Fram og tilbake like langt og jeg bestemte meg for en ekstra dag treningsfri. Benet er fremdeles vondt og stivt. Høyre side kjennes ut som strikken er alt for kort -- helt fra akilles til hofta. Prøver igjen i morgen.
Litt foruroligende at denne ekstra dagen uten trening skaper slike følelsesmessige tumulter. Jeg føler meg som en unnasluntrer, latsekk og viljeløs valp og jeg kommer ihvertfall ikke til å klare noen maraton - ikke i år - never ever. Hagler skjellsord over meg selv og har tilbrakt kvelden med å knase tyrkisk pepper og pimpe italiensk vin (courtesy of 8K).
Altså har jeg blitt en sånn en. Komplett avhengig av seratonin. En treningsnarkoman. Kontrollfreak med et meget unaturlig forhold til egne fysiske utskeielser. Interessant :-). Kanskje burde jeg bli deprimert og bekymret men akkurat nå finner jeg det fornøyelig. Mulig det var uungåelig men so be it.
I morgen dog blir det joggings - 3 dager fri blir for mye. Mer enn springomani tror jeg det er angsten for sofaens mykhet som driver meg. Bli sittende for lenge og du kommer deg aldri opp.
Du blir mer og mer lik opphavet ditt, tenker du er klar over det selv, det er vel derfor du sitter og fniser for deg selv mens du drikker vin.
SvarSlettVi drar på utflukt til drehagen nå etter at vi har spist frokost.
Når du sier opphavet - mener du hun som har døde flekker på ryggen og ondt i arma?? Eller er det han andre med haltende gange og utvekster på hælene?
SvarSlettJeg bare lurer (hehe)