- gamle sanger om igjen - (delillos)
Jeg starter med Vigdis!
Litt omtale. Mest mitt syn på virkeligheten.
, de som venter på samleinnlegget, må vente litt til.
--------------------------
- Vigdis Hjorth
Kilde: Lesereks. CappelenDamm
Nominering BBP16? Ser sånn ut.
Sagt det før: Bloggere, Anita, Tine, Lena
, alle aviser, alle tidskrift, alle vil ha kake.
Det begynte med Ingunn Økland og ballet på seg
, beklager betalingsmuren til Aftenposten, linker derfor utenom.
Dette er boka som virkelig (pun intended) har satt fyr på litteraturdebatten i høst. Debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen. Om hvorvidt det er lov (etisk forsvarlig) å putte naboer, kjærester, fedre og navngitte fremmede inn i bøker og likevel kalle det romaner. Det er både spennende, irriterende og selvfølgelig på samme tid. Det handler om ting man egentlig ikke vil vite noe om, samtidig som man vil vite alt.
Virkelige mennesker i fiktiv handling.
Og verden er blitt så bitteliten, og det er bokhandlere i kabul, og folk kjenner seg igjen, og folk sier i fra, og hvor langt kan en forfatter egentlig gå.
Bryr vi oss som lesere? Burde vi bry oss?
Arv og Miljø
tar utgangspunkt i en arvestrid.
Det er 4 søsken og 2 hytter (på Hvaler). 2 yngre døtre har tatt seg av hytter og foreldre. Sønnen og bokas hovedperson Bergljot har trukket seg vekk fra familien. Hyttene gis som arv til de 2 yngste. De 2 eldste skal få penger. Men så får de ikke like mye som hyttene er verd, og egentlig ville sønnen ha hytte. Bergljot vil hverken ha hytte eller penger men går inn på brorens side pga urettferdigheten
, og det andre
, det som boka egentlig handler om
, om hvorfor hun trakk seg bort fra familien
Hadde jeg skrevet denne omtalen i september, like etter jeg leste boka, da avisene ennå bare skrev om hvordan dette kanskje var Vigdis' beste bok, hadde jeg gjort mitt beste for å tåkelegge dette andre. Leseropplevelsen her blir best hvis du ikke vet, hvis detaljene kommer langsomt, mens du leser.
Det for sent for slike hensyn, avisene er fulle
, og dette andre, er kjernen i hele debatten;
Incest
Fra hun var 5 til 7 ble Bergljot misbrukt av sin far.
Denne innsikten kommer til henne gjennom en kombo av skrivearbeid og psykoanalyse.
Familien fornekter og mener hun fantaserer og dramatiserer.
- At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg -
Så lurer avisene på;
Er Bergljot Vigdis, ble hun misbrukt av sin far, og hvorfor er det så mange virkelige scenario i boka?. Vigdis selv stakk til utlandet, og svarte allernådigst, nja, på direkte spørsmål, og alle ser ut til å ha glemt selve boka. For hvordan kunne Vigdis skrive slikt om faren sin, hvis det ikke var sant? Hvorfor kaste et slikt kriminelt lys over sin avdøde fars minne?
Kan man nå
i det hele tatt, lese boka, (eller forfatterskapet) uten å tenke på en misbrukt Vigdis?
, for, let's face it, hun ville neppe incestbeskyldt hvis det ikke hadde vært sant?
, hun visste jo hvordan det ville bli, hva media ville si,
, hun er tross alt kjent som en forfatter som, på repeat, bruker seg selv i bøkene...
, vigdis mellom permene har vært ute i mang en vinternatt.
Njaaaa - sa Vigdis.
Er det sant?, spurte de på litteraturhuset
Njaaa - sa Vigdis.
Jeg sier:
Glem nå Vigdis for et øyeblikk.
Tenk på Bergljot.
Tenk om hun lyver, har misforstått, husket feil, bare tror hun ble misbrukt.
Litt sånn som hovedpersonen i Vingebelastning, som fikk hele barndommen sykdomsteintet av shrink. Gjør ikke tvilen boka mer interessant? Bedre? Bergljot som insisterer på å bli trodd, hørt, tatt på alvor og søstrene som, spesielt Astrid, prøve å jatte med, å holde linja. Mora? Faren?
