Biografisirkelen 20 (Fresk og Festlig)

The Girl 
with the Lower 
Back Tattoo
  -  Amy Schumer  (2016)

Kilde: Audible/Storytel




Mitt bidrag i Biografisirkelen 20.
Kategori: Freske Frøkner & Festlige Fruer.
Kategorivelger: Hedda
, som har skrevet motivasjonsinnlegg her


Merk: Dette er det første blogginnlegget skrevet på mitt nye tastatur.
Hvilken tinder jeg har måtte forsere for å makte dette kan du lese en meget sytende rapport om i forrige innlegg/kommentarfelt, anbefales kun for spesielt interesserte
, og de som er livredd forandring og eventyr.


 Jeg har valgt;  Amy Schumer
Komiker, writer, skuespiller, producer.

Jeg visste fra det øyeblikk jeg så - festlig og fresk - at jeg ville lese/høre standup. Lest av forfatteren. Komikerbiografier er kanskje ikke alltid av den mest dyptpløyende sorten, men slikt vet man aldri. Stille vann er overvurdert. De dype grunner fulle av triste klovnefjes., eller det som Gaute Sortland sa - no humor uten melankoli -

Tilbakeblikk med innsikt og punchlines slår årstall og fotnoter.

En annen stor fordel er at de som tjener penger på å levere morsomheter fra scene
-  kan lese - og skrive - og sende biografen hjem.
- prompto forhåndbestilling

Mistake nr.1& 2
Boka kom slettes ikke ut 8.aug som jeg trodde, men den sekstende og beskrives som en samling personlige essays. No autobio.

---------------------------------------------------


Flere uker senere!
Årsak vondt kne
=  null løping som resulterer i tungsinn og fosterstilling
=  forverres av sitting som gjør pc/data/skriving umulig.
=  jeg har lest liggende - vaggende - fordømmende

 Once upon late 90s/early 2000s.  Coffee and poptarts.  4 nye episoder 25.nov. I'm ready.



Jeg har ikke bare lest Lower Back Tattoo.
Jeg har også lest Amy Poehler, Felicia Day og sett 7 sesonger Gilmore Girls. Gjensyn.

Første gang var in true time, real life, og jeg var ukritisk blodfan i Lorelaiklær, 90s var så ensformig, enfoldig. Endeløst. Nå, decades senere. Nå, mens jeg sitter og akker meg for de sise episodenen i sesong 7, som forøvrig gir Allegiant a run for the money når det kommer til dårlige serieavsluttere, er jeg sjokkert over mitt uvise yngre jeg.

For:  Seriously.
Gilmore Girls er ikke annet enn festlige fruer på skafottet.
7 sesongers abc i hvordan man knekker festlige frøkners indre spirit ved å utsette dem for sjalu, abusive, hjernedøde menn. Luke??, hunken, vi alle var så forelsket i, en  passiv aggressive mentalterrorist. Dean? Jess? Chris? og hva med sidekickvenninnene, som blir stengt inne med matlaging, babies og seksualangst, til skrekk og advarsel.  

Mrs.Kim, Paris og Emily var de eneste lyspunktene.
De eneste festlige freske fruene i Gilmore Girls
Jeg skal aldri lese ei eneste bok fra Rory Gilmore Reading Challenge.
Dør litt, Spyr litt. Gråter litt.

Ber om unnskyldning for at alle festlige fruer i dette innlegget er fra Amerika.
Det er det fellestrekket, jeg tror, ligger til grunn, for alt som skurrer.


Back to Schumer!
 og hennes samling personlige essays

Innrømmelser:
Jeg tror ikke jeg liker henne.
Har ikke sett filmen (Trainwreck), og kun sporadisk youtubemoro. Det ligger en HBO special ute, på, ehm, HBO, men er for opptatt av Kardashians, (sesong 2 av 11, as festlig as it gets).

Forhåndskunnskapene var nesten ikke-eksisterende, men slikt er som regel irrelevant. Hun er kjent for å krangle på sosiale media og snakke høyt og brautende om sex, og det var mye vaginasnakk. Av den typen som irriterer meg mest. so natural, so free..

I'm getting old. 
På byen, lørdag, etter å ha bli kastet ut fra den eneste puben i Oslo med lav nok musikk for bæssmorører, ble vi  (heldigvis ikke bare meg) stoppet av en ung jypling, knapt 20, som lurte på om vi ikke var alt for gamle for kebabgata, kanskje han mente for gammel for kebab, men uansett, point is, at jeg blir sur over vaginasnakk kan ha med meg å gjøre, alderen.
eg:

Før denne kebabincidenten hadde vi vært på poesislam, på UGLA.
I den forbindelse har jeg laget mitt eget dikt, et spørsmål.
 - må man ha dreads, etnisk opprinnelse
og alternativ seksualitet
, for å være en slampoet? -

Her stiller jeg meg åpen og forventer irritert telefon fra avkommet over nok engang å ha sidestillet homofili med alternativt  (nb ingenting medfødt er alternativt), eller eksperimentelt, som jeg egentlig skrev, før jeg nektet å være politisk korrekt.  Et meget vanskelig dikt, serru, jeg kunne skrevet,
, må man være religiøs (for hvorfor ha dreads hvis man ikke er rasta?)
, utlending, (alle var mørkhudet eller amerikanska), eller ha eksperimentell seksualitet
, for å være en slampoet

Jada, de var alle nordmenn (bortsett fra hu fra Amerika), og ingen var hverken eksperimentelle eller religiøse, eller kanskje de var, hva vet jeg, ikke trenger man være lesbisk for å tilegne lange dikt og/eller personlige essays til vagina heller. 
Det er bare så kjeeedelig.

Hører du Amy?
Det er hverken revolusjonerende med dårlig sex eller menn som ikke kan behandle kvinners underliv. (Her hadde jeg egentlig skrevet - slufseglufsa - men sensurerte meg selv). 

Det er også kjedelig med lange lovsanger til kroppsdeler, og jeg er så enig med de som sier at at det faktum at man har en kropp, en kvinnekropp, med kvinnekjønnsdeler, ikke by default er noe å være stolt av.  Vi har det alle sammen, mordersker som engler. Jeg liker ikke lange dikt om pikker heller.  Hva med ode to my abs, my missing abs.

Amys ting er at hun er veldig stolt over å ha en frodig kvinnekropp. En kropp som drikker, fiser og spiser store mengder pizzapasta, og hun er enda mer stolt over at hun uten skam lar seg avbilde med denne kroppen, red carpets og instagram. Dette gjennomsyrer hele boka og jeg tipper at de aller aller fleste feirer Amy nettopp for hennes in your face med den kroppen jeg har.

Me too.

Jeg velger Amy over fotballfrue, any day, men trenger vi snakke om det hele tiden. Den evinnelige kverninga på motsatsten gir bare mer oppmerksomhet til fotballfruene. Å stadig hevde at man ikke skammer seg, gjør meg mistenksom.  - The lady doth protesth too much -

Se på meg. Se på kroppen min, Så rund og fin. Det er en vagina i'n.
Argh. Kan man ikke bare være. Må man gå med alpelue hvis man er fra Frankrike lizm.
- the kind you find in a secondhandstore -

Note:  Akkurat etter slike utsagn er det jeg får passet mitt påskrevet av avkommet for å ukritisk spy ugjennomtenkte holdninger ut av min joggende, hvite, hetero, priviligerte og middelaldrende munn.


Nok kropp!
Tilbake til våpnene
På en av visningen til Amys film Trainwreck ble det løsnet skudd i salen. 2 kvinner døde, flere ble skadet. Det er naturlig nok viet mye plass til dette i boka. Til hendelsen og også til emnet gun control. For meg som europeer, skandinav, av den aldrende typen, er det for svakt, for lite, og for amerikansk. Hun har fått mye motbør fra pistolgjengen, de som mener - the right to carry arms - er den eneste rettighetene som teller  - og jeg vet ikke om det er for å stilne disse
, eller om hun virkelig mener det, men hun sier altså

- at hun selvfølgelig ikke mener at det skal bli forbudt med gevær, alle uten tvil burde få ha så mange pistoler de vil - hun vil bare ha restriksjoner, lisenser, slik at ikke ustabile personer får eie.

Vel Amy, ustabile personer kan stjele, låne, fake.
Som er mitt siste ord om den saken.
Vel to til. FORBUD. FORBUD.


Opptur
Det jeg faktisk likte veldig godt, bare jeg får feid alt dette arms/weight/nøkkelen til suksess pratet til side er barndommen, og alvoret.  Hun er mye bedre på alvor enn humor. Det lover godt for framtiden.

Oppsummert:
Hun kom fra en rik familie som hadde slått seg opp på luksusbabymøbler, og levde i sus og dus i New York mens familien gradvis ble fattigere, fattigst. Faren var alkoholiker og tidlig diagnostisert med MS, mora hadde et forhold til faren til bestevenninna. Hun har gått alle trinnene på komikerstigen. Hardt arbeid. Tomme saler. Det er en både rørende og interessant historie, morsomt fortalt. Og hadde hun oppholdt seg litt lenger blant familien, ungdommen, og ikke brukt så mye tid på - selfmadesucessgreia, hadde jeg sikker litt boka som helhet bedre.

Du har rett jeg har ikke skrevet om selfmadeamy, fordi det er enda kjedligere enn vagina.

Jeg likte den bedre enn Amy Poehler, selv om AmyP hadde en artigere form, med audiobooth og gjester, dessverre kom hun fra en alt for trygg og lykkelig familie, droppet for mange navn og ble merkelig nok for intern, selv om hun lest bedre enn AmyS - (nevnte jeg ikke at hun har en lat, subbende, og grøtete lesestemme?), men på langt nær like godt som FeliciaD, som var homeschooled, i deep south, med hippieforeldre og dobbelmajor collegeutdannelse - også her foretrakk jeg barndoms/ungdomsgreiene. Felicia leste best.

Selv om både AmyP (Yes Please) og Felicia (You are never weird on the internet) fokuserte på problemer med å være kvinner på vidt forskjellige mannsdominerte arener -  hollywood/worldofwarcraft - snakket de heldigvis svært lite på kroppsdeler

Ingen vits å nekte lenger.
Fresk og festlig long gone.
Snerpete er bare fornavnet.


 Alle bilder googlet

Sirkeldeltakelse: 
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg
Legg igjen link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg holder det med en kommentar
 ---------------------------
Neste kategori i Biografisirkelen er:
1001 FORFATTERE
Bloggdato er 15.oktober 2016.
De øvrige kategoriene for 2016 finner du her: