LAUBÆRMÅNEDEN (125km)

Vi leker ikke tur. Her går vi som om det gjaldt livet, overlevelsen og verdens gang.
Hodet ned, halen opp og fremdad marsj.


4 uker tildelte jeg meg selv til maratonskryt.
I hel måned der jeg i enhver samtale kunne pensle inn på styrkeprøven og motta beundring, klapp på skuldra og forundring. Som nevnt tidligere er det ingenting hverken i utseende eller løpestil som skriker maratonløper, så det målbindende sjokket har vært stort hos enkelte. Ikke bare for fullført og medalje, men fordi jeg løp i hele 5t.

Fem timer med uavbrutt jogg. De trenger jo ikke å vite at siste halvpart var subb, kryp og krampehelvete. Jeg har selvfølgelig nevnt krampene men mer som en godmodig hoderystende forklaring om hvorfor 4t var utenfor rekkevidde. We shall overcome. De som ikke løper selv har ikke peiling. 3, 4 eller 5 timer, spiller ingen rolle. Snakker jeg med mosjonister legger jeg mindre vekt på tiden og mer på arrangørproblemer.

O Hvilken laubærmåned det har vært. 
Men nå er det over. Det er på dagen 4 uker siden oslofesten og på tide å se framover. Jeg har kun 3 mål for neste forsøk - under 5t, bedre rustet og lett som ei fjær. Lårene forlanger kalorinedskjæring.

Under: Forklaringen på hvorfor flere har blitt tilgodesett med kun ett bilde fra løpet- de var alt for opptatt med å ta bilder av meg. Ta frem blokka future maratonrunners, legger man seg i baktroppen og åpner over evne slik at man havner i ei luke mellom 2 ballonger, (helst 4,45-5,00) har de ingen andre å knipse.

Glemte den fjerde tingen. Styrketrening. Lårene forlanger det. 
(Starter forsiktig - med tøying.)


- The say that its over baby,,,, (janis)
Mangel på treningsrapporter betyr selvfølgelig ikke at jeg har ligget på sofaen. Etter innkassert medalje så jeg på tv i 4 dager, ispedd de sedvanlige hundeturene, før jeg stakk til skogs med devildog. En euforisk 8km på lette bein med null plager - hvor jeg ødela ei tå pga for store sokker. Tåa har vært med som fart og distansedemper hele måneden. Den er bedre nå, ok under jogg, men stiv om morgenene og når jeg går.

Andre post-maraton issues:
Stive, svake lår. Såre hofteleddsbøyere og korsrygg.
De øvrige plagene forsvant etter 2 dager - leggene, skuldrene osv.

Laubær i bilder:

,,, og laubær i tall:  (125km)
26.sept    8,56km Hestestien/Hjem m/hund  (7,01/km)
29.sept  14,25km Hestestien tur/retur, tåproblemer,  (6,50/km)
01.okt   11,19km  Setr.v/Lysløypa, lårene streiket nedvoer  (6,25/km)
03.okt     8,00km  Hj/Eidsvoll, lårtøying + TÅA siste 2km  (5,56/km)
05.okt    8,50km  Forsøk på mølleintvervall - greide bare 2min i slengen.
08.okt  20,39km  MemrB/Eidsvoll, gikk oppover, tøyde nedover  (6,56/km)
11.okt  10,59km  Hestestien tur/r m/hund  (7,07/km) 
14.okt   8,23km   Hestestien/hj,  m/hund  (7,05/km)
16.okt   8,22km   Hestestien/hj  m/hund  (6,54/km)
18.okt 12,00km   Fløyta  m/hund  (7,13km/t - opp. 6,34km/t - ned). Pause på toppen.
20.okt 16,08km   Hesterunde,  flere tissestopp,  (6,28/km)


Distansene er akkurat som pre-maraton. Den magiske effekten der alt under 30 er sprint har uteblitt og jeg er tilbake i åtterland - men i maratonfart. Til og med 6,30 virker uoppnåelig. Oppgangen i hundejogg har med endt båndtvang og løst djevledyr å gjøre. Mye lettere å ha med når han kan løpe løs i skogen. Med blikket på rullende steiner, et øre på lydboka, i skrivende øyeblikk Knausgård, og et på dyret klamrer jeg meg til håpet om at møtende syklister, ulv, elg og bambis holder seg unna. Vi må ha skogen for oss selv.
Den er ikke for alle!

Hilsen Maratonløperen
, som har sett/hørt på Robinson/Paradise mens hun skrev dette.

