- As sand through the hourglass so goes the days of our lives. -
De bøkene jeg har lest i vår kan sorteres i 2 grupper.
Bøkene fra Silkeforlag (Multepensjonister og Kidnapping) - og oppfølgerne
Regner jeg fra april til idag er 6 av 9 bøker (herregud for et begredelig tall) oppfølgere. Det er to tredjedeler, som vil si nesten alle og gjør det skrikende nødvendige med en samleomtale.
+ 12 udokumenterte fra 2012
Ach so:
Jeg leser oppfølgere:
Lange endeløse serier i riktig rekkefølge.
Jeg ser serier på tv også. Sesonger i slengen.
Jeg liker å trekke i langdrag, se historier og karakterer utvikle seg, spiller ingen rolle om det er krim, dystopi eller kjærlighet.
Serier på opptur man ønsker skal vare for alltid
og serier på nedtur og overtid.
- Chelsea Cain (2013)
Beautykiller nr.5.
Omtalene av de 3 første. + nr4
Chelsea Cain er blant mine desiderte krimfavoritter. Serien om den smellvakre, diabolske og mensasmarte seriemorderen Gretchen Lowell og Archie Sheridan, politimanen som elsker henne, er i utgangspunktet så overdrevet, urealistisk og bakvendt at det lett kunne blitt en sensasjonstacky kioskert, men det er noe med dette forholdet, noe med forbudtheten, volden og måten Cain hekler det sammen på som er umotståelig.
Gretchen er tilbake (etter en begredelig firer som kun handlet om Archie og sidekicket journalistsusan). Hun er, i regi av Archie - medisinsløv, svett, pløsen og overvektig. Men han greier uansett ikke å holde fingrene unna. Tafsing på asylet, en lookalikenabo i bikini og et ørlite glimt inn i fortiden.
Det største tegnet på kjærlighet er fremdeles å unnlate å drepe.
Det er selvfølgelig også et mord som må oppklares, men det er irrelevant, og jeg husker ikke engang detaljene, annet enn at det er en galing fra fortiden. Her er det det (u)mennesklige som står i spissen. Forholdet mellom Susan og Archie utvikles - men Gretchen er fremdeles og uten tvil viktigst.
, de 4 første hørte jeg på lydbok, på norsk, femmern ble lest på engelsk
, merkelig at jeg ikke har tenkt på det før nå.
Flere omtaler: Anita og Rita
- Veronica Roth
Dette er bok nr.2 i dystopien om Trish. Treern har ikke kommet ennå og den første, Divergent, leste jeg ifjor. I etterkant er jeg forbauset over at det tok så lang tid fra jeg begeistret klappet sammen enern til jeg åpnet toern. Da jeg først var igang fløy sidene av sted og bare det er bemerkelsesverdig. I 2013 tar det meg normalt 2mnd og lese ferdig ei bok.
Jeg konkluderer med at det er ei av disse bøkene som omfavner deg altoppslukende mens du leser men som glemmes straks du er ned sistesida.
Handling?
En verden delt etter egenskaper. Dauntless for de modige og fryktløse, Erudite for de logiske og vitebegjærlige. Amity for de produktive og fredelige. og Abnegation for de selflesse (eh Amish) og Candor for de nådeløst ærlige. Så må du gjennom kompliserte datasimuleringer for å finne ut hvor du hører hjemme (harrypotter og hatten) og passer du inn flere steder (eh harry potter) blir du i all hemmelighet kalt divergent. Et begrep som ligger i kjernen av hele triologien.
Nøkkelord: - Når det blæs som værst på toppan -, og en verden i oppløsing.
I klartekst, noen deler av verden plotter seg sammen
for å ta over og utslette resten.
Hovedperson: Trish fra Abnegation som havner i Dauntless
men i all hemmelighet er divergent og passer inn overalt.
Denne serien er er både Hunger Games og HarryPotter på engang og jeg regner med at det blir en vannvittig og oppklarende finale i siste bok. Jeg gleder meg - selv om jeg sikkert har glemt det med samme jeg setter punktum for denne oppsummeringa.
Flere detaljer og perspektiv:
Marianne, Silje, Bokelskerinnen og Julie.
- J.R.Ward
Black Dagger Brotherhood nr.11
Hva jeg synes om de første 9 + nr 10.
Engang min absolutt favorittserie. Riktignok varte det ikke så lenge siden jeg leste de første 9 i et feberjafs. Noen månder het hjernevask hvor jeg kun tenkte på vampyrpeniser, lår på størrelser med trestammer og fantaserte om min egen warriorvampyr som skulle ornamentere seg med mitt navn, svøpe meg i kanelduft og sette lystne hoggtennene i min skrukkete melkehvite hals hver eneste kveld. Sorry - der kom mine menneskelige begrensninger inn - hver bidige time mener jeg - vi snakker tross alt om sexgudvampyrer.
Rusen varte helt til bok 6.
Lengre og lengre bøker, stadig flere parallellhistorier og mindre fokus på parfoholdene. Likevel var denne elleveboka etterlengtet. Den skulle after all, AT LAST, handle om Blay og Quinn, to av karakterene vi har fulgt gjennom hele serien, fra pretrans smågutter til kjønnsmodne fullvoksne. Endelig skulle de få hverandre. Broderskapets første homokrigere i happily everafter.
