søndag 22. april 2012

LIFE, THE UNIVERSITY AND EVERYTHING


The Marriage Plot 
 - Jeffrey Eugenides (2011)

Pullitzervinnende 1001 forfatter 
som kun skriver ei bok hver tiende år.

Første setning:
 - To start with, look at all the books -




Coming of Age in America
2 menn og 1 kvinne følges gjennom college og første famlende år ut i verden.
Det handler om å bli voksen, om ungdommens overmot og meningen med livet.
Life, the university and everything.

Kjærlighetens evige triangel?
En elsker en, som elsker en annen som bare elsker seg selv?
En elsker en som elsker en annen som elsker den første?
En elsker mest den som elskes av en annen?


Heltinnen:
Madeleine studerer litteratur - fordi hun liker å lese, men det er 80-tall og semiotikken har fått fotfeste. Bøker, eh, tekst er kun viktig i sitt forhold til andre tekster, meninger i forhold til andre meninger - helt inni det menigsløse. Litterære referanser og namedrops sitter løst, det sjongleres med teorier, og med unge menn og deres forkjærlighet for dekonstruerende kverruleringer. Det gamle forkastes og det nye er best - og nyest, og nyoppfunnet
- hvert eneste år.

Litt morsomt at jeg som studerte litteratur på 90-tallet irriterte meg grenseløst over all denne semiotikkterping som da var inkorperert i 'alt' - og rebelsk valgte titler som Reading for the Plot til eksamen, der den revolusjerende tanken var at - jo man vil vite hvordan det går - . Skjønner nå at det var patetisk stereotypt av meg. 

 - In Week Four, Zippersttein assigned Umberto Ecos the Role of the Reader. It hadn't done much for Madeleine. She wasn't all that interested in the reader. She was still partial to that increasingly eclipsed entity: the writer. Madeleine had a feeling that most semiotic theroists had been unpopular as children, often bullied or overlooked, and so had directed their lingering rage onto literature. They wanted to demote the author. They wanted a book, that hard-won, transcendent thing, to be a text, contingent, inderterminate, and open for suggestions. they wanted the reader to be the main thing. Because they were readers. -
Kort oppsummerte mener Madeleine at det burde være mer strevsomt å skrive ei bok enn å lese den og at forfattere kan få beholde genistemplet.  
Jeg mener selvfølgelig at det ikke er noe motsetning i leserteorier og plottdveling, og at leseren reigns supreme - men så er ikke jeg forfatter heller - bare stereotyp - og rasende?


Beilerne
Leonard studerer biologi (science) og Mitchell teologi.
Begge er begavede og skoleflinke
og begge elsker de Madeleine. Tilsynelatende
Jeg har forstått etter litt fram og tilbake i kommentarfeltet til Line at jeg nok har et lite kynisk syn på kjærligheten i denne boka. På trekantforholdet
- og da kanskje spesielt på Leonard.
Men kjærligheten var kynisk i gift-ige tider. Ekteskapet, arrangert og fornuftig og vi har jo alle lært av Austen at fornuften slår følelser i eksteskapelige anliggender. 

Leonard er bipolar = manisk depressiv = badboy
Han kommer fra et kaldt uutdannet hjem og sløvet bort ungdomstida på selvmedisinering før manien overtok og han kastet seg over skolegangen. Elektrisk uimotståelig, blendende begavet, og manisk. Madeleine blir dratt inn i virvelvinden og forelsker seg, beundrerende in awe. Til han skyver henne fra seg, synker ned i psykotisk depressjon og tvangsinnlegges.

Er språket meningsløst er kjærligheten også uten mening.
Once the first avowal has been made, 
"I love you" has no meaning whatever. (Barthes)
Sitert av Leonard etter Madeleines kjærlighetserklæring og årsak til bruddet.


Men Madeleine kommer tilbake, for å pleie og beskytte. Maktforholdet forskyves og forholdet bølger avsted i takt med hans medisinbruk. Det større dose lithium, det lenger bort fra sitt karismatiske maniske jeg - det lengre bort fra Madeleine - og det mer 'elsker' han henne.

Jeg skriver elske i hermetegn fordi jeg hele veien opplevde at det er Madeleines bekreftelse han vil ha. Kjemi og narsissme. Og som nevnt er jeg sikkert kald og uemptaisk, men Leonard irriterer meg. Syk og selvsentrert og med stadig mindre interesse for Madeleine. Han forakter seg selv og som følger også de som kan elske en så foraktelig person. Ond sirkel og impontens. Madeleine vekker kun begjær når han forestiller seg henne sammen med Mitchell, som han beundrer.

Så kan det også selvfølgelig diskuteres om Madeleine elsker?
, eller elsker hun å behøves, at hun er nødvendig (duh til det kvinnelige?)
, eller var det kanskje bare fordi hun ikke hadde noe annet å gjøre
, eller et svakt øyeblikk med brustent ego?

