SO LONG, MARIANNE - Kari Hesthamar

Instinktiv øyeblikksoppfatning.

Denne fikk jeg i julegave av min mor, som lydbok - min første. Jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk til lydbøker, så lenge man har øyne til å lese med, og det ble en litt fremmedgjort lesesituasjon. Skal man bare ligge der å se i taket? Jeg skjønner poenget hvis man er blind, strikker eller maler men lydbøker er uforenelig med de fleste av mine snevre fritidssysler. Når jeg trener hører jeg på musikk.

MEN Januar var iskald og jeg har ikke vindu på soverommet, kun et åpent hull . I -20'C ble det faktisk en velsignelse å slippe å stikke fingrene ut av dyna for å bla om. Det var bare å kle seg godt, krølle seg sammen og stenge kulda ute. Ekstra lang tid tok det da jeg stadig sovnet. Litt varmere innstilt men ikke helt overbevist.

Boka handler om Marianne Ihlen og hennes 'loveaffairs' først Axel Jensen deretter Leonard Cohen - som skrev denne velkjente lovesangen til henne



Jeg tror jeg hadde likt den mye bedre hvis jeg hadde lest den selv. Fortellerstemmen eller leseren om du vil hadde en monoton stemme og jeg ble stadig mer irritert av måten hun sa Hydra og Marianne på. Marianne ditt og Marianne datt - Marianne tenkte. Marianne følte. Marianne reiste. Jeg kan ennå høre stemmen hennes i hode - Marianne følte seg ensom på Hydra -

Jeg skjønner at dette er en bok om Marianne men det at boka ble fortalt så bastant i 3.person ga en distanse som gjorde at jeg egentlig aldri fikk noe nært forhold til henne. Vet ikke om boka er skrevet på denne måten eller om det bare ble sånn da hun leste den. Kanskje hadde den funket bedre lest i 1. person. Samtidig var jeg forfrossen og i halvsøvne mesteparten av tiden noe som gjorde det ganske virkelighetsnært og drømmelignende og muligens har jeg også lagt til litt heftigere scener enn telefonkatalogstemmen til Hesthamar greide å formidle.

Størst suksess synes jeg den hadde med å beskrive hvordan samfunnet på Hydra forandret seg fra tidlig 60-tall og utover. Tidlig beatnik til full hippie. Idyll og idealisme til kapitalisme, skilsmisser og drukkenskap - samme prosessen hvor enn du snur deg - fremdeles.
Ellers visste jeg ikke at M. var gift med Axel Jensen, Interessant også med litt nærkontakt med Cohen (som imotsetning til Axel kom fra det med æren i behold).

Boka forandret mitt liv på ett område. Axel Jensen er herved strøket av min leseliste og jeg kommer aldri til å lese Line. På samme måte som jeg ikke kan glede meg over Bjørn Dæhlie lenger etter jeg leste i hans bio at han likte å skyte småfugler.

Jeg måtte også ta en nynedlasting av Cohen sanger - inkludert So long, M - så helt uberørt av historien ble jeg altså ikke.