NORWEGIAN WOOD

Legg merke til at vi nok engang befinner oss på Rondanestien. Følger du disse stolpene kan du gå fra Oslo til Dovre. Fra fjord til fjell som det står på nettsiden. Passerer du Eidsvoll tidlig en tåkete morgen er det også overveldende sannsynlig at du møter en lesende mosjonist med bjeffende hund uten båndetikette.


Fredag sprang jeg 16,06km (6,5km skog, resten asfalt)
Hestestien tur/retur 6,29/km.
Suksess, for jeg la opp til 6,30 tempo som jeg har gjort på alle langturene de siste ukene. Problemet var at alle andre turer over 15km har gått flatt på Gardermoen - dette var i sølete og bakkete skog. 6,30 var et slit og den eneste grunnen til at jeg greide det var høyere fart i nedoverbakker og på asfalt.

Positivt. Kjente ikke så mye til kneet som har plaget meg helt siden OM og blitt gradvis verre etter de jeg begynte med lengre turer.

Kneet er også hovedgrunnen til at jeg ikke deltok på Jessheim Vintermaraton igår.


Kneet og det faktum at jeg hvert år påstår jeg skal delta og aldri gjør det. Det har blitt tradisjon. Ville vært blasfemisk og møtt opp. I sannhetens navn hadde jeg ingen andre unnskyldninger. Jeg hadde nok ikke kommet under 2t - ei heller i nærheten, men det var nydelig regntungt løpevær og jeg har løpt nok 16/17km turer i okt/nov til at jeg skulle taklet et halvmaraton.

Kneet. Bank i bordet. Men 2-3 og 4 fridager imellom turene ser ut til å ha hjulpet.
Takket være Shadow og all gåinga har det heller ikke så mye å si for formen (tror jeg). Holder meg i bevegelse, og går - selv på løpefrie dager, 5-10km.


Nesten en måned since my last confession
, og det sier seg selv - oppsummering, av det korte slaget - i bilder.
(enda flere tøyebilder? ja hva skal man ellers gjøre 
når man fotograferer seg selv i skogen og folk kommer forbi? 
Man later plystrende som om kamera ikke eksisterer og man plutselig ble veldig stiv i låret.)

Hvem setter en turkis krakk midt på stien i tjukkeste skogen.

Det holdt på å bli mørkt, og når man utsettes for et slikt syn glemmer man selvfølgelig steiner og slimete søleløv og begynner å se seg om etter eieren. Og hva skjer når man løfter blikket fra skotuppene? Stup og klask ned i bakken. Landet på vanlig mirakuløst vis med kun BLØDENDE skrubbsår. Hender og albuer. Beina overlever alt. Verre var det at jeg på de resterende 2 skogskilometerne, der det stadig ble mørkere
, så overfallsmenn med krakk bak hver gran.

Jeg har nå det skal sies og skrytes vært ekstremt modig i høst. Skogsløping i duskmørket. Veialangs i svarte natta, der farene er blendende lys og hull i veien over forstyrrede sjeler. Jeg har satt på høy dundrende musikk og lagt ut på de mørkeste grusveier.

Siden sist: (i maratonsagaen) 
Lengste tur: 17km, SAS 6,27/km.
Raskeste tur: 10km, Lysløypa+, 5,55/km
Mest bemerkelsesverdig er at dette var turen i skogen hvor jeg falt og hadde flere km rundt 6,30 og til og med en over 7 - må ha løpt som en vind for å slippe unna krakkemannen.
Vanligste distanse: 8km - i mange forskjellige løyper.
Intervaller?  En eneste gang på mølle.
Summarum: Langturene har gått programmessig på 6,30/km +-, de kortere på 6+-. 
Trege starter og raske avslutninger. Standarden har vært 2-3 dager mellom hver tur.
Jeg har prøvd å løpe på følelsen, uten å se på klokka. Tanken var at det skulle føles komfortabelt, en slags gladgodfølelse - og på flere av de kortere turene har det virket. 
Pluss for det. 

INGEN ALTERNATIV TRENING
INGEN BAKLENGSGANGE I TRAPPA  (sorry Ania)

Idag: Skinner vårsola, og det ville være joggekriminelt og bli i sofaen
, men det er mye som tyder på at det er den veien det går.
6km med hund er ihvertfall unnagjort.
Resten får bli bonus!  (også krysser vi alt vi har på at SAS overlever)

LYNOPPSUMMERING (66km + hund)

Høst på Gardermoen. Sludd, blåst, fossregn og 2+. 
Akkurat det været arktiske sjeler trenger for å motivere seg til langtur.


