OSLO MARATON 2016 (10km)

Nok engang glemte jeg forsettet om capsen av og brede smil. Jeg glemte også å senke skuldrene og slå ut håret. Kanskje er det på tide at jeg slår meg til ro med at jeg er en lidende løper. 
Jeg mistenker det er arvelig.


Lørdag løp jeg Ti for Grete 2016
I den overskrifta ligger hele seieren.
Jeg startet. Jeg kom til mål. Kneet holdt. Magen holdt. Tida var ok.
Offisiell tid: 54.44 


Skade/sytehistorie for de som ikke har vært her på en stund.
Den opprinnelige planen var under 2t på halvmaraton.
Dessverre var jeg i så god form i juli at jeg moret meg med å løpe kort og fort i asfaltbakker. Månedsrekord både på km løpt og vandret.

Selvfølgelig gikk det galt.

Hele august/september forsvant i kneproblemer. Løpekne, hoppekne, kinokne, artrosekne, overbelastetkne, hvem vet. Et venstrekne som knapt kunne bøyes, og alle følgefeil du kan tenke deg, pluss de som ikke hører hjemme noe sted (matforgiftning og tannpine). Første prøvetur på asfalt gikk mandagen før løpet og bestod hovedsaklig av gange og magesjau i skogen.

Det var så ille at jeg ventet helt til deadline med å melde meg på.

Jeg kommer aldri til å fortelle de (naboene), som har sett meg krype og humpe, tårevåt, ned bygdas bakker at jeg deltok og fullførte respektabelt. All troverdighet vil bli tapt for alltid.

Triumfjeset. Sekunder etter målgang. Før jeg spiste 3 bananer i pur lettelse.


2 ting jeg lærte i år:
, og forhåpentligvis tar med meg videre...


1) At jeg er ekstremt snill, dumsnill.
Jeg hadde ikke behøvd å melde meg frivillig til å løpe hele veien fra Rådhusplassen til Tinghuset, om Nationalteateret, 25min før start, for å hente mannens hotellglemte gps. Jeg burde ihvertfall ha sjekket hvor langt det var, hvor jeg kunne krysse gata, og ikke minst hvor starten var, først.

Jeg tenkte heller ikke på at det ikke var nok bare å hente klokka,  den skulle også avleveres, i riktig startfelt, (pulje 3).  Da skuddet gikk for pulje 1, løp jeg fremdeles rundt som ei forvirra høne og lette etter Rosenkrantzgata. Fikk omsider slengt meg over et gjerde, og måtte gå midtlinja bakover i feltet, stadig mer stresset til jeg var langt  bak i pulje 3, uten tid til å komme meg tilbake til et gunstigere startpunkt.

Pulje 3 var for de som planla å løpe 50-59min. Siden jeg løp på 54, burde midt i treern vært perfekt plassering. Løgn. Ingen stiller seg der de skal. Ingen rundt meg hadde noen intensjoner om å komme seg under timen. Selv hadde jeg planlagt å være tregest framme i pulje 2. Det er tross alt bedre å være indignert over at andre albuer seg fram enn å være den som blir skjelt ut for dytting.

2 damer ropte ((BRØYT)) etter meg,  
- send klage til arrangøren, her er adressen -, skrek jeg
, utvendig lot jeg selvfølgelig som jeg var lost i dundrende musikk.

Min indre Filip Ingebritsen er stor og sterk.

Det måtte bli slik. Ikke et sted var det plass nok til å lange ut, ikke det at jeg hadde langutkrefter, men det er virkelig for ille når det var først på oppløpet at det var plass til å løpe rett linje. Det ville vært en tragedie hvis formen hadde vært god nok til rekordtid.


Arrangører?
Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?
Hva tror dere skjer når traseen er 2 rygger smal og kun kjegler skiller den fra motgående? Jo, det blir selvfølgelig umulig å kommer rundt uten å løpe rett inn i horden av superløpere som kommer motsatt vei. Du blir fanget trippende bak en vegg av rygger, mens konkurranseinstinktet, (det er der uansett hvor vondt man har i kneet), koker, og du blir tvunget til  utføre halsbrekkende manøvrer som tar seg ille ut både på overvåkningskamera og pulsgraf.

Tror dere vi suller rundt der ute ved containerne for å kose oss?
At vi setter pris på muligheten til å slå av en prat med sidemannen, om sko og sportsdrikk, når vi må stoppe på halvminuttvis i krappe flaskehalssvinger
Tror dere jeg ville løpt i Newtonsko hvis jeg hadde visst om alle grusen?

ExhibitA. Sjekk stoppen i første sving. Tenk hvis det hadde stått om sub50??



2) At oppvarming er lurt
Må være første gang i min løperkarriere at jeg har varmet opp skikkelig (dog tilfeldig). Det reddet løpet, men det var også grunnen til at jeg såvidt rakk starten og endte opp i bakpulja. Ikke tid til hverken gruing skolisseløsning eller dokø.  Barmhjertig klokkehenting
= så tar vi oss noen spurtende bakkedrag dere...


Jeg var ikke klar over
hvor mye jeg hadde grudd meg og stresset over dette løpet før sekunder etter mål. Alt styret med rulling, styrking, svømming og testløping, i ukesvis, bare for at jeg skulle bli klar til 17.sept. Etter målgang var jeg aller mest lettet.

Jeg hverken brøt, gikk eller skeit meg ut. Takk og pris!
Ingenting virker ødelagt og/eller forverret.

Idag, 2 dager etter, er det vondere enn forrige lørdag, men ikke like vondt som lørdagen før der. Det er innafor. Kanskje kan jeg allerede løpe i morgen (?)

Resten?
Det var ufattelig, uforståelig varmt.
Middagen ble spist på Elias. Hotellet var Munch.
All klaging til tross, OM er gøy og jeg løper nok neste år også.
Forhåpentligvis halv eller hel. Under 2 eller 5.
You?  Noen som trosset plassmangelen og satte verdensrekord?

OSLO MARATON 2015 (10km)

Hadde jeg visst dette ventet på målstreken hadde jeg ikke somlet sånn i bakkene 


Det føles både rart og overflødig og skrive bloggpost når både før og etterpåansikt er plastret all over facebook og instagram, men i tro tradisjon, og siden jeg ikke har ytret et ord om trim siden forrige løp...
Blogg trumfer sosiale media.


