tirsdag 5. februar 2013

VIGDIS DOES EIDSVOLL


Leve Posthornet 
 - Vigdis Hjorth   (2012)

Lydbok lest av Gisken Armand
kombinert med 
papirutgave fra Cappelen Damms
+ Vigdisshow på Eidsvoll Bibliotek.





Dette er tredje forsøk på en innledning til dette innlegget.
Jeg hadde tenkt å starte med boka og Ellinor og begrense fangirldyrkelsen av forfatteren til et par setninger på slutten
, men fingrene vil bare skrive om Vigdis på bibliotekbesøk.

Jeg har detaljert notater, men de handler kun om punktlighet, skiboksen på biltaket og hvor lykkelig jeg var over at hun ikke hadde blanke klær. Jeg hater det blanke. Stalkernotater, som får forbli på servietten. Det jeg kan dele er at hun var mørkt velkledd, og 27. Hadde dette vært Hollywood og jeg hvilken som helst starstruck amerikaner ville jeg kledd meg i finnlandshette og journalistgravd meg til superdiett og doktornavn.
Hvis jeg hadde hatt bil.
Hvis det var nødvendig.

Det er det jo ikke for alle vet jo at Vigdis jogger og drikker.
Og jeg trenger og tro at det er akkurat slik
man blir seende ut av jogging og drikking.
Fuck dokotordyregod.

Viktigere enn hvordan forfatteren tok seg ut:
Hvordan hun oppførte seg. Hva hun sa.
Hvordan vi alle trodde hun skulle snakke om den nye boka si, men så nevnte hun den ikke med et ord og snakket heller om forfatterskap og forfatterliv.
Hva som er sant. Hva som er fiksjon. Og grensa imellom. Rett og slett hvordan hun plukket scener og setninger fra livets, eget og andres, smørgåssbord. Hun leste høyt. Fortalte anekdoter. Løy så det rant og delte intime sannheter?

Hun var morsom.
Nesten på standupnivå, og humringen i salen var konstant
, kun avbrutt av et og annet latterhikst.

Jeg ante ikke at Vigdis var så lettbent og uhøytidlig. Det glimter jo i bøkene, men det jeg har sett av henne på tv, og den ene gangen i Murakamipanelet, lente mer mot pompøs og alvorlig enn veivende standup. Kanskje fordi hun snakket om andre ting enn seg selv og forfatterskapet?

Gledelig overrasket.
Jeg kom forberedt på småtraurig snakk om Kierkegaard
og endte opp småfnisende en hel time.

Jeg gjør som Vigdis
, istedet for å snakke om Posthornet, snakker jeg om Hulda Kråkefjær,

Flere anekdoter og historier hun fortalte fra barn/ungdom, var hentet fra Tredje Person Entall, min foreløpige Vigdisfavoritt. Det virkeliggjorde hele problemstillingen fiksjon/virkelighet. For der stod hun og fortalte om hvorfor hun ble forfatter og delte episoder fra barndom og skoletid - også hadde Hulda gjort det før, eller  etter, akkurat som Herdis i fengsel og mora til Mari.
Vigdis er alle og alle er Vigdis.
Og alt, men ingenting er sant.
Performance Art.


Over til Ellinor
, som er navnet på Posthornets heltinne.
Ellinor er 35 og finner livet sitt for ubetydelig for store tanker og lidelser.
Hun jobber som kommuniksjonsrådgiver og da en kollega tar selvmord ender hun opp med å overta hans arbeid i Postcom, som består i å utdanne postansatte til å jobbe mot Eus tredje postdirektiv. Vi følger henne i 6mnd, helt til det store slaget om postdirektivet på Arbeiderpartiets landmøte 2011.
Postdirektivet? = fri konkurranse på brevpost under 50g = elendige kår for postansatte
og urettferdig utlevering av post.

Boka åpner med at hun finner dagboka fra 2000
og blir satt ut av det intetsigende innholdet.
Navnene kunne byttes ut, datoene byttes om, ingen bevegelse, ingen sammenheng, ingen glede, bare lede; pengene, brunfargen, sladderen, maten, jeg kunne like gjerne skrevet man som jeg. Og nå var det anderledes, det hadde hjulpet å bli eldre?

Hun lengter etter store følelser og den store sammenhengen
På jobben, i forholdet, til familien, på gata.

Long story short:
Det haver seg slik at Ellinor, gjennom edle postmenn og nostalgisk brevskriving, finner tilbake både til livet, mannen og meningen. Det etterlengtet sammenbruddet blir avverget og livsgnisten kommer tilbake. Hjulpet av alminnelige postansatte, de trivielle livene, brevene som forsvinner og historiene bak.

Jeg tenkte på Knausgård, om det han sa om
å gå så nært at alt blir fjernt, og universielt.

Meningsløshet kan kun bekjempes på detaljnivå. Navlebeskuelse hjelper. Det er helt sant. Perspektiv og lange linjer er den raskeste veien til depressiv galskap. Gammelerik venter oss alle, og i fugleperspektiv ER livene våre for små og ubetydelig for alle de svulmende lidende følelser vi bærer på. Vi trenger skylapper, retningssans og noen å redde, som Ellinor og de postansatte.
Fanatiske hobbyer hjelper også.


Gull som glimrer:
  • Viktigheten av å være den som kommer sist inn med lue, skjerf og røde kinn.
  • - Triste mennesker i billige tekstiler -. , men min er enda sørgeligere:, triste mennesker i blanke tekstiler.
  • Ellinor som er på kino og ikke gråter til Høytleseren, og påfølgende filmananlyse.
  • , og da Stein kom med sexleketøy.  vi la oss og lå sammen -
  • - Er det deilig spurte han for femte gang og for femte gang svarte jeg: - Helt ok -
  • Stein som skriver brev til seg selv - sin egen kommunikasjonsrådgiver.
  • Ellinor drikker ikke.

Boka avsluttes med at hun sjekker postkassa for brev og åpner dagboka.
Og da passer det utmerket og igjen vende tilbake til Vigdis does Eidsvoll.

For nettopp disse 2 elementene.
Brev og dagbok, var ingrediensene i de 2 løgnene som Vigdis hevder var med å gjøre henne til forfatter.
Merkelig nok gjorde de ikke Hulda til forfatter.
1. Fiktive brev til ukebladspalter for femtilapper.
2. Lidenskapelig fiksjon i dagboka for å pynte på mislykket tap av jomfrudom.
Begge historiene sanne eller ikke finnes i Tredje Person Entall
, har jeg sagt at det er min Vigdisfavoritt?

Brev og dagbøker.
Menigmanns skrevne ord
, til kamp mot meningsløsheten.
En skreven highway til sjela.

Ellers: Oppleser Gisken er like bra uansett hva hun leser, og jeg har tidligere utropt henne til sjela i vigdisbøkene, men denne gangen, og kanskje også tidligere uten at jeg har lagt merke til det, snek det seg inn en distanse, et snev av Ellinor som ironiserer over seg selv, på en måte jeg VET jeg ikke ville fått til i egen lesning, og er usikker på om jeg liker.


Leve Posthornet hos tanum.no
Min er et lesereksemplar fra Cappelen Damms
Flere norske bloggere:  Solgunn, Janicke, og Merete


Know your writer:
Line hadde rett.
(- mhauahaua, selvfølgelig serverer man ikke vin på biblioteket -)  Ingen vin. Ingen veritas.   
Det var et overtramp, for hvis man kan drikke vin på biblioteket når det er  lokal countryheltaften er det jo selvklart at man må gjøre på forfatterbesøk.
 Nei, jeg sa ikke hei, hadde ikke med bok til signering og jeg lover at jeg helt tilfeldig og uskyldig sto og studerte kinoplakter da hun kjørte forbi og derfor og bare derfor vet at hun hadde skiboks på taket. 

 Helt til slutt. Alle damene som var på vigdsishow
, undertegnede inkludert, hadde pene strikkeklær. 

16 kommentarer:

  1. Hurra for fangirling! Jeg følte nesten at jeg var der, på biblioteket, med deg og Vigdis :-).

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var bibliotekfest -)
      Kommer hun til et bibliotek nær deg er det bare å kaste seg rundt.

      Slett
  2. Og jeg roper HURRA for at jeg fikk i både pose og sekk, både vigdisomtale og småsnask fra forfatterbesøk. Jeg var forresten i Honningsvåg og besøkte kritikerklassen min på fredag, og de var ikke så veldig begeistret for boka, men mer skal jeg ikke avsløre her. Men etter at prisene er offentlig skal jeg poste noe bilder jeg tok av avstemningen, og jeg lo veldig høyt og tenkte at det er godt vi er forskjellig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjenner at jeg blir veldig nysgjerrige på alle de som ikke var begeistret, har jo kun lest lovprisende omtaler, med min egen positive som mest negativ. Meeen, det er langt ifra min beste Vigdisbok.

      Har forresten tenkt mye på det du sa om at Gisken var for tøff i lesinga, og begynner så smått og bli enig, selv om det ikke gikk opp for meg før helt på slutten.
      Gisken har enslags innlagt ironi/sarkasme i stemmen og det har passet utmerket på de litt tøffere heltinnene. Vigdis har jo selv det samme underliggende ironien gående.
      Men her, i den litt mer famlende Ellinor, og forsåvidt også i pensjonatboka, (ikke lest av Gisken), passet det ikke helt.

      Kai Remlov har forresten noe av det samme. En slags spott i stemmen som får alt til å høres underholdende ut. Har burde fått en pris for sin opplesing av Kunzelmann.