Gårsdagens: 15,63km
Løype Gardermoen/Sand,  6,27/km..
Og hvis du nå lurer på hvorfor jeg plutselig har forkastet åtterne for å løpe langtur i høsthusteret, er svaret  innlysende:   
Jeg (og 8k) har meldt meg på Oslo Maraton 2013.
Ikke 10 for Grete
Ikke halv
Men helmaraton.
When the price is right .... osv
300kr t var rett og slett uanstendig billig og med tanke på at 8k, like før hadde betalt nesten 1200kr for Birken, ville det vært kriminelt å avstå. Plutselig viser det seg at grunnen til at jeg kun deltar på 2 løp i året ikke er nerver, latskap, logistikk og prestasjonsangst
- men fordi jeg er gjerrig. (?)

Langturgrensa ligger i skrivende øyeblikk på 12km
Gårsdagens langtur, er første ledd i framtidsrettet og disiplinert maratontrening. Nøkkelordet, som alltid, er rolige langturer. Distansen skal økes med ca 2km i uka, (vil bringe oss opp i 200km+ pr.tur før sept 2013) og farten skal ikke over/under 6,30/km. Drømmemålet er en slutttid mellom 4,5 - 5t. 

Foreløpig er målet - og alt over 20km et mareritt, men vi har da et år på oss og regner krampeoptimistisk på at vinteren bringer knallform.

Takk og pris for at nesten hele joggebloggnorge 
leker seg gjennom maraton så jeg har noen å lære av.

God Søndag: 2 grader, surt og vått, og siden puls og fart var moderat ble det ganske kaldt på de siste 3, spesielt på hender og lår. Kneet er heller ikke som det skal være - har vært rart i hele år, men ble verre etter OM. Stivt og vondt å bøye - men går seg til når det blir varmt.  URO!

Effektive Inga - på joggetur med matsøppel. Slikt må man når man bor på landet og det er 400m oppoverbakke til søppelkassa. Tvunget til trim.

Jeg har faktisk vært ekstremt sprek denne uka.
Løpt fort. Løpt langt. Løpt ofte.
Og innimellom har jeg gått hundeturer.

Oppsummering: fra 2okt - 15.okt.

2.okt: Totalt 8,02km
Løype Hjemme/Eidsvoll  5,57/km.
Tilgivende løype. Siste 4 er nedover og hjelper bra på gjennomsnittsfarten. Underverker for selvtilliten. Undermåls for kneet. Sikkert alle disse asfaltbakkene jeg nedoverspurter som har gjort det verre. Akkurat det samme som skjedde under OM. Jeg klarer ikke la være.

4.okt: Totalt 10,15km
Løype Hestestien med hund og mann,  6,28/km.
Shadow løp løs, hey båndtvangen er over, og vi måtte bare hanke han inn når det kom folk biler ol. Skogen som alltid er tom, krydde av jegere i full opprustning til elgjakta. Forstyrrende og irriterende.
Første fem gikk på 35. Andre på 29. Forskjellen på oppover og nedover
- og på hvor lang tid det tar å komme igang - (alderdommen?)

 Du ser vel at det snør på det øverste bilde. 14.oktober og høstens første sluddetur.

7.okt: Totalt 9,16km
Løype SAS, 5,39/km
Kun en misforståelse som gjorde at det ikke ble 10, og det var synd for med den farten jeg hadde på slutten kunne det fort blitt en tid på 55tallet. 2 ganger under 56 i høst ville befestet at jeg virkelig er i slag og at OM ikke bare var et overevne blaff i lynløype. Flatt og fort. Igjen denne følelsen av å fly over høstløv og fortau. Ingen leggproblemer overhode -  bare dette forbaska kneet.

9.okt: Totalt 14,62km
Løype Hestestien, 6,33/km  Halvt skog. Halvt Asfalt.
Impulsiv langtur, som ble ca 2km lenger enn jeg hadde beregnet. Mye stopping, tissing og gåing, og på 8km+  ringte jeg 8k for å bli hentet. Han nektet, og jeg surejogget de siste 5 i furtetempo, som viste seg å være 27 på femmern. Så vet dere det ifall det blir krangel på tur.
Gidder ikke nevne kneet. 

12.okt: Totalt 8,02km
Løype Hjemme/Eidsvoll,  5,42km
Det er rart med det, men til tross for dette kneet som er til stede som en slitsom veps, suser jeg avsted for tiden. Uten strev. Det jeg er redd for nå er at det kommer en smell. En knesmell av dimensjoner, for en ting framstår groharlem klart nå når jeg skriver dette. For hver dokumenterte tur har kneet blitt verre - og nå på kjøkkenstolen sliter jeg med å finne en sittestilling hvor det ikke gjør vondt.

Det var løpeturene. Innimellom har jeg også gått ca 50km+ med hund.
Og det er bare de turene hvor jeg har husket å ta på gps-en.

Idag?  6km med hund i fossregn er unnagjort, dyret sover
, og jeg skriver og oppsummerer så fort jeg kan
Forresten 7km hvis jeg regner med reking rundt i mørkeskogen i 7tida.
Hvem tror under 5t er overoptimistisk?

DAGENS TRENING (18km)

Gjennomsnittstid - 6,13/km (9,6)
Burde kanskje hatt pulsbelte men det gnager og jeg er tom for plaster.
Etter OM kunn jeg ikke bruke brøstholder på ei uke.

Dagens, Totalt 18km, på beina 19,5km
Hjem/Minnesund/Setreveien/Hjem
Suksess og failure på samme tid. For jeg skulle jo egentlig løpe flatt, rolig og over 20km på Jessheim. For trøtt. For kaldt. For langt.
Senga var varm, kaffen god og bussen gikk uten meg.
Dørstokk blues.

Istedet ble det bakker og asfalt og 18. Burde nok løpt i skogen, men føler meg skvetten og nevrotisk etter mulig biljakt forrige uke. Venter til gressenkestanden tar slutt og jeg slipper og terrorisere 17.åringen med geografi meldinger.
Nå drar jeg til Oslo, nå løper jeg i skogen, på bussen, ved elva.
Det er viktig å gå foran med et godt eksempel.
Fortell alltid hvor du løper og hvilket offentlig transportmiddel du befinner deg på.

Turen:
Skulle gå i 6,30 fart. Under 6 var forbudt og gåing i oppoverbakker landsforræderi, bortsett fra i Kirkebakken, der kan man jo ikke løpe
- og helvetesbakken, for jeg ville ikke slite meg ut før 7.
Under!! - jeg løp opp sistnevnte, tror det er første gang iår. Problemfritt.

Farten var verre. Løp for fort og ble sliten. Subbet og ble utslitt. Det var rett og slett tungt - og langt,
- og helt uten kontroll.


Hver gang jeg så på klokka var farten ny - og helt uten sammenheng med hvordan ting føltes. Egentlig er jeg ganske flink til å løpe jevnt, men idag var det rykk og napp og hat hele veien. Bakker og vind.

Stoppet på 18 akkurat - da hadde jeg 200m igjen til toppen og mål, men helt tomt både i hode og bein. Tok meg 2,5min å gå opp
- irriterer meg voldsomt at jeg ikke har psyke til å holde ut det siste minuttet.

Det er jo ikke rart man roter seg bort. På plusssiden holder de på å lage gangsti, og det er vi ikke bortskjemt med på landet, flere gangstier = mindre sjanse for hit/run og trailermos. Større sjanse for vold og veskenapping
- pga alle som nå skal ut å gå.

Stopp?
Planlagt tøying på 1km.
Helt uplanlagt dill da jeg rotet meg bort rundt 11. Veien var gravd opp og jeg hoppet over sperringa for å ta en snarvei over sanda. Endte opp løpende mot trafikken på E6 - før jeg valgte feil gangsti og retning. Surret så mye at en veiarbeider måtte trø hjelpende til.
(jeg har jo bare løpt her i 3år).
Siste stopp var på toppen av Kirkebakken, like før 14.
Gange? Kun opp Kirkebakken
- og den kommer jeg ALDRI til å løpe opp.
18 i dag var et mesterstykke. Dørstokken har sjelden vært høyere.



Mandag 24.okt (igår)
Totalt 3,45km - Fivefingertrening, uke2 - 2.
Ca 2,5km er løping, resten gange. Greteprogrammet veksler mellom gå/løp, og max løping er fremdeles bare 2min i slengen. Føles utmerket. Det er akkurat så lite at jeg ikke rekker å få vondt eller bli sliten. Det biter jo uansett godt i både legger og lår. Forskjellen nå er at jeg kjenner det først dagen derpå - det gjør ikke vondt underveis, bare grus og tåballvondt.

Det var mørkt.
Pluss: Skoene er nå mye lettere å få på. Endelig har jeg skjønt det. Jeg greide også å slappe av nok til å lande normalt på midten.
Det beste? Hvor enkle disse turene er. Stresser hverken med vannflasker, klær eller løyper.

Det forandrer seg nok når distansen blir lengre - men jeg husker hvor mye mas det var med de første programukene da jeg startet karrieren. - døden-nær opplevelser.
Juhhuu, til framgang.


