I'M A COWBOY..

Spirit Bound (2010)
- Richelle Mead

Vampire Academy 5
Hva jeg synes om de 4 første.




Dette er året hvor fjorårets påbegynte serieavhengighet virkelig har fått kjørt seg. Ikke bare frustrasjonen med å vente på fortsettelser men skuffelser over uinnfridde forventninger, transportetappebøker men også overraskelser og leserlykke.

En kort beskrivelse av hva denne serien går ut på.

Vampire Academy var en av de seriene jeg ikke var spesielt begeistret for i begynnelsen og kanskje er det derfor jeg synes den har blitt bedre og bedre. Der Hunger Games småskuffet, Sookie var nedtur - er det bare Spirit Bound (og MK5) som virkelig har innfridd.

Vagt, flyvende og nesten spoilerfritt.
Rose er tilbake på skolen for sin avsluttende guardianeksamen etter en relativt mislykkede Russlandstur i bok4, en bestemt Strigoi lever fremdeles og har bare et mål og ønske - Rose på sølvfat. Men: Ting er kanskje ikke så grimme som de ser ut, for
- things that are dead do no always stay dead (akkurat som gps-er)
og kanskje er det håp, både for Strigoier, love og fred på jord.
Hvordan, hvem og if so
- & hva skjer deretter, er hele plottet oppsummert.

Rose er fremdeles en hardslående strålende heltinne, men hun gjør mange feil, har sine svakheter og betaler ofte dyrt for feilslåtte handlinger. Et nytt triangel kompliserer og slutten er ikke lenger like innlysende Nye tvister, plott som svinger og selv om jeg har mine mistanker om hvordan alt ender til slutt - er jeg ikke 100% sikker - cliffhangerlurt leser jeg videre.



Bok. 6- Last Sacrifice
kommer 7.Desember.
Gleder meg faktisk!

Spirit Bound hos tanum.no
+ resten av serien.
Forfatterens hjemmeside.

OM - DAGEN DERPÅ.

Bildene fra
Marathon-Photos.com
er klare og jeg har skamløst
'lånt' til eget bruk.





I motsetning til 8K som greide å se mistenkelig fotogen ut selv når han spurtet mot mål - er det større variasjon i mitt bildematriale
, aldri har jeg blitt fotografert så hyppig under løp.

Det første som slår meg - som alltid slår meg når jeg ser et løpebilde eller et kjapt glimt av meg selv, feks humpende forbi et butikkvindu er:


- Rett deg opp da menneske, blikket opp fra asfalten!
, og det underet det er at JEG med alle min pronering, skjevsstillinger og skotuppfetish faktisk er istand til å gjennomføre 21km.

Sannheten er at jeg er livredd for å snuble, tråkke over og vrikke ankler - noe som jeg uungåelig gjør nesten hver gang jeg fokuserer på omgivelser istedet for de 2 neste skrittene
, sikker også derfor jeg suger på langsiktig planlegging ellers i livet.
- derfor får jeg heller ikke med meg noe av det som skjer rundt meg når jeg løper. Jeg leser andre som snakker om Schøyen, Tjuvholmen og Containerhavna?? - alt jeg så var sprekker i asfalten og tightsrumper ( +Ingrid Kristiansen).

Psykotisk nervøs før start og lykkelig etterpå, men underveis er jeg komplett udistrahert, musikk, fortauskanter og eget hode.

Vil du heie på meg må du rope HØYT.

Restituert?
Fremdeles stiv i beina, knebøygansperr i lår og mer belastningsvondt i legger/ankler. Halsproblemene har gått over til øreverk - så jeg tenker jeg tar en dag løpefri til og skulle treningslysten overta får det bli sykling/pilates senere i kveld.

- om noen av disse blinkskuddene havner på veggen er foreløpig tvilsomt.
Noen som krysset mållinja uten grimaser?

OSLO MARATON 2010 (21km)

Gjennomsnittstid - 6,08/km (9,8), temp +12,5
Gjennomsnittspuls/Maxpuls - 159/176
Sjokkerende lav snittpuls.

Debuttid
& under målsetning.
2.09.17

Drømmemålet var under 2,10 og takket være en forrykende sluttspurt over bru og brostein - men på tross av køkork i begynnelsen og egen somling på siste drikkestasjon ble det suksess. Nesten 2.08. Strålende fornøyd.



Vi hadde plassert oss rett bak 2,05 mannen men gjorde aldri noe seriøst forsøk på å henge på - han var uansett borte vekk før første drikkestopp.

Løpet:
Med sinnsyk respekt for distansen var mantraet ROLIG ROLIG og med det samme tempoet tippet under 6/km kjente jeg en lett panikk. Bena var det store spørsmålet, legger og lår har vært vonde og giktiske i flere dager, i tillegg til de vanlige plagene, og det toppet seg på toget til Oslo - vill massering med Imsdalflaske og generelt svartsinn - helt til jeg var igang og sjokkert konstaterte at høyreleggene ikke trengte tøying, lårene beveget seg normalt og hofta harket først halvveis. JOY.

Litt småstresset fram til 5, tvilende før 10, men 11/12 var opptur, juhuu over halveis og hei hvor det går. Litt overrasket over at grafen viser at det var her farten gikk ned. Like før 15 fikk jeg krampe i venstreleggen, den kom og gikk, litt sterkere for hver gang - og på 16 smittet det over til høyresiden også.

