torsdag 18. oktober 2012

TERNINGKAST SEKS (don't shoot the deputy)


Død Sheriff  (1995)
 - Vigdis Hjorth

Feilkilder og inhabilitet:
Jeg nærer en dyp og ukritisk beundring for Vigdis Hjorth. Den type heltedyrkelse man bare kan nøre hvis man aldri har møtt vedkommende og ikke kjenner en sjel som kan fortelle deg den egentlige sannheten å lage riper i gullglorien.



Nå har det i høst kommet fram i ulike kommentarfelt at Vigdis slettes ikke er så aloof som en ekte heltinne bør være. Hun har både blitt oppvartet av Solgunn i Kirkenes og befunnet seg opptil flere ganger samme rom som både Line og Mari - dog ikke samtidig.

Jeg så henne til og med nylig på tv. Posthorn promotering.
Der hun fortvilt forsøkte å snakke om Kierkegaard
men intervjudama bare ville fnise over hvor morsom hun var.
Dessverre rakk jeg bare noen minutter før master of fjernkontrollen - slo over til Top Gear.

Og det er i denne forbindelse at jeg nå føler meg tvunget til å skrive noen ord om Død Sheriff. Vigdis har nettopp kommet med ny bok. Leve Posthornet. Denne er selvfølgelig et lesemust og jeg står soveposeførst i lydbokkøa på biblioteket. Men med dette boblet det stygge faktum opp at jeg nå i et halvt år har sneket meg unna å skrive om forrige Vigdis jeg leste. Død Sheriff.

Jeg kunne sikkert sneket til evig tid - hadde det ikke vært for alle velfunderte og dyptgripende bokbloggdebatter som surrer rundt meg for tiden. Og til tid som lurer på hvorfor jeg ikke deltar, kommer her sannheten en gang for alle. Jeg kan ikke diskutere. Hvorfor du innehar den meningen du har blir viktigere enn selve meningen og blir jeg provosert blir det person over sak. Det er ikke pent, skaper uvennskap og tar seg særs dårlig ut i skrevet form. 
Så jeg holder meg unna. Men.
Leser alt og gjør meg sakte opp en flytende og foranderlig mening.

Poenget: Terningkast Seks.
Et av en lang rekke momenter i denne debatten er påstanden om at bokbloggere alltid skriver positive omtaler - om bøker de har fått gratis. Selvfølgelig er dette ubegrunnet løgn og fanteri, men det har like fullt følte til en vell av bokbloggere som arrigdesperat peker på fordumst bokslakter og bøker de har kjøpt med egne penger. Ala:
Se jeg skriver negativt. Se jeg låner på biblioteket.
Og dessuten er det min blogg og jeg velger kun å skrive om bøker jeg liker.

Jeg er skyldig.
Grunnen til at jeg ikke har skrevet om Død Sheriff tidligere er at jeg ikke likte den og enda ikke har kommet meg etter forrige gang jeg ikke likte ei Vigdisbok. Unnlatelsessynd og jeg står nå i fare for å bli en terningkastseksblogger. Du vet slike som liker alt, alltid har halvfulle glass og gjemmer bøker de ikke liker under sofaen.

I utgangspunkt er det ingen grunn til at Død Sheriff ikke skulle være samme sikkerstikk som Vigdis' nyere bøker. Den handler om en psykisk ustabil, alkoholisert skuespillerinne på nesten 40, med kjærlighetsproblemer, karriereproblemer og psykoanalytiker på ferie.
Den samme dama som du finner igjen i flere av hennes bøker.
Men jeg var en sviktet kvinne, arbeidsløs, barnløs
, lett alkoholisert, syv og tredve år gammel, skuespillerinne. s6.

Hun forteller sin gifte elsker at hun er gravid. Han kaller henne et høl
, så får hun mensen og når hun desperat oppsøker psykoanalytikeren neste dag er han på ferie. Imangel på terapi reiser hun til Røros på teaterkurs.
Fra Tekst til Teater: 


Hun reiser (flykter) til Røros
 - eg: Snakk til Meg og Cuba.
Hun melder seg på et kurs der vi finner varierte personligheter fra brede lag.
Gårdskjerring, Eksnarkoman, Svenske, Misjonærfrue, Klesekspeditør. Tubaist.
Alle med ulike forutsetninger og sine spesielle grunner for å være på kurs.
Alle med sørgelige historier og tomrom som de ønsker at kurset skal fylle.
Eg: 30 Dager i Sandefjord - men der satt de i fengsel.
Og hvem er det nå som drikker igjen?
Jo, mora til Mari, Hulda, Bodil, Herdis og - Vigdis.

De spiller ut scener, får oppgaver, improviserer, drikker
og avslører svakheter og hemmeligheter. Play within the play på Røros.
Nærmere hverandre og fjernere fra problemene.
Healing through improvisasjon

Siden tok vi farvel.
Vi klemte hverandre og trykket hverandre i hendene.
Morten sa at han hadde utviklet seg som menneske. 
Ekspeditøren sa at han hadde utviklet seg fra ensom til ensom ulv. (s206)

Nå når jeg sitter og blar i  boka, makter jeg ikke huske hva som var så kjedelig. Jeg leser underholdende avsnitt. Språket virker vigdiskjapt og treffsikkert. Tittelen er kul. Mange scener og situasjoner er både meningfsulle og slapstickmorsomme.
Eg. Kursledersvensken Göran med falske ring og referanser.

I tillegg er den tynn med klar kapittelinndeling.

Uforståelig, men jeg husker bestemt jeg synes den var traurig. Brukte hele påskeferien. Stod i stampe og kom aldri videre. It's not me its' you - og du må bare ta mitt ord for det. Det finnes ingen begrunnelser, ingenting å peke på. Ingenting jeg ikke har likt før. Den eneste ulne forklaringen jeg kan komme med er at ja, alle de typiske elemente var med, kanskje var det bare stokket feil. Ørsmå nyanser. Hårfine linjer.
Kanskje var det påskeblues.
Snøen som aldri ville smelte.

Kanskje er det like godt jeg trekker påstanden om kjedelighet tilbake.
Siden jeg nå var så godt igang med å feie bøker jeg ikke likte under sofaen
kan jeg like godt ta skrittet fullt ut - og si:
Terningkast Seks. Høstsola skinner.
Nei, det er ikke meningen at du skal bli klokere.

Død Sheriff hos tanum.no
Min er kjøpt på loppis
Ingen norske bloggere å oppspore.
Jeg krever at alle som har lest den kommer med oppklarende kommentarer.
Likte jeg den - egentlig?


Know your writers hairdo. (pic.nrk)
Akkurat sånn så hun i det glimtet jeg så på tv. Fjong og hårfin. Jeg skal lese meg opp på Kierkegaard og så skal jeg lese om Posthornet. Hahaha, den var god du inga lille. Research? Sånt machts nichts eine gute bokbloggerin.
Vigdis glorien skinner ubesudlet.



7 kommentarer:

  1. Klart du likte den - måtte bare modnes først, sier oppvarteren. Ja, det var til og med ei dame som skjelte meg ut etter at vi returnerte til hotellet og det viste seg at baren var stengt, og jeg ikke kunne fixe mer øl til forfatteren. Men herregud da menneske - sa jeg da! Eller mer nøyaktig : Men hærregud da menneske - æ kan da ikke åpne baren, æ e sikker på at d e minbar på rommet til ho Vigdis, men jeg tittet beskjemmet bort på den berømte forfatteren. Og ja, det mente den berømte bestemt at det var. Sa da måtte den slemme damen som kjeftet bare tusle vekk i skam.
    Skal ikke lese Posthornet, med mindre du ikke har lest bedre Vigdisbok, da må jo jeg også!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg rakk akkurat å fnise meg ferdig til øl-historien før alvor og nysgjerrighet tok over - skal du ikke lese Posthornet?
      Hvorfor i alle dager ikke?
      Vet du noe som ikke jeg vet?

      Slett
  2. Nei - jeg vet intet. Men har en bunke som er rasfarlig og det før Posthornet blir lagt på toppen. Men - må jeg så må jeg - så elsker du - leser jeg!

    SvarSlett
  3. Sist jeg var i samme rom som Vigdis, leste hun høyt fra Posthornet. Jeg tipper at du kommer til å like den veldig godt (sånn ca terningkast 6). Men hvorfor gidder du å stå i bibliotek-kø når du kan gå på tiggerferd og få et gratis eks du kan bookcrosse videre og dytte på de som ennå ikke har sett Vigdis-lyset? Hvis du fortsetter sånn, risikerer du å bli anklaget for å ha for tette bindinger til ditt lokale bibliotek, og det kan bli veldig pinlig.

    Jeg har fortsatt nettforbud, altså, men jeg gjør et unntak for deg, min rosenknopp. Jeg har nemlig vært på bokmøte med Ellikken i kveld, og kan ikke favorisere bare én. Vi så han Born to Run-fyren på ordentlig. Ellikken skulle til og med ta bilde av oss sammen med ham, men han stakk før vi fikk sjansen. Så du må nesten bare tro meg på mitt ord. (Han så ut som en mann som løper altfor mye og drikker altfor lite øl. Det er nok derfor han har skrevet bok om løping istedenfor ordentlige ting.)

    SvarSlett
    Svar
    1. (hehe)
      Og hvis du fortsetter sånn kan jeg ikke lenger skrive om Vigdis pga for inhabilitet og for tette bånd til DEG. Du får ivhertfall sørge for at du aldri, aldri snakker med henne så jeg slipper å velge.

      Den er forresten på vei fra Cappelen. Lydboka er bestilt på biblioteket. Kanskje jeg er iferd med å komme over tiggerfobien min, selv om jeg fremdeles foretrekker å bli tilsendt bøker
      uoppfordret. Mye artigere med overraskelser.

      (Hadde det ikke vært for den pressemailen som tilfeldigvis dukket opp akkurat i det Solgunn begynte å skryte av Posthornet, hadde jeg aldri gjort det.)

      Jeg er beæret over at du bryter nettforbudet for min skyld, og forbarmet deg over dette stakkarslige vigdisinnlegget. Montro om det betyr at folk har blitt så blaserte at de skyr bøker dekorerte med (ironiske) seksere -)

      Slett
  4. Hehe, dette var en artig omtale.. Jeg har nettopp hørtlest en lydbok av Hjort, Hjulskift. Likte den ganske bra jeg, Og Snakk til meg,,(for faan) nei det skrev hun kanskje ikke, siden hun havnet 30 dager i sandefjord. Den leverte jeg tilbake til fengslet, delvis ulest.

    Artig blogg du har.:)

    Hilsen Artemisia

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk takk.
      Alle de 3 Hjorthbøkene du nevnte likte jeg kjempegodt - til om med den fra Sandefjord. Så langt er det bare 2 jeg ikke har vært kjempebegeistret for, men det skal sies at jeg fremdeles har mange igjen å lese, mangler mange av de gamleste.

      (forresten takk for sist, jeg er ganske sikker på at jeg snakket med deg i restaurantkø -)

      Slett