NARCISSUS

KOMMODEN (2007)
- RUNE BELSVIK

Jeg hadde planlagt og forbredt en positiv vridd rapport av denne boka. Det går noen rykter om negativ bokblogging og dreping av leselyst så jeg tenkte å stupe mot strømmen og virkelig slå et slag for Rune og Kommoden hans.



Dessverre kom jeg til å ta et dypt magadrag over plumbohaugen mens den freste og sydet i badekaret. Det sved og etset og jeg har tilbrakt den siste halvtimen med hodet vekselsvis i vann eller ut vinduet. Panna banker, jeg er kvalm, svimmel, løsemiddelskadd og definitivt negativ. Sorry Rune.

Når det er sagt var den ikke dårlig, bare litt kjedelig og plagsom.


Handlingen er som følger: Jolver får en antikk kommode i 50års presang av sin kone, blir sur og forteller henne at han synes hun er gammel og ekkel. Hun stikker av og resten er Jolvers grublerier og tilbakeblikk. Han har nettopp begynt å meditere, formet nye skjøre mannevennskap, har mistet interessen for kvinner og er dypt nedsunket i midtlivskrisemyra.

Noen ganger er det underholdende, andre ganger bare litt enkelt og irriterende. Grunnen til at jeg lar meg irritere er ( som nevnt i et tidligere innlegg ) er at boka er full av ting jeg egentlig ikke vil vite noe om.

Overraskende nok (også for meg) har jeg kommet til at jeg har null interesse av såre mannetanker. Sikkert politisk ukorrekt og diskrimenerende men jeg vil rett og slett ikke vite. Hva de tenker om kroppen min eller din - om bilen sin - sin egen manglende virilitet eller hvor mye dillende kjærlighet de behøver. Tenk i vei men ikke fortell meg om det. Nå er vi tilbake til mitt Thomashat fra Liza Marklund - men jeg makter altså ikke vinglemenn og denne Jolver er en sytende geleklump.

Det ene øyeblikket er alt bra - så er det dårlig - så elsker han - så ser han et hår på konas overleppe - så er han trist - plutselig kjærlig - jattende og krevende. Jeg synes jo litt synd på han innimellom og -- Jada jeg skjønner at temaet her er kommunikasjonsproblemer, kjønnsroller, forventninger, tidens tann ++. Problemet med å formidle egne ønsker og følelser. Frykten for å mislykkes, ensomhet, melankoli - you name it. Alt det som jeg ikke liker å tenke på.

Sutringa er ergo ikke boka sin feil men en svakhet i meg. Empatimangel og fortrengningskunst. Mulig det er angst for at slik går det med oss alle - angrep er beste forsvar og kanskje lever jeg et Jolverliv allerede. Shit!! Der fløy jeg sikkert litt for nært sola og ballongen sprakk. Jolveringa-var. Det får bli siste ord.

Men jeg VIL at andre skal lese boka - så de også kan skrive og jeg kan få en bekreftelse på at andre reagerer som meg og alt er normalt og as it should be!! Dessverre ser det ut som jeg er helt ute av stand til å ytre, skape eller frambringe positive budskap. Gledespreding er altså ikke blant mine talenter. Killjoy was here!

Legger derfor ved en bokomtale fra Bokkilden for å gjenopprette balanse og skape litt perspektiv. Forhåpentligvis gjør det at leselysten vender tilbake.



Kommoden så sikkert slik ut. Hvis jeg hadde fått denne med sløyfe på og den kostet 23,000kr. Kan det hende jeg også hadde sagt at giveren var dvask og hadde slappe lår.