Lørdag sprang jeg Oslo Maraton 2015.
10 for Grete. Offisiell tid 57,31 
(garmin 10,05, 57,29, nesten idealspor)

Jeg vet jeg lovet dypt nedi en bokpost at jeg skulle gå tilbake til fri flyt av sjokolade og kokosmakroner hvis jeg ikke kom under 55, men det var før jeg ble forkjølet og halsesyk. Etter en prøvetur onsdag forandret jeg målet til det sedvanlige
- alt under timen er godkjent.


Under 55 var likevel bare fantasier. Har ikke løpt så fort siden 2012. Dessverre så glemte jeg å fortelle beina at resten av kroppen var i ulage, og at lørdagskos var det nye mantraet. Det kan se ut på mellomtidene som jeg løp jevnt og kontrollert, men det var i realiteten, løpet gjennom, kamp og blodslit.
Skjønner ikke dette nye med at jeg skal stresse i starten..

MEN:
Etter å ha tilbrakt søndagen med næranalyser og komplisert addisjon kan jeg ikke annet enn være storfornøyd. Egentlig var dette pers og godt under 50.

Med utgangspunkt i 57
Selvfølgelig kunne jeg løpt fortere med målrettet og hyppigere trening. Det vet alle. Jeg kunne blitt født med ski på beina, vært yngre, lengre, tøffere. Dette kan jeg ikke endre. Helt greit. Det var uansett andre faktorer som ødela. Snubletråder.

• Hadde sjokoladefridietten vart lenger enn 2 uker, ville jeg gått ned utallige kilo - minus 1min = 56
• Hadde ikke den brautete mannen trampet på meg under oppvarminga, akkurat på liktornlilletåa, ville jeg fått mer tid til oppvarming, og mindre til å sitte på en benk med tåa i været - minus 30s = 55,30
• Hadde jeg stilt meg i pulje 2 hadde jeg (sannsynligvis) sluppet de verste flaskehalsene. For det var ekstremt trangt, mange som gikk, og det føltes surrealistisk nok, ut som om jeg løp forteste av alle, selv når jeg knapt beveget meg.  minus 1min - 54,30  (snart under pers)
• Hadde jeg ikke mistet vannflaska halveis, ville jeg sluppet å stoppe på de 2 siste drikkestasjonene (tropevarme). Kveledøden var også en reell fare, har øvd lite på koppdrikking i fart. minus 1min = 53,30.
• Hadde ikke telefonen på 6km , bestemt seg for å beskytte hørselen min, og skru ned all lyd til ikke hørbart minimumsnivå, akkurat da jeg trengte aggressive gangsterrap som mest...   minus 1min = 52,30
• Hadde jeg hentet startnummeret dagen før, ville jeg sluppet å bakse meg fra tog til expo til hotell med sekk og trillekoffert, med en tilbakelagt distanse på 11km, før oppvarming...  minus 30s = 52
• Innlysende - hadde jeg ikke åpnet over evne, kunne jeg løpt som en vind på slutten, minus 1min = 51
• Hadde jeg bare vært smart og studert løypekartet på forhånd ville jeg visst at vi ikke skulle løpe mot Tøyen/Grønland, men snu på toppen av brua, og dermed unngått paralyseringsfrykten som setter inn hver gang jeg tenker på bakken rundt Botaniske. Minus 2min = 49.
• Der har du målet for framtida. Min indre tid OM15 under 50.
• Det er bare å feire.

 Før, etter og under. Merk nyinnkjøpt caps. Den gamle forsvant under startnummerhenting. Merk sko. PureConnect4. Best ever, bortsett fra at sålene etter 80km, allerede er blankslitte. 
Bilder lånt fra marathon-photos.com.

Ellers er det  bare skryt.
Doene, med vann og såpe - gamechanger.
Fiskemiddag med sjokolademoussedessert på Litteraturhuset
Hundebarnevakt, hotellfrokost og ikker mer vin enn at jeg sov før 23,00  (nesten)
Kunne selvfølgelig vært flere nedoverbakker og mer plass i løypa
, flere mellomtider og statistikk på resultatservice
, men alt slikt er uansett glemt når man får boller i MÅL!

Flere som var i Oslo lørdag? løp? leste? 

THE END! 

OSLO MARATON 2014 (21km)

Klok av mangel på dusj og skiftemuligeter ifjor, fikk vi iår karret oss til et hotellrom. Fallferdig bygård utvendig, supermoderne, tegneseriekitsch inni, men det har jeg selvfølgelig ikke bilde av, ikke av morra mi som rotet seg bort i kjelleren da brannalarmen gikk heller.



Forsinket solskinnshistorie:
Lørdag sprang jeg mitt tredje halvmaraton.
Tredje beste tid. 2 min senere enn debuten.
8 min tregere enn persen

Offisiell tid:  2.11.22
Garmintid: 2.10.43. Gj.snitt. 6,08/km.
Første 10km - 59min. Andre tier - 1,04min.

Årets Løypekart

Tiden skjemmer ingen, men:
Jeg sprakk som ei knakkpølse, gikk opp en hel bakke mens jeg sjekket epost, knakk som et råttent tre i flau bris, veltet meg i svart negativ motvilje og trodde rundt 15km, at jeg aldri kom til mål. Fullførelse var i flere kilometer ren utopi. Grauthue. Totalt sammenbrudd og takk og pris for at ingen tok bilder og så meg mens jeg rotet rundt blandt stolper og grøftekanter på vei mot det som i min mangel på Oslokunnskaper
- er både Grønland, Opera og Botanisk hage.

For første gang,(fjorårets maraton teller ikke), åpnet jeg for hardt og over evne. Jeg, som i alle mine løp,  løper fortere utover, og alltid siste halvpart flere minutter raskere enn første, glemte bort både vektøkning, asfaltfobi, mangel på styrke/fartstrening, gryende forkjølelse og at jeg tilbrakte 3 sene kvelder i hovedstaden forrige helg.

Glemte at jeg har kjørt meg fast på sjuerfart og spurter på 6,30.

Fullstendig hukommelsestap, imidlertidig galskap
, der jeg la ut fra start som om sub 2t var en reell mulighet.

 Før under og etter.  Løpsbildene er tjuvlånt fra marathon-photos.com,
Ikke et eneste lett-løpt,  ikke-lidende bilde er å oppdrive, og hvis du synes det ser ut som om jeg ikke kan stå på beina, har du helt rett.  Sengekameratene? Kom seg begge til mål.


En skjebnesvanger fiklefeil.
, slik skjer når tikkende hjerner blir stående altfor lenge i startfeltet
 - man begynner å kjenne på alt som er feil.
Sportsbh-en som burde vært et par nummer større.
Flekken som klør bakpå ryggen.
Trusa som krøllet seg etter dotur 4.
Irriterende hårstrå. Glatte øretelefoner - og skoene.
Skoene som plutselig føles svært trange over vrista.
Blodstyrtningstrange.
Det aller siste jeg gjør før startskuddet går
 - er å løsne lissene - på begge skoene.


=  komplett stortåkatastrofe.
23500+ ganger
(for jeg kan telle og vet at jeg på en god dag holder meg på 180skritt/min)
dundret stortåa inni skotuppen, oppmot skotaket. På 12km krysset jeg smertegrensa. Mellom 14 og 16 var det helsvart i tunnelen og jeg prøvde ut alle løpestiler known to man. Landing på hæl, på ytterfot, innerfot og lilletå. Hvis ankellanding noengang blir en 'thing' -  husk at jeg gjorde det først.

Siste drikkestasjon, time-out.
Drakk, tøyde og følte på skammen ved å bryte på 19/20.
Tenkte på Scott Jurek, og da han var så varm at han måtte legge seg i ei elv. Den gangen han startet med bristet ankel, eller løp opp og ned fjellsider med brukket tå. Helte vann i capsen - igjen - for det var varmt i Oslo på lørdag, glemte jeg å si det? Tøyde på fortauskanten. Tenkte på Badwater. Tenkte på Jurek.
, og løp de 2 siste som om jeg var tåløs.

Ikke kunne jeg stoppe på toppen av stortingsbakken heller, for det stod Heia deg gjengen og brølte navnet mitt, i alle tenkelig cheerleadervariasjoner.
 -  nesten ferdig - du klarer det - spurte nå - nå går det nedover, heia, heia 1km igjen.
, og ned bakken mot verdens lengste oppløp.
Ryktene går om at 10 for Grete var 300m for lang.
Undrer på om det også gjelder for 21km?

Fullførelse teller mest.
Mållinja. Ferdig med et løp som var sju ganger så langt som fjorårets maraton
, skuldrene limt til ørene, sviktende lår og instant dopaminlykke.
 - dopamin - lykke.
 , som varte helt til jeg innså at jeg måtte gå helt til Youngstorget (hotell) uten at tærne berørte bakken.

Nå 2 dager etter må jeg fremdeles stålsette meg for å ha på sokker.
Plaster er for vondt. Joggesko utelukket.
, men jeg kom altså til mål.


Derfor:
til tross for klagesangen du nettopp har lest 
er dette en solskinnshistorie.


Flere godord:
Arrangørene har virkelig tatt seg sammen.
De fleste av de tingene som fikk flest klager ifjor. Mangel på dusj/skifte, kaotisk bagasjeoppbevaring/utlevering, for lite toaletter, etc, etc - alt var på plass iår.

De hadde biler til oppbevaring og vannklossetter. Hørte du? WC.
Biler som var knyttet opp til kloakknettet, man kunne skylle ned, og vaske hender med såpe, mens man så seg i speilet. Luksus!

Goodiebag uten goodies!

Do-opplegget var så fantastisk at det er poengløst å legge seg opp i den ukledelige v-halsen på dame t-skjorta, kun reklame i goodiebagen (goodiebag??), 3mil til bananene etter mål og usynlige tidsballonger.
I det hele tatt er det svært lite å klage på iår
, altså sånn rent bortsett fra prisen og lisensen.

Jeg vet jeg er billig. Ingen hjemme, sold out.
, men har de slike do-biler til neste år
, er det godt mulig jeg løper igjen.
Før eller siden må jeg kommer meg under 2 timer.



Middagen? 
Vi spiste på  New Dehli - for tredje løp på rad.
, forresten, dementi: jeg sjekket ikke epost i bakken, måtte bare fikse spotify.

LILLE TRILLE RAMLET NED.

Idyllisk, ikke sant? Den spreke kvinnen, hunden og - regnet, som forøvrig ikke er like
etterlengtet lenger. Ikke la deg lure. Det er en grunn til at nærbildet mangler.


Den selvutleverende sannheten  (uten bilde)
Siden starten på joggeeventyret i januar 2009:
, har jeg aldri vært tregere, aldri vært tyngre
, aldri svakere (her teller både vilje og kropp)
, aldri slitt mer med dørstokk, bakker, skuldre (totalt manglende styrketrening)
og aldri hatt behov for lengre restitusjon - tross mindre km og flere hviledager.

I denne situasjonen
Selv om jeg hellig lovet, både i ord og nyttårskrift, at jeg skulle boikotte alle lisensløp
og aldri være selvdestruktiv blubbe i maratonfelt igjen
- før jeg hadde gjort noe proaktivt med både vekt og muskler
, har jeg igjen meldt meg på Oslo Maraton.

Halvmaraton:
Det kunne altså vært verre.
Mangel på selvinnsikt javel, skulle jeg først streikebryte burde jeg valgt 10 for Grete, men i tvangspositivismens navn, er jeg lykkelig jeg ikke i fjorårseuforiaen meldte meg på hel. Hadde OM hatt en like god deal som ifjor  (300kr), og ikke tabbet seg ut med tidtaking/informasjon/garderober osv, kunne det ha skjedd.
Hele dalen skjelver ved tanken.

To som tar styrketreninga på alvor.


Takksom for små framskritt har jeg de siste ukene trukket pusten dypt. Tatt meg sammen og prøvd å venne meg av med tredemølla. Beina blir syrestive av både skog og grus, kondisjonen takler ikke bakker og etter jeg på fredag panikkløp sesongens første skikkelige langtur, har jeg ikke vært istand til de enkleste bevegelser. Trenger hjelp til både sofaligging, trappegåing og kjøleskapsåpning.

20,3km. 
15 av dem asfalt. Gange opp alle bakker.
1 tissepause. Asfaltkramper. Paranoia.
8,9km/t - og det kunne ikke gått fortere med nummer på brystet.
, som vil si at nyttårsforsettet om distansepers utsettes til 2015.

Drømmemål:  2,10
Realistisk mål:  2,20+
, som burde innebære å komme seg til mål med verdigheten i behold.

Trening de siste tre ukene?  Mhauaha.
Det er for sent for planlegging og formtopp. Den eneste planen jeg har er en tur til over 15 på asfalt, og minst mulig hundeturer. Subbing med tisse/sniffe/drikke pauser hvert 3.min er ikke forenelig med 21km lett flyt. Jeg begynner å innse at hund per.say ikke er forenelig med langdistanseløping. Lurt igjen.

Regner med at alle andre holder seg til lisensboikotten og at jeg blir eneste joggeblogger i løypa? Er det i det hele tatt noen som skal løpe Oslo Maraton? Anybody?, sa lille-trille, og fantaserte om høy plassering på resultatlista 
pga manglende sprekingdeltakelse.
Er det foresten noen som vet hvor jeg kan får kjøpt Nei-til-lisens t-skjorte?

OSLO MARATON 2013 (42km)

Like greit å avsløre alle hemmeligheter med engang. Fullførelsen, tiden og sola.


En erfaring rikere: 
Igår løp jeg Maraton, for aller første gang.
, faktisk løp jeg over 43km, og hvis man holder seg til Garmin, som iår er et mye mer pålitelig valg enn den vitsen den offisielle tidtakningen er
, løp jeg mine 42km på 4.55.18
, legger jeg til 2min på de siste 200m+, blir tiden 4.57.18
, som i mitt indre er min egenlige maratontid.
 - tross alt løp jeg feil 3 ganger og hadde flere dødennær opplevelser  
(en gangsterbil på 17km, og diverse maraton/halvamaraton spurtere.).

For å ha sagt det 
& unnagjøre klaginga med engang!
Resultatlista en levning fra 60tallet, hevder 5.01.19.
(uten så mye som ei mellomtid)
, nesten så jeg vil oppfordre alle til kreve pengene tilbake.
Stakkars alle de som sprang uten gps. Ikke var det dusjer heller.
Og musikkbråket i startområdet var ulidelig. Ingen steder å skifte.
Og de som brukte bagasjeoppbevaringa klaget høylytt.
(heldigvis hadde jeg denne gangen supportteam, som bar alt. Fotograferte og heiet.)

Pluss:
Jeg har forresten aldri blitt heiet så så intenst på før. Tilskuerne brølte som besatt hver gang jeg passerte og navnet mitt gjallet over asfalten. Det var som de trodde de kunne skremme meg på flukt, rope luft under vingene og løfte meg ut av grøfta. Jeg så både Janicke og det jeg tror var Marit. De hoiet hoppet og skrek. Jeg vinket og ropte tilbake, uten å speile noe gjenkjennelse. Kom ikke på før etterpå at de hverken vet hva jeg heter eller hvordan jeg ser ut. De var begge to blendende entusiastiske og gjorde en formidabel innsats for oss med rumpa i asfalten. Men jeg foregriper begivenhetenes gang.
Vi starter med begynnelsen

Forrige Uke:
Først en bitteliten setning om at jeg ikke hadde løpt siden forrige lørdag, grunnet ødelagte legger, stive hofter og småforkjølelse. Leggproblemene var sannsynligvis en kombo av desperasjonstrening og de 12 timene jeg tilbrakte stående på høye hæler på bokbloggtreffet. Idioti, men man kan ikke tenke på alt heller.
For det meste var jeg stiv av skrekk og anger.


Planen:
6,30 første halvpart, og så langt det lot seg gjøre. Så 10min løpebolker med 1/2min gåpauser, i tillegg til gange i de seigeste bakkene. Så en mix av løp/gå - helt til den hellige målstrek, og ikke for langt over 5 timer. Kanskje også under på en god dag. Egentlig et veldig optimistisk og ambisiøst opplegg for en pessimistisk, undertrent nevrotiker.


Virkeligheten: (the garmin way)
 I døkø til det gjenstod 2min og godt opplært som jeg nå er rett foran 4.15 ballongen.

• 100m
• Herregud hvor varmt det er.
• 300m
• Jeg tørster ihjel, har tatt med alt for få drikkeflasker. 
• 500m
• Dovne legger, syre, krise, panikk og fram med første og eneste kriseplan. Av med musikk og på med lydbok. Den Trettende Fortelling cd 9. Det begynner å tetne seg til, på Angelfield, sannheter, tvillinger og morløse barn. Det er virkelig spennende, Kate Morton, go home. Denne vakre ruinene og de grønne øynene og denne kjærligheten til litteraturen, montro om hun faller for den kjekke legen??
• 8km  (52,28)
• Hei, der er jo far og mann. Heia, heia ,og bare 34km igjen, best å smile og vinke nå mens det ennå er liv. Litt bekymret over at jeg ligger langt foran 4,45 ballongen, men holder meg til planen, jevn tempo, vann i capsen, eget løp.

• 10km  (1,05,27)
• Ensom ferd mot første målpassering, ingen foran, ingen bak, og alle venter og gjør seg klar til bestemann, som er vente halveis omtrent samtidig, ingen følger med på meg som prestere å løpe feil like etter måpassering og må hankes inn av en tilskuer. Kanskje ikke så dumt for omveien gjorde at flere løp forbi, dette med å ligge først er livsfarlig
• 14km  (1,31,13)
• Ahh, snart 15, shit bare halveis til 30, må begynne å tenke femmere. Bare fem til tjue. Kan da ikke være meningen at jeg skal være så sliten allerede.
• 17km  (1,50,46)
• Nesten nedkjørt av svart overfylt bil, forbiløpt både av en barfotløper (fantastisk) og en med bar jukserumpe. Og denne enorme bakken rundt parken. Jævelskap.
• 21km  (2,17,23)

• 6,30 er muligens litt over evne. 4,45 ballongen er fremdeles langt bak. Cd 9 er over, greier ikke å skifte spor i fart, sola skinner for sterkt. Får bli musikk, play all. Gangsterrap it is. Holder jeg til 25 begynner gå-programmet.
• 24km  (2,37,29)
• Det er jo bare oppover - hele veien fra 21, fortsetter jeg løping her kommer jeg aldri til mål, det går bare ikke. Gåprogrammet framskyndes. Over og ut. Gå is the new sprint.
• Walking forever. Det rakner. Fram med Setterfield og cd 10.
•  29km  (3,13,38)
• Shit, noe er i veien med kneet mitt, eller er det låret & der forsvinner 4,45 gruppa. No way jeg henger på. Heieduoen er livredd for at jeg skal sette meg ned for godt og jager meg bryskt videre. Lowpoint.
• , skal man tro ekspertene, er det nå det begynner:

 Ikke rart jeg sprang feil - er jo ikke en eneste annen løper å se.

• 30km  (3,20,40)
• Det var ikke kneet, det er låret. KRAMPE. Sakte stigende fra kneet og opp til hofteleddet. KRAMPE? Er det mulig? . og i låret. Har jeg aldri hatt før. Hva gjør man? Går det over? Spise? Drikke? Gå?  Tøye? All of the above.
• 34km  (3,53,08)
• Jeg kommer ihvertfall ikke til mål før det blir mørkt, på denne siden av jul. Prøver febrilsk på 5min løp, så tøying, så gåing, til krampa letter. Men den komme tidligere og tidligere, og gåsekvensene blir lengre og lengre.
• 37km  (4,17,34)
• Ikke svarte om jeg løper opp denne botaniskebakken igjen. Jeg gjorde det på forrige runde, kommer ikke på tale denne gangen,  selv om dette var en tier og jeg var best i landet.
• 39km  (4,33,44)
• Nedover. 5.ballongen fyker forbi i bakkene der jeg står rett opp og ned og tøyer lårene. BEGGE LÅRENE. Høyre er verst, hele lårmuskelen føles som den er vridd rundt sin egen akse og dobbelknytt. Uansett hva jeg gjør går det ikke bort, og nedvoerbakker er verst av alt.
• 40km  (4,41,02)
• Heiagjengen prøver å pushe på for å få meg i mål under 5t, men jeg fnyser innvendig og forbanner dem i mitt indre. Pga all feilløpinga stemmer ikke klokka med den offisielle tida og på dette tidspunktet har jeg i realiteten 12min på å komme under 5. Komplett urealistisk. Holder såvidt maska ovenfor heiagjengen mens jeg stopper for å tøye igjen, rundt nærmeste hjørne, rett bak 40 skiltet.

• 42km  (4,55,18)
• De siste to er en strategisk prøvelse. Jeg løper hele Karl Johan med blikket stivt på brosteinene, et skjevt steg og smertene vil ta over og tvinge meg i grøfta. Rundt svingen og opp hele stortingsbakken, før jeg må gi meg. Stopper på toppen, og tøyer for siste gang, eneste sjanse for å klare nedoverbakkene mot mål. Trekker pusten og løper som en gal. 
• Madwomanspurt. Siste km 6,01m. 
• 43km  (5,01,20) = MÅL.
• Offisiell tid 42195m =  5,01,19.

Ren snubling over målstreken. Det er såvidt låra holder vekta oppe.


Execution: (garmin)
Akkurat som planlagt - minus krampene.
Tyvertene: 2,10, 2,30  (+20 på siste 3)
Tierne:  1,05, 1,05, 1,10, 1,20  (+ 20 på siste 3)
Total stillstand. 9,30min (tøying)
Gjennomsnittstid - hele skiten - 8,6km/t (7/km)
, litt over 20min mer brukt på siste halvdel og slik situasjonen var
 - både under løpet og i forkant er det ikke lov til å være annet enn
KJEMPEFORNØYD!

 - også artig med de 5-6 personene jeg passerte minst 20 ganger på de siste 14. Jeg gikk de løp forbi. De gikk jeg humpet forbi osv. Så dessverre ingen av dem etter medaljeutdeleingen. Synd for det hadde vært morsomt å snakke med noen i samme båt.

Klager: 
Alt det jeg nevnte i begynnelsen. 
Grøss til TIDTAKNINGEN, men også dusjene, bagasje/skift situasjonen.
Og ikke minst den bila som kom brasende rett inn i målområdet til 10km, i forkant av 3km teten. Det er et mirakel at ingen ble skadet! Også synes jeg vi kunne fått t-skjorter i ulike farger og at det kunne vært litt kaldere.
Sistenevnte skylder jeg på andre enn arrangørene. 
Har du arrangørspørsmål, eller vil lese om andres opplevelser anbefaler jeg
OMs facebookgruppe.
+ løpebloggene i høyremargen.

DonRoss på vei mot mål på tiern, sannelig bra man har bildebevis for han står hverken på sms eller resultatlista.



 Overraskelser:
Ingen gnagsår, kvalme eller mageproblemer.
Ingen problemer med leggene, knær eller hofter.
Bortsett fra lårene og denne krampa, som tok meg fullstendig på senga.
Jeg ble også overrasket over hvor anderledes det var å løpe maraton enn halv. Sliten på en helt annen måte, ikke, varm, svett og andpusten, med hat og tvangstanker. Men vondere og mer innbitt. Pulsen var aldri spesielt høy og farten på siste halvpart tilsvarende hurtig gange, men hjernen fikk virkelig kjørt seg, for det tok såååå lang tid - og kilometerne sneglet avsted, og det var heller ingen fristeder. Krampene gjorde at jeg ikke kunne løpe særlig nedover, og oppover var beina for for tunge. Flatene ble tvangsløpt, og det aller meste av viljestyrken gikk med til å tvinge fram et løpesteg etter å ha gått i flere minutter.

MEN - du hvor fryktelig moro det var å komme i mål
Å være ferdig. Å ha fullført et maraton.
Jeg kommer til å hvile på laubærene helt til beina slutter å gjøre vondt.
, nå skal jeg gå tur med hunden, deretter vie resten av dagen til løpsrapporter!

OSLO MARATON - 12 TIMER IGJEN.

Se etter meg, jeg er hu i gul skjorte og svart bukse - og caps.

Spagettien er spist. Lydbøker og musikk lastet inn. Gps og mp3 ladet.
Den siste negative tanken tenkt. (legger, kramper, høyhæler og alt det der.)
Nå skal jeg legge meg - i 2xu - tights.
(sekken pakkes mot bedre vitende imorgen.)

Lykke til alle sammen!

NOK EI UKE (25km + hund)

Raviross, formerly known as gammelk på vei opp Hestedalsbakken forrige mandag, sa jeg at han vant klassen sin under Oslo Maraton (10 for Grete)? Ikke fikk han premie heller, han var for opptatt med å spise pasta i fokusteltet.


Det er lite mosjon i dalen.
Ihvertfall av det joggende slaget. Hundetramping er ikke til å unngå, men også her har distansene blitt kortere og farten dalt. Urven og småsyk. Snylter på naboens hund og hage og lar de løpe i ring mens jeg sitter på en benk og spiser epler (og ber til høyere makter om at det ikke må komme biler.)

Alt var bra helt til lørdag.
Mandag løp jeg 11km i skogen med DonR.
Onsdag  ble det 5km asfalt med 8k
Ren pyton i mørket med magen full av kyllingburger. DUH, til Fedonfolket som tror man kan seile over asfalt uten karbohydrater. Det var en av de verste 5km i mitt liv.
Fredag, benslepende rundtur til Memr'y Bay på 9km.
Tilbake i det gamle vaset med tissing og tøying
, det er ikke til å tro at jeg uka før fløy som en vind gjennom Oslo. 

Reminder:

Til forskjell fra tidligere år er det faktisk ett og annet subbefritt bilde 
hvor det ser ut som jeg løper,  målbevisst.


