MER KULTURKJERRINGERI 2013

 Kulturkjerringeriet vil ingen ende ta.



Fredag 1.november var jeg
- et knippe bokbloggere
og en sal full av journalister og kritikere, møtt opp på litteraturhuset.
Emnet var: Avis, blogg eller bokessay?
Hva er vilkårene for den offentlige samtalen om litteratur i Europa?


Referat fra denne ordvekslingen har vært og er fremdeles etterlyst. This is not it. Jeg har som vanlig tatt uleselige, svært lite relevante notater og kommer derfor kun til å ramse opp min navlebeskuende streamopplevelse, naturlig nok relatert til blogging. Ballen om detaljert og uhildret referat sendes derfor videre. Her er det kun subjektive inntrykk og springende hukommelse som gjelder.
Jeg noterte men skribleriene handler kun om at alle hadde like briller - som meg - og Silje - og at den svære røde planten som var plassert ved talestolen var svært forstyrrende og orangerød. Det var heldig for talerne at de fleste var svarthåret og kalde i fargene. See?

Deltakerlisten, klippet fra litteraturhusets nettside.
Vi har invitert litteraturredaktør i The Independent Boyd Tonkin, forfatter og tidligere litteraturredaktør i The Times Erica Wagner, litteraturkritiker i Weekendavisen og programleder i Danmarks Radio Klaus Rothstein, kultursjef i NRK Hege Duckert og markedssjef for nye medier i Cappelen Damm Anette Garpestad, også kjent som bloggeren Bokdama, til å diskutere vilkårene for den litterære samtalens fremtid. Moderator er Mikkel Bugge.

Utenlandsdelen av panelet var imponerende.

Den norske delen mer tilfeldig. Anette Garpestad, markedsjef i CappelenDamm, og Knut Hoem, litteraturkritiker fra NRK. Sistenevnte steppet inn i siste liten for Hege Duckert, som dessverre ikke kunne delta. Begge blir betalt for å blogge, på henholdsvis forlagsliv.no og blogg.nrk.no/bok.


For å starte med navlebeskuelsen.
Det burde vært en ren bokblogger i panelet.

Garpestad ble presentert som Norges ledende litterære blogger og startet sin egen introdukusjon med å fortelle om hvordan hun begynte med blogg i 2009, for å bli mer synlig på nett - som en del av Cappelens markedsføring.
Ikke spesielt representativt mao.

Nå leser hun ikke blogg, bare hvis hun finner spennende lenker på twitter og presterte samtidig å si at norske blogger ikke har noen betydning litterært fordi de hovedsaklig skriver om bestselgere. Hun framstod som svært salgs og markedsorientert med liten oversikt over bloggnorge, og følelsen jeg satt igjen med var at hun hadde forkastet mediet helt til fordel for twitter, der det virkelige litterære dialogen og muligheten for boksalg var å finne. Et medium som hun også hevdet hadde gjort henne til en bedre skribent.

Det er også verd å notere hennes reaksjon til et av spørsmålene fra salen som gikk på utdannelse. Hun framstod nesten fornærmet over at journalisten (muligens fra Morgenbladet) kunne hevde at kanskje, muligens, tror du ikke at utdannelse kan ha en betydning for hvordan man leser og behandler litteratur?  Før hun hevdet at selv var hun ikke utdannet i faget.

Knut Hoem på sin side ankom i siste liten, lett andpusten og rufsete, et preg han beholdt debatten igjennom. Muligens kjedet han seg og fant hele seansen både søvndyssende og unødvendig. Jeg skal ikke så langt som å si nedlatende, men det virket som om han var overbevist om at alle glade bloggende amatører i sal og ved pc, satt med et  brennende ønske om å bli opptatt og oppdaget av etablerte media - og framholdt flere ganger hvor enkelt dette var - bare man var god nok, hadde en redaktør og gjorde noe nytt. - Kom igjen, lille venn, kjære deg, lille blogger, sett oss på prøve, challenge, gjør noe slik at vi etablerte blir bedre og kommer oss ut av denne kjedsomheten og stagnasjonen vi vaker rundt i. Radio people. RADIO.-

Det var fascinerende og kunne vært sjarmerende, hvis jeg ikke hadde gjort meg ferdig med rufsete skruffeappeal, en gang, på et mørkt bakrom, i oppgang 3B.
Det var forrige århundre - og alle var skjeggete.


Gjestene
De utenlandske hadde en mer nyansert og åpen holdning til teknologiens muligheter. Blogg har tydligvis en mer befestet posisjon  overthere og på kontinentet, som i dette tilfelle betyr DK & UK. En del av et større hele og ikke en trussel for the establishment som de liker å tro her på berget.

Det viktigste ble sagt tidlig av Tonkin, og gikk på at skillet mellom disse ulike plattformene var oppkonstruert. Uavhengig av hvor du snakker om litteratur, snakker du om litteratur. Medium ikke sjangre, og med uante muligheter. Han påpekte at han selv hadde vært onlinejournalist siden avisa hans fikk nettutgave og selvfølgelig jobbet på alle mulige plattformer.

Listmania
Det var endel snakk om lister hvordan disse, helt uavhengig av emnevalg alltid var de mest leste = fikk mest klikk i alles aviser. What the people want. 5 beste bøker til høstferien. 20 beste julegaver osv. Det ble dog understreket at dette med å fatte seg i korthet, jmf, lister, twitter ol, ikke var nymotens nyoppfunnede hjul men hadde eksistert siden kulturkritikkens opprinnelse. Oscar Wilde ble nevnt. Teaterkritikk, og en rekke gode eksempler på fordumst slagferdighet.
, blant annet fra Danmark (fritt etter hukommelsen)
- Teppet gikk opp klokken åtte. Jeg gikk kvart over.-

Danske Klaus Rothstein snakket også om at det er de gode bakgrunnshistoriene som selger bøker. Og brukte en ung dansk poet som eksempel. Yayha Hassan, som hadde gitt et kontroversielt intervju om sitt ghettofattige kriminelle innvandrer liv i Århus og fått ekstrem mediaoppmerksomhet før diktsamlingen var gitt ut. Bestselgerlyrikk.  Dette helt uavhengig av diktsamlingens kvalitet, selv om han la til at den var god.


Spørsmål fra salen: 
, bortsett fra bloggerne aner jeg ikke hvem som spurte om hva.
Fikk kun med meg at Morgenbladet og NRK var representert.

Ett om utdannelse som allerede nevnt over
, ingen fra panelet mente det var nødvendig, eller det var ihvertfall det de sa.

Ett om forskjellen på en glad amatør og en proff. (Elisabeth)
Visstnok ingenting annet enn at man måtte ha en redaktør for å bli antatt i feks Kritikerlaget. En redaktør eller ihvertfall en redigert tekst er derfor det eneste som står imellom undertegnede og proffstempelet. Sånn rent bortsett fra paycheck og arbeidsgiver. Marta Norheim fra NRK sa også at det var vanskelig å forholde seg til blogger fordi hun ikke visste hvem som betalte dem og hvor mye de hadde lest. Noe som igjen viser at kunnskapen rundt bokblogger er svært overfladisk. Det er vel ingen steder daglig sidekonsum er mer detaljert dokumentert enn på blogg, og igjen - med mindre du blogger for forlagsliv eller NRK - er det ingen som betaler den jevne blogger. Dessverre!

Ett om hvorfor ekstremfokus på lettvintheten
, eller ståa i forlagsbransjen. (Bjørg)
Høna eller egget? Er fokuset på bestselgere og overfladisk innhold ønsket av leserne eller påtvunget fra forlagene. Ikke noe entydig svar her annet enn at erfaringene fra både Danmark og England var at ALLE lesere elsket lister og at disse alltid fikk mer enn klikk enn noe annet online kulturinnhold. Og at det selvfølgelig krevde sin forfatter/skribent å skrive kort og poengtert.

Ett om hvorvidt det fremdeles var slik 
at en kritiker kunne make or break en bok?
Det kunne de (eh vi) visstnok ikke. De eneste kritikerne med makt var teaterkritikerne. Og den aller beste anbefalingen en bok kunne få var fra din beste venninne - iflg. Erica Wagner. Hun sa også at i sitt eget forfatterskap var henne høyeste ønske å få leserne til å føle sterkt, og at det samme gjaldt for kritikken - og hvis bestevenninna sa - les denne - leste hun - leste alle.
, og see, der har du bloggeren, meg - alles beste online venninne
, du leste vel Catch22, når jeg sa du burde...kanskje leste du den uten at du visste jeg sa du burde, kanskje er du ikke klar over at hvis du lest Catch mellom 2010 og 2013 er det fordi jeg lekte i underbevisstheten din.

Color me powerful, akkurat som de lot som i Trondheim
All makt til bokbloggerne, mhuaha, den debatten får du referert hos Lattermild.
, eller på facebook hvis du er medlem i bokblogggruppa.

Som elegant bringer meg til neste punkt.
, som handler om facebook og de lukkede diskusjoner.
Ikke som Ibsen og Brandes som kranglet så fillene føyk i avisene, men på facebook i lukkede grupper, der deltakelse er basert på medlemskap eller hvem du er venner med.

Iflg. Hoem pågår det nå blant annet en spennende og intens diskusjon om Marit Christensens biografi Moren, der mange kjente kulturpersonligheter og forfattere forsvarer Christensen og taler media midt imot. Men det er et ingen som vet mm man er venner med such and such. Og da er plutselig det demokratiske nettsamfunnet ikke så all inclusive likevel og pendelen svinger tilbake til elitisk og innenfor - og almuen - utenfor.

, og hvis jeg skal være dystopisk - og late som jeg er like smart som Erica Wagner
, er jo det rett og slett en katastrofe, men siden jeg holder meg til debattens hovedstemning som gjentakende hevdet å være ikke-dystopisk, noe som burde få de aller mest observantes bjeller til å ringle mistenkelig,
setter jeg skylappene på og oppsummerer enkelt og greit med at hele panelet var skjønt enig om at litteraturen har aldri stått sterkere, mer variert og på flere plattformer

, selv om media til stadighet prøver å ødelegge med pengesug og bestselgere og den moderne verden av lett underholdning, realitysug og terningkast har gjort oss late.

Og norske journalister og kritikere
har fremdeles ingen oversikt over bokbloggerne.

 Til slutt et boktips fra fabelaktige Boyd Tonkin, som jeg kunne hørt på i timesvis,
- You are not a gadget - Jaron Lanier
, en digitalpioner som forutså hvordan digitale media ville forandre
, the live, universe and everything - -

Og mens jeg er igang, for egen regning:
Bokelskerinnens innlegg om forlagenes overdreven fokus på bestselgerne
Og Frode Hemlich Pedersen om Litteraturkritikk før og nå
, et forsvar for den negative, frekke og uærbødige kritikken
, som jeg mener alle bokbloggere burde lese.

Det er alt jeg husker og fredagen for meg
, skulle det dukke opp mer havner det i kommentarfeltet.
Noe å tilføye?

KULTURKJERRINGERI 2013

Ooops sa kulturkjerringene, krevde pengene tilbake og sprang fleksibelt til middag.
Samisk kan man lære en annen gang. 


Fredag 5.april skulle seks bokbloggere på teater.
Stykket var Himmelrik og skulle handle om samisk finskefyll på hyttetur fordelt på 2 scener - og det skulle foregå PÅ SAMISK, og ikke østlandsk med fake samifinsk aksent, som jeg fremdeles hevder det var naturlig å anta.  
Hadde jeg visst dette på forhånd er det ikke sikkert jeg, tidligere på dagen, hadde herjet like hysterisk med billettkontoret da det viste seg at jeg iløpet av påska hadde greid å slette både bestillingen og pdfbilletten min.
Frampek

En halvtime før showstart ble noen syke og hele stykket avlyst.
Personlig synes jeg det var litt overilet. Alt de hadde trengt å gjøre var å nekte alle samer og finlandsvensker, adgang, og de som til forveksling så ut som svensker og finlandssamer, resten av oss ville uansett ikke skjønt noe. I motsetning til kino er uansett alle positive på teater. Jeg hadde allerede linet opp høflige latterhikst og et par klask på lårene når jeg så at andre lo. Hadde ikke spilt noen rolle om det var hullete besetning, dårlig lys eller skurrete lyd.


Kortversjonen:
Istedet for kultur sirlig nedtegnet på blokk, ble det indisk middag, utepub og litteraturhus. Litt skummelt var det, bortsett fra Silje, som jeg har bookcrosset med flere ganger, var 2 aldri snakket med og 2 kun truffet en eneste gang forut. Og til tross for at jeg egentlig kjenner dem etter å ha lest bloggene deres i årevis, var jeg både nevrotisk og hyper. Ihvertfall de 3 første timene. Talatut på speed. Roen senket seg ikke før jeg hadde spist halve New Dehli og klarnet hode med kald byvandring i oppoverbakke.

Her kom det helt andre nerver inn, kun 3 uker igjen til Sentrumsløpet, og samme bakke skal løpes opp. Dårlig tegn da at jeg peste som en hval spaserende. Den historien om hadicapdoet og sittestolen må nok bearbeides kraftig før jeg igjen kan ta den i lystig lag, og snurredass anekdoter ble forbudt ifjor. 
Jeg lovet 8k dyrt og hellig - aldri mer!

Det viktigste med bilder er at ingen kjenner deg igjen.

Nederst danser Solgunn til gatemusikken. Øverst ser du Elisabeth, Silje og Elikken på vei til Litteraturhuset, der det var fullt og Harald Eia spiste middag. Istedet ble det Lorry, eller heter det Lorries, der det kostet 81kr for et glass vin og vi lærte at Elikken snart er OL klar og Elisabeth har en fortid blant nakne menn.

Tidligere på dagen:  Devildog går på vannet.

Ok, jeg innrømmer det. Jeg er verdensmester i å ta anonyme bloggbilder. 
Noen flere som lurer på hvilke hemmeligheter Knirk og Silje lurer med?


Sidetrack:
Oslos fineste rumpe.
Eller Oslos frekkest fyllik?

På kafe lørdagformiddag kom en full mann opp til meg og sa jeg ikke hadde noe fin rumpe. På søndagmorgen våknet jeg til dette yahoosøket:
 - oslos fineste rumpe - 

Skal jeg gjengi korrekt kom altså fyllerusken opp til bordet jeg delte med finelin...., eh hun med oslos fineste rumpe, ivrig etter å fortelle hvor flott bakende hun hadde, deretter ser han på meg og sier  - du hadde ikke så fin rumpe. 
Men så har jeg heller aldri blitt betalt for å vise meg i undertøyet - hylte jeg mens jeg skulte på klineline og  helte varm kaffe over slasken - og dessuten er jeg snart femti
... kunne jeg sagt, og gjort, istedet ble jeg målbundet og furten.
, og kommer nå å tilbringe resten av livet i frotteskjørt
Livet blir aldri det samme.

 Narsissme aside:
Det var en fabelaktig fredag. I godt selskap. Jeg snakket altfor mye, lo for høyt og kom hjem for sent, med altfor mange glass innabords til at jeg orket å stå opp før sju, slik at svømming og jogging ble unnagjort før frokost. Åtte derimot gikk helt fint. Og jeg rakk til og med en runde med utendørs tvangslesing. Det må man når man for første gang har eget hotellrom, med balkong.

 Hva vi snakket om?
Nja, blurping, Den Fortrolige, porno, hun som sier vidunderlig nyt nyt, fantasy, petangue, smarttelefoner, sportsjournalistikk, hunder, kreftbøker, penger, selvpromotering, kjendiser, blogging DUH,
, osv osv, og jeg ble så inspirert at jeg kanskje både registrer bloggen min på bloggurat, på tide å innse at det bare er morra mi som leser, k
, og aksepterer venner på min fake facebookkonto.
Merk at sistenevnte er kun fordi jeg vil se hva dere driver med.

Livsløgner er en nødvendighet.
, både når det gjelder rumper og bloggtrafikk
, og selv avlyste teaterstykker gir kulturkryss.

(kledd for utendørslesing
, mens jeg ennå tror jeg har ei helt vanlig rumpe)

VIGDIS DOES EIDSVOLL

Leve Posthornet 
 - Vigdis Hjorth   (2012)

Lydbok lest av Gisken Armand
kombinert med 
papirutgave fra Cappelen Damms
+ Vigdisshow på Eidsvoll Bibliotek.





Dette er tredje forsøk på en innledning til dette innlegget.
Jeg hadde tenkt å starte med boka og Ellinor og begrense fangirldyrkelsen av forfatteren til et par setninger på slutten
, men fingrene vil bare skrive om Vigdis på bibliotekbesøk.

Jeg har detaljert notater, men de handler kun om punktlighet, skiboksen på biltaket og hvor lykkelig jeg var over at hun ikke hadde blanke klær. Jeg hater det blanke. Stalkernotater, som får forbli på servietten. Det jeg kan dele er at hun var mørkt velkledd, og 27. Hadde dette vært Hollywood og jeg hvilken som helst starstruck amerikaner ville jeg kledd meg i finnlandshette og journalistgravd meg til superdiett og doktornavn.
Hvis jeg hadde hatt bil.
Hvis det var nødvendig.

Det er det jo ikke for alle vet jo at Vigdis jogger og drikker.
Og jeg trenger og tro at det er akkurat slik
man blir seende ut av jogging og drikking.
Fuck dokotordyregod.

Viktigere enn hvordan forfatteren tok seg ut:
Hvordan hun oppførte seg. Hva hun sa.
Hvordan vi alle trodde hun skulle snakke om den nye boka si, men så nevnte hun den ikke med et ord og snakket heller om forfatterskap og forfatterliv.
Hva som er sant. Hva som er fiksjon. Og grensa imellom. Rett og slett hvordan hun plukket scener og setninger fra livets, eget og andres, smørgåssbord. Hun leste høyt. Fortalte anekdoter. Løy så det rant og delte intime sannheter?

Hun var morsom.
Nesten på standupnivå, og humringen i salen var konstant
, kun avbrutt av et og annet latterhikst.

Jeg ante ikke at Vigdis var så lettbent og uhøytidlig. Det glimter jo i bøkene, men det jeg har sett av henne på tv, og den ene gangen i Murakamipanelet, lente mer mot pompøs og alvorlig enn veivende standup. Kanskje fordi hun snakket om andre ting enn seg selv og forfatterskapet?

Gledelig overrasket.
Jeg kom forberedt på småtraurig snakk om Kierkegaard
og endte opp småfnisende en hel time.

Jeg gjør som Vigdis
, istedet for å snakke om Posthornet, snakker jeg om Hulda Kråkefjær,

Flere anekdoter og historier hun fortalte fra barn/ungdom, var hentet fra Tredje Person Entall, min foreløpige Vigdisfavoritt. Det virkeliggjorde hele problemstillingen fiksjon/virkelighet. For der stod hun og fortalte om hvorfor hun ble forfatter og delte episoder fra barndom og skoletid - også hadde Hulda gjort det før, eller  etter, akkurat som Herdis i fengsel og mora til Mari.
Vigdis er alle og alle er Vigdis.
Og alt, men ingenting er sant.
Performance Art.


Over til Ellinor
, som er navnet på Posthornets heltinne.
Ellinor er 35 og finner livet sitt for ubetydelig for store tanker og lidelser.
Hun jobber som kommuniksjonsrådgiver og da en kollega tar selvmord ender hun opp med å overta hans arbeid i Postcom, som består i å utdanne postansatte til å jobbe mot Eus tredje postdirektiv. Vi følger henne i 6mnd, helt til det store slaget om postdirektivet på Arbeiderpartiets landmøte 2011.
Postdirektivet? = fri konkurranse på brevpost under 50g = elendige kår for postansatte
og urettferdig utlevering av post.

Boka åpner med at hun finner dagboka fra 2000
og blir satt ut av det intetsigende innholdet.
Navnene kunne byttes ut, datoene byttes om, ingen bevegelse, ingen sammenheng, ingen glede, bare lede; pengene, brunfargen, sladderen, maten, jeg kunne like gjerne skrevet man som jeg. Og nå var det anderledes, det hadde hjulpet å bli eldre?

Hun lengter etter store følelser og den store sammenhengen
På jobben, i forholdet, til familien, på gata.

Long story short:
Det haver seg slik at Ellinor, gjennom edle postmenn og nostalgisk brevskriving, finner tilbake både til livet, mannen og meningen. Det etterlengtet sammenbruddet blir avverget og livsgnisten kommer tilbake. Hjulpet av alminnelige postansatte, de trivielle livene, brevene som forsvinner og historiene bak.

Jeg tenkte på Knausgård, om det han sa om
å gå så nært at alt blir fjernt, og universielt.

Meningsløshet kan kun bekjempes på detaljnivå. Navlebeskuelse hjelper. Det er helt sant. Perspektiv og lange linjer er den raskeste veien til depressiv galskap. Gammelerik venter oss alle, og i fugleperspektiv ER livene våre for små og ubetydelig for alle de svulmende lidende følelser vi bærer på. Vi trenger skylapper, retningssans og noen å redde, som Ellinor og de postansatte.
Fanatiske hobbyer hjelper også.


Gull som glimrer:

• Viktigheten av å være den som kommer sist inn med lue, skjerf og røde kinn.
• - Triste mennesker i billige tekstiler -. , men min er enda sørgeligere:, triste mennesker i blanke tekstiler.
• Ellinor som er på kino og ikke gråter til Høytleseren, og påfølgende filmananlyse.
• , og da Stein kom med sexleketøy.  -  vi la oss og lå sammen -
• - Er det deilig spurte han for femte gang og for femte gang svarte jeg: - Helt ok -
• Stein som skriver brev til seg selv - sin egen kommunikasjonsrådgiver.
• Ellinor drikker ikke.

Boka avsluttes med at hun sjekker postkassa for brev og åpner dagboka.
Og da passer det utmerket og igjen vende tilbake til Vigdis does Eidsvoll.

For nettopp disse 2 elementene.
Brev og dagbok, var ingrediensene i de 2 løgnene som Vigdis hevder var med å gjøre henne til forfatter.
Merkelig nok gjorde de ikke Hulda til forfatter.
1. Fiktive brev til ukebladspalter for femtilapper.
2. Lidenskapelig fiksjon i dagboka for å pynte på mislykket tap av jomfrudom.
Begge historiene sanne eller ikke finnes i Tredje Person Entall
, har jeg sagt at det er min Vigdisfavoritt?

Brev og dagbøker.
Menigmanns skrevne ord
, til kamp mot meningsløsheten.
En skreven highway til sjela.

Ellers: Oppleser Gisken er like bra uansett hva hun leser, og jeg har tidligere utropt henne til sjela i vigdisbøkene, men denne gangen, og kanskje også tidligere uten at jeg har lagt merke til det, snek det seg inn en distanse, et snev av Ellinor som ironiserer over seg selv, på en måte jeg VET jeg ikke ville fått til i egen lesning, og er usikker på om jeg liker.


Leve Posthornet hos tanum.no
Min er et lesereksemplar fra Cappelen Damms
Flere norske bloggere:  Solgunn, Janicke, og Merete


Know your writer:

Line hadde rett.
(- mhauahaua, selvfølgelig serverer man ikke vin på biblioteket -)  Ingen vin. Ingen veritas.   
Det var et overtramp, for hvis man kan drikke vin på biblioteket når det er  lokal countryheltaften er det jo selvklart at man må gjøre på forfatterbesøk.
 Nei, jeg sa ikke hei, hadde ikke med bok til signering og jeg lover at jeg helt tilfeldig og uskyldig sto og studerte kinoplakter da hun kjørte forbi og derfor og bare derfor vet at hun hadde skiboks på taket. 

 Helt til slutt. Alle damene som var på vigdsishow
, undertegnede inkludert, hadde pene strikkeklær.