer og nettopp hørte ferdig Diffenbauchs bok om hemmelige blomsterbeskjeder
, føler meg overmettet og allergisvimmel av alt blomsterpratet
'tis a stretch
, men jeg går helt tilbake til bloggens famlende begynnelse for å spore opp:


Foreløpig udokumentert feelgood
, forhåpentligvis finner jeg nok til at jeg slipper og slette dette innlegget.


Sammen er Ein mindre Alene
 - Anna Gavalda  (2005)

Stjerneeksepempelet på klassisk godt skrevet feelgood, dvs man vet egentlig aldri om de er godt skrevet eller ei for man blir så opphengt i egne følelser. Heltinnen er kunstnerisk, ung og vever, helten en uhøflig mesterkokk som elsker sin aldrende bestemor. Det finnes ikke ukule bestemødre i feelgoodbøker. Kjærligheten blomstrer, relasjonsbånd knyttes på tvers av generasjoner og det er til og med en lite forfallent hus i skogen med ville urter plantet av kjærlige bestemorfingre. Akkurat som mitt bortsett fra at jeg har svarte fingre som dreper enhver buskevekst og jeg er sikker på at de gamle damene som bodde her før meg gråter fortvilte tårer og hytter meg finger'n (når englene snur ryggen til).

Jeg leste den måneden før jeg begynte å blogge
- våren 2009, og kommer aldri til å lese den igjen.
, men kommer sikkert til å lese flere Gavalda.



Mine Drømmers Land 
 - Merice Briffa  (2009)

Oversatt av: Agnete Øye

Liten gruveby i England 1800.
Mennene i Meggans famlie jobber i gruvene. Kvinnene ligger med gruveeierne. Søsteren blir gravid, en grusom hemmelighet kommer for en dag og famlien må emigrere til Australia. Meggan er 12. Når hun er 23 reiser hun tilbake til England for kjærligheten, som jeg tror er mannen som forelsket seg i henne da hun var 12 og satt på en sten og sang  (euw), hun synger som en engel.

Dette er første bind i en trio.
Den er beskrevet som en slektsroman, men la deg ikke lure, det er hemmeligheter, familiebånd og hardships i gruvene. Slektsromaner er bare feel-litt-mindre-good, med historisk tilsnitt.
Jeg felte ingent tårer, syntes språket var klønete
- og leser den aldri igjen - ei heller bind 2 og 3.



The Forgotten Garden 
 - Kate Morton (2009)

Lydbok lest av: Caroline Lee

Det blir ikke mer typisk enn dette
- i min fordomsfulle erfaring
Nell finner som 20-åring ut at hun ble funnet alene, sittende på en koffert,  i ei australsk havn. Da sier det seg selv at hun må finne ut hvor hun egentlig kom fra og hun sporer historien tilbake til England før hun dør og barnebarnet tar over. Det er brev, dagbøker og personer fra fortiden som nekter å avsløre at de vet det meste. Et plott som kunne vært oppklart i løpet av 50 sider, hvis det ikke hadde vært for forsvunne brev, misforstått pride og de som tier.

Også er det en hemmelig hage. Og kjærlighet. Og så mange parallelle historier at man aldri komme til saken. Nells historie. Cassandras histoire. Nells brev. Nells dagbøker. Nells foreldres historie. Nells mors brev. Nells mors kusines dagbøker etc etc.

Jeg hørte lydboka, nydelig lest og takk for det, for jeg hadde aldri overlevd papirutgaven uten å skumme meg fram til slutten. På lyd var den helt ok. Og du skal ikke se bort ifra at jeg leser Kate Morton igjen.
En dag jeg føler meg ekstra tålmodig.




Miraklene i Santo Fico
 - D.L.Smith  (2003)

Lydbok lest av: Trond Peter Stamsø Munch
Oversatt fra engelsk av: Kristin Gjerpe

Merkelige skruer i en liten fattig italiensk fjellby, som alle unge drømmer om å forlate, men kommer tilbake til for å finne kjærligheten. Helten er en frafallen. Heltinnen vakker vertshuseier med nydelige døtre og voldsomt temperament. Hovedplottet handler om å lokke turister til bygd og kirke ved hjelp av falske mirakler.

Egentlig ganske fornøyelig, på overflaten og skrevet overtydelig med formål om å få meg til å føle meg good og tilfredstilt. Sur ble jeg ikke, men jeg leser den aldri igjen, til tross for at jeg ikke felte en tåre
, selv ikke over presten
, eller den døve skjønne ungmøen



One Day  (2009) 
- David Nicholls

Og jeg gråt og gråt og gråt
og må skrive om den i rivende fart for å ikke starte ei ny tokt.

Emma og Dexter møtes på siste skoledag, har et romantisk døgn men forblir venner. Så møter vi dem igjen, 15.juli hvert eneste år. Noen ganger gjennom hennes synsvinkel - andre ganger hans. Årene går og de glir stadig lenger ifra hverandre til vendepunktet, og jeg gråt og gråt, og fordi jeg allerede har sagt det, både her og utallige kommentarer er det spoilerinnlysende at triste greier skjer - og at det blir enda tristere fordi alt var perfekt først. Som skip - passing by in the night - som endelig møtes - og synker.

Aller verst var slutten som satte nytt lys på den aller første natta og hvordan det kunne gått - og hva de egentlig følte - og det er absolutt uholdbart og jeg er manipulert fra øverst til nederst men jeg leste hele natta - og var utafor i flere dager. Så nei, jeg leser den aldri igjen - og det kommer ikke på tale å se filmen. Hvis du er smart leser du den ikke heller. Det er måte på hva man med vitende og vilje skal utsettes for. JEG var blank og uforberedt - DU - er herved advart.



Blomstenes 
Hemmelige Språk
 - Vanessa Diffenbauch  (2011)

 Lydbok lånt på biblioteket fordi Solgunn anbefalte og Elikken elsket.

Lest av: Kiki Stormo
, på en barsnlig påtatt rebelsk og lett andpusten måte som ikke gjorde noe for å skape goodwill for hovedpersonen.

Victoria ble gitt bort som baby og tilbringer barndommen ut og inn av fosterhjem. Til hun møter Elizabeth som 10-åring, lærer alt som er verd å vite om blomster, før det igjen skjærer seg etter et år. Tema for parallellkapitlene. Når boka starter er Victoria 18 og sendes ut i verden av barnevernet. Hun får 6mnd på seg til å finne en jobb og - og er alene i verden.

Herifra og inn er det halleluja it's raining men - eh tilfeldigheter.
Hun blir hjemløs, finner seg en helgejobb hos Renata i blomsterbutikken, som har søster med spare room og mor som er jordmor. På blomstermarkedet møter hun Elizabeths nevø Grant. Og alt er fryd og gammen bortsett fra at hun er vingestekket og uegnet for nære forhold.
Så går alt galt. Hun blir gravid, rømmer og gir bort barnet
 - men så går det bra igjen  - for hun angrer, slår seg opp stort som blomsterleverandør/oppsetter
 og barnet ble jo uansett bare gitt bort til Elizabeth
= happy families = happy ending.

Et typisk eksempel på feelgood bok der lykkefølelsen kommer av at alt det fæle heltinnen må gjennom før det går bra. En helitnne som utvikler seg og overkommer vanskelige barndom og forkvaklet følelsesliv - og alle de som elsker henne. 

Jeg hadde proklamert høyt og tydlig i diverse kommentarfelt - at denne leser jeg aldri. Så gjorde jeg det likevel - og gjør det selvfølgelig aldri igjen.

Gir likevel et merksnodig pluss for det laaange kapittelet om amming, ammeproblemer, brystbetennelser, økedager og sprukne brystvorter. Med tanke på hvor mye annet det var å ta  tak i - er jeg mildt sjokkert over hvor mye tid som ble brukt her. 8k som ble tvunget til å høre på dette mens han laget spaghetti, hevdet uamerikansk og var overbevist om at dette hadde den norske oversetteren egenhendig sneket inn i boka. Jeg tror forfatter Vanessa er hun utenlandske dama i 3. jeg stadig klaget min nød til da 5k var nyfødt, kollikkridd og utsultet - for akkurat sånn var (er) det jo å amme skrikerunger. Den eneste forskjellen på Victoria og meg i dette kapittelet var at jeg ikke gikk å la meg under en busk i parken - nirøyking i trappeoppgangen fikk holde, og det kunne hun jo ikke skrive - det eneste mer uamerikanske enn amming
- er som alle vet - røyking.