Mild opptur
Ikke bedre enn de 5 første, men når følsomme brutuser kommer ut, etter 10 bøker i et fylleskap fylt av billige orgier, for å forenes med sin mate og eneste ene, 10 bøker med 1 skritt fram og tre tilbake, den endelige nedkjempelesen av indre demoner og endelig, endelige osv osv, må man jo feire...
Osv, osv
Det er langt tilbake til de første fem. Hovedhistorien druknet i alle parallellene og nye parkonsellasjoner for framtidens bøker. Par jeg pr.idag har ingen interesse av. Trey og en eller annen Chosen??? Jeg er sur på Ward, men ikke på langt nær så rasende som jeg jeg er på Charlaine Harris
Jeg henger på fremdeles og den VAR mye bedre enn 10, 9 og 8.
- Henrik H.Langeland
Lydbok lest av Anders Ribu.
Dette er også ei nr.2 bok og det visste jeg egentlig. Hadde bevisst latt være å lese Verdensmestrene tidligere, fordi jeg, helt uten belegg, har koblet den sammen med Roy Jacobsens Seierherrene og ikke orket et nytt dypdykk i den dalen. Etter å ha lest Hauk og Due innser jeg at denne tjuvkoblingen sannsynligvis er feil og dette kronologibruddet like utilgivelig som i rene krimserier. Skjønner ikke helt hva jeg holdt på med her.
Hørte lydboka og slet med engasjementet.
Oppvektsmiljøet ble for internt. Hauk for ustabil. Lars for Pornopung
, og hele teksten kjentes ut som den beveget seg mot en ekplosjon og undergang som aldri kom.
Det er ikke sikkert det er boka sin feil for jeg er dypt ned i årets vårdepressjon og som vanlig er det ingenting som interesserer meg utenom søvn og småkaker. Ingen godord å hente her før sommeren er på hell og det blir kaldere i været, eller for å si det mer poetisk, før nettene blir lange og kulda setter inn.
De som ikke jukset med kronologien:
Randi, Rose-Marie og Gro.
- Jussi Adler-Olsen
Lydbok lest av Helge Winther-Larsen
Bok5 om avdeling Q.
Og skal jeg rangere alle krimserier jeg leser vil nok Jussi ligge på topp. En hårsbredd fra Connelly.
Jeg blir aldri lei av Carl, Assad og Rose, og selv om kvaliteten på selve mord/mysteriet i hver bok er vekslende og spenningen ikke alltid er på topp, er bøkene umulig å slå av/legge ned. Små sleivete samfunnsspark.
Jeg har hørt 3 av disse på lydbok og lest 2 (2 +4) selv, og jeg foretrekker helt klart de jeg har hørt. Det gir jeg oppleseren æren for. Helge Winther-Larsen har en god og innlært vri på Assad og Rose, og er overbevisende livstrett som Carl.
Femmern handler om sigøynere, tjuveribander og en gutt named Marco som vet alt. Det haltet litt og jeg likte ikke helt at Q-trekløverert var opptatt med en helt annen sak første halvpart av boka og begynte å konsentrere seg om Marco og kompani først mot slutten, som en tilfeldighet. Then again. Assad er, som Gretchen, viktigere enn ethvert plott - og Jussi ga oss en ny centimeter.
En fortid i Bagdad. Who knew.
15 bøker til og vi kjenner hele historein.
Omtalene av Kvinnen i Buret/Fasandreperne + Flaskepost fra P.
Firern - Journal 64 - som jeg leste ifjor og først nå innser jeg heller ikke har skrevet om
handler om kvinneinstitusjoner, urettferdighet og gamle dager.
Båtsmann, Båtsmann
Ok, spoiler, den var lettvint og gjennomsiktig, men det kom vel neppe som noe sjokk?
, og søsterAnna er teitere enn noensinne,
De 12 udokumentere fra 2012?
Det var nå mest Connelly, men han skal få egen prosjektomtale, om ikke annet fordi jeg noterte ned 400 sitater mens jeg leste The Poet.
Forrige prosjektomtale & hele Connellylista.
Også var det FiftyShades, 2 komplett elendige oppfølgere som kan oppsummeres i følgende gjenbrukssetning.
Du må itj slå mæ så hardt Krestian. (Solgunns omtale.)
Journal64 er allerede nevnt. Pluss en serie om Succubuser jeg hoppet av etter 3 bøker og aldri gadd skrive om. Helt til slutt vidunderlige Vargtid,
Song for Eirabu 2.
- and that makes 12.
Jeg angrer forresten bistert at jeg aldri skrev den Vargtidomtalen for boka var så god, serien er så god at den burde vært omtalt på enhver blogg. Jeg har fullstendig rystet da jeg var ferdig, uttygd og utslitt, det var scener som jeg ikke makter å tenke på. En slutt som jeg egentlig ikke likte men som ikke kunne vært anderledes. Offer man kan gråte av og en smed jeg etterhvert trykket til mitt hjerte. Mørkere enn førsteboka og egentlig fullstendig grusom i all sin fortreffelighet. Omtale finner du hos knirk.
Oppsamling slutt.
Tips om videre serielesing ønskes!
Nå skal jeg lete fram Tommy Lee og vie resten av Juni til biografilesing.
- nb nb - kun 11 dager igjen -