Jeg har aldri hatt krampe før så jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, stoppe og tøye? gå? Så lenge det ikke var konstant var jeg livredd for å stoppe, prøvde å roe ned, og telle skritt imellom hver trekning, 7 skritt, 6 - 3 på høyre, 4 på venstre. Presse i meg en krisegel + flere bananer på siste drikkert - og jeg tror det må ha virket, for etter Akerbrygge og restaurantene ble det ikke verre - verste partiet på hele løypa - stabilt hele veien inn og glemte det faktisk bort på siste 600m. Etterpå derimot er en helt annen historie.

Spurtet som en madwoman fra brua og inn, overlykkelig over at jeg kom meg opp sistebakken, der jeg ble observert på webcam av min far som beskrevet meg som stokkstiv og knapt rørlig. Han skulle sett meg når grusen overtok.
MÅL!



PLUSS/MINUS

• +Strålende vær, nesten for varmt, men med tanke på fredags/lørdagsværet var det fantastisk likevel.
• +Ingrid Kristiansen som heiet på MEG - har lest i ettertid at hun heiet på ALLE hmpf, men det gjorde uansett nytta si.
• +Alle jeg løp forbi, blind for de som kom bakfra.
• +Bakkene var jo ikke allverden, suste nedover men slet på flata.
• - Gel-en jeg rev opp med tennen og klemte ut over halve fjeset, skjorta og startnummeret. En munnfull i gapet og resten grisete klisseri - montro det går av i vask.
• + Drikkestasjoner.
• - Til krampa tar deg.
• - For 100% asfalt, lette lengselsfult etter myke grøfter og grus men bortsett fra de siste meterne av innspurten var det kun asfalt.
• + Vinden var mer velkommen og avkjølende enn tung og avkreftende.
• + Hosten var borte og halsen plaget meg ikke.
• - Så absolutt ingen jeg kjente, heller ingen campere og/eller bloggere.
• + Jeg fullførte og har nå løpt mitt første halve maraton og gjør det nok igjen.

Jeg hadde med kamera underveis og tok masse bilder før start, i døko og startfelt - meg glemte hele kameraet etter målgang - mest grunnet gåproblemer og høylytt ekteskapelig disputt. Merk han som hadde like sokker som 8K og hun som klamrer seg til fartsholderskiltet og desperat tøyer leggene.

Spørsmål til arbeidsboka.
Litt overrasket over lav snittpuls - tyder det på at jeg tok det for rolig? Kunne jeg åpnet hardere? Ville krampa blitt verre med større fart eller var det kun asfalt og svake ben? Vil jeg noen ganger gå normalt igjen?

Sum = SUPER DAG.
Nå skal jeg lese hvordan det gikk med alle dere andre.

MARATON NESTE.

Tilfeldige linseluser uten fokusposer.

Oslo Maraton, 1 dag igjen. (dvs. halvmaraton for meg)
Da er startnummeret og rosaskjorta hentet. Prøvde å krangle meg til i blå men de nektet, så jeg endte opp med xl-dame, kroppsnær medium får bli til neste år. Hadde gledet med til compeed og sjokobar men startposen denne gangen inneholdt kun makrell i tomat og div.reklame, så her er Sentrumsløpet flinkere - de kunne jo by på både drops og hælplaster.

bla bla og bla.
- for all denne bablingens funksjon er jo bare å kamuflere nerver, forkjølelse, hostehals og legger som aldri har vært verre, lår som ikke fungerer. Faktisk hadde jeg også kneproblemer og vondt i ryggen når vi gikk i Oslo idag, kom meg knapt opp Karl Johan og ble livredd hver gang noen hostet - som var HELE TIDEN. Aldri har jeg sett/hørt en mer forkjølet gjeng enn de som befant seg i hovedstaden idag
- kanskje bortsett fra de på Jessheim torsdag & bussen igår.

En gjeng sjuklinger på Karl Johan - en av disse har sikkert skylda for min nåværende tilstand.

Nybegynnertabber.
Etter noen timer vandring blant basillene(dårlig trekk) var jeg så psyk, kald og forfrossen at jeg måtte gå til innkjøp av skjerf (smart trekk). Dårlig trekk 2 var lunch på Akerbrygga, i vind og sigarettrøyk (for man sitter jo ute til November), der det jeg trodde var eggerøre viste seg å være reker i majones. 8K holdt seg til mytene og banket pasta, smartis nr.3

Så er jeg forberedt?
Det slo meg plutselig at jeg kun har løpt 1 gang denne uka og nå er det 3 dager siden sist - ergo har jeg ingen anelse om hvordan dette halsproblemet virker inn - men jeg føler meg utålmodig, spent og litt mindre nervøs enn forrige gang. Tror jeg.

Kveldens vin, sjokkis og mango til side har jeg trent OK, løpt noen lange turer og vært mer på asfalt enn ever, så joda, det burde holde og uansett hvordan det går blir det moro. Kim Possible eller Mission Impossible - den suggerende stemningen på festningen idag dro med meg, sitrende spenning og følelsen av å være en del av noe
, alle de med Fokusposer og t-skjorter.
Massemoro og jeg lar meg påvirke.

Tror nesten jeg gleder meg litt!
Ikke minst til morgendagens blogginnlegg.

LYKKE TIL PEEPS!
Håper det blir varmere enn idag, uten vind og mindre regn enn fredag.
Idag var det KALDT.

