tirsdag 4. juni 2013

EN GOD NUMMER TO

Veronica nr.2, Jussi 5 og ei Connellybok langt ute i rekka.

- As sand through the hourglass so goes the days of our lives. -

De bøkene jeg har lest i vår kan sorteres i 2 grupper.
Bøkene fra Silkeforlag  (Multepensjonister og Kidnapping) - og oppfølgerne
Regner jeg fra april til idag er 6 av 9 bøker (herregud for et begredelig tall) oppfølgere. Det er to tredjedeler, som vil si nesten alle og gjør det skrikende nødvendige med en samleomtale.
+ 12 udokumenterte fra 2012


Ach so:
Jeg leser oppfølgere:
Lange endeløse serier i riktig rekkefølge.
Jeg ser serier på tv også. Sesonger i slengen.
Jeg liker å trekke i langdrag, se historier og karakterer utvikle seg, spiller ingen rolle om det er krim, dystopi eller kjærlighet.

Serier på opptur man ønsker skal vare for alltid
og serier på nedtur og overtid.



Kill you Twice
- Chelsea Cain  (2013)

Beautykiller nr.5.
Omtalene av de 3 første. + nr4

Chelsea Cain er blant mine desiderte krimfavoritter. Serien om den smellvakre, diabolske og mensasmarte seriemorderen Gretchen Lowell og Archie Sheridan,  politimanen som elsker henne, er i utgangspunktet så overdrevet, urealistisk og bakvendt at det lett kunne blitt en sensasjonstacky kioskert, men det er noe med dette forholdet, noe med forbudtheten, volden og måten Cain hekler det sammen på som er umotståelig.

Gretchen er tilbake (etter en begredelig firer som kun handlet om Archie og sidekicket journalistsusan). Hun er, i regi av Archie - medisinsløv, svett, pløsen og overvektig. Men han greier uansett ikke å holde fingrene unna. Tafsing på asylet, en lookalikenabo i bikini og et ørlite glimt inn i fortiden.

Det største tegnet på kjærlighet er fremdeles å unnlate å drepe.

Det er selvfølgelig også et mord som må oppklares, men det er irrelevant, og jeg husker ikke engang detaljene, annet enn at det er en galing fra fortiden. Her er det det (u)mennesklige som står i spissen. Forholdet mellom Susan og Archie utvikles - men Gretchen er fremdeles og uten tvil viktigst.
, de 4 første hørte jeg på lydbok, på norsk, femmern ble lest på engelsk
, merkelig at jeg ikke har tenkt på det før nå.

Flere omtaler: Anita og Rita


Insurgent  (2012) 
-  Veronica Roth

Dette er bok nr.2 i dystopien om Trish. Treern har ikke kommet ennå og den første, Divergent, leste jeg ifjor. I etterkant er jeg forbauset over at det tok så lang tid fra jeg begeistret klappet sammen enern til jeg åpnet toern. Da jeg først var igang fløy sidene av sted og bare det er bemerkelsesverdig. I 2013 tar det meg normalt 2mnd og lese ferdig ei bok.

Jeg konkluderer med at det er ei av disse bøkene som omfavner deg altoppslukende mens du leser men som glemmes straks du er ned sistesida.

Handling?
En verden delt etter egenskaper. Dauntless for de modige og fryktløse, Erudite for de logiske og vitebegjærlige. Amity for de produktive og fredelige. og Abnegation for de selflesse (eh Amish) og Candor for de nådeløst ærlige. Så må du gjennom kompliserte datasimuleringer for å finne ut hvor du hører hjemme (harrypotter og hatten) og passer du inn flere steder (eh harry potter) blir du i all hemmelighet kalt divergent. Et begrep som ligger i kjernen av hele triologien.

Nøkkelord:  - Når det blæs som værst på toppan -, og en verden i oppløsing.
I klartekst, noen deler av verden plotter seg sammen
for å ta over og utslette resten. 
Hovedperson: Trish fra Abnegation som havner i Dauntless
men i all hemmelighet er divergent og passer inn overalt.

Denne serien er er både Hunger Games og HarryPotter på engang og jeg regner med at det blir en vannvittig og oppklarende finale i siste bok. Jeg gleder meg - selv om jeg sikkert har glemt det med samme jeg setter punktum for denne oppsummeringa.

Flere detaljer og perspektiv: 
Marianne, Silje, Bokelskerinnen og Julie.



Lover At Last  (2013)
 - J.R.Ward

Black Dagger Brotherhood nr.11
Hva jeg synes om de første 9nr 10.

Engang min absolutt favorittserie. Riktignok varte det ikke så lenge siden jeg leste de første 9 i et feberjafs. Noen månder het hjernevask hvor jeg kun tenkte på vampyrpeniser, lår på størrelser med trestammer og fantaserte om min egen warriorvampyr som skulle ornamentere seg med mitt navn, svøpe meg i kanelduft og sette lystne hoggtennene i min skrukkete melkehvite hals hver eneste kveld. Sorry - der kom mine menneskelige begrensninger inn - hver bidige time mener jeg - vi snakker tross alt om sexgudvampyrer.

Rusen varte helt til bok 6.
Lengre og lengre bøker, stadig flere parallellhistorier og mindre fokus på parfoholdene. Likevel var denne elleveboka etterlengtet. Den skulle after all, AT LAST, handle om Blay og Quinn, to av karakterene vi har fulgt gjennom hele serien, fra pretrans smågutter til kjønnsmodne fullvoksne. Endelig skulle de få hverandre. Broderskapets første homokrigere i happily everafter.

 Mild opptur
Ikke bedre enn de 5 første, men når følsomme brutuser kommer ut, etter 10 bøker i et fylleskap fylt av billige orgier, for å forenes med sin mate og eneste ene, 10 bøker med 1 skritt fram og tre tilbake, den endelige nedkjempelesen av indre demoner og endelig, endelige osv osv, må man jo feire...

Osv, osv
Det er langt tilbake til de første fem. Hovedhistorien druknet i alle parallellene og nye parkonsellasjoner for framtidens bøker. Par jeg pr.idag har ingen interesse av. Trey og en eller annen Chosen???  Jeg er sur på Ward, men ikke på langt nær så rasende som jeg jeg er på Charlaine Harris
Jeg henger på fremdeles og den VAR mye bedre enn 10, 9 og 8.




Hauk og Due  (2013) 
- Henrik H.Langeland

Lydbok lest av Anders Ribu.

Dette er også ei nr.2 bok og det visste jeg egentlig. Hadde bevisst latt være å lese Verdensmestrene tidligere, fordi jeg, helt uten belegg, har koblet den sammen med Roy Jacobsens Seierherrene og ikke orket et nytt dypdykk i den dalen. Etter å ha lest Hauk og Due innser jeg at denne tjuvkoblingen sannsynligvis er feil og dette kronologibruddet like utilgivelig som i rene krimserier. Skjønner ikke helt hva jeg holdt på med her.

Hørte lydboka og slet med engasjementet.
Oppvektsmiljøet ble for internt. Hauk for ustabil. Lars for Pornopung
, og hele teksten kjentes ut som den beveget seg mot en ekplosjon og undergang som aldri kom.

Det er ikke sikkert det er boka sin feil for jeg er dypt ned i årets vårdepressjon og som vanlig er det ingenting som interesserer meg utenom søvn og småkaker. Ingen godord å hente her før sommeren er på hell og det blir kaldere i været, eller for å si det mer poetisk, før nettene blir lange og kulda setter inn.

De som ikke jukset med kronologien:
Randi, Rose-Marie og Gro.




Marco-Effekten  (2012)
 - Jussi Adler-Olsen

Lydbok lest av Helge Winther-Larsen

Bok5 om avdeling Q.
Og skal jeg rangere alle krimserier jeg leser vil nok Jussi ligge på topp. En hårsbredd fra Connelly.

Jeg blir aldri lei av Carl, Assad og Rose, og selv om kvaliteten på selve mord/mysteriet i hver bok er vekslende og spenningen ikke alltid er på topp, er bøkene umulig å slå av/legge ned. Små sleivete samfunnsspark.

Jeg har hørt 3 av disse på lydbok og lest 2 (2 +4) selv, og jeg foretrekker helt klart de jeg har hørt.  Det gir jeg oppleseren æren for. Helge Winther-Larsen har en god og innlært vri på Assad og Rose, og er overbevisende livstrett som Carl.

Femmern handler om sigøynere,  tjuveribander og en gutt named Marco som vet alt. Det haltet litt og jeg likte ikke helt at Q-trekløverert var opptatt med en helt annen sak første halvpart av boka og begynte å konsentrere seg om Marco og kompani først mot slutten, som en tilfeldighet. Then again. Assad er, som Gretchen, viktigere enn ethvert plott - og Jussi ga oss en ny centimeter.
En fortid i Bagdad. Who knew.
15 bøker til og vi kjenner hele historein.

Omtalene av Kvinnen i Buret/Fasandreperne  +  Flaskepost fra P.
Firern - Journal 64 - som jeg leste ifjor og først nå innser jeg heller ikke har skrevet om 
handler om kvinneinstitusjoner, urettferdighet og gamle dager.