Alle elsker denne boka, halve Norge har lest - og blogget om den.
Den ha truffet en nerve og spredd gode følelser.
-----


DONE!
Det var enden på min udokumenterte feelgoodreise.
Etter å ha godt igjennom leselistene fra de 2 siste årene er jeg både overrasket og meget imponert over hvor mye feelgood jeg faktisk har lest - og skrevet om. Mye mer enn jeg trodde i innledningen. Det at jeg bare leser bøker om død, vampyrer og middelaldrende menn er altså en myte.
Jeg leste Barnepiken, Stille Sanger, Granateplene, Glass Castle og Havets Katedral
, bare for å nevne en håndfull, og hvis du nå påstår at HK og Glass Castle ikke er feelgood tar du selvfølgelig feil. Jeg har også lest Drageløperen, Bumerang, Å Telle Duer og Potensgiverne. + mange flere, jeg ikker orker å lete opp.

Ikke verst til å være en sjanger jeg ofte styrer utenom.
Enda bedre skal det bli - nå har jeg tross alt skrevet det av meg
, all frykt for døende besteforeldre, parallellhistoirer og fortidshemmeligheter er avskrevet
- og jeg er klar for nye opplevelser.
La anbefalingene strømme inn,
(selv om jeg aller helst vil lese om overnaturlig sex og gamle politmenn)



26 kommentarer:

  1. Sammen er ein midre aleine hørte jeg på lydbok, syns den var vidunderlig. Mirkalene ...leste jeg, satte ingen spor, er ikke blogget om, dette hendte i gamle dager - altså før blogging ble en del av lesinga.
    En dag står på leseplanen - jeg er advart!
    Og så elsket jeg jo Blomstenes hemmelige språk, og den er sikkert MYE bedre å lese selv enn å høres - og gurimalla hvor glad jeg er for at du nå har skrevet av deg all frykt for døende besteforeldre, for det er jo et tema som finnes i nesten alt av skjønnlitteratur - ja, overdrev litt, men thats me :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Blomsterboka var virkelig slitsomt lest, følte at jeg aldri slapp unna oppleseren og hun hørtes ut som en furten parodi av trøblete ungdom med myk innside. For syns skyld: Selvfølgleig hadde jeg likt den mye bedre i papir.
      Gavalda var god og One Day har jeg ikke lov å tenke på - (selvpålagt forbud.)

      Hva med den boka om jenta og elva du leste nettopp - vil du anbefale den som feelgood?

      Slett
  2. Nå glemte jeg det der med anbefalinger: John Irvings siste - den er bra! Alice Hoffmans siste er også bra, men ikke akkurat lettlest, det går tregt, men den er jo likevel bra (den også).

    SvarSlett
    Svar
    1. Krysskommentering.
      Plutselig ble alt dobbelt.
      Hoffman er innkjøpt, men vanskelig å starte på, ikke minst fordi det er diger og tung hardback som ikke får plass i veska
      , og så virker den så dyster

      Har flere Irvingbøker liggende, men har egentlig aldri tenkt på han som feelgood, (straks jeg tenker på noe som feelgood, blir jeg som regel overveldet av bad feelings.)

      Slett
  3. Ja -du ville ha feelgood - det glemte jeg - og de bøkene jeg nevnte er jo ikke akkurat det - virkelig ikke! En elv en gang er heller ikke feelgood, for mye skyting og vold og reise seg opp etter grusomme ting. Men feelgoodbøker --------Ja, selvfølgelig hvis du ikke har lest Bokens folk av Geraldine Brooks må du gjøre det. Og kjøper du den som pocket så ser du hvem som også har likt den :-) - Ellers så husker jeg ikke nå om du har lest Brente skygger av Kamila Shamsie - det er jo en superduper bok!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har lest ingen av dem
      , kan ikke engang huske å noensinne ha hørt om dem, så jeg tar deg på ordet og legger på minnet. (men hvis det bare såvidt hintes om snikende sykdommer går jeg i bue rundt)

      Slett
  4. Er ennå ikke ferdig med "Saman er man mindre aleine", (syns den er dødsen kjedelig) har hørt masse andre bøker nå i ferien og holder nå på med Alltid Alice. Venter spent på site Arnaldur boka. Kanskje det blir plass til bok i veska når mammaen kommer hjem fra Spania, ja hvem vet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Spent på hva du synes om Alltid Alice, har bare hørt godord om den boka.

      (psstt, jeg ønsker meg den boka som er mestselgende i Spania akkurat nå - på engelsk selvfølgelig)

      Slett
  5. Miraklene var, for å si det på godt norsk, litt feelgood med en stor porsjon boring.

