DAGENS TRENING. (6km)

Dette er uten tvil det dummeste jeg har gjort i hele min løpekarriere. Definitivt sinnsyk i gjerningsøyeblikket -- også jeg som er den minst sommerlige personen som finnes. Jeg er knapt nok ute engang når det er sol.

Neida - her skulle det løpes 10km i 28'C + og stekende sol. Det var hverken et tre eller en skyggeflekk og spore på hele løypa. Første 2km gikk sånn någenlunde - deretter var det full stopp. Hadde med 2 små vannflasker som jeg helte i meg før jeg var kommet til 4km. De 2 siste var det såvidt jeg klaret å dra med meg beina. Pulsen var skyhøy (170++) og jeg var svimmel og kraftløs. Gjorde det eneste mulige - stoppet på 6km og gikk de siste 500m til "mål".

Trykket i meg en banan og en halvliter vann og klarte å fullføre 30min lett styrketrening. Det trengtes - måtte gå ned i vekt på de fleste vanlige øvelsene og var generelt svak. Jeg sier det igjen - IDIOT. Tenk så mye bedre hvis jeg hadde ventet til sent i kveld.


Gjennomsnittsfart - 5,54/km.
Gjennomsnittspuls - 167.

Dette er nå det andre 'løpet' jeg bryter og ikke klarer å fullføre hva jeg bestemte på forhånd. Jeg trøster meg med at det sikkert er været (det MÅ være været) og satser på sterkt comeback når det snur - for det gjør det jo helt sikkert - snart. Blir ikke noe maraton av slikt dill.

Etterpå hoppet vi glatt over Coop og benket oss i skyggen med indiske smaker - litt vin, kaffe og en stille skål til hun som leste Pomperipeisa (??staving) 7 ganger på rad og laget verdens beste lapskaus. Tenk at det har gått et helt år ??.

ZOMBIETRÆR.

Nok en superlat dag. Barnebading, kakespising (bananabread), ivrig konsumering av alt 8K hadde med seg fra Sverige - og ikke minst alt det gode i Pennypakken. Ikke rart vi ikke kommer oss ut av dalen.

Eneste mosjonen ble litt kollektiv redding av epletrærne. Larver og sukkerspinn ble oppdaget av bertis igår og det ser ut som det er eplevarianten av heggemøllen (se bildet) som er på besøk. Heggemøll har hele dalen vært infisert av de 2 siste årene. Bildet er fra 2007 da dette ennå var nytt og spennende. Heggen brydde vi oss ikke mye om - epletreet derimot blir noe annet. Googlet vilt og fant noen råd i denne artikkelen. Slik redder du Zombietrærne.

Aner ikke om det er gode råd eller ikke men vi har ihvertfall både spylet og klippet grener den siste timen. Så ikke mye til larvene bare spinnet - men regner med de er ute og kryper.



Eplespesialistene - de med saftpresse og kjellerene full av søtepler - bør så fort som mulig ile til med gode råd og rescueplaner. Hadde vært kjedelig å komme hjem fra midten til en epleløs hvit dott.

Dette bildet hører forresten også til 2007 serien. Vi sprang rundt i flere uker å fotograferte larver :-)

DAGENS TRENING. (6km)

Litt kjedelig med stadige bilder av de samme løypene. Denne gangen var det planlagt en ekstra 2km sløyfe - slik at det skulle bli 8km. Dessverre hadde jeg et lite mentalt pollen breakdown og lot som jeg ikke husket dette. 8K var samvittighetsfull å sprang hele løypa - mens jeg endte opp på gamle runden og 5,6km.

Slik som foten føles nå er det sikkert like greit at jeg ikke sprang særlig lengre. Ingen bedring. Akilles, ankel, hofter & lår - og som vanlig spesielt høyre side. Problemet eller fordelen (alt etter hvilke gjerde du sitter på) er at det ikke gjør merkbart vondere å løpe enn å gå. Noe som lett kan lede til overdrivelser.


Gjennomsnittspuls - 167
Gjennomsnittsfart - 6,03/km (Dypt trukket ned av de første 3km)

Hvis man ser bort fra problemben kjente jeg faktisk at en ekstra hviledag skapte mer energi. Vi sprang ikke spesielt fort inni skogen (første 2,5km) mest basert på endel tunge bakker og bevisst rolig åpning. Både bakker, steiner og diverse hinder gikk egentlig greit og det var ikke før vi kom ut på veien i solsteiken med tørt gress, nyklippet gress og 50 sorters blomstereng at jeg begynte å få problemer. Det rant fra nesa, vislet i lungene og ble tungt å puste - psyken fikk seg en knekk.

Bestemte meg altså for korteste vei tilbake og satte heller opp farten. De siste 2km gikk så fort jeg klarte (husk jeg har bare en fart) og km. farten siste km lå på 5,20-noe - som er fort til å være meg.


Søkket i pulsen rundt 2,3km er fordi jeg stoppet for å åpne en port. Litt artig å se hvor fort pulsen reagerer.
Også interessant at pulsen var høyest i skogen der farten var lavest - sikkert pga de lange oppoverbakkene - men uansett.

