mandag 16. januar 2012

FACTORY GIRL



Daisy Sisters
(1982)
- Henning Mankell

Lydbok lest av Kirsti Grundvik
Oversatt fra svensk av: Kari Bolstad







En gang for lenge siden ble jeg anbefalt denne boka, husker ikke av hvem, hva som ble sagt eller hvorfor jeg MÅTTE lese den, men forventningene var høye og jeg var klar for krim.

Krim?
2 hele cd-er satt jeg og ventet på mord, på at de 2 unge damene på sykkeltur skulle lide en ublid skjebne - utover uønskete svangerskap. Ukjent for meg, men Mankell har altså skrevet mer enn krim, mer enn Wallander og politidrama. Mye mer, men jeg er rettferdig nok til å ikke straffe boka basert på egne misforståtte forventninger.
Det greier den fint på egen hånd.


Industrisamfunnets maur
Sverige fra 1941 - 1981. Vi befinner oss blant arbeiderne. De som jobber på fabrikk, med dårlig betaling og yrkesstolthet.
Industri, krig og kvinnesak.

Historien: (nå har jeg lest - da slipper du)
Spoilertjukk, så hvis du har seriøse planer om å lese denne boka med åpent sinn er det nå du skal lukke øynene.
Du kan åpne dem igjen når jeg omtaler Juleoratoriet for det var ei festbok.


Brevvenninnene, kommunist Vivi og arbeider Elna reiser på sykkeltur til norskegrensa der Elna blir voldtatt - og gravid (duh), det er andre verdenskrig og abort skjer bare med strikkepinner og/eller leger så elendig på lyssky doktorering at barna overlever.
Enter Eivor, bokas hovedperson.

Hun vil ikke bli som mor, men nekter å gå på skole. Etter hun lar seg lokke med på skurketokt av en biltjuv med voldelige foreldre, og er medvirkende årsak til gammelmannsmord, vil hun bli sydame, så vil hun jobbe på fabrikk - være uavhengig og fri - - men gifter seg, - med veike Jakob som setter barn på henne hver gang hun vil jobbe.

Det er mønsteret. Eivor tenker gryende feministiske tanker, vil tjene penger, heve seg over mann og sin stand, men hver gang hun står klar i døra - blir hun gravid. Vil ha abort, men beholder barnet - og boka gjør et hopp fram i tid. Hver gang.
Til Eivor igjen er ved veikrysset
eks1: Da passer et vel fint og bli med forbryteren til syden.
Det er jo tiår siden han voldtok henne, og hun trenger ferie.


Mankell - må være den svenske personifiseringen av mannen som "hater" kvinner - den eneste andre forklaringen må være at dette er en sann historie - for så mye tafatt elendighet som han regner over Eivor har jeg sjelden lest. De lyspunkt hun har i livet blir kun ramset opp på innpust av den overivrige fortelleren.

Oppleser Grundtvigs prestasjon fikk jeg ikke med meg, var for frustert.

Fancy grep
Det lekes med tid og fortellergrep på den måten jeg liker minst av alt. Den synlige innblandende, allvitende fortelleren. Han som vet akkurat hva som skjer med Eivor og kan forgripe elendighetens gang, hoppe i tid og smarte seg i etterkant.
Eks2: tidshopp på 16år - vi går rett fra Eivors ekteskap og voldtekt - med påfølgende graviditet (gjesp) - og akkurat nå som hadde fått jobb (gjesp), til skilt Eivor i leilighet med tenåringsbarn. - og fortelleren sier noe ala:
(fritt etter hukommelsen)
Nå er Eivor skilt og lei, men når hun tenkte tilbake
hadde det også vært lykkelige stunder

Og går så rett over til nåtidens kvaler.
Ikke så mye som et tilfreds øyeblikk blir delt med leseren.


Nostalgi?
Et godt tidsbilde. Kvinneliv i 40år. Kvinnens gradvise oppvåkning. Å ville mer enn samfunnet tillater. Krydret med glimt fra svensk arbeiderhverdag, og jeg likte den inkontinente nabomannen som ble med på campingferie. Han var høydepunktet i boka og her var det både nerve og sårhet. Eller kanskje er det bare meg og mine programreaksjoner på tidens tann. Jeg føler meg hjemme blant myrstråene.

Elna og Eivor faller sammen. Stryk på forfattereksamen 101. Show, dont tell. De utvalgte dramaene, som jeg antar er med for å vise årenes gang og utvikling, er ikke bare plutselige pga tidshoppene, men flaut klisjefylte.
- plutselig er hun tenåringsmor og overrasker sønnen onanerende i høye hæler.
- så har hun jobb på mannsdominert fabrikk og sliter med kvinnekjønn på veggen
- hva kan skje med fabrikkarbeidere? jo asbest og lungeproblemer
- og voldtekt? - det er jo bare sånn menn er..