      Slett
  3. Dette høres faktisk nesten ut som Vigdis besøket vi hadde på ungdomsskolen for mange herrens år siden. Det var fantastisk! Strålende referat og flott omtale av boken :)

    Jeg så forresten Vigdis før jul hos vår lokale Norli, hvor hun signerte bøker. Det klødde i fingrene mine etter å kjøpe denne boken, men hun virket så fryktelig utilgjengelig at jeg rett og slett ble skuffet. Den ene gangen jeg gikk forbi leste hun avisen, den andre gangen noterte hun iherdig på en blokk. Hun ustrålte liksom at hun var opptatt, hun kunne like godt hatt en "Ikke forstyrr" plakat om halsen. Derfor turte jeg rett og slett ikke å forstyrre, kanskje litt dumt av forfatteren å sende slike signaler til potensielle kjøpere? Jeg ble litt Vigdis-skuffet rett og slett.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hun ER skummel.
      , selv om det i akkurat mitt tilfelle var flere som samlet seg rundt bordet for småprat og signereing. Nå vet jo ikke jeg hvor mye snikksnakk det egentlig var, siden jeg er altfor feig til å stå i signeringskø.
      Må bruke noen år til å finne ut hva man sier i en sånn setting. Jeg nedstemmer tross alt fra hun som i samme situasjon klate Ragde en pornograf.
      ( i god vigdisånd vet jeg ennå ikke om den historien faktisk er sann -)

      Skjønner godt du ble skuffet og det er ekstremt forfatterteit og være så aloof på signering av man skremmer bort kundene.

      Slett
  4. Interessant dette med opplesere med ironi og spott i stemmen, noe som passer til enkelte bøker og ikke til andre. Har hørt og sett Vigdis to ganger, nei tre! Like morsomt hver gang. Men hun sa mye av det samme. Har ikke lest noe av henne på tjue år. Det burde jeg kanskje. For øvrig ønsker jeg meg flere slike reportasjer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Begynner å innse at alle har sett Vigdis live utenom meg. Vel, bedre sent enn aldri. Det gjelder også når det kommer til deg og vigdisbøkene. Just DO it.

      Min favoritt er Tredje Person Entall
      - men jeg har bare lest et utvalg av bøkene hennes. Mange er korte, så det burde være uoverkommelig selv om du ikke har lyst.
      Don't think, RUN.

      Slett
  5. Dette hørtes jo gøy ut. Jeg liker å være på slike forfatter/bokmøter, og Vigdis er nok svært underholdende tror eg.. Jeg har sett henne i en hotellresepsjon mens hun ventet på drosje, i Tromsø, med to glorøde blanke kofferter. og krykker.. Så det så.. ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror også, jeg skal bli ivrigere i å slenge meg med på slike lokale eventer. Litt mer intimt enn litteraturhus og - tv -)

      Røde kofferter derimot på revurderes. Jeg har også rød,(ikke blank), fordi jeg ville den skulle skille seg ut fra alle de svarte. Men sånn har jo alle tenkt. Sist jeg reiste var det flere røde enn svarte. Striper og mønster er hva som må til i 2013.

      Slett
    2. Jeg har en koffert med lilla og orange striper - har ikke sett MAKAN, og det er deilig det.

      Slett
  6. Aller først: Hva sa hun om Murakami?? Er hun for eller imot?

    Dette er litt artig faktisk, for jeg fikk også anledning til å være starstruck fangirl for et par uker siden, da Toril Moi var hos Cappelen Damm for å snakke utrolig intelligent om norsk samtidslitteratur. Tilfeldighetene vil ha det til at hun snakket så begeistret om - ja, nettopp - Leve posthornet! at jeg nå blir nødt til å lese den. Din anbefaling hjalp, selvsagt, men avgjørelsen var allerede tatt. Solgt!

    Stalking kler deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var en greie om Murakami og løping og jeg tror hun var imot tvangsløping, tror igrunn hele panelet var imot tvangsløping, Henrik Langeland var en av de andre, pluss han fra det bandet du vet, damenes jens eller noe. Sorry Pikenes Jens. Skulle ikke forundre meg om de også var imot tvangslesing.

      (jeg går her uten videre utifra at ALLE vet at Murakami er en fantatisk tvangsløper)

      Den Toril Moi greia skulle jeg vært på, jeg trenger å vite mer og intellegente saker om norsk samtidslitteratur. Dessuten har jeg helt siden skoledagene syntes hun hadde så pent navn. Moi, altså - ikke Torill -)

      Når alt annet fails, blir bibliotekstalking min nye karriere.

      Slett
  7. Jeg ville være med på Toril Moi greia - ville det så mye at jeg sa på facebooksiden at jeg kom til å delta - selv om jeg visste at jeg ikke kom, for jeg befinner meg jo stort sett 200 mil nord for, og der holdt jeg på å skrive, der alt hender, men så måtte jeg revurdere, for jeg har jo tross alt møtt Vigdis 50 mil nord for Alta igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kostelig!
      Kanskje jeg også må entre face, ene og alene for å melde meg på arrangementer og glede meg til jeg ikke møer opp. Siden forventningen oftest er 90% av any moro, er det jo jamngodt med plass i salen.

      (når det gjelder Vigdis er jeg litt skuffet at hun ikke gjorde plass til deg, kjente det ikke igjen blant noen av de postansatte, mm du var hun første som talte på møte?? og fnis fnis.

      Slett