lørdag 30. mai 2009

SPARERIBS & JUICE


Mr Tourette og jeg - Pelle Sandstrak.









Impulsiv oppførsel med overraskende lyder og ritualer styrer Pelles liv helt fra barndommen av. Som voksen drar tvangstanker og ritualer Pelle lenger og lenger ned. En dag hører han en svensk professor snakke om Tourette syndrom på radioen. Finnes det flere som ham? Ti år senere er Pelle nesten helt frisk.
Forbausende lettlest og overraskende lett i tonen.

Jeg var litt skeptisk da jeg som regel holder meg langt unna biografier med syndromer og snikende sykdommer. Denne ville aldri ha havnet på leselista mi hvis jeg ikke hadde lest - happy ending - på bokomslaget.

Vi er hele tiden inne i Pelles hode der han dagligdags og rett fram forteller om tics, tvangshandliger og ritualer og beskriver sin daglige kamp mot disse - fra barn til voksen. Ritualene har makten og alt han kan gjøre er å jobbe rundt de - noe som virker stadig mer begrensende og tar mer og mer tid . Til slutt tar ritualer og tvang så mye plass at resten av livet havner i bakgrunnen.

Selv om innhold er trist, håpløst og av og til tragisk er det likevel en positiv, optimistisk tone i boka. Han sliter, skammer seg og kjemper men gir aldri opp og det er alltid en tanke og et håp om at - alt går bedre i morgen.

Det fortelles rett fram, usentimentalt og kontrollert og med en viss underliggende humor som skaper nok distanse til at jeg kunne smile av enkelte scener (som man egentlig burde grått av). Det var ikke før helt på slutten da hjelpen er nær og han står i dusjen - for første gang på år - at følelsene slippes løs. Til og med som leser kjenner du hvor kontrollen glipper for et øyeblikk - lettelsen over å endelig få et håp om hjelp.

Så hooray for Kognintiv Adferdsterapi og svensker som ga en hjelpende hånd.

Anbefales altså - og litt ekstra lærdom om Tourettes var en bonus. Det var altså more to it - enn ukontrollert banning og oppramsing av kjønnsorganer (Ally McBeal). Det skal visstnok også lages en film - men det vet jeg ikke helt om jeg er klar for.

4 kommentarer:

  1. Jeg ble så slått i bakken av at ditt første bokinnlegg handlet om SYKDOM at jeg nesten ikke fikk med meg at det var sykdom med happy ending. Ellers lurer jeg på hvor de kreative kommaene dine er hen? Og hvem som spiser spareribs? For ikke å glemme at forfatteren så temmelig barsk ut.

    (Jeg hadde tenkt å hoppe over treningsinnlegget mellom bøkene, men måtte lese likevel da det handlet om roing. Det var da enda godt at du ikke endte opp med ro-blogg.)

    Vi har forresten bloggjubileum i samme måned, coming up soon. Det må feires!

    SvarSlett
    Svar
    1. Vel, jeg har alltid vært fascinert av Tourettes.
      Leste nettopp gjennom dette innlegget for første gang siden 2009 og det smått pinlig. Famlende, men egentlig null utvikling, bortsett fra en overflod av bindestrek og manglende komma -).

      Når jeg leser disse gamle innleggene føler jeg det er litt som StellaG og innledningene til ColdComfort - dette med journalistikk kontra fiction, og lengden på setningene. Jeg hadde helt glemt for lange setninger jeg brukte i olden days.

      Yesss til jubileum - og spareribs og juice var det eneste forfatterPelle spiste.

      Slett
  2. Pinlig? Rent bortsett fra at det mangler typisk moshonistisk tegnsetting og fargelegging, er dette en hederlig start. Jeg liker de lange setningene - man har da tross alt mastergrad - og cheers til Stella G.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes alltid det er pinlig å lese igjennom gamle skriblerier, får alltid lyst til å fikse, slette og tror jeg kan gjøre bedre. Litt som å se seg selv på gamle bilder fra 80-tallet.
      , jeg er også litt sjokkert over at bloggingen har forandret min måte å skrive på, blant annet ved å korten ned setninger og choppe opp meninger. Føler meg plutselig usikker på om jeg hadde greid overgangen tilbake.

      (WellWellWell, tilbake til nåtidens kommentarfelt.)

      Slett