Båtsmann, Båtsmann
Igår kveld ble jeg også ferdig med Camilla Läckbergs Änglamakerskan, men siden godt over halvparten av de som tilfeldige klikker seg inn på denne bloggen er nærlesere på jakt etter skarpsindige analyser fra Fjellbäcka sparer jeg den til en senere anledning. Jeg leste den dessuten på svensk, et språk jeg kun later som jeg behersker, og trenger derfor noen dager på kontemplasjon - var den virkelig bedre enn sine forløpere eller var det bare min stagnerte Tjorvensvensk?
Ok, spoiler, den var lettvint og gjennomsiktig, men det kom vel neppe som noe sjokk?
, og søsterAnna er teitere enn noensinne, 



De 12 udokumentere fra 2012?
Det var nå mest Connelly, men han skal få egen prosjektomtale, om ikke annet fordi jeg noterte ned 400 sitater mens jeg leste The Poet.
Forrige prosjektomtale & hele Connellylista.
Også var det FiftyShades, 2 komplett elendige oppfølgere som kan oppsummeres i følgende gjenbrukssetning.  
Du må itj slå mæ så hardt Krestian. (Solgunns omtale.)
Journal64 er allerede nevnt. Pluss en serie om Succubuser jeg hoppet av etter 3 bøker og aldri gadd skrive om. Helt til slutt vidunderlige Vargtid,
Song for Eirabu 2.
 - and that makes 12.

Jeg angrer forresten bistert at jeg aldri skrev den Vargtidomtalen for boka var så god, serien er så god at den burde vært omtalt på enhver blogg. Jeg har fullstendig rystet da jeg var ferdig, uttygd og utslitt, det var scener som jeg ikke makter å tenke på. En slutt som jeg egentlig ikke likte men som ikke kunne vært anderledes. Offer man kan gråte av og en smed jeg etterhvert trykket til mitt hjerte. Mørkere enn førsteboka og egentlig fullstendig grusom i all sin fortreffelighet. Omtale finner du hos knirk.

Oppsamling slutt.
Tips om videre serielesing ønskes!
Nå skal jeg lete fram Tommy Lee og vie resten av Juni til biografilesing.
 - nb nb - kun 11 dager igjen -

19 kommentarer:

  1. Jeg synes oppfølger omtaler er kjipe å skrive og derfor henger jeg alltid etter der.

    Jeg hadde virkelig håpet på et break through når det gjelder Assad og fortiden i Marco-boka, men det du skriver høres ikke lovende ut. Kanskje jeg burde prøve lydboka, denne gangen skal jeg i alle fall ikke lese den danske versjonen.

    Tips til serier:
    Alan Bradley sin serie om Flavia
    Dexter og Morse (altså forfatteren og ikke tv-serien)
    Lahlum sin retro-serie



    SvarSlett
    Svar
    1. Har ikke tenkt over det før men det ser ut som jeg lider av samme lidelse, oppfølgeromtalene hoper seg opp, kanskje fordi det ikke alltid er så mye å si og man oftere enn not, hvis man har ventet lenge og forventningene er høye, blir skuffet og sur.

      Jeg har ved prøving og feiling funnet ut at det er mest å holde seg til samme medium gjennom hele serien. Problemet er da lydbøker og utålmodighet. Det tar så lang tid før de kommer og er så lang ventetid på biblioteket. Greide å holde ut for Jussi denne gangen, men måtte gi tapt for Chelsea, sistenevnte sklei flytende over fra lydbok på norsk til papir på engelsk, men jeg tror det var fordi fjerdebok var så skuffende og forventningene deretter.

      Assads fortid blir nok ikke avslørt før i aller siste bok - og jeg tror ikke Jussi gir seg med det første, var det ikke snakk om minst 10?

      Takk for at du minner meg på Flavia har lagt den på ønskeminne etter gode omtaler fra både deg og labben, men jeg leser så lite og tregt for tida at jeg glemmer bort alt. Gleder meg virkelig til å starte på den serien.

      (Morse er jeg nysgjerrig på, men Lahlum vekker kun skeptisisme, tror det er mediapersonligheten som ødelegger.)

      Slett
  2. Så flott oppsummering på dine leste bøker:) Går selv med konstant dårlig samvittighet over at jeg ikke skriver noe om bøkene jeg har lest. Men så er det der etter man har skrevet 4 -6 skoleoppgaver, forsvinner skrivelysten litt. Håper den kommer til bake, for leselysten er det ikke noe galt med:) Mye spennende og interessant du har lest:) Måtte notere meg ned Hauk og due blant annet. Adler gleder jeg å bestifte meg mer bekjentskap til, har bare lest kvinnen i buret. Takk for fin oppsummering og ha en herlig kveld:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, takk!
      Ingen grunn til dårlig samvittighet med så mange produserte skoleoppgaver. Leselysten er uansett viktigst.

      Nb, nb, - ikke glem å lese Verdensmestrene før du leser Hauk og Due, tror dette kronologijukset ødela leseropplevelsen min litt.

      Slett
  3. Riktig rekkefølge er jo et møst! Spesielt når seriene er endeløse. Jeg leser lite serier, men har den siste måneden sett alle 39 episodene i Doc Martin – elsker det. Lurer fælt på hva jeg skal hive meg over nå, HBO og Netflix ab er ikke boost for lesing i alle fall.

    Chelsea Cain har jeg ikke lest noe av, men jeg liker jo ikke krim så godt. Så da kommer jeg sikkert ikke til å lese noe av henne i nær fremtid heller. Har hørt flere som har vært begeistret for Veronica Roth – så jeg pusher bøkene på voksen ungdom som det så fint kalles på biblioteket. Har enda ikke turt å anbefale det til voksne damer, skal jeg gjøre det må jeg lese det selv først. J. R. Ward – har ikke lest en eneste bok enda – men gud så fristet jeg blir når du nevner vampyrpeniser og lår på størrelser med trestammer…..ah – må nok hive meg over serien snart, men på norsk! Det går tregt med meg på engelsk.
    Ja, hvordan kunne du begynne på Hauk og Due uten å ha lest Verdensmestrene? Kan det ha noe med at Verdensmestrene ikke er kommet på lydbok? Og hva syns du om Anders Ribu som oppleser her? Han leser jo ALT for tiden, vurderer seriøst å sende en klagemail til Lydbokforlaget for å spørre om de ikke kan bruke andre. Det er Oksanens siste, Det er Fyrsten av Langeland, det er Inferno av Dan Brown og da blir det litt mye – for Ribu har jo en veldig markant stemme, og det kan være godt å få en pause fra den innimellom. Men vårdepressjon høres kjedelig ut, kanskje for mye Anders Ribu er grunnen til årets nedtur? Det hadde du nok ikke tenkt på nei! Jussi og Camilla er krimforfattere jeg pusher hardt på biblioen, men selv skygger jeg unna – alt for skummelt. Nei, gi meg kjærlighet og hjerte smerte, og litt historisk vri på det så smelter jeg helt. Ja, og så et godt språk også.

    Tenkte på deg når jeg var innom stasjonen på Eidsvoll både onsdag og fredag, og neste gang jeg farer forbi så kan det hende jeg stopper og spør om vi skal møtes på fantastiske bakeriet, så kan vi skravle om vampyrsex og annet forundelige og artige ting ☺

    SvarSlett
    Svar
    1. Møst it is, og jeg jukser ALDRI med kronologien, ALDRI, borsett fra Hauk og Due. Det var en nestenærlig glipp. HBO? Hva med Shameless?

      Du burde lese Ward på engelsk, jeg klarer bare ikke å forestille meg at det kan bli noen annet enn kleint, (for fiske adjektiver fra avkomsgenerasjonen), men Line leste førsteboka på norsk og sa det gikk bra. Jeg er likevel skeptisk for hadde det vært virkelig bra ville hun vært på nr.9 by now. Noen ting er best på fransk!

      Anders Ribu og ridderstemmene hans som holdt på drive meg til vanvidd i Udødelighetens var bedre i Hauk og Due, men jeg må innrømme at jeg valgte bort ei bok med han på biblioteket. Det blir for mye når man hører flere bøker back to back med SAMME STEMME. Litt skuffende at han leser Oksanen, men jeg hadde uansett tenkt å lese om kyrne og babyjane før jeg tok fatt på den siste, så da har jeg sikkert kommet over det. Hvorfor ikke alle dager er ikke Verdensmesterne på lydbok, det er jo som å presse folk ut på galeien, juksepress. Føler meg plutselig ikke så skyldig likevel.

      Camilla kan du hoppe over. Jussi vet jeg du ville elsket. (Og jeg er fremdeles fornærmet over at du ikke stoppet på Eidsvoll, så det kan vi snakke om en annen gang.)

      Slett
  4. Vampyrer gikk bra på norsk hvis man bærer over med at Cappelen Damm ikke har spandert på seg korrekturleser og det er MANGE slurvfeil. Men jeg tviler på at bøkene blir noe bedre språklig av å leses på engelsk. Mine engelske referanser er jo stort sett Austen og Dickens etc, så Ward tjener mye på at jeg bare kan sammenlikne norsk oversettelse med labre norske krimromaner.