Frustrasjonen til B, fordi de ikke annerkjenner, ikke vil høre hennes versjon av familiehistorien, blir den samme, men alt det som skjer på den andre siden får et helt annet lys, en kompleksitet, den biografiske lesningen av romanen mangler.
Fra badguys til nestengoodguys.
Tenk hvis en av dine søstre hadde dukket opp en dag og sagt at, hun fant ut i psykoanalyse at faren din forgrep seg på henne som 5åring.
Hadde du umiddelbart sagt, huff uff og forkastet far?
, hadde du?
, really?
, faren din, som aldri hadde vist noen som helst avvikstendenser mot deg?
, eller den andre søstera di?
, hadde du?
Det viser for en håpløs situasjon familien befinner seg i, kun Bergljot har et klart forhold til historien, for henne er alt virkelig, for resten, er det umulig. Like umulig som det er for B og se sin sannhet under teppet. Hvis B skurrer er det Astrid (søstera) som er heltinnen i romanen. Hun gjør det eneste mulige. Prøver å holde ting sammen.
- Vi har grått og grått sa mor, vi har grått oss tomme, sa mor som om hun ville unskylde at de ikke gråt, så ikke gråteferdige ut, de så oppspilte, lett maniske ut. -
Kan man vite?
Njaa - sa Vigdis
Jeg sier, hva med dagbøkene til Bergljot?
, de med oppdiktede seksuelle erfaringer, som faren finner
, de som brukes som bevis på skyld
, de samme som Hulda Kråkefjær, 3.pers Entall, skriver for å pynte på jomfrudomtapet
, de som Vigdis selv på foredrag hevder var med på å gjøre henne til forfatter
- gamle sanger om igjen - (delillos)
Du skal ikke tro alt du leser?
Det er ikke alt skrevet som er sant?
Hva var det jeg påstod i forrige innlegg, om Colm, jo, at den versjonen du husker best er den sanneste, og uansett hva som skjedde med Bergljot, er historien like problematisk, like aktuell, og like til stede i de beste familier.
Det er ei god bok. I rytmisk vigdisspråk.
Den fortjener mer enn realityfisking.
Jeg er faktisk litt irritert på Vigdis.
Hun hadde ikke behøvd å lene seg så tungt på virkeligheten, hun kunne filmet og fantasert, skrevet slik at debatten ville dreiet rundt litterære grep og mørketall. Nå ser det ut som om hennes eget mørke blir stående igjen som den endelige lesningen.
Den sanneste.
Jeg håper for Vigdis at boka er ren fiksjon
Jeg håper for Bergljot at alt er sant.
Jeg håper du leser den og gjør deg opp en egen mening.
Sannsynligvis har du lest og ment i ukevis.
Let's hear it!
Pic: Carl Martin Nordby
Vigdis Hjorth er det nærmeste jeg kommer en favorittnorskeforfatter og min fangirling har gjennom årene blitt nitidige dokumentert. Tror hun er den mest omtalte forfatteren på denne bloggen, (orker ikke telle).
8 år med forfatterdyrkelse
, favoritten er still Hulda Kråkefjær
, eller kanskje Om Bare,
Jeg har ventet på hva du ville si om denne boken :-)
SvarSlettJeg er enig med deg på mange plan. Kanskje det viktigste du sier er at du håper det er sant for Bergljot og ikke sant for Vigdis. Det gjør det minst problematisk i begge historiene. Men mener vi da at det enkleste er det beste? Tar vi minste motstands vei? Ok, ferdig med klisjeene :-)
Jeg tror det er sant for Vigdis. Men det betyr absolutt ingenting at jeg tror det, utenom at jeg leser boken på en annen måte.
(minste motstandsvei er hyggeligst)
SlettJeg tror også det er sant for Vigdis. Alt annet ville på nåværende tidspunkt virke latterlig, men det plager meg at jeg gladelig spekulerer og at jeg sannsynligvis nå ikke greier å legge dette bort, også i framtidige Vigdisbøker, samt nytt lys på gamle bøker. Framtidige master/dokotor/særoppgaver om Vigdis må nå ta stilling til - dette - og hele forfatterskapet må under lupen.