Lørdag knakk det i ryggen. 
Jeg satt som vanlig sammensunket på en stol og lot hundeforumister fortelle meg hvorfor jeg ikke får beistet til å slutte å jage biler
, vred til venstre og ble nesten lammet.

Kroppslig mytteri - både mot å daglig få rygg og armer rykket ut av ledd hver gang noe interessant passerer og ikke minst fordi jeg nesten hadde meldt hele familien på full maratondistanse i 2013 - både i Oslo og Edinburgh. Det var jo så billig, og jeg har alltid hatt lyst til å reise til Skottland
, om ikke annet så for å høre folk snakke. 

Det hjernen overså men kroppen husket var at mai er en elendig løpemåned for meg. Midt i tjukkeste allergiføyka med legger som trenger en hel sommer på å bli asfalttilvendt. Og som 5k påpekte - neste mai har hun flyttet hjemmefra og hvem skal passe beistet da - ikke 3k vel?  - som da vil være i den alderen da enhver foreldrehelgetur = hjemmealenefest, eller 'MPTY, som jeg lærte på Live At the Apollo 
- av en komiker nettopp fra Edinburg -

Hvis du vil se meg subbe forbi iblant er det bare å flytte til Eidsvoll.

Maraton i Oslo derimot har jeg ikke helt slått fra meg. Det koster jo bare 300kr. Tenk at det var pengene det skulle stå på når det kom til egen maratonløping.
Alle har sin pris og alt det der og min ser ut til å ligge rundt 300. 
Men da må man melde seg på før 10.oktober.
Noen som allerede har bestemt seg?

 Hund, hund, hund og hund. Det er som baby ganger 10.

Idag er det ikke helt umulig at jeg løper en tur.
8k kommer hjem fra Irland, forhåpentligvis med sekken full av sjokkis og bestselgere - og da kan det være greit å ha gjort unna trimmingsen på forhånd. Ryggen gjør fremdeles vondt og kroppen forøvrig er av bly
men skinner sola fremdeles klokka 4
- lover jeg på den hellige dørstokk at jeg setter til skogs -
(lyvekors, lyvekors)

OSLO MARATON 2012 (10km)

Bilder tatt like før oppvarming. Ett for suksess, tydligvis er Homer Simpsons rock on positur det eneste uttrykket jeg har for å vise vel løpt og glede. Bilde nr.2 er alibiet - ifall ting skulle gå like jævlig som sist jeg deltok i løp. Sentrumsløpet i mai, der jeg nektet å la meg fotografere og bare ville grave meg ned etter målgang. Erfaringen viser at det er like greit å gjøre ferdig fotograferingen på forhånd.


Igår løp jeg Oslo Maraton 10 for Grete.
Det skulle egentlig vært halvmaraton, men siden jeg har tilbrakt mesteparten av våren med å være syk, sommeren på penicillin med betente tær (eh, tå) og høsten på tur med hund, ble det 10. Helt uten forhåpninger.

Jeg har løpt i høst, men svært lite. Nesten 100km mindre enn september ifjor. Målet var som alltid absolutt under timen og drøm om 55. Men jeg hadde egentlig sluttet å tro på det og innfunnet meg med at sub 2t og sannsynligvis også maraton under 4t er mer realistisk enn at jeg skal løpe 10 km på 55 eller bedre. Ved forrige forsøk kom jeg ikke en gang under timen.

Og når har sikkert alle allerede skjønt hvor dette ender.

((((trompet))))

Soleklar PB.
Offisiell tid: 54.22
Garmintid: på 10,13km - 54,24
Garmintid på 10km: 53,40


Jeg løp som en vind
I noe som må ha vært verdens letteste løype. I verdens mest løpsvennlige vær. Bare nedoverbakker, lett yr og medvind - hele veien. Surrealistisk. Bena gikk av seg selv og alt jeg gjorde var å kikke på klokka i ny og ne. Hver gang ble jeg like skremt, men uansett hvor ofte jeg prøvde å roe ned og bremse, gikk det i samme fart. Nå høres det sikkert merkelig ut for under 50 gjengen at man kan fly på 54, men det var det jeg gjorde. It happens. Helt til mål, til og med opp den lille stortingsbakken på slutten.

Ifølge garmin var jeg oppe i 17km/t i den siste nedoverbakken.
Det stemmer sikker ikke, men er uansett ufattelig gøy å lese.

To partier med negative tanker hadde jeg under hele løpet. Første gang da jeg så på klokka etter 200m og så at vi løp i 7,9km/t - før det ble full stopp og kork. Javel, enda et skitløp. Deretter da jeg snublet like etter 1km, og innså at det var akkurat den samme 9kmsvingen der jeg falt sammen og begynte å gå under Sentrumsløpet - og at første kilometer tross kjip start var unnagjort på 5,50.
 5,50??  A tragedy in the making?
Jeg som aldri åpner under 6,30.

Men det gikk bare raskere.
Og raskere. 




Nå - på grafen ser jeg jo at det må ha vært humper og at farten vingler, men den vinden som andre klager over kjente jeg ingenting til.

Partyløp!


Det mest kuriøse man kan lese utifra fartsgrafen er at selv om snitttiden forteller at jeg løp jevnt og trutt fra start til mål - er det ikke den hele historien. Nærmere sannheten:
Jeg har løpt FORT i nedoverbakkene
(sa jeg at nesten hele løpet var nedover?)



Flere festdetaljer: 

• Fokusteltet. VIP. For oss heldige med konto i Fokusbank. Det var storskjerm, bagasjeoppbevaring, pasta brus og matpakker, frukt og MASSASJE. Gratis.
• Massasje jeg ikke benyttet meg av, men DonRoss, som by the way vant klassen sin, tok for seg av alle trøndergodene, mens vi (8k & I) stod og ventet utenfor teltet. 
• , noe som gjorde at jeg frøys på meg både vond hals og krampe i låret.
• Får man egentlig premie for klasseseier?
• Og for å ikke skremme alle med overveldende brus&kake steming.
• Hvorfor var det ingen som visste at man iår skulle dusje på Elixia, og hvorfor må man ha ny løype hvert år?
• Kattevask, fullstripp og omkledning ble forøvrig tatt i parkeringshuset,- til stor glede og/eller skrekk for publikum. Tights og joggesko = null hemninger (som vanlig)
• Ikke minst: Hva er det med disse hårreisende passeringstidene? 9 og 10km? 
• Tilbake til bollene:
• Nevnte jeg VIP teltet?
• , og at den korte dokøen er en glimrende grunn til å velge 10 over halvmaraton.
• Jeg slo forresten 8k, som ikke har løpt siden i sommer, med god margin, til tross for godt løp.
• Det var en stor fordel å ha vært borti deler av løypa før, under tidligere OM og Sentrumsløp.
• Etterpåmiddagen var god.
• , ditto til kaffe og scones på et kaffebrenneri med maratonutsikt.
• Og for å si det en gang til og bare derfor
• , siden det er første gang det har skjedd i løp
• , jeg løper tross alt bare 2 i året:
• Jeg løp den siste kilometeren under 5. 
• Det er vel sånt som skjer når man skaffer seg hund!

Idag: 
Har jeg vondt i et kne
, det koster å løpe fort i nedoverbakker. 
Ble det virkelig pers på alle??

SISTE UKA (9 + 9 + hund)

Det er grønt, vakkert, idyllisk - og så kjåkfullt av mygg at knotten har rømt. DET er bakdelen ved å bo ved vannet. Annenhver dag sol og regn - det klekkes og bzzz-es og stikkes. Blodsugerne elsker meg og jeg har gitt opp. Det er bare å bite - snart er det uansett vinter.

Psstt, myggspray er for pyser.

Mandagens 20.aug

8km i Hjemmeløypa + 1km Jordbær =  5,58/km

Nå har jeg ikke løpt på snitttid under 6 siden ifjor høst og da er det egentlig bare å overse at det aldri ville ha skjedd hvis ikke jeg hadde spurtet en nedoverkilometer på slutten. 9 kilometer er 9 kilometer og ferdig med det.

Nå løp jeg 9km den 15.aug også.
Denne gangen uten klokke (kaputt batteri) og tur-retur Mem'ry Bay.
Det disse 2 turene har felles - bortsett fra at jeg endelig har kommet meg over 8km bøygen - er at jeg hverken tisset eller hadde leggproblemer. Ingen gange, ingen leggtøying og intet sammenbrudd. Det går ikke fort - men det går stødig.

Kuriositet: En annen fellesnevner er at jeg under begge turene hadde en 200g Firkløver i magen.  Tolkningsmulighetene er mange ...

2 joggeturer på 8 dager er ikke mye å skryte av.
Til mitt forsvar løper jeg småturer - med hund - en kilometer her og der, mens jeg gradvis venner han til at å trave i bånd ved min side uten å trekke, jage biler, katter og hilse på alt som lever - er det kuleste på jord.
En sprint her og der hvor jeg prøver å gjemme meg bak trær og hushjørner.
Klatring i ulendt skogsterreng - heldigvis har vi sånt i nabohagene.
OG VELDIG VELDIG MYE GÅING.

Gpsen sier -  det er en grunn til at den har vært utladet på flere skikkelige joggeturer, har jeg kommet fra til at hundeturene er på vei opp i 5-8km daglig - fordelt på 2-3 turer. 

Peneste du har sett?  & kan noen fortelle meg hvordan man får tid til andre ting med hund? 

Oslo Maraton 2012
Har nå endelig bestemt meg for at det blir 10km.
Treningsgrunnlag og form er rett og slett for labert til at jeg gidder løpe lenger. Målet blir å reise kjerringa fra Sentrumsløpet å løpe så langt under timen som fysisk mulig. Synes og mene å huske at OM løypa på 10 er lett og flat så med litt målrettet 10km trening = fart, fart, fart
, burde ihvertfall gå bedre enn i mai.

Er nok på tide å ta fram de forhatte intervallene.
Eller kanskje bare rett og slett subbe meg i form?

Flere som skal løpe 10 

, eller blir det hel/halv på alle? 

DAGENS TRENING (barfotstyrke)

Tjaa, hva skal man si? Rettere i ryggen enn ifjor. Definitivt mindre sliten, absolutt penere sko, men dessverre ikke like fjærlett som jeg svor i januar at jeg skulle være, da hadde jeg garantert seilt under 2t (helt ssssikkert)
Bildene er selvfølgelig tjuvlånt fra Marathon-Photos.com

Kjappe maratontanker
, for man må jo reflektere og dele årets lærdom.
Først og fremst at jeg burde ha holdt meg til den opprinnelige, langt mer flatterende t-skjorta, man vet jo tross alt at man blir fotografert, filmet og kommer til å sitte i timesvis og studere teknikk og egen framtoning - etter å ha brukt enda flere timer på å finne seg selv i videomylderet. Da kan man jo like gjerne kle seg kledelig. Jeg hadde ikke trengt å ta den trangeste buksa, den korteste t-skjorta, ihvertfall ikke hvis man i tillegg skal karbofeste før start. Når man på toppen ender med å se ut som en traktorversjon av de fleste andre, som også stiller i samme t-skjorte (duh), og kompresjonsbukse
, MÅÅÅÅ, buksa være ekstremt verd valget.
- og det er den jo! Skal man dømme etter antall maratonere som sprang i akkurat samme, er det ikke bare jeg som har latt meg påvirke. Placebo?
Har jeg aldri hørt om!
Skylder på sola.
- og det er alt jeg lærte av OsloMaraton 2011
Det var en fin tur.

Det store spørsmålet nå er:
Blir det hel eller halv i 2012?

Moving on:
Fra Hestestien tirsdag. Første post OM tur og en 12km, seig affære, men ikke like tung som gårsdagens lysløypesubb. 2 turer totalt etter helga, begge i 6,30 tempo
, idag var det mer spennende.

Dagens: Styrke og Barfotjogg.
eller ihvertfall nesten-barfotjogg.
Ja, jeg vet jeg sa jeg skulle vente en måned før jeg så mye som overveide ff.jogging, og helt ærlig hadde jeg kun planlagt 30min rolig møllegange. Men da jeg begynte å gå, kjente jeg hvordan venstre fot pronerte, flashback til tiden i 'dårlige' joggesko da jeg alltid følte at foten gled innover og det ble skjevt. Dvs, før innleggsålene. Nå som da begynte jeg automatisk og skyve hælen mot venstre, inni i skoa, for å rette opp. Counterproductive.

I følge barfotteori har pronering ingen betydning så lenge man lander på tåball. Virket derfor mye smartere å jogge. Først ett min i 5km/t, så 5,5, 6, 6,5, helt til jeg plutselig fløy avsted i 9km/t og en hel kilometer var passert. Gikk helt naturlig, både på for og midtfot, og ingen syre eller leggsmerter. Lett, slitsomt og smertefritt.
Å, enda viktigere, proneringsskjevheten ble borte.
Hallelujasteming, og nå skjønner jeg hvor lett det er å overdrive.