    The Forgotten Garden lyttet jeg nylig til, jeg likte den godt selv om jeg er enig i mye av det du skriver :)

    Jeg anbefaler deg Siste Dans for Matilda av Tamara McKinley!

    SvarSlett
    Svar
    1. Leste nettopp og Gråbekkas omtale og jeg tror Tamara blir for sørgelig for meg, død mann og barn og villmark. Det eneste som kan få meg til å lese den er hvis en kjell villmarksbonde dukker opp iløpet av de 2 første kapitlene og det ikke blir for mange tårer i tilbakeblikkene??

      Slett
  6. Jeg har forresten lest ut bok #2 i serien om advokat Haller. Loved it!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det gjør meg lykkelig at flere leser Connelly, og misunnelig for jeg har bare kommet til 1996 i kronologien og Haller2 er 2008.
      , forresten er det i denne Harry gjør en gjesteopptreden?

      Slett
  7. Dette var meget opplysende! Jeg har alltid tenkt på Nick Hornby når jeg har hørt ordet feelgood, men nå må jeg revurdere hele begrepet. Feelgood er de bøkene som til enhver tid er mest lest på biblioteket!

    SvarSlett
    Svar
    1. Strålende. Det burde jeg tatt meg i det subjektive regelverket. Skriver det herved ned som sannhet. Bøker lånt/lest hyppigst på bibliotek er SELVFØLGELIG feelgood.
      , men Nick Hornby er IKKE, det sier jeg sannsynligvis for jeg blir litt småpikeforelsket hver gang jeg leser en setning han har konstruert, jeg blir så glad, på en ikke-overfladisk måte, så da sier det seg selv!

      Slett
  8. Jeg vil lese om urban jente som møter kjekkasbonde. Hvilke bøker er det ??

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg gjetter på "Grabben i graven brevid", med forbehold om at svensken min ikke er helt på stell.

      Slett
    2. (hosthost) og takk for den Mari, Grabben er et utmerket eksempel på kjekkasbonden. Selv om jeg egentlig liker Mazetti alt for godt til å kalle henne feelgood, er det kanskje akkurat det hun er. I såfall er hun min feelgoddfavoritt.

      Jeg nevnte vel også En by som Alice, der heltinnen braser inn hos villmarksbonden og forandrer hele villmarka til metropol, for selv om hun måtte trave gjennom hele Malaysia barbeint, i krigen - var hun garantert urban i utgangspunktet??
      (en av de bøkene jeg har lest flest ganger, underbar!)

      Innbiller meg at det finnes hyllemeter med akkurat denne tematikken (som jeg også har lest) men makter ikke komme på en eneste. Her må dere bare stole på mitt indre regelverk -))

      Slett
  9. Nå har jeg lest innlegget ditt for andre gang, det er aldeles strålende! Herlig, herlig!

    "Ahh, slo meg nå at vidunderlige A Town Like Alice er typisk chicklit -)" - jeg elsker den boka. Fant den på loppis for et par år siden, jeg synes også den er vidunderlig (som deg virker deg).

    Jeg skulle til å skrive (før du begynte på selve bokomtalene) at jeg foretrekker chik lit i stedet for feel good, men Saman er ein mindre alene og One day er to av mine favoritter så så feil kan man ta. Saman har jeg lest tre ganger, mens One day holder med en. Men den ene gangen sitter i, og feel good følelsen var ikke nødvendigvis tilstede da.

    Og selv om jeg begynner å bli lei av bestemøder/mødre med hemmeligheter så er Morton i egen klasse og jeg venter i spenning på hennes neste bok som kommer til høsten.... og på neste innlegg fra deg, det er alltid så moro å lese det du skriver.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen Takk
      , og så fabelaktig at du liker Alice. Det er noen år siden siste gjennomlesing, så det begynner å bli på tide men en ny runde.
      (forrige gang stjal jeg den fra min mor, som grådig stjal den tilbake, men nå har også jeg egen loppisutgave. Regner uten videre med at du også har sett film/tv-serien.

      , forreten: ny regel:
      Alle bøker fra Hjemmets Bokklubb er feelgood.