Arbeidermannen: Eller mannen som helhet har i denne boka ikke livets rett. Det er ikke rart at Eivor og hennes arbeidersøstre er sjanseløse, for alle bokas menn er en samling, viljesvake, drikkfeldige overgripende forbryterspirer. Usikre og voldelige tar de for seg. Bare morfaren har ære og styrke.

Plz, si det var noe positivt.
Boka er tross alt tjukk. 18 cd-er. Jeg hørte hver eneste.
Slik er jeg og sånn var det. Abort var uhørt og ulovlig, barn stod i veien for yrkeslivet, og kvinner skulle gifte seg, og var/er objekter. Eivors kamp med seg selv og alle de merkelige beslutningene hun tar, er mennesklige. Apatien og de gode forsettene forståelige.
Til en viss grad.

- men det er ikke noe poeng med boka
Annet enn å vise en flik av arbeiderkvinneliv i Sverige fra 1941 - 1981?


Til sammenlikning synes jeg blikket på den svenske arbeideren kom mye bedre fram hos Åsa Linderborgs - Meg Eier Ingen - og det i ei bok som først og fremst handlet om alkoholisme.
Fantastisk bok forresten.

Eivor hos tanum.no
Min er lånt på biblioteket, heldigvis.
2 bibliotekblogger: Notodden og Horten.


Know your writer:
Mankell er en av Sveriges mest leste forfattere. Har solgt over 40 mill og er oversatt til 40 språk. Mest kjent er han for krimserien om Kurt Wallander, som jeg ikke har lest.
I dette øyeblikk er det tvilsomt om det blir noe Mankell nr.2 hos meg, så hvis det finnes fans out there med bøker å anbefale: Si det nå - eller hold pusten til jul.

Flom
En av mine stille uutalte forsett for 2012 var at jeg skulle bruke minimalt med omtaletid på bøker jeg ikke likte. Umulig. Det får bli omvendt. De riktig gode bøkene får få ord - de dårlige, hele sider.

15 kommentarer:

  1. Det uuttalte forsettet ditt må absolutt utgå, for de omtalene jeg gapskratter mest av er de som handler om bøker du ikke liker. Dessuten er det veldig smittsomt å like bøker på nett, og av ren omtanke for oss andre som fortvilet prøver å begrense endeløse ønskelister bør du virkelig fremheve de dårlige bøkene. Når det er sagt, vil jeg gjerne lese langt om bøkene du liker også. Konklusjon: Skriv langt uansett hva du skriver om.

    Jeg liker Mankell krimforfatteren, selv om han ikke er min største favoritt. Men har skriver god krim, og noen av bøkene om Wallander er svært gode. Mankell ikkekrimforfatter høres derimot ut som begredelige greier. Tusen takk for alle spoilere som gjorde det unødvendig for andre å lese boka. Jeg skal heller lese både Meg eier ingen og Juleoratoriet - kors på halsen. De står dessuten i hylla allerede (sammen med de fleste andre bokutgivelser i litteraturhistorien).

    SvarSlett
  2. Det er beroligende at du sier at Wallanderbøkene er gode. Han var nemmelig en av krimheltene på lista da jeg vurderte hvilken krimkonge jeg skulle lese - hadde vært kjedelig å blitt sittende med en stabel Mankell hvis alle var som denne.

    Såvidt jeg husker fikk jeg (nesten) ingen sympati da jeg, ifjor, rødøyd, innbitt og desperat prøvde å tvinge fram en jernhåndsregel om kun en anbefaling pr. fortnight. Det regnet inn den ene novelleslageren etter den andre, tjukk stjernelitteratur fra MonteChristo, ukjente soldater og fyrverkeri
    , -- men var det noen som leste om Daisy Søstrene slik at jeg kunne brukt tiden på Dickens istedet.
    Nix.

    (det aller verste er at bloggslakting av bøker ikke virker på meg - jeg blir så nysgjerrig -))

    SvarSlett
  3. nemmelig??
    , nemelig?
    Begge variantene ser like snåle ut, ordet strykes herved fra mitt vokabular!

    SvarSlett
  4. Lest!

    Selv jeg strengt tatt bare har lest en omtale og ikke to som egentlig er kriteriet for å anse en bok som lest, så er din omtale så overbevisende at jeg ser på den som lest:-)

    SvarSlett
  5. (hehe).
    Det er er fin regel det der.
    Tror jeg også skal begynne å ta den i bruk - ofte.

    SvarSlett
  6. Neida, Wallanderkrim er ikke kjedelig, selv om det heller ikke er action fra begynnelse til slutt. Men de har sin helt egen atmosfære, og det er lett å bli oppslukt av det wallanderske univers. Morder uten ansikt, første Wallander-bok, gir forøvrig 1001-kryss, så bortkastet vil et forsøk uansett ikke være.