For: Etter løpinga fortsatte jeg med 1km rolig gange og prøvde å avslutte med et minutts jogg. Da sa plutselig venstre fotbue ifra. Klart og tydlig. NEI. Men samme fotbue protesterte også tidligere på dagen pga hurtiggange i hæler, så jeg tar det ikke så tungt.

Etterpå: Varsko, varsko
Styrketrening, første gang siden i vår, & barfot.
Knebøy, utfall, leggøvelser for å styrke legg og fotbue
, markløft, mage, armer og rygg.
Stølheten begynner allerede å bre seg, og for en time siden fikk jeg vondt i tærne på venstre fot, mer nøyaktig, på oversiden av leddene mellom tåball og tær. (det var det jeg sa, lett å overdrive).
Ergo kan man si at dagens strabaser så langt har gått mye hardere utover kroppen enn 2t jogg på søndag. Muskelforfallet er et faktum.
I skrivende øyeblikk er jeg en gelesekk der kun bena fungerer.
Jeg kan løpe i 2t men makter knapt å løfte armene over hode.
Den fødte maratonløper?

OSLO MARATON 2011 (21km)

Medaljen var så fin at den var verd hele opplevelsen.

I går løp jeg Oslo Halvmaraton 2011
Og imot alle odds: småpsyken, asfaltfallet
, magetrøbbel og tårene på startstreken
, gikk det forbausende bra.
Andre gang over 20km og 6min bedre enn ifjor.
Jeg presterte virkelig å falle på vei til bagasjeoppbevaring. Satte fast ankelen i ei brosteinsprekk og tegneseriefalt med kneklask og mulig lårstrekk. Haltet helt til løpsstart.

Offisiell tid: 2.03.54
Garmin: 21,25km, snitt 5,50/km.
Første 10km, gikk på 59,43. Andre på 57,17.
Raskeste 10km under hele løpet, 56,56, (fra 11,21-21,21)
Det får man kalle en solid negativ splitt + snittpuls under 160.
Artig når man tenker på at jeg såvidt kom meg under timen på sentrumsløpet.
Men egentlig ingen overraskelse, jeg har jo alltid sagt at jeg bare har en fart.

Først lunch, then race. Noen tar karbohydratene sine mer alvorlig enn andre. Under, 8k på vei mot mål. Et minutt bedre enn ifjor. Sterkt med tanke på hvor lite han har løpt og hvor forkjølet han var på lørdag.

Easy does it. Easy does it. Easy does it.
Ikke forhåndsbestemt, men det var mantraet som reddet meg. Messet i det uendelige. Hver gang jeg fikk vondt, ble sliten, løp for fort eller slurvete. Rett i ryggen. Små skritt. Easy does it. Eaaasyyy. Vi har tydligvis alle en indre Caballo. Opp bakkene, eaassyyy.
Det hjalp. Etter de første 5, gikk det lett, selv når jeg ble sliten gikk det lett. Til og med når jeg måtte stoppe og presse meg fram på drikkestasjoner. Lett. Verdens tyngste maratonfjær. Lett.

Helt til de siste 2km. Bakken opp KarlJ, brosteinene og den laange innspurten. Da var det tomt. Hodet var lei, skuldrene stive og magen nektet. Bena derimot, hadde ikke fått det med seg. Autopilot. De sprang i akkurat samme fart. Lett. Ingen spurt, ingen ønsker om å henge seg på de som kom bakfra, men ingen kollaps heller.
Ihvertfall ikke utenpå.



Følte meg helt fin, også etterpå. Ble kald mens jeg ventet på 8k og rotet rundt i bagasjeteltet. Litt overrasket over hvor langt det plutselig var å gå til garderoben, men det var ikke før jeg kom ut av dusjen, det begynte å gå galt. Svimmel, ør og kvalm. Jeg brukte lengst tid av alle i garderoben, satt kun på benken og fomlet med skolisser. Snegletempo og sistemann ut. Maktet ikke tanken på bedre middag, 1stk Litago og rett på toget.

Har aldri følt meg så dårlig etter løp før, ingen matlyst, ble så kvalm på toget at vi måtte droppe direktefarten og svippe innom peppes. Kanskje var det sykdomsrestene i kroppen, men 2 pizzabiter og 5 tyrkisk pepper senere var jeg uansett kurert. Dagens smarteste, men rart å spise pizza med manglende matglede.
Trøtt, sliten og i seng før ti.

I farta?

• Langt å gå til start, men veldig glad for at de hadde flyttet den.
• Den første drikkestasjonen, ca 5km, var pur flaskehals, alt stoppet opp og man ble tvunget til å gå lenge før den dukket opp. Litt for smalt ved alle drikkestoppene, det var vanskelig å komme rundt og/eller unngå å stoppe hvis du ville løpe.
• Varmt
• Hadde ikke sett på løypekartet og ble litt overrasket over traseen, spesielt den bakken på slutten var nasty. Min egen feil.
• Stein i skoa. Den rullet rundt og stimulerte fotbladet - fra massasje til gjennomtrengende smerte.
• Stiv i armer, nakke og skuldre.
• Så ikke et menneske jeg kjente. Dumt for jeg hadde bestemt meg for tvangssosialisering. Fint for jeg var i en elendig forfatning før start. Krokodilletårer og strekk i låret. Etterpå kunne dere gjerne funnet meg.
• Hadde med drikkebelte og 3 tørkede aprikoser. Helte et par vannglass over hodet og tok et par slurker vann på de 2 første vannstasjonene. Resten hoppet jeg over pga kø.
• Ikke så lurt å helle i seg en hel kullsyrebrus minutter etter målgang.
• Ikke lurt å spise så mye før start at man hverken kommer seg på do eller får på seg buksa, kommer til å se ut som ei michelinknakkpølse på bildene.
• Store kjøttsår under pulsbelte.
• Sjokkerende mange som sprang i NikeFrees, men så ingen i VFF.
• Gleder meg til neste år!

Oppsummert:
En strålende solfylt søndag.

Idag:
Er jeg stiv i leggene og sulten, men ellers i utmerket form.
Nesten-barfot-treningen har startet og i de neste 2 ukene skal jeg gå barfot, eller nesten, så ofte som overhode mulig.
- tenker den leggstivheten jeg føler nå kommer til å bli bare blåbær i sammenlikning med what's to come!


Nå skal jeg kose meg med å lese maratonopplevelser fra fjern og nær
, har lurkikket og gleder meg til alle løpsrapportene.
Hvem overcame og hvem sprakk?