      Slett
  10. For et fantastisk innlegg!! Jeg har prøvd å kommentere det i hele dag, men lesesirkeladministrasjon og forsøk på å skrive om Tolstoj har sabotert hele opplegget. Derfor nøyer jeg meg foreløpig med å si: Ditt beste innlegg så langt! Mer utfyllende kommentar kommer når helgens strabaser er overstått og jeg også har rukket å lese det flere ganger. Samt tenkt gjennom dine definisjoner, Nick Hornby og advarsler om One Day.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg bukker og neier
      , og er veldig nysgjerrig på om du sa at jeg la ut blåbærsjokoladebevis - just for you.

      Jeg gleder meg til den laaaange kommentaren om Hornby og One Day, (selv om jeg mistenker at du leser så mange tårevåt sørgelige ungdomsbøker at du kommer til å være immun mot Nicholls.)

      Sist jeg sjekket hadde det fremdeles ikke kommet noe Tolstoj???

      Slett
    2. Det så jeg! Har aldri sett den før, men så spiser jeg heller ikke så mye sjokolade. Bokbudsjettet mitt tillater ingen form for konkurranse, dessverre. Og når jeg spiser sjokolade, må jeg ta til takke med utvalget på knøttlille Joker.

      One Day: Jeg kjøpte boken på salg tidligere denne måneden fordi jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle lese en bok som bare handlet om to mennesker in love som endelig finner hverandre etter mye om og men. Ingen listekryss, ingen kvalitet, kun entertainment og hyggelige tanker. Med din advarsel ble jeg derimot meget usikker. Jeg liker ikke denne gråt og gråt og gråt-responsen, for jeg trodde hele poenget med boken var at they lived happily ever after - de måtte bare forstå det selv. Jeg takler endeløse tragedier i bokform, men ikke i kjærlighetens og underholdningens navn. At kjærlighet og alt annet ender dårlig kan jeg fikse når Nobelprisvinnere og co skriver om det. Men det har omtrent samme underholdningsfaktor som å se på at kattunger blir kjørt ihjel, så rik undertekst er påbudt.

      Først bestemte jeg meg for å gi bort boken til noen som er mer hardfør og romantisk enn meg (og som ikke leser bokblogger og andres advarsler). Så så jeg Karins kommentar og ble enda usikrere. Likevel, jeg tar advarselen din på alvor, gir bort boken og leser heller Nick Hornbys feel good-bok om lesing. Den kan umulig være trist, og det ender neppe med at skipet går under.

      Når vi snakker om Hornby, eller Horny, som han like godt kan kalles. Han har vært min rettesnor for feel good-sjangeren helt siden tenårene og High Fidelity. Og i Hornby finnes ingen feel bad, død, bestemødre eller hemmeligheter - kun ironi, slabbedaskeri og smågutter i mannekropper.

      Derfor ble jeg helt rystet av innlegget ditt om forskjellen mellom sjangrene. Jeg har levd på en løgn. Jeg har trodd at jeg var ekspert på begge sjangre ut fra prinsippet "har du lest én, har du lest alle". Min litterære kompetanse - og selvtillit - rakner.

      Kanskje er det grunnen til at jeg nå, ondt og iskaldt, stikker kjepper i hjulene på teorien din og sier at disse feel good-bøkene du nevner slettes ikke ER feel good-bøker. Nei! De er MISLYKKET SKJØNNLITTERATUR. Riktignok har jeg bare lest Miraklene i Santo Fico av de du nevner, kjedelig bok btw, så empirien er pinlig skral. Men når den ikke feels good å lese, tenker jeg at (den talentløse) forfatteren prøvde å skrive bra uten å takle presset, og endte opp med noe midt på treet som forlaget likevel ga ut. Hornby, derimot, er ekte feel good. Han lykkes med det han prøver på, og skriver bra i tillegg.

      Tolstoj, ja. Jeg lider meg for øyeblikket gjennom årets tredje bihulebetennelse, med betennelse i alle seks bihuler samtidig. Da får man ikke skrevet noe særlig. Du bør derfor føle deg beæret over at jeg trosser selvmedlidenheten og smertene og gjør et unntak for deg, my dear, og et glitrende samleinnlegg. Jeg gleder meg allerede til samleomtaler av bøker om misantropi, myrstrå, dødsangst og porno. Du har en utmerket blogg.

      Apropos feel good (jepp, jeg går for ny personlig lengderekord): Jeg leser et manus nå som kommer ut i høst. Krysning av feel good og chick lit som er både hysterisk morsomt og velskrevet. GLED DEG! Men har bare lest halvparten foreløpig, så jeg må ta et ørlite Eugenides-forbehold om at det fortsetter i strak nedoverbakke. Navnet på herligheten får du under bordet neste gang vi møtes (hint, hint).

