LERKEFUGLER

Vingebelastning 
 - Helga Flatland  (2015)

Kilde: Aschehoug e-lesereksemplar
BBP15? Må nok nomineres

Tidligere ut: Med større innsikt
og mindre oppheng i lerkefugler
Anita, Elida, og Tine



Jeg hadde sverget at samleomtaler var framtida, men ikke før hadde jeg sagt det før selvsabotasjen satte inn. For lange og kompliserte fellesnevnere. Det innlegget om årets bookerkortliste, feks, kommer aldri å bli ferdig før vinneren kåres (15.okt). Jeg blir jo aldi ferdig med bøkene. Mangler fremdeles 2.
Innkjøpt og tilrettelagt. Ikke lest.

Jeg hadde sverget at jeg ikke skulle bli en sånn blogger som bare skriver om norske bøker, eller enda verre, bare om årets bøker. Verst. Jeg leser som om litteratur oppstod, så dagens lys, januar 2015, og ignorerer mine egne varlser om snevert litteratursyn og farer på ferden.

Jeg hadde sverget at jeg ihvertfall ikke skulle skrive om Flatland. Alle andre gjorde det. Alt sagt. For mye skryt og hype. Helt til jeg, i en helt irrelevant kontekst, som svar på avkommets, sedvanlige klaging over at hun nok heller skulle studert medisin enn medievitenskap, befant meg midt i en lang utlegging om Flatlands hovedperson, og hvordan hans medievitenskapstudier signaliserte  mangel på selvstendig tenkning og dømmekraft.

Et fag for saueflokken, de som fløt med, og ikke fikk passende arbeid.

Det ble helt stille i andre enden av telefonen og jeg måtte febrilsk redde både medievitenskapen ry og datteras framtid og sjelefred ved å, i rasende tempo, fortelle resten av historien. Om hvordan det slettes ikke var medievitenskapens skyld, men en upålitelig forteller, som påvirket av en dårlig psykolog, i et system, som ikke tar vare på individet, ser en sannsynligvis normal barndom, og høyst ordinære tvangshandlinger, i et mørkt lys av overgrep, udugelighet og neglisjering. Tåket av medisiner og kvasisynserere. Og hun skulle ihvertfall være glad for at hun hoppet av psykologien og ikke endte opp på profesjonsstudiet.

Dessuten er media enda viktigere i dag enn, da Andreas startet, i 2007.
Dessuten kan man ta opp realfag når det måtte være...

, når man først har brukt så mye telefontid
, kan man like gjerne skrive noen ord


Historien, uten spoilerhensyn
Andreas blir, etter å ha fått legenes blikk på seg etter en bilulykke, basert på tungsinn, misnøye med jobben og en tvingende hang til ritualer, diagnostisert som klinisk deprimert, og havner i et 6mnd behandlingsopplegg hos psykolog.
Depresjonen blir en fulldagsjobb.
Foreldrene får skylda.
Samboerne forlater han.
The End.

Vi følger Andreas til psykologen i nåtidskapitlene, der vi får en, ikke helt pålitelig tolkning, av de alternerende fortidskapitlene. Liberale støttende foreldre, eller egoister som ikke bryr seg? Overgrep eller besettende teenforelskelse?
Andreas får medisiner og et nytt syn på fortida.

 Helt normalt:
I andre anmeldelser har jeg lest at dette er dagens tidsånd. Reseptrause leger.
Dessertgenerasjonens jag etter perfeksjon. Pillene de tar fordi lykken er en illusjon.

 Streaming:
Dagen etter boka var ferdiglest spurte medblogger Line hva jeg synes.
 - en bedre skrevet versjon av alle andre norske samtidsbøker -  sa jeg
, og modererte til at jeg sannsynligvis bare trodde den var bedre skrevet fordi det var mannlig synsvinkel og de fleste andre lykkejagbøker, der hovedpersonen suller rundt i leiligheten og føler seg misforstått, mislykket og lite verdsatt, handler om kvinner - eller er fra femitiallet.

I siste tilfellet er lykken, tilsynelatende, kjapt tilgjengelig bare man kvitter seg med mannen. Han som setter fuglen i bur og forhindrer enhver utfoldelse.
Lykken er en lerke - uten mann - som belaster sine vinger - og flyr høyt.

Hos Helga, i denne omvendte femtitallsberettelsen, er vingene overbelastet.
No take off. For tung. For mange vanskelige valg.

Ensomheten:
Vi burde vite, by now, at dette med tilhørighet og varige øyeblikk , er noe vitenskapsmenn og poeter, mennesket, har slitt med i århundrer. Når det skjer, når man er ett med øyeblikket, er det over i gjenkjennelsessekundet og kan aldri gjenskapes - annet enn i skrift og fantasi
, det er nesten like (klinisk) deprimerende som tiden som går.

 Visdommen:
Livet er best (og verst) mellom permene, og jeg har lest alt for mange bøker (i år). Gud forby jeg havner i en Andreas situasjon der legestanden får meg under lupen. Nevnte jeg at Andreas, før psykologien tok han, løp for å roe seg selv ned. Løp mens han tellet kilometer. Godt nok!

Konklusjonen:
IRL er livet er best på beina - uten vinger!
, og dette har ingenting med dessert eller olje å gjøre


 Bildet fra aschehoug.no

Dette er Flatlands fjerde roman.
De 3 første, var en trio om norske gutter som verver seg til krig i Afghanistan. Ikke lest, men feiret og prisbelønnet.

NB! Hun ble nominert til BBP13s for, Det Finnes Ingen Helhet, men falt av etter langlista. Denne gangen spår jeg kortliste og samlesing.