    Hvorfor jeg ikke er på nummer ni ennå? Jeg har de siste årene følt forsvinnende lite behov for å lese ren underholdningslitteratur, og kjeder meg fortere med sånne bøker enn tyngre ting. Og så har jeg muligens et litt annet manneideal enn Ward? Jeg foretrekker menn med litt mer mellom ørene og litt smalere lår, både IRL og i litteraturen. Men Dan fikk lese de første sidene av nr 2 en dag han ville lese noe morsomt(!), og han lo så hjertelig at jeg skal lese snart jeg også.

    Ellers er det viktigere at man har det bra og leser noe bra, enn at man leser mye. Og søvn og småkaker er det strengt tatt ingen bøker som slår.

    SvarSlett
    Svar
    1. Et manneideal med små lår? Jeg tenkte først at håhåhå det må jo være en akademiker, alle akademiker jeg kjenner har små lår, men så kom jeg på at i hovedstader er jo alle så fitnessorientert, så da sier det seg selv at hva du egentlig vil ha er en fullvoksen teenagegamer. De har svært små lår (og sikkert store rumper)

      Point taken (igjen) om Ward
      Småkaker er et velkjent gatewaydrug btw.

      Slett
    2. Jeg sa ikke at jeg liker små lår, jeg sa at jeg liker "litt smalere lår", hvilket betyr at jeg ikke liker "lår tykke som trestammer", som du kaller det, men noe litt mer normalt.

      Fullvoksen teenagegamer vet jeg ikke hva er for noe en gang. Min eksakademikermann har forresten ikke små lår, han har praktfulle veltrente mannelår. Så der røyk den teorien.

      Slett
    3. (satte nesten kaffen
      i halsen i pur merriment)
      Finnes det lårstørrelser mellom size trestamme og small? Også fniste jeg litt til eksen din og hans praktfulle veltrente mannelår, han hadde nok blitt glad over slik en karakteristikk, kanskje kan du legge igjen ekstensiv kontaktinfo, slik at alle osm er innom her på jakt etter spesifikke lårstørrelser vet hvor de skal ringe?

      Slett
    4. Han får nok frekke tilbud som det er, så han skal få slippe enda mer pågang;-) Det er flere enn meg som synes han har flotte lår, åpenbart.

      Slett
    5. På vegne av alle de som nå må gå gråtende hjem. Gledesdreper -(.

      Slett
  5. Har man først startet på en serie må oppfølgeren følges opp, det er bare så kjedelig at de ikke alltid innfrir forventningene.

    Chelsea Cain har jeg notert meg etter å ha lest om forfatteren hos Marianne. En serie som både er Hunger Games og HarryPotter på engang - hm, den må jeg sjekke ut.

    SvarSlett
    Svar
    1. Korrekt, noen ganger må man vokte seg vel for å begynne på det man tror er en itsybitsy 3 binds serie, plutslig bestemmer forfatteren seg for at de tar 20 til - også har man det gående!

      Cain er et must for alle som liker krim, eller gloomy forhold og jeg tror nok du vil like Veronica Roth også.
      (Leser du du omtalene jeg listet om under Insurgent notisen vil du få et mye bedre bilde av serien -)

      Slett
    2. Ah, når det fortsetter og fortsetter uten at en egentlig synes lesingen er noe videre, vel da er det like greit å stoppe. Men jeg tenker at en bok som er god som nummer en, hvorfor i all verden skulle den ikke være god som nummer to! Det er der jeg har brent meg flere ganger. Nå forsøker jeg å fokusere på helt andre kvaliteter - ihvertfall utenom de som er listet som "dissebørmanleseherognå" bøker.

      Slett
  6. Så kjekt med slike samleomtaler :-) Jeg gleder meg til å lese videre om Carl og Assad, jeg har nemlig bare lest de to første - men jeg har alle. Ellers så likte jeg Englemakersken godt, men det tror jeg var fordi den var så utrolig mye bedre enn den begredelige Fyrvokteren ;-). Og så venter jeg i spenning på bok tre i Divergent serien - det blir spennende å se hvordan den ender!

    SvarSlett
    Svar
    1. Minn meg ikke på det. Begredelig er virkelig rette ordet for Fyrvokteren. Meeen synes du ikke Anna var bortiveggen teit, enda teitere enn før, (hun har jo vært dum hele veien)??

      Assad og Carl er det bare å glede seg til!

      Slett