fredag 9. august 2013

TEATIME




Crazy Rich Asians  (2013)
 - Kevin Kwan

Splitterny julibok.
Impulskjøpt på kindle fordi Amazon pushet på og 
anbefalte uansett hvor på siden jeg så og hvilken bok
jeg browset.





Sommerens andre bok om rike asiater, men de 2 kunne ikke vært mer forskjellig. 
Den første: How to get Filthy Rich in Rising Asia. Var vakker, sørgelig og indisk med en slutt som resulterte i fem dagers myrstråblues. Et forstørrelsglass på livets gang, hardt arbeid og frukter man aldri har tid til å spise. Slutten alene kommer til å plassere den trygt på alle fremdtige krysslister. 


Dette er en helt annen verden:

Historien:
Rachel Chu og Nick Young er professorspirer og kjærester på andre året. Nick skal være forlover i sin beste venns bryllup og ser sitt snitt til å invitere Rachel med, til Singapore, for kombinert ferie, bryllupsfest og foreldreintroduksjon. Det viser seg at dette bryllupet er århundrets happening i Asia. Nick Young og familien er rikere enn resten av verden sammenlagt og regelverket rundt conduct, samkvem og påkledning er like regelbundet som kinasjakk - for de fleste - spiller man kinasjakk med seg selv kan man finne på reglene etterhvert, og det kan selvfølgelig også Nicky Young, fordi han har en suksessfylt newyorkkarriere og ikke bryr seg om at han blir forvist fra spillet og klippet ut av arverekka.

Dette skjer derimot ikke før i siste kapittel.
Dette fordi når man er så rik som singaporenick og familien, rikdommer smuglet ut fra Kina og over til Singapoore FØR kommunismen, FØR the fall of diverse dynastier, er man opplært til hverken å snakke om penger, privatfly eller palasset man vokste opp i. Palasset som er så massivt, hemmelig og overdådig at det hverken dukker opp på gps-er, bykart eller kan sees fra space - aka google earth.

Man skjønner rett og slett ikke hvor rik man er

Jeg  skjønner ikke
 at forfatteren tror at jeg går på at denne hårfine, mandige og sexy professorhunken er så naiv at han ikke fatter at han må forteller sin helt ordinære amerikanerkjæreste at han skal arve Asia. Hvor teit det virker at han bare trekker på skuldrene og føyser bort, hææ, denne gamle greia osv, hver gang hun holder på å dåne over overfloden. Forklaringen: -  han er oppdratt til at det er tacky og upassende og snakke om penger og status. (?), og derfor ikke skjønner og/eller aner hvor rik han er, til tross for at andre mer opplyste famliemedlemmer prøver å advare.

Han skjønner heller ikke at å bringe en helt ordinære amerikakineser inn som kjæreste og mulig kone er like uakseptabelt for bestemor i palasset og  inngifta mora, som det er for alle andre intrigemakende kinesiske rikmannsdøtre som ønsker seg selv i samme rolle.

Pageturner:
Å si at jeg er ambivalent når det kommer til denne boka er bare fornavnet.

På den ene siden leste jeg nonstop til boka var utlest, hele natta, til frokost og snek boka opp hvert eneste minutt alene. Slukte rått alle detaljer om coutorekjoler, privatfly og familiedynamikk. Singapore, asiatisk mystikk, spas, resorts og fancy hårfrisyer. Gamle penger. Nye penger. Mainland China. Generasjonskonflikter. Og tradisjonsbundne kinesiske bestemødre med engelsk aksent.

Jeg klarte ikke å legge den fra meg og ble overveldet av en voldsomt tomhet og boka i veggen frustrasjon da jeg plutselig befant meg på siste side.  
Kindle er vanskelig sånn, det er så mye dill og ratings og info etter - the end - at man aldri kan se av prosenten hvor langt man er kommet.

På den andre side er språk, namedropping av merkenavn og steder, kjedsommelig og oppramsende. Karakterene er karikaturpapp, plottet haltende og slutten altfor kjapp, enkel og lite troverdig. Det er ikke closure på noen områder. Ingen av spørsmålene mine ble besvart og ingen av forventningene innfridd. Jeg snakker her om den type forventinger man har både til chiclit og gammelengelsk austenlitteratur av samme type - 'fattigjenta' som må kjempe for å vinne over heltens rikmannsfamilie. Begge steder vil jeg (VI) ha oppnøstede tråder, happy ending og full oppreisning for heltinnen.

Som litterært virkemiddel
fungerer det at Rachel er uvitende slik at vi kan oppleve gjennom hennes øynes og bli medsjokkert over luksus og ekstravganza, men siden Rachel selv kun er en tom kulisse av en karakterer er det vanskelig å leve seg inn i hennes inntrykk. Da er heltens søskenbarn, Astrid Loeng bedre.

