SMILE ROBIN, SMILE.

The Private Lives of Pippa Lee.
- Rebecca Miller.

Leste denne i August og hadde glemt den litt bort - helt til jeg så filmen igår. Filmen plukket (som alle bokfilmatiseringer) selektivt fra matrialet og fikk meg plutselig til å huske at jeg faktisk likte Pippa & lives ganske godt.

Pippa og hennes eldre publisher ektemann har solgt alt og flyttet til en 'landsby' for pensjonister - et dødens venterom iflg. ektemann Herb. Pippa er en av de yngste på stedet og sliter med å passe inn. Hun går, kjører og røyker i søvne og blir stadig mer distansert. Innflettet er flashbacks fra en barndom med en speedavhengig mor og en utsvevende pillemisbrukende ungdomstid.

Filmen følger boka ganske tett men har utelatt mye barndom/ungdom samt Pippas relasjoner til egne barn - spesielt forholdet til datteren som er problematisk. Datteren er krigsjournalist og tverr - i filmen ser hun ut og oppfører seg som 14 og i trassalderen - litt rar rollebesetning (uncanny fit til tematikken).


Filmen pakket med store navn. Robin Wright Penn som Pippa og Blake Lively (GossipGirl) som ungdomsutgaven er de mest sentrale + kanskje Keanu Reeves som naboen og Pippas nye 'venn'. Jeg har aldri vært spesielt begeistret for Keanu og skuespillerprestasjonene - som regel mutt og gryntende i alle roller. Robin derimot har jeg hatt en hemmelig girlcrush on siden Santa Barbara days.

Det er smilet. Hun også ser mutt og kjedelig vanlig ut - helt til hun smiler og englene synger (skjønner Forrest Gump godt). Her derimot er det lite smiling. Faktisk ser mimikk og ansiktsutrykk nesten fremmede og rare ut. Hun stirrer sårt og påtatt vinglete ut i lufta og det er litt urovekkende å se på. Det tok meg halve filmen og innse at hun prøver å se ut som Blake Lively. Blake stirrer dypt og hemmelig uttrykksfullt inn i kamera og opp i lufta og er uutgrunnelig, mystisk og vakker. Robin som Pippa 20++ år etter - prøver det samme og - not working. Robin skal smile - ikke stirre livløst og usikkert ut i lufta.


Kan hende er det meningen at det som var mystisk og innesluttet i ungdommen skal være usikkert og vinglete midtveis i livet. Kan hende er poenget at siden Pippa-den-eldre er fanget i en rolle som ikke passer - kan ikke mimikk og kroppspråk mathce heller?? Isåfall er det bare jeg som ikke forstår meg på skuespilleri og stiller meg flau og corrected i hjørnet.

Likevel når JEG ser Robin venter jeg på smilet. En gang smiler hun iløpet av filmen - dvs et skikkelig Robin smil - og det er på slutten likefør hun stikker på - what-happens-next - tur. Ahhh the torments of en flisespikkende sjel.


Roller er forøvrig et nøkkelord i både film og bok og da stortsett kvinneroller. Menn danser her til sin egen tromme og er egentlig ganske fraværende i hele filmen. Du har ektemann, kunstner og sønn, far og lærer - men de fungerer mer som et bakgrunnsteppe.

Den perfekte husmor/kone - Pippa Lee. Den Perfekte vertinne - Herbs første kone. Den perfekte mor - Pippas mor & Pippa selv og Winona Ryder som nevrotisk og mislykket strever alt hun kan for å være den perfekte kjæreste og venninne. Keanu er kontrasten den (u)perfekte bibelsk hjemvendte sønn og mulig escapenøkkel ut av rollen - komplett med Jesus tatovering.

Oppsummert: Jeg likte både filmen og boka. (selv om jeg altså ikke forstår meg på 'acting'.) Det sneises innom mange viktige områder som - død-aldring-tid, tilhørighet, rolleforventninger og kanskje viktigst - uansett hvor mye vi strever for perfeksjon - planlegger, rollespiller, prøver å rette feil forut og motsatt av egne foreldre - fungerer det ALDRI. Det er alltid nye feller, feil, rykende ferske dolkestøt i ryggen og en yngre kvinne.

- og noen ganger er det akkurat hva vi trenger for å våkne av dvalen, powerriste vårt korte hår & fortsette på ferden - move on søstre - eller helst - move over!!