Mitchell elsker ideen om Madelein.
Ideen om ekteskapet dem imellom. Han er den 'gode vennen', med bedre bakgrunn, han som glapp unna. Han som foreldrene ønsker. Det vanskeligere forholdet mellom Madeleine og Leonard blir, det mer attraktiv framstår han. Han reiser til India, eksperimenter med religion og jobber for Moder Teresa. Leter etter mening  - i en teoretisk meningsløs verden, og man må helt til Calcutta for å forstå at det kanskje er mening å finne likevel
I lidelse, fattigdom og Gud. = growing up?

En mer praktisk tilnærming og jeg selv om jeg ikke vil tatt han med hjem og severt frokost, finner jeg han mer spiselig enn Leonard. Større utvikling og åpenhet. Noe som er merkelig da hans del av boka var den som kjedet meg mest. Kanskje er det så enkelt som at han presenteres som det riktige valget, alternativet, den Madeleine burde ha giftet seg med 
og jeg går fem på?

Noe som fører oss tilbake til tittelen - The Marriage Plot -
Ekteskapet som samfunnets victorianske bærebjelke
, både sosialt, politisk og litterært.
Strukturen boka både debatterer og kopierer.
, 'gentry' heltinnen og de 2 beilerne hun må velge imellom
Hva er det riktige valget? Hvem velger hun?
Og ender det lykkelig?


Og enda viktigere anbefaler jeg?
Joda, selv om den hadde en jevn dalende kurve. Etter 20 sider trodde jeg det kom til å bli ei ny favorittbok. Det var morsomt, igjenkjennelig og svært lett å identifisere seg, både med Madeleine, studiesituasjon, og parodiene - etterpå skiftet stemning og takt. På mange måter ble boka bedre, mindre slapstick og mer relevant - spesielt med problemene rundt medinisering av bipolaritet, men jeg er usikker på om dette var et 80s issue eller om problemene er like aktuelle idag. I det hele tatt hadde jeg vanskelig for å lese boka som 80-talls, henger meg alltid mer opp i mennesklige forhold.

Den største klagen jeg har er at heltinnen smeltet bort i bakgrunnen og gutta stjal hele showet. Premien og idealkvinnen.
Et speil for deres feilskjærte ambisjoner?

Marriage Plot hos tanum.no
Min ble lånt på biblioteket
Flere norske bloggere: Clementine & Janke


Know your writer:
 Jeffrey er født i 1960, i Detroit Michigan
og ble uteksaminert fra Brown i 1983 = wiki

Edit: (her stod det egentlig noe om alter egos og Knausgård)
Ok, jeg var egentlig ferdig med omtalen, men googlet for andre norske bloggomtaler og kom over denne utenlandske. The Marriage Plot V Twilight V The World. Det er den første negative TMP omtalen jeg har lest, og jeg lo og lo, av lettelse, og misunnelse over å ikke ha kommet på Twilightsammenlikningen selv.
 -  men understreker at jeg likte boka mye  bedre enn denne bloggeren.

13 kommentarer:

  1. Strålende innlegg og veldig morsomt å lese synspunktene dine :-)

    Jeg tror jeg ble litt mer dradd inn i Leonard enn deg.. syns det var tragisk og gripende...

    Likte godt diskusjonsutgangspunktet ditt - hvorfor elsker Madeleine?
    Jeg hadde også ønsket meg mer av henne mot slutten, bare fordi man er selvoppofrende behøver vel man ikke være selvutslettende?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, og for ditt eget innlegg som gjorde meg oppmerksom på boka.

      Må innrømme at Leonard gikk meg såpass på nervene at alt det tragiske og gripende gikk meg hus forbi, kanskje jeg identifiserte meg for mye med Madeleine -)

      Slett
  2. :-) ser at hvis Leonard ikke funket for deg, blir det irriterende.- Det eneste som jeg stusset ved var at Mitchells indiaopphold ble litt vel langt? Syns det var vanskelig å komme tilbake igjen i hovedhandlingen. Den delte boken for mye.

    Ellers var det som du vet "hook, line and sinker" for meg med denne... jeg elsket den!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig i det.
      , men jeg har nå i etterkant lest at Mitchell visstnok (m/forbehold selv om alt man leser på nett selvfølgelig er sant), er et variasjon over forfatteren, som også var i Calcutta og pleide fattige. Da forstår man jo bedre lengden på oppholdet -)

      Slett
  3. Jeg husker godt Clementine skrev om denne og nå følger du opp med en flott omtale. Nesten som jeg har lest boka nå...

    Tidligere har jeg prøvd meg på The Virgin Suicide, som jeg synes var helt grei, men ikke noe mer, og Middlesex som jeg gav opp halvveis, så jeg er usikker på jeg kommer til å prøve denne. Kanskje en dag.Har du lest disse andre, og er denen bedre/dårligere?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror jeg har lest Jomfrudød (hvis det var det den het på norsk?, men det er lenge, lenge siden for jeg husker den bare vagt, og tror kanskje jeg avbrøt. Jeg tenker på den som kjedelig, noe som sikkert er urettferdig, med tanke på at jeg ikke engang er sikker på at jeg har lest den.