Jeg greier ikke helt å forstå hvorfor hun vil ha det slik. Finner ingen fornuftig forklaring, annet enn noe knausgårdsk kunstvrøvl, eg det måtte bare ut, kunsten uber alle, etc etc.
Med forbehold om at eg ikkje har lese boka:
SvarSlettDu skriv: «Jeg er faktisk litt irritert på Vigdis.
Hun hadde ikke behøvd å lene seg så tungt på virkeligheten, hun kunne filmet og fantasert, skrevet slik at debatten ville dreiet rundt litterære grep og mørketall. Nå ser det ut som om hennes egen mørke blir stående igjen som den endelige lesningen.
Den sanneste.»
Eg er faktisk litt irritert på Aftenposten og Ingunn Økland, av same grunn. Det er dei som i første omgang insisterer på å ikkje behandle teksten som ein litterær tekst men som begynner å etterforske forfattaren. Eg synest heile debatten er starta på heilt feil premisser. Og så synest eg det du skriv innleiingsvis er veldig interessant. Du skriv om korleis synet på boka har endra seg sidan du las den, gjennom nettopp denne debatten. Og det seier jo litt om kor viktig den litterære samtalen er og kor lett påverkelege vi er. Sånn sett, tilbake til innleiinga av kommentaren, tenker eg at Ingunn Økland både har gjort meg nysgjerrig på ein forfattar eg vanlegvis ikkje les og lagt veldig sterke føringar for korleis offentlegheita skal lese boka. Det går liksom ikkje an å lese boka utan å stilling til eller spekulere i kor grensene mellom fiksjon og fakta eigentleg går. Det minner litt om Wassmo og debatten rundt Tora-bøkene (som eg bare har fått referert fordi eg for ung til å hugse den). I seinare tid har vi jo fått lese at Wassmo har opplevd mykje av det Tora-opplever. Men gjennom heile 80-, 90- og 00-talet har ho og svart "Njaa" på spørsmål om kor vidt Tora er Herbjørg. Men korfor er det relevant? Og korfor gjer det noko med lesaropplevinga vår?
Det rare er at når jeg leste boka, visste jeg ingenting om Vigdis og hennes familieforhold og syntes den framstod som mindre hjortsk enn flere av de foregående. Mer roman og mindre Vigdis, om du skjønner - (selv om Bergljot har mye til felles med tidligere heltinner, skrivende, drikkende, lettere nevrotisk....). Du så feil jeg tok.
SlettDet dumme er at den påvirkningen, vissheten om debatten som pågår, ikke lar seg hviske ut. Den vil for all framtid farge lesningen av boka. Den har selvfølgelig også skaffet blest, lesere og klingende mynt, og en veldig sterk undring fra meg, om hva motivasjonen til Vigdis var. Overrasket er hun neppe.
Sier jeg egentlig at forfattere burde sensurere turbulent fortid for å skåne (fan)leseren og verne om forfatterskapet? Isåfall er det en grusom ting å si -)
SlettNei, det synest eg ikkje du seier. Og det burde du ikkje seie heller.
SlettDet skaffer lesrarar. For eksempel eg, som har avskydd dei drikkande og nevrotiske heltinnene heilt sidan Hvis bare, er nysgjerrig på denne boka og antar at eg kjem til å lese ho. Normalt ignorerer eg dei årlege utgivelsane frå Hjorth.
Eg skjønner eigentleg ikkje korfor spørsmålet om kor vidt Vigdis Hjorth er offer for incest eller ikkje har nokon som helst betydning for teksten som litterær tekst. Eg tenker eigentleg at dette er litt medieskapt. Forfattarar har til alle tider skrive nøkkelromanar, men nå har plutseleg Aftenposten sin kritikar introdusert oss for eit nytt begrep - virkelighetslitteratur - utan å eigentleg definere det. Ho blander saman dei uttalte sjølvbiografiene med bøker der ho bare spekulerer i kor vidt det er sjølvbiografisk. Og eg synest eigentleg Aftenposten sin kulturredaksjon har gått ganske langt i å jakte på tabloid kjendisstoff rundt denne boka. Det blir eigentleg veldig absurd å kritisere forfattaren for å skrive om ubekrefta sjølvopplevde traumer, når det er avisene som står bak denne tabloidiseringa. Eg synest heile greia er ganske absurd.