Styrtrik, vakker og gift av kjærlighet med en mann som er stolt og steil nok til å kreve og forsørge henne på egen digre, men i dette tilfelle, alt for lille inntekt, mindre enn en av de 30 kjolene hun spesialbestiller fra Paris hver vår, og sniker inn i den svære, men alt for lille leiligheten, fordi det er alt han har råd til, til tross for at hun eier utallige slott i utallige land. Her var det mulighet for både komplikasjoner og nerve, og da hun snoker seg fram til både mistenkelige tekstmeldinger og middagskvitteringer er det game on og full forvikling - trodde jeg. Det gikk nesten, og da databillionær og eks entret bilde med grande gester og hjelpende privatjet, trakk jeg skjelvende pusten og håpet på en slutt Marion Keyes verdig.
Nedtur.

Jeg ville det skulle være, og trodde lenge det skulle bli - Vanity Fair. Jane Eyre meets Sex in the City - i Singapore, blant Mingvaser, arvefølge og sultaner, men istedet ble det lakrisbåter. Originalutgaven der du spiser og spiser, svelger hele posen på jakt etter Becky Sharp og tyrkiskpepper - og så smaker det til slutt ingenting, og du ender lei, oppblåst og må spy bak en busk.
Før du kommer så langt dog - er det en fantastisk reise!

Konklusjon?
Til tross for at  forfatteren hverken mestrer chic eller engelske gentryregler kan jeg ikke annet enn å anbefale.Det er faktisk ganske morsomt og kunne, med bedre kontroll på plott og garnnøster blitt en solid sjangerklassiker.
Han kjenner sitt Singapore KK.

 - you are not done. I still see a few chicken nuggets left, their mother said.
Neena looked over and scolded, Aiyoooooh, finish everything on your plate, girls! Don't you know there are chldren starving in America? -

 Hele den glitrende utsida, og tomt på innsida.
, men det er lenge siden jeg har vært så oppslukt av ei bok.
Et stort pluss for oppklarende fotnoter, som tar for seg oversettelse av div. kinesiske dialekter og språk, samt kommenter, ofte sarkastisk, rundt politikk og samtid.

Kilde: Amazon/kindle
Ingen flere norske blogger
, men alle de andre i verden har lest den.


Know your filthy rich writer:
Forfatter Kevin bodde under lignende forhold i Singapore til han var 12 og hevder at han har underdrevet både på rikdom, familiebånd og bryllupssiden for, å gjøre boka mer troverdig.

Jeg går fem på og tilgir han derfor det ufullendte og ufullstendige. Fiksjon er en sirkel - livet er åpent, og da dette er en sann historie 
,  slipper jeg å si at menn ikke kan skrive chicklit
og bryr seg mer om privatfly og fashionblogger 
enn at alt går bra og riktig for seg, til slutt.



16 kommentarer:

  1. Filthy Rich-boka står på lista mi over bøker eg må solme meg til å lese snart, og jammen fekk eg veldig lyst å lese denne Crazy Rich-boka også - på tross av (eller på grunn av?) din ambivalente holdning:) Herlig og underholdande innlegg i alle fall:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Filthy Rich boka er sårbar, morsom og nydelig trist til slutt. Crazy Rich er morsom, irriterende og stort sett uimotståelig - den havner nok ikke på alle listene som vi må krysse Filthy av, men du skal ikke se bort ifra at den får flere lesere.
      Begge får tiden til å fly avsted og da sier det seg selv at man ikke kan velge -)

      Slett
  2. Jeg lurer rett som det er på hvorfor jeg (vi) føler skam over å like og anbefale bøker som vi ikke klarer å legge fra oss, men som blir betraktet som lettvektere og full av klisjeer i enkelte smale litterære miljøer. Hvis jeg liker boka - og ikke klarer å legge den fra meg er det jo anbefaling godt nok. Og du klarte ikke å legge den fra deg, altså er det en god bok. Syns du klarte å balansere godt mellom skam og ros - og ikke ble det skamros heller. Er litt i samme dilemmaet når det gjelder en bok jeg nylig har lest. 700 sider på 2 dager. Full av klisjeer og ukeblad/kioskromanvirkemidler. Men jeg slukte den. Leste dag og natt og må jo anbefale den til andre som liker denne typen bøker. Å - det er så vanskelig det her. For jeg ser jo at boka har store svakheter, men liker jeg noe så liker jeg noe - og noen boksnobb, nei det vil jeg ikke være!

    SvarSlett
    Svar
    1. Der skrev du kommentaren min Solgunn! Takk! :o)

      I tillegg - nok engang stor underholdningsverdi i innlegget ditt Ingalill. Du bør ta en liten titt på Arild Abrahamsen's filmanmeldelser i Aftenbladet. Dere to er som snytt ut av samme humoristiske skrivekurset - et skrivekurs som forøvrig kun blir tilgodesett naturtalenter. Jeg sliter ennå med småskrifta i innleggene dine, men det er i all hovedsak kun fordi jeg IKKE trenger briller - nemlig.. (en ting mindre å glemme, og derfor er lesebrett fantastisk, for da kan man justere skriften så STOR man vil - som ingen ser - og kan derfor gi inntrykk av at man er ung med sterkt syn! Hah! - nemlig.. Morsomste refleksjonen i omtalen din var lakrisbåtene. Sjelden jeg ler høyt av ting jeg leser, syns skriftlig humor er fryktelig vanskelig - lakrisbåtene tok kaka. You made my morning, som forøvrig er min geburts- og fridagsmorgen. Sa jeg at jeg elsker Nidar Skipper lakrisbåter? ;)

      Slett
    2. Sola: skrev jeg først, før jeg innså at det kunne brukes både om hun fra vest og sola fra nord, derfor:

      Solgunn:
      Jeg skammer meg ikke altså. Det hender ofte jeg blir besatt av bøker jeg innser er dårlig, ikke så mye at jeg tror andre vil fnyse av mangel på litterær kvalitet, men mer at jeg selv ser at dette ikke er det helt store, det er en smaksting, tror jeg, jeg har harrysmak og det er ikke alltid forenelig med litterære perler. De virkelige vidunderlige bøkene on the other hand liker alle, så de er det ikke noe vits å snakke om en gang. Moshinboke er ei slik, objektivt fantastisk.

      Jeg skjønner hva du mener likevel. Host var ei slik bok, jeg leste som en gal mens jeg samtidig tenkte, argh, dette er dårlig, men jeg klarer ikke å stoppe, roller coaster amok. Og som du sier, klarer man ikke klappe sammen, må det jo anefales, kan man ikke si det er dårlig.
      Ingen grunn til skam, og jeg er nå veldig nysgjerrig på hvilken elendig murstein du nå er så forelsket i.

      (boksnobberi er forresten fullt lovlig og går hånd i hånd med crush på kioskbøker -)

      Slett
    3. Marianne:
      Den små skrifta er for å unngå store ord.
      Har aldri hørt om han Aftenbladetfyren og er usikker på om jeg tør slå han opp, hva hvis jeg ikke liker det, hender jo stadig vekk at jeg ikke liker egne innlegg, er vel innlysende da at jeg sannsynligvis heller ikke har sansen for denne Arild.
      Takk for naturtalentkompliment, det skal jeg legge i skattekista.

      (Lakris er favorittgodtet og verdens beste sjokolade er Nero, men så har det seg slik at jeg får mindre og mindre toleranse etter hvert som årene går, magetrøbbel og det som verre er. Egentlig en utmerket chicklitparallell.)

      Slett
    4. Og Marianne:
      Gratulerer gratulerer med dagen
      , geburts og fri og langt igjen til 66.

      Slett
    5. Takk og takk! Absolutt langt igjen til jeg kan gjøre det jeg vil.. Synd igrunnen, og langt fra Magnhilds ånd! ;)

      Arild er nå nylig pensjonert. Dessverre. Jeg kan ikke dy meg, men sakser et utdrag fra det siste han skrev - der han forteller hvordan han ble møtt i Stavanger Aftenblad for en mannsalder siden:

      "Stavanger Aftenblad var den største overraskelsen jeg hadde opplevd. Som om den engelske dronninga viste seg å være karaoke-fanatiker.

      Det ble rarere. I Telemark hadde jeg pådratt meg en behagelig skrivevegring, siden skriving førte til forferdelig mye bråk og kjeft. Hvis jeg hadde kjent etter, ville jeg ha visst at jeg bare kunne skrive for folk som eide spesialpedagogers evne til urimelig omsorg og den flegmatiske tålmodigheten til ei dau ku. Det forventa jeg aldri av Aftenbladet, men der tok jeg feil. Den motvillige skrivekarrieren starta med noen forsiktige prøve-simili om kuene på Hundvåg og antakelig barnlige kraftuttrykk som bussefant og attendemai-bærsj. Avisas begeistring var surrealistisk, og jeg fikk den svimlende følelsen av å ha havna i en utopisk science fiction der man drev gjøn med folk ved å rose dem. Derfor listet jeg videre til kvinnelige kjønnsorganer og masete metaformengder, men i stedet for at Herrens engler skarpa sine sverd, brøt jubelen virkelig løs. Dermed var den skjebnen befesta. I de neste tretti åra skulle jeg fylle opp misbilligende stavangerfolks sparsomme fritid med setninger som var ødeleggende for blokkfløyte-musikaliteten og latinske utskeielser som fikk drevne gynekologer til å finne fram det reine lommetørklet."