Søndag 23.okt.
Totalt 10km, på beina 11km.
Jordbærløypa - 6,06/km.
Opp og ned - 5 runder.
Litt pinlig da jeg måtte hilse på hestefolk hver runde.
Første gang er ok, smil og nikk. (sprek)
2.gang - flau latter. (sprek?)
3.gang - hei sann. (irriterende)
4.gang - der er hun sannelig igjen. (idiot)
5.gang lot jeg som ingenting. (sensurert)
Muligheten for et potensielt lett og naturlig vennskap med hestefolket er lost.
Var det virkelig nødvendig å stå på samme sted en hel time?

& done.
Kanskje løper jeg Jessheim Vintermaraton - noen andre?

DAGENS TRENING (Hele Uka)

Vorma tirsdag. Været kan jeg ikke klage på. Så varmt var det at både jakke og skjerf havnet kreativ tvinnet rundt drikkebelte. Typisk frossenpinn på joggetur.

Jeg har vært slapp med treningsinnleggene denne uka. Formen er fremdeles ustabil. Hals, hode og alt det vanlige, men jeg mistenker at det er en blanding av lett forkjølelse og en allergi som ikke vil slippe taket, hjelper ikke at det snart er jul når naboer fremdeles klipper gress og kattene ruller seg i høyet.
Får vel gå på tabletter til snøen kommer.
- men jeg har trent, lange turer i hjernevaskingens navn, for det eneste jeg snakker om, skal man tro onde tunger med påstått kjærlige hensikter, er nakne føtter og 'running form'.

Jeg har fotografert, filmet og plaget alle passerende til å kommentere landinger, rakhet, steglengde og graden av ekte smil og løpsglede.
- og konklusjonen:

Jeg er en tung, spenstløs, krumrygget midfotløper, med en lett subbende stil og hang til overstriding på mølle - og ingen trodde på bakkelatteren, så jeg holder meg til et mutt åsyn og skotupper, er man nesten barbeint er det greit å vite hva man tråkker på. Her stiller jeg med en stor fordel, for nærstudier av asfaltsprekker har jeg øvd på i flere år. Fallet under OM er et glimrende eksempel på hva som skjer når jeg prøver å skue horisonten.

Det positive her er at jeg ser ut til å være en naturlig midfotløper. Jeg løfter såvidt foten over bakken og klasker den ned, med en foroversveip som ville dratt all huden av tåballene hadde jeg vært barbeint. Form, form, form. Men, uansett gode nyheter da jeg slipper den slitsomme overgangen fra hællandinger. Kanskje har jeg alltid løpt på denne måten, kanskje har det sneket seg inn iløpet av det siste året med all subbing og nedoverbakker. Det kan ihvertfall forklare leggproblemene jeg har slitt(er) med i sommer.

Uka som gikk:

Mandag 3kt.
Totalt 14,77km, Hestestien tur/retur. (6,45/km)
Skulle egentlig være rolig langtur, men ble en oppstykket stakkato sak, full av pauser av ymse slag. Tissing, tøying, fotografering, filming, klatring og rolige studier av naturen. 3 x 5 i er en bedre beskrivelse. Klatre til topps, eller telle årringer?

Born to be barefoot? Helt uten sko og i tillegg til alt annet - kalde søledammer!


Tirsdag 4.okt.
Offisiell start på Fivefinger tilvenning.
Har bestemt meg for å følge GreteWs nybegynner program helt til jeg når 5km uten problemer. Uke 1, består av 1min gå/1 min løp x 6 + gange før og etter. Totalt 22min. Fram og tilbake foran huset holdt i massevis. Ute var noe helt annet enn på mølle, stener, grener og skuldrene limt til ørene. Tross gummisålen var det umulig å slappe av, livredd for skarpe steiner og snubletråder. Tror jeg prøver asfalt neste gang.

Det største problemet jeg har med Fivefingers så langt er å få på plass tærne. Trenger ikke oppvarming for når tærne endelig er brutalt separert og presset inn, er pulsen allerede over 160 og frustrasjonsadrenalinet klar til å blokke ut alt ubehag.

Fredag 7.okt
Totalt 17km, (6,11/km)
Råholt/Hjemme
Siden forrige langtur egentlig ikke telte og jeg hadde hatt 3 dager løpefri, ble det langtur igjen. Denne gangen av typen A-B. 8k slapp meg av på vei til jobb også var det opp til meg hvordan jeg kom meg hjem. Iskaldt morgengry men så kom sola og kuldegradebekledningen min ble ulidelig, omtrent samtidig kom selvfølgelig også tissetrang og melkesyre - og kun 2 av 17 var unnagjort, alt veialangs.

Gir utrykket soft in the middle en helt ny betydning.
Men jeg var smart, både telefon og penger var lagt igjen hjemme så taxi og syteringing var utelukket. Det er godt man har selvinnsikt.

Pluss: Jeg sprang opp 2 av bakkene jeg normalt går, i henhold til den ubrytelige regelen, - bare lov å gå på flata, dessverre ble jeg så selvforherligende stolt av denne bragden at jeg glemte å løpe opp de 2 siste.

Minus: Insanely stiv i begge leggene, mye mer enn etter OM, sannsynligvis pga asfalt og mange nedoverbakker, i overkant mange nedoverbakker, men liker det ikke da jeg trenger friske legger til fivefingerløping. Hadde et par runder med motivasjonssvikt men kviknet til på slutten.
Hesten, høyet og stallen.

Lørdag 8.okt (igår)
Styrke + Fivefingermølle
Totalt 2,2km. Følger fremdeles Grete, og dette var uke1, dag2. Meeen, i filmingens navn måtte jeg selvfølgelig overdrive. Hvorfor er det så umulig å være gradvis og fornuftig?? Forrige gang på mølle, løp jeg 1km i strekk med fart fra 5-8km/t. Denne gangen starter jeg rett på 8 og gikk til 10, idiotisk, selv om det bare var 1-2min i slengen, men jeg ville se forskjellen på hurtig og langsom.
Overdriving til ingen nytte, da kameraet likevel bare viser blur hvis det går for fort, på toppen av det hele gikk minnekortet fullt, så hele den hurtige sekvensen, ble ikke med. Det var tegnet, og nå er jeg tilbake til skynde seg laaangsomt.

Oppdaget en merkelig vridning på venstrefoten like før landing. Jeg vrir tærne oppover mot høyre, slik at landingen havner på utsiden av for/midfot. En forklaring på hvorfor venstre legg er så mye stivere enn høyre? Men det kan jo hende at jeg gjør det samme på høyresiden også, har nesten ikke tid til å løpe med all denne filmingen. Onetrack brainwash.

Idiotien: Ga meg en venstrelegg som er så stiv at jeg er tvunget til å gå i 10cm hæler hele neste uke, thankgod for kilehæle, fotbuer som skrek om hjelp og krampe i de to minste tærne. Gjorde i tillegg også leggøvelser, knebøy og utfall, så det er vanskelig å si akkurat hva som utløst hvilke smerter. Det får bli noen dager med subb i skogen før jeg prøver igjen.

- og det var uka som gikk.
Lekse og mantra til neste uke: Vi lister oss så stilt på tå.. når vi ska ut å....

GÅRSDAGENS TRENING (16km)

Gjennomsnittstid - 6,03/km, temp 9+
Gjennomsnittspuls/Max - 159/182
Hageprogress for spesielt interesserte.

Gårsdagens Totalt 15,66
Gardermoen/Sand
Etter en katastrofetur i lysløypa på fredag, der leggen måtte tøyes allerede etter 800m og deretter hver halve km til 3, var gårsdagens et lyspunkt. Ingen tøying, ingen tissing, gåing eller stopping. Flatt, jevnt og rolig med snittpuls under 160.

Så kun på klokka halvveis og prøvde å regulere farten etter følelsen. Latterlig, da jeg har ingen kropps/fartsfølelse whatsoever, og jeg ser nå at i de partiene jeg trodde jeg løp ekstra fort og slo av, sprang jeg i samme dur som resten. Prøvde også noen minutter uten musikk, jmf Janickes maratonforberedelser, men ble besatt av vonde knær og uregelmessig hjertebank, får øve på å bli i pakt med kropp og natur en annen gang.


Sidelengs fossregn absolutt hele veien.

Born to Run.
Men Caballo Blanco hemmeligheter messet jeg på hele veien. Hjernevasken er igang. Easy, Light og Smooth, også det med rett rygg, korte skritt og latter opp bakkene. Usikker på om han mener Easy som i isipisi, eller forsiktig. Satser på det siste, forsiktige skritt altså i en fart som skulle jeg løpt til månen. Heldigvis er det nesten ikke bakker i denne løypa, så å fake latter opp humpene var lett.
Psstt, Caballo Blanco = løper med hemmelig bakgrunn og vonde knær som konverterte til Mexico, fjell og sandaler etter fylte 40. Leser mao fremdeles Born to Run
, omtale kommer nok!

Jeg trengte denne turen.
Neste ukes halvmaraton hadde begynt å plage meg.
fordi: jeg har stort sett løpt nedover i skogen i hele sommer
fordi: jeg har skydd asfalten.
fordi: jeg var (er) usikker på formen, med for få og korte langturer.
fordi: leggen er uforutsigelig og jeg vet aldri når og hvor mye jeg må stoppe
fordi: knærne balanserer på grensa.
fordi: det er så mye tull underveis, mye stopping og triks.
MEN: Jeg har nå tvangsmessig bestemt meg for å ALLTID se de første 3km som oppvarming, jeg trenger tydligvis nesten 20min for å samle meg og bli varm.

All Good? Njaa.
Berg&dalbane. Igår hadde jeg greid en ekstra femmer i nogenlunde samme fart, på fredag greide jeg kun 1km i slengen.
Venstre beinhinne er øm, anklene såre etter langturen på mølla
, hoftene stokkstive og knærne skifter på å klage - som vanlig.
Men jeg har fremdeles trua på at det går over!
Så får vi se hvor mange ganger pendelen svinger før søndag.

DAGENS TRENING (pluss x 2)

Gjennomsnittstid - 6,05/km, temp 16+
Gjennomsnittspuls/Max - 163/185
Med forstørrelsesglass kan du se 8k.

Gårsdagens Totalt 15,77km
Hestestien/Hjem, asfaltretur.
Ok, så jeg feiget ut av Halvtraver'n. Logistikk, vær, knær, og ... latskap. Fredag og lørdag i den hellige sofas navn, + den Walthervarianten med chili og pecan, ny favoritt, mens jeg rehabbet og hvilte meg i form til gårsdagens langtur. seriously!

Plan: Å løpe gjennom skogen, om Eidsvoll og hjem i 6,30 fart.
Hadde regnet meg fram til at det skulle bli 19-20km.
8k skulle løpe 16, skogen tur/retur.

Jeg drev på med det evige tullet på km3. Syretøying, tissing og bakkegåing. 8k forsvant i skogen og jeg brøt fartsgrensa i innhentingsforsøket. Tok han igjen rundt 7. Kort powwow, der vi begge endte opp med å forkaste forhåndsplaner mot lettere løsning. Asfaltveien tilbake. Ville likevel bli 16 og runde, 4 mindre enn ønskelig, men jeg ville uansett ikke greid å løpe 20km under 6 i snitt. - ikke i OM engang, greier jo det knapt på 10.

6,5km skog, 9km+ asfalt
Pluss!
- kun et klokkestopp, og ingen gåing etter førstebakken.
- løp opp Skovbakken for andre gang ever, og i ok fart.
- ca 10km+ var asfalt, viktig!
- Timing, minutter etter jeg hadde stoppet begynte regnet, og det har ikke holdt opp siden.


 

Minus? shhh, hvem bryr seg om det?
Knær, hofter, blære og bakkevilje.


Torsdag 1.sept
Totalt 12km
Hestestien/Eidsvoll,

Dette har iløpet av sommeren blitt motivasjonssviktturen min. Kommer jeg bare opp til 3km, er det nedover helt til mål (omtrent), litt kupert rundt 5/7, men ellers godt for selvtilliten. Bakken i begynnelsen går jeg jo opp, med diverse innlagte klokkestopp, det er også sølete nok til at rolig gange nesten er et krav
, hadde glemt å fortelle det til 8k igår, han løp hele.

Gjennomsnittstid - 5,58/km, hoppet over pulsbeltet. Siden jeg kun har tatt kjedelige bilder av evigsamme skog og ferist og alle kattene har gjemt seg, hva med en flashback til 80-tallet. Aner ikke hvilket løp det er, men Trondheimfestning skimtes i bakgrunnen og jeg er sikkert tvunget med som publikum.


 6,5 skog, 5,5 asfalt
Trengte denne turen etter å hatt et par uker med elendighet og skrantende selvtillit. 12 er 12 selv om høydemeterne er ujevnt fordelt!
What?
Gikk rundt ferista.
Burde tatt det med ro ned asfaltbakkene, siste 4km. Forskjellen på å løpe nedover på skogsvei og asfalt er skummel.


Prøver å trøste meg med at det er lite nedoverbakker under OM, men det er jo enda tristere, og kan bli dramatisk, med tanke på hvor kløktig jeg er i å finne nedøverløyper. Det har ikke blitt løpt mye oppover denne sommeren, oppskrifta har vært:
Gå oppover, spurt nedover.

- i lomma?
Papir og aprikoser.

GÅRSDAGENS TRENING (18km)

Gjennomsnittstid - 6,43/km, temp 13+
Gjennomsnittspuls/Max - 155/174
Subb of lightning, tom kamera kunne ikke fange meg.


Gårsdagens Langtur Totalt 18,06km
Tur/retur Hestestien, (på beina 19,6km)
Dette er min første langtur i historien der jeg har seriøst og lidenskaplig har gått inn for å subbe, langsom jogg, som jeg har blitt lovet, av Astrid, skal få leggene til å male, med en etterpåfølelse av ei kort mølleøkt. Den vanlige marsjfarten jeg tvangsmessig holder, skulle brytes og det nærmere 6,30 det bedre.

Facts:

• Det gikk jo bra, jeg holdt meg mellom 6-6,40.
• Stoppet klokka 2 ganger. Tissepause på 2,25km og fotostopp på ca 12,5.
• Gikk bevisst i 2 oppoverbakker, tvunget til å gå i den bratteste nedover og ble innimellom begrenset av vått, sleipt og steinete terreng.
• Første langtur over 16km som ikke har gått flatt på asfalt.
• Næring: Vann, xl-1 og peanøtter. Null problemer.
• Total gange: 16min og 1,57km, mer enn ønskelig, men lite å gjøre med.
• Hele turen tok 2,01t. Perfekt temp, regn de siste 6km, gjorde bakkene for glatte, men jeg er fornøyd og nå sikker på at jeg skal komme meg gjennom de 21 i Oslo Maraton
• , usikkerhetsmomentet er farten. (jeg har jo et håp om bedre enn i fjor, noe som vil si under 6,08 i snitt)

Hadde jeg ikke løpt feil ville jeg endt på 17km.
Merk Bmxbanen.


MEN:
Det er vel meningen at subbing skal føles lett, som om du har mer å gå på men velger å cruise av sted fylt av løps og naturglede? Nynnende av overskudd? Ikke fordi du ikke makter løpe fortere? Sannheten er at selv om jeg løp hver km, 40s, noen steder 1 helt minutt tregere enn normalen, var det like slitsomt, leggen ble sur og bena akkurat like svake og tunge, som i 6fart. Tror dette var alt jeg hadde inne.

Positivt, hvis du leter med lupe?
Hadde regnet med at det ville bli vanskelig å holde farten de lette nedoverpartiene inne i skogen, men jeg slet hele veien. Først etter fotostoppen rundt 12, begynte jeg å merke en forskjell. Det virket som tiden suste på de siste 6, til tross for at jeg løp minutter langsommere. Det var seigt og oppover, men følelsen av kilometer som varer i timer kom ikke, tenkte aldri på å legge meg i grøfta og var aldri i nærheten av å gå, før nedoverbakken tvang meg. (yay)

Nede på asfalten ga jeg meg selv lov til å sette opp farten
, alt for endorfinene
, kan ikke løpe 18km og ende opp 'edru'.
Følte meg førøvrig overraskende pigg resten av dagen.

Etterpå:
Hadde jeg vondt i venstre kne. Hele venstrebenet har plaget meg noen uker, det er stivt fra hofta og ned og beinhinnene klager. Det går som regel over etter 2-3kms, men jeg er skeptisk. Det største problemet nå er hoftene og korsryggen, dette henger selvfølgelig sammen med kneet, så nå skal det tøyes, strekkes og, ja, ja, jeg vet, styrketrening.
Det er høst og tiden er inne.


Andre ting?
Møtte faktisk folk i skogen idag. Først en eldre syklist som holdt på skremme vannet av meg. Han kom i mot, men stoppet plutselig, trillet sykkelen av stien og bak en busk, der han ble stående å vente. Han skulle selvfølgelig bare hvile(?).

Deretter 2 superpreke joggedamer, ei med hund og hovent blikk som kom susende ned bakken, der jeg stod i bunnen og fotograferte meg selv spise peanøtter.
Kanskje det forklarer hvorfor begge så himmelfallen ut til at jeg på egne ben hadde karret meg inn i skogen. Selv etter 3 år, er det ikke en sjel som kan se det på meg, hverken i påkledning, steg eller kroppsholdning. Det var vel mer sannsynlig at jeg stod der med en pose peanøtter og lurte på hvor jeg skulle tenne på, gjemme meg etter institusjonsflukten eller grave ned pengesekken etter kioskranet.

Dame 2 hadde hotpants og hestehale, løp som ei fjær opp bakken jeg måtte gå ned - sikkert ultraløper på vei til Oslo.
- nå som jeg endelig tør løpe alene i skogen, kan de andre godt finne seg en annen skog å fly i, skjønner de ikke hvor skremmende DE virker?

Spørsmålet jeg sitter igjen med.
Bør jeg nå, med bare 3/4 uker til OM
, løpe langturer i ønsket halvmaratonfart, på asfalt?
Muligens er det bare 2 igjen.