Jeg synes også dette virker absurd, men har ikke lest alle sakene om boken, kun fått med meg overskriftene. Boken fremstår jo ikke selvbiografisk i større grad enn de fleste andre norske samtidsromaner, og hva er da poenget med å grave etter sladder? For det er vel det journalisten har gjort. Halvveis inn i boken har jeg klart å holde avstand til debatten og leser den som en roman, ihvertfall til en viss grad. Synes den er veldig god, men siden det er min første Vigdis kan jeg ikke sammenligne med tidligere utgivelser.
SlettBjørg:
Slett(godt, noen ganger vanskelig å lese mellom egne linjer)
Enig i at incest eller ikke har ingen betydning for den litterære teksten. MEN, det er nå slik at når man først vet noe er det vanskelig å legge det bort, og krever stor selvdisiplin og ikke lese inn. Derfor godt å høre at Silje ikke lar det forstyrre nevneverdig. Ikke sikker på om jeg hadde klart det selv. Eller, jeg har forsåvidt klart det med de andre vigdisbøkene, kun slått meg til ro med at hun bruker seg selv/sitt liv/omgivelser, som har ingen betydning hvis man ikke kjenner detaljene. Samme med Knausgård. Ukjent mann for meg, derfor ble det lett å lese kampene som romanske. Men det er forsåvidt en helt annen debatt, det blir jo ikke moralsk høyverdig bare fordi jeg synes det er greit.
Og det virker som jeg gjør det siden min instinktive reaksjon både til Økland, ekskonene og venninnene er nærmere - ta deg en bolle - enn etisk bekymret. Som på mange måter er bekymringsverdig i seg selv. Jeg hegner om min egen leseropplevelse.
Men jeg er irritert på Vigdis like fullt.
Silje:
Jeg hadde null problemer med å lese som ren fiksjon i september, synes den virker mer helstøpt roman enn det meste av de andre 2016bøkene. Var nesten - litt sånn - endelig - en skikkelig historie, ikke bare glimt og fortidsbrokker.
Spent på å høre hva du synes når den er ferdiglest!
Jeg er glad jeg leste boka før Økland og debatten tok av. Etterpå vil man unektelig lese denne boka i et meget farget lys.
SvarSlettEllers har også jeg lest side opp og ned i Aftenposten, Klassekampen, Morgenbladet, Adresseavisen , NRK etc etc om denne debatten, og kjenner ikke behov for å si noe mer om det akkurat nå. Kanskje siden.
Jeg synes også det er interessante problemstillinger du har trukket opp.
Og for meg var romanen en roman. Hva den nå har blitt er ikke så godt å si, - noe annet, noe mye mer enn det den var i utgangspunktet, pga Økland og debatten.
Og så har vi fått stadig nye forfattere og harme romanmodeller som kjenner seg igjen, som Geir Gulliksen og ekskona. Fra før hadde vi Hanne Ørstavik og venninna fra nord.
(Knausgård, Espedal og Mykle er i en annen kategori, mer selvsagte virkelighetslitteraturforfattere) Nei, skulle ikke skrive noe mer om den saken sa jeg.
Jeg liker at du er på bloggbanen igjen. :) Takk for link!
Ja, det har ikke manglet dekning. Mye av det har også vært svært interessant lesing, og handlet om andre enn Vigdis. Jeg føler at jeg er veldig - kappen etter vinden - avhengig av hvem det gjelder og hvem som uttaler seg. Som du sier stiller Knausgård og Espedal i en klasse for seg, men jeg synes det også går et skille mellom Gulliksenbråket og det som skjer i Arv og Miljø. Sikkert fordi det er forskjell på føle seg litt støtt/uthengt/flau enn å ta for seg crimes. Men nå spekulerer jeg igjen, og grafser, og tenker på alt det som egentlig burde vært irrelevant.
SlettEnig i at det har vært mye interessant lesing. Gulliksen hadde også en veldig bra motsvar her forleden.
SlettJa, det er forskjell på Gulliksen og Hjorths bøker mht tematikk . Hvor forskjellig de er mht til bruken av modeller og deres handlinger er oss ikke gitt å vite, skjønt Gulliksen redegjør godt for sitt i den avisaken.
Ang Hjorths så trenger ikke incestopplevelsen å gjelde henne, hun skriver ikke så inngående at det automatisk virker selvopplevd, synes jeg, så det orker jeg ikke å spekulere i. Men etter all den debatten blir man jo forledet til å tenke i de baner, og at hun derved henger ut sin avdøde far, skjønt jeg har heller ingen god grunn til å tro at det er slik det henger sammen, og ergo, bryr jeg meg ikke noe om det.
Det har jo ikke vært slik liv på kultursidene siden Knausgårds først Kamp, og det er jo fint, selv om emnet, eller ihvertfall utgangspunktet og framgangsmåten (Aftenposten/Økland) er på grensen og merksnodig. Som nevnt tidligere tenkte jeg ikke et øyeblikk på at incesten var selvopplevd da jeg leste boka. Hvorfor i alle dager skulle jeg det? Nå klarer jeg ikke la være å tenke/irritere/diskutere det.
SlettSom alltid, en herlig omtale som setter fingeren på noe viktig! Selv leste jeg boken da jeg bare hadde hørt om debatten, uten å lest argumentene. Jeg bestemte meg for å glemme den, og derfor greide jeg å konsentrere meg om Bergljot og glemme Vigdis. Er enig med deg at mye av leseopplevelsen blir ødelagt hvis en vet det som avklares underveis :)
SvarSlettGodt gjort av deg å glemme debatten. Tror ikke jeg hadde greid det. Hjernen har sikkert sett alt for mye reality-tv, men det er kanskje derfor - reality - i bøker heller ikke plager meg nevnelig. Dette er jo, som Bjørg skriver hovedsaklig, medieskapt - og ihvertfall i forhold til denne boka - unødvendig. Det er jo nok av andre - virkelighetsbøker - og ta utgangspunkt i.
SlettLeste ikke omtalen din, for jeg leser denne boken nå. Min første Vigdis Hjort bok, men jeg liker den så langt, har ikke kommet så langt siden jeg leser på telefonen og begynte i går, men virker lovende.
SvarSlettAhh, din første Vigdis.
SlettHåper det blir flere. Gode ting som kommer ut av alt dette styret er at boka får nye lesere, som Bjørg, som ikke liker vigdisbøker, og andre som kanskje bare er nysgjerrig. Klovner på sirkus sa Cora Sandel på 30tallet. Hun strevde forresten også med at folk lurte på hva som var sant. Jeg får si som jeg alltid har sagt;
Anonymitet og pseudonymer
, det løser alt, helt til en eller annet overivrig journalist kommer og tar deg (ref. Ferrante).
Du husker selvfølgelig alt vi diskuterte sist i Oslo, og etter noen ukers intens jobbing har jeg snudd totalt, og er mer på din linje, men ikke helt. Slik B er fremstilt her mener jeg hun er så lik forfatter at det tvinges frem en lesning som ikke er fiksjon, og dette gjør hun kanskje bevisst. Var det på tide å få katta ut av sekken? Fortelle den endelige historien om hvorfor livet hennes ble slik det ble.Det går ikke an å ikke lese B som V - uansett hvor feil det blir så lenge det står roman på omslaget. Frister veldig å begynne på den masteroppgaven nå, klør i fingrene og lesebrilleme.
SvarSlettDet husker jeg selvfølgelig, og sier nok her, akkurat det samme som eg sa da, selv om jeg føler selv at jeg er blitt litt mindre bastant, litt. For noen uker siden var jeg mer, en roman er en roman og jeg leser alt som roman, basta. Nå, vet jeg ikke helt.
SlettHvorfor (halv)snudde du?
(ang. master, det er bare å begynne å skrive, ingenting å vente på)
Jeg halvsnudde fordi det plutselig gikk opp for meg at hvis hun skal skrive om dette må det fiksjonaliseres, hvis ikke blir det for bundet. Om det er svak fiksjonalisering, så ok - det viktigste her blir romanen, ikke nødvendigvis at forfatter skal få det ut av sin kropp, men at det fanger noe viktig i samtiden, og at Vigdis klarer å skrive om dette på en troverdig måte.
