MASTER OF THE HOUSE.

Pinnsvinets Eleganse (2006)
- Muriel Barbery

Oversatt av Kjell Olaf Jensen (2009)

- Under pinnsvinets ikke akkurat gjestmilde og innbydende overflate finnes et ømt, smidig, elegant, tilpasningsdyktig og klokt vesen -

Det er 2 hovedpinnsvin i denne boka. Reneê portnerkonen - som gjør alt det hun kan for å leve opp til protomyten av en fransk portnerkone og 12-årige Paloma - overintelligent rikmannsdatter med selvmordsplaner. Begge stritter de med piggene og gjør alt for å skjule sin sanne natur, intelligens og talenter.

Ordet portnerkone får meg kun til å tenke på sangen Master of the House fra Les Miserable. Det er sikkert en distinkt og overveldende forskjell på portnere og vertshusfolk og det er ingenting med Fru Michel som minner om gjengen fra Les Mis - men siden jeg nå har fått den på hjernen og det ihvertfall er en syltynn fransk forbindelse - enter youtube digresjon.




Portnerkonen Reneê (54) dyrker altså i hemmelighet sin lidenskap for musikk, kunst, litteratur og filosofi - alt mens hun gjør sitt beste for å innbille husets snobbete beboere at hun er en arketypisk, grunn, slubbert av en portnerkone. Noe hun har gjort med stor suksess i 27 år - helt til en av leilighetene blir ledige og en overkulturell, observant og styrtrik japaner flytter inn.

Boka er delt opp i kapitler fortalt veksesvis av Paloma og Reneê. Det klages, mimres, leses og reflekteres - skarpt og satirisk - over mennesker, intellektet (eller bruken av sådant), kunst og filosofi. Det er fiffige vendinger og sitater i kø. Jeg koste meg (stortsett) glugg og gløgg fra begynnelse til slutt.


Småplukk og subjektive særheter.

1. Jeg undret meg nesten hele boka HVORFOR det var så viktig for Reneê å opprettholde portnerkone-bløffen og hadde jeg ikke vært slik en utålmodig leser hadde jeg bladd meg tilbake flere ganger - trodde jeg hadde gått glipp av noe vesentlig. Svaret kommer på slutten - men jeg fant det både lettvint og skuffende. Kanskje var det meningen - som en illustrasjon - uansett hvor hyperbraniac du er slipper du ikke unna de mest banale tricks psyke og sjel kan pusse på deg. Pure, rene hjerter og overaktive hjerner.
   
2. Jeg er en Hollywood oppfostret overflatekonsument og jeg LIKTE IKKE slutten.
   
3. Ble litt tatt på senga da Reneê en tidlig morgen iferd med å shedde sitt pinnsvinnskall plutselig begynner å sitere Loose Yourself. Nå er dette sikkert bare et utslag av mitt sakrale forhold til Eminem. Stemmen i hodet, en på hver skulder og skogen full av trær. Likevel var det merkelig upassende og nesten blasfemisk. (Kan sammenliknes med den gangen en liten homle stakk et krøllete ukebladbilde av en tjukk Elvis under dørstokken min og rånet Feit Elvis. Jeg ble selvfølgelig rasende :-). Tid og sted og noen ting er helliger enn du (ku). Universielt kamprop og den ultmate grip-dagen sang - til tross.
4. Dyrkelse av det japanske - mat og forfinet kultur.
   
5. Dyrkelse av intellektet - selv om det pekes på utallige blindgater og misbruk.
6. Dyrkelse av kunst - i alle former - kollisjon og forening av høy/lav. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at noe kunst er mer equal enn annen. Japansk, russisk og klassisk.
7. Avslører virkelig navnet på katten din og et unnsluppet sitat om lykkelige familier ditt egentlige jeg?
   
8. Boka er uten tvil for kort og sluttet (på en måte jeg ikke likte) akkurat da det kunne blitt enda bedre. Nesten som hun fikk det litt travelt på slutten. Nitidig oppbygging uten forløsning.
   
9. Sofies Verden tendenser. I dypet av mine reality-sjel som leser Twilight bøker på innpust og Hoffman på utpust - hviskes det flinkis-klinkis - men det er den delen av meg som kun vil synke ned i historien på side 2 og slippe og tenke - (dikatordel)
   

Et av høydepunktene for meg var å se de forskjellige karakterene filtrert igjennom hverandres øyne. Paloma så absolutt, reflektert allvitende i sine kapitler og "dype tanker" er kun en usikker sårbar pike sett med Reneês øyne og et vanskelig, uforståelige barn sett fra moren. Dette gjorde at jeg så Palomakapitlene med nye øyne - et mer barnslig spotlight - der jeg i utgangspunktet hadde lest dem som modent jevnbyrdige med Renee's.

(Overtolkning)
Litt som Faulkners Larmen og Vreden der du først for en historie fortalt av et barnlig (tilbakestående) sinn - som senere utfylles mer og mer - til du gradvis forstår handlingsforløpet og får små aha opplevelser når du går tilbake og leser på nytt. Altså ikke så allvitende og allmektig som hevdet men usikker, ufarlig og full av store ord.




Anbefales altså av meg
- selv om slutten og litt småskurring hist og pist trekker ned.

Boka er nå oversatt til 30 språk og visstnok snart trykt i 1mill eksemplarer - noe som gjør den til en av disse bøkene ALLE snart har lest.

Se denne utgaven hos tanum.no