HEAVY HEART

After Dark (2004)
- Haruki Murakami

Lydbok lest av:
Nina Woxholtt (2008)
Originaltittel: アフターダーク
Oversatt av: Ika Kaminka



Jeg prøver igjen og tenker at til tross for foreløpig lunkenheten i vårt forhold, må det være noe jeg liker hos H - for jeg fortsetter jo å lese - og det kan jo ikke kun være basert på kritikerros og angsten for å ha gått glipp av noe - stort og vesentlig? Yes it can.

Denne gangen er boka tynn, noe som gir ei kort lydbok.
Handlingen strekker seg over ei eneste natt.

Mari sitter på kafê (Dennys og popmusikk) og leser. Hele natta igjennom med baseballcaps. En saxspillende bekjent dukker opp og de snakker om den vakre søsteren Eri, som har sovet i 3mnd og gutten er småforelsket i. De snakker om framtid og studieplaner, musikk, bøker og mat.
- en ekswrestlende eier av timehotellet trenger hjelp, menn er ikke alltid like snille med kvinner - natt som dag, Mari leser og Eri sover.

Jeg reagerte som jeg har gjort HVER GANG. Yes, endelig ei overkommelig bok, forståelig med rette linjer duh. Men jeg begynner å forstå det nå. Han har en plan Murakami, lureri og skriveri. Ført konkret og enkelt, popmusikk og små persondetaljer. Kjente ting og følelser - men når du begynner slappe av i ôppna landskap, skrur han til og strangeness.

Øyne som ser alt.
Eri som sover.
Leseren som et kamera som zoomer inn og ut.
Jeg ser og ser men skjønner som vanlig svært lite, tolkninger glipper unna og jeg har nå innfunnet meg med at dette er hele poenget. Murakamis masterplan. Enjoy the ride og ikke overtenk. I mørket er alle katter grå - og alle som har sett en actionfilm eller 2 vet jo at når mørket faller på transformeres de uskyldigste, de ufarligste og de kjedligste blir blanke helter.

Jeg mistenker at han velger seg en sang og så flyter historien over papiret. Denne gangen:

Cause what is simple in the moonlight
By the morning never is.


Lite action, mest prat, tanker og nattlig ERI stemning
- og faktisk ikke så verst.

After Dark hos tanum.no

DAGENS KRISE (8km)

Gjennomsnittstid - aner ikke. Vær ???
Puls - no idea. Sluttid - kan være det samme.

Glem vonde legger, gammelkjerringhofter og mangel på stayerevner. Slike bagateller minuttblekner sammenliknet med hva som skjedde meg idag: Da jeg skulle skru på gps-en var den DØD.

Svart skjerm og ingen reaksjon. Du kan jo tenke deg hvilken løpetur jeg hadde. Fikk ikke engang med meg hva som gjorde vondt, sentrifugen sa kun hva nå? hva nå? NOW WHAT?
Det som ble MER og MER klart for hver meter var:
JEG KAN IKKE LØPE HALVMARATON FOR FØRSTE GANG UTEN GPS.
Det er bare ikke mulig - også umulig å kjøpe ny på dagen uten possible skilsmisse
(pga surbitching om pengebruk da 8K ville bli ishockeyspiller).

Enda verre ble det da jeg kom hjem
og den heller ikke virket på strøm.


Men jeg skal ikke tvære ut.
Etter noen runder geekegoogling
fant jeg løsningen.


Soft Reset (kanskje stod det i bruksanvisningen også.)
Hold inn MODE og RESET knappene i 10sek og skru på som vanlig.
Like a charm og skal visst nok funke på det meste.

Mange med døde klokker hadde latt den stå for lenge i laderen - som også var min forbrytelse - glemte den der over natta.
MODE og RESET altså - tatover det i håndflaten.

Skumlest?
- at jeg faktisk vurderte å droppe løpet hvis jeg forble klokkeløs.

DAGENS TRENING (Pilates)

Bilde fra starten av hjemturen. 30min senere var det svart natt og jeg seilte vektløst på fortausfri, nylagt svart asfalt, svartkledt og refleksløs. En av 2010s farligste opplevelser. Prøvde her å ta et prisvinnende bilde av fullmånen - men den ser mer ut som en ufo.

Gårsdagens Trening.
11km Sykkel - Pilates - 11km Sykkel.


Pilatestimen gikk mest utover mage/rygg og er forhåpentligvis derfor ufarlig alternativ moro. Syklingen derimot var skremmende og nok et varsel på hvor SUR og STIV jeg er i beina - lårene også - ikke bare leggene som jeg trodde.
- nesten krampe.

Angstfylt men bæssmorrolig - fram mot søndagens halvmaraton.
Vond hals og bankende hode er fortrengt.

Siste løpetur jeg hadde der jeg ikke måtte stoppe og tøye leggene underveis var siste langtur - (som nå begynner å bli en stund siden).
- må bare gå ut ifra at alle disse problemene kommer av at jeg ikke er vant til å løpe så langt og trenger 1mnd restituering på alle løp over 15km.

Jeg har nå hatt 3 dager løpefri. 2 dager på rompa foran kjøleskapet og sykling/pilates igår. Idag blir det Lysløypa eller Setreveien - håper på magisk kurering og spretne bein.

RING THE LIVING BELL.

Fahrenheit 451 (1953)
- Ray Bradbury

Guy Montag er brannmann, som i denne dystopien er det samme som en bokbrenner. Bøker er forbudt. Veggene er tv-skjermer, kona suicidal og etter et tilfeldig møte med nabojenta - åpner han ei stjålet bok - og øynene.

Papir brenner iflg. Bradbury på 451 Fahrenheit
, selv om onde tunger påstår at den rette tempen er 450 Celsius.


Dette er nok ei bok om litteraturens makt, lesing og det skrevne ord. Hvordan bøker fjernes for å kontrollere folket - mye skummelt mellom 2 permer. Ikke bare viten og ideer, men følelser. Store navn kastes rundt, lærere lever i eksil og bibelen er sprengstoff.

Standardtolkningen av denne boka , selvskreven på utallige pensumlister - er at den kritiserer styresmakter og sensur. McCarthy og kommunismehets, let's dumb down the people, bort med bøker
- & brød og sirkus all around.

I et intervju fra 2007 sier Bradbury selv at dette slettes ikke stemmer og ALLE har misforstått. Boka er derimot en mediakritikk. Hvordan spesielt TV har erstattet litteraturen.
Bradbury, a man living in the creative and industrial center of reality TV and one-hour dramas, says it is, in fact, a story about how television destroys interest in reading literature.

Lett å si 60 år etter sier nå jeg - men fantastisk å ha skrevet ei bok som et halvt århundre++ senere viser seg å ha vært scifi-visjonær og tegnet et skumt bilde av elektronikk og ensomme menneskesjeler.
eg - seashell i ørene med radio og bølgebrus på tur - tv-vegger og reality.

Men vi leser nå ihvertfall fremdeles - noen påstår av vi til og med leser mer enn på lenge - faktisk er det jo nå nesten trendy med lesing - thanks to HarryP, huggtenner og lesebrett. Hvem skulle trudd?

Jeg leste boka med både sensur og død over litteraturen i hode og synes begge deler er helt greie tolkninger. Det handler jo for det meste om forbudte bøker og lesingen kraft til forvandling - både indre og ytre.

Mest interessant er Bradburys innblanding og den nyaktuelle oldisdebatten om forfatterens død - har han lov til å meningsytre seg om teksten? - når/hvis/om han likevel gjør det - forandrer det noe? Er hans intensjon viktigere enn hva vi som lesere oppfatter - hva lesere før oss har ment? litteraturforståsegpåere?

Gode gamle litt.vit spørsmål - og jeg er er en god gammel all-makt-til-leseren-leser, noe som kun betyr at det som teller er det ferdige produktet og hvordan jeg oppfatter det - med all min baggage, hva nå enn forfatteren må ha ønsket å få fram - nå er jeg hverken spesielt nyvinnende eller revolusjonerende - så i de fleste tilfeller vil dette sammenfalle med de fleste andre, tsk.


Boka ble filmatisert i 1966 med samme tittel.
Jeg har ikke sett den - men Idiocracy har jeg sett - 2006 versjonen av hva som kan skje (har skjedd) enkelte plasser i verden når man leser for lite og ser for mye TV.
- Jeg er sikker på at Bradbury har sett den.

Fahrenheit 451 hos tanum.no og t-skjorta.
Noen andre som har lest boka?
, sett filmen
, enig med Bradbury?

DAGENS TRENING (10km)

Gjennomsnittstid - 5,58 (10.0), 12,5+
Gjennomsnittspuls/Maxpuls - 157/189
Trukket ned av tøyestopp.


Totalt 11,38km
Selve turen skulle ikke være mer enn 10 - men hjernen taklet ikke kompleksiteten av å løpe kortere sløyfe på tilbaketuren - og jeg endte på 11+. Bråstoppet likevel på 10 - men etter å ha tøyd og gått 300m - tok utålmodigheten over - gange tar jo en evighet, spesielt i industriland uten noe annet å se på enn gress og lyktestolper.
Legg merke til de fine 'løpegrøftene'.

Denne gangen kom jeg til 4,5km før jeg måtte å tøye høyreleggen. (Stoppet klokka i pausen). Stiv som en stokk og full av melkesyre - ubrukelig. På forrige tur - stoppet jeg 3 ganger på første km og gangen før der måtte jeg avbryte mølleintervallene - alt på grunn av samme problem med høyreleggen.
- prøvde med Rehband på onsdag - det hjalp ifjor med beinhinnetrøbbel, men gjorde ting verre denne gangen, rev av etter 1km, dinglende irriterende i drikkebeltet på resten av turen.
Begge disse udokumenterte treningen forbigåes og fortrenges herved.

KRISE:
Fortsetter dette blir det tøyepause hver 3.km på søndag
- kan bli en langdryg affære.




GRENSELØST IRRITERENDE.
Faktisk enda mer enn leggene.
Garmin 305 og Windows 7. Crasher nesten hver gang, bluescreen og intense lyder. Til nå - har det gått bra innimellom, hvis jeg ikke åpner noen programmer på forhånd - men jeg føler likevel laptoppen gråte av frykt hver gang klokka nærmer seg. Idag var det 4 crash på rad - ingen sjans, så nå må jeg tilbake på xp for å laste inn livsnødvendige data. Fram og tilbake og ekstraslit. Minnebrikker og ledninger overalt.

Har geekegooglet og jaktet på løsninger. Jeg er ikke alene men Garmin nekter for at denne situasjonen eksisterer så da er jeg vel like langt.
- noen andre som har opplevd dette?


8 dager igjen og jeg har aldri vært verre i beina. Nå blir det bare daffing framover (tror jeg), kanskje Pilates/Sykling på tirsdag og ellers ROLIG løping.
Helt blank både på leggfiksing og løpsforbredelser.

YOUR BALLROOM DAYS ARE OVER - baby

Min Kamp 5 (2010)
- Karl Ove Knausgård

Unge KarlO studerer i Bergen, først Skriveakademiet, så Litteraturvitenskap. Yngve er fremedeles helten, kjæresteri, skriveri og ingenting går som det skal.
Ei helt forferdelig tid - iflg han selv.



Det er ikke sex som driver han ut i depresjon og selvforakt denne gangen. Han har jo kjærester og kan døddrukken klyve opp i varme senger når han vil. Problemet er skrivingen - vil og vil men får ikke til. Vennene skriver og publiserer, selv knekker han etter den første refusjonen, brenner av sjalusi og tviler på egne evner.

- nå skal det sies at det er ikke mye støtte å få på Skriveskolen - kritikk og nedlatenhet. Barnslig og innlysende kaller de tekstene hans - og her var det jeg hadde mest vondt av stakkars KarlO. Det må jo ha vært grusomt for en ung seriøs mann med så mye OVERBEVISNING men så mye TVIL, så laber selvtillit og så utilpass i verden. Alle ville vi sunket i kne - og sitte der dag ut og inn og bli bedømt, slaktet for det eneste vi mener vi kan her i livet.

Kampen om å skrive, lære å skrive, finne seg selv og sin egen stemme - med penn og tastatur. Tvilens mørke hull, desperasjon, depresjon - noen ganger er det ubehagelig å lese - skam ala God nr.2 - andre ganger fordi det er så allment, kjent og sånn er vi alle - teite idioter.

Han får utgitt boka si til slutt - Ute av Verden - uten at det hjelper - hverken selvet eller ekteskapet - one hit wonder - også rømmer han til Sverige.

Fra intervju i Dagsavisen. (fint intervju hvis du vil lese hva Forf.K mener boka handler om.)
Seksbindserien ville sett ganske annerledes ut hvis alle bøkene var blitt gitt ut på en gang
Da ville jeg nok gått mye lenger. Nå vet jeg hvordan mennesker reagerer, hva som sårer dem. Det er jo ikke det jeg er ute etter. Jeg prøver å begrense skaden til et minimum.

Men jeg gjør det hele tida likevel, sier Knausgård og smiler.

Dette er ganske tydelig i femmern. Alle er jo snille, alle bortsett fra KarlO, som gjør forkastelige ting i fylla og ikke kan være seg selv. Lærere, kjærester, Yngve ,kollegaer, alle gode som gull - det til tross for at helten Yngve stikker av med drømmedama, skriveskolegjengen slakter tekster og kollegaene virker fjerne

.- jeg reagerte spesielt på referansene til farens død og farmorhuset som så detaljert blir bekrevet i nr.1 - her touches det kun lett og virker overhode ikke så farlig - onkel hjelper til og ting blir rent - så kan man lure da på hvor fiksjonen ligger - utbroderingen i MK1 eller modereringen I MK5.

Kuriositeter?

• Vi studerte litt.vit samme år - just the two of us - dog forskjellig by og med veldig forskjellig innstilling til faget. Montro KarlO noen gang har hørt om kvinnelige forfattere - ikke mye Jane Austen namedropping og ingen Brôntisk swooning. Dante all the way - men jeg vil understreke at min mellomfagsoppgave om begjær i Conrad/Austen var et mesterverk - så på den måten er jeg vel like vrangfanget i fortreffelighetens dal som KarlO.
• Tonje er jo ikke helt samme dama som beskrevet i tidligere bøker - da jeg fra før satt med ett inntrykk av at denne heksa som overhode ikke forstod seg på forfattersjela var et onde som måtte forkastes før man kom seg til Sverige og lovende Linda.
• ahhh Yngve hvor tidvis lei jeg blir - men hvor moro det kunne vært med et bind 7 skrevet av deg.
• Gone Daddy Gone
  
• 90s flashback og det er mye allmennt i sosialdemokratisk studietid.
  
• Nå vet jeg ikke egentlig hvordan purunge KarlO så ut, før Zeb Macahan looken, - skal man tro han selv ble han stadig vekk beskrevet som - en meget pen mann - og Yngve må jo ha vært en gresk gud.
  

Exhibit A - finn feilen.

Så kuriøst at det fortjener eget avsnitt.
Gjennom hele boka legges det ved avsnitt eller sider på tekster eller div.arbeider han bla. leverte inn på Broilerinstituttet, tidsskrifter og også utdrag fra Ute av Verden. Disse fant jeg uhorvelig kjedelige - til og med de fra boka, prisbelønt og feiret. Jeg skummet og gremmet og kunne ikke komme tilbake til kampteksten fort nok.
- derfor vet jeg at det er lite sannsynlig jeg kommer til å lese mer Knausgård når kampene er ferdige, vunnet? - ihvertfall ikke tråden og englene. Det er så oppstyltet - så veldig anderledes enn jeg oppfatter kampbøkene - dette til tross for hvor mye språklig skryt de har fått.

Sikkert fordi jeg er en plottdrevet leser og plott er noe han selv synes seg dårlig på - han plukker jo opp sin første krimbok ever på vei til Sverige. Jeg vil altså lese om KarlO, ihvertfall tilsynelatende - ikke noe forfatter Knausgård har funnet på - selv om mer og mer tyder på at KarlO er mer oppdiktet enn de fleste trodde i begynnelsen - bortsett fra meg selvfølgelig som aldri mister ballen - nn-ever.

Jeg anbefaler selvfølgelig
- nest etter nr.2 (og siste del av 1.) er denne så langt min favoritt

Min Kamp 5 hos tanum.no
og resten av kampene.

Nr.6 er vel like rundt hjørnet
- med litt bib.flaks får jeg lest den iløpet av året.

MORPHLING.

Mockingjay (2010)
- Suzanne Collins

Siste bok i Hunger Games trilogien.
Hva jeg synes om de 2 første
The Hunger Games
Catching Fire





Distriktene går til kamp mot Capitol og hverandre.
Katniss tar motvillig på seg rollen som krigssymbol
- rebellenes Mockingjay (fugl).

Ikke før hadde jeg fått den i min grådige favn før den var ferdiglest.
- og jeg er TORN, splittet, delt i småbiter og synger med 2 tunger.
- og jeg kommer til å SPOILE - men bare bittelitt.

Jeg klarer rett og slett ikke å bestemme meg for hva jeg synes.

Etter jeg ble ferdig har jeg surfet litt rundt og lest andre bloggere synse om boka og også her ser det ut til å være mange delte meninger - jubel eller skuffelse - men selv føler jeg begge deler - jeg ser at den MÅTTE være slik, men henger med hodet - slutten kunne ikke vært anderledes - men jeg ville så mye mer.

Boka er enda mørkere enn de 2 første. Nesten uten håp og ingen seirende glede. Jeg er selvfølgelig helt enig med forfatter Collins i at krig sucks. Krig har kun tapere og ingen plass til rettferdighet. Jeg skjønner også at noen må dø - og at den ene døden til og med var nødvendig for å runde historien - og jeg synes det er fint at Collins behandler krig med respekt,

- men alt går så fort.
Blunk og game over.
Henger meg på de leserne som etterlyser flere sider til refleksjon og sorg over enkelte karakterer. Litt tårer og sentimentalitet hadde ikke skadet.

Kjedelig blir det jo ikke selv om noe av actionstoffet kunne vært slowmotion eller kuttet - av og til blir det nesten oppramsende, og jeg vil heller lese om menneskers reaksjoner på handling enn side opp og ned med forrykende kamp. Dette gjør det også vanskeligere å komme inn i boka - i pausene da Katniss på måfå morfinvandret i gangene og dramaet gikk fra fysisk til psykologisk - ble det nesten enda verre, for alle svarene lå jo der, på nesetippen mens hun var bortreist og blind. Fanen litterært virkemiddel gjør det ikke mindre frustrende.

Kjærlighet.
Også var det dette triangelet da, teamPeeta, teamGale, teamnone eller teamboth (min favoritt). Det gikk som det måtte til slutt og det lå i kortene nesten fra første kapittel, selv om Katniss vingler, kysser alle og prøver å lure oss. Jada og nada og jeg vet det er ei ungdomsbok og jeg er gammel, krig og sinnsforvirring - men litt lidenskap - smuler - jeg vil ha kyssing i kroker, knapper som brister og hjerter i brann - ikke et stille resignert, javelda så ble det oss for jeg kunne ikke leve med han andre ?? Det fortjente de ikke.

President Plottet - njaaa, Katniss ble jo tidlig gjort oppmerksom på fallgruvene og hadde sikkert tatt affære tidligere - hadde hun ikke vært dopet ned eller sykelig i store deler av boka. Så er hun ikke Pippi, og som nevnt er dette en psykologisk og realistisk fantasidystopi - men det var påfallende hvor ofte hun ble skadet og havnet i sykeseng - bare for å våkne opp og se situasjonen avklart uten henne.

Peeta - fikk gjennomgå her, men det var jo viktig at han ble sittende i kulissene - slik at Gale kunne få litt større plass - G stakkar har jo knapt fått være med i de 2 foregående bindene.
(TeamPeeta all the way)


Oppsummert:
Derfor er ikke jeg forfatter - for jeg vet at alle de tingene jeg klager over og ville ha forandret er det som gjør boka GOD - det enkle, det lykkelige og vinneren som tar alt - er kun i mitt bedagelige hodet - som sagt før, jeg er en disneysjel og det er godt det finnes andre med penn som tør ta vanskelige upopulære valg i ungdomslitteraturens navn.
COLLINS - the mastermind.

- den pila til slutt overrasket meg.

Hun kunne for min del godt ha delt dette bindet i 3 - 200s med Peeta og hjernevasken hadde jeg likt godt - vil også vite mer om Johanna, hun gale med babyen og hva som skjer i District2.

Mockingjay hos tanum.no (kjappest)
eller play.com. (billigst)
Det tar nok en liten stund før den kommer på norsk.

JEG HATER EPILOGER.
Slike har ingenting hverken i Hunger Games
eller Harry Potter å gjøre.

DAGENS TRENING (11km)

Gjennomsnittstid - 6,12/km (første 8,6km), Totalt 9,3.
Gjennomsnittspuls/Maxpuls - 154/186
Vær? - fra perfekt til altfor varmt.


Totalt 11km - fra Statoil.
Søndag og bakkestart. Måtte tøye høyreleggen rundt 5. Gikk opp den vanlige bakken fra 8,6. Presset i meg en lånt xl-1 gel på toppen og greide faktisk å løpe opp HELE den siste bakken - den jeg alltid går - gåfartjogging, men jeg løp.
Gel-en inneholder aspartan og blir nok aldri noe fast følgesvenn, men tåler jeg den kan det jo være greit å stappe i lomma under løp/langturer.

Gåbakke nr.1 - har ennå ikke klart å løpe hele - (kun 100m hver gang).
Ble 400m gange totalt.

Glede? Sistebakken, hele veien opp til tross for at jeg dro rundt på ei hel helg full av bursdagsfeiring og tv-kos, typisk nok var det ikke blank 11 for akkurat på toppen.

Skit? Høyreleggen, lår og venstre akilles (selv om den er på bedringen vei). Melksyreanfall fra 3km og det tok igjen 3km fra jeg stoppet til det kom tilbake.



Fortsatt småforkjølet +++, men:
Nå skinner sola!

GÅRSDAGENS TRENING (8km)

Gjennomsnittstid - 5,56/km (10,1), perfekt løpevær.
Glemt idag? Pulsbelte og mp3.

Bildet viser forresten eneste grusdel på hele løypa, resten var asfalt eller skjevt i grøfta - noe som får ta hovedskylden for verdens stiveste høyrelegg/akilles.

Gårsdagens, Totalt 8km
Første trening siden mandagens langtur, om det var løpeturen eller andre krefter som har virket på kropp og sjel aner jeg ikke - men ever since har jeg vært helt tom - i kropp, i hode, vondt i halsen, nesten litt smådeprimert og bare det å komme seg opp av sengen har vært en bragd.

Alt jeg vil er å sove - og det er stort sett det eneste jeg har gjort, sleep, majones (strange) og sjokolade foran tv-en. For jeg har begynt å se på tv igjen - time på time og bare tanken på pc, bøkene jeg burde skrive om, joggesko og høstvær har virket frastøtende.



Det hjelper heller ikke å ha besøk av en ikke-løpende mor. Skal du virkelig løpe, du ser jo så tufs ut, du er jo syk, blek, svak, kutt nå ihvertfall ut styrkedelen, og den langeturen - er du nå sikker, skal vi ikke kose oss istedet. Floradix, jernmangel (iflg.mor) og moderlig omsorg.

Resultatet av denne påvirkningen og egne svake motivasjon, ble at planlagt tur på 11km + påfølgende styrketrening, ble kuttet ned til 8km og henting med bil. I ettertid ser jeg at det nok var smart, da det var såvidt jeg overlevde 8. Vondt, stiv og smerter på plasser jeg ikke har hørt om engang. MEN: Presset meg fandenivolsk inn i problemskoene, glemte mp3 spilleren og lyttet til meg selv pese hele veien.

Redningen? Nedover de siste 4km.
Dummest? At jeg løp den siste bratte nedover km-en, burden nok spart knærne.
Best? At jeg kom meg ut, veldig happy for akkurat det. Serotoninabstinens.
Etterpå? Nedising og x-factor.

VÆrst?
S-en har sluttet å virke på pc-en, må trykke HARDT og de fleste ordene ender opp s-løse, også må jeg tilbake å rette. Arghhh.

Psstt - Femmern blir 16 idag.

SLEEP - SLEPT - SLEPT

Ikke før hadde jeg kommet hjem igår før jeg kollapset over Knausgård5. Trykt inn i boka med skjeve briller og trykksvertekinn.

Skippet sykkel/pilates, kreftene holdt kun til butikk og pizza - godt under dyna mens klokka fremdeles sa 21 - null effekt, greide uansett å sovne av og nå er jeg så trøtt at bare tanken på å bruke hode/kropp frambringer krokodilletårer. Hadde det ikke vært for bussen jeg skal nå om 1t ville jeg krøllet meg sammen på gulvet med tærne i kattepels.

- ellers?
Kløende nese og hodepine
- tør ikke ta ibux etter kondisartikkelen om døende atleter.
Nesten ferdig med KOK5 og Mockingjay ligger klar (yeiii)
Dagens økt, sykle/løpe/svømme er midlertidig kansellert
- mm jeg føler meg bedre når jeg kommer hjem.

Alt jeg vil nå er å sove!

DAGENS TRENING (17km)

Gjennomsnittstid - 6,08/km (9,8), finvær.
Typisk at jeg glemte pulsbelte (og håndkle).

Totalt 17,60km
Juhuuu og bare knappe 3km til mål - hadde OM vært idag og hadde snittfarten holdt seg de siste 3, hadde jeg kommet under 2,10t - disneyspinn, med tanke på at jeg ikke engang greide til siste 400m til 18km, flat og nesten bakkefri som denne løypa er - er nok 2,20 fremdeles et mer nøkternt mål.

Positivt
Ankelen gjør fremdeles vondt i Adidas og Converse, kjenner absolutt ingenting i NewBalance, sandaler og høye hæler. Nå ble det en utfordring med disse hælene idag, men da de er de eneste akseptable skoene som ikke gjør vondt i hockeyen var det bare å snurre inn sår og blemmer i compeed og la det stå til - holdt helt til hjemmebakken der jeg skiftet til tøffelsandaler.
(sånn er det å være forfengelig og plastret på landet - 3 par sko i sekken).
- Compeed poster girl - alltid i lomma.

Enda bedre?
Skulle prøve å løpe litt raskere enn forrige langtur med fart fra 6-6,20. Gikk utmerket da snittfarten endte på 6,08.



Pain?
Hofta øm rundt 9/10 - noe som er strålende framskritt
+ alt det vanlige.

Ble fryktelig sliten/tung i beina på slutten og hadde en skikkelig nedtur rundt 8, der jeg rundet en sving og så bare oppover - og deretter like før 14&16 da jeg måtte passere dusjen (runden var for kort), denne ekstra sløyfa (4km) var motivasjonsdrap på elitenivå da hele kroppen forlengst var klar for STOPP.