SlettDu fikke det plutselig til å høres fornuftig, must-be og svært naturlig ut. Glemte nesten et øyeblikk at hun dro inn faren sin. But again, han er død, og troverdig er historien absolutt, ihvertfall sier det som vet om slike ting det. Alt jeg har å støtte meg på er litteraturen. Noe jeg ikke ville hatt hvis alle var redde for å trekke in virkelig virkelighet. Jeg vingler.
SlettYepp - vingler litt her også, skal levere førsteutkast til veiledning på mandag, så må nesten være ferdigtenkt til da...eller helst litt før. Men så er det jo også viktig å lage god og sunn middag, ta seg en liten trimtur for å lufte både meg og hund(ene), se litt på noen serier, og ellers dagdrømme om fant og fjas.
SlettSå/hørte nettopp samtalen mellom Ivo/Vigis fra igår (streamet fra litt.huset i Bergen). Det var veldig elefant i rommet, men samtidig interessant, bådet det som ble sagt og ikke sagt. Vigdis brukte dikt og sitater for å tåkelegge, og det mest klartekstaktige var at den mest selvgiografiske romanen hun har skrevet er Jørgen+Anne. Mot slutten bagatelliserte hun debatten til en Aftenpostenting, men understreket også (forøvrig noe av det samme jeg nevnte over) at det er forskjell på at en liten krets kjenner seg/noen igjen og støtt (ekte navn, eg Knausgård), enn hele landet og kontinent kjenner dem igjen.
SlettEllers virker både hun og Ivo veldig på linje med hva du skrev i halvsnuinga di, samfunnsnytten/troverdighet.
Ivo er lastet ned.
(hbo: Westworld, som jeg ser nå, faktisk, også dreier seg om virkelighetsforstyrring. Har du sett?)
Jeg skal høre Ivo og Vigdis på mandag, det blir interessant i lys av debatten og det du skriver. Spent på hvordan den samtalen blir i Trondheim.
Slett(Ivos bok har jeg så vidt begynt på)
Har begynt på Ivo, lest 10%, men det er fryktelig omstendelig, og jeg er allerede lei av modifikasjonene, at han, mener å, tror, muligens kan ha husket, opplevd, luktet, sett. Etterrettelighet passer seg ikke i alle sammenhenger -))
Slett(ahh, jeg visste ikke at de var på turne, spennende å se om de sier det samme)
Skitt at jeg ikke fikk med meg debatten fra Bergen, må sjekke om den ligger ute en plass.
SlettWestworld - har jeg ikke begynt på - ferdig med tredje sesong av The Fall, Homeland, + div koselig fra nrk; eventyrjentene og vikingane - skal forresten se debatten fra NRK på nett-tv i kveld, begynte såvidt i går med rakk ikke å se mer enn 10 minutter, og jeg kjente at hun med den veldig korte panneluggen og det veldige alvoret og det veldige selvhøytidlige selvet, hun fra parken i Lillehammer for to (tre) år siden, hun med et etternavn som begynner på Ø - hun er ganske enkelt veldig vanskelig å svelge, selv med en god hvitvin til.
Den ligger ute hos Morgenbladet, vet ikke om man må abonnere.
SlettVi er midt i the Fall, synes dog ikke det var like spennende som før, men dt skjer meg hver gang jeg må vente på sesonger, mister interessen. Egentlig burde jeg ikke se noe serie før alt er avsluttet. Trykket tilfeldig på Chewing Gum på Netflix her forleden, i sykesenga, og det er første gang på lenge at jeg har fnist høylytt. All forklarelse har mulighet for potensiell ødeleggelse, så jeg tror du bare må må å se - nå. Blir bare bedre utover. (Yepp til hun Ø-en).
Ja, hun Ø-en er jo vanskelig å fordra. Skal selvfølgelig ikke avsløre noe om det Fall, men jeg syns denne sesongen var rar på grunn av alle nærbildene av ansiktene, og den veldig sløve stemmen til Gillian. Hun har vel ikke snakket slik bestandig? Skal se Chexing Gum når jeg setter meg foran tven :) senere i kveld, må bare skrive litt mer om Vigdis. Har skrevet så mye allerede at jeg må stryke halvparten, men det får bare være - det er mer som må ned før jeg begynner å redigere. Morgenbladet - skal sjekke ut, takk.
SlettJo, tydeligvis en slags turne. Jeg kjøpte billetten for en god stund siden. Litteraturhuset i Trondheim og Biblioteket.
SlettSolgunn: Skjønner jeg må ta for meg nrks nett-tv idag. Du verden som det debatteres for tiden. Enig med deg ang. The Fall, hadde ikke tenkt på alle nærbildene, synes bare ting går fryktelig langsomt, og har studert Gillians face inngående, helt uten å tenke over kameraføring. Jeg er en blind mottaker for underholdning. Hun holder seg godt, er konklusjonen, og har ikke gått i samme kirurgfelle som mange jevnaldrende. Kirurg ja, bare litt mindre overdrevet, muligens sier jeg det bare fordi jeg har glemt hvordan hun så ut før.
SlettAnita: Jeg regner med du skriver rapport!!
Jeg skal prøve.:)
SlettFikk du forresten med deg/debattinnlegget i Klassekampen i ang Vigdisdebatten?
Vettugt!
I går..
SlettAnita: Går inn på atekst nå for å sjekke vigdisdebatt 5. eller 6. - takk takk :)
SlettSolgunn: Bare hyggelig! Sjekk også Adresseavisen 7, 8 og 9, også (hvis du kan og ikke har gjort det) . To saker der etter bokbadet med debatt i Trondheim mandag den 7. :) Jeg la ut faksimiler av noe av det på facebookprofilen min , også. I kommentarfeltet.
SlettAlt er lest (tror jeg), ihvertfall trøndergreiene, føler meg svært oppdatert!
SlettJeg har ikke lest, og er usikker på om jeg kommer til å lese da jeg og Vigdis aldri har vært en veldig god match før. Men jeg er helt sikker på at dersom jeg leser, kommer jeg ikke til å greie å ignorere debatten. Så får vi se. Uansett, likte ditt innlegg og tanker rundt det hele.
SvarSlettAkk, alle disse motforestillingene mot Vigdis, husket du ikke hvor morsom hun var på Lillehammer. Du finner det i tekstene også, alltid en lett distanse, der man riste litt matt på hodet av - nevrosene. Selv i denne incestboka ligger det en viss humor i repetisjonene, uten at jeg ønsker å skrive at det er ei morsom bok. Det skulle tatt seg ut at jeg pitchet den som Vigdis og incestkomedien hennes? Lat som du ikke hørte det. Som jeg sa til Gro, synes jeg det er storveis at boka, og den medfølgende debatten får folk til å plukke opp Vigdis, på nytt, eller for første gang.
SlettJeg synes Vigdis er morsom live, om enn kanskje litt heseblesende. Jeg har lest flere av bøkene hennes også, men fangirlingen har uteblitt. Kanskje fordi jeg ikke er så glad i morsomme bøker. Kanskje er det bare for mye nevroser for meg. Og alt på tross av at jeg var blodfan på barneskolen etter å ha lest Jørgen+Anne boka. Som falt i smak aller mest fordi jeg også var forelska i en som het Jørgen...
SlettHvis hesblesende ikke er din tekopp bør du ihvertfall ikke høre lydbøker der Vigdis leser selv. På Cubaboka (tror det var den) begynte jeg nesten å hyperventilere. Det er mye nevroser i årets norskebøker også, men ingen har nevrosehumor som Vigdis. Har faktisk ikke lest Jørgen+Anne ennå.
SlettNevrosehumor :)
SlettVeldig godt skrevet om boken, tankevekkende!
SvarSlettTakk for det Birthe.
SlettJeg har nok vinglet og landet (på flere steder) siden dette innlegget ble skrevet. Nå med avstand føler jeg at det kanskje har mer med Hjorths øvrige forfatterskap å gjøre, mer enn akkurat Arv og Miljø. Det er noe med måten hele denne greia har blitt behandlet på, både av presse, vigdis og hjorthfamilien.
Tenker faktisk mye på dette nå, siden jeg leser Edouard Louis, som jeg forstår har hatt sitt eget virkelighetslitteraturdrama i Frankrike, men som er meg komplett likegyldig her jeg sitter i Norge. Hyklersk kanskje og være så streng med Vigdis, siden jeg først og fremst (etter dette innlegget ble skrevet) er 'koketteriet' hennes jeg har reagert på. Tåkelegginga.
Uansett, som du sier, mye å tenke på..