      En filmanmeldelse kommer aldri til å bli det samme som fra arab's penn :)

      Slett
    6. Ah, det var jo både et nostalgisk blikk inn og velskrevet, vi er nok DEFINITIVT like flinke!, kjønnsorganene avgjorde, jeg har nemligen brukt biografitiden min på the Inbetweeners, ingen i dette land kan flere britiske ord for vagina enn meg - snatch, gash, muff.

      (NB, det har tatt meg 30min og skrive dette, er ferielat på brett og all tiden går med på å reparere sammensattord retteprogrammet mener burde deles = alle.

      Slett
  3. Og når kommentarene er nesten like gode som innlegget er det et ekstra bonus. Fornøyelig å lese, men også meningsfullt :) vi vet når kvaliteten ikke er på topp, men når vi elsker det likevel må det jo være lov å si det eller elsker-hater . Boka skal jeg vurdere hvis den kommer på norsk, men sikker på at jeg vil lese den er jeg ikke. Snart blir det biografilesing på meg , etter mannen Ove .

    SvarSlett
    Svar
    1. Yes, hva var det Line skrev, i en av disse bloggdiskusjonene - det ville vært kjedelig og ikke verd å blogge uten kommentarfelt. I agree.
      Og du formulerer det mye bedre enn jeg gjorde i min rølete brainstormkommentar til Solgunn. Vi gjenkjenner kvalitet eller mangel på, men elsker det likevel = korrekt!

      Føler egentlig for å moderere det jeg skrev om pappkarakterene i denne boka, for det mer jeg tenker på det kom ikke misnøyen av at karakterene var så elendige, men mer det at jeg ikke fikk nok. Utvikling og plott ble stoppet før det endte der jeg ville, selv om dit jeg var på vei fra ultraklisjeen på enhver lovestory-chick-downtownabbey-bok. Jeg ville at oppskrifta skulle følges, og ble sur da han liksom glemte det siste kapittelet.
      Eller noe sånt -)

      (Jeg er igang med biografien, men innså plutselig at jeg kommer til å være bortreist på bloggdagen, må gjemme meg bort et sted så jeg får skrevet innlegget -)

      Slett
    2. Hehe. ang gjemme deg bort på bloggdagen. Håper de har wifi på do, i det minste.:)

      Jeg fikk litt samme følelsen som deg, tror jeg ,a ng innlegget om bienes død- hadde jeg vært for streng? Ville forfatter noe annet enn jeg leste? Burde jeg vært mer snill med godord, for det som var bra enne det jeg trakk frem som minus? Hm..

      Ja, blogg uten kommentarfelt er jo ingen vits i, da kan man heller ha en egen hjemmeside eller en blogg med stengt kommentarfelt. God helg!

      Slett
  4. Tenker jeg skal få lest alle disse asiatiske rikingbøkene etterhvert, men skal begynne med Five Star Billionaire av Tash Aw siden den er Bookernominert. Venter bare på pakken fra Amazon (for Bookernominerte bør stå i bokhylla og ikke ligge på Kindlen).

    SvarSlett
    Svar
    1. Five Star Billionaire høres ut som en tittel for meg, men slik booker tålmodighet har jeg dessverre ikke, ser at one-click-bøkene blir stadig flere, uten at bokhyllene ser ut til å bli merkbart slankere, skjønner ikke hvordan det er mulig en gang? Merksnodig forresten at det plutselig finnes så mange asiatiske rikingbøker, = alt er sant:-)

      Slett
  5. Kjente jeg fikk veldig lyst til å lese denne, men er litt usikker på om det er boken jeg vil lese eller er om det er det faktum at jeg får min egen kindle i hus neste uke og jeg nå har begynt å se etter aktuelle bøker å kjøpe. En tom kindle er jo litt trist:-)

    Sist boka jeg leste som fikk frem den der ja det er skikkelig klisje men jeg elsker det var den der blåbærbakeriboka jeg leste i juni eller noe. Årdentli slukebøker er bra, men jeg merker jo litt tendensene til at jeg må unnskylde meg litt i omtalen....

    (og før jeg innkasserer poeng for selvsentrerte kommentarer, til nå har det streng tatt bare handlet om meg, så hurra for nok et bra innlegg fra deg)(du fikk i det minste slutten av en parantes!)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hæ? Er ikke selvsentrert hele poenget med kommentering? If not har jeg fire år med feilaktig egotripping på menigmannsblogg på samvittigheta...., tenker vi sier at du har misforstått!

      Boka er HINT HINT på salg, og jeg anbefaler
      , kommer sikkert til å lese om disse blåbærpikene en gang også!

      Slett