Nydelig vær, hadde holdt med t-skjorte og veldig glad for å ha fått unna denne nesten 18-turen, gjennomføring av 21km ble litt mer oppnåelig og selv om jeg fremdeles er livredd er det håp i hengande - såfremt jeg ikke finner på noe tull de siste 2 ukene, eller under løpet - kommer jeg til mål!
- sa Pollyanna til Pippi.

Nå blir det tv-sofa resten av kvelden
- mye mer medtatt etter denne turen enn forrige uke.

HALF & HALF

Svenhammeds
Journaler (2009)
- Zulmir Bečević

Mottatt fra CappelenDamm i forbindelse med
Bokbloggturneen.
Jeg er sistemann ut men igår
sa Knirk sin mening:

Oversatt fra svensk av:
Don Martin. (2010)


Annengenerasjons innvandergutt,  (oppkalt etter Sven på trygdekontoret) 
 av ukjent opprinnelse, sliter med tilhørighet og hormoner. 
 Han er ikke-svensk, uten etniske røtter, forelsket i feil jente- og skriver dagbok 
- ehh journal - bare jenter skriver dagbok.

Ingenting nytt under solen her.
Stereotyper. Kriminelle fettere og krydder i trappeoppgangen.


Her i huset leser hun på 16 bare Harry Potter,
Nå er det en ungdomsbok
Rettet mot aldersgruppen 12-16 iflg. coveret  
Lest av mor, tok boka en kveld, og jeg sovnet med en ubehagelig følelse.
- det er jo som regel et tegn på berøring, at en nerve er truffet.

Jeg er opptatt av det universielle for tiden - at alle bøker handler om det samme, same but different - med skille kun i språk og form. Det som er felles for alle mennesker, gjenkjennelsen - om ikke fra eget liv - så fra andre leseropplevelser, filmer, anekdoter ol.

Fedre og sønner, mor og barn, hormonelle ungdomsår - å være ny i fremmed land, fremmed i det kjente. Jeg har lest utallige bøker om inn/utvandrere - fra Wilhelm Moberg til Amy Tan - der barna til de innvandrede integreres og skjemmes - foreldre som enten gir avkall på alt for å smelte inn - til de som insisterer på gamle tradisjoner og skaut. Meltingpotbøker og amerikansk.litt bugner av dem.

Generasjonskløfter - ala, Turgenjevs Fedre og Sønner, - pappa henger ikke med med og sønnen gremmes. Svenhammed skammer seg over et helt miljø, over seg selv, både det han vil være, er og aldri kan bli - svensk - en svensk muhammed og mor går i ett med veggen.

- ikke er det anderledes i Sverige enn andre plasser, det mennesklige aspektet er det samme - nå er faren her i tillegg brutal og hyklersk (svensk ute - men etnisk hjemme), - Svenhammed er utilpass åkkesom, en tenåring med hjerte utenpå og følelser han ikke kan håndtere eller uttrykke - sårbar og overilet
- synth og diamantring til den hovne jentungen
- og det er her boka er god - skiller seg ut og velter sitt ubehag over meg. Svenhammed som øser ut sin følelser, skremmende i dress og finsko. Svenhammed som kjøper synth og Svenhammed som beskytter broren i tårer og raseri.

Men så har han noe som vil redde han her i verden, plaster på såret og saving grace - gode venner i en forfallen bil - og et åpent sinn som godtar deres trøst og uforbeholdne støtte.

Oppsummert:
Jeg hadde nok likt den bedre som 15 og endel av humoren traff ikke - selv om jeg registrerte at det var ment å være morsomt/sarkastisk. Den knappe journalstilen var ok og etterlater nok tomrom til at du kan føle selv, slutten var god - og vennskapet best.
- kan trygt anbefales til de rette aldersgruppene
og spesielt utvalgte mødre!

Språket og oversettelsen kan du lese om hos Knirk og derifra kan du klikke deg bakover til de andre innleggene i turneen.

Svenhammed hos tanum.no
(psstt - jeg synes han burde hatt ett øyenbryn på omslaget)
Forfatterens hjemmeside

DAGENS TRENING (9km)

Gjennomsnittstid - 6,05/km (9,9), finvær.
Gjennomsnittspuls/Maxpuls - 164/184
- og jeg befinner meg som alltid på feil side av tunnelen.

Totalt 9,2km
Det kunne ha blitt mer hadde jeg bare funnet en en måte å krysse E6-en på uten å stoppe, uten å havne i nok en oppoverbakke. Det gikk ikke og mer skulle det ikke til å drepe det som var igjen av motivasjon. Gikk de 2 siste og det var helt greit.



Startet på Minnesund denne gangen og betongbrua + bakken opp var i meste laget (ikke minst for ankel/hockeykul som nå er blå og hemmelig). Tok nesten 4km før jeg kom meg og tungt var det hele veien. Spølesand på veien, motvind og svake bein.
- det eneste jeg vant idag var et notch viljestyrke, tross plager (de jeg ikke nevner) ble det fullført og hel runde - men om det hadde vært lurere å stå over, snakker vi ikke om - tabu.

Man vet man er på landet når?

Imorgen blir det fullstendig treningsfri, bortsett fra den høyhælte typen. Langturen taes på søndag/mandag, hvis kroppen (ankelen) vil.
Tror det er nye sko og ikke, som antatt, forrige langtur, som har triksa med foten, fant dette ut først idag da nysko var smerte og gammelsko tålelig. Det hjelper selvfølgelig ikke at jeg har travet/syklet/løftet i de nye hele uka.

- ise eller balsamere??