    Hehe, du fikk kanskje ikke gjennomslag for én anbefaling pr fortnight i fjor, men jeg ligger godt an i år. Linde er ikke en bok jeg vil anbefale noen å lese med mindre de allerede er fast bestemt på å lese den (og dermed ikke trenger noen anbefaling). Neste bokinnlegg fra meg er litt i samme stilen, selv om jeg likte den bedre enn Lindes bok. Og Dickens leser du jo uansett. Nei, du kan trygt besøke bloggen min med senkede skuldre den nærmeste måneden (hvis jeg får ut fingeren og får skrevet noe, selvsagt).

    Ufattelig treigt svar og generell bloggstillhet skyldes forresten sykdom, ikke overlegenhet:-)

    SvarSlett
  7. Hmm, som jeg sa blir jeg nysgjerrig av negative omtaler og hadde ikke fått med meg at Lindeomtalen var negativ, faktisk hadde jeg så smått overveid å lese den - helt til jeg fant ut at Lindes bib.besøk er på fredag og jeg ikke kan likevel.
    Da dropper jeg det.
    Gleder meg at din neste omtale er negativ, men forhåpentligvis ikke så negativ at nysgjerrigheten tar over.

    (det er bedre for sjela å være overlegen enn syk)

    SvarSlett
  8. Oh boy. Nå er det like før jeg forsvinner inn i semantikkens altoppslukende verden, never to return.

    Skal vi se: Linde-innlegget var ikke negativt, men heller ikke positivt. Ikke en bok jeg vil anbefale, men ikke en bok jeg vil anbefale noen å la være å lese, heller. Noe var bra, noe ikke fullt så bra. Helt streit bok. Poenget mitt er: Hvorfor lese helt streite bøker når man kan lese fantastiske bøker om soldater og fyrverkeri?

    Gud bedre, så vanskelig det skulle være å oppholde seg på nøytral grunn. Neste innlegg, som jeg forhåpentligvis er frisk nok til å skrive idag, er verken negativ eller anbefaling. Men bedre enn Linde.

    Sånn, da er min samvittighet ren.

    SvarSlett
  9. Fornøyelig -)
    , jeg har også satt meg ned for å skrive omtale, men fant ut at en kombo av scrabble og dickens var bedre søndagssyssel.
    Kanskje blir det forresten Linde på meg likevel, da jeg som vanlig lever langt utenfor den virkelige verden og det jeg trodde var fredag eller lørdag, faktisk var torsdag.
    Det er noe med housewives of østlandsk suburbia som appellerer.

    SvarSlett
  10. I så fall bør du følge instinktet ditt og lese. Men du er herved advart: Ikke klag til yours truly dersom du angrer etterpå.

    Boken bør i det minste appellere til alle lesere som ikke har umiddelbare planer om å sette (flere) unger til verden. Jeg ble alvorlig skremt. Seriøst. Heretter kommer jeg til å tolke tikkingen fra den biologiske klokken med tikkingen fra en bombe. Hvis jeg gir etter i et svakt øyeblikk, er løpet kjørt og før jeg vet ordet av det klarer ikke jeg heller å skille torsdager fra lørdager. Så ikke les hvis du går med planer om familieforøkelse i den tobeinte retningen:-)

    Nå skal jeg imidlertid forflytte meg fra dette kommentarfeltet til ditt neste. Amen.

    SvarSlett
  11. Tro meg, etter 18 cd-er Daisysøstre er familieplanlegging opphøyd til livskunst. Ingenting er tydligvis så dramtatisk grusomt og uutvikliende
    som barnefødler - her ser Linde og Mankell til å være helt på linje.

    Er det noe jeg lærte av Eivor (mankell), er det at man ALDRI, ALDRI, gir etter i svake øyeblikk, selv ikke når du synes synd på mannen fordi han har vondt i hånda han slo med.

    SvarSlett
  12. Hahahahaha! Hvilket prinsipp!

    Nå fikk jeg nesten lyst til å lese boka.

    SvarSlett
  13. Nå sitter jeg her - langt mot nord, og retter en anklagende pekefinger mot meg selv. Og det svir - litt! For hvis jeg hadde lest dette før, ville jeg ALDRI ha hørt alle 18 cdene! Og jeg er enig med deg i din tolkning og vurdering av boka. Hvert eneste ord!

    SvarSlett
    Svar
    1. 18 cd-er med Eivor er akkurat passe straff for å overse formanende advarsler.
      (ferier er ingen unskyldning)

      Slett
    2. hehehe - har du forresten fått med deg at forfatteren har svart på blogginnlegget du kommenterte på min blogg i dag - det første? priceless

      Slett