      Sannsynligvis var jeg ung og travel og innhalerte den gatelangs, med høy kulhetsfaktor, men uten å få med meg et ord.

      Har nesten kjøpt Middlesex flere ganger, på loppis, men den er alltid på norsk, og jeg vil ha den engelske. Har hørt så mye skryt at jeg kommer til å lese (ehh, kjøpe) den, straks jeg finner den på engelsk og under 30kr.

      (ja, jeg vet de har den på biblioteket, men det blir for enkelt -)

      Tror du ville likt MarriagePlot, Karin.

      Slett
    2. Ikke utenkelig, vi får se, om den dukker opp foran meg i fremtiden:-)

      Slett
  4. Må bare si at i dag fikk jeg postpakke med svarte sko med rød såle. tror du jeg er lykkelig eller?

    SvarSlett
  5. Du får ta de med deg til helga
    , sikkert kjempefine å bytråkke med
    (mhahauaah)

    SvarSlett
  6. Jepp, det var som jeg trodde. Her var det nok i både innlegg og kommentarfelt som må tenkes over før jeg kommer tilbake med skarpsindig og reflektert kommentar. Sover på det i natt og regner med at jeg får en åpenbaring i søvne. (For ja, jeg drømmer bare om bøker og blogginnlegg. Of course. Man har da lest sin Barthes.)

    SvarSlett
    Svar
    1. (kremt, noen har lest sin Barthes -)
      , venter i frydefull forventning på at du skal våkne til sol og skarpsinn.

      Slett
  7. Hmmm...tja, jeg drømte riktignok om bøker i natt også, men tankene gikk dessverre ikke innom Eugenides. Skarpsinnet er vendt i en annen retning og jeg må KONSENTRERE meg for å si noe klokaktig. Like tungt som sentrumsløpet, skal jeg si deg.

    Men: Oppsummeringen din er jeg helt enig i. I starten var jeg helt overbevist om at dette ville være boken i mitt liv, derav anbefalingen. Men jeg datt litt av lasset da de forlot skolen og kom seg ut i den virkelige verden. Likevel er jeg enig i at denne andre delen nok er mer relevant og på mange måter bedre. Det største minuset for min del var denne vekslingen. Jeg hadde foretrukket en mindre relevant bok for å få lov til å fortsette å velte meg i Eugenides satire. Evt tre rett inn i den seriøse delen med en gang.

    Medisinering av bipolare og problemer med det tror jeg ikke har endret seg stort siden 80-tallet. For de får vel fortsatt litium? Her må jeg støtte meg på vage minner fra Stephen Frys interessante tv-program om temaet, han er selv bipolar.

    Men tilbake til boken. Jeg synes ikke at Eugenides er strengere med Leonard enn han er med de andre to, så der tror jeg det vil være varierende hvem man liker og ikke. I likhet med Clementine sympatiserte jeg med ham, og syntes ikke han var mer drevet av egoisme enn de andre to. Samtidig er det at man kan få så forskjellige inntrykk av karakterene en av de tingene jeg mener hever bokens troverdighet. Dvs at karakterene virker såpass nyanserte og ekte at man reagerer like forskjellig på dem som man gjør på folk i virkeligheten.

    Og jeg har ikke lest mye Barthes, bare et par artikler. Men jeg har Mytologier i hylla, så jeg burde kanskje lese den før jeg selv snubler inn i et forhold med en mann som henger alt på Barthes-knagger:-)

    Da jeg studerte var jeg også besatt av å holde tak i plottet og frese irritert til alle som betvilte gyldigheten av "virkelighet"/"sannhet" og brukte ordene meningsdannelse og negasjon i annenhver setning. I ettertid innser jeg at de har mange poenger, men jeg synes de funker bedre når man bruker dem på virkelighetens verden istedenfor i den innsnevrede og språkfetisjistiske akademiske rosa boblen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Først: For en herlig lang kommentar!

      Second: Stephen Frys film er virkelig fantastisk og har på mange måter blitt mitt referanseverk når det kommer til bipolaritet
      (+ Britney Spears, tsk)

      Det må tydligvis være manko på satiriske språklige perler som peker nese til universitet og teorioppheng. (Knausgård og Renberg teller ikke, selv om sistenenvtes Charlotte, kanskje har et snev av distanse -). Akkurat som deg, ville MP den sikkert fortsatt som favorittbok hadde den holdt seg på campus. Timene, lærerne og tilnærming til læreboka var høydepunktene.

      Leonard? Vi får drikke store mengder billig øl, banke i bordet og
      - never agree to differ!!

      Slett