Gjennomsnittstid - 6,08/km (9,8) Gjennomsnittspuls/Maxpuls - 161/170
2 ganger spurte jeg og 2 ganger ble jeg overbevist om at veien var fin og bar (pants on fire). Ergo droppet jeg både mølle og brodder og la opp til 10km på våt (men bar?) asfalt. 1+, vindstille og lett yr burde vært perfekt. Helt til jeg kom på toppen av bakken og så veien. Slaps, løssnø og blankskurt mykis. Bilene sklei rundt i dype spor, halvmørkt og skummelt - det ble bare 6 ( med livet som innsats).
Eksperiment - lavpuls og minifart - merk kun i min verden er puls rundt 160 beregnet som lav - andre nybegynner moshonister som leser dette - beware. Detter er dagens lærdom:
- Puls på 5-10 slag under normalt gjennomsnitt gjør enorm forskjell.
- Dopamin rush junkie grensa mi må ligge rundt 165 eller er ihvertfall avhengig av en pesende sluttspurt for her var det ikke mye kick og glede etterpå. Vanligvis vugger jeg syngende ned bakken - idag var jeg bare gretten.
- Føltes nesten ikke som jeg hadde trent - bare gått fort til bussen. Selv om pulsen sikkert var mye høyere enn den normalt ville vært i denne farten pga kaving, spøling og bakker.
- Løping uten feste er brutalt for lårene da fraspark er umulig. Ble løpende oppå isen med kun lårene som framdrift -
- - noe jeg vet var årsaken til hofteleddbøyerproblemene jeg hadde ifjor vinter. Kjente det nå også.
- Ble veldig framoverbøyd i kroppen og løp nesten på tærne - de få gangen (3) jeg traff på noen striper med feste - kjentes det ut som jeg snublet framover og det var umulig å få normal rytme. Nå skal det jo være så bra å løpe for/midtfot men mitt naturlige steg er det ikke - ubalansert.
- Normalfarten i denne løypa - ligger rudnt 5,40 - 5,50 - så forskjellen idag var nesten 30sek/km. Litt føre - litt fart og til etterretning med tanke på lengre turer.
Om jeg ble så veldig mye klokere gjenstår å se men den serotonin-biten var fascinerende. Ikker rart jeg alltid løper raskere på slutten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar