Min Kamp 1 (2009)- Karl Ove KnausgårdDet er store hull i mitt hode. Per Petterson, Karin Fossum, Nick Hornby, Ragde, Nesbø, Drageløpere og alle solene - favorittene til de fleste - og dette er bare toppen av berget. Jeg har ikke lest noe av det og ikke vet jeg om jeg vil.
Knausgård (KK) hadde jeg ikke engang hørt om før 6.november. Ventet lenge hos tannlegen og leste tilfeldigvis Aftenposten og
Hensynsløs Skjønnhet - en omtale av
Min Kamp 2 (som jeg ikke har lest ennå). Nysgjerrig googling druknet meg i genierklæringer og adjektiver. Hype. Hype. Bare godord, flommende ros og alle leser eller skal lese. Faktisk er
MK1 den mest leste boka på
Bokelskere.no akkurat nå.
Brageprisen fikk den også. Derfor:
Skulle ihvertfall IKKE jeg lese den - ingen av de - ikke nå - kanskje senere når hypen var død og folk hadde glemt eller leste noe annet - da kunne jeg oppdage de 6 kampene helt for meg selv uten å konstant bli forstyrret av andres meninger og omtaler som popper opp på stort sett alle blogger og aviser jeg er innom.
Så leste jeg den likevel.
Godt hjulpet og fristet av den nye scruffy forfatterlooken godeste KK sporter i disse dager. Perfekt match og image til selvransakende og utleverende doku-fiksjon - kanskje tilfeldig - forhåpentligvis ikke planlagt.
En av disse øyeblikkene da ting clicks-in-place, bok og mann smelter sammen og det er bare en vei - opp - i den gyldne kanon.
Jeg som overfladisk tv-slave med et voldsomt fortidscrush på
Zeb Macahan (James Arness) lot meg lokke - bestilte - og leste (bildets barte-makt).
Seriøse, dype og grundige objektive anmeldelser kan googles - men boka er god, jeg likte den - overrasket, flippant og subjektiv.Min Kamp 1 er altså første bind i en serie på 6. 2 er ute nå - nr.3 kommer i desember og de 3 siste iløpet av våren 2010.
Første halvpart er kanskje litt standard oppvektsroman og skimmer egentlig bare overflaten. Det er episoder og øyeblikk som hopper fram men noe av det er litt langdrygt og jeg ble uengasjert, sovnet, la den bort. Du skjønner liksom hvor det bærer - du kjenner følelsene, du vet det er sårt, pinlig og håpløst og orker ikke være med hele veien. Et typisk eksempel for meg var Nyttårsaften, ølflaskene og festen - Beatles-esk.
Andre del derimot - tilbake i Kristiansand - leste jeg i et strekk. Familieforhold, ting som nøstes, farmora, huset, flasker og såpe. Det er sant og sånn det går og du vet det - og har selvfølgelig følt det før, opplevd selv. De kloke sier det er der det ligger. Gjenkjennelsen. Å gå så nært at det private blir generellt eller så langt ute at det fjerne blir nært. Aha opplevelser, fremmedgjøring, gamle ting med nye øyne og språk.
Boka åpner og ender med død. Sentralt er forholdet til faren og delvis også forholdet til alkohol. Ungdomsbiten dreier seg stortsett om alkohol og tilhørighet men jeg sliter litt med å passe de fokuserte historiene inn i helheten. Jentehistorier og vennskap røres såvidt, moren nevnes knapt men det er greit - KK som voksen trekker mer.
Språket er levende driv og så godt at jeg overhode ikke tenkte på det underveis.
Også er det denne biten med fiksjon og virkelighet. Uetisk med bruk av kjentfolk og familie? eller ihvertfall problematisk? Don't know - jeg kjenner ikke Knausgård og leser boka som hvilken som helst annen roman - men jeg har Zeb for mitt indre øye og reagerer som jeg ofte gjør når rulleteksten på filmen sier - based-on-a-true-story - wow var det sant - utrolig - enda bedre og oo så autentisk.
Det er fiksjon i all såkalt reality-tv. Virkelighet og levd liv i all fiksjon.
Utfordringen kommer etterpå - når alle tror de kjenner deg - kona, broren, barna - og hvis det ikke er greit - har du et problem KK. Jeg har sålangt kun lest MK1 og føler allerede at jeg kan deg ut og inn. SlimShady i bokform og forhåpentligvis ender ikke dette i Relapse - skulle det gjøre det - so be it - blir mye god lesing på veien.
Favoritter: Intervjuene med Hauge og Fløgstad.
Absolute med farmor.
Noe mer? Hitler? og
Pelle Sandstrak som var der først.
Gjennomsnittstid - 6,08/km (9,8)