      Slett
    3. Ahh, lykke - og våkne til en slik lang og innholdsrik kommentar. Hvis du setter lengderekord hver gang, skal jeg BARE skrive samleomtaler! Og jeg er beæret.

      Også ble jeg litt rystet selv, for i hele mitt liv har jeg uten videre gått ut ifra at mennesket bare har 2 bihuler og følt meg komfortabel med det. Men 6? Det er jo rene edderkopptilstander. Er du sikker på at det ikke er noe legemiddelindustrien har funnet på for å selge mer nesespray?
      Vær forsiktig med den sprayen forresten. Jeg har ennå ikke kommet meg etter jeg leste pakningsvedleggene.
      Helende solstråler er nå sendt din vei!

      Nick Hornby er altså som allerede fastslått så langt fra feelgood man kommer, men sorterer under middelaldrende humoristiske menn med en sterk fornemmelse for tiden som går.

      Godfølelsen kan bare brukes som indre radar i kartleggingsøyemed hvis den er enten: mildt overfladisk av typen sannelig godt det ikke er meg - som ble kidnappet og sendt til Iran (feelgood), der jeg sporenstreks fikk alle til å bruek miniskjørt og blahnko (chicklit), før jeg møtte kjærligheten iform av gartneren, som var en liberal iraner som kun fikset hager i fremmede land i fritida og egenlit var kunstmaler i NewYork = siste side (feeelgood), etc etc.
      Hvis man føler sterkt behov for å rive ut håret av adjektivsmisunnelse er det sjelden feelgood.

      Når det er sagt kan myrstråene stå tett i feelgooden også, man rekker bare ikke å velte seg i det pga alle hemmelighetene.
      (good thing)

      Når det gjelder One Day var det jo litt drastisk å gi den bort. Den siste boka du skrev om er garantert tristere, og du hørte jo hva Karin sa. Føler meg snytt for en bokomtale jeg tror kunne blitt veldig veldig bra.

      Bokbloggboka til Horny bør du lese straks, du har allerede ventet alt for lenge, og er det noe som kan fikse betente bihuler er det den.

      Og den hemmelige boka som er en krysning av feelgood og chick vil jeg ha NÅ. Reiser på ferie på fredag og er allerede mentalt ødelagt etter å ha prøvd å pønske ut hvor mange og hvilken bøker jeg skal ha med. Boka jeg leser på flyet må være så altoppslukende mesterverksbra, eventuelt vampyrsexy - at jeg glemmer fly og motordur.

      Er det egentlig forsvarlig å ha med mer enn 5? Like mange bøker som t-skjorter?
      Akkurat nå ønsker jeg veldig at jeg hadde brett.

      Og apppropppoo misantropi, den siste Hermann Koch boka var fantastisk.

      (jeg fniste forresten litt til Eugenidesforbeholdet, for akkurat sånn var den -)

      Slett
    4. Seks bihuler er dessverre fakta, jeg ble også sjokkert. Jeg tipper at det er derfor man får så vondt i hodet. Men jeg bruker bare saltvannsspray, sånn annen forsterker bare problemene. Jeg har visstnok meget følsomme slimhinner. Enda godt at samvittigheten er ren.

      Du blir snytt for One Day-innlegg i denne omgang, men kan glede deg til Eugenides, Faldbakken og Atwood istedet. Relativt lav feel good-faktor, men desto høyere adjektivtetthet av det positive slaget.

      Du må ha med deg minst fem bøker på tur, ellers vil du få så store problemer med å velge at du ikke rekker flyet. Synd at den hemmelige ikke er utgitt ennå, for etter dagens lesesøkt holder den fortsatt nivået. Men da har du noe å glede deg til til høsten:-)

      Først må jeg lese den første Koch-boka, så får vi se hva jeg er klar for videre. Misantropisk sommer blir det uansett, for jeg skal lese Macht und Rebel. Skumleste i den i går og har fortsatt bakoversveis. Eneren var tydeligvis bare lett oppvarming.

      Slett
  11. Jeg sniker meg bare inn her for å si at svaret på gåsehudopplevelsen er under intervjuet med Reif, og det inkuderer Tolstoj og Anna Karenina!......

    SvarSlett