POSITIVT: Like vondt å gå som å løpe. Greide å holde grei fart på slutten - på tross av alle problemene. Nydelig skygge i skogen.

NEGATIVT: Benproblemer som ikke blir bedre, varme - og ikke minst at jeg feiget ut av de 2 siste km og sprang straka veien til bilen. Trøster meg med at det sikkert var til det beste for beina. (Utropstegn).

AVHENGIG.

Fram og tilbake like langt og jeg bestemte meg for en ekstra dag treningsfri. Benet er fremdeles vondt og stivt. Høyre side kjennes ut som strikken er alt for kort -- helt fra akilles til hofta. Prøver igjen i morgen.

Litt foruroligende at denne ekstra dagen uten trening skaper slike følelsesmessige tumulter. Jeg føler meg som en unnasluntrer, latsekk og viljeløs valp og jeg kommer ihvertfall ikke til å klare noen maraton - ikke i år - never ever. Hagler skjellsord over meg selv og har tilbrakt kvelden med å knase tyrkisk pepper og pimpe italiensk vin (courtesy of 8K).


Altså har jeg blitt en sånn en. Komplett avhengig av seratonin. En treningsnarkoman. Kontrollfreak med et meget unaturlig forhold til egne fysiske utskeielser. Interessant :-). Kanskje burde jeg bli deprimert og bekymret men akkurat nå finner jeg det fornøyelig. Mulig det var uungåelig men so be it.

I morgen dog blir det joggings - 3 dager fri blir for mye. Mer enn springomani tror jeg det er angsten for sofaens mykhet som driver meg. Bli sittende for lenge og du kommer deg aldri opp.

NARCISSUS

KOMMODEN (2007)
- RUNE BELSVIK

Jeg hadde planlagt og forbredt en positiv vridd rapport av denne boka. Det går noen rykter om negativ bokblogging og dreping av leselyst så jeg tenkte å stupe mot strømmen og virkelig slå et slag for Rune og Kommoden hans.



Dessverre kom jeg til å ta et dypt magadrag over plumbohaugen mens den freste og sydet i badekaret. Det sved og etset og jeg har tilbrakt den siste halvtimen med hodet vekselsvis i vann eller ut vinduet. Panna banker, jeg er kvalm, svimmel, løsemiddelskadd og definitivt negativ. Sorry Rune.

Når det er sagt var den ikke dårlig, bare litt kjedelig og plagsom.


Handlingen er som følger: Jolver får en antikk kommode i 50års presang av sin kone, blir sur og forteller henne at han synes hun er gammel og ekkel. Hun stikker av og resten er Jolvers grublerier og tilbakeblikk. Han har nettopp begynt å meditere, formet nye skjøre mannevennskap, har mistet interessen for kvinner og er dypt nedsunket i midtlivskrisemyra.

Noen ganger er det underholdende, andre ganger bare litt enkelt og irriterende. Grunnen til at jeg lar meg irritere er ( som nevnt i et tidligere innlegg ) er at boka er full av ting jeg egentlig ikke vil vite noe om.

Overraskende nok (også for meg) har jeg kommet til at jeg har null interesse av såre mannetanker. Sikkert politisk ukorrekt og diskrimenerende men jeg vil rett og slett ikke vite. Hva de tenker om kroppen min eller din - om bilen sin - sin egen manglende virilitet eller hvor mye dillende kjærlighet de behøver. Tenk i vei men ikke fortell meg om det. Nå er vi tilbake til mitt Thomashat fra Liza Marklund - men jeg makter altså ikke vinglemenn og denne Jolver er en sytende geleklump.

Det ene øyeblikket er alt bra - så er det dårlig - så elsker han - så ser han et hår på konas overleppe - så er han trist - plutselig kjærlig - jattende og krevende. Jeg synes jo litt synd på han innimellom og -- Jada jeg skjønner at temaet her er kommunikasjonsproblemer, kjønnsroller, forventninger, tidens tann ++. Problemet med å formidle egne ønsker og følelser. Frykten for å mislykkes, ensomhet, melankoli - you name it. Alt det som jeg ikke liker å tenke på.

Sutringa er ergo ikke boka sin feil men en svakhet i meg. Empatimangel og fortrengningskunst. Mulig det er angst for at slik går det med oss alle - angrep er beste forsvar og kanskje lever jeg et Jolverliv allerede. Shit!! Der fløy jeg sikkert litt for nært sola og ballongen sprakk. Jolveringa-var. Det får bli siste ord.

Men jeg VIL at andre skal lese boka - så de også kan skrive og jeg kan få en bekreftelse på at andre reagerer som meg og alt er normalt og as it should be!! Dessverre ser det ut som jeg er helt ute av stand til å ytre, skape eller frambringe positive budskap. Gledespreding er altså ikke blant mine talenter. Killjoy was here!

Legger derfor ved en bokomtale fra Bokkilden for å gjenopprette balanse og skape litt perspektiv. Forhåpentligvis gjør det at leselysten vender tilbake.



Kommoden så sikkert slik ut. Hvis jeg hadde fått denne med sløyfe på og den kostet 23,000kr. Kan det hende jeg også hadde sagt at giveren var dvask og hadde slappe lår.